morten

Berit: Det er vel ingen som er interessert i å diskutere at Tom har vært på en 2000 meterstopp. Det var vel heller noen som ikke klarte å føle seg litt provosert av det de oppfattet som surmagede oppgulp (for å bruke Toms ord fra en annen debatt) om at de som trives med å dra på topptur i Jotunheimen og gjør nettopp det, for øvrig noe Tom gjorde ivrig inntil i fjor og fremhevet som en super aktivitet, er "gærne konkurransesamlere". Jeg fikk i alle fall svar på det jeg ville ha, Tom kaller meg en gærn konkurransesamler, noe som selvsagt er fullstendig riv ruskende galt siden jeg ikke konkurrerer med noen og for tiden er samlingen VELDIG i bakgrunnen

Er det det som er motivasjonen din? For å skrive innlegget mener jeg? Selv samlere innrømmer vel at en god del av disse smårøysene er full av meningsløshet, men pytt pytt? Det gir trim det og, kanskje får man se hovedtoppen fra en spennende vinkel man ellers ikke ville sett den fra, og det gir trim det også, nesten mer meningsfull trim enn å springe gjennom skogen i joggedress med tunga hengende ut av kjeften

Tom, jeg lurer også oppriktig på hvem disse gærne konkurransesamlerne er? Er det meg? Er det Kim?

Oktober er kaldt og som Knut sier lunefullt. Dagene er korte og alle betjente hytter så vel som offentlig kommunikasjon inn i fjellheimen er slutt. Å ligge på sikringsbua på Rondvassbu og gå dagsturer derfra er vel det greieste på denne tiden. Da har man 2-3 timer enkel mars inn til Rondvassbu fra Spranget / Mysuseter og så kan man gå rundturer rundt Illmannhø, tur / retur Peer Gynt hytta, opp på Veslsmeden eller endog Storronden / Rondslottet. God tur, men anbefales egentlig ikke dersom dere er helt nybegynnere i fjellet. Har dere uflaks, kan opplevelsen bli vel sterk, kanskje til og med en "deapetizer"??

Tom. Det er mulig det er meg du sikter til siden jeg introduserte den nevnte følelsen. Hvordan du kan få det til å bli en nedrangering av opplevelsen i f.eks. Jotunheimen fatter jeg ikke. Jeg skrev jo selv at for meg er nevnte fjell som regel nok naturopplevelse. Men en slik følelse og en slik visshet, om det er knekkende likegyldig for deg, kan ha verdi for andre. Og jeg synes det er vanvittig synd dersom slike områder ikke lenger skal finnes, fordi den store mengden ønsker å bygge ut. Hvis du opplever at noen her rakker ned på dine naturopplevelser i f.eks. Jotunheimen, så kom med eksempler, du som tidligere instendig har forlangt eksempler for enhver påstand. Jeg tror du blander kortene her. Jeg tror også Carl S. siktet til 3 Porsche Cayenner som ikke akkurat befant seg der BILER har lov til å befinne seg i dette landet ??? Jeg klarer ikke dessverre ikke å føle meg langt ute i villmarken der jeg f.eks. sitter på Kalvehøgdi, med stedvis utsyn til både riksvei, vandrerhjem og reinoppsamlingsbygninger. Det er mulig det er noe galt med meg, men jeg er ikke den eneste. Dette uten på NOEN SOM HELST MÅTE å rakke ned på naturopplevelsen din, som selvsagt ikke bør eller skal henge sammen med faglige definisjoner.

Espen: Jotunheimen er av de mindre villmarkspregede høyfjellsområdene vi har. I følge faglige terminologier (nei jeg er heller ikke professor, men det går an å lese litt lell ) er det knapt villmark i Oslo. Reinheimen og områder som Skrymtheimen har større villmarkspreg i Sør Norge. Panda: Jeg er ingen nordmarkskjenner, men bare fordi alle trærne demper lyder og utsikter, så er det nok sjeldent mange kilometer til neste menneske i Nordmarka. Det hadde vært morsomt med et sånt interaktivt, levende fargekart som hele tiden viste ved fargekode hvor mange mennesker som befant seg hvor til en hver tid. Det hadde vært morsomt å studere. Sikkert en del områder som er ganske tomme til tider ja, selv nær urbane strøk ....

