REJOHN

Da har vi noe til felles, jeg kom hjem fra 14 dager i Kroatia. (Hvor var du? - eller sagt på en annen måte, jeg tro jeg hadde lagt merke til mustasjen...)

Endelig mot Blåfjellenden igjen. Da var det endelig tid for en tur til Blåfjellenden igjen. Det er svært sjeldent at jeg ikke er på hytta i løpet av nesten 3 uker. På vinteren, ja, men på sommerføre… Jeg pleier å ta en tur innover ca. en gang i uka. Og nå var det på tide… Jeg planla egentlig å ligge over fra tirsdag til onsdag, men det slo meg plutselig at jeg like godt kunne slå to fluer i en smekk – både besøke Blåfjellenden og ta en «lang»tur. En tur på mer en to – tre timer. Frem og tilbake til Blåfjellenden tar mer enn 4 timer og da regner jeg ikke pausen inne på hytta. Grunn til at jeg kunne tenke meg en lengre tur, var selvsagt været. Yr vartet opp med sol og sommer – temperatur på opp mot 20 grader og nesten ikke vind. Kortbuksevær med andre ord. På Høgaleitet i Hunnedalen var det 13 grader, og litt vind. Det tok likevel ikke lang tid før svetten rant i bakkene oppover. Sola hold seg bak skyene en god stund, men etter hvert ble det klart. Og da kom varmen. Ved Tangane sto det sauer. Det så ut som om de egentlig helst ville være ferdig med heia for i år. Og ville hjem. På returen var alle sauene forsvunnet. De hadde antakelig ombestemt seg. Innover mot Blåfjellenden gikk det greit. Det var gode forhold, men det må ha regnet godt tidligere. Det var en god del sorpe, og jeg ble for skitten oppover leggene. Nå var jeg litt spent på hvordan jeg ville takle en tur frem og tilbake. Tidligere var dette bare barnemat, tror jeg. I alle fall, så ble det en god del turer fram og tilbake på dagen. I pensjonisttilværelsen, har det blitt mer overnattingsturer. Innover gikk det greit. I det jeg startet, kunne jeg se en skoleklasse gå av bussen. De skulle høyst sannsynlig samme vei som meg, mot Blåfjellenden. Jeg lurte litt på når jeg ville treffe denne gjengen igjen. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke ville se snurten av ungdommene før i det minste etter bakken opp fra hytta. Litt avhengig av hvor lang pause jeg tok. Det er litt artig å kunne konstatere at jeg møtte de omtrent der jeg forutså. Pausen på hytta ble litt lengre enn vanlig, det var en del småting som måtte gjøres. Det var kjekt å være tilbake på Blåfjellenden, og jeg hadde det ikke travelt. Det var to jenter på hytta, de tok en overnatting ekstra på grunn av en liten skade. Det var tørrer på veien hjem enn inn, likevel gikk det ikke noe særlig fortere. Og hvorfor skulle det gå fort en slik dag. Sol og sommer i slutten av august må bare nytes. Les hele artikkelen

Det har tidligere på forumet blitt diskutert dette emnet. Spot bruker Globalstar som har hatt (og fortsatt har) problemer med sine sattelitter, og dermed dekning. Når det gjelder telefon på dette nettet, kan det gå opp mot en time uten dekning - det gjør en Globalstar telefon nesten ubrukelig... Jeg har derfor skiftet til Iridium. Men selv dette nettet faller ut i dype daler og jeg har mistet dekningen noen ganger. (Dette vil selvsagt også gjelde Inreasch - som bruker Iridium nettet.)

Når det gjelder Skåpet og tradisjon, så er nok sinkplater mer "tradisjon" enn laftebygg, De gamle Heiberghyttene (Som Stf hytta Strorevatn) var dekket med sink. Det ble laftet i vårt område, men klimaet tilsier at bordkledning er bedre, og der folk så seg råd til dette ble det brukt bordklednng.

