Lyngve

Det ville absolutt ikke sett bra ut for guiden, hvis jeg og Nicolas hadde lagt i vei mot toppen, mens hans egen klient som hadde betalt mange dollar for Illimani ikke kom lenger enn til High Camp. Derfor maatte guiden spolere ogsaa for oss. Men guiden kan ikke ha mange hjerneceller, for han hadde ikke engang tenkt paa at nysnoen ville lage mange huller i hans historie. Det er ogsaa veldig synd paa oesterikeren. Han hadde akklimatisert i 2 uker i Bolivia paa diverse trekking turer opp til 5500m. Illimani var hans store maal for turen. Han hadde ikke tid til flere toppforsok, saa naa er han tilbake paa jobb i Oesterrike. Dessuten tapte han mange penger, men i det minste fikk han refundert 40% av prisen fra Boris.... Vi har forovrig hoert fra andre, at userioese og late guider i Bolivia putter bakterier i mat/drikke til klientene for aa slippe unna toppdagen.

Etter en vellykket bestigning av Huayna Potosi (6088m) og et par påfølgende hviledager i La Paz, fortsatte jeg og Nicolas i en taxi mot Illimani (6438m). Vi hadde fått et lokalt reisebyrå til å fikse en taxi fra La Paz til Pinaya som er en 3 timers kjøretur på veldig dårlige veier. Vi betalte kun 800 bolivianos (620 NOK), og dette inkluderte henting 4 dager senere i Pinaya. Turen til Pinaya i en gammel Toyota ble en tøff påkjenning, men den fabelaktige utsikten mot Illimani holdt motet oppe. Vel fremme i Pinaya fikk vi ordnet oss et esel den første dagen, samt avtalt porter for dag 2 og dag 3. Denne pakken betalte vi 300 bolivianos (230 NOK) for, mye billigere enn hva en agent i La Paz ville operert med. Så det lønner seg en hel del å kutte ut mellommannen i La Paz. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt og tenåringsjenta som førte eselet. Det gikk i variabelt tempo opp til Base Camp, alt ettersom jenta var opptatt med SMS på mobilen sin eller ikke. Vi ankom Base Camp (4450m) etter 1 time og 45 minutter i behagelig tempo. Vi hadde blitt fortalt i Pinaya at det ikke var noen andre på fjellet, så vi kunne velge fritt i teltplasser på den store sletta. Det gikk ikke lang tid før vi ble overrasket over at det dukket opp en annen vestlig turist i Base Camp. Det viste seg at han var fra Østerrike, og at han hadde leid en boliviansk guide og et par portere for Illimani. Så snart de hadde fått satt opp kjøkkenteltet, kom guiden deres bort til vårt telt og spurte om vi hadde et kokeapparat. Det viste seg nemlig at deres kokeapparat ikke fungerte. Derfor fikk de låne vårt, men det tok veldig lang tid før de returnerte det til oss, og dermed ble det en meget forsinket middag på oss. Neste morgen kom vår porter opp til Base Camp, dog litt senere enn avtalt. De to porterne til den andre ekspedisjonen hadde ankommet litt tidligere, så dermed kom vi igang litt etter de andre oppover mot High Camp. Den første biten gikk i moderat stigning på god sti, mens den siste biten gikk bratt oppover en rygg med noe klyving involvert. Det som skulle ha vært en 5-6 timers vandring, viste seg for vår del å gå på under 3 timer. Men det var igrunnen rett så heldig at vi ankom tidligere enn planlagt, for så snart vi hadde ankommet High Camp (5470m) så begynte det å snø. Vi måtte vente en stund på at vår porter skulle ankomme, men vi fikk i det minste satt opp teltet før stormen satte inn for alvor. Porterne som for anledningen kun var iført sandaler, kom seg nedover igjen mot Pinaya før snøen begynte å legge seg på bakken. Vi tilbrakte 2-3 timer i teltet med matlaging og snøsmelting, før det klarnet opp igjen og vi kunne gå ut av teltet og nyte utsikten. På bakken var det nå kommet 10 cm med nysnø, men vi så ikke på dette som et problem foran nattens bestigning. Vi kunne ikke se noen sti oppover breen, så vi måtte uansett lage et spor selv. Noen få centimeter med nysnø ekstra ville ikke utgjøre store forskjellen. Vi våknet ca kl 01:30 og i naboteltet var de i full gang med å koke nattmat. Vi derimot nøyde oss med litt snackbars. Etter en stund kommer guiden til østerrikeren bort til vårt telt og spør om vi har sett hans isøks nr 2. Vi hadde selfølgelig ikke sett noe til den, og ba ham fortsette letingen, kanskje den hadde snødd ned. Vi fikk etterhvert iført oss varme klær og gikk ut av teltet kl. 02:30. Der traff jeg på en slukøret østerriker som fortalte at guiden hans nektet å starte klatringen fordi han manglet sin isøks nr 2. Synd for ham tenkte jeg, men dette forandret ikke noe på våre planer. Vi tok på oss stegjern og knyttet oss inn i tauet, men idet jeg gikk over og skulle hente mine to isøkser, oppdaget jeg at de var borte vekk og at det bare var Nicolas sine isøkser som stod der godt plantet i snøen. Først tenkte vi at det var en tyv som hadde vært på ferde, siden guiden også manglet sin isøks. Men hvorfor hadde ikke tyven tatt Nicolas sine isøkser som var vel så nye og gode som mine. Og hvorfor har tyven tatt guiden sin 15 år gamle isøks, når han isstedet kunne tatt Nicolas sine 2 år gamle og mye bedre isøkser, som stod side om side med mine. Det var mange ting som ikke rimte her, og det tok ikke lang tid før vi var inne på tanken om at dette var sabotasje fra guiden sin side. I mørket startet vi en leting rundt leiren for å se om vi fant dem. Vi bet oss også merke i at det ikke fantes noen fotspor i nysnøen hverken ut av leiren eller inn til leiren, noe som indikerte at ingen utenforstående tyver kunne ha stjelt isøksene. Sporene etter isøksene mine var derimot helt ferske, som om noen skulle ha fjernet dem for mindre enn en time siden. Vi ga etterhvert opp å finne isøksene i mørket og bestemte oss for å returnere til teltet, og forsette letingen neste morgen. Kl. 07 var vi oppe igjen, og forsatte letingen. Vi mistenkte at guiden i den andre ekspedisjonen hadde