Nils

Var litt vrien den Alek, men jeg har en mistanke om at toppen du ser opp mot er vestre/store Kalvehøgde. Kjente ikke igjen selve toppen, men bakgrunnen til høyre ligner mistenkelig på Heillstugutinder helt bakerst (litt uklart ), med Hinnotefjellet foran disse. Toppen nærmest til høyre, den lyse med snø nedenfor i høyre bildekant, fikk jeg ikke til å stemme. Kunne ikke skjønne at det lå noe såpass høyt fjell like sør for Hinnotefjellet. Men fant etterhvert ut at dette kan være pf-10-toppen og den østlige utløperen til vestre Leirungstind, og da bør det være vestre Kalvehøgde/2208 vi ser opp mot til venstre...

Du greide ihvertfall å dra deg selv opp du. Måtte få et puff i baken jeg av turkameraten, via sprekken i steinen på sørsiden. Er vel kanskje ikke helt gyldig bestigning det... Steinflytinden er forøvrig en litt artig sak med den noe utfordrende steinen på toppen.

Jøss, ja det kan du si Morten! De to hadde ikke jeg hørt om heller. Iflg World Waterfall Database er det flere for meg ukjente norske fosser som har høye fall: http://www.world-waterfalls.com/database.php?s=N&t=H&orderby=height&sortLimit=300 Ved å klikke på fossene er det også mulig å få et bilde av de. Forøvrig stemmer jo ikke lista på dinside.no med den til World Waterfall Database.

Alek har selvfølgelig alt rett igjen! Søraustre Styggehøbreatind var målet for dagen.

Ehh, den hørtes kjent ut! Har ellers samme erfaring som snilen her, det lille jeg har gått i regnvær. Synes det er utrolig kjekt å ha noe som man kjapt kan slenge over seg og sekken. Så kan man rote oppi sekken mens det siler ned "utenfor". Fikk høre av en kompis som gikk bak meg en gang at jeg så ut som en trollmann. Det kunne jo forsåvidt vært kjekt å være av og til...

Opp til Storronden fra Rondvassbu kan du beregne 2,5 til 3 timer. Jeg hadde med kona på den strekningen, og vi brukte nøyaktig 3 timer og tok oss god tid opp der. Strekningen mellom Storronden og Vinjeronden har jeg ikke gått, men vil tippe ca 1 time der. Ned igjen fra Vinjeronden til Rondvassbu går du på i underkant av 2 timer. Altså totalt ca 6 timer (+ pauser på toppene). Regner med at du er i "normalt" god form, og hverken skal løpe eller gå med krykker?

Tror nok Alek har rett på eaa's siste vinterbilde, så jeg klinker til med en ny. Hvilke topper ser vi i bakgrunnen her?

Tinderekken vi skal fram til er trolig Småtindan sør for Bodø.

Nei, dessverre! Tenkte på det, men ikke alltid er det nok med tanken... På avstand så det først ut som om det lå en bre nederst i botnen, den nordvest for Trollsteinrundhøe (2170). Lignet veldig på en brefront der enden på raset var. Da vi kjørte ned igjen passerte vi jo ganske nære, og så da tydelig at nærmest hele botnen hadde rast ut. Bruddkanten lå omtrent der hvor høydekurvene ligger oppå hverandre.

Stemmer det Svein. Håpte igrunn du hadde glemt det med bakdøra...

Ja, det var jaggu på tide at jeg fikk tatt turen dit også. Har vært påtenkt som vårskitur i mange år. Er et flott område ja, som egner seg ypperlig for ski, bare det kunne vært litt mer snø der. Å nei, ikke på langt nær. Jeg så kanskje 2-3 ryper som spratt opp etter som vi vant høyde mot Gokkeroksle. That's it! Synd egentlig, for det er artig med dyr i fjellet. Ha, ha, du får sagt det du Erik!! Trollsteinrundhø nøt jeg utsikten fra i 1995 , som fottur den 13. juni. Begynner å bli lenge siden, så kanskje en tur dit igjen hadde vært på sin plass...? Jeg kunne ihvertfall tenkt meg et besøk på Trollsteineggje igjen. Det er morsom egg, tett innunder Glittertinds nordvegg. Kjenner det idag at det er lenge siden jeg sist rørte såpass på meg! Så jeg hadde absolutt godt av det. Men det er et ganske annet terreng da enn det vi SKAL få kjørt oss i når fjellstøvlene er knytt på om ikke så altfor lenge...

Kjempemessige og flotte bilder Svein, fra et spennende område! Må snart få reist opp dit for å gå en tur og ikke bare kjøre rundt på turistveiene å stirre ut av bilvinduet.