Søndagstur - rett etter "syden"ferie. Kan pensjonister ha ferie? Det føles i hvert fall slik med 14 dager i «syden». Nå ble det, nesten som vanlig, en god del spasering. Med sekk på 5-6 kilo. Hver dag. Det blir faktisk så pass mye tid på beina, at jeg føler meg litt sliten etter en uke. God trening, spesielt da det også blir en del styrketrening i tillegg. Etter 14 dager skulle det bli greit med en «hviledag». Bortsett fra at Turistforeningen skulle ha åpningsfest på sin nye hytte «Skåpet» dagen etter hjemkomst. Og hjemkomsten ville være rundt 23.00 på kvelden lørdag. Og åpningen av hytta skulle være kl 13:00 på søndagen. Noe som medførte at vi måtte være i bilen før 08:00 søndagsmorgen. For bestyrerinnen ville være med. Godt gjort, for hun hadde vært med på de fleste turene i ferien. Den nye hytta ligger i Fosand inn av Vinddalen. Skåpet ble navnet, hentet fra den gamle hytta som ligger et lite stykke borte fra den nye. Jeg har vært i området før, men ikke innover mot Skåpet. Så turen ville bli ny. Det er ikke så mange heieturer i vårt området, jeg ikke har vært på opp gjennom årene. Men inn av Vinddalen ville bli en ny tur. Skikkelig kjekt. Vi, bestyrerinnen og jeg nådde med god margin 8:45 ferja fra Lauvik. Det er jo et stykke å kjøre innover mot Helle og Espedalen og opp til Vinddalen. Det var alt en del biler parkert ute på et jorde. Vi tok fatt på stien innover dalen. Det var helt klart en gammel stølsvei. God sti med andre ord. Den fulgte stort sett elva/bekken innover. Ingen store bakker, bare jevn stigning. Ett stykke var det mye stein, som kan bli glatt i regn, men eller var det enkel gåing. Det første stykket gikk gjennom glissen furuskog med blåbær og tyttebærlyng. Det ble, etter som vi kom høyere, mindre furu og mer bjørk. Helt oppe kom vi inn på snaufjellet. Hytta ligger på 611moh. Nå hadde jeg hevet en god del i sekken – utenom det bestyrerinnen ville ha med. Alt i alt ble det en sekk noen kilo tyngre enn vanlig på dagsturer. Bare greit, da ville jeg antakelig ikke ta ut, slik at bestyrerinnen ble hengende bak. Det kom noen imot. De kunne fortelle at vi var nummer 18 og 19 på vei oppover. Nå tok vi igjen en del familier, så vi var vel antakelig omtrent nummer 9 og 10 som kom til hytta denne dagen. Av i alt 5-600 besøkende. «Alle» ville være med på åpningen av hytta… Selvsagt var det en hel del kjentfolk. Og det er alltid (må skives med store bokstaver…) ALLTID hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Det ble en lengre stopp. Etter bare vel en times tur oppover. I det fine været vi hadde, og på en slik kjekk stølssti, kunne jeg gjerne ha gått lengre. Jeg må innrømme at offisielle tilstelninger ikke er det jeg ønsker å delta i. Vi pakket sekken før selve åpningen og tok fatt på veien nedover. Det kom fortsatt folk i mot. Det ville bli folksomt. Men for oss ble det en rolig tur nedover. Skikkelig kjekt med en slik tur. Jeg kan godt tenke meg å gå oppover flere ganger. Les hele artikkelen

Far og sønner på tur. 14 dager i «syden». Det betyr normalt mye sol og strand. Nå er det å ligge strekk ut i timevis, høre bølgeskvulp og støy fra andre badende feriegjester, ikke helt min ting. Det har likevel blitt noen feriereiser de siste årene. Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg har funnet et helt greit sted. Det blir et par timer rolig spasering til og fra «stranden», og til lunch. Ikke så mye harde bakker og høy puls, men likevel så pass mye bevegelse at jeg synes det egentlig er greit å komme hjem for litt mer rolige dager – selvsagt avbrutt av en fjelltur i ny og ne… I år ville familien være med – den første ukene. Litt fred og ro – ferie – må vi gamle også få. Det betydde at jeg for en gang skyld, kunne dra på tur med mine to sønner, om været laget seg, den første uken. Og været samarbeidet. Det ble overskyet, og til og med noen dråper regn, dagen etter vi ankom. Perfekt for en lengre tur. Og det ble en tur fra Markarska til Baska Voda. Langs sjøkanten, nesten uten bakker, og med andre på vei til og fra. Selv om det er få som gå så pass langt som oss. Turen er opp mot 19 kilometer. I joggesko, kortbukse og nesten uten sekk, er det ingen stor utfordring. Det tar likevel tid. Tempoet blir relativt rolig. Det er alltid noe å se på, og stedene vi går gjennom, endrer seg år for år. Det blir stadig med feriehuser, butikker for turister, spisesteder og aktivitetstilbud. Det som for ti år siden var rolige småsteder med bare få turister, er blitt feriesteder med proppfulle strender. Med rolig tempo, behagelig tempo og godt selskap, blir det likevel en kjekk tur. Det er jo ikke så ofte jeg får anledning til å være sammen med mine sønner – som begge er voksne. De er opptatt og strever med sitt. Denne dagen ble det tid til prat underveis, og til en skikkelig hyggelig stopp for påfylling av veske før vi tok fatt på hjemveien. Veskebalansen må opprettholdes i varmen. Hjemturen gikk på samme måte som turen mot Baska Voda. Det er kjekt å gå slik og småprate. Det er egentlig ikke vanskelige eller dype spørsmål som blir tatt opp, mer dagligdagse ting som opptar praten. Men det er egentlig greit å kunne konstatere at mine sønner har mye av de samme basisverdier og syn på etikk og lojalitet som jeg selv har. Det lover godt f or fremtiden – synes jeg. Les hele artikkelen

Jeg er nok i fare for å være en gammel grinebiter selv, og liker ikke nye ting. Men foreløpig har den nye hyttestilen til STF virket bra, og det må jo telle. Om det ser fint eller stygt ut, er snakk om "smak". At nye Skåpet kommer til å bli en godt besøkt hytte, er jeg ikke i tvil om. Turen opp til hytta var en liten "perle". Det er få turer i vårt område av denne typen, og den er så pass kort at denne turen kommer nok til å bli like populær som turen til Viglesdalen. Når jeg likevel er litt skeptisk, går det mer på renhold/vedlikehold. Med fem hytter blir det fort mye rask og boss i kriker og kroker, og når ingen "ser på", blir vask og stell lettvint. (Selv med hyttevakt til stede, blir gulvasken hoppet over, for ikke å snakke om renhold av dassen - og her er det vaskerom i tillegg.) Jeg tror hytter som Skåpet, vil kreve mer vedlikehold/renhold en andre hytter, og det kan bli et problem.

