eaa

Ja, likner veldig og det da!

Njet.

Du finner noe her ihvertfall: http://www.adrenaline.no/klatre/2002/oppg/kildedok/

Nix.

Noen som har vært her'a?

Var nå lite det bildet da! Ellers er ikke vandrefalk den raskeste flyveren. Det er kinesisk lerkefalk. Den er målt til 360 km/t - det er eksakt 100 m/s det! Ellers kan nevnes at i deler av nord-Norge kalles vendrefalken for "alktólfalk". Dette fordi alke på dialekt kalles "alktól", og at vandrefalken har spesialisert seg på å ta slike ved fuglefjellene. Tidvis finner man der døde alker flytende på sjøen, tilsynelatende perfekt hele. Men stryker man mot fjærene over nakken på dem, vil man oppdage et lite bloddrypp på nakkeskinnet under fjøra, like nedenfor kraniet. Der har vandrefalken kjørt inn ei eneste klo, og drept fuglen i flukt. Blir litt sånn katta leker med byttet sitt. Øyenvitner har sett falken stupe i avsindig fart etter alkene, og prikke inn ei klo akkurat i nakkegropa på dem, og dreper dem altså i full fart og i fri flukt. Dette som ren jakttrening, uten at den nødvendigvis trenger føden der og da... Generelt er vandrefalkbestanden nå i framgang, etter å ha vært ekstremt fåtallig og sterkt truet på -70 og -80-tallet. Totalfredningen av rovfugl i Norge fra 1971 har gudskjelov fungert her.

Spennende! Så den kvalifiserte såpass greit som 11-16 altså? Vi var jo temmelig enige om at denne så skapelig ut da vi sto på fonnene i nordsida på Nørdre på Heillstuggutindtraversen vår. Tok ikke du et par profilbilder av den i kveldssola derfra også? Kan du hekte på et slikt her? Hadde vært interessant å se profilen, tok ikke noe bilde der selv. Ser jo spiss ut på bildet m/ Lena under toppen. Hva med "Heillstuggupiggen"? Litt sånn i klasse m/ Portpiggen liksom..? Legger ved et flybilde, der skyggene røper toppen ganske godt. Og du målte vel spretthoppet helt øst på Nordre Heillstugguhø til PF8, gjorde du ikke? Ellers har jeg og Roger allerede snakket om å stikke oppom denne snart, ihvertfall jeg, som innrømmer jeg samler etter PF10. Så får Roger'n heller stå att og vente på en PF30 nedpå breen så lenge... Hvordan var breen videre sørover forresten? Har nysnøen dekket hele breflata, eller er sprekkene greie å se ennå? Med andre ord, er Heillstuggubreen noenlunde farbar pr. nå?

Hehe, come what may! Vær kan takles, stort sett orienteringen som må skjerpes da, utover det er ikke vær noe problem synes jeg. "Når jeg blir stor..."? Er vel allerede der er jeg redd. Må nok helst stå på skal jeg rekke dette før gamlehjemmet og rullestolen tar meg! Morten gikk enda lavere og enda lenger ut mot høyre på sin tur opp her i 2004. Han krysset da helt øverst på svaene nedunder hele denne midtre hammeren, og opp igjen 30m ute til høyre for bildet. Så med forsiktighet kan du garantert gå ryggen N/S uten tekniske hjelpemidler av noe slag. Og skal noen kunne gjøre det, så må det vel være deg! (ahh - med eaa og greier denne gangen jo... thanks! )

På Nils sitt bilde 20070822-hammer 2-rappell.jpg anes nede til høyre de vanskelighetene jeg nevnte i en evt. omgåelse. Muligens er beste oppgang fra det mørklagte området helt i nedre høyre bildehjørne, og så opp til venstre for de bleke solbelyste svaflågene ute til høyre (litt rundt hjørnet på hammeren på en måte), vist med rød strek på nedenstående bilde. Opp der er det et smalt parti mellom toppryggen på hammeren og svaene mot høyre som kanskje er farbart, selv om det kan være meget løst og oppsprukket. Kanskje for løst også..?

Ikke gæli dette nei! Bedre enn å momse småkaker og tørrprate med tanter og svigermor dette! Hva gjelder bilder så er vel også Nilsemann litt underrepresentert i rapporten, så jeg slenger ut et par-tre bilder til likesågodt. Mye enig der, med Visbretind som en meget sterk utfordrer! Og vissnok er Surtningsue også flott, men der hadde vi tåke gitt...

