ods

Til Espen. Du har helt rett i at vindretningen som igjen er bestemt av ruta for lavtrykkene, er det avgjørende for nedbøren på Østlandet/fjelltraktene. Men hvis temperaturen blir så høy at nedbøren faller som regn om vinteren, hjelper det lite med østavind for å berge skiføret i Nordmarka. Til Torgeir. Store vulkanutbrudd kan ha innvirkning på været, men da for en kortere periode. Det erfarte man da Krakatoa gikk i luften. Ellers har jo vulkanutbrudd vært en jevnlig foreteelse i tidligere mellom-istider, men kjerneboringene i Antarktis viser nettopp at CO2-innholdet i atmosfæren syntes upåvirket. Skogbranner forrykker ikke den langsiktige balansen ettersom vegetasjonen som vokser opp igjen, tar opp i seg tilsvarende mengder CO2 fra atmosfæren. Det er riktig at solflekkaktiviteten innvirker på været. Under den såkalte lille istid på 1700-tallet var det nesten ingen solflekkaktivitet, mens den i den senere tid har vært høy. Men den innvirker ikke på CO2-innholdet i atmosfæren. Ellers har en jo oversikt over verdens forbruk av fossilt brennstoff og kan derav regne ut hvor store CO2-utslipp det representerer. Hvor mye som absorberes av de store verdenshavene, er vel et mer usikkert spørsmål. Jeg blir kanskje oppfattet her på forumet som en stor pessimist og dommedagsprofet, men jeg kan forsikre om at humøret er på topp tross alt. Ellers hadde jeg vel ikke vært en fjellentusiast hvis viktigste egenskap, ifølge de gamle pionerer, var et lett sinn.

Erling har kommet med spørsmål om en fra de nordlige Nordmarksåser kan se Nautgardstind over Styggehøe/Heimdalshøe. Formelen for en slik beregning er: Dh = [a/(2R) – d/a] Da Her er d = h1 – h2 hvor h1 er høyden over havet for betrakteren (den ene enden av siktelinjen) og h2 er høyden over havet for den andre enden av siktelinjen, a er lengden av siktelinjen og R er jordradien. Videre angir Dh den økningen vi får i høyde ved å bevege oss et lite stykke Da langs den aktuelle siktelinje. I det aktuelle tilfellet har vi: h1 = 0.7 km (Lamannshaugen), h2 = 1.825 km (Styggehøe) Som gir d = 0.7 – 1.825 = -1.125. Videre a = 163 km og R = 6366 km. Setter vi det inn i ligningen, får vi Dh = 0.0189 Da. Avstanden mellom Styggehøe og Nautgardstind Da er iflg Erling 17.59 km som gir Dh = 0.333 km = 333 m. Siktelinjen fra Lamannshaugen over Styggehøe vil derfor treffe Nautgardstind i en høyde av 1825 m + 333 m = 2158 m. Ettersom Nautgardstind er 2258 m vil den rage 2258 m – 2158 m = 100 m over Styggehøe sett fra Lamannshaugen. For øvrig er forskjellen i avstander på jordoverflaten målt langs buen og målt i rette linjer, neglisjerbar for de avstander det her er snakk om.

Hvis du går tilbake til side 4 under Toppturer og tinderangling, vil du finne en del innlegg om Hellstuguryggen. Som det der er nevnt, er det kun opp mot Store Hellstugutind fra nord at de er klatring.

Til Torgeir. Ved kjerneboringer i iskappen i Antarktis har en kunnet beregne CO2-innholdet i atmosfæren i mellomistidene til å ligge mellom 0.28 og 0.30 promille på volumbasis. I den førindustrielle periode i moderne tid lå konsentrasjonen på ca 0.28 promille. I de siste 50 år har det vært gjort nøyaktige målinger av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. Trenden er som følger: 0.316 promille i 1959, 0.345 promille i 1984, 0.373 promille i 2002. Som en ser er det en betydelig økning i de senere år som følge av utslipp fra menneskelige aktiviteter, og økningen etter den industrielle revolusjon er på hele 33 prosent. Ettersom økningen fortsetter, vil virkningen gjøre seg mest gjeldende for de seneste årene, og konsekvensene blir stadig mer merkbare.