Det foregående innlegget var nok Julia som hadde kuppet brukernavnet mitt . For øvrig ingen annen kommentar enn at tilnavn som professor er under verdig diskusjonsetikette, samme hvor mye du tenker det Espen. Så både jeg og professor Julia alias Morten ber deg holde deg for god til oppnavn og diskutere saklig, eller la være

OK, Espen, og hvor er villdyra uregulert i dette landet? Så snart en stakkar jerv (som ikke kan noe for sin rovdyrtilværelse siden den ikke har valgt å bli født som jerv) i Jotunheimens randområder, og t.o.m. inne i nasjonalparken, plukker en sau, så blir den avlivet. Det kan da ikke kalles villmark? Et område som er gjennomgrodd av t-merkede stier og koselige hytter er vel ikke villmark? Dyregravene fra fortiden er et annet sak - de har jeg ikke snakket om. Kan godt hende at for byfolkene minner Nordmarka allerede på villmark. Hu, skummelt med så mye skog og ikke noen gatenavn for å orientere seg. Men selv du kan vel ikke nekte at den er langt ifra uberørt???

Denne ryggen ned mot Søre Hellstugubreahesten virker å være en passe bratt klyvetur, men neppe noen veldig vanlig rute. Er det noen som har gått denne, og som kan bekrefte at det ikke skjuler seg noen mugne punkter der - alternativt at det gjør det?

Det er greit nok at vegetasjonen og naturelementene for så vidt er like "ville" i den norske fjellheimen som hvor som helst ellers, men samme hvordan man definerer villmark så finnes det en følelse som er helt spesiell. Følelsen av å vite at du er ute i naturen og at det er mer enn 2-3 timers marsj til bilen. Rett og slett å vite at du er 2-3 dagsmarsjer fra nærmeste ferge, parkeringsplass, butikk, kraftledning eller turisthytte. Den følelsen er unik. Det er de færreste kanskje som lengter etter den, men det er en følelse som er vanskelig å få i Sør Norge. Sitter du ved Langevatnet midt i tjukkeste Jotunheimen, så er det fortsatt bare en god times veldig rask gange opp til "bussholdeplassen" på Leirvassbu. Dette har med vissheten om å være ute i et stort naturområdet å gjøre, ikke om det finnes rester av en gammel reingrav eller ei. De fleste faglige begreper om villmark går da også på TYNGRE menneskelige inngrep, og ikke på null spor etter mennesker. Det er vel spor etter mennesker nesten overalt i Norge, og selv i tjukkeste Canada finnes det sikkert mengder av spor etter fangstfolk og jegere. Nei det som er vesentlig er tyngre inngrep. Det er klart fjellet og bekken ser akkurat likedan ut, selv om det finnes en parkeringsplass på baksiden. Selv om mange synes det er egoistisk, så må det også være plass til å respektere at folk synes det er fasinerende, og på en måte verdifullt at det eksisterer plasser som ligger slik til at det er langt å komme dit, og når man er der, er det langt ut igjen til sivilisasjonen. Jeg oppsøker sjeldent slike plasser, da den sørnorske fjellheimen gir meg stort sett mer enn nok, men jeg blir fasinert og litt sånn "naturromantisk" når jeg tenker på slike steder. Håper Sarek blir bevart sånn. Da skal jeg i alle fall opp dit en dag.

Da vi skulle begynne på eggen nedover for å se på vanskelighetene mot Skarddalseggi, var det ikke råd å få med Julia nedover eggen. Jeg måtte forlate Julia oppe ved starten i den kalde vinden og titte litt selv. Etter å ha romstert litt rundt på eggen snudde jeg i overkant av et vel 5 meter langt svafelt, som så forholdsvis kurant ut å klatre ned, selv uten sikring. Det jeg ønsker å vite er om dette er "cruxet" på denne traversen, eller om det er flere vanskeligheter lenger nede på eggen. Svaet er i underkant av en meget markant hammer som ses godt bl.a. fra Langevatnet. Se også vedlagte bilder.