Det er selvsagt mulig at smitten kom fra vannet. Årsaken til at jeg tror noe annet kan være grunnen til problemet, er at jeg, og svært mange med meg, har drukket fjellvann i årevis 20-30 år - uten problemer.

Og han vasket alltid hendene etter et dobesøk?

Dama har antakelig en håndveske til omtrent en månedslønn - brutto. dobbeltmoral er dobbelt så god som annen moral...

Når det gjelder Prekestolen, så ble det gitt informasjon direkte ved start av stien, men de fleste valgte å se bort fra advarslene. dette er også erfaringen min, de som kommer til Norge har planlagt turen lenge, og litt vær er ingen hindring. de har heler ikke "vår" referanseramme, og har problemer med å innse egne begrensinger. Dette gjelder faktisk også østlendinger på tur i mitt område. De er ofte svært overrasket over hvor tung en 6 timers tur egentlig er - selv i godt vær.

Regnværstur. Etter en uke på Nilsebu, skulle jeg muligens ha fått nok av ubetjente turistforeingshytter, men Blåfjellenden lokker. Det var egentlig bare spørsmål om når jeg skulle ta turen. Og ærend hadde jeg også. Det var noen småting som måtte ordnes. Været var avgjørende. Det ble onsdag til torsdag. Yr har ikke vartet opp med godvær den siste tiden. Det er nå ikke helt sant – søndag og mandag i forrige uke – på Nilsebu, var helt greit værmessig. Nå skulle onsdag og torsdag ikke være helt på topp – sånn værmessig. For det meste regn. Med muligheter for torden på torsdag. Men, og det var dette «men`et» som gjorde at jeg tok ut, et lite vindu uten regn begge dagene midt på dagen. Onsdagen stemte det nesten. Halve turen var uten regn. Jeg gikk og skulte opp på himmelen, det var mørke skyer, og de kom nærmere. Det kom regn, men som alltid, det gjorde jo egentlig ikke så mye. Jeg ble våt, og det har jeg vært mange ganger. Når regnet er kommet, glemmer jeg jo etter hvert at det egentlig regner. Det b lir tur som vanlig. Nede på hytta møtte jeg to jenter som hadde gått mye lengre i regn enn meg. De hadde gått over Strålaus på mandagen – i regn. En 6 timers tur. Og skulle tilbake til Lortabu på torsdagen. Torsdagsmorgen var det så vidt opphold – før regnet igjen datt ned. Jentene tok likevel ut på en ny 6 timers tur mot Lortabu. Jeg hadde ærend – det var ting å gjøre på hytta. Det er alltid litt tiltak å komme i gang etter turen inn. Selv om det ikke er en lang tur sitter den likevel litt i beina. Jeg jobbet i et par timer, og fikk unna det jeg hadde planlagt. Ut på ettermiddagen kom det en familie fra Oslo – på tur i Frafjordheiene. De hadde gått til prekestolen dagen før, og nå inn til Blåfjellenden. Som så mange andre fra østlandet, litt overrasket over hvor mye opp og ned det var på våre kanter. Litt spesielt var det å oppdage at mesteparten av gjestene denne gangen brukte ALF sko, Jeg måtte ta et bilde, der skoene sto oppstilt til tørk. Ingen klagde på skoa, mer på alt vannet. Familien fra Oslo hadde bestilt senger, det kom likevel ikke som en stor overraskelse for meg at ungene heller ville ligge på hemsen enn på rom med foreldrene. Det er ofte slik at ungene foretrekker madrass på gulvet på hemsen. Det er muligens litt mer spennende enn en seng på et vanlig soverom. Jeg fikk derfor beholde min vanlige seng i hytta – og det er jo det beste. Kan hende jeg, mer enn andre – muligens – legger litt mer vekt på at alt skal være som alltid. Tilbaketuren torsdag ble omtrent som onsdagen. Halve turen i regn – med hetta opp. Helt greit egentlig – temperaturen var over det «normale» og det blåste ikke noe særlig. Nesten nede i Hunnedalen gikk jeg på 3 stykk som ville til Sandvatn. I regnet. En uten jakke. Jeg håper jakken var med, selv om det ikke egentlig var kaldt. Les hele artikkelen

Gore-Tex jakke og bukse er alltid med. Ull under - selv på sommeren. Jeg bruker Gore-Tex bukse hele året, og det er bare i finvær at kortbuksa blir tatt i bruk.

Skulle noen ha vansker med å finne det som var Norges nasjonalblomst Bergfrue, er det bare å ta en tur til Lysebotn. I en av de øverste svingene sto planten tett i tett.

