Gunnar

Tundradalen er eksotisk. Det er en grunn til at DNT ikke får lov til å varde sti her: Villreinstammen som holder til der deler av året. Gunnar

Den ultimate primusen for høye og kalde fjell (over 5000 moh. og under 12 blå) er dessverre enda ikke laget (tror jeg). Foruten å klare (i) høyden og kulden, bør den være (ii) sikker i bruk (driftsikker og brann/eksplosjonsikker), (iii) energieffektiv, kunne (iv) henges opp (i telttaket)/være stabil, og (v) tåle en del vind. Jeg er ikke imponert over bensinbrennere (multifuelbrennere) i høyden (lang oppvarmingstid), og de er ved lekkasje livsfarlige. Dermed gjenstår gass. I praksis er det en blanding av butan, isobutan og propan som brukes ved koking under null grader. Propan som tåler kulde best (minus 43C) kan ikke brukes alene av trykkmessige årsaker og må således blandes med butan (ca 0C) og isobutan (minus 12C). Dette fører til at man må bytte boks før alle gassen er ute (kun 35% av blandingsgassen utnyttes)- fordi butan ikke kan nyttiggjøres under 0C. Inntil nylig fantes ikke et system der butan (og tildels isobutan) kunne nyttiggjøres under riktig kalde forhold. Jetboil har nå løst dette ved å lage et rent og sikkert system for forvarming av gassen (som vi gjør i parafinbrennere) som sammen med å snu gassboksen på hodet (med åpningen ned) gjør at all energien (alle typer gass) kan nyttiggjøres. http://www.jetboil.com/files/Helios%20Tech%20Brief.pdf Ulempen med dette systemet er at det til forskjell fra Jetboils andre produkter og MSR sitt energieffektive Reactor ikke kan henges opp og veier oppunder kiloen. http://www.jetboil.com/products/cookingsystems/helios http://www.msrgear.com/stoves/reactor.asp Utfordringen nå er for produsenter som Jetboil, MSR og andre å utvikle en (a) opphengbar primus på under 750 gram som på en sømløs og driftsikker måte integrerer kjele, brenner, effektivt vindskydd og varmeveksler, gassboks (med åpning ned) og et gassforvarmingssystem i en og samme enhet. Inntil så skjer synes valget å stå mellom ( Jetboils Helios-system (kan ikke henges opp, er litt tungt) under kalde og høye forhold, eller © Jetboils Personal Cooking System/MSR Reactor hvis man klarer seg uten gassforvarmingsteknologien. Innenfor løsning c kan man kompensere for mangelen på forvarmingsteknologi ved å legge gassboksene i soveposen eller i dunjakkelomma en tid før bruk. Når primusen fyres og henges opp vil også butanen og isobutanen i gassboksen kunne nyttiggjøres når temperaturen i teltet stiger. a-løsningen (den som enda ikke er fullt ut implementert) vil fjerne behovet for slik forvarming, og kunne settes rett på snøen i ytterteltet om man ikke er komfortabel med å ha en primus hengende i teltet. Tar gjerne imot kommentarer/korrigeringer på dette innspillet - særlig fra folk med fyringserfaring over 5000 moh. Det siste man ønsker i kald høyde er en primus som fusker eller helt slutter å virke, flammer opp, eksploderer, bruker energi ineffektivt, er en velte-petter, blåser ut, eller er tung. Mvh. Gunnar

Såfremt isen er trygg på vannet, er ikke Lundadalen fra grustaket til Trulsbu utsatt. Vanlig helgetur for lokalbefolkningen, og - motsatt vei - escape-route for de som tar Hesteskotraversen. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12026&highlight= Gunnar

Snilen, Dette rimer godt med vår aklimatisering: Vi brukte 16 dager til topps fra veien (og tre dager ned og ut igjen). Dere ser ut til å ha brukt 17. Jeg så flere guidede grupper som ble forsøkt presset opp på 12-13. Parktillatelsen tillater 20 dager i parken. Planlegg mat og flyreiser for å faktisk kunne bruke disse dagene. Da øker sjansene for å komme opp betraktelig. Det er fordeler ved å lage egen ekspedisjon: Du har selv kontroll over fremdriften. Gunnar

