REJOHN

Dette er spørsmål som jeg også har vært opptatt av. Jeg er selv kommet i den livsfasen at det begynner å bli tungt å opprettholde fart og kondis. Det tar lengre tid med restitusjon og det blir lett "overtrening". Jeg gikk tidlig i 90' årene tur både lørdag og søndag. Jeg syntes selv at jeg var i rimelig god form, men begynte på treningsstudio to ganger i uken i tillegg. Hovedsaklig pga rygg... Innendørs treningen besto av oppvarming og en runde med vekter + uttøying på i alt noe over en time pr gang. Det ga en vesentlig bedre form. Det ble lettere opp bakkene, og selv etter at jeg er blitt 60, har jeg gått turer på "beste tid" Som du selv sier "skal man bli god i noe, så må man gjøre det mye". Som bekreftelse på dette, kan jeg jo ta med at bestyrerinnen, som heldigvis ønsker å være med på turer, men som ikke trener veldig mye, går skoa av folk som er vesentlig yngre og bedre trent (men som ikke er vandt med å gå i heiå.) Dette har med øvelse i å gå i terreng (og stayervilje.)

En liten oppdatering på forholdene i Frafjordheiene. Frosten kom sent i år, nesten samtidig med snøen, for fjorten dager siden. Denne lørdagen så jeg fram til en tur i bra høstvær, men værgudene var ikke på min side. Det var regn og litt vind, og ikke mange gradene over null. Litt surt, men med skifte av tøy og i medvind på tilbakeveien, kom likevel det gode turhumøret. Søndagen var værmeldingen noe bedre, og jeg trodde det ville bli mulig å ta turen inn fra Lortabu til Sandvatenhytta langs den t-merkede stien. På vei opp Hunnedalen viste det seg at det var snødekke på toppene, og stien jeg skulle følge går stort sett i 900moh. Det var snø, det hadde vært frost, men det var varmegrader i lufta. Jeg tok turen innover. Ikke overraskende møtte jeg folk som hadde overnattet på hytta, og etter en stund traff jeg også kjente. Turen frem og tilbake tok nok noe lengre tid enn normalt, det var sleipt og glatt i sorpa. (Det er vel derfor bestyrerinnen ønsker (sterkt) at jeg går på t-merket sti om jeg er ute alene!) Det er litt spesielt å gå i sludd og nær minus, og tenke på at i den kulpen badet jeg for bare noen uker siden. Jeg så nettopp noen fenomenale bilder fra "Morten", og har store problemer med å ta like gode bilder, men velger likevel å legge ved noen som viser forholdene.

Det er alt kommet mange gode råd. Jeg kan på mange måter tiltre det som t0bbE skriver: Jeg går med Ullvang Spesial + ullraggsokker. Men skoene vider seg ut etterhvert, og da fyller jeg på med såler og ev. et par tynne sokker. (Et nummer mindre er ikke bra, selv om det er mulig å bruke. Da med bare et par tynne strømper. Det kjennes fort om skoen er litt liten om du skal ned noen hundre meter.)

Bra turbeskrivelse. Mange takk.

Det ligger en butikk til venstre litt oppe i et smug ved inngangen til kjøpesenteret i hovedgaten - Unionstreet. På vei inn i senteret går det en gate (smug) til venstre på langs med Marks & Spenser - som ligger inne i senteret. Litt opp i gaten er det en bra butikk. Har funnet noen gode tilbud. På andre siden, inn et annet smug, finner du også en bra pub.

Jeg har brukt Fjordland noen ganger, og har tidligere ment at de inneholdt for lite mat, men føler at porsjonen er blitt større - (mer potet?). I år har det blitt mange turer alene med en overnatting, og da passer Fjordland bra. I fjor hadde jeg en tur på 4 dager, og tok med 3 pakker Fjordland. Det var noen skikkelig varme dager, men jeg hadde ikke problemer med holdbarheten.