Med bestyrerinnen på søndagstur. Det er forbasket. Ikke bare en fot, men nå begge bakbeina med achillesproblemer. Det ga en av minst tre gode grunner for en søndagstur på høgjæren. Det var også andre grunner: Det skulle regne omtrent hele dagen, og bestyrerinnen ville være med. Det siste er et veldig godt argument for å legge turen ikke for langt opp i heia og ikke la det bli for mange timer underveis. Men jeg savner en langtur, og hadde egentlig tatt sikte på en tur inn til Sandvatn og tilbake. Det ble hurtig bestemt at dagens tur ville gå på høgjæren – en rundtur fra Holmavatn til Synesvarden videre mot Steinkjerringå og tilbake til bilen. Antakelig en to timers tur. Spørsmålet var om høyre bakfot ville oppføre seg, under turen – og hvor mye regn vi ville få ned over våre syndige hoder… Regn ble det. Fra start en blanding av skikkelig regn og lett regn, men så pass at hetta måtte være på. Fra Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå ble det adskillig bedre – til og med litt sol, som YR ikke hadde meldt. Kan vi klage på det? Tilbake mot Holmavatn fikk vi på ny regn, sikkert bare for å få vasket sorpa av buksa. Planen var å spise middag på Kalsbua på vei hjem. Det er greit å være, i det minste litt presentabel i selskap med andre. Turen på høgjæren er fin, uansett vær. Det er høy himmel og vidt utsyn. Havet ligger som en blå flate ute i horisonten mot sør og vest. Fjell og hei ligger som en mur mot nord og øst. Landskapet er selvsagt skapt av isen. Dødishauger og eskere er vanlige. Men ingen kan si at landskapet er frodig. Vi fant likevel blomster og planter til hjemmebruk. Lyngen – røsslyngen, sto i blomst og lyste opp bortetter liene. Oppe i høyden fant vi mengder av Blåknapp og det sto en enslig gullris og pyntet opp en plass. Bestyrerinnen var på plass og fikk med seg av overfloden - både blåknapp og røsslyng. Det var ikke mange andre på tur denne søndagen. Vi traff folk, men til å begynne med var vi temmelig alene. Det ble til at vi tok en liten prat med de vi tross alt støtte på. Vi viste hvor «kjerringå» var til en familie vi traff på toppen av Synesvarden, og måtte også vise vei til «kjerringå» da et eldre ektepar spurte om veien. Antakelig hadde de ikke vært i området før. Det ble ingen lang søndagstur denne gangen – men hyggelig var det å gå i lag med bestyrerinnen og «botanisere». Det var nærmest hagetilstander enkelte plasser med flott sammensatte «bed» av lyng blåknapp og hønsebær (skrubbær). Pent var det i hvert fall. Og bakfoten? Oppførte seg eksemplarisk, selv om det kjentes litt. Da er jeg antakelig klar for en lengre tur etter hvert. Les hele artikkelen

Ikke tur men besøk på Nilsebu. Også i 2016 har jeg fått anledning til å være en uke på Nilsebu. En uke på en ubetjent STF hytte som hyttevakt, betyr å treffe mange kjekke fjellfolk. Noen jeg har møtt før, men også nye bekjentskap. Det var egentlig meningen at min eldste bror skulle være med. Uheldigvis ble ikke dette mulig. Sykdom hindret deltakelse i årets begivenhet. Til gjengjeld ble min datter med familie med. De kom opp på søndag og ble et par dager. Det er alltid kjekt å kunne tilbringe noen dager sammen med barnebarna. Det ble ikke anledning til noen egentlig tur. En fot som skapte seg, gjorde tur umulig. Til gjengjeld fikk jeg da tid til å prate med gjestene på hytta. Selv om Nilsebu ligger langt inne på fjellet, er det enkelt å komme inn til hytta. Utbyggingen av vannkraft på 50 tallet laget vei innover fjellet, så det er bare noen timer på beina er alt som skal til. Nåe går stien over Heiafjellet og det er bratt opp, men helt greit. Derfor er det vanlig at det kommer familier med unger. Ikke bare min egen datter med sin familie, men også andre med små unger. En av familiene var på langtur mellom hyttene i området. 4-5 overnattinger med 5-6 «normal»timer mellom hyttene. Minsteungen var 7. La oss si det slik: faren hadde tung sekk. Merkelig nok var det ikke flest folk natt til lørdag, men søndagskveld og mandagskveld var det stor stemning og mange folk. Så var det bom stopp – omtrent. En dag uten folk, bare meg. En natt med en langveisfarende herre – på min alder… Og en kveld i selskap med far og sønn. Alle med forskjellig erfaring fra både yrkesliv og turliv, men alltid interessante å lytte til. En ingeniør med både utdanning i sveising og metallurgi, andre med erfaring fra traktor og sau. Spranget er stort, men alle er kjekke å snakke med. Det ble likevel noen lange dager i selskap med meg selv, og gamle årbøker fra Turistforeningen. Som er fulle av turrapporter og fortellinger fra tidligere tider. Torsdag er komledag her i distriktet. Og jeg hadde med alt for å lage en riktig komlemiddag. Det er vanligvis min eldste broder som står for komlene. Denne gangen måtte jeg til selv. Komlene ble spist i selskap med meg selv. Det kom en kar litt ute på kvelden. Det lot til at komlene smakte. Jeg tror også familien som kom til hytta etter 8-9 timer ute på tur, satte pris på å få stekte komler. Til en forandring ble det ikke noe til over for «dodraugen». Etter å ha tatt en grundig omgang i hytta, gulv og vinduer, kjøkken og skut, pluss dassen fikk en omgang med kost og fille, var det tid for å forlate Nilsebu. Litt lettet for igjen å kunne nyte «sivilisasjonens goder» som iskrem, men også litt trist fordi det var tid til avskjed. Jeg sier vanligvis til meg selv at dette får være siste gang når jeg forlater hytta, men jeg er langt fra sikker på at jeg har samme mening på våren 2017. Les hele artikkelen

Den vanlige veien for bøndene i de øvre gardene (Ådneram) i Sirdal til handelsmannen i Lysebotn, gikk gjennom Grytdalen (hvor veien i dag går) og ned "brekkå" til Lyse. Bekkå var den gangen bratt og en utfordring for mange. Den er blitt verre pga ras... Grunn til dette var at de ikke kom fram gjennom Lysedalen. De nedre gardene (Fidjeland) gikk over Halvfarheia til Øygardstøl og brekka ned, der veien går i dag.

