Þróndeimr

Mount Chephren midt i mellom Columbia Icefields of Wapta Icefields i går kveld.

Columbia Icefields har ligget på vent ei god stund og med ei lovende værmelding kjørte jeg opp for å prøve meg på Mount Athabasca (3491m). Spennende tur da ett snødump dagen før sendte snøskredfaren opp på faregrad 5 og med det måtte jeg ta en annen vei opp en først planlagt, ei rute som bydde på 500 høydemeter bæring av ski opp ett brefall og videre opp ei bratt fjellside. For det meste fin nedkjøring, men mye stein den øverste delen, samt en svært bratt (50 grader) og eksponert del da jeg rant ned isbreen under vesttoppen. Selve toppen av Athabasca Hovedtoppen til venstre, vesttoppen (50m lavere) midt i bildet. Ruta ned gikk ned høyre side av vesttoppen før den svingte seg til venstre over det 100m høyte isbrestupet i bildet.

Planen i går var å prøve meg på Whymper, det høyeste fjellet i bildet med rute opp breen som sees til høyre for fjellet. Feiget ut her pga usikkerheten om snøskredfaren (overhengende store skavler) så gikk opp Boom Mountain (2760m) i stedet, ett grensefjell mellom Alberta og British Columbia.

Jeg fikk ett oppdrag der tidligere i vinter, som jeg sa ja til først men endte opp med å si nei da jeg prioriterte ett annet oppdrag som jeg allerede var godt i gang med. Om du er kjent i traktene ble det to måneder på ett av hotellene i Banff Centre, samt en måned på hotell (Spring Creek) i Canmore. I høst jobbet jeg derrimot som gulvlegger i en bar på Chateau Lake Louise, ett hotell med hakket mindre status enn Banff Springs Hotel. Har vært og utforsket Banff Spring Hotel samt tatt en kald en i en av barene der. Imponerende hotell!

Nærmeste tur jeg kom i går var en kveldstur med bilen under klar himmel!

Dro de få hundre meterne oppom noen jordpyramider her i Canmore i går kveld.