kastet isøksene mine utfor stupet mot nord, eller nedover breen mot sør. Derfor startet vi letingen nedenfor stupet men fant ingenting. Deretter fortsatte vi letingen litt nedover breen, men konstaterte ganske raskt at hvis han hadde kastet dem nedover der, ville de fortsette veldig bratt nedover og mest sannsynlig havne i en av de store bresprekkene. Derfor endte vår 1-2 timers leting resultatløst. Vi gikk bort til det andre teltet hvor de fremdeles ikke hadde stått opp ennå. Våre diskusjoner med guiden forble nyttesløse, han stod på sitt, at noen utenforstående hadde stjelt isøksene. Her er våre indisier på at guiden arrangerte et tyveri av hans "fiktive" isøks nr 2 samt to av våre isøkser: 1) Den uerfarne guiden til østerrikeren hadde mest sannsynlig kun medbrakt 1 isøks på Illimani. Vi har fotobevis på at guiden bare hadde 1 isøks festet på sekken. Han påstår at den andre isøksen var i baggasjen, men både klienten hans og porterne kan avkrefte dette. Mest sannsynlig har han trodd at Illimani kunne bestiges med 1 isøks, men så fått kalde føtter idet han på nært hold kunne se de bratte og delvis isete forholdene på Illimani. Klientens hans hadde dessuten bare en enkel isøks ment for brevandring. Med andre ord var de utstyrt svært dårlig sammenlignet med oss. Vi hadde 2 tekniske isøkser hver i tillegg til at vi hadde 4 isskruer og 2 snøstaker, noe guiden til østerrikeren ikke hadde medbrakt i hele tatt. Alternativt har guiden rett og slett glemt å pakke isøks nr 2 i La Paz, noe som ville vært veldig flaut å innrømme til hans høyt betalende klient, spesielt ettersom guiden også hadde prestert å pakke et kokeapparat som var i ustand. Dette er svært alvorlige mangler, og kan ikke karakteriseres som en profesjonell ekspedisjon. Men ved å arrangere et tyveri ville guiden kunne forhindre "loss of face", for da kunne han legge skylden over på noen andre for at de ikke ble noe toppstøt. 2) Guiden hadde formidlet flere ganger til østerrikeren at han var litt bekymret over forholdene, noe østerrikeren fortalte til oss i etterkant. Dette forsterker inntrykket av at guiden var uerfaren. Han var rett og slett redd for å gå opp, og han prøvde derfor å finne en løsning som ville sikre at det ikke ble noe av toppstøtet, f.eks ved å arrangere et tyveri og dermed spolere samtlige av oss sine sjanser til å nå toppen av Illimani. At han også saboterte for oss to uskyldige som var helt uavhengige av denne uprofesjonelle ekspedisjonen, ser vi på som svært urettferdig og et stort svik. Spesielt ettersom vi hadde vært så snille med ham ved å låne bort vårt kokeapparat til dem. Hvordan kunne han ha samvittighet til å gjøre dette mot oss? 3) Vi har fotografiske bevis på at isøksene mine befant seg utenfor teltet etter at snøstormen var over, og derfor lenge etter at porterne hadde gått ned igjen. Dessuten har vi fotografiske bevis på de ferske sporene fra mine fjernede isøkser som like før hadde stått godt plantet i snøen rett utenfor teltet. Dermed har det beviselig ikke kommet noe snø etter at isøksene ble fjernet. Vi hadde laget masse fotspor i leiren om kvelden etter stormen. Disse sporene var fremdeles så godt som ferske om morgenen. Utenfor leiren var det derimot ingen spor i det hele tatt. Hvis noen utenforstående skulle ha fjernet isøksene må de ha lagt igjen fotspor i snøen. Østerrikeren som gikk først ned igjen fra High Camp til Base Camp, kan bekrefte at ingen fotspor hverken ledet opp eller ned. Altså INGEN andre kan ha kommet opp til leiren for å stjele isøkser (med mindre de har vinger). 4) Hvis det som guiden sier, har vært en utenforstående tyv på færde, hvorfor tok ikke denne tyven med seg alt utenfor teltet, bl.a Nicolas sine ganske nye isøkser, våre 2 nye snøstaker til en verdi av 200 bolivianos hver etc. Dette forblir helt uforståelig, og guiden sin teori er derfor ikke troverdig. Tilbake i La Paz tok vi kontakt med operatøren som guiden jobber for. Han heter Boris Martinez. Han innrømmet som forventet ingen erstatningsplikt. Vi fikk ham likevel til å arrangere et møte med guiden, som vi nå hadde funnet ut heter Rodolfo Chura. Men Boris Martinez møtte ikke opp, så istedet resulterte dette møtet i at vi bare ble stående og krangle med Rodolfo. Vi truet med å koble inn politiet, men Rodolfo brydde seg ikke om dette i det hele tatt. Hverken Boris eller Rodolfo virket til å ha et navn eller rykte å ta vare på. Begge to er det man kan kalle pirater, og opererer i et gråmarked. Boris er ikke en registrert/godkjent operatør, og Rodolfo er ikke en registrert/lisensiert guide. Dette kan bekreftes av seriøse operatører i La Paz, som har lister både over godkjente operatører og guider. Vi gikk til slutt til turistpolitiet i La Paz, og fikk registrert en tyverisak. Men saken slutter der, om ikke annet kan papiret bli benyttet overfor mitt forsikringsselskap. Men jeg har ikke noen store forhåpninger om å få igjen penger på forsikringen, ettersom isøksene var plassert utenfor teltet og i en høyde på 5500m (som ligger godt utenfor forsikringsvilkårenes dekningsområde på max 4000m). Men uansett var det ikke det pengemessige tapet som svidde mest. Vi kastet bort 4 hele dager med hardt arbeid og var så nærme toppen av Illimani. Men det ble istedet et sviende nederlag. Denne saken har likevel fått et lite etterspill for guiden Rodolfo Chura. Han kan ikke lenger møte opp i landsbyen Pinaya ved foten av Illimani. Der er han nemlig ikke velkommen lenger. Porterne i Pinaya har forsikret oss om nettopp dette. Det får være vår lille trøst. PS! Vi skal tilbake til Illimani om noen uker, og da skal vi passe bedre på våre ting. Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0496Illimani GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1228140

