Busken

Jeg forlot asfalten ved Heimdalsmunnen på Valdresflya idet det lysnet fredag morgen og knallet innover i retning Leirungsdalen. Første stopp kom etter ca 12 sekunder da den første åa skulle krysses. Vannføringen var liten men steinene glassert av is så det tok litt tid å komme over men etter noen krumspring var det klart for å legge av gårde mot dagens mål inne i den lange dalen. Et av dagens aktuelle mål, Austre Leirungstinden var allerede i sikte som en liten trekant som stakk opp over Tjønnholsoksle.Vel vitende om at innmarsjen var lang var det bare å trå på innover og da Raudhamran var passert dukket de første vite toppene opp på venstre siden. De var badet i rosa morgensol og allerede nå var det klart: det var verdt å stå opp kl 5 for å oppleve dette. Etter tre og en halv time med stadig nye inntrykk av flere Kalvehøgder, Skarvflytindar og Leirungstindar, Mugner og Munker akkompagnert av lemenkvitter og bekkebrus fra Leirungsåe, stod jeg endelig ved foten av Leirungskampen. Det øvre Leirungstjønni var dekket av en tynn rimete ishinne i kontrast til det nedre Leirungstjønni som ligger nøyaktig 100 høydemeter lavere og som var helt grønt og isfritt. Leirungskampen så brutal ut fra dalen, men jeg hadde tenkt å prøve å komme meg opp. Jeg tenkte først å gå helt forbi den og opp langs ryggen på nordvestsiden, men da jeg kjente på snøforholdene ved foten av fjellet bestemte jeg meg for å prøve å gå rett opp nordflanken i noen nesten sammenhengende snøfelt som ledet opp til øvre del av ryggen. Snøen hadde festet seg godt og limt sammen det som var av løse steiner så utfordringene de første hundre høydemetrene bestod mest i å jobbe mot tung pust og sure lår. Lenger opp i lia ble det såpass bratt at isøksa var god å ha men det gikk greit opp den skyggefulle flanken og belønningen da jeg kom opp på ryggen var en utrolig utsikt mot Torfinnstindane og varmende sol i ansiktet. Det var enkelt og overraskende flatt den siste biten opp til det første toppunktet. Deretter lett klyving ned og opp og ned og opp til jeg stod på selve Kampen. Igjen hadde jeg god hjelp av snøforholdene for jeg hadde lest at det skulle være løst i dette området, men denne dagen var det som å gå i en velmurt trapp med litt snø på. Jeg unte meg et kvarter på toppen med noe fotografering, et par telefoner og prøvde å suge til meg det jeg kunne av den fine utsikten både tilbake gjennom de tolv kilometrene jeg hadde trasket gjennom Leirungsdalen, mot Svartdalen med Mesmogtind, Kvitskardstind og Svartdalspiggane på den ene siden og Vestre Leirungstind og Knutsholstindane på den andre siden. Tvers over Leirungsdalen kunne jeg så dagen neste mål, Midtre og Austre Leirungstind. Jeg fulgte de samme sporene ned igjen til Svartdalsbandet og gøv løs på lia opp mot Midtre som på avstand ser temmelig stusselig og ubetydelig ut der den ligger mellom Austre og Vestre Leirungstind som begge ruver godt i terrenget. Lia ble drøy og jeg justerte ned dagens mål slik at jeg ville være fornøyd om jeg fikk tatt denne toppen og for første gang se Knutsholet fra denne siden. I løpet av turen opp her skremte jeg opp 5-6 ryper og jeg tenkte at her kan de føle seg trygge. Ikke mange rypejegere går helt inn hit. De siste hundre høydemetrene til topps var relativ bratte og jeg satte igjen sekken ved ca 2020 moh og fikk igjen bruk for øksa i de bratte snøfeltene. Vel oppe på toppen av Midtre hadde jeg fin oversikt over Skarvflytindane og Knutsholstindane rundt Knutsholet og et fint tilbakeblikk mot Leirungskamen på andre siden av Leirungsdalen. Den høye og steile østeggen til Vestre Leirungstind gjorde inntrykk og Austre lokket meg og satte meg i tvil. Skulle jeg prøve å rekke denne også? Det kunne gå hvis jeg var effektiv. Det ville bli en kamp mot mørket. Litt fristende var det også å safe og tusle rett ned i dalen. Jeg skled ned igjen snøfonna, plukket opp sekken og rundet østryggen av Midtre til jeg kom på oversiden av den lille breen som ligger under. Etter mye fram og tilbake opp i hodet valget jeg å ikke gå den bratte ryggen direkte mot Austre. Jeg begynte å bli litt sliten i nepa og ville ikke utsette meg for utsatt klyving nå som jeg var alene. Skulle jeg holde høyden helt til sørøstryggen, sette igjen sekken og beine opp og ned her? Hørtes langt ut og dessuten var det ikke spesielt ok å gå på skrå i flanken så langt. Løsningen ble å skrå oppover flanken på diverse mer eller mindre bratte snøfelter og jeg kom opp på sørvesteggen ca 50 høydemeter under toppen. Derfra var det litt enkelt klyving og romslig egg til den store varden. Det føltes meget godt å endelig nå denne toppen. Det var lenge siden sist en topp føltes så fortjent. Eneste tegn til liv var noen harespor. Nå gjenstod en lang hjemtur. Denne måtte bli effektiv for det skulle være ca 2,5 timer til mørket kom. Nedturen hadde jeg studert fra Leirungsdalen på vei innover og jeg skled og spratt og ålte så god jeg kunne ned sørøsteggen. Deretter litt småjogging flatt langs Skarvfløybreen og deretter skrånet jeg ned i lia i større snøfelter. Høydemetrene raste og det jeg skulle komme innpå en rygg nedmot Leirungsdalen skjønte jeg at noe var galt. Ryggen kom aldri. Tvert imot. Jeg fikk en søkk inn fra venstre. Dæven! Her var det bratt ned! Jeg hadde skrånet ned altfor tidlig. Dette hadde jeg ikke tid til. Valget stod mellom å stabbe meg opp igjen alle snøfeltene eller å runde i overkant av det bratte partiet. Jeg valgte det siste. Noen styggbratte snørenner virket fristende i rutsje ned under kontroll av isøksa men jeg så ikke hele trasèen så jeg måtte et stykke rundt før jeg torde å slippe meg ned på noen snørenner mellom løs stein og bratte sva. Det kostet meg ca en halvtime og litt selvtillit og vel nede i dalen kunne jeg puste lettet ut. Nå var det bare kampen mot mørket igjen. Jeg fant stien i dalen og oppdaget at denne hadde jeg nok ikke gått på vei inn i dalen. Ved å veksle mellom rask gange og småløping kom jeg med til bilen igjen en liten halvtime etter det ble mørkt. Sett bort fra den siste orienteringsfeilen ble denne dagen den perfekte fjelldag. Det var ikke et vindpust på hele dagen og utsikten var utrolig i mange retninger i store deler av tiden. Utfordringene var akkurat passe når man går alene uten sikringsutstyr og uten mobildekning det meste av tiden. Sesongen er ikke over…