Ett fjell jeg har sett på flere ganger når jeg har kjørt opp veien i Kananaskis Country er Mt. Nestor. Så ut som en fint skifjell opp/ned sørsiden med 1200 høydemeter jevn stigning med rundt 30 graders helning hele veien fra Spray Lakes på 1690m. Derimot er det høy snøskredfare ned rennene, spesielt de siste ukene. På avstand var det vanskelig å se hvor store skavlene øverst i rennene var og om de hadde gått i nyere tid eller ei. Det var også vanskelig å finne informasjon om å gå opp her på ski noe jeg syntes var litt mistenkelig da fjellet er populært på sommerstid og beskrevet som en lett topptur. Var nær med å gå opp her noen dager siden, men pga den høye temperaturen så var nok ikke skiføret særlig bra mot sør samt at rasfaren var høyere. Uka startet med ett fall i temperaturen og plutselig snødde det 1000m lavere enn i helga. Ett værvindu mellom kl 03.00 til 12.00 var meldt på Yr.no, mens den offisielle værtjenesten i Canada meldte snø og skyer hele dagen. Dette var dag to med kuldegrader helt ned til Canmore på 1300m så jeg vurderte det til trygt å gå opp tidlig på morgenen før særlig eksponering av solvarme. Normalruta opp går også i trygt terreng som ikke er spesielt skredutsatt, noe som er betryggende da man kan renne på ski ned denne ruta om man ikke renner ned i rennene. Slik så fjellet med sin mer imponerende profil fra nordøst ut da jeg var ved Spray Lakes tre dager før. Slik så toppen og øverste del an ruta ut med store skavler som henger ut over både øst og vest-renna. Den trygge normalruta går på ryggen rett overfor den lange skavlen. Jeg våknet kl 03.30 med fullmåne og stjernehimmel, men fortsatt var det noen byger i lufta. Det så ut som Yr's værtjenesten var å stole på i dag så jeg gjorde meg klar for tur. Blir det dårlig vær er dette også ett lett fjell å snu på med kort avstand til bilen. Kjørte ned veien langs Spray Lakes til snøskredområdet under Buller Mountain og parkerte der. Parkering innenfor snørasområdet er ikke tillatt så klart. Herfra gikk det en trase igjennom skogen ned til Spray Lakes og jeg krysset den ca 1km brede innsjøen i raskt tempo. Sjøen hadde forøvrig blitt senket med 15m den siste tiden, så her ble det flere høydemeter enn først antatt! Spray Lakes er forøvrig svært populær blant isfiskere og skikitere. Sola står opp på Mt. Murry (3024m) mens den høyere Mt. French (3234m) ruver bak. Etter å ha krysset innsjøen startet stigninga umiddelbart og det gikk greit unna opp sørrenna. Har hadde ett stort snøras lugget med seg over 50 store grantrær da det gikk for ikke mange dagene siden. Dette raset hadde gått ned østrenna, så der var det ikke særlig bra føre å renne ned på uansett om jeg ønsket det eller ei. Jeg gikk inn i vestrenna og fortsatte oppover. Der lå det også rester av ett stort skred, men det hadde gått for flere uker siden da det lå godt med snø oppå. Her blåste det også noe så det var litt kaldt og surt før jeg gikk inn i sollyset på 2400m. Solvarmen varte ikke lenge. Oppe på 2600m gikk jeg inn i en sky som omringet toppen av fjellet og som tydeligvis ikke hadde noen planer om å stikke av. Håpet mitt var at den skulle lette akkurat i det jeg nådde topppunktet ettersom skyen hadde ett godt formål; holde snøen kald! Oppe på den første fortoppen får jeg øye på skavlene som har vokst seg farlig stor over stupet mot øst så her er det bare å holde god avstand. Jeg gikk ned på vestsiden av fjellet, i god avstand fra skavlene langs toppen. Toppene vokser seg gjerne flere meter høyere enn hjemme i Norge på vinteren på grunn av mindre vind, og slike skavler kan fort dra med seg hele hetta av snø som ligger over toppen. Da jeg kom opp på den andre fortoppen (Nestor S2) ble ryggen tynnere. Vestsiden av fjellet var isete og bratt så jeg ble tvunget opp på toppen igjen. Jeg brukte staven til å kjenne på dybden av snøen ned til fast fjell og kunne vurdere hvorvidt jeg gikk trygt i forhold til skavlen. Ca 10m fra toppen av S2 gikk staven min gjennom det tynne topplaget av forblåst snø. Her var det en stor sprekk under danning, stedvis halvmeter bred fant jeg ut da jeg slo ned nysnøen og fikk se sprekken tydelig. Jeg plasserte meg ca 1m fra sprekken mens jeg fortsatte de få metrene opp til S2. Her spadet jeg ned litt snø og fant ut at fjellet var knapt 20cm under snøen. Fjellet fortsatte flatt 2-3m utover under skavlen før stupet begynte. Skavlen gikk 6-7m utover fra sprekken ved toppen av S2 og det var også her jeg måtte ta av meg skiene. Ruta videre går bratt, først ned i ett skar på 15m, så å gå videre på ski var ikke nødvendig heller særlig trygt etter mine ferdigheter. Etter å ha gått knapt to meter fra skiene klapser skavlen sammen og faller utfor stupet hvor det går stupbratt i nesten tusen meter. Skavlen river også med seg topplaget med snø opp østsiden av S1 som jeg ser forsvinner med voldsom fart. Slikt skremmer meg der og da, marginene er små og her er det mange vurderinger som taes hver meter samt at det er ønskelig at jeg tar de riktige valgene til en hver tid. Jeg vurderer om det heletatt er trygt nok å fortsette videre og belager meg på å snu på S2. Etter en pause bestemmer jeg meg på å gå ned i skaret for å se nærmere på veggen opp mot S1 som er en klyvebratt vegg på 16 meter. Gå rolig, ta hver meter av gangen og ta meg god tid til å vurdere hver eneste risikoelement er høyt på dagsordenen. Av de siste syv turene har seks av de inneholdt snøras som går langt nærmere meg enn det jeg har opplevd før. Så langt mener jeg at jeg har gjort flere gode vurderinger og beslutninger noe som er grunnen til at jeg akkurat nært nok alle gangene. Det har ikke bare vært flaks. Men marginene er såpass små med fatale konsekvensene og jeg vet at det er umulig å ha hundre prosent oversikt og kontroll på alle fareelementene til en hver tid. Jeg må bare ha den oversikten og kontrollen når det gjelder, og det blir ganske ofte når jeg går så mye i slikt risikabelt terreng som jeg gjør. Fjellet overasker noe også. Jeg er vant til norske fjell og det er utrolig enkelt å finne informasjon, bilder og videoer av omtrent hvert eneste fjell i landet, både sommerstid, vinterstid og uværstid. Mulighetene vi har med de ulike kartene som produseres og ligger gratis ute på nett gjør at man kan planlegge turene sine ordentlig slik at man vet akkurat hva som venter der oppe. Her er det på langt nært slikt. På en side er det akkurat det som er spennende og eksotisk, på en annen måte forhøyer det flere risikofaktorer. Toppen av Nestor var mer alpin enn jeg hadde sett for meg, noe jeg ser på som ett pluss for det er der jeg trives aller best. Derfor fortsatte jeg mot toppen jeg ikke viste hvor var enda men tok det svært med ro for å gjøre det tryggest mulig. Utfordringen var den bratte snøen og å vite hvor fjellet under var da det fortsatt var store skavler opp mot toppen. Selvsagt viste det seg å være mindre krevende videre til toppen enn hva jeg antok da jeg sto på S2 rett etter at raset gikk. Bildet tatt knapt ett minutt etter at raset gikk. Deler av skavlen sto igjen så vidt det var. Fra S2 til S1. Nede til høyre på S1 ser du hvor skredet nettopp gikk. Ut fra beskrivelse på nett så trodde jeg S1 var hovedtoppen, det var det ikke. Nytt lite skar ventet, men nå ser jeg opp mot det som er toppen. Fant toppvarden under snøen! Stupbratt mot vest, jeg legger også merke til at skaret mellom Nestor og nabofjellet Old Goat er 200m høyere enn på kartet som er printet i 2011... På tur tilbake til S2 hvor skiene venter Når jeg kommer tilbake til S2 åpner også himmelen seg og jeg får akkurat det jeg ønsket meg, utsikt mot alle kanter og fjell Den høyere Old Goat Mountain (3120m) i nord Nedkjøringa gikk utrolig fint. Kjørte ned den tryggeste ruta, samme vei som opp. Bortsett fra litt vindblåst parti helt øverst gikk det meste i pudderkjøring hele veien ned til vannet. Fra tregrensa og ned var det mange fine hopp å leke seg med samt at man kunne ha stor fart mellom fint spredte grantrær i nedre parti. Litt humpete og hardt over raset, men samtidig artig å hoppe over tre grantrær som lå veltet!

