Kjell-Erik

Jeg har ingen grad i EU-vitenskap eller pretenderer å vite en masse om EU. Jeg bare bor innenfor grensene av EU og har jobbet noen år på EU-betalte prosjekter. Et par ting som jeg synes er ganske påfallende: - EU's strukturfonds har til nå rettet seg mot 'svakere områder'. Denne statusen har f.eks. enkelte områder i Nederland også, selv om jeg med gode forsøk på å forstå hva som er i veien med disse områdene aldri har kunnet se noen større problemer sammenlignet med hva jeg har opplevd og sett lenger øst i Europa. Denne støtten til disse områdene har nok gitt en kraftig impuls til økonomisk utvikling. Jeg vet dette med sikkerhet for ett område like ved der vi selv bor. Diskusjonen nå innenfor EU retter seg blant annet mot hvilke forandringer utvidelsen til 25 land skal ha for denne regionale støtten. Det er klart at en drastisk (les: rask og stort omfang samtidig) forandring kan ha enorme konsekvenser for den sosial-økonomiske utviklingen både i vest og i øst. Jeg har selv hatt muligheten til å bidra litt til denne diskusjonen spesifikt for forsknings-agendan for det neste EU-programmet fra og med 2007. - jeg leste at debatten i denne tråden blant annet har dreiet seg om hvorvidt EU er et sosialdemokratisk organ. Interessant. Hva jeg selv synes er en morsom liten detalj (eller kanskje like vel ganske innflydelserik) er at de forskjellige sosialdemokratiske partiene i Europa absulutt kan ha temmelig forskjellige meninger om utviklinger. Det betyr at f.eks. et 'Arbeiderparti' i det Europeiske parlamentet kan være bygget opp av fraksjoner fra forskjellige land med (svært) forskjellige ideologiske ideer. - M.h.t. naturutvikling og fjell er det ganske interessant at EU har sterk innflytelse på miljø-spørsmål, men ikke direkte på planlegning av områder (spatial planning: jeg vet ikke hva dette kalles mer på norsk). EU har jo egne regler for hvilke aspekter som faller under styre av EU og hvilke som ier nasjonalt ansvar. Spennende nå er jo de nasjonale referenda rundt den nye grunnloven for EU. En an de effektene som jeg selv har merket av EU-tiltak er nok at vi blir "tvunget" til å lære hverandre å kjenne. I mitt yrke (mye forskning) er det nesten umulig å drive med internasjonal forskning uten å måtte samarbeide med andre grupper i andre land. Jeg spurte en gang en scientific officer (koordinerer flere forskningsprosjekter) fra Brussel om det ikke er et ganske viktig mål i alle disse prosjektene å stimulere (og lære) inter-kulturelt samarbeide og han sa at det stemte.

Det er sånne mammar og barn - på tur eller ikke - vi trenger flere av. Lang leve friheten til å utvikle seg på en naturlig måte

Det burde vel være en passende tur i programmet til DNT, tipper jeg.

Jeg snakket med en gymnastikklærer for en tid siden. Han klaget over at han måtte stille mye mindre krav til barna nå enn før. Til og med ganske lette øvelser klarte ikke barna mer. For liten bevegelse, for mye TV og videospill var hans teori. Overbeskyttelse hjelper ikke heller, tror jeg. Dessverre blir alt nå for tiden målt i penger, så muligheten til å bli saksøkt gjør at myndigheter, barnehager og skoler prøver å dekke seg så godt som mulig. Hvordan skal det gå med fremtidens tinderanglere hvis denne trenden fortsetter....

Hvor mange nordmenn var det egentlig sist sommer på Everest?? Så vidt jeg vet var det i hvert fall tre nederlendere hvorav den ene er 59 år gammel. Han trener circa 15 timer i uken. Flotte dia's forresten fra Ronal Naar. Han fortalte særlig om ekspedisjonen til K2 med mange interessante anekdoter og - for meg - ny informasjon. F.eks. at smak når det gjelder mat kan forandres kraftig over 7000 meter. Og at de circa 25 som ikke hadde overlevd K2 alle nådde toppen, men ikke kom seg ned igjen. osv. osv.