Ikke forstå meg feil Lyngve - det er fortsatt en steinurd Det er også litt opp til hva man gjør ut av det. Vi fant bl.a noen spennende kløfter og korridorer og klyve opp m.m. Sommerferie? Høstferie mener du? Ja på en måte (Nei jeg er ikke arbeidsledig)

Det har noen fordeler med en kone i reiselivsbransjen. Da vi giftet oss i mai, var Elveseter raskt ute med å tilby en overnatting med mat som bryllupsgave. Nå i september var turen endelig kommet til å benytte denne generøse gaven. Vi er ikke vant til slik oppvartning og ble litt paffe begge to da servitrisen lurte på hva slags vin vi ønsket oss og at en helflaske vin ble spandert av huset. Litt molefunkne modererte vi oss til en halvflaske, og nøt et herlig måltid. For dem som liker litt tjukk lavlandsluft og utsøkt mat mellom dagsturer i fjellet - kan Elveseter anbefales!! Småmette ennå og morgengretne ankom vi Leirvassbu litt over halv ni og ruslet av gårde i nitiden. Været var upåklagelig. Litt morgentåke hist og her, men ikke verre enn at det sikkert kom til å fordampe. Det skulle visstnok bli tilskyende utover dagen, så vi kastet ikke bort tiden. Stien mot Langevatnet er flott og lettgått. En fryd å tilbakelegge kilometere på. Ved bekken fra Raudalsbandet var det tid for å ta en liten pause. Deilig! Fjellet for oss selv. Dette må vel være definisjonen av fred på jord. Det kunne kanskje blåst litt mindre, ellers var det perfekt. Fint og kjølig gåvær. Vi bestemte oss for å gå ryggen rett fra øst, siden dette virket å være enkleste vei. Jeg hadde forhåpninger om kanskje å få gått eggen i retning Skarddalstinden etterpå og pakket sekken med litt tau og sele. Slik skulle det imidlertid ikke gå Julia går som en rakett når stien er grei, men så snart terrenget blir litt mer ulendt blir hun som trailern opp de verste kleivene. Gjennom morenelandskapet under breen som hviler opp i fjellsiden gikk det smått med oss, og opp den bratte sidemorenen var liksom kreftene borte (for mye tung mat og luksus. for Julia sin del var det vel all vinen som skvalpet oppe i støvlene). Ovenfor morenen er fjellet ganske bratt et stykke. Godt veivalg gjør det nok enkelt, men vi gjorde sikkert ikke det beste veivalget. Jeg kløv opp et svafelt hvor Julia ikke likte seg. Løsningen ble tauet og sikring. Og med ett var vi kledd i fullt klatreutstyr i et terreng hvor alle andre rusler i nikkers og ullgenser Jeg tenkte vi fikk beholde det på for eggen litt senere. (Vi gikk hele turen med klareutstyret på, selv om dette var den eneste gangen vi sikret. Genialt ) Videre oppover sikksakket vi oss enkelt på hylleformasjoner før det ble slakere. Enkelte passasjer med frossen mose og ishinne krevde litt forsiktighet. Smått gikk det og egentlig gjorde det ingenting. Været ble bare bedre og bedre, selv om vinden ble friskere den og. Da vi nådde toppeggen litt til høyre for selve toppkronen tror jeg Julia så både stjerner og planetere (for lite trening og for mye vin) og hadde vel mest lyst til å grave seg ned i snøen der og da tror jeg. Eggen opp mot toppen virket litt morsom. Julia proklamerte raskt og bestemt at dit skulle ikke hun. Jeg kontret med at hun kanskje måtte sikre meg opp, og det var et argument hun ikke kunne motsi. Så ruslet vi bortetter ryggen, jeg med en taukveil i armen og kameraer over skuldrene. Ved nærmere øyesyn var det jo ikke så bratt likevel, men Julia ville fortsatt ikke. Så jeg spratt opp alene, og bort til varden. Ned igjen fant jeg en spaserrute i siden (mot Rauddalseggi) og fikk overtalt Julia til å bli med. (Argumentet med at folk på bildene ved toppvarden hjalp). Så da fikk jeg meg en tur til, og det var virkelig nydelig på toppen. Landskapet var litt ørkenaktig med stort sett 100% snøfrie fjellsider i øst. Nede i Storådalen kunne vi ane høstfargene og Surtningssui, de høyeste Gjendealpene og Glittertinden hadde en tydelig nysnøglasur på toppene. Mot vest var det mer motlys og alt virket mer disig, men profilen på Store Austanbotntinden herfra var grandios!!! Vel nede igjen sendte jeg Julia i forveien mot sekkene, mens jeg måtte opp og kikke litt på eggen direktevarianten. Den viste seg å være en morsom klyve / klatre variant. I alle fall under tørre forhold. Litt luftig og utsatt, men med gode tak. Unødvendig med noen gradering her, men det er vel det man kaller lett klatring / morsom klyving. Så var det tid for å kikke på eggen mot Skarddalstinden, noe jeg hadde gledet meg til. Men en rask titt over kanten konkluderte med at jeg fikk ikke med meg Julia nedover her for å sikre meg. Da var det heller ikke noen vits å ta med tau. Så jeg ruslet (ok litt lavt tyngdepunkt og hendene ut av lomma) nedover. Først over en smal blokk (kan omgås) som jeg red på, og så enkelt, men luftig videre nedover. Jeg kom da ned mot en liten knoll som hadde et vanskelig opptak. Det åpenbare veivalget var her å rusle litt ned i venstresiden og bort noen hyller i siden. Her kom jeg til en hylle som var smal og med dårlige tak, så jeg snudde igjen og klatret opp på toppen over meg. Herfra kom jeg meg via noen hyller på utsiden ned på andre siden av den smale hylla som hadde stoppet meg. Tiden gikk og det var vel kaldt å sitte på toppen å vente i den sure vinden. Et "klatrbart" sva med tilsynelatende gode tak via riss og formasjoner førte ned i et lite skard mot ennå en liten fortopp. Så langt jeg kunne se kunne denne toppen greit traverseres før eggen videre var grei så langt jeg kunne se. Det virket imidlertid som om det kunne være ende litt mer morsomheter lenger nede mot skardet. ????? Noen som vet. Se for øvrig egen tråd under topper og tinderangling med bilder. Opp igjen gikk jeg den smale hylla og eggen rett opp igjen til Julia. En fin og luftig egg. Ned til Langevatnet var det en lang transportetappe. Svaet fra tidligere på dagen fikk jeg Julia over via en annen variant, slik at tauet kunne bli liggende i sekken. Endelig kunne klatreutstyret, som hadde vært på det meste av turen, uten å brukes, pakkes vekk Ved Langevatnet gikk sola ned, med herlige farger over Gjendealpene (ja vi hadde brukt lang tid). Da himmelen rødnet til, var det klart for en lengere fotoøkt igjen. På vei mot Leirvassbu møtte vi først en siluett som skulle til Langevatnet og telte, og inne vi var på bandet mot Leirvassbu hadde vi møtt vel 15-20 stk., alle med tunge sekker. Sikkert en mørk fornøyelse blant steinene. Selv fumlet vi ganske mye ned mot anleggsveien. Stien mistet vi og vi snublet stadig vekk. Disse høstkveldene blir virkelig mørke! Colautsalget hadde akkurat stengt da vi ankom Leirvassbu Men så sparte vi de pengene. I stedet ble det stormkjøkken litt lenger nede i Leirdalen med varm kakao, real turmat og fruktcoctail. Mye bedre enn burgern i Lom trøstet vi oss med. Litt før to om natta kunne vi trøtte og utmattede sjangle til sengs (via dusjen).