Det forundrer meg at enkelte friluftsfolk her på forumet ikke synes at det betyr så mye om klimaet går mot et varmere leie. Det er ille om breene i fjellheimen skulle skrumpe kraftig inn, virkelig ille, men enda verre er det om vi mister skiføret i marka om vinteren. For meg ville det representere en vesentlig reduksjon av livskvaliteten. Jeg husker med gru vintrene rundt 1990 da det nesten ikke var en snøfille å oppdrive i marka. Jeg har aldri tidligere skjønt at folk reiser til Syden om vinteren, bort fra herligheten her nord, men med slike vintre får en mer forståelse for dem. Skulle snøvintrene forsvinne, er det en kultur som går tapt, noe jeg ville dypt beklage overfor mine barnebarn. Selv om jeg sjelden deltok selv, syntes jeg det var trist med alle turløpene som gikk i graven for godt med mildværsvintrene rundt 1990. For mange var nok treningen til disse med på å holde dem friskere og sprekere enn de ellers ville ha vært. Noen synes å ha en likegyldig holdning til om det er menneskeskapte klimaendringer vi opplever og bruker de tidligere naturskapte klimaendringer som unnskyldning og et argument for fortsatt å applaudere en bevisstløs overforbrukspolitikk. Det vi opplever i dag stemmer godt overens med de prognoser som det overveldende flertall av klimaforskere har kommet fram til med utgangspunkt i den økede CO2-mengden i atmosfæren.

Oslomarka er full av muligheter for sykling på skogsbilveier. Hos Syklistenes Landsforbund får du sykkelkart over Oslomarka, men du klarer deg godt med de vanlige turkartene som du får kjøpt på velassorterte bokhandler og hos DNT i Storgata. Før da det gikk sykkeltog til Stryken i helgene, var dette en meget populær tur for å sykle tilbake til byen gjennom marka. Fortsatt kan du ta sykkelen på ordinære togavganger. Men du er selvfølgelig ikke avhengig av dette. En fin tur er å sykle inn Maridalen, videre over Movann og inn til Ørfiske. Videre nordover til du møter veien opp fra Hakadal. Så langs Langvann og til Trehørningen. Her kan du velge om du vil ta sydover forbi Gørjene og ut på Nordmarksveien ved Fortjern eller videre nordover rundt Hakkloa og ut på Nordmarksveien ved Sandungen. Du ender etter hvert opp ved Hammeren i Maridalen. Krokskogen kan du nå ved å sykle inn Sørkedalen, opp langs Heggelielva og forbi Heggelivannet til Storflåtan. Videre ned til Langlia hvor du kan enten ta over til Sandungen og Nordmarka eller sykle ned til Sørkedalen. Dette var bare et par forslag, men mulighetene er utallige.

Kjørte 1. mai over Dovre på tur til niese-konfirmasjon nordpå. Stoppet på høyeste punktet for å ta en titt i kikkerten mot de høye tinder. Oppdaget da et gult telt og en grønn lavvo inne på flyene. Morsomt å finne bildet av disse når jeg tar en titt på fjellforum/turrapporter når jeg er tilbake og ser at det er Kim og Morten med damer som har vært på tur. For øvrig flotte bilder fra turen.

