REJOHN

Som "HegeJohnsen" nevner er turen fra Mogan til Veneguera en flott opplevelse, mer enn en vanlig tur. Det er mulig å starte lengre oppe i dalen, - på vei mot Tasarte - fra "Mannen med staven". Drosje til Mogan eller "Mannen med staven" koster 30-35 euro. Og turen er tilsammen 8-9 kilometer, men med en lang lunch i Veneguera, (Det er mulig å ta buss.) Selvsagt er turen inn til "Norskeplassen" (og eventuelle "plasser" lengre inne, som Eivinds plass eller Våres plass) et must. Er du i tvil om hvor du skal starte for å komme innover mot Norskeplassen, ta drosje til hotellet "Natural Park" (2-3 euro) og følg strømmen innover. Eller spør - på norsk - folkene du ser i turklær - kort bukse og tynn bluse - OG rompetaske...

Ensom vintertur. Jeg startet å skive innlegg i bloggen i desember 2011, for 8 år siden. Siden den gang har det blitt 900 innlegg. Det er blitt flere turer, da jeg som oftest ikke skiver et innlegg for turen inn til Blåfjellenden og et nytt for turen tilbake. La oss si 1000 turer.... 1000 turer vind og regn, men også i sol og varme. Det har også blitt noen turer utenfor de vanlige plassene, som i «syden» og i England og Scotland. Bloggen blir i hovedsak skrevet for å jeg skal kunne huske hvilke turer jeg har vært på og hvem som var med. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene. Søkefunksjonen i bloggen gjør det også enkelt å finne tur eller sted jeg søker. Som oftest kjekke flotte turer, men også inne i mellom turer som huskes på grunn av skader eller andre opplevelser. Aldri likegyldige turer, det har på tross av skader eller negative opplevelser alltid noe å glede seg over. Det har blitt mye natur opp gjennom årene. Mange fine opplevelser. Første innlegg – i 2011,handlet om to turer rundt Li. Ikke helt overraskende siden den turen var en vanlig vinteretur. Etter 8 år er det fremdeles en tur jeg ofte går. Solskinnet YR meldte for lørdag, kom ned i dråpeform. Tidlig på morgenen valgte jeg likevel å forberede en tur rundt Li. Alene rundt Li en lørdag rett før jul, blir ofte det – alene. Siden jeg benytter en u-meret sti det første stykket frem mot Sprettraubakken, ser jeg sjeldent folk. Det merkelige er at jeg ofte treffer, eller ser folk nettopp her. Denne gangen – ikke en kjeft. Stien rundt Li er merket med røde t`er. I desember mangler det blomster og farger. Det er derfor ganske kjekt å se kristtorn med røde bær – i tillegg til de røde T`ene. Det er tydelig noen som har vært på tur for å få med seg kristtorn. Det lå avskårne greiner flere plasser. Antakelig noen som først hadde tatt noen grener med grønne blader, og litt senere funnet greiner med både blader og bær. Gale-eplene under treet rett ved stien, minner om høst. Og denne dagen var det egentlig høstvær og ikke vintervær. Regnet forsvant og det kom en forsiktig lysning i sør. Oppe på toppen, tittet solen så vidt frem, selv om det hang tunge og mørke skyer over fjellene lengre inne i landet. Selv ikke på toppen var det folk. Her pleier det nesten alltid å være andre, gjerne foreldre med barnevogn. Det er en grei tur fra Li og opp veien. Litt etter toppen kunne jeg høre folk bak meg. Det kom to jenter friskt joggende forbi – i pratetempo. Litt lengre nede i bakken mot Dalevann, kom det to andre jenter inn mot stien. Denne dagen var det jenter og meg som var på tur. Egentlig var det helt greit å gå rundt Li denne gangen. Selv om det var regn og vått, og jeg måtte gå litt forsiktig, så henger de nye ALFA skoene så pass bra et jeg kommer frem uten store problemer. En grei tur, sånn rett før jul Les hele artikkelen

Med vær som normalt. Tyvende desember og endelig desembervær. Det vil si: regn, vind og minst 10 grader. Til nå i desember har det vært kaldt. Det har blåst en del og det har regnet. Temperaturen har vært ned mot null, med litt frost og glatte veier. Det vanlige været her ute langs kysten mot nordsjøen er regn, vind og rundt ti grader.... Denne dagen viste termometeret i bilen 13 grader – varmegrader.... YR melde til og med litt sol, men ombestemte seg i siste øyeblikk. De var så vennlige og holdt regnet borte midt på dagen. Det ville med andre ord være mulig med en fredagstur – uten å ta på gore-tex`en. Det er ikke vanskelig å planlegge lange flotte turer. Selv om det regner katter og blåser stiv kuling er det mulig å planlegge tur. Gjennomføringen er noe anderledes. Med fint vær i sikte, så jeg for meg en litt lengre tur på fredagen. Det ble ikke bare YR som ombestemt seg. Med ryggen mot stupet (dårlig vær), tok jeg også et langt steg tilbake. Jeg hadde tenkt å ta turen fra Gramstad mot Resasteinen og Dale og tilbake. Gjerne opp om Dalsnuten på tilbakeveien om alt klaffet. En tur på minst 4-5 timer. På morgenen, mens det fortsatt ikke var skikkelig dagslys, var det virkelig trist utenfor stuevinduet. Vått, overskyet og det blåste. Riktig triste greier. Det ble bedre ut over dagen, og da Bestyrerinnen meldte at hun, sammen med noen andre, ville ta en tur, kunne jeg ikke sitte inne. Det fikk heller bli en litt kortere tur enn planlagt. Jeg dro til Gramstad, og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. 200 høydemeter lengre oppe. Denne dagen var det ikke lett å komme seg opp bakkene. Det kan være at styrketreningen fra dagen før, satt i beina, men uansett så var det tungt. Jeg kom selvsagt opp. Pust og puls arbeidet på høygir. Det er etter hvert sjeldent jeg går så pass lenge med høy puls. Det gir ofte lang rehabilitering. Nedover gikk greit. Jeg hadde på de nye ALFA skoene, og jeg er antakelig litt mindre engstelig for å tråkke feil med høye støvler enn med lave sko. Det var ikke mange andre ute og gikk denne fredagen. Jeg traff egentlig bare en jente på hele turen. Hun var på vei opp mot Bjørndalsfjellet som meg, og vi traff hverandre igjen da jeg gikk nedover. Det er egentlig ikke noe spesielt å treffe en enslig jente på tur. Det begynner å bli mer uvanlig å treffe gutta på tur, og enslige gutter forekommer omtrent ikke. Gamle gubber som meg, det er det mange av, og ofte går vi alene. Nede ved veien ble det kjapt besluttet å ta turen om Fjogstadnuten. Uten denne rundturen hadde det blitt en stusselig tur. Ikke veldig mye over en time, og selv med en del stigning, ikke helt en tur å skrive hjem om. På toppen av Bjørndalsfjellet hadde det ikke blåst noe særlig. Over de åpne flyene mot Revholstjørn ble det mye mer vind, og jeg måtte faktisk ta «støttesteg» et par ganger. Det vil si vind opp mot stiv kuling. Vinden kom fra øst, og østavind bringer ikke ofte regn med seg, og om det kommer nedbør, så er det i heller beskjedne mengder. Jeg hadde ikke regn på meg i det hele tatt. En fin tur rett før jul. Og uten snø og is, med temperatur som vanlig for årstiden – 12-13 grader. Les hele artikkelen

Vi (9 stykker) tok drosje til "Mannen med staven", og ventet nesten en time i Mogan på buss... https://ojohnsen36.blogspot.com/2019/01/mannen-med-staven-og-veneguera-pa-en.html

Vi drar nedover i slutten av januar. Og håper på flott turvær. Turen fra Mogan til Veneguera er også en av mine favoritter. Vi har hatt noen hyggelige lunch`er på Plazaen. I fjor startet vi ovenfra "mannen med staven" og gikk først til Veneguera og så videre til Mogan. Det er også en flott tur, med mange fine "fotomotiver".

