morten

Tafjordfjella er et skikkelig trivelig sted ja. Mye stein, men også mye annet gromt. Det hørtes ut som ganske kraftige vasstilstander på den turen. Ble nok et ganske voldsomt møte mellom vinter og sommer i nordvest nå når sommeren satte inn nærmest med et smell.

Hehe, du er neimen ikke nådig med den overeksponerte fotografen du Erik, men det var en trivelig tur, både med og uten overeksponering. Dessuten var det jo utrolig flott at forslaget ditt til veivalg opp "dødens flanke" viste seg kun å være "pyserenna", og ingen av mine våkne mareritt materialiserte seg.

Det er vel ganske grisete i tillegg dersom man skal drive å henge igjen tau der man rappellerer??

Kommer an på hva du mener. Hvis du tenker på sørvestegga, så var det jo egentlig ikke ille noen av delene. Jeg rappellerte ned og klatret med topptau opp begge hamrene, så det var igrunnen like lett begge deler. Av de fire variantene jeg har gått vil jeg rangere dem slik (lettest først). 1. Vestrenna på god snø fra Leirbrean / Bjørnskardet. 2. Nordvestryggen 3. Østryggen 4. Sørvestryggen

Erik: Joa, var gått å kule'n på søndag (gjorde jeg til gagns også. Blei jo ikke no'n dusj på meg siden vi lå i telt på flya og gikk en rusletur der på søndagen, men i dag mandag sov jeg i alle fall til 11 Bra at hitchhiker'n var trivelig så du fikk tia te å gå hjem igjen. Nå var det vel ikke så ille ned fra Store Smørstabbtind, men den slags terreng som var ca. 50 meter der, liker jeg ikke nei Har tegnet inn rutene vi gikk på tre av stedene. Siden vi ikke hadde med kameraer ned i Bjørneskard har jeg tatt og tegnet på ditt bilde i det tilfellet. Røde ruter der vi gikk, blå ruter der vi klatret og gule ruter der lettere veier finnes eller der hvor jeg tror lettere veier finnes.