Sto opp kl 03.30 i morrest for å ta i bruk ett værvindu som var meldt. Ble topptur til en noe alpin topp i Kananaskis (sør for Canmore), Mount Nestor på 2972m. Fikk en av de bedre nedkjøringene jeg har opplevd med 1200 høydemeter pudderfest fra topp til bunn. Tidlig start ved veien Fra den første fortoppen gikk en svært stor skavl langs eggen videre oppover. Ca 10m fra der jeg står i bildet gikk staven min igjennom snøen og fant en tydelig sprekk under den forblåste nysnøen som lå øverst. Fulgte sprekka opp hit hvor jeg spadet opp litt snø og fant fjell rett under. Sprekka var under danning 2-3m lenge inn fra der fjellet stuper ned (snøfonna fikk ca 8-12m utover fra fast fjell), så jeg plasserte skiene mine akkurat på trygg grunn (bratt og isete på høyre side, så jeg ønsket meg ikke for langt til høyre heller). Derfra gikk jeg knappe to meter før store deler av skavlen plutselig forsvant. Deler av skavlen sto igjen på toppen, men mesteparten, ca 20m videre til venstre raste over 1000m ned i ett relativt heftig skred. Etter tre alpine fortopper med litt klyving og høy eksponering fant jeg den nedsnødde toppvarden.