Null frost, og greit vær. Lørdag ble det en tur rundt Lifjellet – som vanlig. En grei tur, både som trening og for å få en runde i fjell og natur. Hva med søndagsturen? Bestyrerinnen var ikke klar for tur på morgenen. Det henger fortsatt igjen noen krystaller en eller annen plass. Helsa bestyr mye, så hun valgte å stå over denne gangen. Broderen var klar for tur. Han er for tiden under opptrening etter et mindre avbrekk, og ser ikke syn på langturer. Han så gjerne for seg en tur med litt bakker... Som vanlig bestemmer været mye. Det var vått på terrassen, og termometeret utenfor kjøkken-vinduet viste 4 grader. Jeg mente det kunne være mulig med tur til Gramstad for å komme seg litt opp i høyden. Eller det kunne i det minste bli en tur på Høgjæren. Bestyrerinnen, som hadde tatt ut på kort strandtur, ringte og advarte om glatte veier og speilblanke fortau. Broderen kom, og hadde skrapet rutene på bilen. Det var frost bare litt lengre inne i landet. Hvor skulle ta ut? Vinterturen, når alt ellers er hvitt eller dekket med is, er som oftest fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En ganske lang tur. For lang mente broderen. Alternativet måtte bli en strandtur – fra Reve til Orre og retur. En helt vanlig tur på flate stranden. Turen er nok ikke mer enn 9-10 kilometer og vi pleier å gå på litt under to timer. Nesten for kort og lett for en søndagstur. Muligens passe for to pensjonister.... Det var ikke antydning til frost og is helt nede ved sjøen. Vi var heller ikke alene. Det var en god del biler på moloen, og vi kunne se folk i sjøen. Surfing er populært, men det må da være kaldt? Da vi startet fra Reve havn var det ikke andre spor sørover. Vi hadde både sol og trekk rett i mot. Det første stykket gikk på mark, og enkelte plasser var det litt myr og bløtt. Ute på stranden kunne vi se at det hadde blåst litt siden forrige gang vi gikk her. Enkelte plasser, som tidligere var sandstrand, var nå dekket med grus og singel. Feltene med rullestein var også mye lengre. Og stranden var mye smalere. Det kunne henge sammen med at det var både høyvann og over normal vannstand. Sist vi spaserte på stranden, var det enkelt å komme fram. Fin hard strand og det var bare å legge ut. Denne gangen var det bløt sand og tungt. For både broderen og meg, ble det tungt å holde farten oppe. Vi måtte ned i tempo, omtrent som i lange oppoverbakker. Vi hadde tenkt å stoppe ved Friluftshuset for en kopp te. Huset er under opprusting, og det var ingen servering denne søndagen. Vi labbet videre – tilbake mot Reve. Nå med trekken bakfra, og mørke skyer ute i sjøen. Det ble en litt enklere tur nordover. Vi gikk på «innsiden» og over dyrket mark. Flatt og fast. Siste halvpart ble likevel lik både «nedover» og «oppover» Det ble ikke en lang tur denne søndagen, men siden det var is andre plasser, var vi likevel fornøyd med søndagsturen. Les hele artikkelen

Antakelig gjelder det ikke deg en gang, men noen du tilfeldigvis treffer. Slik jeg har forstått det, så ender de fleste ettersøkingsaksjoner i fjellet med at de finner de ettersøkte sovende i en turistforening hytte....

Lifjellet rundt. Alt lå til rette for en ny tur rundt Lifjell denne lørdagen. Været var bedre enn vanlig for desember. Det vil si at det ikke regnet og ikke blåste verre enn en bris. Temperaturen var 5 grader hjemme. Det ville være litt vått, etter regnet i uka. Jeg valgte likevel å ta «småsko» - lave tursko, i stedet for de fine nye, og nypussede fjellskoene. Det ville antakelig gå helt greit å komme rundt i lave sko, mente jeg... Optimismen – og temperaturen steg på vei innover mot Dale. Det var hele 6 grader og det var tørr asfalt. Dette så ut til å bli en helt grei lørdagstur. Det var en god del biler på Dale. Gjengen som ofte er på tur i dette området var alt på gang. Denne gangen så jeg bare sporene. De tar som oftest tur opp Sprettraubakken og så på umerket sti gjennom terrenget. Sikkert greit for «ungdommen», men litt for mye for meg – pensjonisten. Det var folk i Sprettraubakken da jeg kom ut dit. Jeg så bare så vidt et menneske helt øverst. Jeg treffer ofte folk ute ved stidelet for turen rett opp, eller videre mot Bymarka. Videre mot Einerneset og Bymarka var det ikke mye spor. Jeg traff ikke folk i det hele tatt. I henget med tauet, ute ved Bymarka, hørte jeg folk bak meg. I det jeg forsiktig «rappellerte» ned henget sprang tre karer forbi, rett ned. Uten å ta i tauet. De bruker antakelig en time rundt.... Inne i skogen var det mulig å se at det hadde blåst litt tidligere i uka. Det var noen trær som lå nede, men mest var det greiner og kvister i stien. Jeg ryddet vekk noen plasser. Det er antakelig jeg som bruker denne stien mest, og ryddingen gir bare bedre tur neste gang. Var formen blitt bedre i det siste? Det gikk lett og greit opp bakken mot toppen. Antakelig var det bare resultat av to dager uten å belaste beina. Det kjentes uansett bra ut å kunne gå oppover med litt fart. «Snarveien» helt øverst var omtrent helt gjengrodd tidligere. Det kan ikke ha vært mange som benytter denne veien opp mot toppen. Etter å ha gått det noen ganger, og vinteren har fått vekk litt av det som skjuler stien, var det denne gangen helt greit å se hvor jeg skulle sette beina. Oppe i bakken kom dagens overraskelse. Hagel og frost. Det var jo 5-6 grader nede ved sjøen. Oppe mot toppen var det is på pyttene og det lå hvitt i gresset. Det ble svinekaldt. Jeg gikk i bare ullblusen opp bakken til toppen. Hele vinterutstyret kom på. Fleecejakke, vinterlue og vanter. Det var, nesten som vanlig, is og glatt enkelte plasser i «den fordømte bakken». Helt greit å komme fram siden jeg har gått her noen ganger før. Det ble ikke noen stopp på toppen av «den fordømte bakken». Jeg fortsatte ned lia mot Dalevann og videre mot Dale. Turen hadde gått i et greit tempo. Det hadde blitt noen stopp, både for å ta på, og av, klær, for å rydde litt og for å ta bilder. Jeg var ikke helt sikker på hvor lang tid jeg hadde brukt, men mente det hadde gått «som vanlig». Nede ved bilen kunne jeg se at farten hadde vært «som vanlig». Kjempegreit, for jeg hadde ikke lagt vekt på å gå fort. En kjekk tur midt i desember. Les hele artikkelen