Å få gått resten av Smørstabbtindtraversen som vi i juli i fjor avbrøt i Bjørnskardet delvis på grunn av mye nysnø, var en av turene jeg virkelig så frem til i år. Det var behagelig kjølig og lettskyet pent vær da Tor Erik og jegg krysset broa like ovenfor punktet hvor Storbreagrove flyter nede i Leirdalen. Saksa krafset begge sine klør mot himmelen høyt over oss mens snøen for øvrig dekket det meste av landskapet over 1400 moh. Til Geite Lettgått sti fører inn til Storbrean. Området er overraskende rikt på flora og mange fargerike blomster i all sin beskjedne prakt ble passert på vei innover. Dessuten var det mange merker og diverse instrumenter å se som brukes av forskerne som jobber her inne hver sommer. Etter hvert kom vi inn på fast fin sommersnø og dro litt mer mot venstre enn stien og kom inn på den venstre bretunga på Storbrean. Vi ruslet oppover breen som med unntak av noen få kuler var helt snødekket og tok etter hvert opp i snøflanken ovenfor breen med rak kurs mot Geite. Bakken opp mot Geite er bratt og en del steder hvor vi måtte fra snø til steiner eller omvendt bød på en del utfordringer i form av uønskede gjennomtråkk ned i dype hull. Varmen kom sigende på og med tunge sekker fulle av foto- og klatreutstyr ble det en del svetting og pesing opp mot den slanke, høyreiste varden på Geite. Geite til Saksa Fra toppen er det en nydelig utsikt mot Stetinden. Leirvatnet var helt isdekt og det var generelt mye snø i sentrale deler av Jotunheimen. Storebjørn var fortsatt så og si uten antydninger til åpne sprekker, og det i hele Bjørnebreens lengde ned til dalen. Etter en kort pause på Geite fortsatte vi. Noen korte, bratte klyvepunkter måtte forseres før vi var nede på den forholdsvis horisontale forbindelseseggen mot Saksa. Første utfordring var en hammer i raudfjell som vi forserte via letteste vei litt ut til venstre. Vi var begge enige om at vanskelighetene her lå et sted mellom 2 og 3, trolig nærmere 2 og føltes heller ikke spesielt vanskelig siden det var mindre luftig og med et rødt fjell med betongfeste for støvler og rikelig med gode tak for hender. Videre vasset vi i halvråtten snø opp til den gamle Saksa Ø-1 på 2064 moh i Røynes liste. Som sist gang jeg var der klarte jeg ikke å finne noen primærfaktor over 4-5 meter på denne. Det er mulig snøen ligger svært dypt her, men 30m som i Røyne er det aldri, og da er det uansett snakk om permanent is, så denne kan man glemme. Det går i praksis ikke ned fra Røynes Saksa Ø-1. Da var det mer spennende med neste topp, "min egen" Saksa Ø-1 som jeg i fjor målte til hhv. 10 og 11 meter. Toppen er siste punkt før man tar fatt på selve oppstigningen mot Saksa fra øst og ligger på ca. 2100 moh. 9 meter ble resultatet denne gangen og det er meget fristende å stryke den fra alle lister (eller vil du laservatre den Torgeir?). Herfra var smalnet ryggen mer og mer av og med den storslåtte utsikten var det riktig så trivelig å rusle her. Første utfordring, et punkt på 4-5 meter hvor eggen smalner av til en knivsegg med overhengende stup like ut på nordsiden og bratte bratte sva på venstre side, valgte vi å sikre "just in case", selv om det egentlig var rimelig lettgått på det tørre varme fjellet. Fortsettelsen gikk opp en kort, slak urdekt hammer over et litt slakere strekk som for anledningen hadde ei snøfonn på og opp en ny liten, lettgått og litt luftig svahammer inntil vi stod innved den nesten loddrette østveggen på Saksa. Vi gikk litt ut til høyre og inn i skyggen hvor det meste ennå var vått og fuktig. En del løs grus oppe på steiner her i fjellsiden langt over Storbreen gjorde meg litt engstelig og vi hadde snart på tauet. Et meget enkelt drag førte opp fjellsiden og til slutt ut til høyre litt ovenfor skaret mellom de to Saksa-toppene. Klatringen var igjen mellom 2 og 3 vil jeg anslå, men for anledningen kan man godt plusse på en del for vått overrislet fjell som gjorde det vanskelig å få føttene til å bli stående der man satte dem. Luftig var det dessuten. Skaret mellom Saksa-toppene var fylt av en tykk snøfonn enna og hist og her lå det litt snø som var skyldig i den våte, sleipe klatringen. Sikkert enda finere her på sensommeren når det er helt tørt? På Saksa var det imidlertid trivelig og varmt. Litt sær avstikker til Bjørnskardet Etter å ha spist litt niste og betraktet to taulag som beveget seg fra Bjørnskard og ned på Bjørnebreen med kurs mot Storebjørn satte vi igjen sekkene og tok med oss tauet og litt sikringsutstyr nedover sørvestryggen i retning Bjørneskardet. Den første biten, drøyt 1/3 var fin, litt luftig, spasertur på tørt fjell. Det lå en del snø, men ut mot stupet i sør var det hele tiden en passe bred passasje med tørt, bart fjell. Vi kom snart til den første rappellen og firte oss raskt ned til denne og fortsette bort til neste kant. Denne virket å forsvinne over i et loddrett stup og vi var meget spente da vi firte oss ned. Fordelen var uansett at vi hadde topptau å gå opp igjen på. Også denne hammeren var grei og vi kunne snart konstatere Bjørnskardet for nådd. På Veslebjørn satt det en større gruppe mennesker med god utsikt mot oss og de lurte sikkert når de så oss klatre oppover igjen samme vei? Den første hammeren bød på flott 3'er klatring i tørt solvarmt punkt med et bratt opptak øverst som heller mot 4'er. På toppen av den øverste hylla lå en 100 kg steinblokk som bare bad om å bli tatt tak i. Heldigvis hadde vi undersøkt denne på vei ned og lot den klokelig bli liggende, men den var STYGG!!!. Etter at jeg som siste mann kom opp var det bare en ting å gjøre: "La den store stygge sten fallet utenfor stupet". Den andre taulengden (strengt tatt ikke en taulengde en gang) var langt lettere og på det tørre fine underlaget var sikring knapt nødvendig. Nesten 2 timer etter at vi ankom Saksa var fortsatt bare på Saksa og hadde ennå langt igjen. Ned fra Saksa, over 2077 og Kniven Været var nå strålende, men disig. Stor fordampning fra dalene ga etter hvert disig luft og en del høyreiste skyer med torden og bygeværspotensiale. Leirbreen var nesten helt uten blåis fremme i dagen og taulagene til Storebjørn hadde en helt uproblematisk oppstigningen i den fine sommersnøen. Vi kløv over nordtoppen på Saksa som etter målinger med slingringsmonn i tiltaltes favør ikke har enn primærfaktor på mer enn 8 meter. Nedover nordryggen