Ikke det at dere kan profitere noe særlig m.h.t. denne meldingen, men i morgen kommer en kjent nederlandsk klatrer, Ronald Naar, her (på jobben) hos oss. Han har blant annet vært på de 7 summits + K2. Skal blant annet vise nettopp "Touching the Void". Spent på hvordan den er. Etter i morgen kan jeg gi egne erfaringer.

Absolutt sunn samlemani! Og særlig 10-meters toppene. Det er jo en kjempefordel ved å samle disse spennende toppene. På de første toppturene mine hadde jeg enorme problemer med å finne en god måte å holde fast kart og samlelisten min i A1 format samtidig. Det ble mye snubling i ur, myr og elver. Ensrettet konsentrasjon gjorde dessverre at jeg fullstendig overså Rasletind øst og en av Blåbreahøene på to av turene. Og hva er da den stoooooore fordelen? Jo som fanatisk toppsamler har jeg nå en perfekt unnskydning for å ta en ekstra tur tilbake til samme område. Jeg gleder meg allerede til å treffe flere av mine samler-kollegaer: som alltid med nesen dypt i listen og svette hender klemt rundt høydemåler'n. Som enhver selvsagt skjønner har vi underveis aldri tid til å nyte naturen, sitte i fullstendig stillhet på en topp og bare glede oss over at vi har nådd dagens mål, være glad over at vi virkelig lever.

Litt merkelig logikk kanskje, men hvis du ser på navngivningen på Etojm.com blir du vel litt klokere. Problemet er vel, tror jeg, at Austre også kalles kun Kalvehøgde. Mugna er (og blir) da samme som ø1 og topp 2088 ø2.

Jeg skryter gjerne av Besshøe Jeg var der for et par år siden og hadde toppen fullstendig alene. Etter å startet fra Gjendesheim i en enorm svettende, stresset menneskemasse som med alle midler ville kjempe seg til en plass på første båt til Memurubu, var det herlig å gå alene innover langs Bessvatnet. Flott utsikt mot toppen og fine steder for kaffepauser ved et speilblankt vann. Utsikten mot Besseggen er jo også spesiell fra nordsiden. På toppen ble jeg bortimot to timer og bare nøt det pene været, medbrakt sjokolade og utsikten mot Gjendealpene, Surtningssui, Memurutindene, Glittertind og Nautgardstind . Nydelig er forresten fargeprakten på Russvatnet rett under det bratte stupet på vestiden. Kanskje ingen særlig toppfølelse på Besshøe, men mer ideen om en slags hyggelig takterrasse med praktutsikt. Absolutt verdt turen. Dessverre ble nedturen til Memurubu et skikkelig mareritt p.g.a. et kne som fullstendig låste seg, men det er en annen sak.

I tråden 'Elbrus' (forum turrapporter. red. adm.) kom det et par interessante innlegg - hvorav særlig informasjonen om individuelle erfaringer med to reiseorganisasjoner var nyttig. Det er vel flere av oss som vurderer slike reiser til f.eks. en avde lettere av '7 Summits'. Problemet er ofte at det er nok tilbud, men at det er vanskelig å sammenligne. Turene er uansett dyre og tar som regel minst et par uker. De fleste av oss kan derfor ikke tillate seg så mange slike turer. Selv har jeg absolutt seriøse planer om en tur, men vil selvsagt ha så mye som mulig 'value for money'. Jeg tipper det er mange som vil ha nytte av slik informasjon. Det gjelder m.a.o. spørsmål som: - mest interessante reisemål - hvor profesjonelt er opplegget - sjansen for å nå toppen er jo veldig viktig - prisen + hva du eksakt får for pengene - erfaringer med selv å ha organisert reiser lokalt osv. Det er klart det blir individuelle erfaringer, men de kan være svært verdifulle. Helst 'objektivt' formulert, selvsagt.