Med Broden på en kjapp tur. Siden det ble en liten tur på søndag, var jeg ikke sikker på om jeg skulle på tur mandag. Det var egentlig planen å ta en runde. Broderen og jeg avtalte turen på fredag, men den var selvsagt avhengig av været. På fredag så det ut til å bli dårlig vær på søndag og turvær på mandag. Det ville vi utnytte. Søndagsturen fikk vi utsette til mandag. Var planen.... Været på søndag, mens vi var på tur, var bra. Det blåste, og derfor ble turen lagt til Njåskogen. Værmeldingen for mandag endret seg, og plutselig var det snakk om store nedbørs mengder og vind. Nå fikk YR rett i at det ville bli vind – men ikke opp mot kuling. Broderen, som ikke hadde vært på tur søndag, ringte og vi avtale en kjapp tur rundt Sælandsskogen, Bjødnali og Sjelset. Vi har gått denne turen noen ganger, men i vind, er det få plasser som gir en grei rundtur uten å blåse av. Så det ble tur på mandag også. Det var min tur til å kjøre. Jeg troppet opp hos broderen på avtalt tidspunkt, og vi satte kursen mot Sælandsskogen. Der var vi så godt som alene. En bil utenom vår. Vi var klar over at det ville være vått. Det hadde tross alt regnet «katter» på natten. Til vår overraskelse fikk vi sol i ansiktet et stykke før vi tok oppover Urdådalen Det er mye stein opp over dalen, og den kan være glatt når det er vått. Selv om det var tørr stein enkelte plasser, gikk det likevel ganske sent å komme opp mot Bjødnali. Vi stoppet et lite stykke før garden og satte kursen mot Sjelset. Det ble diskutert å ta rundt hele Engjavannet. Broderen ville bort til «Skogen» for å ta noen bilder. Jeg fikk ikke helt med meg hva han mente og vi tok korteste veien. Det var vind på toppen av bakken. Det blåste neppe mer enn liten kuling, selv i kastene. I alle fall var det helt uproblematisk å komme fram. Etter å ha gått mange slike korte turer, begynner vi begge, muligens å bli skikkelig i form – for nettopp korte turer. Denne gangen var verken broderen eller jeg nor spesielt stive eller støle etter turen. På parkeringsplassen var vi begge enige om at det hadde vært en grei mandagstur. Les hele artikkelen

4 på tur. Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystallgreier i det siste. Beskjeden er at hun igjen vil bli frisk, men at det tar noe tid. Og i mellomtiden skulle hun ikke gjøre for mye... Det har med andre ord blitt få turer på oss sammen. Nå er ikke det helt feil å gå tur alene. Det blir liksom en litt annerledes tur når jeg ikke har følge. Jeg blir mye mer konsentrert rundt det å komme fram. Neste bakke og neste stein blir «viktige». På søndags morgen tok tålmodigheten slutt – ikke min, men Bestyrerinnen sin. Hun var lei av å sitte inne og se ut. Anne Lise ringte og spurte om vi ikke ville være med på en liten tur i Njåskogen. En tur i skogen, var det noe for meg en søndag i desember. Været bestemte. Det var meldt både vind og regn, og helst dårlig vær for en tur. Mandagen skulle bli bedre. Jeg planla å ta det rolig på søndag, og ta ut på tur mandag. (Nå kom det en skikkelig storm inn mot land på mandagen, som gjorde tur vanskelig...) Jeg bestemte meg – plutselig – for å bli med Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen. Det ville blitt en lang søndag om jeg skulle holde meg inne hele dagen. Det hadde regnet skikkelig mye om natten. Det regnet så vidt på morgenen, men vi hadde opphold og greit vær så lenge vi var ute og gikk. Været var egentlig ingen hindring for tur – i skog. Sist vi gikk i Njåskogen i januar, ble det en tur på opp mot ni kilometer. Det ble ikke fullt så langt denne gangen, men Sigbjørn kunne sjekke på App`en og den viste 8,5 kilometer. En vesentlig grunn til å ta turen i skog denne søndagen, var været. Det blåste hjemme. I skogen merket vi ikke mye til vinden. Enkelte plasser fikk vi litt vind på oss, men stor sett merket vi ikke været i det hele tatt. Bestyrerinnen hadde alt fra starten av, gitt beskjed om at hun måtte tenke på helsa, og at vi derfor måtte ta det med ro. Det ble en grei tur. Lite bakker og noe vei, gjorde at det ikke ble tungt eller stresset i det hele tatt. Det var andre ute denne dagen. Det litt spesielle med Njåskogen er om jeg skal si «hei» til de vi møter. Njåskogen ligger midt i mellom steder der folk går søndagsrunden, og en plass der folk går tur.. Nå hadde ikke jeg sekk eller annet med, så vi var vel egentlig bare på søndagstur. Det ble likevel en hyggelig tur i godt selskap. Over 8 kilometer får bli «godkjent», men egentlig burde en søndagstur være på over to timer. Vi manglet noen minutter på det. Denne dagen hadde jeg tenkt å ta det rolig. Bli hjemme å slite stolen. Nå ble det tur i stede. En flott tur egentlig, men uten de store utfordringene. Bestyrerinnen var også godt fornøyd. Det er håp om flere turer ut over vinteren. Les hele artikkelen

Blandingsvær, - nesten vinter. Desember er en trist turmåned. Det er slutt på sommersesongen 2019, og lenge til det igjen er mulig å komme opp i heia på beina. Det frister ikke med ski, og det er heller ikke skiføre innover heia. Det er selvsagt mulig å gå tur men det må bli i lavlandet, og helst nær heimen. Fordelen er selvsagt at det ikke blir så mye kjøring. Det blir sent lyst på morgenen, og kvelden kommer fort. Om sommeren kan det lett bli to timer kjøring og seks timer på beina. Midt i desember er det ikke dagslys så lenge. Det er lite snø og is nede ved kysten. Gradestokken er godt over nullpunktet, selv om det bare er noen få grader på natten. Det er forhold for «vinterturer». «Vinterturen» frem for noen er rundt Lifjellet. Den turen går jeg omtrent en gang i uka. Delvis fordi den er passe lang, og delvis fordi det er en god del høydemeter. Det er bra å holde formen ved like. For mange turer på flate Jæren gir dårlig kondisjon. Noe som jeg ikke trenger opp bakker... Det var en del biler på Dale. Mer enn vanlig på en lørdag, men folk så jeg ikke mye til. Jeg traff tilsammen 3 stykker før jeg kom til toppen. Denne gang var det mest «kjentfolk» jeg gikk på. Ved Dalebukta kom det en enslig jente springende. Vi har blitt kjent gjennom mange møter ute i terrenget gjennom flere år. Og fikk også denne gangen en hyggelig prat. Ved Sprettraubakken kom det en voksen kar og en litt yngre jente i mot. Det var også «nesten» kjentfolk. Han spurte om jeg var broderen eller rett person. Jeg syntes ikke det var noe kjent ved karen, så jeg svarte at jeg nok var «broderen». Noe som viste seg å stemme. Han hadde jobbet sammen med Broderen. På vei innover mot Dale, hadde jeg regn. Det så lysere ute i vest, og på Dale var det sol. Jeg hadde jakken i sekken, og da jeg nærmet meg Einerneset lurte jeg på om det ville være mulig å hive fleecen. Det er selvsagt helt feil å håpe på bedre vær. Det trakk fort over, og bare noen minutter etter haglet det. Det var bare å stoppe opp å få på Gore-Tex`en. Det var en våt og trist dag etter det. Ikke så mye regn, men heller ikke direkte flott vær, som jeg hadde håpet på. Denne gangen hadde jeg på de nye ALFA Impact skoene. Etter en stund fant jeg ut at disse skoene faktisk hang på vått berg. Jeg kunne gå omtrent som på tørt fjell. En betydelig forbedring i forhold til de gamle Walk King. Det kan selvsagt være at det er samme sålen, men jeg husker en gang med nye Walk-King, der det ble omtrent såpeglatt på vått berg. Jeg hadde bestemt meg for å ta en rolig tur denne dagen. Utover mot Einerneset stoppet jeg opp flere ganger for å se meg om. Det ble også en rolig tur oppover bakken mot toppen. Ikke helt i «full fart», men i bra tempo. Uten å få puls og pust i 100. Nedover mot Dale gikk det som vanlig, men litt enklere enn normalt i vått vær på grunn av skoene – som hang på våte steiner. En grei desember tur i desembervær. Vått og uten frost. Les hele artikkelen

En super presang - jeg har fått en slik en gang.