Fem dagers rundtur i Frafjordheiene med @hllnd, Høgaleite-Degevatn-Strålausheiæ-Blåstøldalen. Traff forresten @REJOHN på vei innover mot Blåfjellenden med en flokk sauer. Hyggelig møte! Stort sett sånt vær: Tok nøyaktig en time før buksa røyk, men ble lappet sammen igjen hver kveld, kveld etter kveld: Klarnet endelig opp siste kveld, mens skyene i Blåstøldalen ennå kom blåsende opp mot campen: Og siste kvelden ble et eventyr med en vanvittig lyssterk fullmåne over Leitesvatnet: Teltekvipasje siste morgen, endelig tørre sokker og sko: Strålende tur, uansett: Dro på fiskeutstyr, kastet sluken i vannet et totalt dusin ganger uten suksess. Brukte stort sett tiden på å gå, sutre over gjørme, sutre over oppoverbakker, sutre over kalde føtter, sutre over for tynn sovepose og sutre over for lite tilgang på kjeks. Alt med godt humør! Fem dagers rundtur i Frafjordheiene med @hllnd, Høgaleite-Degevatn-Strålausheiæ-Blåstøldalen. Traff forresten @REJOHN på vei innover mot Blåfjellenden med en flokk sauer. Hyggelig møte! Stort sett sånt vær: Tok nøyaktig en time før buksa røyk, men ble lappet sammen igjen hver kveld, kveld etter kveld: Klarnet endelig opp siste kveld, mens skyene i Blåstøldalen ennå kom blåsende opp mot campen: Og siste kvelden ble et eventyr med en vanvittig lyssterk fullmåne over Leitesvatnet: Teltekvipasje siste morgen, endelig tørre sokker og sko: Strålende tur, uansett: Dro på fiskeutstyr, kastet sluken i vannet et totalt dusin ganger uten suksess. Brukte stort sett tiden på å gå, sutre over gjørme, sutre over oppoverbakker, sutre over kalde føtter, sutre over for tynn sovepose og sutre over for lite tilgang på kjeks. Alt med godt humør! I dag ble det en tur til Bjørndalsfjellet. Fikk faktisk med meg naboen også. Testet ut en type turkaffe som jeg fikk av min kone for ganske lenge siden. Husker ikke helt når, men nå hadde den stått og fristet meg lenge nok. Den funka helt greit, men litt mye ameras for to kopper kaffe. Et par "strips" med nescafé gold gir bortimot samme resultat på halve tida og med mye mindre søppel. I dag ble det tur igjen, men ikke med flyktninger denne gangen. Det ble tur til Månafossen og videre inn til friluftsgården Mån sammen med en dansk venn og hans datter på 11 år. Vi var ganske heldige med været. Temperaturen var vel så vidt under null og det føk litt snø i luften, men ikke mer enn at det så vidt ble et fint "melisdryss" på fjellknausene og issvullene oppover mot fossen. Det var ikke så mye vann i fossen men den var ganske fin med all isen som hadde bygget seg opp rundt fossen og nedover i elven. Vel fremme på Mån ble det spist matpakke i kjelleren / varmestuen på hovedhuset og jeg gjorde et tappert forsøk på å steke pannekaker. http://jarenfri.no/no/steder/friluftsgarden-man/ Jeg hadde forberedt pannekakerøre i en flaske og i tillegg hadde jeg med favorittstekepanna av støpejern. Det eneste jeg hadde gjort som ikke var helt vanlig var at jeg, i et forsøk på å spare tid før jeg skulle dra, hadde laget pannekakerøre av en sånn pose som bare skal tilsettes vann. Da jeg stod og strevde med disse pannekakene kom jeg til å tenke på at dette har jeg opplevd før, og da var konklusjonen akkurat den samme som nå. ALDRI mer pannekaker fra pose. Det ble bare noe graps som til slutt ble skrapt ut av panna og lignet da mer på en haug mislykket eggerøre enn på pannekaker. Vel hjemme gjorde jeg et nytt forsøk inne på induksjonskomfyren, men selv om jeg da klarte å få frem en pannekake som lignet litt på bildet utenpå posen så fikk den ikke ståkarakter av noen av familiemedlemmene her i huset. Da får vi bare håpe at jeg husker dette neste gang jeg skal på tur med pannekakerøre og stekepanne. Pannekaker lages enklest av f.eks. 3 egg, 2 -3 ss sukker, 6 dl hvetemel og 7 dl melk. Alle de kjemikaliene som står listet opp på posene fra Toro er både unødvendige og helt uegnet til pannekaker. I dag ble det tur igjen, men ikke med flyktninger denne gangen. Det ble tur til Månafossen og videre inn til friluftsgården Mån sammen med en dansk venn og hans datter på 11 år. Vi var ganske heldige med været. Temperaturen var vel så vidt under null og det føk litt snø i luften, men ikke mer enn at det så vidt ble et fint "melisdryss" på fjellknausene og issvullene oppover mot fossen. Det var ikke så mye vann i fossen men den var ganske fin med all isen som hadde bygget seg opp rundt fossen og nedover i elven. Vel fremme på Mån ble det spist matpakke i kjelleren / varmestuen på hovedhuset og jeg gjorde et tappert forsøk på å steke pannekaker. http://jarenfri.no/no/steder/friluftsgarden-man/ Jeg hadde forberedt pannekakerøre i en flaske og i tillegg hadde jeg med favorittstekepanna av støpejern. Det eneste jeg hadde gjort som ikke var helt vanlig var at jeg, i et forsøk på å spare tid før jeg skulle dra, hadde laget pannekakerøre av en sånn pose som bare skal tilsettes vann. Da jeg stod og strevde med disse pannekakene kom jeg til å tenke på at dette har jeg opplevd før, og da var konklusjonen akkurat den samme som nå. ALDRI mer pannekaker fra pose. Det ble bare noe graps som til slutt ble skrapt ut av panna og lignet da mer på en haug mislykket eggerøre enn på pannekaker. Vel hjemme gjorde jeg et nytt forsøk inne på induksjonskomfyren, men selv om jeg da klarte å få frem en pannekake som lignet litt på bildet utenpå posen så fikk den ikke ståkarakter av noen av familiemedlemmene her i huset. Da får vi bare håpe at jeg husker dette neste gang jeg skal på tur med pannekakerøre og stekepanne. Pannekaker lages enklest av f.eks. 3 egg, 2 -3 ss sukker, 6 dl hvetemel og 7 dl melk. Alle de kjemikaliene som står listet opp på posene fra Toro er både unødvendige og helt uegnet til pannekaker. Jeg har hatt en uke på Nilsebu, og ikke sett innlegget før nå. Det var et kjekt møte, men bare så alt for kort. Vi burde hatt tid til en skikkelig prat. Sauene får ta skylden... Teltplassen ved Leitevann så skikkelig kjekk ut - jeg har ofte lurt på å legge meg litt lengre nede på selve tungen ut i vannet, (Men Blåfjellenden er for nær) Skiløypa går rett over denne tungen... Det var uansett en av de virkelig skjeldne dagene...

