snilen

Nå har jeg vært en uke på hytta, men kommer meg ikke særlig langt av gårde. Jeg stopper opp ved første multemyr og klarer ikke å komme meg videre før jeg har plukket det som er verdt å plukke. De gangene jeg har stoppet å plukke selv om det er masse igjen på myra har dette skyldtes årsaker som sliten rygg, ikke mere å plukke i eller utrivelige regnbyger. En liter på mila er et mål jeg er vant med når det gjelder multesanking, men dette gjelder tydeligvis ikke i år. Her om dagen var jeg 4-5 timer på tur, men var vel ikke så mye som en kilometer fra hytta. Men sekken var tung da jeg kom hjem. Er det andre som blir like ville og gale som meg når multene er så mange og store som i år ?

Ja hva skal vi med tånegler, har de noen funksjon i dagens samfunn ? Fingernegler kan jo brukes til kloring og andre aktiviteter, men tånegler er jo mest bryderi egentlig. Etter å ha mistet samme stortånegl 2 år på rad, kanskje kroppen min også finner ut at det er greiest uten ? Time will show....

Har gode erfaringer med tupperware, sikret med litt tape

Har opplevet det samme. Mistet en stortånegl etter mange lange toppturer på rad i fjor, og er i ferd med å miste den samme omigjen i år etter å ha gått Fuji-san fra toppen og ned på en dag (3600 høydemeter kontinuerlig nedoverbakke). Tror det kommer av for mye nedoverbakke på for kort tid. Forebyggende tiltak er å klippe neglene kort, samt ha store nok sko som man knyter ekstra stramt i bratte nedstigninger. Å planlegge turen slik at man unngår for mye nedoverbakke av gangen kan jo også være et alternativ om man får det til.

Jeg ville tatt kontakt med Rwenzori Mountaineering Service http://www.traveluganda.co.ug/rwenzorimountaineeringservices/ for mere info. Dette er jo uansett et område der det kreves guide, tillatelser osv. Rwenzori består av 3 hovedtopper: Stanley med Margherita og Alexandra som de høyeste, tror de regner 9 topper på Mount Stanley, dere trenger vel 2-3 dager på Elena-hytta for å få med dere alle disse. Alexandra er noe tøffere klatring enn Margherita. De andre 2 hovedtoppene er Mount Speke og Mount Baker, som begger er greie vandringsturer. Mount Speke nås som dagstur fra Bujukuhytta, mens Mount Baker skal det finnes en brukbar rute opp til fra Freshfield pass, besøkes som dagstur fra Kitandara eller som avstikker på vei ned fra Kitandara. De vanskeligste toppene i området er tvillingtoppene Portal Peaks lengst øst, som er bratte og i tillegg krever at man hugger seg gjennom regnskogen fra en plass på ruten opp til John Matte-hytta. Disse toppene er meget sjelden besøkt. Så strengt som det er med hva man får gjøre i naturen der nede kan det muligens by på problem å komme seg opp dit. Jeg var på tur med Hvitserk i januar 2005. Vi gikk kun på Margherita av toppene, samt at vi hadde en akklimatiseringstur til Mt Speke, men vi gikk ikke helt opp på toppen. Ulf Amundsen var vår guide. Han er svigersønn til den ugandiske turistministeren, er ivrig for å få nordmenn nedover og kan også være en nyttig kontakt. Forøvrig vil jeg si dere det er spesielt å reise tilbake til dette området. Det gir skikkelig ekspedisjonsfølelse, men jeg må innrømme at jeg på ingen måte drømmer om å oppsøke all gjørma der nede igjen.... Her må man jo godt over 4000 meter for å finne fjell, resten er bratt og/eller gjørmete hinderløype i jungelen som gjør at å bevege seg er er tung affære. Her går man ikke mange kilometrene om dagen. Ellers regner jeg med at dere vet hvilke tider av året som er mest gunstig for å besøke området. Vi gikk i begynnelsen av januar og hadde nesten ikke regn, noe som er uvanlig i dette området. Det er lite litteratur om området. Jeg kjøpte boken "Uganda Rwenzori - a range of images" av David Pluth ISBN 3-906745-00-7. Det er vesentlig bilder og endel nyttig tekst-informasjon. Panorama-bildene fra 1906 viser hvor lite som er igjen av Afrikas største isbre 100 år etter. Toppene på Stanley-platået var nok på en måte enklere å klatre for 100 år siden da toppene ikke stakk så mye opp av breen.