på Saksa var det bratt, med mange avsatser, men fjellet var heldigvis fast og fint og det meste av snøen var borte på ryggen selv om denne var nordvendt. Vi kom oss derfor fint ned ryggen uten sikring. Flere rappellslynger vitnet derimot om andre, trolig under verre forhold, hadde rappellert ned her. Videre opp på topp 2077 moh (må finne et eller annet navn å bruke på denne i boka, blir for dumt å bruke topp 2077) var det spasertur. Nordvestryggen derimot var overraskende bratt. Vi studerte den ikke veldig nøye, men ved første øyekast luktet det rappell av denne. (Noen som har gått rett opp nordvestryggen?). Vi tok oss i stedet meget bratt ned på breen og rundet tilbake inn i skaret mot Kniven. Dagslyset begynte nå å få et umiskjennelig kvelddskjær og Tor Erik sørget for å holde koken oppe. At jeg ikke var fremme med kameraet en eneste gang mellom Saksa og Kniven i dette finværet sier vel en del? Opp til Kniven fra sørøst gikk greit, men det er skikkelig klyving opp en nesten loddrett skrent på ca. 3 meter. Fra Kniven kunne vi skue mot dagens siste mål, Støre Smørstabbtinden, som fra sørøst ser skrekkelig bratt og utinntagelig ut, men først mått vi komme oss ned fra Kniven. Hvor beste rute gikk hadde vi ikke peiling på, så vi begynte noenlunde rett ned fra toppen. Som fra Saksa var det bratte avsatser nedover, men til forskjell fra denne var det ispedd en del virkelig truende løsgods og godt overrislede sva. Vi fikk sneket oss ned uten taubruk, men satt med en følelse av at dette ikke var ideelle veivalg. Er det noen som vet om man skal gå et godt stykke ned mot vest før man svinger tilbake mot ryggen igjen for å få enkleste trasé på nordvestryggen til Kniven? Store Smørstabbtinden fra sørøst - klatring i griseløst fjell Et par minutter fra laveste punkt mot Kniven reiser den første av to markerte hamre seg mot Store Smørstabbtinden. Vi gikk en håndfull meter til venstre og et par meter opp før vi laget standplass. Tor Erik ledet opp den første hammeren med hjerte i halsen blant løse løse steinblokker. Jeg ville anslå vanskelighetene til i 2-3+, men risikomessig er det bare å plusse på for til dels råttent fjell med mye løst, også store blokker. Tordenskrall over Utledalen fikk oss til å stå på litt ekstra for å komme videre. En eventuell tordenbyge på toppen var ikke akkurat det vi ønsket oss. Etter noen få meter med lettgått terreng reiste den neste hammeren seg. Bratt og mørk der den var sminket i tykke lag med sort skropelav, for øvrig en vekst som farer ganske hardt med veik lavlandshud. Både hender og underarmer var etter hvert ganske såre. Taulengden var muligens litt lenger enn den første, rundt 30 meter. Det ble bratt et stykke oppi der. Med tærne på steiner som gynget under vekta og maaange meter luft under hælene, samtidig som hendene var på febrilsk jakt etter steiner som ikke rocket med når man ristet i de, ble dette litt spennende. Men det går jo som regel bra, også denne gangen, og den siste halvparten opp til toppen var trivelig klyving i kveldssola. Retur på Storbreen, uforsvarlig? Etter en kort , deilig, pause i vindstille på toppen, var det stormkjøkkenet og soveposen som var neste mål, helst med minimal knebelastning. Et kort bratt belte, ca. 50 høydemeter på nordvestryggen til Store Smørstabbtinden kunne oppvise mitt favoritt-terreng. Bratt og løst, sva og steinur. Overforsiktig karret jeg meg gjennom dette beltet og snart var vi nede. Akkurat denne passasjen gjør at Store Smørstabbtinden, for øvrig en nydelig topp, faller noen plasser på min favorittliste. Kanskje bedre å tusle opp på våren med ski når all den løse dritten er fastfrossen og nedpakket? Planen, etter diverse studier på oppturen var å følge Storbreen i nordkanten og tre av i Storbreahøes sørflanke like før det siste oppsprukne brefallet. Planen var dessuten å gå innbundet i tau med dertil tilhørende sikringsutstyr for anledningen. I starten fulgte vi en snørygg ut på breen hvor sprekker verken var å se, lukte eller høre, så taustasen ble liggende i sekken enda en stund. Videre kom vi nede på en horisontal breflata hvor tvilen kom svakt snikende, men tauet ble fortsatt liggende og snart var vi i kanten innunder Storebreafjellets steile sørflanker. Her hadde det i løpet av vineteren rast ned så mye snø at det som måtte være av sprekker sikkert lå 10 meter med snø under oss. Slik fortsatte det til vi skled av breen nesten helt nede. Via ei snørenne til venstre for breen kom vi oss helt ned til dalen og krysset Storbreagrove på den snødekte brefronten. Vi kunne faktisk gå på snøen nesten hele veien ned til bilen og var nede 1 time og 45 minutter etter Store Smørstabbtinden, og det enda vi brukte masse tid ned bratta fra toppen. 13,5 timer tok turen, hvorav svært mye var tid som gikk til sikring og taubruk. Avstikkeren til Bjørneskardet tok mellom 1-2 timer, men det er vel omtrent vet vi ville ha brukt ekstra om vi hadde gått Storbreatinden og Storebreahøe tilbake, så man kan vel si at med den formen vi var i er 13-14 timer den tiden det ville tatt oss å gott Storbreen rundt på alle fjellryggene. Jeg har slengt på en del spørsmål i løpet av teksten. Dersom noen har noen innspill i forhold til disse er jeg kjempetaknemmelig. Litt før 23 var vi i posen og med Leira som tordnet i bakgrunnen ble det en god natts søvn før vi neste morgen svettet oss gjennom "Skardstindtraversen" fra Illåbandet og over til Dumhøplatået. En flott og spennende tur med en kort kort taulengdes sikring og hele 7(!!!) rappeller. En flott hovedtopp ble det og hele 5 "timetringer" (Søraustre Skardstinden, Nåla, Vestre Skardstinden, samt to topper på Dumhøplatået). Men det mest fascinerende med denne turen var kanskje pinakkelen innunder Skardstindnåla. på ei nål omtrent 1 meter i diameter øverst balaneserer et hode i form av en steinblokk på 2-2,5 meter i diameter. Tor Erik prøvde seg, men psyket ut før det siste opptaket. Når vi så den fra vest etterpå så den jo helt syk(!) ut! Som om den kunne tippe når som helst. Bladet i Molladalen ser jo ut som en sjarmøretappe til sammenligning. Dagen etter det igjen var jeg alt annet en klar for tur. Bakkene ned fra Dumhøplatået var en riktig "knekiller", men sammen med Erik Aaseth, Kim og Line Dahlen ble det likevel en fin Urdadalstindtur. Erik kommer forhåpentligvis med en fyldig turrapport fra den.