Ja stemmer det, her må man betale 3-4 forskjellige avgifter om man vil ordentlig inn i villmarka mens telting er totalforbudt med mindre du setter opp teltet på designert campsites. Resultatet er at en tur ut i utmarka her fort blir dyrt (150-200kr bare å oppholde seg i terrenget pr døgn) mindre man lurer seg unna og er smart nok til å ikke bli tatt. Mye av det er forståelig for å minimere skader av store mengder mennesker. Men jeg håper at Norge klarer å beholde kulturen vi har med at folk respekterer naturen og vet hvordan man oppfører seg der ute, her er det mange som ikke vet det eller bryr seg om det. Disse reglene gjør det bare vanskelig og alt for dyrt for de som faktisk bruker utmarka slik den skal brukes. Parks Canada som driver nasjonalparkene virker å ha ganske store ressurser som ikke blir brukt helt som de kunne brukes. Det kan virke som mye penger for i lommene til enkeltpersoner, mens prosjektene de driver "for å bevare" nasjonalparken ikke er helt optimal og litt for kostbesparende. Det er iallefall hva jeg har sett etter å ha jobbet for Parks Canada i to måneder og vært her i nasjonalparken i 10 måneder. Når det er sagt feirer Canada 150år i år så 2017 er gratis i alle nasjonalparker her noe som var en liten baktanke da jeg valgte å dra hit dette året.

Nådde ikke målet, men fikk uansett sett både flott dyreliv og spennende snøras på turen til Gammel-geit-fjellet (Old Goat Mountain) i går. Flere bilder og beskrivelser i Canada-tråden. Prærieulv Snørasene går hyppig og nært Bighorn Sheep

Ble en litt dårlig tur til Old Goat Mountain (3120m) i Kananaskis i går. Etter en 5km lang innmarsj var jeg utstill og ga opp på 2300m, med over 800 høydemeter igjen. De første 4km gikk flatt gjennom skog fra 1700-1900m, snøen var pil råtten så her brukte jeg godt over to timer. Da stigninga starta på 1900m trodde jeg forholdene bedret seg da det lå 15-20cm nysnø fra dagen før oppå hardere snø. Desverre var det langt på dag allerede, og temperaturen lå på rundt 10c mens sola kokte. Resultatet ble tidenes klabb, hele veien opp til 2300m hvor jeg snudde. Heldigvis fikk jeg sett endel dyr av spennende sort, spesielt Prærieulv da jeg ikke har sett en enda. Fikk også observert noen interessante snøskred. En trøtt prærieulv dette! En av mange ryper som gjemte seg i skogen. Fint nedkjøringsterreng her, snøen ser også fin ut, men det var den ikke. Oppe på 2200m stoppet jeg opp for å se an terrenget videre oppover langs Old Goat Glacier. Planen min ut fra kartet var å gå tett inntil ei bratt fjellside, men sola sto rett på fjellsida og det var svært varm så jeg vurderte å gå ned til en ganske høy og fin morenerygg som gikk hele veien opp dalen mellom isbreen og fjellsida. Mens jeg vurderer går noen små skred ned fjellsida ca 500m forran meg, startet som små snøballer fra toppen, 200 høydemeter over meg. Ca halvveis nede var de tunge nok til å utløse større flak som rant fort nedover og stoppet i gropa til moreneryggen. De neste to minuttene gikk det som en dominoeffekt langs hele fjellsida ned mot meg hvor det nærmeste skredet passerte 30m foran meg. Jeg sto forøvrig trygt, og hadde ei linje med ordentlig skog som gikk opp fjellsida og skjermet meg akkurat der jeg sto. Trelinja var ca 50m bred og gikk 100 høydemeter oppover fjellsida. Snørasene fortsatte bak meg til fjellsida tok slutt 100m lengre nede. Topplaget var ikke særlig dypt, 15-20cm lett snø som hadde blitt varmet opp og komprimert til ett 10cm komprimert og tungt topplag. Fra der flaket løsnet akselererte det svært fort nedover, raskere enn mange av de tørre løssnøflakene jeg har sett rase ut fra lignende helninger tidligere, dette pga tyngden av raset. Har sett mange slike ras på varme vårdager før, men dominoeffekten her var spennende å observere. Rasene gjorde det selvsagt endel tryggere for meg som fortsatte oppover, etter å ha gått ned til moreneryggen. Etter en lang pause på 2300m snudde jeg, var alt for sliten til å fortsette med over 800 bratte høydemeter igjen til toppen. På returen traff jeg også Bighorn Sheep.