Jeg og Julia lå stuptrøtte og sov i bilen på parkeringsplassen da familien Dahlen glisende kom kjørende 3 minutter over 8, altså tre minutter forsinket - sånn er det, hos noen er punktlighet en dyd, hos andre ikke : Det var kaldt på Spiterstulen. Gunnar (far til Kim) meldte om 5 minus på Randsverk, og isskrape kunne trengtes for dem som ville tidlige avgårde fra Spiterstulen. Vi lot oss ikke affisere av noen få kalde grader og la optimistisk i vei mot Svellnosbreen, dvs. alle utenom Gunnar som ikke visste hvor han var, hvorfor han var der, bare at ut på tur er gøy og stas. Vet ikke hvem som hadde det tyngst opp lia mot breen, men det kan for øvrig være det samme. Bruene over Svellnosåi var i alle fall i like dårlig stand som alltid, og ei hinne av is på plankene gjorde det hele litt skummelt. Nå var det heldigvis lite vann i elva, men de stakkarene som skal på bretur med fører en dag med skikkelig vannføring får jo turens mest spennende øyeblikk her over elva og ikke oppe i isen. Det må da gå an å legge ut ei litt mer solid bro på en sti som brukes av så mange, til dels lite fjellvante, folk. To egenrådige grupperinger på tur er ikke alltid en god kombinasjon. Oppe ved breen forsvant Group Dahlen / Fevik åt venster, mens Group Helgesen hadde lyst til å traske opp den litt mer slake og visuelt vakrere Eventyrisen. Hvem som vant er et spørsmål for gudene, men vi fikk i alle fall en del artig sikksakking blant spennende sprekker mens Group Dahlen opplevde picnic med døden i det de antatt trygge Isbroene plutselig brast og avdekket skumle mørke sprekker. Gunnar var først på solskinnstoppen, før vi kom som nr. 2 og 3. Kim og Trine (hvem vet hva de drev med under solskinnstoppen) kom til sist. Herfra var vi enige om at eneste måten å holde en slik gruppe med egenrådige individualister samlet på var å binde dem sammen i tau. Gunnar først, så Kim og ho Trine, deretter Morten og bakerst fotograf Julia. Jeg og Julia hadde vært her før, august 2003, uten å komme oss opp på den vesle hesten der oppe, men i år gikk det som en lek. Det gikk fort opp til hestefoten. Litt småklyving, eller scrambling som engelskmenn ville sagt, og vips var vi på toppen. Gunnar hadde i mellomtiden funnet ut hvor han var og hvorfor. Kim og Trine bare gliste, mens Julia stort sett betraktet verden gjennom kameralinsa. Ingen ville bli med meg videre mot navnløse sekundærtopper som lokket på ryggen mellom Tverråtinden og Ymelstinden. Slik mangel på oppbacking lot jeg meg ikke affisere av og trasket frimodig ut på Svellnosbreen. Jeg fulgte en gunstig linje i forhold til strekkreftene. Dessuten var det så kaldt at alt av vann var frosset i eventuelle snøbruer. I tillegg måtte man ta i betraktning at jeg hadde gått så mye i fjellet og tatt av så mange kilo at ingen snøbru lenger var for svak for meg Jeg gikk opp til den markerte toppen opp mot Tverråtindane, målet skardet, besteg toppen, nøt utsikten og fikk dårlig samvittighet ovenfor den ventende gjengen (kanskje ville de ta tauet mitt og gå sin vei?), så det ble med den ene toppen. De resterende tulletoppene bortover mot Ymelstinden får vente til en annen gang. Jeg må jo ha noe å finne på neste gang jeg er i dette fine området. Bare se på Kim. Han hadde vært på alt, og la seg i le bak en steinblokk for å sole solbrillene sine, og visste ikke helt hva han skulle ta seg til. Nei, spar noen topper til seinere - det er rådet. Småjoggende nådde jeg Julia på Svellnosbrehesten og snart var vi også borte ved den solslikkende Group Dahlen. Nedturen ble ingen nedtur, men en flott vandring på bre. Glittertinden og Lerihø var med sine snødekte kapper et flott blikkfang og snart også Eventyrisens sprekklabyrinter. Vi tok av oss tauet ved Solskinnstoppen og ruslet alle sammen ned mot Eventyrisen denne gangen. Vi fant ikke helt samme vei ned som opp, og regler for trygg ferdsel på bre, ble vel litt glemt i iveren. Gunnar trasket lettsindig og glad over en snøbru uten å søke med øksa. Jeg fulgte tankeløst etter, og det gikk jo bra da, men da Julia kom, sjekket jeg tilfeldigvis med staven min, og den gikk rett gjennom. Ivrig søking avdekket en råtten snøbro, ca. 1 meter bred over noe dypt, vått og kaldt som vi helst ikke ville ned i. Etterpå fikk jeg en sånn "afterschock" og hadde våkent mareritt flere ganger. Så for meg Gunnar og meg, klissvåte og dødfrosne langt nede i et dypt, vått, blått og alt annet enn godt ishull. Det gikk heldigvis bra. Resten av turen gikk bra også. De siste hundre meterne gikk de fleste av oss over broa mot Spiterstulen, men Gunnar som er svært glad i snarveier trasket rett over Visa (nei han var ikke tørrskodd etterpå). Så fornøyd var han med elvekrysningen sin at han delte ut herlig troikasjokolade (fra egen bensinstasjon?). Til tross for litt egenrådige veivalg, litt sprikende lagånd og noen vulgære avsporinger var vi enige om at det hadde vært en skikkelig godtur, og vi skiltes i vennskapelig ånd. Jeg og Julia for å nyte en bedre treretters med vin på Elveseter, Group Dahlen for å reise til steder vi ikke vet om, for å gjøre ting vi ikke vil vite om ... Neida, bare tull, men den godturen vi hadde på fredag hadde dere nok ikke hatt noe i mot nei

