SRM

Hei Er det noen som har erfaring med denne buksen, og til hviken bruk er den eventuelt brukt? Takknemlig for svar. Mvh SRM

Det er mulig du tenker på fjorårets vinter. Om så er tilfelle kan jeg bekrefte at det faktisk stoppet opp. Jeg ble borte fra jobb 2 eller 3 dager, og de fleste veier i nærområdet var stengt. Det er dog som dere sier...det går fort over!

Hei Vil bare føye meg til balle sitt resonnement. Dog har heller ikke jeg prøvd produktet du nevner. Man trenger ikke bukser eller jakker til flere tusen i utgangspunktet. At det er ok med ordentlige klær til en tur på vidda midtvinters skjønner jeg, og foretrekker det selv også. Det du eventuelt kan tenke på er jo graden av hvor vannavisende klærne eventuelt skal være. Julen for to år siden fikk jeg ei alt mulig bukse/turbukse som den gang kostet omkring 400-500 kroner om jeg skulle tippe. I dag når jeg var innom xxl så jeg den til salgs til 300 et eller annet. Den måtte jeg kaste nylig fordi jeg gjorde en tabbe i heimen som gjorde at den ble ødelagt. Den buksa brukte jeg på et tresifret antall turer( dagsturer inkludert) senest ei lita uke på Hardangervidda i september. Jeg sier ikke det at det var ei bukse av topp kvalitet, men jeg sier det kan funke det som er rimelig også ( beklager at dette ble litt knotete, skrevet på mobil) Mvh SRM

Bidraget mitt får være etter den lille turen jeg fikk meg i dag. Frost.

Jeg kan neste si ja til alt, men det vil si: Vind, ja det blåste endel og det var ganske friskt, men ikke noe om problem når man gikk. Vekslet noen ord med en kar som satt i delvis le på synesvarden. Det finnes jo noen muligheter for le på en rundtur der oppe, men ja det blåste endel i dag. Temp ca 0. Folk: det var parkert ca 15 biler ved holmavatn i det jeg parkerte der. Det hadde blitt noen flere når jeg kom tilbake. På vei opp til synesvarden møtte jeg mennesker to ganger. Ca halvveis til steinkjerringa skar jeg av stien og ruslet rundt på måfå. Når jeg tok av stien så det ut til å være noen følger med flere folk som gikk fra steinkjerringa mot holmavatn og noen som var på vei i min retning. Ikke veldig mye folk, men heller ikke lite vil jeg si. Middels! Is og glatt: ja ganske mange steder i stien var det isete og glatt. Det gikk fint om du tråkket utenfor stien, men tidvis skummelt på selve stien. Det hadde også begynt å legge seg is på enkelte av vannene der oppe. Det var tele i myra, men ikke slik at den bar. Tror det skulle være det meste:)

Etter en unormalt lang periode med lite aktivitet med desto mer sutring ble en liten tur på høgjæren og synesvarden i dag. Utsikt fra synesvarden

Kolibri jeg vil si først kunnskap deretter utstyr.Jeg tror ikke det er heldig for den det måtte angå dersom utstyret gjør at kunnskapen blir "overflødig". I så tilfelle vil det si at dersom utstyret skulle svikte så har man ikke kunnskapen som barriere i bunnen. Når jeg leser larka sitt innlegg er jeg ikke uenig om jeg leser den teksten isoler, men sett i sammenheng med starten på tråden oppfattet jeg problemstillingen som litt bredere. Mvh SRM

Hei Med utgangspunkt i overskriften på tråden tenker jeg at dersom bruken av "dippeduttene" du nevner er av en slik art at man hopper over grunnleggende og viktige basiskunnskaper når man starter sitt friluftsliv er svaret ja. Om du har det grunnleggende i bunn og bruker "dippeduttene" som nødutstyr dersom ulykken er ute eller bruker det for å forenkle ting for deg på andre måter er svaret nei. Dette tror jeg vil variere avhengig av hvem som hadde blitt satt under lupen. Kort, og i mitt hode godt:) Mvh SRM