Ikke bare lett med kommunikasjon. Så ikke så rart det står mye snålt gjengitt i avsisene til slutt..? ----- Beskjed fra administrerende direktør til seksjonssjefen: I morgen vil det inntreffe total solformørkelse kl 0900. Dette er noe som ikke inntreffer hver dag, så vi lar personalet samles utenfor, i pent antrekk, for å betrakte den. For å markere denne spesielle begivenheten, vil jeg selv gi en orientering om den. Hvis det regner, blir vi ikke i stand til å se den, og i så fall skal personalet samles i kantinen. Beskjed fra seksjonssjefen til driftssjefen: Etter ordre fra administrerende direktør vil det inntreffe total solformørkelse i morgen kl 0900. Hvis det regner, vil vi ikke bli i stand til å se den så godt utendørs i pent antrekk. I så fall vil solens forsvinning bli gjennomgått i kantinen. Dette er noe som ikke inntreffer hver dag. Beskjed fra driftssjefen til avdelingslederen: Etter ordre fra administrerende direktør skal vi gjennomgå, i pent antrekk, solens forsvinning fra kantinen kl 0900 i morgen. Administrerende direktør vil fortelle oss om det kommer til å regne. Dette er noe vi ikke får se inntreffe hver dag. Beskjed fra avdelingslederen til formannen: Hvis det regner i kantinen i morgen tidlig, hvilket ikke inntreffer hver dag, vil vår administrerende direktør, i pent antrekk, forsvinne kl 0900. Beskjed fra formannen til personalet: I morgen kl 0900 vil vår administrerende direktør forsvinne. Det er synd at dette ikke skjer hver dag.

Opplevde det nok litt slik jeg også, mistet litt av både innlevelsen og opplevelsen av den grunn. Var litt daff og kjørt mot slutten. Ikke fordi jeg er bleieskiftarbeider, men helst fordi mitt slitne lægeme er så gammelt at jeg snart skal til å bruke bleier igjen! Vel, det tviler jeg sterkt på Bjarne, etter å ha sett noen av dine tidligere bravader i brattfjellet her inne!

Neida, første rappellen går ned på baksiden av tanna Lena står på der, ikke på stupsiden mot breen som du ser i bildet. Nærmere beskrivelse står i rapportteksten. Tipper du vil kunne klatre ned der. Andre rappellen går ned som beskrevet i bildeteksten å bilde 9_On-the-edge.jpg. Den er verre å klatre, temmelig glatt, og vertikal 15 m. Kan kanskje omgås ned til venstre, men noen ekle svuller med glatt berg/sva nederst i omgåelsen kan kanskje være skumle. Vi prøvde ikke å unngå noen av rappellene. Ikke nødvendigvis fordi vi anså det som umulig, men rett og slett fordi det er bare artig å ta en rappell i ny og ne! Brefonna er også beskrevet i teksten. Isen er helt grei, dekket av et tynt lag grovkornet snø/firn. Ikke bratt, kun å høle ned på skosålene. Er nok farligere på badet til Nils ja - for der er det ihvertfall ikke "sprekkfritt" for å si det sånn..! (eh eh eh - moro m/ billig kofferthumor gitt! ) Sitat kommentar fra tidl. turrapport: Jeg får si som trasstramperen til Rolf Kirkevaag: "Uuhu - jammen du saaa du skulle...!"

Jeg gir meg ende over! Du er f.. ta meg ikke sann. Husker jeg for ikke så lenge siden kommenterte på en av dine første innlegg her inne, hvor jeg oppfattet deg som litt famlende og prøvende, en førstereisgutt som blygt prøvde noe som syntes stort og litt skummelt... Så jeg forsøkte både informere, oppildne og inspirere deg til bare å forsette, og jeg syntes det var flott at en fersking ble innviet til fjellivet. I neste nå råkjørte du på rævva ned ei snørenne i Rondane i 40 km/t. Og se bare hvor du er nå - snakker om å ta av! Senere ble jeg bekymret for dine tilsynelatende ugjennomtenkte og overivrige råsjanser, utført med minimal erfaring og fjellkompetanse. Livet er jo som kjent ikke for nybegynnere! Nå begynner jeg å roe meg litt. Du samler jo erfaring i bøtter og spann, mer på få uker enn mange rekker på flere år. Dette gjør deg jo tryggere, selv om du stadig hever terskelen litt. Sammen med et klatretalent laaangt over snittet, og en form som gjør deg lite sårbar derinne, så er jeg pr. nå viss på at din ferdsel blir mer veloverveid og trygg underveis, og at du er, som flere sier, en eliterangler man ikke ser mange av i fjellheimen. Når det er sagt, så vær bevisst på din ydmykhet. Tenk igjennom utsagn, unngå flåsete og nedlatende utsagn og holdninger, selv overfor folk som åpenbart har helt andre sperrer enn dine, med sine egne krav og metoder for å ta seg fram i fjellene. Og for all del, unngå å bli cocky og skrytete (for all del, sier ikke at du er det!), men det er fort gjort å gå i den fella når man føler seg suveren i noe... Mange nok har gjort den tabben før. (råd fra en sjuende far med mer enn bare fjellerfaring dette) Og vær til evig tid ydmyk overfor selve fjellet. Fjellet er og blir sjefen, der er vi alle kun maur under himmelen... Vel, nok "moral fra bestefar" der. Storkoser meg med dine fjellstunt (må i min målestokk få kalle dem det), fristes nesten til istedet for Mayhassen å kalle deg for Mayhemhasarden! (hehe, se mayhem) Din beskrivelse av "fjelldiskusjonen" ovenfor er perfekt symptomatisk for hva mange av oss opplever. Hvem har vel hørt om sørveggen på Surtningsue Sørtoppen, eller nordveggen på St. Veotind, eller Søre Autanbotten? Man legger ut, oppglødd og ivrig - og avfeies med et likegyldig skuldertrekk til slutt av ignorante noviser fordi man ikke har gått Besseggen! At man derfor kan dele info, forståelse, innlevelse og moro her på FF som nå, ja det opplever jeg som meget givende! Derfor også så inspirerende å få tilbakemeldinger på hva man legger inn her - ærlige, direkte og åpent! So keep up the good work! Og dette gjelder alle på forumet, ikke bare Mayhemhasarden...