Ensom på Høgjæren? Alene, men ikke ensom? Det var i hvert fall ingen andre på tur denne onsdagen i begynnelsen av desember. Det var flere biler på Topdal (min) enn på Holmavatn. Nå var det ikke bare fravær av folk og fe, som gjorde det litt spesielt å gå tur på Høgjæren denne dagen. Det var tåke. Det er litt spesielt å gå slik alene inne i en tåkedott. Det blir, nesten uansett «litt ensomt» og det på en plass som det oftest er høy himmel og sol, eller mye vær – regn og vind. Denne dagen var det altså tåke. Og ingen andre ute og gikk. Nå trenger jeg egentlig ikke selskap på tur. Det har likevel blitt tur med følge – Bestyrerinnen eller Broderen som oftest - den siste tiden. Hvorfor ta ut på tur når det ikke er mulig å se noe? Tåka skjuler omtrent alt. Det ble ikke noen søndagstur og værmeldingen var raus med å love både vind og regn for de neste dagene. Det er, tross alt, kjekkere å gå tur i oppholdsvær og tåke, enn i regn og vind. Vinteren har forlatt oss. Det var 6-7 grader da jeg kom til parkeringsplassen i Topdal. Det pleier ofte å være litt fuktig når tåka legger seg nedpå. Denne dagen var det nesten tørt. Jeg hadde tatt på de nye ALFA Impact skoene. Det kunne på mange åter passe godt å teste ut om disse skoene var tette. Nå har jeg aldri opplevd at Walk-King har lekket vann i starten. Gore-Tex`en holder stor sett et år. Det skal bli litt spennende å se hvor lenge membranen holder på de nye skoene. Det er i hvert fall helt sikkert at Impact skoene er lettere å «gå inn» enn Walk King. De tilpasset seg foten omtrent på første turen. Bare det er verdt noen kroner – ganske mange for min del. I tillegg har jeg aldri tidligere opplevd at knuten på skolissene holder, på nye sko. Her har jeg ikke problemer med skolissene i det hele tatt. Men tunge er de. Det merkes. Jeg har i det siste brukt lave Salomonsko. Vektforskjellen merket jeg godt på slutten av dagens tur. Jeg snublet borte i steiner etter hvert. Et tydelig tegn på at jeg begynner å bli trett.... Hvor lang skal en onsdagstur være?. Jeg startet mot Synesvarden og fortsatte til Steinkjerringå. Det var planen bare å gå samme vei tilbake. Nede ved Steinkjerringå, begynte jeg å fable om å gå mot Holmavatn før jeg tok opp mot Synesvarden. Opp og ned er omtrent 1 mil, og det bruker jeg noe over to timer på. Rund Holmavatn blir det 13 kilometer og omtrent to og en halv time. Det ble til at jeg tok om Holmavatn. Nå ligger parkeringsplassen der en del lavere enn Synesvarden og Steinkjerringå. Nedover mot Holmavatn forsvant tåka og det ble mulig å se utover Jæren – og vindmøllene. Selv om det er synlig over hundre vindmøller fra Synesvarden. Jeg hadde ikke sett en eneste, Heller ikke savnet synet av de. Det var likevel ganske kjekt å se landskapet dukke fram av tåka for rett etter å forsvinne inn i tåka igjen. Som nevnt begynte jeg å snuble borte i steiner etter hvert. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – opp og ned høyder. Nå var det trening jeg var ute etter, og på parkeringsplassen ved Topdal var jeg godt fornøyd med dagens tur. En grei gjennomkjøring på en onsdag. Les hele artikkelen

Broderen og jeg på tur. For et par uker siden, fikk jeg en telefon. Det var Harry, som spurte om jeg kunne komme til Friluftshuset på Orre for å kjøre han og en kar til Hellestø. De hadde tatt turen langs sjøkanten og ville tilbake til bilen, helst uten å gå.... Jeg har gått omtrent hele stykket, men ikke på en dag. Siden det som oftest blir «frem og tilbake» turer, har jeg aldri tatt dette strekket på en dag. Kunne det være en tanke å kopiere Harry? Litt kikking på YR, fortalte at det kunne bli bra vær på lørdag. Etter en fredagstur i høyden – med is, så kunne det passe med en strandtur. Broderen stakk innom på fredags kveld. Vi diskuterte hvor en lørdagstur burde gå. Utenfor på stikkveien inn til boligfeltet var det spinnglatt. Det kunne se ut som om det ville bli skikkelig frost på natten, og det stemte. Lørdag var bilen utenfor «glassert» - dekket av is. Broderen ville gjerne være med på turen jeg planla. Han var likevel litt redd for at formen ikke var god nok til en «langtur». På kartet så det ut som om det ville være en tur på 14-15 kilometer. Jeg mente turen ville ta omtrent tre timer, men det ville selvsagt være litt avhengig av farten. Det er ikke helt lett å si hvor fort det går på sandstrendene. Med løs sand kan det være tungt, og med fast fin strand, går det som på vei. Broderen mente at han burde kunne være med på en slik tur – muligens med et nødskrik... Heldigvis har broderen piggdekk. Han hentet meg og vi dro til Hellestø. Det var alt noen andre som benyttet dagen til å trekke frisk luft. Vi startet på turen, og det så uendelig lang ut bare til Bore - halvveis. Det første stykket mellom Hellestø og Sele, er godt kjent. Her pleier vi å ta en tur på onsdagene. Det er bare tre-fire kilometer til Sele havn. Videre til brua over Figgen, var det et stykke der vi ikke hadde gått langs stranden. Deler av dette stykket var rullestein, og stien gikk et stykke inne i landet. Hengebrua virket solid. Ute på Borestranden – som er nesten 4 kilometer lang, kikket vi på klokka. Vi hadde vært på vei i litt under en time, og fulgte sånn omtrent min tidsplan. Nesten i enden av Borestranden ligger det noen holmer «Fuglingane». Det er ellers ikke mange holmer utenfor stranden her ute langs nordsjøen. Jeg regnet dette som omtrent halvveis, og i følge klokka hadde vi brukt omtrent en og en halv time. Altså helt etter planen. Nå var det slutt på sand for en stund. Stien er grei å følge selv om den ikke er merket. Det er gjerdeklyvere enkelte plasser, og det er et og annen myrhull. Ved Reve havn var det tid for en liten pause. Broderen var fortsatt i fin form og ville fortsette mot Orre. Fra Reve havn og videre er det også rullestein. Her går stien over marker hvor det om sommeren går ungdyr. De tråkker opp jorda og lager dype sorpehull. Nå på vinteren er det helt greit å komme fram. Den siste delen går igjen på strand. Nå var sanden grei å gå på, så vi kom oss kjapt mot Orre og Friluftshuset. Vi ble møtt av Bestyrerinnen et stykke før Parkeringsplassen, og fikk fint følge fram. Det hadde vært en ganske lang tur, ikke bare for Broderen, men også for meg. Vi var begge rimelig stive i beina. En kjempefin tur langs Nordsjøen var slutt. Den kan nok gjentas på et eller annet tidspunkt. Les hele artikkelen