Utrolig hvordan denne nikkers-diskusjonen engasjerer. Si-rompa eller ikke, personlig benytter jeg nikkers til fjells, bommullsnikkers om sommeren og ullnikkers (en slags tweed) om vinteren. Med den siste merkes det ikke om den blir våt, den kjennes tørr ut innvendig likevel. For meg føles nikkers mye ledigere ut enn langbukse, spesielt ved apekattbevegelser under klatring. Gamasjer bruker jeg alltid, også om sommeren i shorts for å unngå rusk og rask i støvlene. Gamasjer utenpå langbukse må da vel bli ganske tett og varmt. Det er ofte moten og ikke det praktiske som bestemmer folks valg av utstyr. Kjendiser fra forskjellige aktiviteter som det fokuseres på i media, har stor påvirkningskraft på mange menneskers kjøpevaner. Jeg ble forbauset da jeg på tur til Svalbard hadde glemt turbuksa og ved stopp i Tromsø trålet mange sportsbutikker uten å finne en nikkers. Nikkers selger ikke lenger var svaret jeg fikk fra ekspeditørene. Jeg er glad for at de jeg har er slitesterke. Ellers kjøper jeg norsk når produktet har like god kvalitet som et utenlandsk alternativ.

Jeg har heldigvis stort sett vært forskånet for kneproblemer. For 15 – 20 år tilbake var det en periode hvor jeg etter mange toppturer kjente vondt i venstrekneet. Dette kunne også oppstå etter sykkelturer med mange motbakker. I motsetning til de fleste med vonde knær, var det ikke unnabakkene som utviklet smertene, men når man peiset på for hardt i motbakkene. Ved besøk på NIMI beroliget legen med at dette ikke var noe alvorlig, men han anbefalte meg å tøye ut (hælen opp til baken) om kvelden før jeg la meg, et råd som jeg senere har fulgt. De senere år har knærne ikke vært noe problem. Jeg løper nesten alltid i skogen på eller utenfor sti (orientering). I mellomsesongene (sen høst og vår) kan det hende at forholdene er slik at jeg må løpe på asfalt. Jeg velger da kuperte veier slik at belastningene ikke blir for statiske. Derimot måtte min kone operere kneet i vinter. Vi har vel drevet litt rovdrift på knærne. Etter tre etterfølgende dager på Vestlandet med oppstigninger på mellom 1200 og 1800 høydemeter (Skåla, Hanekammen og Flatsteinbu), begynte hun å kjenne det i knærne. På en tur på Skaugumåsen siste høst hvor vi gikk opp den bratte stien på framsiden, fikk hun en vridning som etter hvert gjorde så vondt at hun til slutt måtte opereres og få rensket opp i leddet. Det har gitt en ganske lang rekonvalesenstid. Hun måtte gå med krykker nærmere en måned etter operasjonen. Men før dette siste hendte, har hun brukt staver i flere år som hun mener har vært til veldig stor nytte for å avlaste knærne. Nå kan hun ikke tenke seg å dra på tur uten stavene.

Du har helt rett Torgeir med hensyn til Kniven og Vesle Smørstabbtind. Ellers bifaller jeg Portpiggen som et godt beskrivende navn. Mitt navnebidrag, Mosabjønn, var selvfølgelig ikke seriøst ment.

I orienteringsløp bretter vi kartet til det utsnitt vi trenger for turen op putter det inn i en transparent plastpose. Det holder under de kraftigste regnskyll. Med hensyn til plastkart kjøpte jeg det som heter Kikut (Nordmarka i Oslo). Kartet er sikkert slitesterkt, men kotene er jo nesten ikke synlige. Før Kartverket får gjort noe med dette, syner jeg kartet ikke er godt nok.