Sportsforretningene har som regel noe Real, det er flere sportsforretninger i Lillehammer. Det er dog ekstremt dyrt der, ofte både 60 og 70 kr. Når man vet at f.eks. XXL har fast pris på 40.- så må de ha en svinegod fortjeneste. Du kan jo forsøke å prute.

Mener å ha lest i en eller annen Jotunheimbok at det er fisk i Juvvatnet. Hvis så er tilfelle, så er vel høyereliggende kandidater i praksis non-existing.

Politisk vilje? Never. Det er 10.000 ganger lettere å hindre en ny utbygging enn å fjerne en som allerede eksisterer. De som synes Turtagrø er fint som det er og ikke kan se for seg hvordan det ville vært har dårlig fantasi. Når det er sagt, er det nok heller ikke så rent lite vann som tas inn i samtlige vanninntak i området.

De fleste brekursa retter seg inn mot vanlig brevandring om sommeren. Et fullstendig kurs for nybegynnere som skal være en full inføring i brevandring er på ca. 6 dager / 1 uke. Har selv prøvd Jostedalen Breførarlag sitt kurs og kan anbefale det. www.bfl.no For øvrig er Breoppleving store på brekurs. www.bre.no Vet at Naturopplevingar har kortere langhelgskurs på Smørstabbrean. www.naturopplevingar.no Dessuten har DNT en rekke kurs. Kursene koster vel fra 2500 og oppover for et ukeskurs. De rimeligste forutsetter egen overnatting i telt, mens de litt dyrere inkluderer rom og full pensjon på hytte. Anbefaler et ukeskurs fremfor et helgekurs da du får en mye grundigere innføring der. Kanskje du også får smaken på mer ordinære breaktiviteter?? Noe kurs som retter seg spesielt inn på kombinasjonen skitur / bre kjenner jeg ikke til. Når sant skal sies er det vel et faktum at for svært mange som som driver med toppturer på ski så er breene en ikke faktor, dvs. breutstyr er ikke med, men det er helt klart en fordel å kunne en del generell brelære og ha kunnskap om å lese en bre. Noe av dette får du jo på et brekurs, men det er ulikt hvor sterkt de forskjellige arrangørene vektlegger dette. Undersøk med noen på forhånd, fortell dem hva dine primærønsker er. Mange kurs er sentrert rundt taulagsteknikk, orientering på bre og sprekkredning.

