askogvoll

Tja, jeg har nå tolket det så hen at du ikke akkurat favoriserer "noens" måte å ferdes i fjellet på, og sier at du ikke har forståelse for den slags atferd. Men jeg synes nå allikevell at du "Dag" bør holde deg for god til å kalle Mayhassens innlegg for Mjøsa Søppel. Virker nesten som om du hopper mer i skyttergraven selv synes nå jeg... Pass nå bare på hodet ditt selv når du hopper i din egen skyttergrav .. Er sunt med en debatt om hvordan man skal ferdes i naturen, men jeg tror ikke at "noen" har gått bananas selv om du påstår det. Selv om du er overrasket over at du får svar på tiltale kan du jo ta det som et innspill i en debatt du søker.. Alex

Stiller meg noe kritisk til noen av det jeg oppfatter som "fasiten" til hvordan man skal opplevde fjellet. Det er mange prioriteringer som tilsier at man ikke har mulighet til å ta ti dager i fjellet, og og man bare har to dager til rådighet en gang i blandt, skal det da bety at man skal settes i bås? Hadde målet med turen å oppleve været og steke seg egg og bacon til frokost hadde man kanskje heller tatt med seg teltet til bymarka og ikke et område som man må kjøre langt for å nå.... Det kan jo hende det er noen som bare har en eller to dager til rådighet, og da kan det jo være kjekt for noen å se hvordan man får til en tur på en begrenset tid... Hadde jeg hatt tid og mulighet, kanskje jeg hadde stekt egg til frokost, men tid og sted passer ikke alltid, men det virker som om det er en fravikende forståelse for at dette faktisk gjelder ganske mange av FF's medlemmer. Ankommer man stedet man skal gå fra klokken 00.00 og skal gå avgårde klokken 05.30 neste dag, så er det ikke alltid mulighet for å hive ut et telt og lage seg store og svære frokoster. Om du er lei av å lese om turrapporter der det å nå fjelltoppene er målet, så må du kanskje være litt selektiv i valget av de rapportene du leser.... Men det finnes heldigvis mange forskjellige fasiter. Visst alle hadde fulgt samme fasiten hadde det jo blitt folksomt der noen søker stillhet og ensomhet.. Alexander

Du kan nok bare glede deg til Dovre Atomsilda, men det er noe med elementene som tiltrekker meg selv om det ikke er blå himmel. Av og til kan det bli for mye, noe en tidligere erfaring i Skjåk fjellene ga meg, men allikevell så er det greit å ha noen turer i året med andre værforhold enn bare fint vær. Er greit å vite hva man skal gjøre om det kommer vær som man ikke har forberedt seg på.. Larstind er nok en utfordring du kan glede deg til, og jeg gikk der med nysnø og vått fjell, men synes at snørenna var det værste selv om jeg trodde at det skulle være klyvepunktet opp til Nørdre Larstinden som skulle være det værste (selv om jeg gikk dette på vått fjell). Dette er selvsagt en subjektiv opplevelse. Alex

Sjekk ut denne tidligere linken https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9914&start=25