Jeg tror du har misforstått meg litt, Morten. Det var på ingen måte hensikten min å anbefale gummistøvler på toppturer i fjellet. Det ble da også bare en tur til i Jotunheimen før jeg anskaffet meg fjellstøvler. Innlegget var ment som en motvekt til et utstyrshysteri som preger enkelte (sikkert ikke deg) og en påminnelse om at det ikke er all verdens dyre utstyr som skal til for å oppleve en flott tur. En skal heller ikke villede foreldre som vil ta med seg sine barn til fjells, til å tro at de må kjøpe nye fjellstøvler annet hvert år under oppveksten når jente/guttungen kan bruke gummistøvlene som de sikkert har fra før. Da min yngste sønn som 11-åring hadde lyst til å tangere aldersrekorden på Storen (som for øvrig Arne Næss jr hadde), gikk han via Vetti og Midtmaradalen opp til Hjørnet i gummistøvler, og det var ikke fottøyet, men luftigheten som gjorde at han ville snu der. Å anbefale en nybegynner å skaffe seg masse dyrt utstyr før hun/han drar til fjells første gang, synes jeg er helt galt. Det er bedre å starte med det enkle og la erfaring styre den videre komplettering av utstyret. Til den litt arrogante gjesten som mente det var galt å si ”klatre Aconcagua”. I det engelske språk heter det ”the mountain was climbed” om langt enklere topper enn Aconcagua.

Jeg må si meg hjertens enig i panda’s holdninger til utstyr. På min første tur i Jotunheimen på sommerføre hvor vi gikk over alle toppene mellom Gjende og Leirungsdalen, gikk jeg i gummistøvler av den gamle, brune typen som gikk opp til kneet (vanlig på syttitallet). Det gikk helt problemfritt kanskje bortsett fra snøeggen opp til fortoppen på Tjørnholstind (Steinflytind) hvor min kamerat som var bedre utstyrt enn meg, måtte hakke trinn for meg da de myke gummistøvlene ikke festet på den harde snøen. Og jeg tenker tilbake på tenårene da jeg sammen med min bror og en annen kamerat gikk en ukestur over fjellene fra kysten og inn til Svartisen og bare hadde ryggsekker av typen Bergans meis uten hoftebelte. I disse sekkene bar vi bl a på et telt som vel måtte veie minst 6 kg (bomull, pyramidetelt) og, hold dere fast, poteter. Vi hadde et rødspritapparat, og det måtte gå ganske mye rødsprit til å koke potetene. Jeg husker ikke helt, men antagelig benyttet vi også bål og en gammel kaffelars. Nei, det er helt andre ting enn utstyret som skal gjøre en tur til en minnerik opplevelse.

Hvordan stiller fjellfolket seg til profesjonell føring på topper og breer. Personlig har jeg en noe splittet holdning til dette. På pluss-siden kommer at lokale fjellsportgrupper i et bygdesamfunn kan finne en inntektskilde som kommer bygda til gode (f eks Jostedalen breførarlag). På den annen side synes jeg at når kreti og pleti absolutt skal opp på topper som de egentlig ikke har forutsetninger for på egen hånd, er det med på å alminneliggjøre fjellet på en måte som tar bort eventyret. Jeg ser da bort fra kameratlag hvor de minst fjellvante trenger hjelp fra en kamerat for å klare turen. I Alpene har profesjonell fjellføring lang tradisjon og det er utrolig hva slags folk som blir dratt opp på de mest prestisjetunge toppene. En kamerat av meg kunne fortelle om en fører som slet seg oppover breen mot Monte Rosa med en klient. Føreren hellet framover i en vinkel på nærmere 45 grader med et tau, stramt som en pianostreng, bakover til klienten som hellet bakover med om lag samme vinkel. Og klienten så ut til å ha mer innhold i mavesekken enn i ryggsekken. At fjellvante folk leier en fører på seriøse topper for å øke sikkerheten er en helt annen sak som må være helt greit. Men det er dette at ”de brede lag” for å bruke Zapffe’s litt arrogante, men dog humoristiske uttrykk, skal bli heist opp på hvilken som helst topp som jeg synes ødelegger litt av opplevelsen hvis jeg går samme turen. At det drives breføring for turister på breer som Nigardsbreen og spesielt Briksdalsbreen synes jeg er helt greit (så lenge Kattanakken får være i fred) ettersom det her lenge har vært stor turisttrafikk. Men da jeg kom til Bødalsseter etter at breføring på Bødalsbreen hadde startet, følte jeg at stedet var blitt et annet enn tidligere. Det var satt opp ny hytte for førerne, og bilturistene satte sitt preg på området. Jeg husket med vemod tilbake til den gang idylliske Bødalsseter var et sted hvor en kun møtte fjellfolk for hvem Lodalskåpa, Tindefjellryggen, eller kryssing av Josten var målet. Norge er vel fortsatt i liten grad offer for denne utviklingen, men hva vil fremtiden bringe?