En langtur som ble kort. Værvarselet for fredag var bra. Med det som utgangspunkt, var jeg klar for en litt lengre tur enn vanlig. Jeg så for meg en tur i sol og lite vind, og med forholdsvis tørre forhold. Det er andre turer enn rundt Li som bør tas med. For eksempel rundturen Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det er en tur med forholdsvis mange høydemeter opp og ned. Nå er det muligens ikke en like lang tur som Li- turen, men jeg bruker minst like lang tid. Det er i hvert fall en like «tung» tur. Jeg så virkelig fram til å komme på en slik tur. Værmeldingen var ikke helt enig. Det ble meldt om sol og blå himmel, men med litt skyer utover dagen. Temperaturen skulle holde seg så vidt over null. Spesielt det siste endret seg ganske kjapt på torsdag. Da var det snakk om frost og is og vanskelige forhold. Nå har jeg gått den samme turen, minus Dalsnuten noen ganger, også med frost og is. Det gikk helt greit, men den gang hadde det vært tørt en stund. Jeg var ikke sikker på hvordan det ville gå, men trodde jeg ville kunne komme rundt. Med litt forsiktig ferdsel.. På Gramstad var det en del biler, og det så ut som om andre enn meg var på vei mot Paradisskaret og Mattisrudlå. Jeg la i vei. Ikke langt fra parkeringsplassen fikk jeg en overraskelse. Is og glatt sti. Jeg måtte faktisk ta noen lange steg for å komme trygt forbi. Dette så ikke bra ut. Siden planen var lagt, fortsatte jeg likevel mot «Rindå» Jeg gruer meg alltid for den bakken. Den er bratt og noen plasser ganske åpen. Det er lite mellom stien og stupet for å si det sånn. Denne dagen var det is i tillegg. Det gikk ikke fort, og pulsen var høy. Ikke bare på grunn av anstrengelsene med å komme opp bakken. Jeg hadde håpet å kunne komme meg relativt greit fram fra toppen av bakken og til Bjørndalsfjellet. Det var mye is, og jeg gikk forsiktig. Nå var det klart og god sikt. Det ble i hvert fall noen gode utsiktsbilder. Selv med forsiktig ferdsel, ble det et par tilfeller av «Bambi på isen». Ikke i nedover bakker, der var jeg spesielt oppmerksom om jeg så is. Et fall nedover i ura, så jeg ikke for meg. Denne dagen så jeg ikke andre på tur før helt borte ved stien mot Bjørndalsfjellet. Da var det en gruppe på vei nedover. Jeg tok oppover. Gruppen hadde holdt et stykke over stien, og jeg forsto hvorfor da jeg kom tilbake. Stien var dekket av is, og både gruppen og jeg holdt godt utenfor stien, ute i terrenget, nedover. Nede ved veien, vurderte jeg om jeg skulle bryte av og ta direkte mot parkeringsplassen. Det ble til at jeg fortsatte mot Fjogstadnuten. I bakkene opp over fra veien, var isen fra natten smeltet og det gikk greit å komme fram. På andre siden, på vei ned mot Revholstjønn, så det ikke ut som om det hadde vært is i det hele tatt. Nede på Kvitemyra var det likevel lett å legge om planene. Det ble ingen topptur til Dalsnuten. Fredagsturen ble helst en vanlig treningstur. Ikke spesielt lang, men jeg brukte likevel ganske lang tid. Takket være isen... Les hele artikkelen

Beklager - alderen gjør seg gjeldende.... Nå har jeg forsøkt å få inn noe på "julekalenderen " i to år uten å få det til, så jeg har gitt opp.

Trening må til. Etter en fredagstur med nye sko, og en lørdagstur på ny sti – et lite stykke, var det klart for søndag og tur. Selv om det ble over en mil på lørdag, så var mente jeg at det burde bli en litt lengre tur også på søndag. Broderen var mindre klar for en «treningstur» og Bestyrerinnen var i Kristiansand. Jeg ville bli alene denne gangen. Treningsturer på vinteren er rundt Lifjellet. En tur på omtrent 2 1/2 time i godt vær, og 3 timer i regn. Turen er så pass «krevende» at det tar tid å komme fram når det er vått. Første delen går over en del svaberg, som blir sleipe og glatte, og krever konsentrasjon for å komme forbi. Eller er det en del «rufset» terreng opp og ned små skrenter. Det går ikke fort der heller. Bortsett fra at ofte kommer folk joggende forbi. Selv på de bratteste og mest utsatte steder, farer joggerne bare forbi, som om det er flate veien. Jeg går forsiktig. Det kan selvsagt ha noe med min alder å gjøre.... Turen rundt Li er på omtrent 9 kilometer. 3 timer betyr 3 kilometer i timen. En helt grei fart for det meste. Jeg pleier som oftest å holde høyere fart enn det – i dag nærmere 4 kilometer i timen. På sti der jeg er godt kjent er det helt greit, selv med en sekk på 8-10 kilo. Stien rundt Lifjellet kjenner jeg skikkelig godt. Det må være nesten 30 år siden jeg gikk turen førte gang. Det er flere folk i stien rundt Li enn for 30 år siden. Likevel går jeg for det meste alene, og treffer bare noen ganske få andre på tur. Det stemmer ikke for andre deler av terrenget rundt Dale – Gramstad. Det er ganske mange som benytter søndag til en tur fra Dale og mot toppen av Lifjellet. Dalevann er også et vanlig turmål for familier. Gramstadområdet har blitt et mye benyttet tur-område. Her er stiene mye mer brukt enn rundt Li. Enkelte dager er det vel omtrent 17. mai tog til Dalsnuten. Som ikke er en plass jeg ofte besøker.... Denne søndagen var det fullt av biler og folk på Dale, men de aller fleste var kommet for å besøke et julemarked. Og ikke for tur. Som vanlig så jeg ikke et menneske fra Dalebukta og til jeg kom opp på toppen av Lifjellet. Omtrent halve turen uten å se andre. På toppen satt det en gjeng i le av vinden, og de ville rundt Li i motsatt retning av det jeg hadde kommet. Rett etter toppen var det en kar som tok meg igjen. Det var Sigmund i fin fart. Det er veldig mye greiere å treffe tannlegen ute i terrenget enn i tannlegestolen. (Og mye billigere). Vi fikk en liten prat før han for videre, og jeg gjenopptok ruslingen nedover mot Dale. Yr hadde nevnt sol og lite vind. På toppen blåste det, og sola var omtrent hele turen godt gjemt bak skyene. Det ble faktisk kaldt i vinden på toppen, selv om jeg heiv av den vindtette fleecejakken nede i skogen. På det bratteste nedover mot Dalevannet kom det en gjeng i god fart. De hadde det travelt, og knapt nok tid til å si «hei». Det ble en grei treningstur – alene på en søndag. Les hele artikkelen

Vi har også syntes rundturen er noe kort, derfor var i hvert fall jeg, glad da vi fikk med oss denne "forlengelsen". Fra veien nedforbi Bjødnali er det bare å ta gjennom leet i veidelet, og følge veien fram til "Skogen" Det går en tydelig "geil" (vei mellom to steingarder) fra baksiden av hytta og videre mot traktorveien. Det er et lite stykke rett etter myra er krysset (i fortsettelsen av "geilen") hvor stien ikke er helt tydelig, men etter omtrent 150 meter (rett fram/litt til venstre) så er det et le og en bekk som må krysses. Etter det er det tydelig sti fram til Engamyrene. hvor stien "forsvinner" på andre siden av en liten bekk. Her er det å holde til høyre for en liten kolle og fortsette opp bakken. Traktorveien er godt synlig der framme. Etter å ha fulgt traktorveien et stykke oppover så er det en sti over til Sjelsetveien. På kartet er det helt greit å se dette. Det er en fin forlengelse, og den tar ikke veldig lang tid å gå (Mye på vei og traktorvei. Rundturen blir på 11 kilometer i stedet for 7-8. Det med nødlinger skal jeg prøve å få til neste gang vi tar turen. (Vi har også vurdert å ta fra Sælandsskogen til "Skogen" og videre til Lauvlia og videre til Snorestad. Det krever to biler og litt kjøring. Det får bli et prosjekt senere.)