Jeg har vært på noen av toppene, men terrenget frister meg ikke så mye, her er for mye steinrøys. Skal man gå lange toppturer foretrekker jeg heller å starte ved sjøen og gå en enkelt-topp etter sea-to-summit-prinsippet. Det er noe eget ved å gå gjennom mange klimasoner. Steinrøys opp og ned mange ganger er for spesielt interesserte. Skåla i Stryn er en kremtur i Norge med variert terreng og en helt spesiell hytte på toppen. Ellers har jeg gått Teide fra havnivå og opp på 9.45 timer, 3718 høydemeter opp, ca 30 km. Men jeg gikk ikke helt ned igjen, stoppet på ca. 2100 meter. Fuji i Japan(3776 moh) er også mulig å gå til topps på en dag fra havnivå, men jeg var særdeles uheldig med været og gikk ikke til topps før dag 2, men da gikk jeg til gjengjeld helt ned igjen til lavlandet, ca 100 moh. Jeg vil anbefale Teide-turen, det er en flott naturopplevelse, Fuji er mere sært, og litt langt å reise. Men billige pakketurer til Tenerife kan man jo lett få tak i. Her er min turrapport fra Teide hentet fra www.wwv.no : I påsken 2004 var det duket for noe jeg aldri har vært med på før - pakketur til syden. Målet var Tenerife, og en hel uke blir jo kjedelig på stranda, så det ble en tur til Teide. Etter en tur til Santa Cruz for å få de nødvendige papirer for topptur startet dagen med en lang busstur fra Los Christianos, rundt hele øya til Playa del socorro på nordsiden av Tenerife. Herfra startet vandringen oppover mot Teide. Jeg startet på stranda, fulgte vei opp til hovedveien, under denne og tok deretter av en stikkvei oppover en dal. Her gikk jeg mellom bananplantasjene. Veien ble smalere, endte i en sti som ble mindre og mindre, og til slutt måtte jeg sloss meg gjennom noe bjørnebærkratt noen meter før jeg kom opp til et hus i enden av en vei. Her krabbet jeg inn i bakgården, forsvant fort ut på veien til akkompagnement av en illsint bikkje og fulgte denne veien videre oppover. Etter dårlige erfaringer med kratt valgte jeg å ta til venstre på toppen av denne veien, skulle heller tatt til høyre og fulgt sti direkte opp til hovedveien langt oppe i lia. Det ble et par kilometer ekstra pga dette. Stien som gikk direkte opp til veien fant jeg igjen, denne så grei ut. Vandret langs bilvei i bratt terreng, men på tilnærmet flat vei siste stykket. Fra utsiktspunktet på veien(ca 500 moh) gikk turen oppover langs en rygg, først gjennom jordbruksland med potet-dyrkning med smal bilvei. Så et langt stykke langs traktorvei gjennom furuskog, stor tømmerdrift her oppe. Mange småveier til høyre og venstre, jeg holdt meg mest mulig oppe på åsryggen hele veien. Skogen strakk seg opp til nærmere 2000 meter. Kraterkanten på 2100 meter ble nådd etter 4,5 timer med sterk stigning hele veien, her er et lite kapell. Derfra bratt ned i det store krateret, og en lang ørkenvandring frem til Montana Blanca, der jeg møtte hovedstien. Gjennom det flate ørkenpartiet var det enkelte varder, men kronglet litt i litt buskas iblant. Opp til Montana Blanca går en nedlagt vei i slyng oppover, her er mulighet for å kutte noen svinger. Herfra er det jevt bratt opp mot toppen, men stien er vel tilpasset i terrenget og det er greit å gå. Altavista, fjellhytten ble passert, herfra og opp var det enkelte snøklatter. Et stykke lenger opp møtte jeg panorama-tråkket, fulgte det frem til toppen av taubanen, derfra rett opp til det lille toppkrateret. Etter 9 timer og tre kvarters vandring stod jeg på toppen, deretter bar det ned til Altavista, der kun nødkvarteret var åpent for overnatting. IKKE vann på hytta, men en seng og noen ulltepper reddet natten. Det siste stykket ned til hytta gikk meget sakte, tok den siste pausen bare 100 meter før hytta. Sliten er ikke riktig ordet, utmattet passer bedre, vesentlig pga av vannmangel. Tidlig neste morgen ruslet jeg ned til bunnen av taubanen og møtte resten av familien, som ble med opp på toppen på den late måten. Jeg gikk hele veien fra sjøen og opp uten forsyninger underveis, men jeg har lest om folk som har tatt denne bestigningen på ca. 6 timer i lett utstyr. Se http://www.teideascension.tk/ der det også finnes kart og bilder fra ruten. Kartet som finnes her er godt nok for å navigere seg frem. Turen anbefales for den som vil teste seg selv litt, det er en god dagsetappe. Skulle jeg komme med en anbefaling for andre må det være : Ta med godt med drikke, minst 5 liter, det finnes ikke vann underveis. Joggesko vil lette turen, fjellstøvler var ikke nødvendig. Fin natur, med unntak av de første 500 høydemeterne er man ute i fri natur på god sti eller traktorvei. Taubanen opp til toppen ser man ikke før man er nesten oppe. Vil til slutt legge til at siden http://www.teideascension.tk/ har fått mange oppdateringer i det siste, med gode rutebeskrivelser, det er funnet en betydelig bedre rute i starten ser det ut for. God tur til deg som ikke bare vil ligge på stranda på sydentur!!!