Jotunheimen forbereder seg på vinteren. Vestre Leirungstind sett fra Østre Leirungstind på fredag.

Synd at dere ikke kom dere av gårde. Jeg kan jo strø salt i såret og fortelle at jeg på fredag fikk meg en 13 timers tur fra Valdresflya, inn Leirungsdalen, opp på Leirungskampen, ned i Leirdalen igjen opp på Midtre og Austre Leirungstind og ut igjen i Leirungsdalen. Dessverre alene men i skyftritt og vindstille vær. Kongetur i perfekte snøforhold hvor fastfrosset snø holdt alt av løs stein godt på plass! Drar oppover igjen neste helg hvis ok værelding og ønsker følge! Tar fri fredag hvis nødvendig. Mangler også Store Hellstugutind.... Og Skarvflytindane...

Hei! Prøvde å sende en PM men den bruker visst lang tid på å komme seg ut av utboksen. Jeg skal også gå topptur i morgen. Utgangspunkt: Valdresflya der dere parkerte på lørdag. Avmarsj når det lysner. Mål: Leirungskampen/ Austre Leirungstind/ Skarvflytindar. Busken

Eaa spør: Den sprekken du sanset på bandet mellom Nørdre Stygghøbreatind og St. Veo, kunne ikke det rett og slett bare være ei tineglippe rundt underliggende stener i kanten av stenura på bandet? Det er mulig men jeg syns den var litt langt fra steinura. Uansett ville jeg ikke havnet nedi hvis det var en dyp tinegleppe. Var det ellers noen bresprekker å se i øvre del av breflata under St. Veo? Altså i partiet mellom bandet Nørdre Stygghøbreatind/St. Veo og der dere gikk ned på breen? Vi så en sprekk helt innunder nordøstveggen og en mye lengre ned og nord. Se bilde. Grunnen til at vi ikke gikk her var at det var mer snø og mindre oversiktlig og dessuten noe usikkert hvordan vi kom opp på bandet mellom N.Stygg og St. Veo. Og til slutt - du så ikke noe til capsen til Robert vel? Nei. Ingen caps å se. Må innrømme at jeg husket du fortalte om denne episoden og så litt etter den uten å være altfor optimistisk. Han får gå med duskelua en stund til, he-he. Morten spør om stegjern: over den flate breen til N.Stygg brukte vi ikke stegjern med holdt på å gå på ratatan noen ganger siden det var mye glatte partier med vindpolert snø. Ikke blåis. Innimellom det glatte lå det 2-3 cm nyere trå snø som hadde godt feste. På bandet mellom N.Stygg og St. Veo brukte vi stegjern siden det var like glatte i partier og mye mer helling sideveis.