Det var vel bl.a under denne tråden at Hettpiggen ble diskutert: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1411 Et stykke ned i tråden ligger bildet til Svein hvor jeg har tegnet inn ruta slik jeg husker den. Er nokså lik Svein sin markering ser jeg... ...bortsett fra at jeg er litt mer til høyre i øvre del...

Å javisst, det var sykkelen sin! Hadde en slik, fra jeg var rundt 6-7 år til den ikke hang sammen mer. Den var lite god å sitte på da! Herlig sykkel! Husker en lite morsom episode med den sykkelen. Broren min, som er 7 år yngre, hadde nettopp lært å gå og ville selvsagt sitte på. Han foran, og jeg skulle styre samtidig som jeg holdt han. Det måtte gå gærnt! Et øyeblikks uoppmerksomhet fra meg og han seilte rett i asfalten med hodet først! Det ble den største kulen jeg har sett, men heldigvis gikk det bra med bare lett hjernerystelse.

Kul rute opp til Styggehø det der coni, men jeg vet ikke om jeg hadde vært så høy i hatten med skavlene hengende sånn like over meg. Selv om de skavlene ikke henger i den verste solsteiken akkurat. Men det skal vel litt for at de raser ut akkurat når man befinner seg rett under, og ihvertfall nå i helgen når det fortsatt var kaldt om nettene og relativt kjølig om dagen... Stilige bilder forresten!

Gjelder å ha de rette kontaktene Tom... Nei, jeg reiser nesten utelukkende når varslet er temmelig sikkert. Nå var det meldt knallbra natt til lørdag og først på lørdag, mens det skulle skye over på ettermiddagen. Usikkerheten lå i hvor fort lavtrykket kom, men vi regnet med at vi skulle være nede igjen til evt nedbør. Også denne gangen var vi heldige med utviklingen. Da vi var ved bilen kl 1900 var det ikke tegn til noe sammenhengende nedbør, og solen skinte fra en lettskyet himmel.

Bilder fra turen:

Etter eaa’s blodslit av en tur i mars i fjor til disse toppene fra Visdalen, hadde jeg bestemt meg for at skulle jeg også ha samme utgangspunkt, måtte all snø ha smeltet bort nedenfor tregrensa. Noe basing i meterdyp sukkersnø fristet ikke spesielt mye. Nå visste jeg at snøen hadde trukket seg godt oppover til et stykke ovenfor tregrensa, og når lørdagen så ut til å bli strålende, var det bare å kjøre på. Riktignok var det meldt overskyende på ettermiddagen og snø til kvelden, men da ville vi være nede igjen uansett. Start i Visdalen Lørdag morgen var himmelen knall blå, og litt rim på bilvinduene vitnet om en kjølig natt. Vi parkerte rett før brua som går over elva Smiugjela i Visdalen. Litt før klokken 8 var skiene spent på sekken og motet på topp. Ihvertfall nesten. Jeg var igrunn ganske tvilende til hvordan dette ville gå. Etter en svært innaktiv vinter og vår hvor jeg nesten ikke hadde rørt meg, var jeg mildt sagt spent på om musklene fortsatt var der og om kondisen fortsatt lå i hi. Det var det bare en måte å finne ut av...å traske i vei oppover lia. Vi ble alle fort gjennomvarme i den kjølige morgenen, men det gikk overraskende greit oppover bare farten ble holdt på et folkelig nivå. Vi holdt oss på nordsiden av elva, og der gikk det en liten sti oppover i retning Gokkeroksle. Derfor var det også overraskende lett å ta seg opp lia med skiene spent fast på sekken. Det var faktisk ikke et problem i det hele tatt! Ble ikke mange tørrkvister i hodet der. Endelig skiføre Etter en snau time var vi godt over den siste bjørka, og det bar oppover mot Gokkeroksle i lettgått terreng, ennå uten å ha vært i nærheten av snø. På rundt 1400 meter nådde vi de første steinharde snøfonnene, men vi skulle traske til fots ennå et stykke før vi så sammenhengende snø.Det var når vi kom til snøen Hans Petter begynte å slite med gjenglemte solbriller. Med snø og klar sol ville det bli slitsomt. For at han skulle slippe å gå nesten hele turen med øynene nærmest lukket, surret han en superundertøydel rundt ansiktet. Den var såpass tynn at han lett kunne se igjennom og han slapp å myse i flere timer. Hvor godt UV-filter det var, er en annen sak. Og om det så så smart ut dreit vi i. Vi regnet ikke med å møte så mange i disse traktene. Vi holdt oss litt nedenfor selve Gokkeroksle, men når vi befant oss sør for høyde 1721, la vi på skifeller, spente på skia, og siktet opp mot topp 1914. I sørhellinga under 1721 var det nå så varmt at Hans Petter dristet seg til å kun gå i shortsen, noen meter ihvertfall. Vi var ikke kommet høyt opp mot høyde 1914 før det plutselig begynte å blåse, og da var med ett shorts helt feil antrekk. Det var igrunn skralt med snø på ryggen, men ved å legge ruta litt på nordsiden av ryggen fant vi sammenhengende snø til toppen av 1914. Paddeflat topp Ryggen videre var svært avblåst, så vi holdt oss langs skavlene mot stupene i nord. Her oppe var det etterhvert en del tørr nysnø, og opp den siste bakken til 2201 lagde vi 10-15 cm dype skispor. Av og til kom det nå noen vindkuler så snøføyka sto, men himmelen var fortsatt tindrende klar over oss selv om noen lavtrykkskyer begynte å synes i sørvest. Nærmere 5 timer etter start i Visdalen nådde vi toppvarden på store Trollsteinhøe (2201). Du snakker om flat topp! Det føltes som å stå på et islagt vann. Utsikten var noe begrenset på grunn av den store flata der oppe, men det føltes godt å endelig stå der etter sammenhengende 1400 høydemeter. Og formen var foreløpig overraskende god. Mot andre høer Etter noen minutters pause med litt mat og drikke, skulle vi videre mot østre Trollsteinhøe (2090). Men hvor lå den? Den store vidda der oppe gjorde det litt vanskelig å peile inn nøyaktig retning. Det var igrunn bare å labbe mot øst til det begynte å helle nedover, og så dreie til venstre. Østre dukket ganske riktig snart opp. Skiene ble satt igjen i skaret mellom 2201 og 2090. Østre var, som vanlig, temmelig avblåst. Fra østre Trollsteinhøe måtte vi oppover igjen. Neste topp vi siktet mot var søre Trollsteinhøe (2161), og da fant vi ut at vi måtte opp til ca 2140 moh for å gå klar av stupene ovenfor Trollsteintjønne. Det ga rundt 100 meter med oppoverbakke igjen, og nå begynte motbakkene å svi litt mer. Vi holdt oss godt ovenfor stupene, som var toppet av noen imponerende skavler. På søre Trollsteinhøe ble det mere mat og drikke, for nå begynte ihvertfall jeg å gå litt tom. En og annen vindkule med tilhørende snøføyke kom det også her, men når det var stille var det riktig trivelig på toppen. Ryggen mot Gråhøe (2154) valgte vi å kjøre med skiene på. Ganske tynt med snø der, og det var ikke til å unngå at det lugget et par ganger. Ingen godfølelse det akkurat. Bakken opp mot 2154 var derimot helt hvit, og her ligger det da også en bre. Men på selve toppen av Gråhøe var det ikke uventet mye stein, og stein skulle vi få føle mer av etterhvert. Stein gir dårlig glid Det ante meg at vestflanken på Gråhøe ville være steinete, og ihvertfall bratta ned mot Svartholsglupen. Vestvendt helling gir sjeldent mye snø i dette området. Det ble mange lugg og nestentryn et stykke nedover, før vi dreide mot sør for å ta ned mot Svartholsglupen. I bratta mellom 1900 og 2000 meter vaklet vi nedover i løs ur med ski og staver i armene. Vel nede i Svartholsglupen ble det en liten pause. Det hadde skyet litt på, men på oss varmet sola veldig, og lettelse i antrekk var påkrevet. Jeg var nå døktig sliten , og lurte litt på hvordan jeg skulle klare å jobbe meg opp de 200 høydemetrene til Svartholshøe (2067). Jeg hivde innpå litt mer Fruktnøtt, mat og drikke. Hans Petter var også rimelig kjørt nå, til han og være. Men vi hadde det ikke travelt, og tok tiden til hjelp. Per Rune ville gjøre et forsøk på å gå opp på Trollsteinrundhøe (2170) først, og så møte oss på Svartholshøe. Med hans stålkondis regnet jeg med at han fint ville klare det, og kanskje være på Svartholshøe før oss til og med. Men overraskende nok hadde han gitt opp. Fellene hadde begynt å kladde noe grenseløst, og det var grunnen til at jeg og Hans Petter også tidlig satte igjen skiene på vei opp mot Svartholshøe. Tung motbakke og lett retur Det er sjelden en bakke har vært så tung som den opp til Svartholshøe (2067). Jeg var fullstendig tom! All saft var vekk i beina, og etter 10-15 meter måtte jeg stoppe opp å hente meg inn igjen. Slik fortsatte det hele bakken opp. Nå fikk jeg svi for manglende trening gjennom vinteren. Høydemåleren på klokka ga meg noen meter i pluss hele tiden, så det gikk da oppover, og omsider dukket det opp en liten varde med en Per Rune bakom. Nå var motbakkene unnagjort, og svææært fornøyde slappet vi av noen minutter. Vi labbet ned til skiene igjen, og svingte etterhvert ned i Smiugjelholet. Øverst i Smiugjelholet, opp mot Trollsteinrundhøe (2170), hadde det tidligere i vinter gått et enormt snøskred. Nærmest hele fjellsiden hadde rast ut og voldsomme bruddkanter høyt oppe vitnet om at det var store mengder som hadde rast ut. Fra Smiugjelholet skled vi raskt nedover. Returen ville vi legge på sørsiden av elva Smiugjela, da snøen lå lenger ned mot Visdalen her. Dette nøt vi godt av, og sto på ski til ca 1350 moh. Bilen sto på 810 moh. Vi krysset fingrene for at bjørkeskogen ikke var altfor tett på denne siden heller, og selv om skogen var noe mer tettvokst her, gikk det tålelig greit uten at de grove glosene ble brukt en eneste gang. Etter drøyt 11 timer på tur krysset vi brua over Smiugjela og ankom bilen svært fornøyde. Det var godt å få rørt seg igjen! NOEN BILDER KOMMER I NYTT INNLEGG...