Frem til nå har yr.no stort sett vist riktig vær, men på disse to dagene, var nok ikke det varslede været det som stod på pc skjermen. Til tider var det veldig vått og utrivelig i fjellet, og både Mayhassen og meg hadde nok det i tankene på torsdag da det regnet som mest, ”hva i all verden gjør jeg her oppe på fjellet nå”? Torsdag 14. august: Startet fra Gjevilvasshytta tidlig denne morgenen, og var innom Statoil Dombås for de vanlige rutinene som gjaldt å kjøpe seg en bollepose og fylle opp kaffekoppen. Været hadde ikke vært lovende frem til da fordi jeg hadde kjørt med konstant regn i halvannen time allerede. Ikke før jeg svinger inn til Leirdalen så letter det halveis opp og det slutter å dryppe på bilruten. ”Kanskje værvarselet stemmer allikevel”, tenkte jeg. Møter på Øyvind og Håvard som begge er noe lunkne til å gå i fjellet, men etter en kopp kaffe på Leirvassbu så blir det allikevel tur. Håvard skulle slappe av denne dagen siden han hadde de toppene Mayhassen og jeg skulle på. Håvard følger oss til foten av Stetind der blåløypen starter, hvor Mayhassen og jeg fortsetter videre. Det regner ikke, og til tider så får vi faktisk øye på nesten alle Raudalstindene. Rundt klokken 11.00 står vi på toppen av Stetind og får se ingen verdens ting. Tåken dekker for all utsikt, men hva gjør vell det når det er meldt bedre vær utover dagen!!? Etter en spennende elvekryssing ca 500 meter før broen ved Gravdalsdammen (for å spare tid selvsagt), går ferden mot Vestre Raudalstinden. Går i kanten av breen, og regnet viser seg ikke før vi er 500 meter fra toppen. Fjellet blir vått, og tempoet synker drastisk i det at det er glatt og sleipt, og sikten nærmer seg nesten null. Ferden går videre mot Store Raudalstinden og sikten er ikke noe bedre der. Klarer å gå en liten 360 før vi trasker videre mot Austre Raudalstinden. Hvor godt er det ikke å kunne stå på snøfonner i nedoverbakker. En kilometer før toppen av Austre Raudalstinden begynner regnet virkelig å ligne på en sur dag på vestlandet, og det er ikke mange plaggene som holder seg tørr nå. Våt mose, vått fjell og en konstant strøm av regn mot ansiktet gjør toppbesøket lite hyggelig. Vi får heldigvis hjelp av en bre til å komme oss ned de neste 400 høydemetrene, og det blir en lang marsj tilbake til Leirvassbu. Før jeg returnerer tilbake til Oppdal samme kveld. Dagens topper var: - Stetinden – 2020 moh - Vestre Raudalstinden – 2059 moh - Store Raudalstinden – 2157 moh - Austre Raudalstinden – 2086 moh Lørdag 16. august: Hadde lenge drømt om disse to toppene på Dovre, og i fint vær skulle jeg ta dem. Yr.no lovet meg skikkelig fint vær denne dagen, og jeg stod opp klokken 04.00 denne morgen for å få oppleve dovre i sol og god varme. Temperaturen synker stadig og ved nasjonalparkgrensa i tåka viser temperaturmåleren i bilen bare 4 grader celcius. Ikke akkurat noen storvarme, og med en utrolig fuktig luft og 100 meter sikt så er skepsisen til en blå himmel og fint vær tilstede. Men mye kan skje på to og en halv timers mars til foten av Larstind trodde jeg. Møter noen andre tinderanglere som spiser frokost og gjør seg klar til Snøhetta traversen. Jeg går og går gjennom Svånådalen som kan føles noe lang der jeg får se noen rein. Etter to og en halv time er jeg fremme ved en stor stein som jeg finner ved vannet som er 1642 moh. Spiser et kjapt måltid samtidig som jeg observerer Larstinden. Toppen på Larstinden er dekt av skyer, og regndråpene er i luften. Fjellet er vått og sleipt, og skepsisen for å klare toppen denne dagen er tilstede. Siden jeg går alene og usikret hadde jeg sett meg ut en rute på forhånd. For å kunne unngå å måtte gå ned det vanskelige punktet til sekundærtoppen på Larstinden (som for øvrig er Norges nordligste 2K topp), hadde jeg bestemt meg for å gå snørennen til skaret. Hadde lest på forhånd at denne rennen kunne være noe uggen, og med dødsulykken på 1990 tallet i tankene var jeg noe nervøs på forhånd. Går opp til der rennet starter, hvor jeg må ta meg opp gjennom en rennende elv og mye vått fjell før jeg får komme til rennen. Liker meg ikke spesielt godt i rennen, og det allerede før jeg kommer til snøen. Rennen ser ikke så bratt ut fra bunnen, og jeg går et par meter med bare isøks før jeg finner ut at jeg vil ikke gå her uten stegjernene. Bruker isøksen flittig, og med en klum i halsen da jeg nærmer meg halvegs i rennen. Det er veldig guffent her oppe, og med regndråpene som treffer ansiktet og vannet som sildrer nedover de blanke fjellsidene er jeg ikke mye høg i hatten. Mens jeg tar meg en liten hvil halvegs i rennen ser jeg hvor bratt det er, og det er først nå jeg ser hvor store konsekvenser en utglidning kan ha her. Starter jeg først å gli her har jeg flaks om jeg klarer å holde meg fast i snøen før jeg villet blitt kastet ned av min egen tyngde i steinura. Må sparke feste et par steder i renna der isen er synlig, og det er utrolig godt å være på fast fjell igjen. Det er allikevel ganske løst ovenfor snøen, og jeg føler ikke noen trygghet før jeg står nede i hakket mellom Larstinden og sekundærtoppen. Setter fra meg sekken i skaret, tar med kamera og noe snacks til toppen. Jeg går til toppen via venstresiden, og finner ikke de to ”tunnelene” som det har vært snakket om. På toppen mangler jeg selvsagt utsikt, og har det litt i tankene om hvordan det blir å passere rødpunktet usikret på vått fjell. Noe jeg var sikker på var at jeg ikke ville returnere via snørenna. Kommer ned til sekken, hvor jeg studerer klatrepunktet som er gradert til 3. Selv om fjellet er dyvått, så er det god friksjon. Synes ikke klatrepunktet ser så utsatt ut, og om jeg ramler, så ramler jeg ikke så langt. Skoene får godt feste i fjellet, jeg finner gode tak opp risset. Går videre og til venstre hvor vegen nesten sier seg selv. Personlig så synes jeg at renna var mye verre enn klatrepunktet, men vet ikke helt hva andre synes. Resten av turen går for så vidt ganske lett, og jeg er tilbake ved bilen etter 8 timer. Returnerer til Oppdal hvor jeg drar på den årlige ”plattdansen”. - Larstinden – 2106 moh - Nørdre Larstinden (Larseggen) – 2070 moh Takker for en spennende og våt avslutning på sommerferien.