Og dett var dett !

Og det kommer enda flere

Hovedmålet med turen var å komplettere samlingen av kommunetopper i Rogaland, så det ble både fjord og fjell. Til sammen 10 fergeturer samt 2 turer med fjellfører i båt medførte turen min. Programmet ble til underveis, og endte slik : Dag 1 : Lysekammen i Forsand(1305 moh) og Heiahornet i Strand(774 moh) Dag 2 : Bandåsen i Finnøy(515 moh), Stora Blåfjell i Hjelmeland(1254 moh) og Bjønndalsnuten i Vindafjord(1017 moh) Dag 3 : Lammanut i Tysvær(631 moh), Eime i Kvitsøy(28 moh) og Araset i Utsira(68 moh) Dag 4 : Kyrkjenuten i Sauda(1602 m0h) Dag 5 : Sandfloegga i Odda(1721 moh) Dag 6 : Vassdalsegga i Suldal/Vinje(1658 moh) og Brattefjell i Seljord(1540 moh) Lysekammen : Kjelkete i Kjelkeskaret Turen startet ved gården Aukland i Lysebotn, der jeg fant en slags sti oppover mot Kjelkeskaret. Etter hvert ble den mindre og mindre og terrenget mer og mer kjelkete å ta seg frem i. Øverst i Kjelkeskaret måtte jeg gå i elven for å komme frem på fornuftig vis. Vel oppe i Kjelkeskaret rundet jeg mot nordvest og fulgte bekken litt oppover forbi den bratteste delen av Lysekammen, før jeg ruslet opp på selve kammen. Her oppe er det kun nakne svaberg, og det var en promenade sette i forhold til det kronglete Kjelkeskaret. Kjelkeskaret ga meg en viss Afrika-følelse, med kronglete og bratte daler, minnet litt om Rwenzori i Uganda. På toppen er det 2 trig.punkter, begge på 1304 meter over havet. Det sydligste som har den store varden er noen cm høyere enn det nordlige i henhold til fastmerkeregisteret. Heiahornet: Fin liten topp med mye bær. Fra Jørpeland fulgte jeg Dalaveien til den sluttet. Derfra er det noen hundre meter med skistadion før stien til Heiahornet startet. Det går en merket rute opp langs ryggen vest for toppen. Fin og litt luftig tur. Småsilhornet som ligger rett ved siden av, er noe lavere, men mer luftig. Heller ikke denne toppen er det noe problem å nå. Jeg måtte droppe Småsilhornet, skulle rekke 2 ferger til Finnøy for å treffe noen kjente før det ble midt på natten. Bandåsen: En fin topp på en fredelig øy. På Ombo er det god plass. På denne digre øya med masse skog og en del jordbruksland bor det ca. 300 mennesker som har full kontroll på alt som skjer på øya. Jeg kjørte til gården Seltveit nordvest på øya. Herfra går en traktorvei opp gjennom skogen, og forholdsvis raskt står et skilt med pil til Bandåsen. Skiltet kan være vanskelig å se, så følg i starten av traktorveien. Jeg hadde dessverre skodde på toppen, men her er sikkert fin utsikt en solskinnsdag. Stora Blåfjell: Hvor er Turte og Tvilling og Blåmor og Blåfar ? Så ingenting til dem på Blåfjell. Turen startet med å kjøre anleggsveien opp mot Blåsjø, og jeg dreide så sørover der veien delte seg øverst etter en tøff kjøretur gjennom en tunnel som har en 90 graders brå sving midt inni. Her må det kjøres forsiktig. Ellers var anleggsveien av god kvalitet, asfaltert nesten hele veien. De siste kilometerne var låst for kjøring. Like før veien slutter går en vardet sti i retning Blåfjellhytta. Jeg fulgte denne over en meget luftig hengebro og videre et stykke, før jeg svingte av mot Blåfjell. Blåfjell er en fjellrygg med flere småtopper. Den mest markerte er den nordligste, men den høyeste ligger på den sørvestre delen. Blåsjø var engang norges neststørste innsjø. Det tror jeg ikke den er lengre. Den er så nedtappet at jeg kaller den blåpytt. Gruer meg til vinterens strømregninger. I underkant av 3 timer tur/retur fra bilen. Bjørndalsnuten: Tyngre enn man skulle tro. Bjørndalsnuten er høyeste punkt i Vindafjord kommune, med sine 1016 meter. Naturlig start for turen er Roaldkvam, derfra går det vardet sti oppover til Risvannet. Det er forholdsvis mye stigning, og fra Risvannet og videre mot toppen er det bratt. Jeg brukte 5,5 time tur/retur på denne toppen, men så hadde jeg vært på Bandåsen i Finnøy og Blåfjell i Hjelmeland tidligere på dagen. Det ble en sein kveld. Jeg avsluttet med å kjøre til Tysvær, klar for neste dags kommunetopp. Lammanut: En flott morgentur. Jeg startet grytidlig om morgenen, slik at jeg skulle rekke 9.10-båten Fra Skudeneshavn til Kvitsøy. Merket sti helt til topps, først bratt opp en traktorvei, så mer flatt innover i fuktig myr, og til slutt oppstigning til toppen. Nydelig utsikt og helt snaut på toppen. Eime i Kvitsøy: Til topps i sandaler, med fjellfører i tresko Kvitsøy er norges laveste kommune, med høyeste punkt 28 meter over havet. Selv den mest innbitte møring må kalle denne toppen en fjærestein !!! Etter ankomst med fergen var det bare å være om seg for å få ordnet transport ut til Eime, som er en ubebodd, fredet øy 5 km nordøst for hovedøya. Det skapte en del oppstyr da jeg sa at jeg skulle til Eime fordi det var det høyeste punktet i kommunen. Nei er det ikke fyret da, eller kirka, nei Buøy syd for Kvitsøy er høyest med 25 meter sa noen. Det ble bladd