JHA, Drømmer er viktige! Den imaginære turen - so to speak. Her kommer et røft overslag på kostnader ved å dra til Aconcagua og Elbrus: Aconcagua: - Fly ca. NKR 12-13.000,- - Utgifter knyttet til lokal transport (inkludert muldyrhjelp til bagasje), hotell, måltider, primusbensin, parkavgift etc.: Ca. NKR 5000-8000,- (fire hotellnetter) - Uspesifiserte utgifter til mat medbrakt fra Norge (Real, melkepulver, type firkorn, sjokoladepulver, tunfisk i olje etc.) - Uspesifiserte utgifter til utstyrsinnkjøp. Se Petters rapport fra Aconcagua: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/aconcagua.html Elbrus: - Fly ca. NKR 4000,- p.d.d. - Utgifter knyttet til lokal transport, hotell, måltider, gass etc.: Ca. NKR 3000-5000,- (fire netter på Pilgrim Tours hotell i Baksun-dalen) Skal du traversere fra nord og ned normalveien i sør, øker transportutgiftene antakelige med NKR 1000,- pluss. - Uspesifiserte utgifter til mat medbrakt fra Norge. - Uspesifiserte utgifter til overvekt på fly (man har ti kilo ekstra til rådighet ved flyvning til Amerika enn i Europa og til Asia. Ca. 10 US dollar per kilo overvekt. Du har 20 pluss 10 kilo til rådighet, pluss alt du klarer å kle på deg i flyet). - Uspesifiserte utgifter til utstyrsinnkjøp. Se forøvrig Petter sin glimrende rapport fra Elbrus (inkludert budsjett): http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/elbrus.html Den store variable kostnaden i regnskapet er hvor mye utstyr du trenger å kjøpe inn. Har du alt fra før av tror jeg du slipper unna med ca. 25-30.000,- for en Aconcaguatur, og det halve til Elbrus. Det er sikkert mulig å kutte ytterligere hvis man går inn for det eller må. Hvis turen/e krever nyinnkjøp av dunpose, dunjakke, telt, underlag (Exped dununderlag - mmm), GPS, utløser kamerakjøp, nytt fint og dyrt ullundertøy, sterke solbriller, vannrenser osv., må du ta to-gangeren på ovennevnte beløp. Mvh. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Aconcagua eller Elbrus? Mvh. Gunnar

Det er bare å glede seg. her er noe av det du kan se frem til: Gunnar

Jeg besteg Aconcagua første nyttårsdag 2008 via en travers med høyeste leir på 6000 meter. Vi hadde ingen livstruende situasjoner, bare en turdeltaker med litt skumle oksygenverdier i BC. Det fikk en lykkelig løsning. Men jeg holder veldig med andre som sier at dette skyldes i veldig stor grad hvordan man oppfører seg underveis og hvor godt forberedt man er fysisk og utstyrsmessig - og i å ha automatisert gode rutiner og ha tenkt igjennom hvordan man bør reagere om situasjoner oppstår som man ikke er vant til å håndtere. I de ukene vi var på fjellet var det mindre enn 10% som nådde toppen og vi hørte om to dødsfall. Mange som aklimatiserte snaut var dessuten uheldige med været Når vi kom opp var det fordi vi holdt oss friske (vannrensning, unngikk å overanstrenge oss, desinfiserte hender med alkohol, drakk masse, spiste regelmessig, respekterte aklimatiseringsreglene) og tok været på alvor. Hadde vi brukt 11-12 dager mot toppen istedenfor 14-16, tror jeg ikke vi hadde kommet opp. Tålmodighet og tiltak mot brakkesyke (redigere dagens fotofangst, lydbøker og musikk på øre, godt reperoar av tullpratemner, skrive dagbok, monitorere pulsen, lage holde-orden systemer etc.) er viktige suksesskriterier. På høyder over 5000 meter tror jeg den rastløse vil kjede seg og lett pådra seg høydesyke. Man må bare innrette seg på at dette skal bli en lang tur og klare å glede seg over å være underveis og gjøre tingene på en riktig og smart måte. Kort sagt, aspirere mot profesjonalitet og gjøre toppbestigningen til litt fag. Så hva gjør man hvis man står 300 meter under toppen og er utslitt og kald, eller ser at stormen ruller inn? Man snur selvfølgelig. Men det er ikke så farlig hvis man har tatt med seg tre ekstra dagsrasjoner med mat og drivstoff, og har et telt som kan ri av stormen. Man prøver igjen fordi man var forberedt på at det kanskje ikke ville gå på første forsøk. I juli skal jeg sammen med en kamerat på Elbrus som travers fra nord eller øst og ned normalveien (sør). Vi skal underveis campe veldig nær toppen og har ikke til hensikt å gamble med aklimatiseringen. Jeg skal heller ikke begå den tabben å undervurdere Elbrus bare fordi fjellet er 1300 meter lavere enn Aconcagua. Man erikke bedre enn sitt neste fjell. Gunnar