Det er mulig at slike anbefalinger ikke burde stå i ”Fjell og vidde”, men på en annen side har jeg alltid betraktet ruta opp mot Veoskaret som trygg. Veobreen har et sprekkparti i den konvekse delen nærmere Store Veotind. Denne delen er ofte avblåst om vinteren slik at blåisen og sprekkene er synlige. I alle de årene jeg har fartet opp og ned Veobreen, også med barn i 9 – 10-årsalderen, har jeg aldri opplevd sprekker utenfor det nevnte området. Ruta mellom Glitterheim og Spiterstulen via Veoskaret er også jevnlig benyttet av skiløpere som vil unngå den ”slagne landevei” langs kvisten over Skautflya.

Jeg har bare gått over toppene, men en turkamerat som gikk sammen med et lag, skulle unngå Vestraste Hestbrepigg ved å runde den på nordsiden. To av gruppa ble tatt av snøras i nordvestsiden. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet. Men det betyr at en bør vurdere snøforholdene før en legger veien der.

På grunn av div forpliktelser ble det en kort fjellpåske i år. Gikk fra Rustadsetra opp til Krossbu på ”palmefredag” kveld i strålende måneskinn med Jupiter i nesten samstilling med månen i sydøst og med Venus på vesthimmelen. Men skareføret spiste skismurning helt ned til grunnsmurningen og vel så det. Lørdag skulle vi gå til Skogadalsbøen med innlagt bestigning av Fanaråken. Oppe på breen så vi at sommerruta fra Sognefjellet syntes sperret av en hengeskavl øverst oppe. Vi holdt derfor ut til venstre og opp en bratt snøbakke som under andre snøforhold ville ha vært meget skredfarlig. Oppe på kanten kom vi inn på sommerruta fra Keiserpasset hvor noen av oss satte fra oss skiene og gikk til fots. Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen. Vi satte i gang å grave, men da vi kom ned til låsen ble vi skuffet. Det var ikke DNT’s standardnøkkel. Så måtte vi sitte ute i blåsten og spise. Mens vi satt der tyknet det skikkelig til. Utover ryggen ante vi så vidt stupkanten som vi holdt oss på trygg avstand fra. Traff perfekt skiene og nedgangsvarden. Tok skiene på sekkene det første bratte partiet ned mot Keiserpasset hvor sikten hadde bedret seg betydelig. Da vi halvveis nede skulle spenne på skiene, mistet en av damene den ene skia. Heldigvis klarte hun å følge den med øynene til den stoppet laaangt nede. Mens vi andre kunne utnytte høyden utover mot Keiserpasset, måtte hun og kompisen gå den lange veien ned til bunnen for å hente skia og gå flatt og motbakke ut mot passet. Den lange fjellsiden ned mot Utla på det beinharde føret ble en prøvelse for leggmuskulaturen som var stappfull av melkesyre da vi endelig var kommet ned. Søndag skulle vi gå til Fondsbu via breene med innlagt bestigning av noen totusenmetringer. Innover Skogadalen tyknet det til samtidig som vinden økte på. De fleste av oss fant det lite hensiktsmessig å legge opp Skogadalsbreen som vi ikke kunne skimte i snødrevet. Men Dag som er en skikkelig spreking, ville prøve. Vi syntes det var ille at han skulle gå alene, så etter litt diskusjon tilbød Bjørn seg å slå følge med ordene: ”Det er bedre at to faller i bresprekken enn bare en”. Vi andre fire fortsatte oppover dalen hvor planen var å ta oss over til Bygdinsiden via øvre Mjølkedalsvatn som for øvrig før i tiden ble demt opp av Mjølkedalsbreen og ga flom i Mjølkedøla med jevne mellomrom. Det ble skikkelig tett etter hvert, og i motvinden var skiene og en og annen stein det eneste som brøt den hvite ensformigheten. Cruxet var å finne oppgangen til høyeste passet og kartet måtte stadig konsulteres. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Da vi etter å ha krysset oss opp en fjellside uten å se noe som helst, følte at skiene begynte å gli nedover igjen, skjønte vi at vi var i riktig pass. Vel en time etter at vi nådde Fondsbu, kom Dag og Bjørn. De hadde blitt slått ned av vinden oppunder Skogadalsbreen og måtte returnere til vår rute med uforrettet sak. Uværspåsker har noe fascinerende over seg. Man kommer heim til byen og våkner til en solfyllt morgen med fuglesang og med skogbunnen ovenfor huset farget i blått av tepper av blåveis, mens en lar tonene fra ”Våren” fra ”De fire årstider” av Vivaldi fylle ens sinn. For en kontrast til opplevelsen for bare et par dager siden hvor en slet seg fram i kuling og snødrev, så nært i tid, men så fjernt i setting. Norge er i sannhet et fascinerende land.