Dårlige værmeldinger kan man trygt si at det var. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg hadde en siste samtale med atomsilda på fredag klokken 21.00, hvor jeg ringte og egentlig ville si at jeg var ikke så gæle keen å gå på grunn av værvarselet som var på yr.no.. Av og til er det greit å bli overtalt til å bli med på tur, fordi at da får man som oftest opplevelser man ikke forventer (sist gang jeg dro på tur i dårlig vær var da vi brøt på hestedalshøgde), men heldivis ble det bedre denne gangen her.. Måtte gå litt i dybden etter motivasjon da vi stod på Gjendebu klar for avmarsj i det jeg ser at en kraftig regnskur kommer nedover dalen, og ikke minst da vi går gjennom myr, kratt og elver for å komme til stien igjen ca en halvime etter start. Det er vell ingen som vil påstå at man ikke fryser når man er gjennomvåt etter en halvtime og har tolv timer gange igjen Men uansett. Skyene åpnet seg etter ca 6 timer, og halve turen gjennomføres med god utsikt, godt underlag og godt humør. "Den som inte våger, inte vinner" heter det, og hadde jeg ikke svart ja til å bli med fredag, hadde jeg ikke fått opplevd den fantastiske utsikten man kan få fra Svartdalspiggan Takk for årets første høst/vinter/sommer tur (årstidene i den rekkefølgen de ble presentert for oss lørdag 9. august) Alex

Hei oddis.. Det ser nesten ut som om jeg hadde en litt for lett utfordring.. Men det er nok mange som kjenner igjen utsikten fra den toppen jeg var på i dag

Da har jeg vært på tur igjen, og det eneste jeg hadde med var et mobilkamera. Bildene ble derfor noe uskarpe, men det gjør jo kanskje at det blir litt mer utfordring. Alex

Takk for hyggelige tilbakemeldinger på denne uken.. Alltid morsomt å treffe på folk fra FF, både kjente og nye medlemmer , og det var kanskje perfekt vær for å gå over Austabotntindane denne dagen. En slik uke som dette gir utrolig mye motivasjon for å holde på videre i fjellet og det var absolutt verdt strevet. Til Håvard: Angrer absolutt ikke på at jeg ble med over Austabotntraversen.. Og det var egentlig veldig godt i etterkant å ha gått den rappellen siden kompetanseboksen min fikk prøvd seg litt. Kan hende det stod tre bokstaver i panna mi, men i etterkant kan jeg med trygghet si at de var visket bort .. Til Oyvindbr: Jeg synes ikke at det var noe spesielt vanskelig å gå opp i Berges skard, men ha 'in mente' at jeg var der på knusktørt fjell og med blå himmel. Grunnen til at andre har snudd kan være dårlig vær og sikt. Jeg så at det var spor over breen til en alternativ retur ned dalen, men jeg valgte å ikke endre på planen min om å returnere over Dyrhaugsryggen. Jeg så ikke noe til den løse grusrennen, og om jeg ikke husker feil gikk jeg på fast fjell hele veien. Alexander PS: Om været er sånn ca ok blir det til de mer østlige traktene av Jotunheimen neste uke.

Hei Nils.. Jeg husker desverre ikke om det overhenget var der, men hadde trolig lagt merke til det om det var der. Bildene jeg tok var desverre i feilretning, og fra punkt 2078 og ikke mot dette punktet. Alex