Lyngve: Flotte bilder og god informasjon Når det gjelder Aosta var jeg der 9 dager i fjor og skrev et kort referat om turene der her på Fjellforum. Hvis du trenger detaljinformasjon kan du selvsagt kontakte meg. Bilder har jeg også (ikke digitaal, så de må scannes først), men ingen site enda. Mine to sønner vet mye mer om site-bygging enn meg, så jeg har fått tilbud av dem om å ordne det dette året. Kjell-Erik P.S. Kanskje du har hørt om nederlenderen Ronald Naar? Han har blant annet alle 7 summits + K2 + større tur i Antarktis. Kommer her om et par uker for å gi en forelesning blant annet om team-aspekter av klatringene. Blir interessant, tenker jeg.

Enig med il Camoscio. Har drukket smeltevann og vannet fra store og bittesmå bekker i Italia (Aosta og Stelvio) + overalt i Jotunheimen uten noen sinne problemer. Holder meg kun unna elvevann der det er tydelig at breslam er tilstede. Finner vanligvis mer enn nok av bekker som renner ut i elva. Om det stemmer eller ikke at breslam gir maveproblemer vet jeg m.a.o. ikke av egen erfaring, men jeg husker at dette emnet har vært behandlet her tidligere og at flere kom med samme påstand.

Ja, ja. "i det minste disse fire toppene". Jeg synes det virker som en temmelig bra topp-sommer, jeg. Men kanskje jeg stiller litt lavere krav enn deg? Der jeg var fikk jeg med meg 12 topper, men de var jo en del lavere. Hvor lang tid hadde du? 2 uker? Tre uker? Jeg går ut i fra at du gikk Weissmies fra Almageller-hytta da: d.v.s. sydfra som du nevner her under som den lette ruten? Den andre ruten nordfra regnes jo nå (merkelig nok) som normalrute, men har brepassering med (så vidt jeg husker) mye sprekker. M.h.t. Nadelhorn. Jeg har ikke kartet foran meg, men Riedbreen er på østsiden, er den ikke? Selv lurte jeg på ruten fra vestsiden via Balfrin-ryggen til passet mellom Balfrin og Ulrichshorn (antageligvis topp-punkt Riedbreen), men hvordan er forholdene i passet selv? Er det bresprekker her oppe eller kun en snekam (eller snefritt) i passet selv? Gran Combin beundret jeg selv kun fra avstand. Leste at det har vært en del ulykker fra sydsiden p.g.a. uforsiktighet og / eller stenras. Mye dårlig kvalitet sten. Skulle gjeeeeeeeeeerne fått den med meg en gang. Rimpfishorn: hvor gå ruten? Slurp, slafs, deilig. Herlige toppturer. Takker for informasjonen. Heldigvis er det ikke mer enn 10 måneder igjen til neste sommer: vurdert ut fra livsfilosofien 'se alltid lyst på livet'.

Hvilke andre topper nådde du? Komer det referater snart? Håper på en ny alpe-turuke neste sommer (men antageligvis først til Norge og forhåpentligvis noen dagsturer i Jotunheimen) og er selvsagt interessert i all slags informasjon. Jeg har tidligere kun lest at Lagginhorn er en temmelig sikker tur uten bre og at det samme antageligvis gjelder for Weissmies fra sydsiden. Har også lurt på Nadelhorn via Balfrin, men tviler på både om kondisjonen holder for såpass lang tur + om det er sikkert (eller bre) over til Ulrichshorn. Kjenner du andre høyere topper i Alpene som kan nås solo? Kanskje jeg etterhvert må gi opp min ensomme klatring og finne noen likesinnede. Det gir vel en god del topper som jeg nå bare kan glemme... som Mont Blanc... en av de mange på ønskelisten.

Lyngve Gikk du alene? Det er jo bre . Hadde god lyst på denne toppen da jeg selv var i Aosta, men misliker alltid trasking i grupper og enda mer hvis det i tillegg må være i tau.