Etter en lang kjøretur med avstikkere både hit og dit, ankom jeg og Julia Dørålseter litt tidlig i kveldinga denne tirsdagen. Her var det stille! Ingen turister. Ingen biler, kun en hyttevert som fikk tiden til å gå med å sage ved. Altså ikke helt stille i bokstavelig forstand. Vi ruslet innover med passe tunge sekker og lot oss stadig vekk fasinere av naturen her. Fargene, lyset og egenarten. At dette ble norges første nasjonalpark hadde vi ikke noe problem med å forstå. Når man kommer tilbake til Rondane er det lett å kjenne seg igjen. Det krystallklare vannet som renner over hvite steiner. Den karrige vegetasjonen. De intense lavfargene. De særegne steinene. Teltet ble slått opp, deretter ble det sovet ganske mye. Dagen derpå opprant med tålelig dårlig vær. Det ble en utfordrende tur via nordryggen. Vi er vel de første som har gått her med hjelmer. En del gjør narr av det, men jeg ser ikke noe stort poeng i det. Det er ikke noe værre å gå kronglete, glatt steinur med hjelm enn det er å sykle rundt med hjelm. Steinura opp mot Sagtinden (Trolltinden iflg. nye kart) er fra nord noe av det mest fasinerende jeg har gått. Forstår godt navnet Trolltinden, for dette er virkelig trollstein. Noen er så store som eneboliger. Vinden fikk oss til å sjangle. Snønålene pisket i ansiktet og tåka kom og gikk. Litt lenger oppe var steinene dekket med et 3-4 mm. tyke snø- / rimlag. Ser man bort fra steiner dekket av blank is, er vel dette noe av det glatteste som finnes. Julia kunne godt tenke seg å snu, men løfter om at toppen var like rundt hjørnet fikk oss til å fortsette, og det var det heller ikke. 15 kalde minutter på toppen. Ned igjen gikk vi en litt annen vei, men det tok tid det også. Da vi hadde pakket teltet og vandret nedover mot Dørålseter gjeipet selvfølgelig toppene badet i sol fra en skyfri himmel til oss. Morsomt.

