Julia

Er du missunnelig, Lyngve? Hva er vel finere enn å finne sin utkårede der en trives best? Men jeg skal medgå at sjansene på Besseggen eller Snøhetta kanskje er større enn på de Alpeeggene du farter rundt .

Rondane er mitt absolutte tips. Normalt noe bedre vær enn Jotunheimen. Flotte farger der om høsten. Enkle 2k topper og litt å strekke seg mot i Jotunheimen senere om det skulle gi mersmak, samtidig som Rondane i seg selv om høsten er spennende nok. Det er langt fra noe viddelandskap om dere ønsker fjell og topper. Fint å telte mange steder i Rondane er det også. Se www.etojm.com/dir/rondane.html for å sjekke etappene. Den er gammel, men veldig mye endringer på rutene har neppe skjedd.

Hehe, det er vel kanskje mindre vanlig å gjøre dette i Mai, og i tillegg til soloppgang på Veslfjell, hvem går vel da og til denne tiden på døgnet? Det var et minne for livet! Vi var mutters alene der. Strengt tatt traff vi ikke hverandre der (litt friheter tillater disse journalistene seg alltid), men det var vår første skikkelige tur sammen, der søt musikk begynte å oppstå.

Ja, og de spurte ikke en gang om linken var ok. Og når tror folk at etojm er kilden for artikkelen (inkl. feil) til Dagbladet... Ikke veldig morsomt akkurat...

Den vil nok Morten gjerne være med på, ville jeg tro!

Kult, Coni, og GRATULERER!!! Da ble det Mt. Blanc for Terje denne sommeren, flaks for han at han ikke kunne da Morten var nede, for da hadde det blitt med Mt Blanc du Tacul . Dere er ikke lettskremte, og etter din episode tidligere var vel dette mer enn et plaster på såret! Jeg er ren imponert over dere, og bildene er NYDELIGE!!!

Nei, det kan du si! Vi grep første mulighet sånn værmessig sett der vi begge kunne, og vinduet som var spådd var bombe. Bombe, ja, hehe. Men jeg er nå sjeleglad for at vi gikk den natta, for etterpå var det jo bare møkkavær hele uken! Og det VAR en fin tur tross alt, jeg ville ikke vært foruten, spesielt siden mammapermen min i sommer gjør det litt vankeligere for åkomme meg til fjells. Da lar man ikke en slik sjanse slippe!

Og her følger noen få bilder...