I

Klokka var 00.30 natt til fredag og jeg dro i brekket på bilen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen. Ved min høyre side satt dama mi, heretter kalt Beibi Snupp. Termometeret viste -5 grader. Vi rev syklene fra taket og trådde innover dalen i måneskinnet som lyste opp Glittertinden og dalstroka hitafor. Nesten romantisk ble det... Ved ankomst Glitterheim startet jakten på en ledig seng. Intet visste vi om hvordan DNT`s selvbetjeningssystem fungerte her og prøvde nøkkelen i alle låser vi fant. Den passet ikke i noen av dem. Vi bannsatte DNT, tankene sterifet innom filmer som Fritt vilt og Ondskapens Hotell og da vi endelig fant en åpen dør i en liten hytte var det jo litt spennende å se hva eller hvem som skjulte seg innenfor. Vi listet oss inn så stille det gikk an med stive fjellstøvler og isøkser klatrehjelmer "mykt" landet i tregulvet i den lille hytta. I hytta lå det et annet par og de hadde nok ikke vente å besøk kl halv to om natten men var ikke fiendtlige på noe vis. Kl 5 bar det i veien igjen. Klokka sa i fra at det var på tide å komme seg opp og bruke dagen godt. Vi smøg oss opp av lakenposene, pakket om sekkene, tok frokosten i handa og kl 6 startet turen i retning Veotindane. Det var fortsatt intet dagslys men måneskinnet gjorde det greit å gå stien ned til Veo og vi gynget oss over hengebrua. For å få sola nakken tidligst mulig valgte vi å følge DNT-stien til Hestbekken, krysse denne og komme oss fortest mulig opp mot Styggehø. Sola nådde oss igjen omtrent ved 1800moh-kurven og vi fortsatte på denne høyden på nordsiden av Styggehø. Vi havnet dessverre nede i noen løse og kronglete morenerygger og -daler på vei mot oppstigningen mot de Nørdre Veotindane og følte at vi hadde bommet litt på veivalget for dette tok lang tid. Utsikten mot dagens topper var imidlertid enorm men siden visjonen var å plukke alle Veotindane og alle Styggehøbreatindane fikk jeg en anelse av at dette kunne bli drøyt. Skulle jeg bære rundt på det forbanna tauet uten å få brukt det nok en gang? Videre gikk det veldig greit opp til det bratte klyvepunktet mot Nørdre Veotinden. Vi så ned på breen mellom denne og Nørdre Styggehøbratinden og bestemte oss for at vi senere kunne krysse denne der den var flat og tilsynelatende sprekkfri og komme over på nordvestkanten av Nørdre Styggehøbratinden. Men først skulle vi over de Nørdre Veotindane. Vi gikk rett på eggen og havnet rett mot en 3-4 meter høy vegg som skrånet ca 70-80 grader innover. Det gikk en slags renne på 15-20 cm litt på venstre del av veggen og jeg så raskt at dette måtte være eneste muligheten hvis vi skulle gå rett på og bestemte oss for å prøve. Etter mye prøving og feiling på tildels små og snødekte hyller, soping av snø i sprekker, banning, sværting, neglesprett, rockefot og fandenivoldsk stahet kom jeg meg endelig over kanten og opp og følte meg ganske tøff. Må innrømme at denne passasjen følte noe utsatt underveis på dette føret. Nå var det Beibi Snupp sin tur. Hun hadde hatt god tid til å studere fottak og grep og til å grue seg og motivasjonen var noe under middels. Jeg fikk hengt en 400cm båndslynge ned fra en stein så hun hadde litt ekstra å dra i og spratt opp som Catwoman herself. Videre