Kim: Vet du ikke at det er dårlig stil å henge seg opp i uvesentlige detaljer da? For øvrig har du helt rett!!!. Den logiske oppdelingen er vel å si at Styggedals- og Skagastølsryggen møtes ved Vesle (synes det blir urdumt å si Vetle, sama ka dei sei i Sogn) Skagastølstind. Styggedalsryggen har man vel kun gått komplett når man har gått fra Jervvasstind til Vesle Skagastølstind? For øvrig forstår jeg ikke hvor du har oppblåste pingviner fra (jfr din avatar), det måtte vel vært bedre med en vulgær pingvin Lyngve. Du har i alle fall helt rett i at breen ikke er 60 grader. Spurte Coni i det bratteste han mente det var mellom 40 og 45, så vi rundet opp til 45. For øvrig slenges det ut utrolig mye rare helningsvinkler fra folk som har gått her og der. Vet selv ikke helt hvordan å vurdere det, men vet i alle fall at vedvarende 45 er BRATT, og 60, da kan man omtrent stikke nesetippen inn i snø- / isveggen foran seg. Ellers ser man vel ikke ordentlig det bratteste partiet på breen fra Jervvasstind, eller gjør man det? Fra skardet må man gå et godt stykke nedover før man kommer over en kant og ser ned det bratteste. Vet man ikke at det er en fin bakke der, så kan man fort få følelsen av at snøen brekker av i et "stup". Vi var i alle fall på en fin tur