i kart og draft, og tilslutt var alle enige om at Eime var høyest. En hyggelig kar i en liten fiskebåt tok på seg jobben som fjellfører på Kvitsøy, han satte meg i land og lot meg gå opp alene, det tok kanskje 5 minutter tur/retur, ville jo ikke forstyrre sjøfuglene. Å komme i land på Eime var helt kurant denne dagen med nærmest havblikk, men det er liten vits i å forsøke seg på denne toppen i vindfullt vær, det er ofte vanskelig å komme i land. I timene som gikk før neste båt gikk til Skudeneshavn ble det bading og avslapping på yttersiden av øya, i et område som er ”very dangerous in stormy weather”. Men ikke denne dagen da. Araset på Utsira : Kommunetoppen med Norges fineste turisthytte i nærområdet. På Utsire finnes Norges vestligste kommunetopp og Norges vestligste turisthytte. Etter bestigning av Kvitsøy var jeg klar for neste fjærestein. Jeg tok siste båt til Utsira og satset på at det fantes rom for meg i herberget et sted. På fergen hang et skilt om Nordgården, Haugesund Turistforenings hytte. Egentlig skal man forhåndsbestille denne hytta, men matrosen om bord hadde nøkkel som jeg fikk låne. Maken til turistforeningshytta har jeg ikke sett før. Her var alt strøkent innvendig og utvendig, med 2 digre langbord, samt sofa-avdeling med 3 digre skinnsofaer. Selvsagt var det strøm/vann/kloakk/oppvaskmaskin osv, og bak hytta en diger badestamp man kunne fyre opp om man ville. Jeg spiste et deilig fiskemåltid på serveringsstedet Dalanaustet, bare et steinkast fra turisthytta. Dette var bare ren luksus ! Det nye fyret på Utsira ligger nær toppen, høyeste punkt ligger til høyre for fyret når man kommer opp. Jeg bygget en liten varde på topp-punktet da dette manglet. Jeg stod opp tidlig neste morgen for å nå første båt tilbake til fastlandet og en tur til Kyrkjenuten i Sauda. Kyrkjenuten: En lang vandring i et praktfullt vær Etter å ha reist fra Utsira på morgenen gikk turen til Sauda kommune. Jeg startet turen ved Korlevoll i Seljestad og fulgte en delvis gjengrodd anleggsvei opp til demningen ved Dyrskarvatna. På vei oppover gikk jeg vestsiden av vannet, mens jeg valgte østsiden tilbake. Sistnevnte rute er nok kjappest. Seig vandring opp til toppen. På østsiden av Dyrskarvatna ligger en hytte(nødbu) som er åpen med soveplass til minst 2 personer. Jeg vil anta at en eller annen rute opp fra Berdalsbru er raskere å gå på sommerføre, bare man vet hvor man går, det er en del bratt terreng på denne siden, mens å gå opp fra Korlevoll er slakt og pent hele veien, sikkert flott en godværsdag om vinteren. På sommerføre tok turen meg 9 timer tur/retur Jeg avsluttet dagen med å kjøre opp Valldalen i Røldal og rusle opp til Middalsbu, en lite benyttet turisthytte. Sandfloegga: Lettere en antatt. Sandfloegga er høyeste punkt på Hardangervidda, og jeg så for meg nok en lang dag. Fra Middalsbu går det imidlertid vardet sti om starter ved den smale brua rett ovenfor hytta og nesten til topps. Det er jevn og rolig stigning, og det tok under 3 timer før jeg var på toppen. En nydelig rund varde preger topp-punktet. Satt en time og slappet av i bare kortbuksa før jeg ruslet nedover og badet lenge i bekken rett ovenfor Middalsbu. Sjelden flott sommervær ! Fra toppen kunne jeg tydelig se Folgefonna, Hårteigen, Hardangerjøkelen, Hallingskarvet og Gaustatoppen. Vassdalsegga: Min siste kommunetopp i Rogaland. Vassdalsegga var den eneste kommunetoppen i Rogaland som jeg enda ikke hadde besøkt, og dette var dagen ! Like fint vær som på resten av min Rogalands-turne. På toppen var det så varmt at jeg tok av meg absolutt alle klærne, og etter å ha slappet av i nettoen i en halvtime på toppen, tok jeg på fjellskoene og ruslet nedover igjen. Først da jeg nådde turiststien ved broen over Kisteelvi tok jeg på klær igjen, etter å ha badet i elven først. Helt herlig ! Jeg brukte 7 timer tur/retur veien, inklusive alle slags pauser. Brattefjell: Min siste Østlandstopp. Brattefjell i Seljord ble den siste kommunetoppen på Østlandet som jeg ikke har besøkt før. Jeg fulgte vei retning Sudbø, men tok av til venstre fra denne rett før Sudbø. Den første bommen stod åpen, mens den neste var låst. Jeg gikk herfra og fulgte veien til demningen der den slutter. Deretter sti mot øst over et myrete parti, og ned til ei lita bu som ligger der vannet smalner inn. Her var det helt kurant å komme over. Jeg fulgte stien vider østover og gikk så ganske rett opp lia til jeg kom opp på en fjellrygg. Dette partiet var tungt oppover, men vel oppe på fjellryggen var det bare å følge denne til topps. Spesielt, rødt fjell i toppområdet. Ganske nøyaktig 2 timers rask gange fra bommen og helt til topps i et vakkert sommervær. Etter denne turen har jeg komplettert min samling av kommunetopper i 11 fylker, men det er ganske mange utfordringer i de 8 gjenværende fylker, og ikke minst langt å reise, så tempoet i toppsamlingen er nok på vei ned nå.