var det greit over Nordre Veotind og til neste klyvepunkt før topp SV for Nørdre Veotinden. Klyvepunktet føltes ikke fullt så utsatt men det var en del løs stein så vi smøg oss grasiøst og kattemykt oppover og tross snø og istendenser på den siste hylla på venstresiden kom vi oss opp etter litt prøving og feiling. Vi hadde nå brukt såpass mye tid at vi slo fra oss SØ og SV Styggehøbreatinden. Forbanna tau. Ja-ja, vi får ta det som trening! Veien videre i retning Store Veotind var grei og vi valgte å følge ryggen til der breen i østflanken sluttet og gikk og skled ned til på snøkanten til der moreneryggen går nordvestover gjennom styggehøbrean. Breen over til Nordre Styggehøbreatinden virket for oss greiest og tryggest å krysse fra moreneryggen til nordvestkanten av denne. Vi så en stor gleppe oppunder Store Veotind og hadde heller ikke oversikt over forholdene der breen er brattest mellom "Store Veo" og "Nordre Stygg" så vi ønsket ikke å gå opp der. Over "Nordre Stygg" var det ingen utfordringer og da vi kom til brepassasjen mellom denne og Store Veotind memorerte vi fra Bibelen til Helgesens at vi kunne holde noen meter ovenfor det smaleste og vi gjorde så. Jeg stauret skaftet på øksa nedi snøet før hvert skritt og det virket knallhardt helt til vi hadde igjen ca ti meter til steinene på østryggen til Store Veo men da ble det plutselig MYE mindre motstand og slushy følelse under øksa. Vi rygget og fortsatte stauringa nedover breen igjen og kom over på "hardstauret" underlag muligens forbi en snødekt gleppe. Opp til Store Veo var det greit og utsikten fra toppen er formidabel i alle retninger. Å gå rett ned nordsiden virker for meg hasardiøst men jeg vet at noen her har gjort det før... Vi valgte å kutte ut Søre Veotind dels fordi ryggen direkte virket tidskrevende under dagens forhold, dels fordi vi ikke hadde kjennskap til breen hvis vi skulle gått til Styggehøbreskaret og dels fordi undertegnede hadde vært der før, den gang med anmarsj fra Hesttjønni ovenfor Memurubu. Hjemturen ble en hyggelig tusletur i egne fotspor over "Nordre Stygg" og direkte ned i Veodalen noe vest for høydepunkt 1810moh. Til tross for mye løs ur ned her virket dette raskere enn å gå over Styggehø. Det viste seg også at Veo var så liten at vi kunne steingå denne ca halvveis til Glitterheim og tok dermed innersvingen og sparte noen hundre meter. I Veodalen så vi en reddhare som hoppet fra oss og verdens sinteste lemen kjøre bob på bare fotsålene i en meterlang isrenne før den elegant tok seg inn igjen. Beibi Snupp og lemenen skrek begge nøyaktig like høyt da de oppdaget hverandre og personlig trakk jeg meg sindig tilbake. Vel tilbake på Glitterheim fikk vi hytta for oss selv og dette var behagelig etter 12 timers tur med et par tekniske opplevelser, uavbrutt sol og ubeskrivelige naturinntrykk. Da var ikke DNT så verst likevel... Dagen derpå gikk vi opp og ned til Ryggjehø. Min mest komfortable 2k-topp så langt. Sol og idyll første 1,5 timene og deretter kom skysystemene jagende inn fra sørvest og minnet oss nok en gang om at i sommeren 2007 må man passe på når man har sjansen.... Takker til eaa og nils for info om muligheter til brekryssing i området tidligere i sommeren. Busken