Mer bilder

5 dager, 4 traverser og mange positive opplevelser rikere. Hva skal man si, og hvor skal jeg begynne. Til tider er det lett å sette seg ned og samle tankene etter en lang uke i fjellet. Men denne gangen her var det ikke like lett. Har så å si vært to og en halv uke i fjellet nå, og dekker i denne rapporten bare de nye fjellene jeg har vært på. Har tidligere dekket de toppene jeg var på i Trollheimen, og de jeg har vært på i tilknytting til mitt fødested. Kunne selvsagt lagt ut bildene jeg tok fra området rundt den nå sammenraste speilsalen, men kan gjøre det om det blir noen henvendelser. Uansett, jeg har lenge planlagt å gjøre et større innhogg i Jotunheimen og dens mange fjell som jeg ikke har fått sjanse til å være på til nå for min egen del. Det har i den sammenheng vært en del koordinering blant FF medlemmer, og det resulterte i en av de beste fjellukene jeg har vært på til nå. Været ble bare bedre og bedre, og det var nesten til det uutholdelige mot slutten av uken. Kvikklunsjen måtte kjøles ned før den kunne bli spist, og det var sikkert første gangen jeg ”måtte” drikke glovarmt øl. (Utrolig hvor varmt det kan bli i et bagasjerom i løpet av en dag). Selv om man sover i en bil fire dager på rad, så ødelegger det ikke opplevelsen fjellet gir. Les videre i rapporten og få et lite innblikk i hva jeg opplevde i området rundt Spiterstulen og Turtagrø i denne solfylte uken. Tirsdag 22. juli Denne traversen har Atomsilda dekket meget bra i sin turrapport som du kan lese her. Legger allikevel med et kartutsnitt og listen i den rekkefølgen vi gikk toppene. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139&highlight= - Søre Bukkeholstinden - 2058 moh - Vest for Søre Bukkeholstinden - 2015 moh - Store Bukkeholstinden - 2213 moh - Midtre Bukkeholstinden Øst - 2154 moh - Midtre Bukkeholstinden Vest - 2135 moh - Bukkeholstinden V1 - 2166 moh - Bukkeholstinden V2 – 2166 moh - Bukkeholstinden V3 – 2161 moh - Nordøst for Bukkeholstinden V3 – 2090 moh - Bukkeholstinden V4 – 2166 moh - Bukkehøe – 2314 moh - Nørdre Bukkehøe – 2100 moh - Nørdre Bukkeholstinden – 2149 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø1 – 2090 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø2 – 2085 moh - Nordaustre Bukkeholstinden – 2011 moh - Styggehøe – 2213 moh - Styggehøe Øst – 2200 moh Torsdag 24. juli Etter en velfjortjent pausedag etter den lange traversen over Bukkeholstindene, så var benene fylt med ny energi, og det gjorde for så vidt ingen ting at den planlagte starten ble forsinket i en liten time. Dette skulle allikevel bli min første tur i Hurrungane, og jeg var meget spent på hva som ventet meg i fjellet. Jeg hadde en liten anelse om at det kunne være bratt, og ha en fantastisk utsikt. Min forutinntatte holdning stemte 100%, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Odd Arne, Atomsilda og meg var det planlagte turselskapet over disse toppene, og vi hadde med diverse klatreutstyr for å takle eventuelle problemer som måtte dukke opp. Vi fikk verken bruk for tau eller sikringsutstyr da vi syntes forholdene absolutt var gode nok til å droppe dette. Møtte på Robert fra FF da vi var på vei til Nørdre Soleibotntinden. Alltid trivelig å treffe andre i ”samme” ærend . Vi var noe skeptisk på snøflanken over til Store Soleibotntinden, men den var ikke noe stress å krysse da den var mindre bratt enn hva vi hadde fryktet på forhånd. En isøks er absolutt kjekt å ha til kryssing av snøflanker, og det kan også anbefales til andre som vil gå her. Kommer oss opp til Store Soleibotntinden, og går utover til Søre Soleibotntinden. Eggen ut til Søre Soleibotntinden er morsom og utfordrene på samme tid. Returnerer tilbake til bilene etter dette. Atomsilda må dra hjem grunnet noen problemer med bilen, Odd Arne drar til Leirvassbu, mens Håvard og Gråbein ankommer denne kvelden. - Nørdre Soleibotntinden – 2030 moh - Store Soleibotntinden – 2083 moh - Sørøst For Soleibotntinden (S1) – 2020 moh - Søre Soleibotntinden (S2) – 2049 moh Fredag 25. juli Håvard og Gråbein velger å bestige Soleibotntindane denne dagen sammen med noen andre kjendiser, mens jeg får en alenetur over Dyrhaugsryggen og de Nestnørdre Midtmaradalstindane. Værmeldingen som henger på Turtagrø varsler veldig varmt vær denne dagen, og jeg ser derfor med stor fordel å starte tidlig på denne turen. Etter det jeg har sett på kartet er dyrhaugsryggen lang og slak, med mange høydemeter å overvinne. Starter derfor klokken 07.15 fra bilen for å unngå den verste varmen. Står på toppen rett i underkant av to timer, og kan nyte utsikten av toppen jeg var på dagen i forvegen, samtidig som jeg får Storen fra orkesterplass. Klyver meg sakte og sikkert bortover dyrhaugsryggen og tar med meg de fire Dyrhaugstindene. Sitter noen minutter ekstra på den Søre Dyrhaugstinden slik at jeg får i meg noe mat og en del drikke. Temperaturen er til å ta og føle på, samtidig med at jeg bekymrer meg noe for Berges Skar. Klyver ned til Berges Skar, og ser snart at det ikke er så vanskelig som jeg først forestilte meg. Kommer meg lett opp til de Nestnørdre Midtmaradalstindene. Ringer Håvard fra denne toppen for å finne ut hvor de befinner seg på Soleibotntraversen. De er da på Store Soleibotntinden. Vinker da til Håvard, Gråbein og denne for så vidt ganske kjente kjendisen. De ser meg, og jeg snur og returnerer tilbake samme vei som jeg kom til denne toppen. En fordel med å gå denne vegen tilbake er de 600 høydemetrene jeg sparer kneene mine for i snøflanken på nordryggen til Store Dyrhaugstinden. Ekstra godt er det å komme til Turtagrø denne ettermiddagen og ta seg et par kalde øl. Etter mye frem og tilbake blir neste dags tur planlagt mellom Håvard, Gråbein og meg. Vi skal nemlig gå Austabotntindtraversen. - Store Dyrhaugstinden – 2147 moh - Midtre Dyrhaugstinden Nord – 2135 moh - Midtre Dyrhaugstinden Sør – 2134 moh - Søre Dyrhaugstinden – 2072 moh - Nørdre Midtmaradalstinden – 2025 moh - Nestnørdre Midtmaradalstinden – 2062 moh Lørdag 26. juli Noen forutsetninger blir lagt på fredagskvelden for at dette skulle gå i orden. Vi skulle begynne å gå klokken 06.00, opplæring på tau og taubruk. For min del kom dette til å bli første gangen jeg hadde brukt tau ”in real life”, og det var derfor mange tanker som snurret rundt i hodet mitt. Kommer til Berdalsbandet klokken 05.30, hvor vi møter Mayhassen og tinderanglerne.no. En kjapp frokost blir fortært, og det er litt frem og tilbake om hvilken vei som er den mest fornuftige å gå. Tinderanglerne og Gråbein går den ”vanlige” ruten, mens Håvard, Mayhassen og jeg går den ”vanlige” ruten motsatt vei. Grunnen til at vi gjør det på denne måten var at Mayhassen ønsket å gå denne usikret. Jeg og Håvard starter å gå klokken 06.15, noen minutter etter Mayhassen. Vi går i et ganske normalt tempo og treffer etter hvert på Mayhassen på dagens første topp som er den Vestraste Austabotntinden. Nyter utsikten der i noen få velfortjente minutter før vi går videre (med vi så tenker jeg på Håvard og meg). Mayhassen er allerede godt på veg da Håvard og jeg setter i gang, og vi møter først på Mayhassen da vi kommer til V0. Til tider så syntes jeg at flanken til V0 var noe utsatt, og det var egentlig godt å ha passert denne. Håvard og jeg går ut til toppunktet og tar noen bilder der, mens Mayhassen springer videre. Det tar ikke lang tid før vi ikke ser noe mer til han, og Håvard og jeg må ta frem tau og seler for å komme oss videre. Mayhassen som må ha gener som er i en krysning mellom fjellgeit og apekatt har allerede funnet ut hvor mange rappeller vi trenger, og det stemmer ganske bra med hva vi må gjøre. Er nervøs for det med rappeller, men etter å ha gjennomført tre rappeller fra Store til Søre så begynner tilliten til tauet å bygge seg opp. Da Håvard og jeg kommer på Søre har Mayhassen for lenge siden passert pinakkelen, og jeg må til da ta den mest ubehaglige rappellen så langt. Fra Søre og videre mot pinakkelen er den letteste løsningen å ta en 24 meter lang rappell. For meg så er det mye luft uansett hvordan jeg ser på situasjonen, og det føles ikke helt naturlig å slenge rumpa utenfor en fjellkant uten å kunne se bakken nedenfor. Turid som kommer motsatt vei roper til oss at tauet mangler en meter fra å røre bakken, noe som passer oss perfekt. Jeg rappellerer først og møter Gråbein og Tinderanglerne.no som akkurat har passert pinakkelen. Etter å ha dratt ned tauet tar Håvard og jeg en velfortjent matpause og drikker noe vann mens vi betrakter pinakkelen. Hva hadde vell hverdagen vært uten utfordringer, og løsningen til hvordan denne skal bestiges kommer snart frem. Det er godt med luft på hver side av pinakkelen, og det er helst ikke plass hvor man vil falle. Jeg sikrer Håvard mens han klatrer opp og fester topptauet. Jeg klatrer etter, og det er ikke plass til så mange sjelene på denne pinakkelen på samme tid. Vi bestemmer oss for å rappellere oss videre nedover pinakkelen. Det er sikkert mulig å gå denne usikret ned, men på grunn av luften i rundt oss, så føler vi det tryggere med et tau og sele rundt livet. Tauet kjiler seg fast i en sprekk da jeg er på veg ned, men heldigvis klarer Håvard å få det løst da jeg kobler meg ut og venter på en liten avsats. Kveiler i hop tauet, og putter det i sekken i tro om at vi ikke trenger å bruke det mer denne dagen. Går over til Austabotntinden S2, og møter på to stykker som sikrer seg opp til denne toppen. På bakgrunn av dette, og den nå nye tilliten til tauet og åtteren så trumfer jeg gjennom med at jeg også vil rappellere ned her. Etter denne rappellen legger vi alt klatreutstyr i sekken, og er for så vidt fornøyd med seks rappeller og en klatreetappe på en dag. Returnerer tilbake til Turtagrø hvor Mayhassen kommer tilbake til samme tid som Håvard og meg. Eneste forskjell er at Mayhassen har tatt Soleibotntindane i tillegg til Austabotntraversen!?! - Vestraste Austabotntinden (V2) – 2020 moh - Vestre Austabotntinden (V1) – 2100 moh - Store Austabotntinden – 2204 moh - Austabotntinden V0 – 2175 moh - Søre Austabotntinden – 2103 moh - Austabotntinden S2 – 2020 moh Takk for en kjempekul uke i fjellet!! askogvoll