Petter, Igjen har du laget en glimrende turrapporten, som frister til etterfølgelse. Gunnar

Fra et forfatterståsted er den ideelle turrapport den man ønsker å skrive og som gjør at man kommer tilbake med flere. Konsumenter av turrapporter bør kjenne sin besøkelsestid og sette pris på de som bruker tid på å dele sine erfaringer med andre - enten dette skjer ved militær kortfattethet eller ved ordrik begeistring. God jul til alle, og i særdeleshet til turrapportørene blant oss. Mvh. Gunnar

Risikominimerende strategier er ikke å forakte - selv for en storbrann i helvete som ser en snøball ankomme Gunnar

OK, jeg glemte alle jegerne blant oss Gunnar

"Dernest transport langs to brede grusfylte diagonale ramper (først til høyre, deretter til venstre) før klatring på klippe opp til ca. grad 4/4+ (mest 2-3)." (fra mitt innlegg ovenfor). Den siste grusrampen leder opp til et flatt og ganske stort utspring. Herfra gir klippeklatringen i grunnen seg selv. Opplevelsen av hvor krevende eller lett nordpillaren på Gjertvasstind er avhenger - som ellers - av forholdene (nedbør eller sol? is eller snø?), av hvor flink man er til å klatre, og av hvor risikovillig man er (inkl. hvor lite man er villig til å sikre). Høytrykket vil du finne på yr.no, årstiden på kalenderen (sensommer = is), og dine egne forutsetninger ved å se deg selv i speilet og ditt turfølge i øynene. Under de riktige forholdene kan jeg love deg en flott tur i storslagne omgivelser. Det er sistnevnte som gjør nordpillaren litt episk. Jotunheimenføreren er sjarmerende unøyaktig og generell i mange tilfeller, og man kan innimellom ha utgiver mistenkt for å ha laget en antifører. Men det har jo sin sjarm å ikke vite det meste på forhånd: Enda en forutsetning for å tangere det episke på det nivå den enkelte måtte befinne seg på. Gunnar

Hvis det stemmer at et bilde kan si mer enn tusen ord, bør det også være tilfelle at en serie animerte bilder (video) sier mer enn enkeltbilder: "Mountain(e)scapes" foreligger nå her og er en videosnutt som viser høydepunkter fra noen av mine turer i Alpene og i norske fjell sommer som vinter. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