Forberedelser i La Paz I La Paz fikset jeg og Nicolas en meget billig deal på en turistvan som likevel skulle hente en gruppe fra Sajama. Godt subsidiert av denne gruppen, betalte vi derfor bare 150 bolivianos (116 NOK) hver for den 5 timer lange kjøreturen fra La Paz til Sajama. Det ville blitt litt billigere å ta buss, men når vi fikk en hel turistvan for oss selv, og i tillegg ble plukket opp direkte fra hotellet i La Paz, var saken biff. Dessuten går det ingen direkte busser mellom La Paz og Sajama, man må nemlig skifte underveis i Patacamaya. Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0497Sajama?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1239576 Dag 1 Sjåføren hentet oss på hotellet Cruz de los Andes kl 07:00 som avtalt. Den 5 timer lange kjøreturen gikk over det Bolivianske høylandet, spennende i begynnelsen men ganske ensformig i lengden. Stemningen steg imidlertid betraktelig idet vi kunne skimte Sajama (6542m) i horisonten. Det høyeste fjellet i Bolivia er en stratovulkan og ruver enormt fra nord ettersom den står så ensomt i det flate terrenget. Vi ankom Sajama landsby ca kl. 12 og der måtte vi betale 30 bolivianos (23 NOK) hver for å komme inn i nasjonalparken. Vi forhørte oss om esel, men ettersom det ikke fantes noen tilgjengelige esler før neste dag, bestemte vi oss for å droppe dette, og heller bære alt på egne rygger. Turistvan'en kjørte oss ytterligere 4 km nordover fra landsbyen, hvor gruppen som hadde subsidiert oss med egen bil, stod og ventet. Derfra bar det for egne føtter de 6 km til Base Camp (4800m). Denne fotturen tok oss mindre enn 2 timer, så vi hadde massevis av tid til å lage lunsj og senere middag i Base Camp. Det var bare en liten gruppe tilstede i Base Camp, men denne gruppen bestående av en italiener og hans guide og kokk hadde ingen planer om å nå toppen ettersom italieneren var veldig sliten etter å ha besteget en annen vulkan i samme området. Senere på kvelden kom en annen guidet gruppe på 3 personer ned igjen fra fjellet, men disse hadde ikke nådd toppen grunnet høydesyke. Dag 2 Det ble en lett start på dagen, først bortover en flat slette, så gradvis oppover mot nordvestryggen. Omtrent halveis begynte slitet med å forsere en lang bakke bestående av løse masser av grus og stein, ikke helt ulikt Aconcagua for de som kjenner det fjellet. Jeg klokket inn i High Camp på 3 timer og 45 minutter, mens Nicolas ble hengende litt etter mot slutten. High Camp (5700m) består av 8-10 plattformer for telt, og ettersom ingen andre var på fjellet kunne vi velge den største og flateste plattformen. Som vi allerede hadde blitt fortalt, var snøen skitten og fæl i High Camp, og derfor ikke så veldig egnet som drikkevann. Vi hadde bært litt ekstra vann fra Base Camp, men langtfra nok til å dekke opp det neste døgnets forbruk av vann. Men jeg gravde et stykke under snøoverflaten, og fikk frem en del snø av brukbar kvalitet. I High Camp var vinden ekstremt sterkt, vi måtte bruke litt ekstra tid på å sette opp teltet og bardunere det grundig. Resten av ettermiddagen og kvelden ble benyttet inne i teltet til snøsmelting og spising. Vi sovnet i 7 tiden om kvelden. Dag 3 Alarmen gikk litt over kl. 2. Det var iskaldt inne i teltet, så vi spiste kjeks, sjokolade og fikk i oss en del vann mens vi ennå var varme og gode inne i soveposene. Deretter fikk vi på oss den omfattende bekledningen beregnet for høye fjell, og var klare til å legge i vei kl. 03:15. Første del gikk bratt oppover løse grus- og steinmasser helt til vi nådde snøfeltet. Her tok vi på oss stegjern og iførte oss tau. Den 100 meter høye og bratte snørenna (45-55 grader) gikk enkelt og greit unna, og ettersom det var gode snøforhold i renna slapp vi å plassere ut forankringer. Den korte ryggen videre mot breen, var ganske eksponert men uten tekniske vanskeligheter. Så snart vi kom ut på breen, skjønte vi at den var dekket av penitentes (20-40 cm høye) i den nederste delen. Tauet hektet seg opp hele tiden, og vi bestemte oss raskt for at tauet måtte av. Penitentes utgjorde et stort problem de første 200-300 høydemetrene på breen, men etter dette forsvant de gradvis og det ble langt enklere å gå. Soloppgangen var helt magisk og jeg fikk tatt noen bilder selv om fingrene ble ubehagelig frosne av å håndtere kameraet. Den lange nordvestryggen var konstant mellom 30 og 40 grader bratt, og ble en ganske drøy affære. Men det flatet ut mot toppen og etter 5 timer nådde jeg det høyeste punktet på det store og flate topp platået. Det var helt vindstille på toppen, noe som visstnok skal være en meget sjelden affære på Sajama. Dessuten varmet solen ganske godt. Det var derfor helt uproblematisk å vente på Nicolas som dukket opp nesten 1 time senere. Sammen feiret vi nok en vellykket bestigning, før vi begynte nedover igjen. Nedstigningen gikk kjemperaskt helt til vi nådde det store feltet med penitentes. Her gikk det ekstremt sent, særlig for Nicolas sin del som var begynt å bli dyktig sliten. Jeg måtte vente nesten en hel time ved enden av breen, før Nicolas ankom og vi kunne iføre oss tauet igjen for å begynne på den korte og utsatte ryggen samt snørennen ned igjen. Snøforholdene i rennen var forsatt gode, så vi trengte ingen rapeller. Vi var tilbake i High Camp nesten 3.5 time etter at vi startet nedstigningen. Vi tok oss en lengre pause i High Camp, før vi begynte å pakke og ta ned teltet. Nedstigningen til Base Camp gikk kjemperaskt, fordi vi kunne skli nedover grusbakkene i stort tempo. Det gikk ikke mer enn 1 time og et kvarter før vi var tilbake i Base Camp. Uttørstet som vi var, gikk vi direkte bort til vannkilden og drakk rett fra den, uten noe form for rensing. Men vannkilden så veldig sikker ut, det var nesten som å drikke rent kildevann. Vi kunne fortsatt mot Sajama landsby, men vi bestemte oss for å tilbringe natten i Base Camp etter en meget lang dag. Dag 4 De 9 kilometrene fra Base Camp og tilbake til Sajama landsby ble unnagjort på 2 timer. Herfra måtte vi på et eller annet vis komme oss tilbake til Laguna som ligger ved hovedveien. Vi fikk ordnet oss transport med en Toyota Landcruiser i Sajama, men den forholdsvis stive prisen til Laguna var 60 bolivianos. Sjåføren overtalte oss til å kjøre videre mot den Chilenske grensen (30 bolivianos ekstra) for der var det lettere å hoppe på en buss ettersom disse likevel måtte stoppe ved tollen/immigrasjonen. I Laguna derimot kunne vi risikere at bussene ikke stoppet for oss. Det stod en langdistanse buss ved grensen, men denne hadde ikke noen ledige seter. Vi ble tilbudt å stå på bussen i 3 timer til Patacamaya, men vi valgte heller å vente på neste buss. Dermed kunne vi få oss litt mat i mellomtiden også. Men det kom ingen flere busser mens vi spiste. Derimot kunne vi se hundrevis av store trailere, som trafikerer strekningen mellom kystbyen Arica i Chile og La Paz (El Alto). Det ble haik på første forsøk, i en stor Volvo trailer. Det var digg å sitte i en amerikansk trailer, det hadde ingen av oss gjort før. Mens jeg inntok passasjersetet, slengte Nicolas seg på sengen i den store kupeen bak. Sjåføren stoppet et par ganger for å kjøpe seg øl, som han drakk mens han kjørte. Han ble tydelig mer påvirket jo nærmere vi kom El Alto, og forbikjøringene ble stadig mer dristige. Men vi kom oss helskinnet til El Alto, hvor han droppet oss av og samtidig spurte om litt penger. Vi ga ham totalt 40 bolivianos (31 NOK) og han var strålende fornøyd med det. Fra El Alto er det ca 20 km videre til La Paz. Vi tok først en kollektiv minibuss (1.50 bolivianos hver) før vi skiftet til en annen minibuss som tok oss rett til turiststrøket av La Paz (2 bolivianos hver). Det var deilig å komme tilbake til hotellet med en varm dusj og en myk seng, i god visshet om at denne sommerens nasjonstopp-prosjekt for Ecuador, Peru og Bolivia nå var fullført. Hvis jeg inkluderer Argentina og Chile sine nasjonstopper som jeg besteg i 2008, betyr det at de 5 høyeste nasjonstoppene i Sør-Amerika nå er unnagjort. Så neste gang jeg drar til dette kontinentet kan jeg i teorien nøye meg med joggesko og t-skjorte i baggasjen Kostnader Totale kostnader for Sajama ekskl mikroskopiske utgifter til mat, beløp seg til 248 bolivianos (192 kr) på hver av oss. Det er ikke rare pengeforbruket fordelt over 4 dager, dvs mindre enn en norsk 50-lapp per dag for å klatre en 6000 meters topp!!!