Spørsmålet blir hvordan man skal tolke forholdsvis enkelt. Ordet forholdsvist blir her det essensielle, og i forhold til det klatreføreren ellers skriver om så blir det jo forholdsvist enkelt. Mitt råd til tinderanglere og toppturentusiaster. Bruk ikke klatreføreren som fører, kun som en rar liten bok man kikker litt i. For de ALLER fleste av oss som først og fremst liker å gå på topper, gjerne med litt spennende passasjer, så er klatreføreren en "TULLEBOK". 80-90% av rutene som er beskrevet der vil vi ALDRI forsøke oss på likevel. En bok som Thommessen, men med litt mer nøytrale, korrekte og informative adkomstbeskrivelser hadde vært tingen. Kanskje kommer det en slik en neste år ? Ang nevnte Storgrovtind, traverserte vi denne i den kalde forsommeren som var. Jeg er ikke så stødig på utsatte passasjer, så om det var årsaken eller om det var nysnøen som dekket fjellet som var årsaken vet jeg ikke, men jeg syntes det så veldig lite trivelig ut i vestsiden. Vi hadde med en taustump og kom oss enkelt ned i det smale hakket mellom Hø og Tind ved hjelp av en 8-10 meters rapell. Mot Heimre Illåbretind tok vi en direkte rapell ned fra toppen og så etter hvert den vanlige ruta som går litt ned i vestsiden og så iinn mot ryggen igjen før en kort, men bratt og utsatt hammer sperrer veien. Vi lurte litt på om det var et alternativ rett fra Heimre Illåbreen og opp litt nord for tinden, men syntes det så veldig bratt og utrivelig ut, så vi konkluderte med at det må være 1000 ganger bedre å ta med seg litt tau her, enn f.eks. å forhandle med løse steiner opp hele den bratte vestflanken. Men ruta som Nils gikk er nok kanskje den beste, men så er vel ikke du Nils, den som først og fremst blir omtåket så fort det kommer litt luft under armhulene dine??

Kortversjoner er dårlig stil, men jeg tror det var Styggedalsryggen. Slike trivielle ting blir fort uvesentlig når man har langt viktigere ting å formidle

Ta på hjelm! Også før og etter klatring. Ser dritdumt ut, men er garantert kjempegod stil, og en ekstra forsikring for hjernecellene.

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni. Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen. For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme: Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15. Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni. Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden. Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen. En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem. Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende. Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold. I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder. Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero. Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang. Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger. Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten. Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil? Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista. For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp. Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes. Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten. Nå skulle det smake med mat og drikke, men slik gikk det ikke. Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause. Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig. Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra. Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer. Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen. Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler. Vesttoppen var vår! Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss. Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen. Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss. På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

Eksempler?: Midtre Hellstugutind. De som har vært der har sikkert sett at varden (og toppen) befinner seg nesten overhengende ut mot øststupet. På kartet er toppen dradd langt inn mot vest, med noe som kan leses av som en slak stigning det siste stykket opp mot toppen. Før man begynner på oppstigningen mot Store Hellstugutinden fra nord passerer man en knoll av en topp, anslagsvis med en pf. på mellom 15 og 20 meter. Denne ligger utenfor (nord for) der 2200 meter koten slutter på kartet, men er ikke tegnet inn. Likevel har jeg målt den til 2217 (høyden var kalibrert på Midtre til 2339 og landet på 2347 på store, så det kan ikke være så mye feil på den målte høyden)... Så det er spesielt høydekotene jeg tenker på. Trigpunkter har jeg aldri tvilt på. Samt enkelte plasseringer av punkt i terrenget.