Juvvatnet er vel det høyeste av en viss størrelse. Ser på kartet at det nord for Gråsbubrean er tegnet inn et knøttlite tjern på nesten 1960 moh. Det er det høyeste jeg har funnet. For øvrig er det ikke uvanlig med ansamlinger av smeltevann i brekanten høyere enn dette. Har selv blant annet sett en dam i skaret mellom Galdhøe og Veslpiggen på nærmere 2200 moh.

På Spiterstulen booker du bare en tur ja til Svellnosbrean. De har god kapasitet. Turen starter 9 eller 10. Hvis man ønsker det kan man også ringe til Spiterstulen kvelden i forveien og melde seg på, samt å forsikre seg om at turen går. Turen går hver dag i sesongen. Fra Juvasshytta går det også daglig tur (kr. 110) til Piggen. Men jeg er litt usikker på om den turen er så godt egnet for en 8-åring. Det er en slags stressfaktor over disse "tusenbens"-turene til Piggen. Gjendebu / Gjendetunga er en fin utflukt som kombinerer båttur og en grei liten topptur. Som Tom skrev, Dumhøgrottene er spennende for barn å titte inn i. De er heller ikke spesielt farlige, men husk lommelykt og pass på hodet når man ikke har hjelm, man trenger jo ikke å gå så langt inn. De er dessuten ikke spesielt store. Videre opp Dumdalen er en fin tur. Kyrkja som ble nevnt er også en spennende familietur. Ikke så mye lenger enn Gjendebu og man kommer virkelig opp på en topp. Anbefales dog kun i tørt nokså fint vær. Det siste stykket opp er bratt og luftig, men ikke spesielt utsatt. Noen barn synes det er kjempespennende, andre synes det er skummelt. Hvis dere er glade i å gå på topper er det også en lett tur fra Bøverkinn, kort stykke med bil opp til Krossbu. Herfra er det meget enkelt opp til Storbreatinden (ca. 700 hm.) på 2018 moh. Fra toppen har man en utsøkt utsikt og det er temmelig enkelt å bestige toppen. Fra Leirdalen eller Krossbu er det dessuten kun en times gåing inn til Storebrean eller Bøverbrean hvis man vil oppleve en bretunge uten å slite så mye for det. Andre enkle topper i området er Galdhøe fra Juavsshytta (70 kr. bompenger) eller Steindalsnose fra Sognefjellet via nordvestryggen. Sistnevnte er litt lenger med noe steinur, men ikke så veldig bratt. Her får man en super utsikt mot Hurrungane og det er vesentlig kortere å gå enn til Fanaråken. Ellers er det spennende med rusleturer fra Turtagrø dersom man er glad i mektige fjell. Eksempler: Inn Helgedalen og opp til Styggebreen. Ingen topptur, men man kommer tett inn på mektige fjellvegger. Inn Skardstølsdalen til Hytta på bandet. Fin tur dersom det ikke er for mye is på Skardstølsbreen. Her går det sti og tråkk med daglig trafikk, så man finner frem. Liten rusletur inn Ringsbotnen. Det er lettgått inn til moreneryggene og man kan ikke annet enn å la seg imponere over omgivelsene. Kjører man enda litt lenger kan Vestre Austanbotntinden anbefales. Fjellet er lettgått og utsikten kan ta pusten fra mange. Man starter på ca. 1300 moh og skal opp på 2100 moh. Så det er mange turer i intervallet 2-5 timer. (vanlig gåtid, regn mer med barn, men det gjør jo ikke noe å være lenge ute hvis været er ok.) God tur.., mvh Morten

Nei, mener bestemt at stien går litt forbi Svellnose på nordsiden. På Keilhaus tror jeg også stien går litt forbi topp-punktet, men her er det så nære at det i praksis er en bestigning. Det er nok mange, av gode grunner, som bestiger Piggen fra Stulen uten å ha vært på Svellnose, ja Keilhaus for den saks skyld, men who cares hvis de ikke står på en eller annen liste som man må krysse av på? Ingen av dem er spesielt spektakulære topper. Utsikten er marginalt annerledes enn den man har fra stien for øvrig. Men har du ei liste som du er blitt glad i, er det bare å ta seg en tur igjen. Hva med en skibestigninge eller en soloppgangstur. Da får selv "kjedelige" Piggen en helt ny dimensjon igen.

Er enig med Skimten. North Face dometelt må ha på yttertelt til slutt. Har et Ve-25 selv som er riktig festlig å slå opp når det blåser kraftig, sludder eller regner. Når det er sagt, er det fullt mulig å feste ytterteltet til innterteltet på forhånd, men det gjør inntredning av stengene mer kronglete. Nei synes personlig det virker mer behagelig med et telt hvor bærestengene går i yttderduken.