Kommer ann på om jeg kjører over Sel eller via Otta. Men bruker rundt 2 timer og 40 minutter til Dombås. Men totalt så blir det sånn cirka fire og en halv time.. Hvordan det foresten? Har du tenkt deg sørover?

Det ser ut som om det er en artikkel som har gått hus forbi. Jeg kom tilfeldig vis over denne artikkelen forrige uke, og den var selvsagt av stor interesse. En antenne som vil rage 17 meter på Snøhetta er planlagt utbygd... (Tviler på at den vil ha noen påvirkning på reinen ) Les mer om dette på denne linken. http://www.opdalingen.no/lokale_nyheter/article3659740.ece Alex

Bjarne: Har fått hørt tidligere at jeg ikke alltid kommenterer bildene jeg legger ut, men det er ikke hver gang jeg vet hva jeg har tatt bilde av, og av til så synes jeg at bildet i seg selv fortjener å forklare seg selv . Personlig så synes ikke at det var noe spesielt ille å gå ned på nordsiden av Visbreatinden, men med snø og is, og våt svartmose så kan det nok føles litt ekkelt oppe der. Atomsilda: Samler egentlig ikke på 10-metringer, men når jeg allikevell er i området, og vil ha litt utfordringer så "må jeg nesten" bare gå over de. Det er alltid gøy å være flere på tur, men det er også behagelig å gå en tur for seg selv i blandt. Men som jeg også sa til Bjarne, liker at bildene taler litt for seg selv. Alex