Det har vært dårlig med fjellturer hittil i sommer på meg, men etter mye om og men ble endelig en drømmetur realisert, om enn i alt annet enn drømmevær, selv om det var spådd... Jeg har ønsket meg lenge å stå på Surtningssui i soloppgang (opprinnelig hadde jeg tenkt å gå opp til solnedgang og bivuakke på toppen, men værmeldingen var ikke deretter, og dessuten blir tiden mellom solnedgang og -oppgang i August allerede ganske lang). Så etter utallige sjekk på meteorogrammene og klaff med turfølge var endelig dagen kommet i går. Vi pakket lett, men telt, sovepose og liggeunderlag måtte med, samt litt varme klær til toppen og mat og drikke. Vi reiste inn til Memurubu med siste båten kl. 16 og begynte å gå oppover Memurudalen i skiftende vær med mye skyer og enkelte, altfor sjeldne solgløtt, men tempen var det ingenting å utsette på - svetten rant fort, selv på jevn terreng! Planen var å finne oss en liten teltplass så langt som mulig opp i dalen for å søke ly for myggen og å duppe litt før vi måtte begynne å gå, for det var altfor tidlig å gå opp med en gang omsoloppgangen var målet. Omtrent halvveis (kilometermessig) på turen, der stien går tett inntil Muru, fant vi det vi lette etter - noen nydelige små gressletter rett ved elva. Teltet ble satt opp i en fei, så ble det mat. Vi var i seng sånn i 20-tiden, mens vekkerklokka skulle ringe ved midnatt. Sola står ikke opp før 5 om dagen, og vi var allerede kommet et godt stykke på vei, men manglende kondis på min side tilsa et veldig rolig tempo, så vi ville ha god tid. I etterkant var vi sjeleglad for at vi begynte å gå allerede halv ett, for vi trengte tiden. Det var riktignok ikke kondisen som bød på problemer (den gikk det forbausende nok ganske bra med), men litt vel konglete terreng opp fra dalen mot ryggen til Surtningssui i akkurat de to mørkeste timene på natta. Vi gikk med hodelykt, men "stien" var vanskelig å se i mørket til tross for lykten, og vardene sto akkurat så passe langt fra hverandre at vi så vidt med dårlig hjelp av lykten kunne gjette oss fram fra den ene til den andre, og det ble mye leting og gjetting. "Er det der borte en varde eller en stein?" spurte vi oss mange ganger, og det ble etter hvert oppkalt "vardequizen". "Finn den neste varden" var oppgaven, og mens vi klarte den med glans og aldri virkelig mistet stien her (til tross for at det måtte noen kurskorrigeringer til i ny og ne), noe vi var ganske så stolte over (vi jublet over hver varde vi fant), så gikk det i hvert fall helt sinnsykt sakte i to timer mellom ett og tre til der den bratte ryggen til Surtningssui tar til. Etter hver lille ur eller noen ganger bekke- og snøfonnkrysninger måtte vi lete i noen minutter før neste varde ble lokalisert og vi befant oss på rett kurs igjen. De mørke skyene, som egentlig skulle ha blitt blåst bort for lenge siden, var der fortsatt trofast til stedet og gjorde det enda mørkere enn det trengte å være. Men fra begynnelsen av ryggen var det både blitt mye lysere allerede og stien derfra veldig mye tydligere, så da var i hvert fall det å beholde stien ingen utfordring lenger, men stigningen lagde en ny og seig en. To timer brukte vi fra foten av ryggen (der stien fra Raudhamran kommer inn) til toppen som vi nådde et kvarter før den antatte soloppgangen som aldri kom (i hvertfall timingen var det ingenting å utsette på!). Den lovede oppklarningen som skulle tatt til allerede kl elleve kvelden før hadde fortsatt ikke kommet kl halv fem, så det hang tunge skyer mange steder rundt omkring og snøt oss for utsikten og fargespillet. Den beste retningen med mest utsikt og til slutt også mest sollys var mot Gjendealpene. Da satte vi på toppen etter ha gått halve natta, med skelvende lår, hivende etter pust og forfrosne i den sure vinden og følte oss snutt. Det eneste vi kunne trøste oss med var mosjonen vi fikk, for vi fikk virkelig fikk kjørt oss på denne turen. Fargene kom til slutt lite grann borte på Knutseggen, men fotomålet med turen, Memuru- og Hellstugutindene samt breene, forble helt uberørt av dette, skjønt nå var de i hvert fall skyfrie. Nedover igjen i dagslyset gikk alt så mye bedre og til å begynne med raskere, og vi valgte den mest direkte returen gjennom Hestdalen. Målet var båten kl 10.15 fra Memurubu, og vi trodde at vi hadde god tid. Men Hestdalen viste seg mye mer kronglete enn jeg husket det fra en tur for mange år siden med Morten, og til tross for enkelte snøfonner som lettet framkomsten betydelig, ble det veldig mye steingåring i ur som også krevde sin tid. I tillegg leste vi ikke kartet godt nok og forsømmet å krysse over til venstre side av vassdraget for å komme lettest mulig ut av dalen, men fant til gjengjeld til slutt en grei måte å krysse opp mot stien over Raudhamran på, akkurat i tide før dalen ble riktig utilgjengelig. Lønnen for strevet gjennomHestdalen var noen veldig flotte lysstemninger over det nederste Hestvatnet og Besshø og Gjende. Men klokka hadde gått ubønnhørlig, og igjen følte vi at vi ikke hadde mer enn akkurat passe tid. På den gode stien ned til Memurubu hentet vi det siste giret fram som fortsatt fantes et eller annet sted og skyndte oss så godt vi kunne uten å direkte løpe. Til slutt var vi nede og rakk å unne oss en Cola i sola (som i mellomtiden omsider hadde bestemt seg for likevel å bryte gjennom) mens vi ventet på båten. Vi var begge to ganske falleferdige, etter en mer eller mindre søvnløs natt og 1660 brutto høydemetre både opp og ned i knærne og lårene. Men dagen var fin og den hadde akkurat begynt, og ved en avsluttende vaffelstop på Valdresflya på kjøreturen hjem var vi egentlig skjønt enige om at det likevel hadde vært en kjempetur! Surtningssui er en ganske voksen tur, det er lang anmarsj som tar like lang tid ned som opp, og det er mange høydemetre. Turfølget mitt hadde nok ikke vært helt klar over dette (og også jeg hadde undervurdert distansene), men han var uansett den sprekere av oss to. Tanken på å snu falt oss aldri inn, ikke en gang i den verste nattemørkekrongleurvardeletingen og til tross for de tette, mørke skyene som ikke ville flytte seg og som gjorde at vi egentlig skjønte ganske tidlig at soloppgangen ikke ville finne sted for oss på toppen i dag. Vi pushet og dro hverandre framover uten egentlig å være klar over det hele tiden, til vi til slutt stod på toppen. Alene ville jeg vel kanskje aldri begynt å gå fra teltet så mørkt som det ble, men sammen var det aldri tvil om at vi skulle klare oss fint. Trivelig og kompetent turfølge har noen ganger alt å si , så jeg sier hjertelig takk for turen!