Tusen takk!! Siula Grande er ogsaa i Peru, men ligger nok godt utenfor min kompetanse- og risikovillighetsgrad. Dessuten skal visstnok forholdene i Cordillera Huayhuash vaere langt fra optimale de senere aar, pga nedsmelting etc. Men jeg kunne godt tenke meg aa gaa den fantastiske trekking-ruten Huayhuash Circuit, en 7-10 dagers marsj rundt de majestetiske fjellene !!

Nicolas hadde kommet fra lavlandet i Canada (Winnipeg) til høylandet her i Bolivia for bare 4-5 dager siden, og sammen planla vi å klatre den franske ruten (AD+) på Huayna Potosi. Litt vel optimistisk bestemte vi oss for å gjøre dette som en "dagstur" fra La Paz, for å redusere logistikken ettersom vi da ikke trengte å pakke/frakte noe utstyr for overnatting i fjellet. Vi fikk et turistbyrå i La Paz til å arrangere en taxi for oss. Vi ble enige om at taxi'en skulle plukke oss opp kl 22:00 (Jul 31) fra hotellet i La Paz og hente oss neste dag ved Zongo Pass klokken 12:00 (Aug 1). Prisen for denne taxi-pakken var 300 Bolivianos (230 norske kroner, dvs 115 kr på hver av oss). Forøvrig hadde vi ingen andre kostnader med å klatre en 6000m topp !!!! Taxi-turen opp til Zongo Pass (4800m) tok vel en time i nattemørket, og med hodelykter tente, begynte vi vandringen kl 23:15. Det gikk ganske raskt oppover stien til hytta (5200m), som vi ankom kl 0:35. Der viste det seg å være fire små grupper som overnattet, alle med hver sin lokale guide. Noen av disse var nå allerede stått opp og var igang med å gjøre seg klare. Vi ble værende i hytta i omlag 1.5 time for å spise vår medbrakte niste, samt få oss litt hvile før vi begynte på neste etappe oppover. Vi kom oss igang igjen like etter et par andre grupper. Bare 50 meter bortenfor hytta bar det ut på breen og vi måtte derfor ta på oss stegjern og binde oss inn i tau. Det var veldig gode spor på breen og dessuten fulgte vi etter lysene fra de andre gruppene, så rutevalg på breen var aldri noe problem. Etterhvert fant vi ut at de andre beveget seg altfor sakte, så et stykke oppe på breen bestemte vi oss for å passere dem. Da vi nærmet oss 5500m begynte vi å se etter eventuelle spor som ledet mot den franske ruten. Men vi så ingen tegn til dette, dessuten var det stummende mørkt og ingen måne. Vi prøvde å tråkke oss i vei utenfor normalruten ved et par anledninger, men vi sank umiddelbart ned i snøen nesten til knærne. Nei, nå fristet det veldig lite å forlate hovedtråkket, og enda mindre å bevege oss inn i ukjent breterreng. For utenfor rekkevidden av våre begrensede hodelykter, så vi nemlig ikke konturene av noe som helst i den måneløse natten, og derfor ville det bli vanskelig å finne en linje over breen som ledet til den franske ruten i sørøst veggen. Derfor begynte vi etterhvert å innse realitetene, og at det var greiest å holde seg til normalruten. Ettersom vi nå hadde endret rutevalg, fryktet vi at vi kom til å nå toppen før soloppgang med den kulden det vil måtte medføre. Kl 04:00 og i ca 5600m høyde innså jeg altfor sent at det ble for kaldt med en tynn fleece og goretex jakke utenpå. Jeg skiftet derfor om til dunjakke, men i denne prosessen eksponerte jeg mine fingrer altfor lenge i kulden, bl.a med å rette opp i en lekkasje jeg hadde fra en vannflaske i sekken. En del av innholdet i sekken var blitt vått, og fingrene mine kom i kontakt med denne frosne væsken. Etter bortimot 15 minutter med omkledning inkl tilhørende komplikasjoner var vi igang igjen, men fingrene mine var blitt ubehagelig numne og jeg hadde ikke noe varme igjen i kroppen. Den neste halvtimen var fryktelig for mitt vedkommende, spesielt smertene som kom når blodet begynte å gjenvinne tapt terreng. Jeg kjente denne voldsomme smerten som strålte til langt oppover skuldrene i begge armer. Disse omstendighetene resulterte i at jeg fikk en forbigående periode av slapphet (null energi). Med to isøkser hver, strevde vi oss opp et kort men meget bratt parti som topper ut på en markert rygg i ca 5700m høyde. Det bratteste punktet var bortimot 70 grader, men her var det hogd inn gode trappetrinn i snøen. Dette partiet ble etterfulgt av slakkere partier oppover breen som fortsatte i det endeløse. Mens jeg følte meg betraktelig bedre, merket jeg at det begynte å gå veldig mye tregere med Nicolas nå. Tempoet ble redusert kraftig, taudraget fra Nicolas økte og ropene om å ta pauser ble frekvente. Men vi hadde godt med tid, så jeg sa til Nicolas at han bare kunne ta den tiden han trengte. Dessuten var jeg god og varm innenfor dunjakken, så jeg hadde ingen problemer med å vente. Soloppgangen uteble, det var for mye skyer i horisonten til det. Da vi etterhvert nådde toppryggen tittet jeg på klokken, og kunne overraskende konstatere at den allerede var blitt 07:30. Fremfor oss hadde vi en kvass rygg som ledet mot toppen. Denne relativt korte ryggen tok evigheter ettersom Nicolas trengte en del pauser. Egentlig var han mer utslitt (tom for energi) enn han var høydesyk. Jeg var imponert over at han i det hele tatt hadde kommet seg så høyt etter bare 4-5 dager i La Paz inkludert en bestigning av Pequeno Alpamayo (5410m). De andre fire gruppene på fjellet derimot, var det ikke noe tegn til. Vi fant senere ut at alle disse hadde snudd, og det selv om de hadde hatt en mye kortere dag enn oss (dvs de startet fra hytta, og hadde derfor 400 høydemetre mindre enn oss). Toppryggen så ganske eksponert ut nedenfra, men vi droppet litt ned på venstresiden og unngikk dermed både kraftig vind samt den meget eksponerte is/snø-flanken på høyresiden. Vi ankom et flatt parti på snø-eggen ca kl 08:00 og fortsatte nærmest krypende i 5 minutter ut på en kort men veldig eksponert snørygg for å nå det absolutt høyeste punktet på Huayna Potosi (6088m). På denne ustabile knivseggen av snø og is ble vi ikke sittende lenge, så vi returnerte raskt til det flatere toppunktet hvor vi kunne få tatt en ordentlig pause. Solen steg etterhvert over skyene i horisonten, og det ble straks en mer behagelig temperatur. Vi tilbrakte derfor over en time på toppen før vi begynte returen. Nicolas var naturlig nok utslitt så vi tok oss god tid nedover. Etter å ha unnagjort den eksponerte ryggen og det lange flatere partiet nedenfor, traff vi på en liten gruppe som var på vei oppover. Det viste seg at disse hadde startet veldig sent. Vi var nede ved hytta kl. 12:10 og tok oss god tid til å drikke og pakke om før vi fortsatte på det siste stykket. Klokken var 13:30 da vi omsider nådde tilbake til taxi'en ved Zongo Pass. Sjåføren var veldig glad for å se oss, og ikke det minste sint for at vi var 1.5 time forsinket. Vi nærmest kollapset (sovnet) i bilen tilbake til La Paz etter å ha vært mer enn 14 timer til fots, vunnet 1500 høydemetre i tynn luft og ikke minst, mistet en hel natt med søvn. GPS track fra turen: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1219355 Flere bilder fra turen: https://picasaweb.google.com/lyngve/0495HuaynaPotosi