Denne turen startet som mange andre turer: Bak rattet ut i fra Trondheim i de små morgentimer. Bensinfylling på Berkåk og kaffe på Dombås. Det er viktig med faste rutiner, og disse rutinene begynner etter hvert å være ganske viktige (spesielt det med kaffekoppen). Værmeldingen var utrygg, og nedbøren som berørte bilruten da jeg passerte Sel skapte litt skepsis. Etter noen timers kjøring så ruller bilen inn på tunet ved Leirvassbu. Blir som vanlig møtt med et smil, hvor jeg sjekker den siste værmeldingen før avmarsj. Det store spørsmålet jeg lurte på var om det var tordenbyger i vente siden det var meldt å være en okludert front der i dag. Været: Det var meldt en noe ustabil værtype med en okludert front som kunne inneholde tordenbyger. Men man vinner ikke i Las Vegas uten å satse, og jeg vant denne gangen også. Det var til tider blå himmel, og jeg dro på meg en liten solbrenthet i løpet av dagen. Lørdag 12. juli 2008: Sekken var pakket for sommerturer, men med lue, hansker, ullfrothe over og under og et ekstra par med sokker. Isøksen fulgte selvsagt med. Toppvalget denne dagen var preget av den usikre værtypen, hvor jeg ikke plukket ut fjell jeg ville vært nervøs for å gå i regnvær. Den første toppen når jeg etter to timers lett gange. Står på toppen av Midtre Høgvagltinden (2066 moh), og ser til min egen forundring at jeg står på et av de få fjellene som ikke er innkapslet i nedbør. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg nedbør i det fjerne. For min del så angrer jeg på at jeg ikke tok med solbriller eller solkrem. Etter en liten telefonsamtale med Mayhassen så tusler bort til det som kanskje er sekundærtoppen til Høgvagltinden. Med min høyst usikre målemetode på GPS så viser den en høydeforskjell på akkurat 10 meter fra toppen til skaret. (Det finnes kanskje noen på forumet som vil avkrefte/bekrefte dette). Turen fortsetter ned til mellom Øvre og Nedre Høgvagltjønnen hvor jeg lett går opp til Langvasshøe (2030 moh). Fortsetter videre mot Visbreatinden (2234 moh), med sine to sekundærtopper på 2050 moh og 2020 moh som skulle vise seg å bli dagens høydepunkter. Et formidabelt stup på toppen, og en morsom og litt bratt nedklyving fra Visbreatinden til de to sekundærtoppene krydret turen. Brukte en del lengre tid enn hva jeg hadde forventet på denne nedfarten, men det skyldtes en del stein og ur, samt noe glatt fjell. Returen tilbake til Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen gikk like sakte som den alltids gjør, med noen teltere både her og der. Slår selv opp teltet og går tidlig til køys etter en god teltmiddag og en dusj på Leirvassbu. Kort: 5 nye 2K topper og 23,5 km. Søndag 13.juli 2008: Det var litt vanskelig å bestemme seg for hvor turen skulle gå i dag. Det stod mellom Urdadalsryggen eller Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb. Valget falt på Urdadalsryggen. Den enkle grunnen til det er at Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb kan man også lett nå på vinteren, den kan man ikke med Urdadalsryggen. Jeg gikk fra Leirvassbu med samme oppakning som den foregående dagen. Brukte litt over en time til foten av fjellet hvor jeg gikk vestflanken til toppen. Brukte rundt to og en halv time til toppen fra Leirvassbu. Frem til nå hadde den eneste utfordringen vært å ikke skli på løs grus og steiner som var plassert på sva. Tok på toppvarden, og så noen truende regnbyger i det fjerne. Med dette ’in mente’ og med en utfordrende egg foran meg så måtte jeg gå så raskt som jeg bare turte. Det ble noen kjappe bildestopper på noen få strategiske plasser, men jeg ville skynde meg slik at jeg skulle slippe å klatre det vanskelige punktet på vått fjell. Regnet kom aldri denne dagen, men med truende skyer så anså jeg det som en relevant fare. Turen over Urdadalsryggen gikk greit, og det er sjelden mer morsomt å sanke topper enn på nettopp denne måten. Returnerte via Semelholstjønna, og var tilbake på Leirvassbu etter 6 timer og 40 minutter. Kan anbefales som en fin og grei dagstur, og med en kopp kaffe på Leirvassbu i etterkant så sjansen til å nyte turen fullt ut. Kort: 5 nye 2K topper og 18,9 km.

