Nils

Takk for tipset "gi"! Det er kanskje kjappere å klatre opp sørryggen til store og så gå ned igjen via vesttoppen. Normalveien mellom store og vesttoppen vet jeg jo ikke tar allverdens tid ved gode forhold. Så var det det å finne "riktig" vei opp sørryggen på store..

Det er noen år siden vi gikk opp den ura du har bilde av andersno, men jeg mener vi gikk opp nokså midt i flanken. Vi startet omtrent midt i mellom de to snøflekkene som er høyest oppe på høyre halvdel av skråningen. Så skrådde vi svakt mot venstre oppover slik at vi gikk nesten midt på toppen. Ura opp er stedvis svært løs og det er forholdsvis bratt. Greit å være ekstra forsiktig. Morten kan sikkert underskrive på at den ura er av de mer ustabile...

Det tror jeg ikke alle har godt av her på fjellforum Erling! Du har hørt om uttrykket "å le seg ihjel"?

Gratulerer så mye med de 300 Morten! Må si du har hatt en solid progresjon de siste par årene, men som du selv sier, så er det jo den kommende boka som er skyld i det. Vil tro du blir minst like fornøyd når deadline er nådd og boka går i trykken. Så endelig ble Møkkaringstinden din da. Og ikke gikk dere den "enkle" vestryggen heller? Østryggen må jeg si ikke virket særlig fristende fra Ringsskard. Lykke til med innspurten i bokprosjektet begge to! Jeg gleder meg vilt!!

Eller glede oss til... Det morsomste i fjellet er luftige egger, men når det snakkes om ekle sva blir jeg litt smånervøs. Tror tauet blir godt å ha. Ellers er jeg klar for tur eaa! Håper vi får det til i år. Jeg er vel også kun tinderangler, og store fra vest følte jeg var helt kurant klyving på tørt føre. Ods, når du gikk til søre via store, var vel flanken fra store ned mot søre det vanskeligste partiet? Eller var ikke denne så mye mer krevende enn normalruta til store fra vesttoppen? Neida eaa, jeg har fortsatt planer om å kun ta en tur på søre denne gangen (som vi har snakket om ). En travers får bli evt. en annen gang. Så kan vi heller ta med en ekstra taustump å henge igjen på pinakkelen til returen.

Spennende bilder fra noe som må være en helt fantastisk travers Gunnar! Har selv bare hatt gleden av å gå til store via vesttoppen. Søre har jeg ikke fått med meg ennå. Ser at dere graderer pinakkelen fra sør til 4-. Mener å huske at pinakkelen er aller vanskeligst andre veien, når man kommer fra nord. Hvordan så det ut å komme seg opp på den fra nord? Jeg vurderer å kun gå til søre og tilbake, men da må pinakkelen til pers begge veier. Kan kanskje henge igjen et tau på nordsiden til returen? Etter å ha lest om den gufne fjellsiden til store fra søre frister det ikke noe mer enn tidligere å prøve ut den veien.

Det skal gå en lokalrute mellom Tyin og Eidsbugarden. Rutetider på: http://www.jvb.no/ruter/loc/tyi-eid.htm

Ja, er det ikke deilig med skikkelig norsk sommer Sola!? Og dagen før satt kanskje folk der oppe i shorts...

Denne utsatte klyveruta ble diskutert her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2114 Og bildet ditt Svein med inntegning av ruta finnes i denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1411

Du kan beregne omtrent 5 timer tur/retur stortoppen. Kanskje litt mer til vesttoppen (5-6 timer). Opp til stortoppen brukte vi drøyt 2 timer fra Snøheim. Hadde da følge med en som overhodet ikke var fjellvant. Til vesttoppen mener jeg vi brukte en halv time mer én vei.

En kompis her på jobben som har klatret veldig mye, og har flere tau selv, anbefaler meg å kjøpe nettopp 9 mm tau og taubrems som passer. Min bruk av tauet vil være nesten helt identisk med eaa's. Litt rappellering, korte klatrepassasjer og brepasseringer.

Og er man der tidlig på sommeren går snørenna nesten fra topp til bunn.

Veien til Snøheim var der 2. juli i år ihvertfall. Det er imidlertid slutt på å hente kort hos vakta der. Nå er det en bom hvor du putter på 30 kroner, og så er det bare å kjøre innover. Jeg vil også foreslå vesttoppen på Snøhetta som beste oversiktstopp. Den er enkel å bestige også.

Stemmer det Morten! Vi gikk opp og ned denne flanken. Husker ikke noe ekkelt ved den ura, og ikke var det så voldsomt bratt heller. Vi gikk opp litt vest for bekken som når høyest opp i fjellsiden og endte opp rett øst for 2091-toppen. Ned igjen siktet vi mot den lengste bekken (etter å ha vært på 2078), for der lå det også den gang en laaaang snøfonn som sendte oss kjapt ned til øvre Russglopet igjen sammen med et lite sørpeskred. Den fjellsiden er helt grei å benytte Alek!