Det er en god grunn til at den merkede stien mellom Lysebotn og Grautheller går over Kamsvatn. Lysedalen blir ofte beskrevet som "ufremkommelig" og ikke uten grunn. Som Lars Monsen viste, er det mulig å komme fram, og jeg har hørt om andre, men med høy vannstand og regn - ikke for alle....

Tur til Blåfjellenden i fellesferien. Enkelte turer til Blåfjellenden er kjekkere enn andre. Noen ganger skyldes dette været, eller god form, men ofte skyldes det at jeg treffer folk jeg har mye til felles med. Fjell og hei. Og noen ganger – noen ganske få ganger – treffer alle ting sammen. Greit å gå, godt vær og masse fjellfanter -utenom meg… Turen onsdag-torsdag i denne uka, var en slik tur. Det var sommer – helst for varmt i bakkene. Opp på heia var det en trekk fra sør som gjorde det «levelig». Ikke langt inne på heia, tok jeg igjen Sigmund fra Fidjastølen. Han er heiakar så god som noen – og sauegjeter. Du skal ha snørt fjellskoene en del ganger for å holde følge med den karen. Og i tillegg til å ha gått mye, må du ha kondisjon – og helst være noen år yngre – sånn i 30 -40 årene… Da kan det hende du kommer deg fortere frem enn Sigmund, men jeg er ikke helt sikker. Vi fikk i hvert fall en hyggelig tur oppe i heia mens vi jaget på sauene som skulle innover. Godt selskap, godt vær og rolig tempo (sauene bestemte farten), kan det bli stort bedre? Det kunne det. Nede ved hytta var det varmt. Skikkelig varmt på terrassen – og nødvendig med bad. Det ble årets første bad i fjellvann. I fjor tror jeg ikke det ble noe bad i det hele tatt – var det sommer i fjor? Jeg ble ikke alene på hytta. Det kom andre fjellfanter og sauegjetere. Vi ble en god gjeng den kvelden. Flere hadde god greie på Madlandsheia, og det ble en del snakk om ruter, stier og gamle leger og buer. Det er alltid kjekt å bli oppdatert på et område jeg vandrer en del i. En av karene – yngre enn meg, hadde omtrent vært over hele heia – Sirdal-, Suldal-, Ryfylke- og deler av Agderheia. Både med sau og på tur. Kvelden gikk fort, men natta ble lang – det var varmt på hytta. Morgenritualet ble som vanlig. Med frokost, kost og vask. Det som ikke var helt vanlig var tiden – jeg sto opp etter lommeuret som viste halv åtte. Vintertid…. Jeg må se å få stilt den klokka. Morgenen var overskyet og det blåste. Ikke helt kuling, men tett opp til. Vinden kjentes godt over kantene, og det var helt greit å ha oppoverbakkene i le for vinden. Det var fortsatt varmt, sikkert en 16-17 grader, så litt vind gjorde egentlig ikke noe. Det ble en tur i korte bukser og med kort og lett ullbluse. Slike turer kan det ikke bli for mange av. Les hele artikkelen

I Stavanger turistforenings område, både i Frafjordheiene og i Sirdalsheiene, gjelder medlemskap som fiskekort. Det er ikke fisk i alle vannene i heia, men der det er fisk er det mange - små... Ønsker du mer detaljerte opplysninger, så spør eller søk her på forumet. (Og jeg tror ikke det er noen som spør om fiskekort, om det ikke gjelder vann nær vei- som blir "kultivert".)