Til Tom. Jeg har bare en gammel Ascona som bruker 0.65 l/mil, men den feil mange gjør er bare å regne med bensinutgiftene. Et lavt anslag av marginalomkostningene (tar ikke med nedskrivning) er å doble drivstoffutgiftene. Enda blir det under halvparten av den bilgodtgjørelsen staten betaler ved bruk av egen bil. Dekkslitasje, olje, forsikring, verksted, det er masse som adderer seg opp. Da jeg øket årlig kjørelengde med 4000 km betydde det 1.25 kr/mil i øket forsikringspremie. Til Panda. Jeg er vel ikke så naiv å tro at mine 50 kr hjelper på næringslivet i Lom, men jeg tror heller ikke at mine skattekroner betyr mye sett i forhold til et statsbudsjett på 400 milliarder kroner. Det er jo summen fra 4 millioner skattebetalere som betyr noe.

Jeg har alltid hatt et positivt inntrykk av Sonja på grunn av hennes fjellinteresse, men dette syntes jeg lite om. Det er jo spørsmål om det er hennes eget påfunn eller om det er turfølget som har skyld i det. Under alle omstendigheter kunne hun jo gitt sine instrukser. Hvorvidt Turistforeningen har vært innkoblet i dette vet vi heller ikke.

Jeg har ikke helt på netthinnen utsikten mot Jotunheimen fra de nordlige Nordmarksåser, men den beskrivelsen du gir, Erling, høres helt riktig ut. Det er mulig Østre Leirungstind hever seg såvidt over Kalvåhøgda. Den beste kandidaten til det du så til høyre for Besshø, er nok Nautgardstind. I synsretning fra Nordmarka skal den sees på den siden. Litt lenger til høyre skal Heimdalshø ligge, men med en høyde på under 1900 m tror jeg den er for lav til å kunne sees.