Takker og bukker! Er fjellguiden din i Nederland UIAA lisensiert ?

O yeah, det smerter meg fremdeles å tenke på Mercedario og Cho Ouy. Så konseptet er ikke helt ukjent for meg heller. Men heldigvis føyde ikke Huascaran seg inn i rekken av fiaskoer, men akk det var nære på der og

Forberedelser i Huaraz Etter det første og mislykkede forsøket på å nå toppen av Huascaran for vel en uke siden (p.g.a dårlig ver), brukte jeg noen dager i Huaraz på å se om jeg kunne finne en ny partner og erstatter for Rob. Dette skulle imidlertid vise seg ganske vanskelig på så kort varsel. Ettersom det var helt uaktuelt å klatre Huascaran alene p.g.a alle bresprekkene, så bestemte jeg meg for nødløsningen med å leie en lokal guide. Jeg henvendte meg derfor til Galaxia, og de fikk satt meg i umiddelbar kontakt med guiden Hector. Prisen for en guide på Huascaran er noe dyrere enn på andre fjell i området, og det lokalt fastsatte honoraret er 130 USD per dag, mot normalt 90 USD på andre lavere fjell. En porter ville jeg imidlertid ikke koste på meg, men ettersom guiden normalt vil påkreve en porter, falt vi ned på en mellomløsning med at vi tok en porter for de to første dagene, dvs opp til Camp I for 30 USD per dag. Men fra Camp I til Camp II (samt ned igjen fra fjellet) ble vi enige om at guiden måtte bære sitt eget utstyr inkludert telt, mat og kjøkken. Jeg derimot ville bære mitt eget telt, mat og kjøkken helt fra Basecamp opp til Camp II og ned igjen. Jeg fikk også Galaxia til å ordne en taxi fra Huaraz til Musho (180 Soles), men bare en vei ettersom jeg visste fra forrige gang at det var enkelt å få en mye billigere taxi i Musho når vi skulle tilbake til Huaraz (100 Soles). Bortsett fra dette så jeg ikke noe behov for at Galaxia ordnet flere tjenester. Esel-transport kunne jeg for eksempel fikse selv i Musho til en mye rimeligere pris uten påslag fra Galaxia. Inngangsbillett til Huascaran National Park (65 Soles) trengte jeg heller ikke, ettersom min forrige billett fremdeles var gyldig (1 måned). (1 Soles = 2 NOK) Høyder: Musho - 3000 m.o.h (trailhead) Basecamp - 4200 m.o.h (hytta er et bedre overnattingssted hvis man er akklimatisert) Hytta - 4675 m.o.h Camp I - 5300 m.o.h Camp II - 5900 m.o.h Huascaran Sur - 6768 m.o.h Lenker: Alle bilder kan sees her:https://picasaweb.google.com/lyngve/0492HuascaranII GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1202980 Dag 1 Taxien hentet meg som avtalt kl. 07 hos Edward's Inn i Huaraz og kjørte meg over til Galaxia's kontor. Her plukket vi opp Hector (guide), Carloz (porter) samt deres utstyr/bagasje. Vi ankom Musho (3000m) etter 1-2 timer i taxi, og der fikset vi enkelt og greit to esler med fører (totalt 80 Soles). Mens eslene ble lastet opp, satte vi avgårde i forveien og ankom Basecamp (4200m) etter 2.5 timer i ganske raskt tempo. Her måtte vi vente på eslene m/fører, for høyere opp kommer man nemlig ikke med esel. Derfor må alt bæres fra Basecamp. Jeg var innstilt på å bære alt mitt utstyr, men Carloz tilbød seg å bære plaststøvlene mine opp til hytta, noe jeg gladelig takket ja til ettersom min sekk var stor og tung nok fra før. Ruta fra basecamp (4200) og opp til hytta (4675m) går for det meste over sva og innebærer noe klyving. Jeg ankom hytta som førstemann etter en drøy time. Akkurat på samme vis som under mitt første forsøk på Huascaran, valgte jeg også denne gangen å overnatte på den komfortable hytta (12 USD), mens Hector og Carloz slo opp teltet sitt på et egnet område like utenfor. Det viste seg at jeg var den eneste gjesten på hytta denne kvelden, ikke meg imot da jeg hadde hele sovesalen for meg selv (ingen snorking). Dag 2 Jeg var oppe i 7-8 tiden om morgenen og spiste en medbrakt frokost (brød + ost). Utenfor hytta var Hector og Carloz allerede i full gang med å pakke. Carloz kom inn og lurte på om han kunne bære noe for meg, så jeg overleverte likegodt et par kilo med mat han kunne bringe opp til Camp I for meg. Mens Carloz satte avgårde i forveien, brukte jeg og Hector noen minutter ekstra i det flotte veret før vi fulgte etter. Første halvdelen fra hytta (4675m) til Camp I (5300m) går stort sett over sva, litt klyving her og der men enkelt og greit under tørre forhold. Andre halvdelen går over en relativt flat bre uten sprekker, så kun stegjern er nødvendig. Jeg merket tidlig at jeg taklet høyden mye bedre nå enn sist gang, og vi ankom derfor Camp I på rimelig kort tid (2.5 timer). Carloz hadde allerede satt opp teltet for Hector, og var veldig ivrig etter å komme seg tilbake til Huaraz. Vi tok derfor et raskt farvel. Jeg fikk satt opp mitt eget telt, og det varte ikke lenge før vinden og snøbygene satte inn for alvor. Hele natten igjennom snødde og blåste det, ikke akkurat optimistiske utsikter for en bestigning. Både denne dagen og dagen i forveien hadde vi møtt flere grupper på vei ned igjen fra fjellet, og alle rapporterte om mye snø i høyden og at de derfor ikke maktet å nå toppen. Også våre sjanser for å nå toppen så nå ut til å svinne hen. Dag 3 Jeg ble litt overrasket over å våkne til en knallblå himmel etter nattens herjinger. Humøret mitt endret seg derfor dramatisk, og jeg fikk et nytt håp om at Huascaran nå omsider skulle åpne sine dører. Ruta mellom Camp I og Camp II via Garganta Icefall er i normale år det man kan kalle cruxet på Huascaran. Enkelte år kan dette partiet være ekstremt farlig (is-ras). Det kan også være vanskelig teknisk, ja endog umulig hvis en av de store bresprekken oppe i Canaletaen åpner seg i sin fulle bredde. Men nå i 2011 var forholdene overraskende greie. Man må fremdeles krysse en del tvilsomme snøbroer samt spurte forbi en strekning hvor det formelig hagler store isklumper på opptil flere tonn nedpå ruta, men ellers ingen problemer. P.g.a snøfallet forrige natt, måtte det tråkkes et nytt spor på breen men der fikk vi god hjelp fra en østerrikisk ekspedisjon med 3 klienter, 2 guider samt 5 portere/kokker. Jeg og Hector la oss derfor klokelig bak disse. Vi ankom Camp II (5900m) etter drøye 2.5 timer. Med de nåværende flotte verforholdene var Camp II nesten ikke til å kjenne igjen fra de 3 dagene jeg og Rob tilbrakte der i forrige uke, da det blåste og stormet som værst. Hector fikk vite av den store østerrikiske gruppen at de planla å starte mot toppen ved midnatt. Jeg overtalte Hector til at vi startet noe senere, rundt kl 2 ettersom jeg var redd for kalde tær hvis natten ble for lang. I trygg forvisning om at en relativt stor gruppe kom til å brøyte vei for oss, falt jeg umiddelbart i god søvn i Camp II selv om det var bikkjekaldt inne i teltet. Dag 4 Vi kom igang litt senere enn avtalt (2:20), og da vi passerte teltene til østerikkerne ble vi veldig overrasket over at det først nå var igang med å våkne opp. Hele situasjonen var nå snudd på hodet, og det betød at vi gjennom den kalde natten måtte brøyte og finne veien selv. Ikke fikk vi noe ekstra hjelp fra månen heller, ettersom denne var mindre enn halv og avga minimalt med lys. Det lovte heller ikke så bra at Hector sine batterier i hodelykten var på vei til å dø ut etter vel en time, og at han ikke kunne finne reservebatteriene i jakkelomma. Men vi klarte likevel å navigere oss over