Jeg hadde riktignok ikke kommet meg på Instagram når jeg stilte spørsmålet så det var for å prøve å få et litt bedre bilde av hva jeg eventuelt signet meg opp på Det endte med at jeg åpnet en konto så finner jeg vel ut av ting etterhvert. Brukernavn @teltlivet

Hei Jeg har ikke tidligere vært medlem av sosiale medier, og er dermed også helt grønn på Instagram. Jeg har forsøkt å google i et forsøk på å bli noe klokere hva angår Instagram. Et spørsmål som har meldt seg er om brukerne legger ut bilder utelukkende tatt med mobilkamera eller om det også blir lagt ut bilder tatt med "vanlig" kamera. Begge deler er helt sikkert representert, og etter å ha googlet litt ser det ut til at det er delte syn på dette. For meg ser det ut til at mange mener at dette er forbeholdt situasjonsbilder tatt med mobilen for deretter å distribueres direkte på Instagram. I håp om å bli klokere hadde det vært fint om noen av dere som bruker det i dag ville tatt dere tid til å komme med noen betraktninger omkring dette. På forhånd takk. Mvh SRM

For kort tid siden hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle opprette en blogg, men for to måneder siden skjedde allikevel så. Teltlivet ble født.. http://teltlivet.blogspot.no/

hehe får jeg spørre om hvilken topp vi her snakker om? SRM

...mellom en hundeeier (undertegnede) og "øvrigheta" ( i dette tilfellet en annleggsarbeider). Det har jo vært noen tråder som har tatt for seg utfordringer mellom hundefolk og turfolk uten hund. Jeg har ikke engasjert meg i disse trådene selv om man gjør seg sine tanker. Med disse trådene i bakhodet tenkte jeg å skrive noen ord om et lite møte tidligere i dag. Dette dreide seg riktignok ikke om hund VS sau som i mange andre tråder. Jeg tror allikevel det kan være relevant da jeg har en mistanke om at det er unødvendig mye irritasjon fra begge leirer. I disse dager hvor jeg går med en gipset hånd/arm blir turlivet noe annerledes enn normalt. Da jeg i dag ruslet hjemmefra med min firbente kamerat måtte vi gå gjennom et boligfelt før vi kommer til skogen hvor vi skulle ta oss en tur langs en sti. I enden av dette boligområdet drives det anleggsarbeid i forbindelse med nye boliger. I det vi tuster oss forbi anleggsområdet finner selvsagt kameraten min ut av at her skal det nødvendige ærend unnagjøres og legger ei fin kringle. Jeg kikker i bakken og tenker mitt. Poser hadde jeg selvfølgelig liggende hjemme i ytterjakka. Denne jakka lå igjen hjemme siden været tilsa genser var tilstrekkelig. Siden kringla var på andre siden av veien i forhold til hvor arbeidet ble utført, og heller ikke var noen åpenbar trussel for eventuelle fotgjengere bestemte jeg meg for å la den ligge til jeg var tilbake fra en halvtime langs stien. Planen var altså å gå tilbake til kringla med pose etter vi var kommet hjem. Det er ikke lange biten det er snakk om. Da vi var på vei tilbake fra skogen og passerte kringla var det en anleggsarbeider som påkalte oppmerksomheten min. Det gjaldt den fordømte kringla....Han lurte rett og slett på om jeg ville være så snill å ta den med hjem. Jeg var lettere pinlig berørt der jeg sto, men det skulle vise seg at møtet ble riktig så hyggelig. Jeg hadde vel innerst inne forberedt meg på pekefingeren, og jeg forklarte meg etter beste evne. Dette bar preg av alt annet enn pekefinger/e, og samtalen dreide seg fort over til hundehold på generelt grunnlag (han hadde ikke hund). Deretter ble både jakt og viltforvaltning, boligpolitikk og dialekter ( av alle ting) samtaleemne. Han ga uttrykk for at han syntes det var godt at jeg tok det som jeg tok det (ønsket hans om kringla). Jeg kunne ikke si annet enn selv takk! Sjelden har jeg vært like lett til sinns når jeg har stått med posen. Jeg ville bare si at det går ann! SRM

Dag G: ja du har nok rett i det. Grensa er vel gjerne selve fjorden... Kikut: Jeg er stygt redd for at det er mye småfallen fisk i området, men jeg har likevel troen på et og annet der oppe;). Jeg har også blitt fortalt om fint fiskr noe lengre sør enn hvor vi nå snakker. SRM

Selv takk. Hånden ordner seg sikkert og måltidet vil nok bli dokumentert. Du får ta med deg pilkestikka dit igjen til vinteren. Tenker å prøve det samme selv etter tyve år. Vi har alltid noe å se frem til!