Sol, regn og nye sko. Planen var grei. Hjem fra hytta i Tysvær, og opp i heia neste morgen. Værmeldingen og broderen var like klar på at det ville bli i regn og uten selskap. Det ble endringer i planen. Søndagsturen burde gå i heia, men nye sko (og sosiale forpliktelser) gjorde at jeg greit kunne finne en kortere tur, og i hvert fall en tur som krevde mindre kjøring. Det tar tross alt mer enn en time å komme seg opp til startpunktet for en heiatur. Det ble – som så mange andre søndagsturer, en tur på høghjæren. Turen fra Topdal over Synesvarden til Holmavatn og videre til Steinkjerringå, med retur samme vei, betyr 15-16 kilometer og rundt 3 timer. En drøy tur for mange. For oss en tur vi har gått en del ganger. Broderen hadde kjøpt nye sko. Ikke ny modell – det var fortsatt ALFA walk-king, men nye, og noe endret i forhold til forrige skopar. Nye sko kan være en utfordring på langtur. 3 timer i «lett» terreng var en bedre plan. Når værmeldingen også var mye mer medgjørlig her ute ved kysten enn inne i landet, var det enkelt å velge turmål for søndagsturen. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen i Topdal. Og heller ikke spor oppover «geilen» fra veien. Vi så, så vidt noen på toppen, men utenom det møtte vi ikke folk før helt nede ved Holmavatn. Da, virket det som om folk hadde fått sukaten ut av øynene, og turklærene på, for der møtte vi en god del. Som både skulle til Synesvarden og mot Steinkjerringa. Vi hadde håpet på overskyet oppholdsvær, men alt på vei nedover mot Holmavatn måtte jakken på en omgang. Og sånn fortsatte det egentlig. Jakke av og på. Det ble bedre vær inne i mellom. Sola tittet fram og det ble varmt i bakkene. Det syntes sikkert også de to karene som kom imot oss – i en skikkelig regnbøye. Iført hettegenser og kortbukse. Nå er det ikke lange turen fra Holmavatn til Steinkjerringå for sprek ungdom, og den samme ungdommen tåler antakelig å bli gjennombløt i tøyet. For egen del fungerer gore-tex bedre, selv om det blir fuktig, og helst vått innenfor jakke og bukse. Jeg er ikke sikker på om jeg skal anbefale å ha med hund på denne turen, selv om vi traff en god del folk med hund i band. Det går ganske mange ungdyr i utmarka, og de kan lett bli nysgjerrige. Med en flokk unge kviger gåend i mot hunden, kan det lett bli at den tar dekning bak eieren. Som så blir omringet av de samme ungkvigene… Vi har aldri blitt plaget av dyr, her oppe på høgjæren , men jeg har hørt om folk med hund som ikke helt har følt at situasjonen har vært grei. Vår tur gikk i et greit tempo. Med bakgrunn i 15-16 kilometer og omtrent tre timer, blir det 5 kilometer i timen. En god del hurtigere enn opp i i heia, der farten lett kan bli under tre kilometer i timen – om bakkene er lange. En slik fart så pass lenge, kan lett gi gnagsår om skoene ikke passer helt. Broderen kunne heldigvis melde at det ikke var antydning til problemer med beina da vi igjen sto på parkeringsplassen. Les hele artikkelen

En tur til Blåfjellenden. Den siste tiden har det blitt til at jeg tar ut på tur midt i uken. Det er jo ikke noen grunn til å holde på gamle tradisjoner med tur lørdag og søndag. Som pensjonist styrer jeg jo tiden selv. Så denne uken – med lite å ta seg til – ble det en tur til Blåfjellenden. Det burde ikke være mange andre på tur, men det er fellesferie og greier. Alt i starten kunne jeg seg spor innover, jeg var ikke alene mot Blåfjellenden denne dagen. Ett stykke innover gikk jeg forbi et følge på fem. Fire voksne og en jente på 12. Jenta sprang først. Etter to turer med en masse regn, var det avgjort greit å gå uten å få vann i håret. Det var ikke nettopp solskinn, men overskyet og lite vind er helt greit. Det hang noen tåkedotter langs fjellsidene og det var litt yr i lufta av og til. Aldri så dårlig at det var nødvendig å hive på jakken. Ullblusen blir våt uansett. Enten av yr/regn, eller av svette. Denne gangen var jeg ikke på jobbtur. Jeg var på ferie – til Blåfjellenden. Det ble god tid til å prate med andre gjester. Blåfjellenden er egentlig helt greit å komme til. Spesielt for meg som har tilbrakt 20-30 netter på hytta hvert år de siste 20-25 årene. («Hekkan», det blir en del overnattinger totalt det…) Jeg er «hjemme» på hytta. Finner roen og blir sjelden utålmodig og stresset. Det er helt greit at det er andre på hytta – selv om det er kjekt å være alene. Denne gangen var det en belgisk familie. Faren arbeidet med statistikk i det belgiske kreftregisteret. Interessant å høre om hans jobb. Etter en hyggelig kveld, og en rolig morgen, hvor det likevel tok litt tid å få vasket og ryddet, var det tid for bakken opp. Fra Blåfjellenden og til toppen av bakken er det ca 250 høydemeter. Jeg kommer ikke opp uten å ønske at bakken var kortere. Nå er vel erfaringen den at det er bakker uansett. Det som kjennes som helt greit innover viser seg å være bakker på tilbaketuren. Etter å ha gått bakken opp noen ganger, blir det mer og mer rolig og jevnt oppover. Ingen kjappe tak, og pulsen jevnt under 85%. Det merkelige er at forskjellen i tid på å streve seg opp med hivende pust og bankende hjerte, mot rolig jevn gange, ikke er stor. Bare noen minutter. Og så travelt har jeg det da ikke. Vel oppe begynner den greie og kjekke delen av tuen. Ikke for mye opp, noe ned, men en god del flatt berg. Greit å gå. God utsikt, både fjell og vann. En og annen liten fonn øverst. Over «haugen» og nedover mot Hunnedalen blir det mer og mer «transportetappe». Selv om det går kjapt og greit unna, er det mindre hei og fjell. Siste bakken ned mot veien blir det også en del sorpe – på tide å gå forsiktig. Nede på veien, er det bare å konstatere at turen er over, og at det har gått greit – og se fram til neste tur… Les hele artikkelen