Noe som også forundrer meg er hvordan man i det hele tatt har mulighet til å rote seg bort i så mange timer på Glittertinden. Det som slår meg er at gutten muligens hadde blitt stresset da han mistet kartet og når telefonen døde. I følge en teori vi har vært gjennom og testet på diverse øvelser så heter det seg at du reagerer på en av tre måter under stress. Det er freze, flight og fight. Enten setter du deg ned og gjør ingen ting. Det kan hende du vil prøve å finne vegen ved å stresse i rundt. Det tredje punktet om stikke av kan være noe vanskelig i denne situasjonen. Det kan jo skje at folk tar irrasjonelle handlinger når de begynner å fryse og blir stresset av f,eks å miste kartet. Men det som allikevell overrasker meg er at det er først klokken 16.00 på torsdag at gutten blir funnet. Betyr det da at han har sittet og ventet på samme plass hele natten og dagen...? Det her er det utklipp fra dagbladet: Gutten ble funnet ved Glitteroksle, nordøst for Glittertind ca klokken 16 i dag. Herfra ble han fraktet til Spiterstulen hvor han ble gjenforent med foreldrene. . Man kan gjerne si at man er fjellvandt, men det er først på soloturer man finner dette ut , mener nå jeg.

Du har tidligere nevnt at du akkurat har bikket 70 år, så det er bra at du løper fortsatt. Et tips kan være å løpe på variert underlag. Det finnes en del matter og plater man kan bruke for å stabilisere kneet. (Stå på en fot for så å holde balansen osv). Prøv også å ha en del variert trening, ikke bare den samme strekningen hver dag. Tren bakkeløp, intervaller, langkjøring på diverse underlag, løp orientering mm. Mvh Alex

De sa at det var noe brekryssing på den originale ruten jeg tenkte meg, og at breen der hadde noen stygge sprekker. Om jeg hadde gått den "riktige" ruta i sørflanken hadde jeg nok kommet meg mye kjappere opp enn hva jeg gjorde. Jeg tok nå i det minste ikke skiheisen til toppen av Kjellhøe (ref: feig rute til Veslepiggen) Alex

Det siste du skriver om har jeg ikke hørt noe om, men regner med at det er vell en eller annen der ute i FF land som har hørt noe om det. Ble egentlig overrasket over den hyggelige betjeningen, for det var ikke akkurat det jeg forventet meg da jeg skulle betale teltplass og kjøring i skranken.. Litt godt å høre at det er andre der ute (som deg 500fjell) som har opplevd å bli tatt imot hyggelig på Spiterstulen..

Er det jeg som er treg og ikke oppdaget svaret på denne enda, eller står det fortsatt uløst? Det er jo et par mnd siden den ble postet.. https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=10949 Alex