Har du litt flere detaljer kanskje? Pris og oplegg? Eller er det standardpriser som kan finnes på en site?

Fra fine toppturer i Jotunheimen i juli til Italia og campingferie ved Garda-sjøen. 35 grader i skyggen, latmannsliv, pizza og bading. Men også her lokker fjellene. Nord for Garda ligger øst-Alpene og venter. Kjente navn som Texel-gruppen, Dolomitene og Brenta, mindre kjente navn som Adamello, Presanella og Ortler. Ved ren tilfeldighet ble det ikke en av de første områdene: jeg hadde ikke noen kart over Dolomitene og beskrivelser av toppturer i Adamello og Presanella var glemt hjemme. Det ble altså rundt Ortler: Stelvio Nasjonalpark på ca. 30 x 30 km med ca. 130 topper over 3000 meter. Utgangspunktet var dagsturer fra Garda. Det vil si å stå opp om 05.00 , kjøre i timevis over gode og dårlige veier, for deretter å begynne turen. Målet var å se området fra alle kanter som kunne nåes innen tre timers kjøring. Ikke for vanskelige topper heller. Jeg gikk alene. Bedre å nå en litt lettere topp enn å måtte snu. Disse begrensningene gjorde at de tre mest interessante turene i området ikke var realistiske. Til det høyeste fjellet Ortler (3905) er det både en drøy tur og brepassering rett før toppen. Til områdets absolutt vakreste fjell, Königsspitze (3851), er det enten brepassering eller en lang omvei via tre andre lavere topper: for mye for en dagstur for meg i hvert fall. Den tredje turen var dessverre heller kke aktuell: en tredagerstur over ikke mindre enn 13 topper over 3500 meter langs hele sydvestkammen med overnatting i bivacco / hytte. Turene kort fortalt: Zufrittsspitze (3439) og Weissbrunnerspitze (3253) Utgangspunkt er Lago Fontana Bianca (1900) innerst i Ultendal helt i øst av nasjonalparken. Enkel tur over god sti opp til Grünsee og Canzianihytta med flott utsikt særlig mot Hintere Eggenspitze. Lett videre oppover til stiskille med fin rasteplass. Merking videre av og til mindre bra. Brattere stykke mellom hammer og sne opp til snekam som er øverste del av bre på nordsiden. Over denne og opp renne i sydveggen (fast tau siste brattere bit) til toppen. Fin utsikt men dessverre surt vær (+ 1 grad) og litt for mye vind og skyer . Ned igjen til brekammen. Videre over kammen mot Weissbrunner. Første 'tårn' passert sydøst. De neste stort sett over kammen selv. Klatring til minst II+, ett stykke nedover på 6-8 meter var nok sikkert grad III (men dette stykket kunne selvsagt omgås i sydøst med temmelig mye høydetap). Ned fra Weissbrunner via antageligvis normalruten til toppen: en ikke for bratt helling som ender opp i et lite skar mellom fortoppen og hovedtoppen av Weissbrunnerspitze. Godværet kom selvsagt først da jeg var nesten nede ved Grünsee igjen. Köllkuppe (3330, I. Veneziaspitze (3386), II. V.Sp. (3371) en III.V.sp. (3356) Utgangspunkt parkering ved Malga Mare i sydøst. Flott utsikt oppover mot den snedekkede Palon de la Mare (3703) med mektige breer. Videre oppover fin sti til Lago Lungo: en grønn perle i sten-ødemarken. Ideelt for en pick-nick. Videre opp til de bittesmå sjøene Le Pozze og nordvestover opp til Hohenferner joch var fint terreng. Fra Le Pozze var det slutt på stien, men veien var lett å finne. Opp på nordvestkammen mot Köllkuppe. Av og til litt leting etter beste vei, men forholdsvis enkelt til toppen. Kammen videre til I. Veneziaspitze vanskeligere. Diverse plundrete passasjer. Fra I. videre til II og III Veneziaspitze greit. Monte Vioz (3545) Utgangspunkt Pejo Terme på sydsiden. Allerede når man kommer kjørende inn dalen ser man mer enn 2500 meter rett opp mot dagens mål. Monte Vioz: et fjell som m.h.t. vanskelighetsgrad og fasiliteter kan sammenlignes med Galdhøpiggen. Startpunkt på 2380 via kabelbane og stolheis, utmerket sti til toppen og en betjent hytte på 3535 moh med god mat og kaffe. Kan gåes med barn med forsiktighet. Stien er god nok men det er av og til temmelig bratt nedover ved siden av. Uflaks med været igjen. Fra ca. 3000 moh endte jeg i skyene. Stien var lett nok å følge, så det var bare å streve videre. Ble på toppen en time i vind og lett sne for å få sett (og fotografert) litt av utsikten i de sjeldne øyeblikkene med hull i skydekket. Deretter temmelig forfrossen ned til lunch i fjellhytta. Pizzo Tresero (3594) og Punta Pedranzini (3599) Utgangspunkt Rifugio Berni rett under Passo Gavia i vest med særlig imponerende utsikt mot den bratte vestveggen av Corno dei Tre Signori. Også dagens mål er synlige. Den fine kammen fra Pizzo Tresero til Punta San Matteo. Som vanlig fin sti opp til breen på ca. 3100 moh. Herfra kommer jeg meg opp på kammen. Mye klyving bortover og opp til en bivacco som ligger som et ørnerede på den smale kammen. Herfra blir det noen korte stykker med klatring. Jeg hadde funnet informasjon om