Det bildet er også et av mine favorittbilder oyvindbr. Faktisk et av de råeste bildene jeg har sett tatt av norske fjell! Skjønner veldig godt Himalayafølelsen din. Da jeg så bildet i Fjell og Vidde tidligere i år fikk jeg nesten frysninger, og det var ikke pga kulde. Vi gikk jo nesten av skaftet selv da vi sto på Gjertvasstind en klar høstdag i fjor. Å se Styggedalsryggen i soloppgangen under de forholdene du og Morten hadde må virkelig ha tatt kaka!

Igjen drivende godt skrevet eaa! Synd dere ikke fikk noe lettere vær etterhvert da, ihvertfall i perioder, sånn at dere hadde fått noen glimt av storhetene rundt dere. Men sånn går det ikke alltid... Dristige veivalg dere tok et par steder må jeg si. Jeg husker den bratte ryggen opp mot østre Ringstind fra Ringsskardet. Syntes den så litt vel heftig ut, så fra Ringsskardet skrådde jeg rett mot sørryggen som så mindre bratt ut. Den var ganske enkel. Hørtes også litt vél tøft ut på søreggen til midtre. Når du plutselig blir litt i tvil på om du kommer ned igjen, og tanken om at du kanskje har gått deg fast streifer deg, ja da er det på tide å snu. Godt dere kom helskinnet ned igjen og at fornuften vant. Midtre venter nok på deg eaa, akkurat som den ventet på Morten.

Det står litt om dette her: http://www.skjaak.kommune.no/index.gan?id=4699&subid=0 Kart over verneområdet: http://www.fylkesmannen.no/digimaker/pictures/breheimen_nov_05_24341DysfTN.jpg

Å jo Svein! Skikkelig sommer når det liksom skal være sommer slår vinter om sommeren. Den er ikke plagsomt lang sommeren her til lands... Men ski og shorts er ingen dum kombinasjon, er enig i det. Tom: Er ikke Rhodos en relativt flat øy til å være Hellas da? Såvidt jeg husker fra dengang min kone og jeg cruiset rundt der nede, var Rhodos stusselig for en som liker fjell. Kreta husker jeg bl.a hadde fjell som var oppunder Galdhøpiggens høyde. Jeg siklet fælt på de toppene fra leilligheten vår ved stranda, der de stadig lå med en skydott rundt seg. Snøfonner lå det også igjen der oppe tidlig i juni.

Stemmer det Tom. Var ikke akkurat Karl Johan opp der: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1617

Alek og El Gringo: Dere har helt rett, igjen! Neimen ikke gode å sette fast dere... Sekken står altså igjen ved foten av eggen til nordre Heillstugubrehest, og bakgrunnen stemmer også. El Gringo: Ditt siste bilde må være tatt i Atndalen. Vi ser Veslsvulten (1579) helt til venstre, med Rondvasshøgde til høyre for og noe lenger bak. Til høyre i bildet har vi Veslkollhøe med deler av søre Oksle som leder opp til Høgronden.

Men i helv...! Det var jo nesten så du tok den før jeg rakk å legge ut quizen! Var toppene i bakgrunnen så lett gjenkjennelig, hintet jeg litt for mye eller er du bare ekstremt godt kjent i Trollsteinskvolven ozzi? Kjapp var du ihvertfall. Siden ozzi var raskere enn sin egen skygge på det forrige bildet, hiver jeg ut en til før jeg køyer. Hvor er vi her, og hvilken topp er til venstre?