September kan gi noen aldeles fantastiske turer. Noen av mine beste turminner er fra septemberturer. Det bør du få med deg! Som Tom også nevner, så øker sjansen for snø på toppene utover i september. Men særlig i begynnelsen av måneden kan det fortsatt være et snev av sommer. I 1996 gikk vi Dyrhaugsryggen i shorts 6. sept (én riktignok i boxer ). Om det blir mulig i år gjenstår å se. I oktober derimot, må du regne med å labbe i nysnø ganske langt ned i dalene også. På ruta mellom Gjendesheim og Glitterheim er det "fort gjort" å stikke oppom Nautgardstind. På vei opp eller ned kan du svinge over Nautgardsoksli (2089) som ikke er særlig spennende bortsett fra en skikkelig brebotn som er nærmest perfekt avrundet med loddrette stup. Noen turrapporter fra Jotunheimen i fjor høst: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1937 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1940 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1864 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1775 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1765

Denne kan absolutt anbefales for deg som ønsker klyving uten behov for sikringsutstyr. Nå vet jeg ikke hvor din "grense" går, men denne ryggen over 1987-toppen har maks grad 2 på det bratteste. Litt drøy anmarsj fra Eidsbugarden. Uranostinden via søreggen er langt mer utsatt, men på tørt føre er den overkommelig uten sikring. Liker du luft og eksponert terreng er den morsom.

Hesten ser veldig ut som en mammut slik snøen ligger i nordsiden da du tok bildet Vestmar. Øyet gjør mye der. Du kan glede deg til en tur på Veobrehesten. Det røde fjellet gjør turen til en helt spesiell opplevelse! Det må vel være slik det er å klatre rundt på planeten mars (hvis du ser bort fra sånne trivielle ting som oksygen o.l.). Stor opplevelse er det også å være så kloss inntil østveggen på Leirhø som toppes av store skavler.

Nest austre (2035/2033?) bør du få med deg da ja! Ingenting å si på utsikten til breen fra denne toppen (eller ihvertfall fra stupkanten ) Spennende breutsikt kan du også få fra 2222 på Surtningssui. Da vi stod på 2222 i 1996, var brefallet vest for denne toppen, hvor breen faller bratt ned mot nord i skaret mot 2368, et spektakulært skue. En enorm isklump var iferd med å løsne og så ut til når som helst å rase utfor. Nesten så vi fikk lyst til å stå å vente for å få det med oss. Den har nok helt sikkert dundret utfor nå vil jeg tro...

Eaa/Snowman, Egentlig godt det ikke var reinsdyr i nærheten. Slik som jeg kastet lasso hadde jeg vel fort hektet meg på et dyr eller to ufrivillig. Må si det måtte noen forsøk til før løkka festet seg skikkelig rundt bøttetaket øverst på toppblokka. 10-metringen vi snakker om er østtoppen på Veobrehesten som jeg gikk ut på etter hovedtoppen. Det er utstikkeren til høyre på bilde nr.2. Du ser den godt på bilde nr.5 og 6 også. Jeg har ikke kjøpt tau ennå, men var og kikket på Skandinavisk Høyfjellsutstyr på mandag. Skal få tak i et innen en evt. tur til Torfinnstinder eller søre Austabotntind. På søndag brukte vi Erling sitt tau.

"El Gringo" var på Tverrådalskyrkja i slutten av juli og gikk via Steindalstjønne. Han skrev litt om turen sin under denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3356 Der finner du også litt mer info om Tverrådalskyrkja.

Ja, heldigvis var det en stor åpning i skydekket akkurat da vi var på toppen. Det smakte særs godt med noen varmende solstråler der oppe. Fikk nesten lyst til å bli værende der...

Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!

Det var en spenstig tur ja! Er ikke mange som har gått der før dere. Fint du la ut så illustrerende bilder med tekst. Den tredje toppen så litt lei ut. Er kanskje lettest ovenfra (fra Skarvflyløyfttinden), til tross for et kort punkt som teknisk er vanskeligere enn andre veien?

Det var det vi opplevde også. Vi forsøkte først litt nærmere der dere kom opp, men fjellet stupte jo nærmest rett ned. Så vi ble presset litt mer mot nord, og da gikk det. Husker jeg leste om pionérruta i Fjell og Vidde tidligere i år, og at denne må ha gått omtrent der hvor vi gikk.

Samme her! Egger og rygger er helt klart å foretrekke av de årsaker du nevner "gi". Der trives jeg best!