at det første vanskelige stykket kunnen unngås nede i nordvestsiden. Etter å ha våget livet en stund på løs grus og med dårlige tak for hendene bestemte jeg meg for å snu. Dette var alt for farlig. Tilbake ved bivacco'et tok jeg sjansen på et forsøk på kammen selv. Det viste seg å være et godt valg. Det var noen stykker II+, men etter ganske kort tid var jeg forbi det vanskelige stykket. Resten var greit til toppen. Fra toppen utsikt mot Bernina og Disgrazia i nord, hele kammen østover via San Matteo og Vioz til Monte Cevedale og selvsagt mot en masse lavere fjell i vest. Videre til Pedranzini var litt lett klyving. På toppen piggtråd og skytestillinger fra første verdenskrig. Kan ikke ha vært morsomt å ligge der om vinteren. Hadde ikke energi til å gå videre over kammen. Til Cima Dosegu (3560) så helt greit ut. Opp til Punta San Matteo (3678) så fra avstand farlig ut. Det så ut som et stort stykke av en sneskavl (som må forseres) hadde rast ut. Tilbale på Tresero traff jeg på en del italienere som hadde gått ruten oppover over den øverste delen av breen og fortalte at det ikke var noen sprekker der. : Det var til og med normalt å gå der alene eller i gruppe uten tau. Denne veien tok jeg tilbake. Først ned en bratt og løs ur ned til breen. Resten var greit. Et stykke med steiner på is var litt skummelt. Tok masse pauser for å nyte den flotte utsikten mot kammen opp til San Matteo. Så greit ut opp til den andre toppen (av fire). Videre vanskelig å vurdere på avstand. Hintere Schöntaufspitze (3325), Innere Pederspitze (3305) og Plattenspitze (3422) Utgangspunkt er Solda helt på nordsiden. Når man kjører veien innover dalen ser man rett opp i siden mot Ortler. Fra Solda går det en kabelbane opp til Schaubachhytta på 2610 moh. Med en gang man kommer ut av banen har man et fantastisk syn mot nordveggen av Königsspitze med stupbratte breer. Utrolig hvor liten jeg følte meg. Selv hade jeg atskillig mindre tøffe mål for dagen. Først via lett vei langs en utrolig skjemmende ny kabelbane (ikke i bruk enda) opp til Madritschjoch. Herfra lett sti til toppen av Hintere Schöntaufspitze En fin tur for barn til et flott utsiktpunkt mot Königsspitze, Monte Zebru, Ortler og den grønne fine Martelldalen. På den andre siden av dalen kunne jeg se Zufrittspitze og Veneziaspitzen fra andre turer. Videre rett ned nordryggen så litt for bratt ut, så jeg gikk et stykke tilbake og deretter ned og under toppen til Schöntaufjoch. Over kammen var ikke for vanskelig. Opp til Innere Pederspitze var greit. Derimot var det tøft å komme seg ned nordryggen fra Innere Pederspitze. Underveis to hammere. Særlig den nederste var vanskelig å komme seg rundt. På veien nedover brukte jeg vestsiden, tilbakeveien klatret jeg via østsiden som virket litt mindre farlig. Opp til Plattenspitze var greit men slitsomt pga masse løs småsten. Tilbake samme vei til Innere Pederspitze. Herfra rett sydover ned i dalen under Madritschjoch og derfra via stien opp til joch og ned til Schaubachhytta. High-lights : Motorveien til Brennerpasset gjør at store deler av øst-alpene blir tilgjengelige for dagsturer selv med utgangspunkt ved Gardasjøen. Store høydeforskjeller (Lago di Garda 65 moh til Monte Vioz 3645 var den største), gåing stadig på stor høyde (2500 - 3700) og lange kjøreturer (opp til 6 timer per dag) gir en viss begrensning likevel. Stort sett synes jeg selv at turer på ca. 8 timer var nok. Ellers var jeg ikke alt for hyggelig selskap for familien dagen etter. Drikkevann finner man vanligvis opp til ca. 3000 moh. Unntak Monte Vioz der det var 'tørt' hele veien. Har drukket vannet både i dette området og i Aosta uten problemer. De fleste toppene jeg fikk med meg er forholdsvis lette hvis man tar en topp av gangen. Det blir kun vanskeligere hvis man vil følge kammene mellom toppene. Disse har ofte grad II til II+ klatring. Noen stykker grad III. Veneziaspitzen (I-III), Pizzo Tresero og Punta Pedranzini kan kun nås via kam eller over bre. Hyttene befinner seg stort sett rundt området på ca. 2000-2500 moh i dalene eller ved pass. Unntak er Rifugio Mantova d. Vioz på 3535 rett under Monte Vioz. Turister fra utenfor Syd-Tirol treffer man nesten ikke. Kun på Monte Vioz (lett og høyt) traff jeg noen Tsjekkere. Ellers er det lokalfolk som på sydsiden kun snakker italiensk og på nordsiden kun tysk. Egen konklusjon: Et flott område med turer i all kategorier fra vandringer rundt sjøer, passoverganger, lette vandretopper, vanskeligere topper og kammer og breer. Jeg håper det blir mulighet til å komme tilbake. Med 12 av de ca. 130 toppene er det så utrolig mange fine toppturer igjen. Om enda flere år kan jeg kanskje gå i dalene med barnebarn og se opp mot topper jeg har vært på ......... med minner og lengsel. Kjell-Erik