det skumle bresprekkene før man kommer opp i sadelen mellom Huascaran Norte og Sur. Vi bommet imidlertid på opptaket fra sadelen og klatret direkte opp en bratt og ganske lang bakke (50 grader) uten løpende mellomforankringer. Det ser heldigvis ikke så skummelt ut når det er mørkt for da ser man ikke avgrunnen. Så fortsatte vi gjennom en labyrint av isfjell (seracs), og plasserte ut noen løpende mellomforankringer her og der. Normalruten traverserer vanligvis langt ut mot høyre og er ikke stort mer enn en spasertur, men denne enkle ruta var i år en umulighet p.g.a en bresprekk høyere oppe. Derfor var den bratte direkteruta opp mellom store isfjell (seracs) eneste mulighet i år. Det var flere passasjer på 50 og 60 grader men aldri mer enn av en taulengdes varighet mellom hver "plattform". Vi hadde med 4 isskruer og 4 snøstaker, så vi kunne klatre i lengre perioder på løpende mellomforankringer uten at førstemann slapp opp for utstyr. Men det tok likevel lang tid, noen ganger bakset vi i dyp snø, testet ut snøbroer, mens andre ganger var vi på hard is som krevde en høy grad av konsentrasjon. På ca 6400m var de tekniske utfordringene tilbakelagt, og oppover fulgte en lang og slak bakke som nesten aldri tok slutt. Heldigvis var det ikke vedvarende tråkking i dyp snø som vi først fryktet. Lange partier var nemlig avblåst for snø noe som medførte mye enklere gange. Men Hector sin innsats i front var likevel imponerende. Han måtte legge seg på kne ved et par anledninger for å spy, men forsatte likevel ufortrødent mot toppen. Jeg fulgte stort sett i fotsporene, en mye hyggeligere jobb, men jeg var også igang med å bli dyktig sliten. Ved en anledning var jeg også på nippet til å spy. Østerrikerne med guider som startet 1-2 timer etter oss, var iferd med å hale innpå oss, men de hadde en veldig enkel jobb nå som ruta var lagt, sporene tråkket og snøbroene allerede var omhyggelig testet ut av oss. Jeg var mildt sagt litt forbannet på dem. Her kom de i en luksus ekspedisjon med et kobbel av portere, kokker og guider på fjellet, og blir nærmest båret til topps. Og i tillegg utnytter de oss to i front. Litt av en taktikk de har lagt for dagen for å nå til topps på enklest mulig måte. Vi opplevde en fantastisk soloppgang med et hav av ruvende fjelltopper rundt oss, sentralt i den mektige fjellkjeden Cordillera Blanca, en av de mest berømte i verden og mest fotograferte. Dessverre var kameraet plassert i sekken min, og med vår non-stop metodikk for å være i konstant fremdrift mot toppen, medførte det at kameraet forble i sekken helt til vi nådde til topps kl 09:10 etter nesten 7 timer. Da var det altfor sent til å ta bilder av soloppgangen (veldig ergerlig i ettertid). Men det var likevel en stor følelse å stå på selve taket av Peru. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter det meget skiftende veret i Cordillera Blanca denne sesongen, derfor var lykkerusen desto større. Jeg gamblet på akkurat denne dagen (21. Juli) og jammen viste det seg å være et veldig heldig valg. En skyfri himmel og minimalt med vind, det har neimen ikke vært hverdagskost denne sesongen. På vei ned igjen møtte vi på østerikkerne med guider. Tempoet deres hadde nå sunket dramatisk, og en av dem var tilsynelatende i ferd med å møte veggen. Vi fortsatte raskt videre nedover, og ankom etterhvert de tekniske partiene. Vi satte igjen et par snøstaker og rapellerte ned på de to mest utsatte partiene. Ellers hastet vi oss forbi de store utoverhengende isblokkene som nå var begynt å tine i sola. Nesten nede i sadelen så vi den bratte oppstigningen vi hadde tatt i nattens mørke timer, og dette partiet unngikk vi klokelig med en liten travers mot høyre og en mildere nedstigning. Så forsatte vi med å krysse den enorme sadelen. Hector gikk nesten igjennom en av de store bresprekkene men fikk sprellet seg over til fast grunn på andre siden med et par voldsomme byks. De sorte hullene i overflaten fikk meg til å velge en annen men utestet snøbro over den 50 meter dype bresprekken. Noen nervepirrende sekunder, men Hector tok godt stand på andre siden slik at vi nå var mer forberedt. Vi fortsatte så over et par andre voldsomme bresprekker før vi var vel nede i Camp II. Nå var det allerede blitt ganske sent på dagen (kl 13), så vi bestemte oss for å tilbringe en natt til i Camp II slik at kunne fortsette på det objektivt sett farlige partiet ned mot Camp I på et litt tryggere tidspunkt, dvs tidlig på morgenen. Dag 5 Det var ikke uten grunn at vi nå irritererte oss over å fortsatt befinne oss i Camp II. For kl 6 om morgenen blåste det kraftig, og det var et mareritt å komme seg ut av teltene og få pakket dem ned. Heldigvis skulle vi nedover og ikke oppover mot toppen. Vi unnagjorde det objektivt sett farlige partiet mellom Camp II og Camp I på en drøy time. Deretter fortsatte vi i raskt tempo ned mot hytta. Her kunne vi slappe av en god stund i solveggen og tørke telt og annet utstyr, i trygg forvisning om at vi hadde god tid på å rekke ned til Basecamp til avtalt tid med hensyn til når eselet skulle være på plass (kl. 12). Vi kjøpte oss likegodt en pils hver i sola, mens vi pakket om utstyr og sekker. Vel nede i Basecamp oppdaget vi nå at denne nærmest var blitt omforvandlet til en liten landsby, p.g.a en stor japansk ekspedisjon som holdt til der. Eselet (1 stk) var på plass som avtalt, og det var rett og slett en befrielse å fortsette nedstigningen til Musho uten 25 kg på ryggen. Vi fikk tid til mer pils i Musho, mens vi ventet på at eselet skulle ankomme med sekkene våre. Deretter bar det i taxi tilbake til Huaraz. Etter en dusj og et bedre måltid på Cafe Andino (sammen med Rob), bar det videre på en liten pub med Hector, som hadde invitert meg på lokalt brennevin (Pisco Sour). En hyggelig avslutning på en vellykket ekspedisjon til nok en krevende nasjonstopp. Kanskje er det nå snart på tide å plukke de enklere og langt mindre tidkrevende nasjonstoppene i verden, slik som f.eks BeNeLux og de baltiske stater. Nei takk, jeg tror vi venter litt med dem, for meg er det de majestetiske fjellene og eventyrene som lokker, fremfor noen teoretiske koordinater i et pannekake land som f.eks Nederland. Etterord I utgangspunktet hadde jeg store planer om å bestige både Huascaran Norte (6655m) og Sur (6768m), i tillegg til majestetiske Artesonraju (fra logoen til Paramont Pictures). Men det 3-4 ukers oppholdet i Huaraz har på mange måter kun dreid seg om Huascaran Sur. Innledningsvis kastet jeg bort et par verdifulle dager i Huaraz med å vente på at Rob skulle komme tilbake fra fjelltoppen Chopicalqui. Så kastet vi bort en uke på et mislykket forsøk på Huascaran. Deretter gikk det med ytterligere 4-5 dager med omorganisering og pause i Huaraz før det andre 5 dagers toppstøtet mot Huascaran. Nå har jeg altså bare 4 dager igjen før jeg må tilbake til Lima, derfor blir det hverken tid eller ork til flere store topper i Cordillera Blanca. Ganske beklagelig, men det store målet (Huascaran Sur) er i det minste avkrysset, og nå ser jeg etterhvert fremover til mange herlige uker i Bolivia med flere 6000 meters topper under lupen, inkludert Sajama som med sine 6542 m.o.h er Bolivias nasjonstopp.