En kjekk "fornyelse" av en gammel tur. Broderen har bestemt seg for å komme i bedre form. Etter å ha vært plaget med skader og sykdom en lang tid, er han nå endelig klar for nye utfordringer. Som bakker og turer på over to timer. Vi har hatt mange kjekke turer sammen opp gjennom årene, og det er ikke helt greit å se at han sliter mer enn meg opp bakkene – på grunn av manglende kondisjon. Lørdag ringte Broderen og spurte hvor jeg hadde tenkt meg på tur. Et spørsmål det ikke alltid er et godt svar på. Bestyrerinnen spør ofte om det samme.... Fredagens tur ble litt mer enn bare enn oppvarming, men den kunne ikke kalles en langtur. Jeg hadde håpet på å kunne ta en litt lengre tur lørdag. Men hvor? Det lurte også broderen på. For et par uker siden gikk vi en ny tur i området ved Bjødnali. Vi endte ut i Engjamyrane – med begge beina. Etter å ha vasset i myra en stund fant vi traktorveien som skulle gå rundt de verste myrhullene. Ekstrasløyfen til den vanlige turen rundt Bjødnali, Sjelset og Sælandsskogen, gjorde at tilsammen ble det godt over en mil og vi brukte ganske lang tid. Kunne det være en ide å tråkke opp igjen denne turen, helst minus Engjanemyrane, for å se hvor langt det kunne være. Og hvor lang tid vi ville bruke. Forrige turen gikk det jo litt tid ekstra med å vasse i myra. Broderen var så avgjort klar for en slik tur. Spesielt siden det ville være mulig å korte inn, om formen ikke helt var på plass. Han kunne også tenke seg å se nye steder. Det blir jo mye samme turene for oss. Det var ikke mange andre i Sælandsskogen denne dagen. Forholdene var helt greie, men oppover Urdådalen er det mye stein, og den er glatt når den er våt. Denne dagen var det mye våt stein. Det gikk ikke spesielt fort oppover, det ble mye tråkking mellom steiner. Etter å ha passert Bjødnali, og gått langs vestsiden av vannet (på god vei), tok vi en sjefsavgjørelse, og satte kurs mot hytte ved Skogen. Fortsatt på god vei. Borte ved Skogen så vi flokken av Skotsk Høylandskveg. Også denne gangen tok de oppstilling mot oss med kalvene bak. Vi snek oss på baksiden av hytta og fant «geilen» videre. Det var ikke helt vei, men hvor vi skulle gå, var ganske klart. Over ei myr var det laget vei, og over bekken var det «klopp». Det var lett å følge stien – til der vi gikk feil forrige gang. Her tok det litt tid før vi fant den smale sti, og et stykke opp i lia, traktorveien. Fra toppen av skaret mot Sjelset, ble det den vanlige veien tilbake til bilen. Helt greit og ganske kjekt, da jeg for første gang på lenge faktisk jogget nedover bakkene. Broderen var ganske fornøyd med turen, og ikke minst med den «omveien» vi la til. Det gjorde at dagens utflukt ble på 11 kilometer. Noe som må få «bestått» som tur. Ikke en riktig langtur, men det tok oss mellom to og tre timer totalt. Les hele artikkelen

Nye ALFA Impact A/P/S GTX Det er alt over to måneder siden jeg fikk de nye skoene. ALFA Impact A/P/S GTX – til den nette sum av 5 sterke laken. Det har liksom ikke helt vært forhold for nye sko. Av erfaring vet jeg at det kan gjøre ganske vondt å ta i bruk nye fjellsko. Jeg sliter med en storetå som brakk for ganske mange år siden. Det har gitt en litt bredere lest ved det innerste leddet av storetåa. Med ekstra trykk, gir det ubehag – og smerter. Nye sko er ofte litt «trange» i starten. Etter antakelig omtrent 20 par med ALFA Walk King var det altså tid for å prøve noe nytt. Walk King holder normalt noe over ett år. Da er Gore-tex`en hullet, og skoene begynner å bli slitt. Sålen ville antakelig ha holdt en stund til, men det er mange år siden jeg syntes det var greit å gå våt på beina. Da betaler jeg heller prisen for nye sko. Som nevnt var prisen på de nyeste skoene høy. Nesten det doble av Walk King. Etter å ha lest om IMPACT skoene, mener jeg ALFA lover «gull og grønne skoger». Garanti og gode greier. De gode greiene, vil si mulighet til å få ny både innmat og såler. Eller som ALFA skriver: «ceated to be enjoyed a lifetime». Nå er «a lifetime» med fjellsko for meg, antakelig ikke mer enn 10 år fremover. Selv om skoene bare holder 5 år vil de likevel gi god valuta for pengene, holdt opp mot å fortsette med Walk King. Det går muligens frem av det jeg har skrevet, at jeg ikke helt «stoler» på reklamen, jeg akter likevel ikke å gi meg første gang jeg sender skoene til reparasjon - muligens andre gang... Med nye sko på beina, var jeg ikke klar for en langtur. Det kunne passe med en tur der jeg eventuelt kunne korte inn, eller gjøre turen lengre etter som det passet. Bjørndalsfjellet ligger lagelig til for en slik tur. Det er mulig, bare å gå opp til topps og så ned. En tur på tre-fire kilometer, men med en del høydemeter. Det er mulig å forlenge turen ved å ta om Fjogstadnuten – og Dalsnuten om alt stemmer og formen er på plass. ALFA Impact er tyngre enn de lave Salomon-skoene jeg har brukt den siste tiden. Ny sko er også ofte stivere i sålene en når de er brukt en stund. Til og begynne med kunne jeg kjenne at det glapp litt bak i hælen, men etter noen minutter oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet, glemte jeg det og konsentrerte meg om pusten. Det var fredag, og ikke mange biler på Gramstad. Det blåste. Mer enn det har gjort på lang tid. Oppe i skaret rett før den siste bakken mot toppen, var vinden opp mot 14-15 m/sek – eller liten til stiv kuling. Jeg hadde problemer med å holde rett kurs enkelte ganger. Det var andre ute i vinden. Jenter alene på tur – selvsagt. Jeg treffer oftere jenter alene på tur enn gutter. Og totalt sett er det mer jenter ute å tråkker i terrenget en gutter. Noen burde ta seg sammen – gamle gubber som meg teller ikke... Det ble til at jeg la turen om Fjogstadnuten i tillegg til Bjørndalsfjellet, og fikk en skikkelig fjelltur, på en fredag. Skoene fungerte med andre ord som de skulle. Egentlig er jeg litt imponert. De passet perfekt på foten – som Walk-King. Det virket som om overlæret var mykere, og derfor ikke trengte så mye bruk for å kunne «glemmes» Sålen har samme mønster som sålen på Walk King, og kjentes helt lik ut i bruk. Jeg beholdt skoene på etter turen. Vanligvis er jeg kjapp med å skifte til andre sko, når jeg tar i bruk nye stive Alfa Walk King. Og en ting til – knuten på skosnorene holdt hele turen. Det har aldri hent før med nye sko. Om de er vanntett, fikk jeg heldig vis ikke testet, selv om det kom noen dråper under turen. En fin tur og en grei «innkjøring» av de nye skoene. Les hele artikkelen

Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård. Det var aldri spørsmål om Bestyrerinnen skulle på tur søndag. Det var alt avgjort på lørdag. Hvor og når var et annet spørsmål. Bestyrerinnen ville, nesten som vanlig, gå tur langs stranden. Og som alltid synes jeg turer langs sjøkanten er noe kjedelige. Det er ikke mange bakker helt ute på kysten. Det er derimot mange og lange sandstrender. Jeg kom til å tenke på vinterturen frem for noen, Fra Varhaug gamle kirke til Hå prestegård. Alene blir det å ta turen frem og tilbake. Tilsammen blir det 18-19 kilometer. Med flere i følge, er det mulig å bare gå en vei ca 8-9 kilometer. Sånn passe langt, synes Bestyrerinnen. Hvem som eventuelt skulle være med, var et spørsmål. Jeg ringte broderen. Han ville gjerne være med på søndagsturen. Da han hørte hvor vi hadde tenkt å gå fikk han også med sin kone -Bjørg. Vi ville bli fire på tur denne søndagen. Søndag er en populær turdag. Det var andre enn oss nede ved Varhaug gamle kirke. Det sto en del biler og det var folk på vei. Vi tok ut mot nord. Det er vanligvis bedre å gå fra nord mot sør. Om sola skinner, blir det ofte en grei tur. Med solskinn i ansiktet. Vinden kan være lei helt ute ved sjøkanten. Her er det bare Nordsjøen mellom strandsteinene og England. I dårlig vær unngår i hvert fall jeg å gå langtur i sjøkanten. Vinden har holdt seg borte i mange uker. Vi har hatt omtrent vindstille lenge. Det er ikke ofte dette skjer. Vind er mer vanlig enn vindstille... Denne dagen gjorde det ikke mye om vi gikk nordover. Sola var for det meste godt gjemt bak skydekket. Vi gikk i overskyet vær. Hadde vi gått andre veien, så hadde vi fått solskinnet rett i øynene. Sola står lavt midt i november. Selv om det var så godt som vindstille, var det en gald og litt «grøssen» søndag. Temperaturen var rundt null da vi startet, og den steg ikke mye ut over dagen. Frost i bakken gir ofte grei tur. Med temperatur over null, tiner det øverste laget og det blir glatt. Vi hadde litt problemer enkelte plasser, og gikk litt forsiktig. Dette er en tur vi har gått en del ganger. Det er lite nytt og vi kjenner de fleste «historiene» rundt plassene vi passerer. Denne gangen kunne vi se at et av de gamle sjøhusene var borte. Det lå en stabel takpanner der det hadde stått. Vi stoppet halvveis. Ved Reimebukta. Her er det en del gamle båthus. Disse er holdt i hevd og er fortsatt i bruk – antakelig. Eierne har laget flere sittegrupper. Både i stein og i tre. Her er det mulig å sette seg ned med kaffe og eventuelt en matbit. Det er faktisk mulig å finne le og sitteplass uansett hvor det blåser fra. For oss ble det bare en kort pause for å drikke saft før vi fortsatte mot Obrestad og fyret. Det er ofte mye folk mellom Obrestad og Hå gamle prestegård. Det er god parkeringsplassen ved prestegården, og på søndagen er det mulig å kjøpe kaffe og noe å bite i på prestegården. Det var nettopp det vi gjorde etter turen. Det er kjekt å kunne ta en skikkelig pause med te og lapp, før hjemturen. En vellykket søndagstur. Les hele artikkelen

Nesten alene på en kjekk tur. Det ble en helt annen tur rundt Li denne lørdagen enn i forrige uke. Å ta turen rundt, etter å ha gått 15-16 kilometer dagen før, føltes liksom annerledes enn å ta samme tur etter å ha ha hatt en hviledag. Var det egentlig lurt å ta den turen etter en tung dag. Siden det også værmeldingen var mindre optimistisk, kunne det muligens passe bedre med en annen vinter tur. Langs sjøkanten, muligens? Nå har jeg tatt turen rundt Li under dårligere forhold enn det YR mente ville komme. Jeg har også gått turen etter flere dager med lange turer. Det burde vel kunne la seg gjøre å komme rundt denne gang også. Det hadde ikke vært frost hjemme på natten, og det var meldt «nedbør», men bare litt. Hjemme var det mer regn. Vindusviskerne gikk hele hele tiden på vei mot Dale. Bare helt mot slutten sluttet det å dryppe. Jeg hadde på vindfleecen og ikke jakken. Selv om det kom noen dråper på turen var det aldri nok til at jeg måtte hive på jakken. Det pleier å være folk på lørdag. Denne gang møtte jeg ikke mange. En familie helt i starten og to stykker ellers. Det var nesten ikke biler på Dale da jeg kom ned. Da jeg startet var det en del andre biler. Det er en gjeng som har omtrent fast tur på lørdagen. Gjengen går over haug og hammer, en god del utenfor oppmerket sti, men som oftest opp Sprettraubakken i starten, Dette er en gjeng med god kondisjon og de farer høyt og lavt i god fart. En del er kjente. Jeg så ikke noe til gjengen denne lørdagen. Det er jo litt spesielt med en fjelltur i midten av Sandnes. Nå er hele området rundt Dale-Gramstad et virkelig flott turterreng. Vi er heldige som har mulighet til tur uten å kjøre spesielt langt. Turen fra Dale til Bymarka og Lifjell, Dalevann og ned, er på omtrent 9 kilometer, med litt stigning. En god treningstur, spesielt på vinteren da det ofte ellers er snø og is andre plasser. Jeg starter med å gå ut langs fjorden. Den merkede stien går opp i fjellsiden og går over en del bratte bare «svaberg». For meg, litt for bratt og utsatt, spesielt om det er frost og is. Det går en annen sti lengre ned, som stort sett går i skog. Her er det en del bakker, og i regn eller når det er vått, som denne gangen, går jeg forsiktig. Røtter fra trærne er skikkelig glatte.... Lengre ute, langs sjøkanten, går stien over skikkelige svaberg. Av erfaring vet jeg at svabergene, kan være spinnglatte, spesielt tidlig på vinteren. Denne gangen gikk jeg forsiktig også her. Fra Einerneset til Bymarka gikk det også forsiktig. Det øverste laget på stien, spesielt der det er litt opptråkket, hadde begynt å tine. Også her ble det glatt. I lia oppover mot Lifjellet kunne jeg se en mann foran meg Det virket som ha holdt bedre fart enn meg. (Jeg hadde jo selvsagt sekk, noe som gjør et utslag i bakker......) Litt opp i bakken satt karen og ventet. Denne gangen var det ikke kjentfolk, men vi fikk en kjekk drøs likevel. I den «fordømte» bakken kom det ei jente i full fart oppover mot meg. Det er nesten utrolig at det er mulig å holde skikkelig fart oppover der. Det er noen år siden det var mulig for meg. Og jeg har aldri hatt så god kondisjon at har kunnet springe opp. Imponerende. Les hele artikkelen

Langtur på Høgjæren. Hjemme var det frost om natten, og temperaturen kom ikke over null før godt ut på morgenen. Jeg hadde egentlig planlagt den vanlige turen rundt Li, men kom på at det var fredag – og ikke lørdag. Nå hadde YR lovet rimelig bra vær, bortsett fra det med temperaturen. Frost er ikke tingen, men det går greit i terrenget. Barfrost er greit. Nå hadde det regnet i uka, så det kunne være noe mer is enn tidligere. Bestyrerinnen hadde andre planer for dagen, og ville ikke bli med. Hun anbefalte en tur i sjøkanten. Nå er strandturer noe jeg prøver å vente med så lenge som mulig utover høst og vinter. Det blir normalt mange nok slike turer i løpet av en lang vinter. Det så likevel ut som om det ville være det mest fornuftige denne fredagen. Det var is på pyttene, og det var spinnglatt på veien utenfor på torsdags kvelden. Jeg pakket sekken og satte kursen mot Hå og Hå gamle prestegård. Det var meningen å gå frem og tilbake til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når andre turer er stengt på grunn av is og snø. På vei over Jæren, så det ut som det ville være mulig med en tur på Høgjæren. Det virket som om frosten hadde holdt seg vekk, og at det var tørrere. Jeg ombestemte meg kjapt for å ta mot Topdal og parkeringsplassen. Strandturen er omtrent 16 kilometer frem og tilbake. Turen på Høgjæren kan gjøres både lang og kort. Den «lange» er på omtrent 15 kilometer. Det er likevel en god del mer høydemeter opp og ned på Høgjæren enn nede ved sjøen. I tid bruker jeg omtrent det samme på begge turene – omtrent tre timer. Landskapet på Høgjæren er selvsagt laget av isen Til forskjell til de fleste andre plasser i Norge, er det ikke hva isen har tatt vekk, men hva isen har lagt igjen som har skapt landskapet. Isen har lagt igjen masse, stein og grus. Det er også enkelte dødisgroper, hvor det i dag er små vann. Det er i utgangspunktet et flatt landskap, men det består av mange høyder, og min tur gir ganske mange høydemeter totalt. Det var riktig lenge siden jeg hadde gått denne «lange» turen. Jeg måtte tilbake til 2017 for å finne den på bloggen. 15 kilometer er jo egentlig ikke den store utfordringen, men etter å brukt mage timer på å gå opp og ned bakkene mellom Blåfjellenden og Hunnedalen, er jeg litt ute av trening for å gå langt og flatt. Det gikk ganske greit i starten, men halvveis, nede ved Steinkjerringå, kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. Det kunne lett bli en tung tur på returen. Det er ikke mange andre på tur denne dagen. På parkeringsplassen ved Topdal var det 4 biler. Det er mer enn på en god søndag. Jeg gikk forbi en flokk med unger på vei mot Synesvarden. På returen fikk jeg folk foran meg mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg syntes ikke jeg tok innpå, og ble så opptatt av folka foran at jeg helt glemte å kjenne etter om beina var bra. Det gikk greit å komme nesten til bilen. Ned den siste bakken gikk det rolig. Både på grunn av at det etterhvert var blitt sleipt. Det øverste laget hadde tint, og fordi jeg nå ikke helt stolte på knær og muskler. Det var kjekt å stå ved bilen å tenke på at jeg hadde gjennomført en grei langtur – i november. Les hele artikkelen