Jeg vet ikke det konkrete svaret på det, jeg må nesten spørre en betjent men vil vente til jeg er ferdig med å sove i bilen selv! Men har hørt følgende rykter om hvorfor: Folk skal vist ha fryst i hjæl i bilen sin mens de overnattet og det er en av grunnene til at en slik regel ble ivergsatt. En annen grunn er at mange av de som velger å bo i bil her er folk uten jobb (hjemløse), hvor av svært mange forsøpler og har liten respekt for både natur å dyreliv. Canadierne er kjent for å ha ett mer avslappa liv enn oss Europeere, bra på mange måter, men jeg opplever at en større andel av befolkningen enn hjemme i Norge bryr seg særdeles lite om alt annet enn seg selv. Så ettersom kulturen er slik den er er det nok enklere å sette inn strenge regler for å forhindre forsøpling, overgrep mot dyrelivet samt gjøre det vanskeligere for hjemløse. Synd at det også gjør livet litt vanskeligere for folk som vil oppleve naturen på en litt billigere måte enn hotellovernattinger eller muligheter for nedkorting av reisetid spesielt når jeg må starte å gå så tidlig om morgenen. Det som også er litt vanskelig er at regelen mot soving i bil ikke gjelder alle områder, hovedsaklig nasjonalparker og naturreservater, men også kommuner og byer kan skrive egne regler mot det. Så skal man gå etter boka må man svinge innom politistasjonen å spørre om det er lov til å sove i bil der. Her i Banff nasjonalpark er det både store byer, 4-feltsveier, skianlegg, gondoler, fjellresorts osv. inne i nasjonalparken, så det er ikke det samme som en norsk nasjonalpark. Den største nasjonalparken her i Alberta er også 10 ganger arealet av Dovre-Sunndalsfjella Nasjonalpark så det dekker ett stort område med både veier, byer og naturområder. Jeg ble anholdt tidligere i vinter av sheriffen i Banff, ei historie for seg selv, men sheriffen var ganske så høyt eskalert da jeg ble anholdt og påsatt handgjern. Etter en runde spørsmål og svar, samt sjekk av bilen (de var mest opptatt av å finne narkotika/alkohol), fikk jeg gå med kun en advarsel og en liten beklagelse fra politiets side, så politiet er ikke helt firkantet. Bøtene for å sove i bil varierer fra 250 CAD (1500kr) til 25 000 CAD (150 000 kroner).

Mount Victoria (3464m) ved Lake Louise Mount Andromache sett fra Highway 93 Uka startet med en godværstur til Mount Andromache på 3033m, min aller første 3k'er her i Canada. Dette skulle også bli oppvarminga til toppturen til Mount Hector dagen etter. Med start ved Highway 93 (1850m) gikk turen opp en trang men utrolig fin dal mellom Andromache og Noseeum. Mange store skred, spesielt fra Noseeum hadde fylt opp dalen, noe som var bra for min del da risikoen for øyeblikket er stedene hvor det ikke gikk skred to uker siden. Ruta opp til Mount Andromache Elva Noseeum Creek Første stigning opp mot Andromache. Sørvesttoppen på Noseeum Mountain oppe til høyre i bildet. Headwall'n på Andromache Tok meg god tid oppover, dette var tross alt den første store turen på en god stund ettersom risikoen for snøskred har vært så høy den siste måneden. Etter drøyt to timer var jeg oppe ved isbreen hvor ett bratt parti på drøyt 200 høydemeter gjensto. Snøskredfaren er relativt høy enda (faregrad 3), men det er hovedsaklig skavler som ikke har rast ned som er risikoen. Skavlene utløser som regel store og brede snøras da det er ett svært svakt lag 1.5m nede i snøen over store deler av Canadian Rockies. Jeg måtte derfor holde meg helt til høyre i bildet over. Opp her var det mange variasjoner i snølagene under. Mens det lå 15cm pudder øverst over alt, var det stedvis et lag under med glatt overflate så jeg kunne lett utløse små skred med ett kraftig tramp i snøen. Dette var uansett såpass lett snø at det utgjorde ingen fare for meg om ett større flak skulle gli ut på nedturen. Molar Mountain På toppen av Mount Andromache Zoom på Mount Hector (3394m) som jeg gikk opp dagen etter. Utsikt ned i dalen Mount Andromache har to topper, vesttoppen er navngitt Mount Andromache, mens østtoppen ikke har noe navn. Derimot er vesttoppen (Mt. Andromache) aldri blitt målt, kun den ukjente østtoppen på 2996m. Før start trodde jeg at 2996m toppen var den høyeste, men fant fort ut at vesttoppen er høyere da jeg gikk opp. Mobilen min viste 3042m på toppen. Etter turen fant jeg to andre gps-spor som viste 3033m og 3011m på toppen, så ble positivt overasket at jeg hadde uvitende besteget min første 3k'er! Skikjøringa ned var svært bra. Dette var ett veldig lekent terreng med mye snø, godt beskyttet fra vind og solvarme, med mange artige hopp og trange renner. Jeg rant den trygge veien ned akkurat der jeg gikk opp ettersom jeg var usikre på snøen ellers i området. Det svake topplaget løsnet mot slutten og ett lite flak rant ned.