Veimeldingene finnes her: http://www.vegvesen.no/trafikk/ Jeg skal gå toppturer i området Leirungsdalen-Leirungskampen-Austre Leirungstind-Skarvflytindane eller Veotindane ++fra Glitterheim fredag og lørdag. Kjører fra Oslo i kveld eller i natt og starter å gå når det lysner i morgen. Send PM hvis noen vil være med.

Det har kommet et melisdryss over Storesmeden og Veslesmeden men ikke mer enn at det er fartbart. Ettermiddagsbilde fra Kalbekkbotn lørdag ettermiddag.

Ja, værmeldinga for Jotunheimen ble nok en gang slemmere og slemmere da det nærmet seg helgen. Vi havnet på Rondvassbu og gikk Trolltinden og Steet på lørdag i god vind og skiftende skydekke og solid vind. Søndag ble det jubileumstur og rundt tall i toppsamlinga til Vinjeronden N i lavt skydekke og fortsatt god vind. Er klar for turer de neste 3-4 helgene men innser at det blir vanskeligere å få med folk jo senere på høsten det blir. Veotindane++ fra Glitterheim, Dovre eller Leirungsdalen/ Torfinnsbu er aktuelle områder. Enkel taubruk (helst rapell) kan bli aktuelt. Har ikke brekompetanse så jeg går rundt på det føret som er nå. Telt eller hytte. Spiller ingen rolle. Kjører gjerne natta for å få utnyttet dagene godt. Kan evt ta jobbfri fredager eller mandager på kort varsel hvis værmeldingene tilsier det. Hvis noen vil strekke sesongen litt og ikke er kresne på vær og føre er det bare å bli med.

Stemmer det, Dag. Den ligger akkurat der det bratteste partiet til Høgronden starter når man kommer fra sør. Sjekk utsikten fra steinkåken! Se skyene som nesten velter over kanten mellom Vinjeronden og Storronden. Husker jeg så på dette i timesvis uten at skyen kom over kanten. Snakker om markant værskille!

Steinbua var nok ikke enkel uten hint. Vet ikke om den har noe navn. Ligger ved foten av en høg topp. Se bilde.

Ja, selvfølgelig. Hva med denne?

Er denne for enkel? Uansett et artig motiv.

Bitihorn er også finest på litt avstand..

Her ser du et bilde fra det mest utsatte stykket. Ned til venstre bærer det rett ned i breen.

Hei! Jeg vil nok si at Uranostind fra sør er en betydelig mer krevende tur enn Kyrkja. På Kyrkja har man vel et eller to punkter hvor man såvidt må nedi med hendene mens sørryggen til Uranostind har flere partier med vedvarende klyving med både hender og føtter. Den har også noen punktet som er mer utsatte en noe sted på hovedtrasèen til Kyrkja. Jeg gikk der på vått føre med solid vind og liten sikt og vi valgte å sikre med tau over det mest utsatte "mønet". Uansett er det er meget fin og variert tur, spesielt om man legger hjemturen over breen.