Nå må ingen av dere glemme her hva en god etterbehandling av digitalt råmaterialet i photoshop har å si - og her er eaa proff (utrolig flink), så de bildene som han legger ut her er jo optimalisert i fargemetning og kontrast for skjermbruk. Og jeg ville veddet på at han hadde klart det samme med bilder tatt med Canon, så det så... Eaa er en god fotograf og har et godt øye for motivet, også det er noe som ikke kameraet kan gjøre for fotografen. Så det er ikke bare utstyret som gjelder,men i stor grad personen bak kameraet som får fram resultatet.

Ikke av dem som går i fjellet.

Og ikke minst full av andre folk. Folk kommer hit for å unngå menneskemassene.

Naturen dør aldri hvis den blir overlatt seg selv. Skog er den vanlige vegetasjonsformen i Europa, og skogen er dermed det mest naturlige som finnes. At man da ikke kan se elvestrykene lenger er en helt annen sak. Det du mener dør er kulturlandskapet, men det er jo ikke naturlig (at den kan være fin er også en helt annen sak).

Nei, men enda så flittig den blir brukt for å markedsføre Valdres !

Så bra at du ikke har det, da. Og ingen tvinger deg til å søke om det heller, Tom. Ellers så er vi alle sammen heldigvis forskjellige, og i dag leste jeg også en flott versjon av "smaken er som baken... - den forandrer seg" . Så det er lov å skifte mening underveis i livet!

Kanskje utsikten fra de andre kanariøyene mot Teide er finere enn utsikten fra toppen over de andre øyene? Vi syntes i hvert fall den tok seg flott ut sett fra Gran Canaria...

Riktig Nils, men hvordan vet du om endingen er opprinnelig med i navnet eller ikke? Er det da likevel kartbetegnelsene som gir riktig svar (dvs har Morten og jeg gjort det riktig i boka, da)? For dine eksempler på tinder som du bruker uten ending står jo med ending på kartene...

OK, da misforstod jeg, fordi du tok vekk alle endingene ikke bare på Pilfjellet, men på hund og mann også, og det var det jo aldri snakk om .