Flott vær, fire flotte folke og fin ferd. Søndagsmorgen med sol og omtrent blå himmel. Det var en stund siden. De siste tre uken har det blitt mandagstur i stede for tur på søndag. Denne dagen så det ut til å bli turvær. Bestyrerinnen ville gjerne være med. Vi tok også kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Vi ble fire som ville på tur sammen. Det har blitt noen kjekke turer for oss sammen, og vi skal også en tur til «syden» i vinter for å gå – mange turer. Til det, trengs trening. Som vanlig blir det en diskusjon rundt hvor turen skal gå. Bestyrerinnen hadde alt nevnt at hun gjerne ville være med til Bjødnali-Sjelset. Sigbjørn mente vi muligens burde ta turen opp om Blåfjell eller Sælandsfjellet. Turen over toppene har Bestyrerinnen og jeg tatt en gang før, og det kunne være helt greit å gjøre denne spesielle turen en gang til. Jeg er ikke sikker på om det gjør turen lenger enn den vanlige rundt, helt litt kortere, men det blir i hvert fall mer høydemeter. På vei mot Sælandsskogen fikk vi en overraskelse. Skyene broderen jeg jeg hadde i horisonten på lørdagen, hadde flyttet seg inn i landet og drysset et lett lag med snø over terrenget. Yr hadde ikke nevnt snø med et ord, kun sol og kulde. Noen av oss ble litt betenkt på å ta oppover i høyden med snø på bakken. Ville ikke en strandtur være bedre? Vi bestemte oss likevel for å følge planen. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen, og det var både snø og is i stien. Det var likevel greit å gå på siden av isen, når vi så den. Et stykke oppe i bakken mot Blåfjell, tror jeg det var flere av oss som kunne tenke seg å ha tatt turen et annet sted. Heldigvis fortsatte vi mot toppen. Vi tok den lille avstikkeren mot toppen, ikke mot sør men mot nord og kunne se nedover lia mot Urådalen. Det var snø helt ned. Det gikk forbausende greit å komme ned til Urådalen og videre til Bjødnali. Der ble det funnet fram mat og drikke, og vi benket oss rundt et bord dekket med hvit duk – som smeltet der koppene sto. Vi tok veien rundt Bjødnalivannet og mot Engjavannet. Der veien deler seg spurte Sigbjørn om vi ikke skulle ta rundt Engjavannet også. I det flotte vinterværet hadde ingen av oss noe i mot å forlenge turen et par, nesten tre kilometer. Sigbjørn mente det ville være traktorvei på andre siden, slik at hele ekstra stykket ville gå greit. Fram til Skogen og Skogsånå gikk det greit. Vel framme på andre siden av Engjavannet gikk vi feil, og holdt nede ved vannet. Og måtte over, eller helst gjennom Engjamyrane. De var ikke frosset.... Traktorstien gikk på oversiden av vannet. Anne Lise fant omsider denne, og resten av turen ble plutselig adskillig enklere. På tross av at vi fikk en litt tung og våt opplevelse av Engjamyrane, var turen rundt så avgjort verdt strevet. Det var virkelig kjekt å gå litt i ukjent terreng i finværet. Og det ble noen flotte bilder av det, synes jeg. Vi brukte nesten 3 1/2 time på 11 kilometer. En del av turen går på god vei og utenom Engjamyrane, vil det være grei sti nesten hele veien. En tur vel verdt å få med seg. Les hele artikkelen

Tur i kuldegrader og sol. Det var lenge siden, mer enn en måned, siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Det var på høy tid at vi tok en tur. Broderen har vært litt uheldig, både fått ødelagt et kne, fått dårlig akilles og i tillegg sykdom som har hindret å kunne ta ut på tur. Nå var han endelig klar for en tur. Det var egentlig ikke mye tvil om hvor turen burde gå. Vi har det siste året gått på høgjæren sammen. Onsdagsturene har vært «runden» fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en passe onsdagstur på omtrent 8 kilometer og vi bruker i underkant av halvannen time. En litt lengre tur går fra Topdal til Synesvarden og ned til Steinkjerringå, med retur samme vei. Det er en tur på nesten en mil og vi bruker omtrent to timer. I medvind og med hjemlengsel.... Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og nesten ikke vind, men med minusgrader. Broderen er skeptisk til frost og is, og var langt fra sikker på om vi virkelig burde ta den «vanlige» turen – fra Topdal. Det kunne hende at det var is og glatt. Det er lett for gamle folk å ødelegge seg på holka... Jeg var sikker på at det ville være bra forhold. Det kunne hende at det lå en isflekk en og annen plass, men helst ville det være tørt og hardt. Yr var sikker på at lørdag ville det fortsatt være flotte forhold med sol, og lite vind. Jeg var ikke like sikker da vi kjørte oppover mot parkeringsplassen. Det lå en mørk rand ute i havet, og den så egentlig «sint» ut. Siden vi alt hadde bestemt oss for tur, kunne ikke en sky ute i havet gjør stort fra eller til. Det var andre på tur denne dagen. Vi ble hurtig tatt igjen av tre karer. Far med to sønner, alle voksne. De var ute på en treningsrunde. Lysefjorden inn er et tøft løp. Vi snakket med folkene på toppen av Synesvarden. Selvsagt hadde vi felles kjente. Nedover mot Steinkjerringå var det sol og stille luft enkelte plasser. Da ble det varmt. Det ble ingen egentlig pause da vi nådde statuen. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på tilbaketuren. På tilbaketuren fikk vi trekken på oss, og det ble kaldt, så pass kaldt at det kjentes i ansiktet. Det hadde gått greit nedover. Vi holdt et bra tempo, og jeg syntes ikke broderen hang noe spesielt etter, selv uten skikkelig trening i en måned. I bakken opp mot Synesvarden, på hjemturen, måtte han slippe og ta det rolig. For egen del var jeg både stiv og kunne kjenne at jeg hadde gått tre dager, da vi tok fatt på de siste stykket. Nedoverbakken gikk greit, men jeg fikk aldri opp farten. På enkelte dager blir det småløping akkurat i denne bakken. Opp siste bakken slet både jeg og broderen. 10 kilometer på litt over to timer. (9 minutter) Det er noe lengre tid enn vi tidligere har brukt på samme turen. Broderen mener det vil ta litt tid før han igjen er i bra form. Det gjelder bare å mange nok turer. Les hele artikkelen