En realitetssjekk her: Gunnar

Interessant. Takk for link. Gunnar

Lydsatt video (animerte stillfotos) fra travers av Aconcagua 2007-8 foreligger nå her: Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Gikk nordpillaren på Gjertvasstind sent i august 1997. Klatringen er tredelt: En tredjedel på is (45-50 grader) som krevde to issøkser og tre-fem isskruer da snø ble is sent i sesongen. Dernest transport langs to brede diagonale ramper (først til høyre, deretter til venstre) før klatring på klippe opp til ca. grad 4/4+ (mest 2-3). Til slutt is/snø ca. 45 grader (såvidt jeg husker) med avtagende bratthet til topps. Vi var tre og delte likt på å lede. Jeg ledet den første is-tredjedelen og husker naturlig nok denne som mest seriøs. Klippetredjedelen er objektivt sett klart minst farlig, men teknisk mer krevende enn is-/snøpartiene. Det kreves 3-5 isskruer (og ev. et par snøankere hvis tidlig i sesongen), og et lite rack kiler og kamkiler - ved siden av langslynger og karabiner. Husker ikke at det krevdes spesielt store kamkiler. Ta ev. med en stor hex. Og naturligvis: Gode skarpe stegjern som ikke detter av og to skarpe isøkser med håndleddslynge. Er det isete er det bare å glemme og returnere ned breen via Gjervasskaret. To av oss prøvde det uten hell. En annen fikk seg en god natt søvn på Skogadalsbøen. Gunnar

Jeg soloerte vestryggen av Snøholstind t/r påsken 2003 med stegjern og isøks. Litt skummelt da jeg ble tvunget ned av eggen og ut i nordflanken, men det gikk greit. Ligg unna denne ryggen solo med fokksnø. Det finnes en langt enklere oppgang fra sør-sørøst. Gunnar

Det er i den retningen man faktisk går når man skal besige Mt. Vinson i Antarktis i forbindelese med 7 fjell. Det dreier seg vel om skumgummi mellom teltdukene. Gunnar

Jeg ante ikke at det fantes seriøse teltprodusenter som laget endukstelt av stoffer som ikke "puster". Dette er selvfølgelig en oppskrift på å få kondens. Gode stoffer med pusteegenskaper er Dermizak (Bergans), Todd-tex (Black Diamond/Bibler) og E-Vent (Mountain Hardware, Exped). Gunnar

Jeg har nå tre endukstelt (BD Eldorado, Exped Polaris og BD Bombshelter) og har til gode å oppleve kondensproblemer utover minimal dråpedannelse på stengene som er innvendige på Black Diamond. Jeg har opplevd noe rimfrost vinterstid på BD-teltene, men ikke mye og dette evaporerer med lett fyring. Men jeg vet andre har mindre gode erfaringer med kondens/rim på innsiden av endukstelt. Kanskje har jeg ligget for lite i fuktig vær rundt 0 grader? Eller så er det andre som ikke har gode nok ventileringsrutiner? Det er dette som er den store kontroversen med endukstelt vs. todukstelt. Mvh. Gunnar

Fokuset på om todukstelt isolerer bedre enn endukstelt er etter min oppfatning feilstilt - fordi forskjellene på denne variabelen er minimal. Forskjellene kan bli vesentlig større når vi snakker om vekt, vindstøy og kondens. Gunnar

Har gode erfringer med endukstelt vinterstid. Lite eller ingen kondens/rim på Exped Polaris som dessuten har et lite innebygget fortelt. Har nå gått til anskaffelse av Black Diamond Bombshelter - et stort endukstelt med to fortelt, hvorav et for koking. Aldri mer todukstelt for meg - og jeg har hatt en del inkludert Helsport og North Face. Jeg tror ikke det er mye ekstra varme å hente på å bruke todukstelt. Isoleringseffekten av stillestående luftrom får du bare hentet ut om luften faktisk er stillestående og luftrommene ikke er for store. Et todukstelt med god ventilering innfrir ingen av disse kravene. Forskjellen får du frem ved å sammenligne en ordinær luftmadrass med et thermarestunderlag. Sistnevnte isolerer fordi den stillestående lufta er låst fast i et poresystem og derfor ikke er energitransporterende. En vanlig luftmadrass er steinkald om vinteren nettopp fordi varmen gjennom luftsirkulasjon sender varmen til snøen snarere enn å reflektere den tilbake til kroppen. Kroppen blir avkjølt. Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Blir deppa av å ligge i grønt telt. Foretrekker gult. Det blir lyst når man forsøker å sove mens sola er oppe. Men det er fortsatt mulig å lukke øynene. Gunnar