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Jeg tok bussen fra Oslo til Gjendesheim for to år siden. Da var det slik at den ikke gikk alle dager. Informasjonen på Internet viste seg å ikke stemme. Jeg ville anbefale for sikkerhets skyld å sende en mail til DNT eller buss-selskapet for å sjekke busstidene.

Anonym skrev: Ja, og de er ut etter skandinaviske menn også. Som studier i mellomeuropa viser, foretrekker kvinnene der som er uttilfreds med det lokale tilbudet først og fremst skandinaviske menn. Og det er faktisk ikke spøk, men helt sant. Så dette var et ordentlig bra tips, Tom! ..... jeg skal sjekke hva kona synes om denne. Tipset kom jo fra meg og basert på litt egen erfaring: kona er nederlandsk og jeg er norsk. Hvem som for 24 år siden var utilfreds med hva (eller hvem) og hvem som kanskje delvis derfor fant hvem vet jeg riktignok ikke helt sikkert. Vi tror begge at vi så hverandre samtidig den gangen på et solrikt tak på et ungdomsherberge på Santorini i studietiden....... Siden du har lest om dette temaet Tora, kan du kanskje gi forklaringen på at det er et stadig voksende problem nettopp for denne kvinnegruppen og finne en mann. Også dette skrives det en god del om. Og det gjelder ikke bare tradisjonelle macho-land som Spania og Italia, men så vidt jeg har forstått er det et problem i flere vestlige land. Det interessante er vel hva man som kvinner utvikler i stedet for den rollen man "frigjer" seg fra? Kopiering av menn er vel garantert feil vei, tipper jeg.