Det finnes nok av andre fjell der nede hvis du vil oppleve noe nytt Det hoeres nesten ut som om Tupungato har blitt en besettelse gjennom disse 3-4 aarene i Chile/Argentina

Jeg tok de to toppene fra heisstasjonen i 2003 alene. Kan ikke huske at det var problematisk i hele tatt. Ta med stegjern og isoks, for a forsere noen smaa partier med blaais om jeg ikke husker feil...

Nei, jeg er imot å plage fisk kun for moro skyld ala Bård Tufte Johansen. http://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/redaksjon_21/1922448.html Fra alt prat om fiskens instinkter til noen morsomheter rundt menneskets instinkter: Jeg erkjenner at en del menn (og kvinner) må jakte og drepe for å tilfredsstille sine basale instinkter, selv om det ikke er nødvendig matauk. Man lar altså den personlige "gleden og rusen" ved dette gå foran hensynet til dyret/fisken. Derfor må jeg faktisk innrømme at det tross alt er bedre at disse fortsetter å utøve jakt/fiske/C&R i naturen fremfor at vi lar dem "kose seg med en god og blodig fight" i samfunnet forøvrig. Det var jo faktisk slik "headhunting" i New Guinea oppstod. Når de hadde for mye mat og fritid, ja så jaktet de heller på menneskehoder hos nabostammen. En blodig og bestialsk fritidsgeskjeft kan man vel si. Men C&R var vel ikke oppfunnet som en alternativ og mildere form for rekreasjon på den tiden Fra spøk til revolver. Avstemmingen viser ganske oppløftende resultater, så derfor er ikke spøken ovenfor myntet på så veldig mange her inne. Fisken er et hvirveldyr på samme måte som oss, så derfor velger jeg å la spørsmålet om smerte komme fisken tilgode. En vandretur i naturen er mer enn god nok rekreasjon for min del Jeg fisker hvis jeg MÅ, men ikke for underholdningens skyld.....

C&R er meningsløst dyreplageri. Det er kun egoister uten empati og respekt for levende liv som bedriver slikt. Flere forskningsrapporter de senere år bekrefter at fisk også føler smerte. Hadde noen bedrevet C&R m/sluk på katter, ville man blitt karakterisisert som psyke idioter som burde tvangsinnlegges. Gjør man det tilsvarende på fisk, blir man dyrket som sunne symboler av villmarken ! Jeg ser ikke helt forskjellen......

Jeg vil understreke at dette er en typisk "teahouse trek", som ikke krever mer logistikk eller planlegging enn en norsk hytte til hytte tur i Jotunheimen. Kan ikke forstå hvorfor man velger å betale ut store summer til vestlige turoperatører for å gjennomføre noe sånt. Hvis man absolutt må ha en organisator, er det mye bedre å velge en lokalt i Nepal. Det er en myte at mer penger tilfaller de lokale, når man benytter "idelle" vestlige operatører. Det er så feil som det går an å bli!!! Denne reisemåten beriker kun: -vestlige operatører -velstående lokale turoperatører i Kathmandu -guiden som håver inn store kommisjonspenger på å lede gruppen til "sine teahouse" Resten av de lokale sitter igjen med lommerusk. Store grupper er også et bråkete uromoment i fjellet (for oss andre!!!!) og man mister sin individuelle frihet også med hensyn til daglig fremdrift på stien (gruppepress øker sannsynligheten for høydesyke betydelig!!). Derfor er det mye bedre å være et lite uavhengig lag!!