Hei Turid, nå har du missforstått. I det du bygger en setning trenger du selvfølgelig artiklene, også i alle andre språk, alt ettersom de grammatiske reglene for det respektive språket (men der er det forskjeller også, på tysk feks. ville du da sagt "ich ging auf den Pilfjell", mens på engelsk er lokaliteter uten artikkel, da blir det "I went to (the summit of) Pilfjell"). Det er navnbruk på kart og i overskrifter vi diskuterer, ikke i tekst. Men at artikkelen i Norge følger med automatisk er jo ikke bare slik med fjell, men også med daler eller elver. Det står "Gudbrandsdalen" på kartet - ikke "Gudbrandsdal". Så det er nok rett og slett slik at artikkelen er en del av navnet i Norge, slik som jeg tolker det (det jeg mente med særnorsk lenger oppe er at norsk er litt spesiell her, sammenlignet med andre språk). Og da blir det vel bare riktig og naturlig å henge den på også ved toppene? Da vi laget fjelltoppboka, var dette noe jeg måtte venne meg til. For jeg ser på det akkurat som Lyngve, med min tysk språkbakgrunn. Jeg hadde forøvrig noe å bryne meg på da jeg skulle oversette en katalogtekst om ishotellet i Jokkmokk til tysk. Hotellet har nemlig merkevarenavnet ICEHOTEL og det må ikke oversettes, bøyes eller brukes artikler til! Hvordan får man det til på tysk? Ikke uten at det høres idiotisk ut. Så det var en stor utfordring... I det hele tatt er det ikke lett å oversette navn fra norsk til tysk, f.eks. Hvis jeg lager en rutebeskrivelse for en rundreise, skriver jeg da "Sie fahren durch das Gudbrandsdalen" (her blir det dobbelt artikkel, for "das" foran Gudbrandsdalen betyr jo akkurat det samme som allerede "-en" i Gudbrandsdalen står for, men "das" kan ikke droppes på tysk), "Sie fahren durch das Gudbrandsdal" eller "Sie fahren durch das Gudbrandstal"??? Jeg har ikke funnet den riktige måten å gjøre det på enda. Men i mine ører er nok det første alternativet det beste likevel, for "Gudbrandsdalen" er da et egetnavn, og selv om den inneholder artikkelen allerede, blir navnet feil om man tar den vekk, den hører jo til. Så får det heller være at det er dobbelt opp...

Det blir håpløst uansett med bestemt form i utlandet der artikkelen ikke er "påhengt" som på norsk men står for seg selv. Ingen kart på tysk overhodet bruker bestemt form, og dette er jo veldig logisk siden artikkelen ikke er del av navnet på de nevnte språk og dermed har ingenting å gjøre der heller (det klinger heller ikke godt Morten, bare veldig rart og helt feil). Jeg er veldig enig med Lyngve. Dette må være et av disse særnorske fenomenene. Og sånn helt på tampen: wenn schon denn schon das Matterhorn .

Tenkte også på Ryggehø, men har bare vært der om sommeren, så jeg torde ikke å si noe .

Det skal tilføyes at denne er ment til Nils (Morten lurte nemlig på om du ville klare den, Nils, du som er så bombegod), men om noen andre løser den, er det like bra .

Er dette nede ved Sperillen, opp mot øst? Der skal det være noe fint, ja. Men har aldri padlet der selv.

Joda, spesielt Heggefjorden også. Men nå er jo disse islagt alle sammen!

Du mener vann som fortsatt er åpne? Det er vel bare Strandefjorden og Co... (dvs hele vestre dalføre opp til Mjøsi'en), ev. rolige strekninger på Begna (har ofte tenkt at den må det være fint å padle, med den har noen stryk innimellom og jeg er ikke kjent med elva i det hele tatt...). Ellers lønner det seg å vente på neste sommer, ellers så må du ha en slede under kanoen og noen trekkhunder .