Det er bra at dere tar til motmæle, men dere må også være såpass åpne å innse at det noen generaliseres som jentegjenger, av noen kan oppfattes som et fremmedelement. Uten at det går an å skjære alle over en kam eller generalisere 100% må det være lov å beskrive en slik typisk jentegjeng. Det er ikke 2 eller 3 veninner på tur. Det er som hovedregel en større gruppe, fra 5-6 kvinner og oppover. De er sjeldent under har mann og litt eldre barn hjemme alderen. Mitt generelle inntrykk (som det ALLTID finnes unntak fra) er at dette er et fenomen i alderen 40-60 år, sjeldent under. At noen føler seg provosert av dette er helt i orden. At andre føler dette som et fremmedelement må aksepteres. Så lenge alle utviser respekt for naturen og fjellet er det plass for alle, likevel må det være lov å undres over slike ting, som bl.a. jeg oppfatter som et fenomen (som IKKE gjelder alle jenter på fjelltur Haldis)

Det er tydelig at det er ulike syn blant dem som synes sin måte er den beste. Noen legger vekt på selve ledingen, mens andre har sin motstand mot det organiserte og kommersielle. Det er ingen tvil om at det er en større psykisk og sportslig prestasjon å gå opp som førstemann. Du må sette sikringen som er en slitsom ekstrajobb stedvis, mens annen mann bare kan gå på og til nød henge i tauet mens han tar med seg rasket. Men det er et stykke fra det til å komme drassende med begreper som "stil" og "gyldige bestigninger" som var utgangspunktet for opphetingen av denne debatten. Aller tøffest er de som er så sikre at de makter å gå solo uten hjelp av andre, kanskje de skulle begynne å mase om at de andre som må ha assistanse fra andre for å komme seg opp mangler stil, eller ikke har gjennomført en gyldig bestigning? Egentlig en dum debatt. Det er da ingen konkurranse dette med å bestige topper. De som samler på topper gjør det jo ikke fordi de får medalje, diplom eller pengepremie når de er ferdige. Siden dette ikke er en sport (da kan man like gjerne romstere i klatrefeltet hvor denne innstillingen er mer akseptert) så blir det vel for dumt å kjekle om det. Hver kan vel finne sin tilnærming. Som jeg har sagt tidligere, en del som bryter en stor personlig barriere ved å erobre Storen sammen med en kommersiell fører, kan like gjerne føle en MYE STØRRE ekte prestasjonsglede en en blasert tinderangler og klatrer som liksom mer eller mindre går opp på Storen fordi han må, og irriterer seg over andre, mindre dyktige som han må vente på. (ok satt litt på spissen her).. Men mitt poeng er at når man drar inn momenter som at det å lede er en større prestasjon (noe det også er) inn sammen med verdien av bestigningen, ja da får man en litt for sportslig innstillingtil det hele etter min mening ....

På toppene Kristin. Få opp interessen for, eller i det minste lat som om du er lidenskapelig interessert i topper. Som jente da, har du golden chances. Det har vi jo sett eksempler på. Ørretfiskende, øldrikkende menn er ikke det samme som en ekte toppkæll, dessuten - dei er alt for opptatt av stanga si, mens en toppkæll er i den syvende himmel når han finner ei huldre som begeistret klyver opp på den høye tind og gleder seg over både ranglingen og utsikten. Og Tora: Litt på spissen må vi vel få lov til å spøke. Kan godt hende det var Snarøen Curlingklubb på fellestur i fjellet som laget den brede sti. Men det er mange 40 årige jenter på fellestur som er mer opptatt av å skravle enn å bare være ute på tur - det har jeg selv sett..

Hvilken bro Jobru? Den nede ved Geitsetri er på nedsiden av Hurrbreaelvi, mens den lenger oppe er vel på oppsiden av Storbreelvi. Er det noen mellom der? Det er i alle fall MYE enklere å komme seg over Hurrbreelvi enn både Storbre- og Veslbreelvi. Vi krysset Hurrbreelvi tidlig i juli langt nede uten større problemer. Kan selvsagt se annerledes ut ved stor smelting.