Jeg har ikke gått innover der selv. Fra Lyseboten er det slik jeg har fått det med meg bare 4 veier ut, mot Nilsebu, mot Grautheller og innover, brekkå (opp mot Børstein) og opp veien mot Ådneram/Sirdal - Øygardsbrekkå. I Stavanger Turistforenings årbøker mener jeg det er fortalt om to turer innover Lysedalen. Den ene turen endte opp på toppen av fjellet, og de måtte ta seg ned igjen. Den andre turen gikk i ura/elva, og ble (slik jeg husker det) betegnet som strabasiøs. Det er mulig, men ikke å anbefale, tror jeg konklusjonen blir.

Det spørsmålet har jeg ventet på. For to uker siden, ble det fisket i ånå nedenfor hytta, med godt resultat. Det viser at auren har kommet tilbake. Men det er ikke stor fisk. I vannene mellom Fidjadalen og Lysefjorden, er det også kommet fisk. Jeg snakket med en kar som hadde fisket i Flørlivannet. Det har hele tiden vært fisk i Fidjavannet og Månvannet. I løpet av de siste årene er det kommet til masse småfisk, slik at det er langt mellom de store. Jeg har for et år siden, sett at folk har fått fisk på oppmot kiloet i Fidjavannet. (Det er også fisk i Grønatjødnå, mellom Fidjavannet og Månvannet, men den har ikke vært lett å lure.) Jeg har ikke kontroll på om det er fisk i Jomfrulegervannet (Norvannet), opp av Blåfjellenden mot Flørli, men det er i alle fall fisk i småvannen som ligger mellom Jomfrulegrervannet og Mikkelshytta, og jeg mener det renner vann fra disse ned mot Blåfjellenden. På spørsmål til bonden som holder til på Mikkelshytta, om det var mulig å fiske i småvannene, så var svaret: fiska... må bare fiska. Det tyder på masse småfisk. Jeg har ikke hørt om fisk i Leitesvannet, som ligger på veien fra Hunnedalen mot Blåfjellenden.

Jeg har brukt Norrøna dovre bukse i noen år. (Den varer stort sett i 8-9 måneder) Jeg anskaffet en Norrøna recon bukse sist gang det var aktuelt med ny bukse. Bra greier, bortsett fra et jeg ikke likte lukkingen nederst. Det samlet seg en del rask og sorpe i foldene, og i regnvær ble det lett at buksa ledet vannet ned i skoene. Disse tingene er ikke noe problem med Dovrebuksa. (Begge blir skitne til over kneet i dårlig vær.) Men reconbuksa virker noe mer robust enn Dovre.

Jeg holder meg også stort sett til en 10 kilos sekk uansett. På lengre turer blir den selvsagt noe tyngre, men svært skjeldent over 20 kilo. (Med en lavo + stang + resten av utstyret, ble det nok noe tyngre i vår, men da bare for en kort tur.) Jeg føler at det å vanligvis ha en sekken med 10 kilo på ryggen, gir god trening for de turene du virkelig skal gå langt eller over flere dager.

Du sier ikke noe om du vil ligge i telt eller på hytter, men ut fra sammenhengen forstår jeg det slik at du vil ligge i telt. Først en liten kommentar til det du skriver: "Tung sekk med masse godt og ikke alt for mye trasking..." Det er bare en måte å få en fin tur på, og det er med lett sekk - spesielt de første gangene. Så til turforslag: Det er mulig å parkere på Lauvik og ta hurtigbåten (Dobbelt så fort, til halve prisen som turistferja.) til Lyseboten. Ta drosje opp til Akslaråtjørn (veien inn mot Langavaten.) og gå ned til Rundevaten. Vannet har fisk og gode teltplasser. Dagen etter blir det å gå videre ned Blåstøldalen til stidelet mellom Blåfjellenden og Førli, og derfra gå opp mot Jomfrulegevatenet (Norvatenet) og gjerne inn vest mot Mikkelsbu. Det ligger to vann innover og begge har fisk. Det er i hvert fall fine teltplasser langs Jomfrulegevatenet. Siste dagen blir det å gå ned til Flørli og ta båten tilbake til bilen. (Trappene tar nesten en time lengre enn stien, og er enkelte plasser er det mer stie enn trapp.) Mye av turen følger merket løype til turistforeningen, slik at orienteringen ikke bør by på store utfordringer.