Nå ligger vel membranen innenfor læret, og kommer ikke i kontakt med skokrem og greier. Jeg tror det er greit å bruke nesten hva som helst. skokremen hindrer vann inn i læret og beskytter skoene.... Nå er egen erfaring at skoene, med eller uten behandling varer omtrent like lenge, og gore-texen lekker en liten stund før skosålen er utslitt. Jeg har med andre ord sluttet å behandle skoene overhodet - kjøper nye etter hvert. (Det eneste problemet er at skoene blir tyngre med masse vann i læret...)

Hjem til regn. S å vidt hjemme før kursen settes mot Blåfjellenden. Sent lørdag, hjem fra «syden», tidlig søndagsmorgen, opp i heia. Og noe skar seg selvsagt. Å komme hjem på kvelden en lørdag, betyr stengte butikker og lite i skuffer og skap. Planen var å stikke innom bensinstasjonen, siden jeg uansett måtte fylle tanken. Bensintanken ble full, men jeg glemte å handle mat…. Værmeldingen var heller pessimistisk – regn og atter regn. Nå var ikke starten så aller verst – bare litt yr de første 15-20 minuttene. Etter det – regn. Heldigvis ikke mye vind, og temperaturen heller ikke så gal – rundt 10 grader. Som sagt regn og mer regn. Det er noe eget med det å gå i silregn. Den første halve timen er alt greit – jakke og bukse holder unna regnet, og svetten har ennå ikke gjort resten vått. Etter dette begynner vannet å trekke oppover armene, svetten gjør at det meste blir våtere og våtere. Etter en stund kan det ikke bli verre, og da er det på tide å finne fram det gode humøret – selv om regnet slår i hetta. Det var ikke lett å komme i godt turhumør denne gangen. I hvert fall ikke på vei inn. Siden det var søndag, burde jeg møte noen på vei tilbake til sivilisasjonen etter en natt i «villmarken». Ikke en kjeft å se før ved brinken ned mot Blåfjellenden. Da møtte jeg et Dansk par. Det ble ikke lange stoppen for prat, regnet slo i bakken der og da, og på brinken tok vinden litt. Nedover bakken kom det flere imot. Ikke så mange som jeg hadde forventet. Det var ikke veldig mange som hadde overnattet på hytte denne gangen. På hytta traff jeg to karer som ventet på bedre vær – forgjeves. For egen del, litt flaks at de ventet. Det var kjentfolk, og ikke påholdne med maten. Jeg fikk det jeg trengte. Det rant av jakken og buksa da jeg kom ned til hytta. Jeg hengte opp klærne til «tørk» - i det minste litt tørrere. Men det betydde å gå rundt i bare boxeren – nå har jeg alltid litt ekstra klær i sekken , og denne ganen kom det vel med. Lang under vinter…. Det er faktisk sånn at jeg ofte bruker lang under når det regner. Og denne gangen regnet det skikkelig… Regnet gjør at huden konstant blir avkjølt når det ikke er isolerende lag mellom kropp og gore-tex. Lang under i regnvær er derfor tingen. Hjemturen ble derfor noe mer behagelig, om enn noe varmere. Jeg tok følge med de to karene et stykke. Hjemveien burde være mer ubehagelig enn turen inn. Hjemover fikk vi vinden rett imot, og det regnet ikke mindre enn på veien inn. Likevel ble det etter hvert en helt grei tur. Det regnet, ja vel, jeg kunne vanskelig bli våtere. Det var jo ikke kaldt. Helst i godt humør og med lette ben ble det mer enn en kjekk tur. Noe av årsaken var at karene satte opp god fart fra start, og bortover flyene ble det «godt gammelt» tempo. Og det er noe vi som har levd noen år ikke opplever hver dag. Karene jeg gikk sammen med stoppet for litt vann, ved saft bekken, mens jeg fortsatte – i godt tempo. Og det holdt helt ned. Nå må jeg innrømme at jeg nok kjente meg temmelig stiv dagen etter og holdt meg helst i ro, men… Les hele artikkelen