En utrolig strålende helg på Sognefjellet og i Visdalen. Å skrive en turrapport kan av og til ta litt tid. For min del tok det halvannen uke nå. Noe av dette skyldtes en naturlig refleksjonsprosess rundt turen, mens det også skyldtes omgangssyke og god gammeldags latskap. Turen var absolutt minneverdig selv om den var i kjente trakter for de fleste 2K samlere. Les gjerne om turen under her, og hvilke utfordringer vi møtte på. Utfordringene var bl.a gnagsår, solbrenthet og en meget vennlig betjening på Spiterstulen kan blandt annet nevnes.. Hvilke fjell: Kjellhøe (2223 moh), Galdhøe (2283 moh), Vesle Galdhøpiggen (2369 moh), Store Smørstabbtinden (2208 moh), Storbreatinden (2018 moh), Veslebreatinden (2092 moh), Hurrbreatinden (2060 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) Været: Blå himmel, varmt og fint både fredag og lørdag. På søndag skyer det over, og det kommer noen få dråper med regn mot slutten av dagen. Fredag 06.06.2008: Starter i de små timer fra Trondheim, og behovet for søvn melder seg ganske snart. En liten time søvn på utsiden av Statoil stasjonen på Berkåk hjelper mye, og vi møter på nattoget fra Oslo i Drivdalen. morgentåken som sakte beveger seg over myrene ved Fokstugu på Hjerkinn iblandet en lav sol varsler en fin og varm dag i fjellene. Temperaturen stiger jo nærmere Lom vi kommer, og idet vi kjører opp de bratte bakkene til Juvashytta er det er ikke bare motoren som har blitt varm. Temperaturen er mildt sagt behagelig for å være klokken 08.00 på morgenen ved 1850 moh. Det tar ikke lang tid å ta avgjørelsen om å gå i shorts og t-skjorte. Smører oss inn med faktor 15, men leggene skal senere på kvelden vise at det var i minste laget. Dagens mål var Kjellhøe, Galdhøe og Vesle Galdhøpiggen. Kjellhøe og Galdhøe bestiges lett denne dagen, og Sunniva sier at de ligner mer to steinhauger enn et ”skikkelig fjell”. Man kan jo lett diskutere hva som er et skikkelig fjell, men jeg antar at kommentaren bærer et preg av at hun mener at det skal være spisst og noe mer alpint enn hva hun akkurat nå befinner seg på. Synet av skiheisen fra Kjellhøe og Galdhøe styrker ikke akkurat fjellets posisjon. Det går raskt å komme seg over disse to steinknausene. Kommer oss ned til Løyftet hvor vi blir sittende å studere ruten til toppen. Sunniva er noe skeptisk, men velger allikevel å gjøre et tappert forsøk. I dette tilfellet så sitter ikke BC – skoene godt til fjellet, og hun sklir noen meter på løs grus og is. Dette gjør at hun får skjelven, og mister egentlig lysten på å bestige Vesle Galdhøpiggen. Etter at hun skled og ble nervøs fant jeg ut at jeg absolutt ikke ville presse henne opp til Vesle Galdhøpiggen. Det regnes som litt luftig opp her, og det er ingen skam å snu. Jeg går til toppen mens hun venter på meg. Returen fra Løyftet og tilbake til Juvasshytta går problemfri. Eneste bekymringen er breen og om det befinner seg ukjente sprekker der. Vi velger allikevel å stole på at en tidligere skiløper har valgt et trygt spor, og følger etter i samme sporene med en liten klump i halsen. Kommer oss trygt til bilen, og blir samtidig vitne til at breen ved Kjelen kalver en 2 – 3 ganger mens vi får i oss ny næring og drikke. Lar bilen rulle på girene ned til riksvegen, hvor vi kjører til Sognefjellet for å nyte dagens Cola og Kvikklunsj på Fantesteinen ved Sognefjellshytta. Lørdag 07.06.08 Man kan si mye rart om Spiterstulen, og de har fått mye pepper på fjellforum. Både Sunniva og jeg kan skrive under på at vi fikk en meget hyggelig behandling denne natten på Spiterstulen. Vi opplevde at betjeningen var meget hyggelig, og det var ikke mange sure minene på betjeningen bak disken. Uansett, turen i dag gikk til Sognefjellet, hvor vi møter Atomsilda ved riksvegen nedenfor Spiterstulen. Parkerer bilen på Krossbu, og spenner på oss skiene. Føret er upåklagelig, og det eneste negative denne dagen må ha vært de solbrente leggene mine og de stygge gnagsårene til Sunniva. Atomsilda er alltid i godt humør, og det går egentlig ganske rask opp til toppen av Store Smørstabbtinden. Etter gårsdagens fall - episode på Vesle Galdhøpiggen er Sunniva konsentrert opp i flanken til toppen, og vell fremme på toppen er hun lettet. Vi fortsetter i et behagelig tempo til de tre neste toppene og det kommer en og annen kommentar om at de ligner noen små steinhauger i forhold til Store Smørstabbtinden. Skiller lag på toppen av Hurrbreatinden der Atomsilda fortsetter i retning mot Veslefjelltinden og Loftet, mens Sunniva og jeg renner på ski til Krossbu. Kjøper noen Kvikklunsjer og et par Colaer og kjører til Jotunheimen Fjellstue for å vente på Atomsilda. Avslutter dagen med en burger på Lom og et par gode øl på Spiterstulen. Søndag 08.06.08 Betjeningen på Spiterstulen hadde vært meget hyggelig, men det hjalp ikke den stive nakken min og de såre føttene til Sunniva. Denne dagen blir derfor en alenetur for min del, mens Sunniva blir igjen på Spiterstulen for å rive telt og pleie føttene sine. Dagens mål var Midtre Tverråtind, en tur som jeg trodde var kortere enn den egentlig var. Jeg hadde originalt planlagt å gå østryggen til denne toppen, men med anbefalinger fra Spiterstulen velger jeg å gå sørflanken til toppen. Noe som jeg burde blitt advart mot var å ikke ta for tidlig til høyre opp flanken. Jeg gjorde uheldigvis dette og klatret meg halveis fast i en skrent med mye løs vegetasjon, slik at jeg brukte en time på egentlig ingen ting. Jeg kom meg ned mot breen igjen, og holdt retningen mot toppen. Rutevalget blir heller ikke noe godt nå heller da jeg ikke holder nok på skrå opp mot høyre. Dette gjør at jeg må krysse noen meget bratte snøflanker der jeg ser hvor jeg egentlig burde ha gått. Jeg burde ha holdt mer til høyre her, og krysset denne snøflanken noen hundre meter lengre nede. Kommer meg til toppen, og idet jeg står på toppen velter skyene inn over Bukkehøe, og det står i meget stor kontrast til den foregående dagen med blå himmel over Sognefjellet. Kneet begynner å verke på veg ned og det skal vise seg å bli en lang uke uten trening når jeg kommer hjem. På veg hjem til Trondheim kjenner jeg at kroppen ikke fungere som den skal. Det sikreste tegnet er vell at jeg fryser da klimaanlegget i bilen står stilt inn på 26 plussgrader. En uke med oppkast og løs mage følger. Kan jo hende at dette skyldtes en kombinasjon av mye sol og noen dårlige bakterier. Takk for en fin tur.

Fulgte det ikke med noe du kunne bruke på sømmene? Har selv et Helsport telt som har blitt brukt under alle årstider, men har ikke opplevd lekasjer enda slik at jeg har måttet bruke den silikonstiften som fulgte med da jeg kjøpte teltet... Alex

Eller hva med å ha en bæreveske? sjekk gjerne ut hva denne leverandøren av GPS produkter tilbyr http://www.lommekjent.no/produkter/tilbehor/garmin/gps60-serien/baereveske-mvindu Alex

Kanskje jeg må gjøre det etterhvert. Satte skoene inn med et tynt lag med minkolje, nå, men regner med at det kanskje forebygger bedre mot gnagsår om hun bruker en tynnere sokk innerst mot huden, for så å ha ullsokken utenpå den igjen. Noe jeg alltid har brukt i M77-en med hell for å forebygge gnagsår.. Men med ferie og skattepenger så løser det kanskje seg...