Kjerringa hadde tilbud om å være med, men ville ikke. Sikkert like greit, det finnes vel knapt folk som vil være med meg på en så sær tur. Morsomt å oppleve annerledeslandet Japan. Her er ikke mange turister, 80-90% japanere på flyet begge veier, så det er tydelig hvilken vei strømmen går. Krateret var vel noen hundre meter i diameter, med tildels bratte kanter. Her er fritt til å gå hvor som helst, men går man en dag med mye folk, bør man holde seg til stiene i de brattere områdene. Jeg gikk noe utenom sti og erfarte at det lett løsnet store steiner, ikke særlig bra med masse folk. Selv om jeg gikk mange kilometer på vei, var det ikke så urbant langs den ruten jeg gikk. Jeg kan tenke meg at jeg gikk de første ca treogenhalv time fra sjøen til jeg var helt ute av bebyggelsen på min vandring fra Stillehavet. Legger ved noen flere bilder fra turen, selv om de ikke er fra fjellet.

I november i fjor truet SAS med å konfiskere en drøss med bonuspoeng, så det var bare å bestille seg en tur før det var for sent. Fuji ligger jo ikke langt fra Tokyo, så en reise til Japan ble bestilt. Stort mer enn flybilletten var ikke ordnet da jeg dro av gårde 1. juli for å ha en langhelg i Japan. Etter å ha vært en tur i Hiroshima og sett hva en atombombe kan utrette, samt hengt opp et skilt med avstanden, 8338 km til Lucky Næroset, dro jeg nordover mot Tokyo igjen. Se www.lucky-naeroset.net. Jeg hoppet av shinkansen på Shin-Fuji jernbanestasjon som ligger bare noen få minutters gange fra stillehavet. Etter å ha gått ned til havet, startet jeg min vandring mot toppen. Jeg passerte Fuji by, og fortsatte langs vei 139 mot Fujinomia, der jeg svingte av vei 180 oppover mot fjellet. Det gikk ikke lang tid før det var slutt på bebyggelsen, og jeg fortsatte i jevn fart oppover. Det var kraftig vind og det begynte å regne, et vær som kunne gjøre selv en bergenser misunnelig. I Japan måles nedbøren i cm ikke i mm som hjemme. En japaner jeg traff senere kalte været for en tyfon, men jeg syntes likevel det virket greit å gå. Veien var lang, og det var tungt å gå på grunn av motstrøm. Da det hadde regnet noen timer, begynte jeg å bli skikkelig tørst. Vannet i rennestenen virket rent og fint etter all nedbøren, så jeg drakk et par liter derfra. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle nedverdige meg til å drikke av rennestenen, men det smakte godt og jeg fikk ingen problemer etterpå. Det var nesten ingen trafikk denne søndagsmorgenen, det må vel været ta skylden for. Etter 48 kilometer på vei og 8,5 timers vandring nådde jeg stasjon nummer 5 på min vandring. Her slutter veien og vegetasjonen, og selve fjellet begynner. Vandingsveiene til Fuji er delt opp i 10 stasjoner, og stasjon nummer 5 ligger ved tregrensen. På Fujinomia-ruten ligger stasjon nummer 5 på 2400 meter over havet, mens på Gotenpa-ruten som jeg gikk ned ligger stasjon nummer 5 helt nede på 1400 meter. Fra stasjon nummer 5 ble jeg frarådet å fortsette i det været som var. Mitt egentlige mål var å nå toppen før solnedgang. Jeg ble sittende å snakke lenge med de 2 andre personene som var på stasjon nr 5. De ventet på en buss. En av dem hadde vært på toppen, han måtte klore seg fast oppover, fortalte han. Om jeg nådde toppen ved solnedgang, ville jeg likevel ha