Du har så rett Svein, det finnes egentlig ikke noe slikt som bomtur, alle turer har i alle fall noe ved seg, det er bare slik tullebegreper jeg drar inn når et av målene er å komme hjem igjen med illustrative bilder. Mosjonen, den friske lufta, alle sanseinntrykkene - de er jo der i fullt monn likevel, og så er det jo noen ganger litt spennende å se om man finner den bortgjemte varden i white-outen da, i all fall dersom man lar GPS'n bli hjemme eller i det minste nede i sekken.

Da kan man vel gå ut fra at du også synes det er verdt det. Det hender vel at man har hatt en skikkelig bomtur og føler i ettertid at det ikke var verdt alt styret, men samtidig har jeg jo opplevd å "kjempe mot" en trang til å ta det med ro og reist på tur og i ettertid overhode ikke angret på det, og derfor konkludert med at: Det var verdt det. De som er av de ivrigste og reiser fra Oslo til fjells en rekke helger og dagsturer, gjør nok dette også kun en periode tror jeg, så går man litt lei. Personlig må jeg si at jeg imponeres av de som en rekke ganger i løpet av sommeren står opp grytidlig reiser til fjells, bestiger topper og kjører ned igjen. Det er klart det er en stor fordel å bo nære fjellene. Jeg hadde ikke vært til fjells brøkdelen så ofte om jeg hadde bodd i Oslo, eller Porsgrunn der jeg er fra. Se på Svein, bor midt i Sunnmørseventyret og er trolig oftere til fjells en du og jeg Rune er i butikken, men nei - nå må jeg komme meg tilbake til den gørrkjedelige korrekturlesningen.

Jeg beklager hvis den aktuelle uttalselsen virket flåsete, det var uansett ikke vondt ment. For øvrig burde du holde deg for god til å uttale deg om mine behov. Jeg har intet behov for å publisere alle turene jeg er på på fjellforum, og publiserer da heller ikke alle turene her. De turene jeg lager turrapport fra, gjør jeg fordi jeg synes det er artig og fordi jeg synes det er interessant å lese om andres turer og innbiller meg at kanskje noen synes det av og til er interessant å lese om det. Jeg skjønner imidlertid fortsatt ikke problemet ditt med temaet. Er det verdt det? Det er jo en fullkommen personlig vurdering. Mange synes det er det, andre ikke, og det regulerer seg på en naturlig måte. Jeg forstår du til tider ikke synes det, men er det et problem? Jeg håper da inderlig ikke et nettsted som fjellforum hvor fjellturer hele tiden er et tema øker stressfaktoren for deg og følelsen av at "nå burde jeg komme meg til fjells". Da får jo de positive sidene av et slikt nettsted en negativ motvekt, og det håper jeg virkelig ikke

Satt akkurat å leste om den forferdelige varmen som skal bre seg innover Sør Norge og etter hvert hele Norge nå utover i uken. I forbindelse med denne artikkelen på VG-nett hadde de limt inn et bilde og en bildetekst fra Sveits hvor isbreen Tortin ble dekket med isolasjon i et område på 2000 kvm for å hindre avsmelting... Tror de begynner å bli rimelig desperate der nede i alpene, men vi får ikke le. Det går vel ikke så lenge før Galdhøpiggen sommerskisenter ruller ut iso'n på Vesljuvbrean når heten banker som verst?

Alek: Var du med fjellsportlaget til Utledalen i dag?

Er det noe å lure på det da Rune? Er lysta der, drar man på tur. Er den ikke der drar man ikke. Man trenger jo ikke akkurat ta de store melodramatiske avgjørelsene om å legge fjell-livet bak seg eller noe sånt - er man lei, tar man bare en pause. Man må jo heller ikke på noen som helst måte samle for å gå på 2000-metertopper. De fleste fjellglade som bor langt unna nøyer seg da også kanskje med en ukes ferie i august, og 1-3 helger ellers i året. Formen er det jo ikke så farlig med, det er (innen rimelighetens grenser) bare å justere tempo og ambisjoner. Man kan f.eks. gå en fin tur til Store Bukkeholstinden og ned igjen fra Leirvassbu uten å få mindreverdighetskomplekser eller tvangstankedepresjoner fordi man ikke gikk over de andre 134 mindre fremtredende Bukkeholstindane på samme tur. Dessuten dersom det er så problematisk å holde seg i brukbar form burde du gjøre noe med hverdagslivet: Kom deg oftere ut i marka, ut på tur, på ski, til fots og på sykkel - det gjør deg bare godt i livet ellers usavhengig av fjellturer. 50 år er ingen alder for tinderangling. Det er bare å ta det litt mer med ro. Det man mangler på andre områder tar man gjerne igjen på erfaring og utholdenhet. (Tinderanglere i 50 årene er ofte noen virkelig seige skinn - de går ikke så himla fort eller hardt alltids, men de går og går og går og går og går...., bare de får brødskivene sine...) Til syvende og sist er det noe hver og en må ta stilling til og veie "inntektene" mot "kostnadene" og gir fjellturene totalt sett et overskudd, er vel svaret gitt? Jeg tror nok du snart får se fjellene igjen Rune