Lurer på hvilke deler som var ment som ironi da. Alt sammen? Eller var det kanskje noen deler som hadde en viss del sannhet? Morsomme ironiske bemerkninger og selvsagt skynde seg å si at man selvsagt ikke mener noe som helst alvorlig. Et tema som ikke er interessant for kvinner tydeligvis. For lenge siden passert stadium den hele debatten om roller. Men merkelig like vel at et emne som det skrives haugevis av bøker om er uinteressant bort sett fra i spøke-form. Kanskje det skyldes at dere har gitt opp? Lest skilsmissestatistikkene i det siste og funnet ut at det ikke er noen grunn til forandringer? For å være ærlig: norske kvinner generelt er for tøffe / harde for meg. Det fins unntak selvsagt, men jeg har ikke møtt mange. Derfor et lite råd til Tom som ikke er helt tilfreds med hjemmestrikkede kvinnfolk: det fins massevis av skikkelig kvinnelige kvinner utenfor Norge. Ta deg en tur utenfor Jotunheimen (den er jo flott da, men av og til Alpene kanskje?) og møt en ny verden.

Det er ingen som vil tvinge deg til å bruke staver Svein. Hverken på turer med 5% klatring eller turer med 50% klatring. Det eneste som teller er at det er folk (som meg) som mener av egen erfaing å ha merket at det fabrikantene påstår stemmer: staver hjelper under de forhold der du IKKE trenger hendene. God tur. Kjell-Erik P.S. Hvis du treffer på en ganske fanatisk tinderangler i området rundt Spiterstulen rundt 29 juli MED STAVER er det kanskje meg.

Jer har samme følelse, men det selges temmelig mye av disse stavene også. Lurer på hva fabrikantene sier?

Det er klart det er et visst punkt der stavene blir mer farlige enn funskjonelle. Men hvis du ser på hvor liten del av en tur som dreier seg om klyving / klatring (5%?) blir det mer enn nok muligheter til bruk. Den energien du trenger for å holde skikkelig balanse i vanlig kupert terreng uten staver er lett å undervurdere. Prøv en gang å passe på hvor ofte du må korrigere (bruke krefter) fordi det er ujevnheter. Særlig på slutten av en tur er stavene gode å ha: det er jo da man lettest gjør en liten (fatal?) feil fordi man er sliten. Min lengste tur var over 6 topper ved Leirungsdalen. Den varte 13-14 timer. På slutten var jeg veeeeeeeeeldig glad for at jeg hadde stavene. Enig med Morten når det gjelder lette sko. Selv har jeg investert i Meindl Air og de er både lette og gode. Et par ekstra tips: Det lønner seg å passe ekstra på hvis man går nedover. Det er såpass mye lettere med staver i stenurer at man har lett for å sette litt for mye fart. Kjenn godt etter om stenene ligger løst. Det er valget mellom harde eller fjærende staver. Dette er vel litt smak og behag, men selv har jeg merket at med fjæring har man mindre følelse med om en sten ligger løst eller ikke. Mitt råd m.a.o.: kjøp staver uten fjæring.

Ikke gi opp så fort! Jeg har ganske mye erfaring etterhvert og det tok meg en god del tid å få fatt i teknikken. Det er for øvrig nettop oppover og særlig nedover at stavene hjelper. Nedover må de selvsagt forlenges for å brukes til å mindre støtene. Oppover kortes inn. På flatmark er de mindre brukbare: bortsett fra at du får litt bedre balanse.