et stykke ukjent lende i stor høyde, mørke og dårlig vær å forsere før jeg fant en hytte, så jeg fant det tryggest å stoppe her. De 2 japanerne der oppe i tyfonen var nok blant den harde kjerne av japanske fjellvandere, begge hadde vært på Kilimanjaro, en på Mount Kenya, og en hadde 50 turer på Fuji. Ellers var her tomt. Jeg hadde egentlig kommet for å oppleve å gå i skikkelig kø mot toppen, slik jeg har hørt det beskrevet, men været skremte nok mange. Hovedsesongen på Fuji er i hele juli og august, men det er siste halvdel av juli og spesielt starten av august som er virkelig høysesong. 200.000-300.000 mennesker er på toppen hvert år, så dette er nok verdens mest besøkte nasjonstopp. Den dagen jeg gikk opp, var det kun en person å toppen. Jeg fortsatte utover kvelden til stasjon nr 7 og tok inn her. Prisen for en overnatting her var omtrent som på et forretningshotell i Japan, men her var sovesal, mus på gulvet, trekkfult og 13 grader inne om kvelden. Litt blodpris, spør du meg. Direkte overfylt var det slettes ikke, kun 3 overnattingsgjester. Jeg startet neste morgen i klarvær kl.03 for å se soloppgangen på toppen og gikk alene med hodelykt til topps. Dessverre kom tåken da jeg passerte 3000 meter, og ble bare tykkere og våtere oppover. Topp-punktet var en stor skuffelse. En ting var tåken, men toppen var markert med en steinpinne på en pynt ut mot krateret. På den andre siden sprret en mange meter høy elekstrisk installasjon all utsikt. Kan det være nødvendig ? Masse skrot fra den elektriske installasjonen lå også spredd i terrenget, mens fotturisten så ut til å etterlate veldig lite søppel. Jeg gikk en runde rundt krateret, og fortsatte så Gotenpa-ruten ned igjen. Denne ruten er som de andre rutene forholdsvis bratt ned fra toppen, men flater ut etter hvert. Fra 3000 meter var det stort sett løs grus hele veien ned til 1400 meter der veien begynner. Dette er den lengste vandreruten til Fuji, men også den slakeste. Fint når man skal gå nedover, men jeg ser for meg at denne ruten er temmelig tung å gå oppover. Jeg fortsatte veien til fots helt ned til Gotenpa jernbanestasjon, en temmelig lang vandring, men så sparte jeg i alle fall busspengene…. Når jeg første reiste så langt, synes jeg det er greit å utvide turen litt. Å gå på Fuji er ingen prestasjon. Han som hadde vært på toppen under tyfonen hadde gått opp og ned fra bilveien på 4 timer og ett kvarter, og det er jo litt langt å reise for en så kort tur. Min tur var 2 lange dager, en bakke opp og en bakke ned. Motbakken var 3776 høydemeter, nedoverbakken ca. 3600 høydemeter tenker jeg. Alt jeg trengte for hele japanturen var med, så litt var det jo å bære på også. Til sammen over 100 kilometer vandring ble det. Dagen etter ble brukt til en rolig skogtur i Tokyo. Keiseren har en grei skog for rolig vandring bare et par kvartaler fra den store jernbanestasjonen. Jeg må innrømme at jeg brukte både heiser og rulletrapper denne dagen i Tokyo og på reisen hjem dagen etter, turen satt godt i beina. Skal jeg gi noen gode råd til andre som vil ta turen på dette berømte fjellet, er det å reise i myldretiden 15. juli til 15. august. Alternativt kan man reise om vinteren når det er mer klarvær, men da er mer også utstyr påkrevet. Stegjern kan være nødvendig.