Det er blitt sagt så mye negativt om Spiterstulen her. Som en liten motvekt vil jeg fortelle hvordan jeg har opplevd Spiterstulen. For det første synes jeg det er forbausende at enkelte krangler på en femtilapp for å telte ved hytta etter å ha brukt over tusen kroner på å kjøre tur-retur Oslo Jotunheimen som turen vitterlig koster ved bruk av egen bil. Er det penger som jeg med glede betaler, så er det bidrag som kommer bygdene til gode og som kan være med å opprettholde bosetningen der. Som jeg har sagt tidligere, hvis bygdene avfolkes, vil Norge i alle henseender bli et fattig land. I flere etterfølgende år hadde jeg kun med meg min yngste sønn på fra hytte til hytte-turene i påsken. En gang vi kom litt sent fram til Spiterstulen, måtte vi ligge på gulvet sammen med mange andre nede i kafeteriaen. Klokken syv om morgenen ble vi vekket av skjønn, klassisk musikk, gjerne av min favorittkomponist, Mozart. Så kom betjeningen og serverte kaffe og kaker på sengen (soveposen). Så lå vi der og koste oss mens morgensola kastet sin gylne glans over Styggehø og Uradalstindene. Dette var en så vakker opplevelse at da vi senere år kom til Spiterstulen, ventet vi alltid til alle senger var opptatt før vi bestilte overnatting for derved å få ligge på gulvet og nyte denne opplevelsen. Og det gjentok seg alltid. Jeg var såpass begeistret at jeg måtte takke Eiliv Sulheim som da fremdeles var frisk og rørig, for den spesielle måten vi ble behandlet på. En annen sak var at ved å benytte seg av serveringen av frokost og middag i kafeteriaen, ble Spiterstulen den billigste av alle hyttene å overnatte på.

Dette var min introduksjonstur til Jotunheimen på sommerføre og som jeg levde på i lengre tid fordi jeg syntes den var så flott. Startet kl 0600 en lørdag fra Gjendesheim hvor vi hadde fått lånt båt hos verten, Gaute Vole, for å komme oss raskt over Gjendeosen og slippe å gå omveien om Maurvangen. Vi var tre stykker hvor den ene, Hans Koren, siden har vært av mine fineste turkamerater (jeg vet han kjenner en av bidragsyterne her på forumet, Knut Stabell, fra orienteringsmiljøet). Turen gikk over Høgdebrotet, travers av Tjørnholstinden og videre over Skarvflya og opp i skaret mellom Skarvflyløyfttind og Søndre Skarvflytind. Herfra tok vi en avstikker opp på den siste. Videre travers av Skarvflyløyfttind og opp på Østre Leirungstind. Fra denne tok vi ned på Leirungsbandet og ut Svartdalen til Gjendebu hvor vi nådde middagen. Hadde da brukt 14 timer (pussig nok brukte vi akkurat like lang tid da jeg mange år senere gikk samme turen med andre i turfølget). Søndag besteg vi Store Knutsholstind og rakk båten tilbake til Gjendesheim om ettermiddagen.

Jeg er enig i de fleste punktene dine, men ikke de første. Landskapsbilder tatt med sola i ryggen blir gjerne litt flate. Men fotografere kan en jo gjøre i alle retninger selv om en går nordover som jeg nesten alltid foretrekker (unntatt fra Sotaseter som regel). Det er mye bedre ikke å ha sola i ansiktet hele tiden, dessuten får man en mye finere brunfarve for de som måtte være opptatt av det.

På Julia og Morten sine fjellsider, www.etojm.com/Norsk/topper.htm, under utenlandske topper, har Jan-Tore Wollan en artikkel fra vår tur på Mont Blanc i 2001. Som det fremgår ble en av oss skikkelig syk. Forholdene varierer nok en del fra år til år. Den bresprekken som Arnt har beskrevet i sin interessante artikkel ovenfor, var der ikke da vi gikk. Snøkammen ovenfor Petite Bosse opp mot toppen var tæret av sola på Italia-siden slik at denne siden var loddrett den første knappe meteren. Det betinget forsiktighet ved møtende trafikk. Som Arnt skriver var vel siste sommer spesielt ille med steinsprang i Grand Couloir pga de høye temperaturene som smeltet løs steinblokkene. Vi opplevde også mange steinsprang der, men ikke så dramatisk som Arnt beretter.

Fonna på østsiden av Hesthøi er nok bare en snøfonn og ikke isbre, iallfall så det slik ut da vi gikk der. Dette var en langtur fra Lom over alle toppene til og med Holåtindene, så ruta ned mot Netoseter kjenner jeg ikke.