Var på Mount Hector (3394m) i går, en av de høyeste i Canadian Rockies.

Planen min er å returnere til Norge etter hvert, så må jeg skaffe jobb der for å overleve norske priser! Noe mer utover det vet jeg ikke enda. Men akkurat nå er jeg i Canada, bor i en van og jobber litt som når det passer meg og når det er jobb å få. De siste 14 dagene tok jeg 4 forskjellige jobber i to forskjellige byer, synes dette er utrolig spennende så nå blir det å jobbe slik en måneds tid for å fylle opp kontoen igjen. Mot slutten av februar og utover til mai blir det nok å satse på mange toppturer, helst i forskjellige deler av Alberta og BC, kanskje helt nord til Yukon? Er utrolig mye terreng som frister og listen over steder jeg har lyst til å dra til er lang. Derrimot er det langt vanskeligere å komme seg ut dit man vil her i forhold til Norge, iallefall om man har planer om en dagstur. Heldigvis ble det mye billigere å dra ut i nasjonalparker her, Canada fyller 150år og dermed er alle nasjonalparker gratis å gå inn i ut året.

Det der var ett lånt bilde på Instagram med korrekt beskrivelse at det var jeg som tok bildet, Bildet ble så kopiert videre mange ganger og i ett av leddene forsvant navnet mitt fra beskrivelsen. Fikk etter hvert bevist, så å si, at det var jeg som tok bildet så ting ble rettet opp.

https://www.instagram.com/chr.nesset/

Er kanskje bedre om vi legger skygge rundt hele teksten når bakgrunnen er hvit?

Er det veldig vanskelig å legge på litt skygge på den gif-logoen Kjell Iver? Iallefall blir det fort enklere å finne snø/vinterbilder!

Mye vind og kulde (stabilt under -20c) i 5 uker på rad. Har fortsatt snødd endel, men vind har gjort snøforholdene i tregrensa og over tregrensa ganske kompliserte med mange lokale faktorer på hvert enkelt fjell. Har blitt endel turer, men har valgt slake enklere fjell. Selv om det har blåst endel over lengre tid er det fortsatt enklere å finne god snø enn etter ett par dager med vind i Norge, så det har blitt mye god pudderkjøring over tregrensa. I tregrensa er det så mye snø at det bør helt være over 40/45 grader om man i det heletatt ønsker å komme deg neddover for man synker ned nesten en meter. Storm Mountain (3100m) Hector Mountain (3394m) Mount Patterson (3197m) Spretthopp på 3266m! Pudderføre ned fre Hector South (2972m)

Snøen ligger dypt og det har blitt mange turer fra november og til nå. De første to turene gikk opp Jimmy Simpson Junior (2780m) ved Bow Lake. Ett flott skiområdet litt over en time nord fra Banff (20min nord for Lake Louise). Jimmy Simpson er ett enkelt fjell med mye alpin kjøring. Fra parkeringa og opp er det ca 800 høydemeter, hvor 300 av de er under tregrensa. Mt. Jimmy Simpson Junior, nedkjøring på motsatt side. Utsikt fra toppen

Gikk opp på Sulpher Mountain en dag været ikke var på sitt beste. Der møtte jeg en ensom fyr i snøføyken og vestlig stiv kuling som drakk rom og røyka hasj så det sang! Han kunne informere meg om at snøen var svært vakker idag, skyene også, og spesielt dyrene han hadde sett på toppen. Jeg så aldri noen dyr på toppen, men artig å høre hva han hadde sett der! Høyeste toppen på Sulpher Mountain, kom meg hit også, men det var ikke skiføre her så det ble vanskelig vading i 20-30cm puddersnø i ur.

Tusen takk for det!