Jeg har padlet mye i havdønninger - det er skikkelig artig, spesielt å surfe på bølgene med vinden i ryggen, men nær bratte berg ute i havgapet med returbølger liker jeg meg ikke. Tanken på å vippe rundt og bli slått i fjellveggen frister ikke. Dessverre er ikke padlelysten den store lenger, har fått litt vannskrekk etter en ekkel rafting-opplevelse i fjor vinter. Mulig jeg selger min kjære Cindy, siden hun ikke brukes stort lenger(17 fot/19 kilo - lang og slank og pen). Kun 3 småturer ifjor, ingen hittil i år.

Takk for rapporten Agnar, jeg ser frem til nye turtips. Jeg har Sogn og Fjordane på planen for 2008, da har du sikkert gått opp løypa på de fleste toppene for meg. Jeg har så langt bare besøkt 4 kommunetopper i Sogn og fjordane. Må nok ha hjelp av både taulag og værguder på endel av toppene. Ellers er Nordland et langt lerret å bleke, en av de laveste kommunetoppene der er en liten nøtt. Trænstaven på 338 er visst ikke så enkel å komme opp på, noen som har vært der ??

Fotball-VM fremmer turlivet, det er jo ingenting å se på TV nå, er jo bare fotballsparking der.

Det kunne kanskje være en ide for fjellforum å opprette en ny hodedkategori : "Flora og Fauna". Du skal se det blir flere damer som bidrar her også da....