I min iver etter å komme på tur så tolket jeg meterologenes dobbeltkommunikasjon og tvetydige signaler ytterst positivt noe som resulterte i avreise fra Skrautvål kl. 16 på fredag. En is på Beitostølen like etterpå var vel turens mest sommerlige aktivitet. Juvasshytta Vi fór rett opp til Juvasshytta hvor tåka lå klamt over toppene og sikten var ned mot null. Temperaturen var nok om mulig enda lenger ned mot null og snøfillene danset elegant gjennom luften båret av en kraftig nordvest. 5 solgte Jotunheimkalendere på Juvass var i alle fall litt igjen for bompengene, selv om den egentlige planen var å stå opp 03.00 og fotografere Piggen ved soloppgang. Vi slo opp teltet et par km nedenfor Juvass. Da klokka ringte litt før 3 ga en rask titt ut av teltet tillatelse til å sove videre. Kl. 8 var det imidlertid slutt på sovingen da "gjengen" bestående av en 20-30 skikåte alpinbomser kom dundrende forbi i 70 på den skrale fjellvegen. "Unna vei, her kommer vi og skal stå på ski!" For oss var det pakking av telt og fokus på del 2 av turen - En bestigning av Hestdalshøgde. Hestdalshøgde Bortgjemt, litt anonymt og traust, finner man denne toppen i den nordlige delen av Breheimen mellom Tundradalen og Lundadalen. For de fleste er toppen et skibekjentskap, men vi ville altså prøve oss til fots. Navnet skulle kanskje tilsi at det lå en Hestdal innunder fjellet, men etter nitidi søking på kartet fant vi ikke andre navn enn Lundadalen, Grjotådalen og Tundradalen rundt fjellet, så hvor kommer navnet fra?? Vi var uskre på i hvilken grad veien inn Tundradalen var farbar og hadde for sikkerhetsskyld hivd inn syklene i bilen, men veien for gild og fin den. Akkurat passe bred for et kjøretøy og kjørbar bare man puttet 40 kroner i bomkassa som stod like etter avkjørselen fra Rv. 15. Den siste kilometeren inn mot setra minnet det mer om anleggsvei enn bomvei, men for øvrig var veien fin den og syklene kunne ligge urørt baki varerommet. Været var makabert skuffende. Skyer og kraftig vind kom hamrende inn fra vest og kladdet seg til rundt hver eneste topp over 2000 meter. Et og annet solgløtt ga likevel en flik av håp. Vi marsjet i vei den bratt skråningen rett ovenfor setra og innover de flate flyene mot toppen som vi mente måtte befinne seg et sted oppi tåka der. Vi klarte å unngå snøen til nesten 1600 moh, og da var det jevnt slutt. Likevel, dette var årets første fottur høyt til fjells noe som alltid er så deilig. Alt må oppdages på nytt: Duften av lyng, mose og fjellkratt. Lyden av 1000 bekker som sildrer på alle kanter. Nærkontakt med steinur og kunsten å finne de steinene som ligger stille, noe som er en vanskelig øvelse etter en vinter uten trening. Våryre småfugl med imponerende flyoppvisninger og godt kamuflerte Heiloer som kun gjenkjennes på den karakteristiske "sangen". I skaret like før vi nådde overgangen til Grjotådalen gikk vi ut på snøen og trasket i denne oppover i siden under høyde 1726 og siden med stø kurs mot "Høgden". I korte øyeblikk lettet tåka såpass på sløret at vi fikk sett topphvelvingen med snøskavler og stupbratte sortvegger til venstre. Greit å passe seg for disse om vi skulle komme inn i tett-tåka selv. Snøen var kompakt og fin å gå på, kun i nærheten av oppstikkende stein "oppdaget" vi elskverdige, meterdype lag med råtten snø. Etter hvert var det bare oss, og et hvitt lærret. Snø og himmel gikk i ett: Vi var innhyllet i topp-skyene. Vinden dundret forbi med uforminsket styrke og den våte gammelsnøen ble stedvis avløst av tørr nysnø. Det hele ble ledsaget av den vinterlige, suselyden fra tørre snøpartikler som feier over snøflatene. Ikke rart at det oppstår breer visse steder nei: Selv 25.juni feide snøen over flatene med stø kurs mot brebassenget litt lenger til venstre der den faller ned innunder leveggen og stables meterdyp, selv på "sommerdager". Vi fulgte den brefonna til høyre for selve bregjelet opp til toppen og fant varden på 2085 relativt greit. Herfra ble det en slitsom marsj bort til 2091. Snøflata på toppen var i motsetning til oppstigningen kav råtten og vi sank nedi til skrittet omtrent for hvert annet skritt. For å gjøre en allerede alt for lang historie ikke så mye lenger. Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik). Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer). I kveldinga kjørt vi over Valdresflye i strålende vær. De fotografiske høydepunktene var bildeserier fra elvene Bøvra gjennom Lom og Sjoa ved Maurvangen. De var enormt brunstige, det er helt sprøtt å oppleve en flomstor breelv tordne frem på denne måten. Ikke bare er det mye mer vann i større bredde, men hele bevegelsesmønsteret er annerledes. Det formelig syder og koker uti der. Dette var nok noe nær toppen i år. Å sammenligne med en vanlig sommerslapp utgave av de samme elvene blir som å sammenligne en lufttom ballong med en som er sprekkferdig full av luft. Apropos ballonger og luft, over flya stod to politibetjenter og koste seg i den vakre fjellnaturen mens de kommanderte bilister til å blåse i plastrøret sitt. Første gang jeg har opplevd uniformerte onkler på post så høyt til fjells.