Jeg kjøpte ingen lokale tjenester (http://distantpeak.blogspot.com/2008/01/aconcagua-unsupported.html), og dermed har man i prinsippet ingen tilgang til toalett tjenester i BC. Men det kan enten løses ved at man setter opp teltet sitt i nærheten av hotellet (ca 1 km fra BC) som har et bra innendørs toalett eller bæsjer i engangsposene og kaster den i bæsj-containeren i BC

Her er jeg helt uenig med det du sier Hvor ofte ser du at søppel blir fraktet nedover på stiene i Khumbu? Det er første gang jeg ser at noen reklamerer for plastikk rusk i naturen. Årlig fraktes det f.eks inn 1 million plastflasker i Annapurna Conversation Area (ACAP), og dette rusket blir værende der...... (tenk deg om noe tilsvarende hadde skjedd i Jotunheimen!!!!!) At man har tapperier lokalt, fjerner ikke problemet med engangsemballasjen. Det vil jo heller bidra til å øke volumet, ettersom man på den måten holder prisen på flaskevann nede for forbruker. ACAP har bekjempelse av engangsplastflasker som en høyt prioritert oppgave. Rundt Annapurna er det satt igang flere drikkestasjoner, hvor man kan fylle sine egne vannflasker med renset vann for en meget billig penge. Dette er et flott tiltak for de som "har glemt" å ta med vannrense tabletter. Nå har jeg fartet rundt på stier i Nepal i hundrevis av dager de siste årene. Jeg bruker utelukkende vannrensetabletter (helst av typen Potable Aqua), og har ikke hatt diare. Vannkilder og små bekker finnes det flust av både i Annapurna, Everest og Langtang så tilgang på krystallklart vann er aldri et problem. Men denne metoden krever likevel at man må bære rundt på litt ekstra vann, da man helst bør vente 2 timer før man begynner å drikke vannet. Så det betyr at jeg det meste av tiden går rundt med 1-2 liter vann i sekken. Men så lenge det er betydelig penger å spare på dette, samtidig som man er miljøvennlige, har jeg ikke noe imot 1kg ekstra i sekken

Denne måtte jeg smile litt av. Som gjester er det altså greit å bidra med forsøpling? En ting er sikkert, og det er at plasten ikke bæres ut igjen! Ølflasker har jeg mer sansen for, disse knuses til småbiter og forvitres over tid. Plast derimot... PS! Flaskevann i Nepal er forøvrig ikke helt å stole på. Stikkprøver har avdekket skremmende dårlig kvalitet. Men når literen selges for mindre enn 1 kr i Kathmandu kan man vel heller ikke forvente så meget...

Micropur Forte er tingen, men selges ikke på apotek i Norge. De har kun den Classic greia, helt bak mål spør du meg.

På teahouse spiser jeg forøvrig havregrøt til frokost og dal baht både til lunsj og middag. Suppler gjerne med supper og masse te. Prøv noe annet på de vestlige menyene og jeg skal garantere deg at du blir syk, f.eks halvstekte egg, pannekaker (rå i midten) og pizzaer. Fysj

Flaske vann er noe miljø svineri!!! Micropur basic varianten de selger på norske apotek er ikke god nok! Potable Aqua kjøpes overalt i Thamel, ca 500 rupies (50 tab) Indisk iodin anbefaler jeg ikke, har hatt masse mavetrøbbel med det før 2007. Men på mine 4 siste ekspedisjoner i Himalaya har jeg kun brukt Potable Aqua, har ikke hatt noen mavetrøbbel i hele tatt! Hilsen fra Kathmandu

Selvsagt skal Hausen og alle dens bestigninger bestå På peakbook er ingen topper for små, eller bestigninger uvesentlige!!!!! Selv toppunktet på Maldivene er med, og denne dvergen reiser seg kun 2 beskjedne meter over havet Det var uttrekket som blir gjort i statistikker på hovedsiden jeg reagerte på, og ikke at Hausen er registrert med mange repitisjoner! I motsetning til Janyga førte jeg ikke noen topp-bøker før 2000. Dette irriterer meg litt nå ettersom jeg hverken kan kvantifisere eller tidfeste alle bestigninger før 2000, f.eks har jeg sikkert bortimot 100 bestigninger av Gryta og drøssevis med repitisjoner av andre lokale fjell. Men jeg har ingen planer om å registrere et "estimert" antall som "bestigninger med ukjent dato". Da får det heller bare være at antall bestigninger blir sterkt underrapportert. For når alt kommer til alt er det først og fremst selve opplevelsen, og deretter unike bestigninger (med en viss høyde og primærfaktor) som teller for min egen del.....

Og plutselig ble Hausen den mest populære toppen på peakbook Spørs om man heller ikke burde benyttet seg av UNIKE bestigninger i statistikker, ellers er jeg redd for at hitlistene på peakbook stort sett vil være dominert av beskjedne trim-topper som ligger rett utenfor stuedørene våre

Er nettopp tilbake i Phnom Penh, etter å ha nådd toppen av Aural. Det som er krevende med denne toppen er å finne frem til landsbyen Srae Kan 3 (håpløse kart), og få til en avtale med de lokale folkene uten å ha en tolk tilstede. Så jeg valgte å ta med en tolk den første dagen, og sendte ham hjem neste morgen for å spare penger. Jeg har ikke finregnet på det, men tror jeg brukte rundt 200 USD alt inkludert for de 4 dagene. En liten tur-rapport finnes her: http://peakbook.org/tour/7948/Phnom+Aural.html Og jeg skal også oppdatere wiki-delen, slik at det blir lettere for andre å finne frem med kollektiv transport. Det er vel på denne måten man stort sett sparer penger, i tillegg til at man unngår at ellers velstående tur-operatører inne i Phnom Penh sitter igjen med brorparten av gevinsten.

Når det gjelder eksterne bildeoppbevaringstjenester, hadde det vært fint om det hadde vært en Flickr/Picasa funksjonalitet, slik at album fra disse sitene er mulig å "integrere" i turrapporten. Ikke bare en html-lenke. En annen interessant funksjonalitet, er at hver geografisk enhet får sin egen "hjemmeside". De har forsåvidt det idag, men for tiden kun en opplisting av fjelltopper. Det blir mer interessant om man legger til andre bokser også. Da kan man f.eks enkelt kunne gå inn på Hurrungane og se alle aktiviteter for denne geografiske enhet, f.eks nyeste turer i Hurrungane, nyeste topper etc, mest populære topper osv... For å øke det internasjonale potensialet, kan f.eks ip'er fra Sveits, automatisk havne på den Sveitsiske landsiden

Ok, jeg hadde visst oversett at det finnes en kommentarfunksjonen, så snart det er opprettet wiki-artikkel. Et annet problem er at mislykkede forsøk på å nå en topp ikke kan knyttes til den aktuelle fjelltoppen. Slik som f.eks Morten sin tur-rapport her: http://peakbook.org/tour/6063/Storen+mislykket+fors%C3%B8k.html Det hadde vært fint med en avkrysningshake for å indikere om man nådde toppen eller ikke, slik både summitpost og peakbagger har mulighet for !!

Det begynner å bli meget bra det her Det jeg først og fremst savner er en kommentar funksjon på selve fjelltoppen, slik at man mer direkte kan diskutere høyde, PF, beliggenhet og evt andre opplysninger om fjelltoppen!