Noen "tusen ord" til:

Omsider Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen... August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072. Nesten uvant Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen. Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall... Sommer Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!" Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen . Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig! Råttent fjell Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen ! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet. Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag... Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år. Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren. Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks! Det verste overstått Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå , mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen. Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans . Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det! Ned til skygge og mørke Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072. Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet... De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

Har du også reéll høyde på denne?

Som antatt dette! Men snill og fleksibel som jeg er, så er dette godt nok for meg, så jeg gjør som Robert - legger'n inn på lista! Og takker så mye for nyttig info!

Nei, ser vel noenlunde likt ut. Mulig stentunga østfra Nordre Stygghøbreatind strekker seg en meter eller tre lenger ut i isen. Dette skimtes såvidt helt til høyre mot bildekanten i bilde 10_Veotinder.

Neida, hel is over bandet i ca. 20m lengde der - flatt, sprekkfritt og trygt. Liten sprekk 2m nedunder bandet på nordsiden, drøye halvmeteren bred. Krysses helt greit 1,5m fra fastlandet på siden mot St. Veotind. Helt innunder St. Veotind ligger en 2-3 m bred og 4-5 m djup bregleppe i et titalls meter nordover langs fjellfoten.

Ja, det er nordtoppene du ser bakenfor. (og er det ikke Per Rune da tro?) Moreneryggen går ikke til Nordre Stygghøbreatind (ikke Styggebrehøtind), men havner et sted øst under Veotind N-2/2115 - jfr. kart.

Vi så ikke snurten av nordveggen på Store Veotind i skoddehavet, så jeg har ikke sett den på nært hold (i motsetning til Mayhassen! ) Men hvis du tenker rappell ned selve nordveggen vil jeg tro at det gir flere taulengder, med etblering av standplass(er) underveis. I så fall er det raskere å gå breen, da omgåelsen ned østryggen på Store er meget grei. Breen var snødekt da vi gikk der, dog med relativ tynn snø. Vi registrerte ingen sprekker langs traséen vi valgte, som jamt lå i halvbratt helling i avstand 60-70 m fra fjellveggen under Store.

Storebjørn N-1 kan da umulig ha PF10? Fra bandet ser den høyst tvilsom ut synes jeg. Vi enedes om 7-8 m da vi vurderte den (dog helt uten måling). N-2 derimot har jeg tro på, likeså NV for Veslebjørn (på egga retn. Skeie). Med så små marginer til og fra, får vi kanskje avvente noen flere målinger før det midles og en avgjørelse tas..? Oppfordrer alle til å måle ved neste anledning!

Virker på meg som om 1 setning var idealet ditt ja. Til og med "mer enn nok"! (og nå skal jeg holde meg i skinnet og la være herfra )

Takker for turen dagen før! Var nesten glad jeg slapp ny tur neste dag, sliten, trøtt og støl som jeg var. Var ikke i seng før v/ halv 4-tida, og uten søvn natta før også, blir man litt matt. Derfor imponert over din og Lenas steyerevne og form. Men så går dere vel en del flere turer enn oss opportunister også da. Artig å se at dere kom opp østryggen, trodde det skulle bli vedvarende verre enn grad 2-3. Spennende vegvalg, og en fin dokumentasjon på atter et turalternativ utenom mainstream! "Gufneste"... hehe, ikke bare jeg som skal beskyldes for å bruke sjeldne ord i rapportene ser jeg! Og bilder på nær 1,3 MB, når ble det "lovlig"?