Det snødde i alle fall periodevis over 17-1800 meter i Breheimen i dag

Spennende å lese om din variant Erling. Da vi gikk forbi der rundt 25.06 i fjor var det ikke nok snø til å komme opp på topp-platået uten å krafse i en del løst fjell. Jeg synes det så temmelig bratt ut der, neppe noe trivelig når det er hardt, eller med enda mer rasvillige skavler. Den eggen du henviser til er ikke så ille, men det er klart med snø på ser det litt annerledes ut. Det er egentlig bare et punkt som er litt luftig.

Bygdin må være en drøm å padle på. Håper selv å kunne padle innover der en sommernatt neste år. Se an vær og vind litt. Som allerede nevnt: Bygdin kan være bra bølgete og vannet er kaldt. Det går fint å holde seg inn mot den ene bredden, da trolig mest aktuelt er nordsiden. Her er det fine slake bredder det meste av veien, men et stykke forbi Torfinnsbu er det en del skrenter og bratt fjell hvor det kan være vanskelig å ta seg i land. En skikkelig gromtur må være tur- / retur Bygdin innover på nordsiden og tilbake langs sørbredden. Gjende er en annen, minst like fin padlesjø, ikke fullt så lang, men langt frodigere og omgitt av større villskap.

DNT består av en lang rekke lokalforeninger som opererer i sitt lokalmiljø på en stort sett svært positiv måte, og så har man store DNTOA som primært opererer langt "hjemmefra" og meget kommersielt mod store firfargede kurs og turkataloger i Norge og til alle himmelstrøk og som driver de største hyttene. Siden alle DNT medlemmer som ikker medlem av en lokalforening havner i DNT Oslo er det heller ikke urimelig å sette en del likhetstegn mellom DNT og DNT Oslo, fordi dette tross alt er suverent største delen. Vet ikke hvor mange prosent av DNTs medlemmer som sorterer inn under DNT Oslo. Men jeg mener det er slik at når jeg som bor i Valdres, hvor det ikke finnes en lokal DNT-forening melder meg inn i DNT for å bli litt mindre flådd på hyttetur i fjellet, ja så blir jeg medlem av DNT Oslo... Mulig det har endret seg. Det er derfor viktig med presiseringen til Brage, at det er primært DNT Oslo som drives som en stor bedrift og at det først og fremst mot denne og til en viss grad DNT som paraply det rettes kritiske spørsmål? De fleste av lokalforeningene faller nok utenfor dette? Og Panda, du nevner tiltak gjort i marka, dette er DNT Oslos lokalområde og aktivitetene her er nok langt mer beskjedne enn det som drives i Heimen. Jeg forstår dessuten godt at en del lokalbefolkning reagerer på DNT, fordi det er jo DNT Oslo som står for det meste i sentrale fjellstrøk, og det oppfattes nok litt som om "disse byfolkene" styrer og ordner og tar seg til rette, mang en gang på bekostning av lokale turistbedrifter.