Ta med en flaske bitter lemen, så slipper du å bli syk

Jeg har dorget makrell etter kajakk og fått fisk. Det er utrolig at et lite dorgesnøre kan bremse skibet så mye. Med en stødig kano burde det ikke være noe problem, litt mer risky var det med fiskekroker og sprellende fisk i havdønningene med en forholdsvis rask kajakk, som helst skal ha litt fart for å være stødig.

Tipper det er noe oppi Jotunheimen, der er det masse småbreer og steinrøys

Jeg har gått turen nedover 2 ganger, en gang i tåke og småregn, en annen gang i knallvær. Det er ganske stor forskjell, og spesielt et langt parti med masse svaberg var litt ekkelt å gå nedover med tunge sekker i regnvær, men intet problem i solskinn. Jeg tror at det for noen år siden gikk med en person under bading rett ovenfor en av fossene. Vedkommene ble tatt av strømmen, dradd ned i fossen og omkom.

Ved Hægefjell vest for Nisser er det klatrecamp om sommeren. Der finner du nok noen å klatre med. Fant en brukbar link her : http://breogfjellsport.no/articles.php?articleID=319&s_id=6. Jeg var i området i november i fjor, da var det stille. Nisser har noen flotte sandstrender, så her er det muligheter for en avriming etter en varm dag i sydvendt fjell.

Legger ved et kartutsnitt. Jeg gikk opp stien fra nordøst. Åpen kjørevei frem til Ellingbråtan, mye villsau langs veien. Jeg skjønner at noen synes disse skogturene kan være kjedelige, men jeg liker variasjon, greit med en blanding av fjøresteiner, skogtopper og vanlige fjell av ulik bratthetsgrad. Kommunetopper i Norge ligger mellom 28(Kvitsøy) og 2469 moh, og nasjonstopper mellom 2,4(Maldivene) og 8850 moh, så det er nok å velge mellom. Selv bor jeg i den kommunen som har en av de tristeste kommunetoppene jeg har vært på, og jeg har vært på over halvparten av de 431 nå.

Både Fjellsjøkampen og Lushaugen er faktisk topper jeg har vært på før jeg begynte å samle på kommune-topper, men jeg har bare vært her på ski tidligere. Siden jeg likevel var i Hurdal, måtte jeg bare opp på Lushaugen for å sjekke om trig.punktet stod på det høyeste punktet. Noen 100% avklaring fikk jeg ikke, så får vi bare håpe at oppmålingsvesenet tar seg bryet med å finne ut hva som er høyeste punkt i Akershus. Spørsmålet blir kanskje om maurtua på toppen teller med i høydemålingen, for det er vel ikke noe krav om at det skal være fast fjell ? Det har jo i flere hundre år vært varierende oppfatninger om hva som er Danmarks høyeste fjell, får vi en avklaring i Akershus nå ? TrondE, du må på banen her !

Aner ikke, men tror det er grevling-år i år, har sett uvanlig mange, de fleste døde i veikanten

Jeg var på Lushaugen idag morges, på tørt og fint føre. Det var åpen kjørevei frem til Ellingbråtan, herfra blåmerket sti til topps, lettgått terreng. Jeg måtte virkelig lete etter trig-punktet, til tross for at jeg så det nedfalne tårnet og beslagene i fjellet til dette. Trig.punktet var plassert nedi en fjellsprekk, men det var nok ikke mer en max 5 cm høyere på berget like ved. Derimot anslår jeg berget under den gamle og snart nedfalne lyshaughytta til å være nærmere en halv meter høyere, så jeg tror nok Lushaugen er noen cm høyere enn Fjellsjøkampen. Jeg tror likevel ikke den er fylkestopp i Akershus, ettersom Lushaughytta ligger i Oppland fylke, grensen går ved trig.punktet etter hva jeg kan se. Så det er bare å finmåle her, både vertikalt og horisontalt, for den som har det rette utstyret.

Jeg har ikke greie på fiskevann, men tar du turen mellom Finse og Geiterygghytta, bør du ta turen oppom sankt Pål. Her er overraskende frodig, sammenlignet med områdene omkring, som preges av steinrøys og snøfonner. Lite fiskemuligheter så høyt oppe, men floraen her oppe på denne toppen var vakker og overraskende.