Jeg har hatt en Flight i ca to måneder og erfaringene er litt ymse: Positivt: -Ramma føles god og komfortabel og jeg sykler like bra i terrenget med den som jeg gjorde med en Scott Scale 20 som jeg hadde før denne. Den virker også stødig i utforkøringer på svingete grusvei Sittestillingen fungerer greit til allround bruk men den er vel ikke en utpreget grusracer. -Funksjonen til girene og bremsene er bra. -Lock-out på styre fungerer greit. -Den er tøff å se på. Lite glorete striper og jåleri. -Prisen er uslåelig hvis du skal kjøpe ny carbonsykkel. Negativt: -Sykkelen er meget tung til å være en carbonsykkel. Jeg byttet dekk før Birken og håpet det skulle redusere vekten på hjulene noe, men det var ikke stor forskjell så det er nok hjulsettet som er tungt. -Er kort tids sykling fikk jeg kraftige pipelyder ved hvert tråkk. Bremsene ble justert på førstegangsservice hos Anton og lyden ble borte. På første tur. Så kom lyden tilbake og jeg måtte selv bende ut bremseklossene slik at bremsene ikke er så fintfølende og etter dette har det vært greit. Tror lyden kom fordi bremsene tok borti da det ble litt vridning i sykkelen (antakelig hjulene som ikke er veldig stive). -At lockouten ikke låser helt var overraskende og uvant. Hvis det er ment å være slik syns jeg vandringen på 1-2cm er litt for stor, men det er behagelig at den svelger små ujevnheter. Egentlig er dette unødvendig på en sykkel med carbonramme som absorberer rugler i asfalt og fin grusvei uansett. -Den siste tiden har jeg fått seriøse problemer med kranken. Det smeller kraftig ved hvert tråkk når jeg står og trår. Sykkelen har ikke blitt brukt hardere enn en terrengsykkel bør og selv med mine 91,2 kg bør en sykkel i min størrelse være dimensjonert med deler som tåler å brukes mer enn en måned. Konklusjon: For meg virker det som det er hjulene som drar opp vekten veldig og jeg vurderer sterkt å kjøpe et annet hjulsett. Jeg har byttet til carbonstyre og et sete som veier litt over en tredel av det opprinnelige men sykkelen er fortsatt tung. Det virker som kranken må byttes og med slike påkostninger etter kort tid kommer sykkelen egentlig på 13-14 000 og selv om man handler deler på salg og da ville jeg nok valgt en annen sykkel. Dette er en carbonsykkel som er gjort billigst mulig slik at oss med begrenset budsjett skal kunne si at vi har en carbonsykkel. Skulle jeg kjøpt sykkel nå ville jeg heller kjøpt heller en lite brukt Scott Scale 30 eller tilsvarende til samme pris. Hvis vekt betyr null og sykkelen skal brukes pent er Gekkoen et ok kjøp.

Vi gikk der midt i oktober i fjor og da var brua løftet av og lå ved siden av elva. Det gikk helt greit å hoppe fra stein til stein over rett nedenfor brua. Skulle vel tro at Leirvassbufolket er det rette å spørre, ja.

Takker for det! Da skal jeg skrike Sikring klaaaar over hele Vardåsen i morgen i mangel på klatrevær i fjellet. Og Eaa: å sikre blinde klatrere må jo være toppen av tålmodighet. Mange fine og illustrative bilder og forklaringer i den oppgaven!

Apropos klatreuttrykk: finnes det en oversikt over standariserte kommandoer man bruker ved klatring, f.eks når man har satt standplass, det er klart for nestemann etc?

Jeg syns det er nettopp goldheten og den brutale følelsen av stein mot mann som gjør Rondane interessant. Her glemmer du ikke igjen vannflaska hjemme! Spesielt Langholet og Kalbekkbotn gir følelsen av å være alene på månen! Er sikker på at Gollum fra Ringenes Herre bor et sted oppi her... Kunne godt tenke meg en tur tilbake til og gå traversen Veslesmeden-Storsmeden-Trolltind. Utfra bildene til Askogvoll skulle det ikke være så ille å Trolltinden fra sør som jeg tidligere har fått inntrykk av.

Hei! Jeg har god efaring med denne fra Osprey: http://www.ospreypacks.com/Packs/ExposureSeries/Exposure50/ Den er lett og god å bære. Eneste aber er at den har ett stort hovedrom uten mulighet for å hente ut ting nederst i sekken, men dette er vel en forutsetning for at sekken skal ha lav vekt.

Ja, det er også en veldig fin tur å gå fra Rondvassbu. Her er det som regel mye mer folk og ingen tvil om veien! Når du kommer opp i passet mellom Storrronden og Vinjeronden endrer utsikten seg betraktelig etter et godt stykke i litt ensformig steinur. Sykkel fra Spranget der du parkerer anbefales!

Blir helt svimmel av disse navnene i det området... Mellom Nordre Stygghøbretind 2168 og Store Veotind (Midtre i klatreføreren for å forvirre litt) er det kanskje avsmeltet?