Ok, takk for oppdatering. De har vært å støte på stort sett hver gang jeg har tatt turen der i løpet av sommerhalvåret så det er mulig de er hentet inn for året.

Var kuene fremdeles å se?

Takk for en knakende god turrapport med en noe annerledes vinkling.

Godt avbrekk blant alle nymotens dippedutter

Jeg tror det er vanskelig å finne et fasitsvar på spørsmålet. Etter mitt skjønn tror jeg ikke dette nødvendigvis handler mest om kjønn. Det at det er snakk om en jente/dame vil vel heller kanskje forsterke en reaksjon. De fleste personene som eventuelt reagerer tror jeg også ville reagert om det var en gutt/mann. Det at mennesker reagerer på at enkelte drar på kortere og lengre turer (snakker i hovedsak om turer som innebærer overnatting/er) er nok sammensatt. Et av hovedelementene tror jeg allikevel dreier seg om uvitenhet. Jo mindre man vet om hva dette faktisk innebærer jo fjernere og mer skremmende vil det fortone seg. Det er nå en gang slik at det å dra på overnatinngsturer alene ikke er normen. Det er faktisk ganske langt fra normen. Jo lengre unna normen du kommer jo flere og sterkere reaksjoner vil du få. Dette gjelder også andre temaer og areaner i samfunnet. For mitt vedkommende så ser jeg en ganske markant forskjell. Mine nærmeste som er vant med at jeg drar på aleneturer og vet at jeg har fartet i skog og mark siden jeg var guttunge reagerer lite eller ingenting. Det samme gjelder "artsfrender" som bedriver samme type friluftsliv. Det er først når det blir kjent blant mennesker som ikke har noen erfaring med nevnte friluftsliv det blir reaksjoner. Uten at jeg har fundert nevneverdig over det er dette til syvende og sist kanskje ganske så naturlig. SRM

martin: takk for det. Dette er nok ikke noe spesielt med Hardangervidda. Jeg opplever egentlig dette alle plasser hvor det er et visst besøkstall. Det virker desverre som om det er lettere å ta med seg ting ut enn hva det er å ta med inn og tilbake igjen. bjoern: jeg håper du får anledning til å ta deg turen til neste år. Jeg skylder deg forresten en dram;)

bjoern: Det skulle jeg tenkt på selv (merkelig at jeg ikke dobbeltsjekket med tanke på tidligere erfaring). Du skal tvert i mot ha mange takk. Villmannen: Takk for det, og du må bare hive deg rundt for å avlegge vidda et besøk!

Takk for det tronn. Jeg kunne gjerne hatt en uke eller to til der når jeg først var i gang! En fin tid i fjellet med mindre trykk enn midt i "sesongen".

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger. Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel. Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i øst og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld. Solen forsvinner i øst på vei innover vidda Hardangerjøkulen i nord Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet. Tid for frokost På vei videre innover vidda Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller. Frokoststemning Høstfarger i fjellet Myr i flott fargedrakt Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda. Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår....... Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner Bibio Pomonae Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes.... Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da... Kvelden ebber ut midt på vidda Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen. Vi våkner til tåke Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret Fra dagsturen Panorama Vi nyter utsikten Der nede er storørreten et sted Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen...... En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!

Min erfaring er at kondens kan bli et problem. Når det er sagt bruker jeg duken fra tid til annen. Mest som et supplement som allerede nevnt i tråden. Jeg har dog kamerater jeg vet har brukt den i stedet for ordinær sovepose og som har vært fornøyde med det. Som sagt har jeg brukt den som et supplement til sovepose, men den har jo også andre bruksområder jeg setter pris på. Jeg drar til Hardangervidda i morgen og blir der frem til neste helg, og da skal den med;) kan være surt, vått og kaldt i høstfjellet om man er uheldig...