Sitter å venter på transport opp i fjellet for helgas tur i Ryfylkeheiene. Værmeldingen går på regn og vind. Da gjelder bare Gore-Tex. Dovre bukse og Trollveggen jakke, med en ullbluse under. Jeg blir selvsagt både klam og våt, men ikke kald. (Har tenkt å ta med en ekstra ullbluse, for å kunne skifte om været blir helt galt.) Jeg har prøvd en del kombinasjoner opp gjennom årene, men dette funker best som all-round tøy - med sikkerhetsmargin. Det hender jeg bruker kortbukse og et sett med Pack-lite jakke og bukse, men ikke med dagens værmelding.

Årets langtur. Det var meningen å gå til Lyseboten, men etter noen dager i snøhaugen, ble det Strandalen, med ferdiglaget middag og nybakt brød til frokost. Vi startet på Haukeliseter, og gikk opp mot Holmavaten. Stien går opp i høyden. På Haukelisiden var det bare enkelte fenner. Optimismen var stor selv om meldingene gikk på store snømengder. Over 1100 moh var det mye mer snø, og i Turistskaret var det full vinter. Jeg fant en skistav helt øverst, og den kom godt med videre nedover. (Jeg lurer på hvordan det gikk med den som mistet skistaven. Det lå også en del "utstyr" for gnagsår, så det kunne virke som det var noen som hadde stoppet for "vedlikehold) Det var ikke lett å se vardene - nødlingene - nedover og fram mot Holmavaten. Det ble litt frem og tilbake og lesing av kart. Det var ikke mer enn 4-5 grader den natta, men sola varmet, og det ble fort 14. 15. grader. Vi startet med kortbukse, og det ble sol og varme resten av turen. Langbuksa og jakken ble værende i sekken. Vi møtte noen sauefolk ved stidelet til Kvanndalen. Det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi hadde felles kjente. Det gikk radig nedover mot Bleskestadmoen. Det siste stykket inn mot hytta gikk sent, og vi måtte vade to bekker. Dagen etter bar det oppover lia på stien mot Mostøl. I lia var det bjørker som bare så vidt hadde fått museører. På andre siden. mot sør, var det helt motsatt. Her var det fjellbjørk helt opp mot 1000moh. Det er det høyeste jeg har opplevd dette på mine kanter. Det ble en enkel tur nedover på god stølsvei, men det siste stykket inn mot hytta gikk på vei, og det tar på beina. Som på Holmavaten og Bleskestadmoen, var vi alene på hytta. Planen var å gå til Krossvaten neste dag, og vi startet oppover mot Kjyrksteinskaret. De to siste dagene hadde det største problemet vært å unngå å bli solbrent, men fra Kaldava og videre ble det snø og mer snø. Kaldavaånå ble krysset på snøbru. Snøscooter hadde vært fint. Ved stidelet mor Krossvaten, ble det tatt en sjefsavgjørelse, og vi gikk videre mot Strandalen. Det ble en lang tur med en del småpauser. Vi så spor av reinsdyr, og hadde vi sittet en stund. så hadde vi også fått øye på dyra. Som vanlig var det mange blomster og mer preg av hage enn av villmark i skaret til Strandalen/smørslago. Vi nådde Strandalen i god tid til kjøttkaker og sviskegrøt. Det ble faktisk tid til en varm dusj. Jeg tror betjeningen heiv opp i noen ekstra poteter til middagen dagen etter.... Vi ble over en dag, og tok livet med ro. Det ble en fin feriedag i solskinnet, selv om det ble langbukse på grunn av solbrente legger. Vi tok en liten tur bort i ura, og fant (som vanlig) Bergjunkeren i blomst. Den er ganske vanlig i dette området. Dagen etter ble det en kort tur til øvre Moen, og takket være hyggelige folk så fikk vi skyss til Sand. 5 dager i sol. er helt uvanlig, men svært kjærkomment.

Jeg tror nok du spør om et annet Holmavagten enn det som ligger ved STF s hytte. men uansett, så kan forholdene muligens sammenliknes. Jeg kom ned fra fjellet i dag - 6. juli. og har da gått fra Haukeliseter til Strandalen. Oppe ved holmavaten var det vinter. Isen var ikke gått på vannet, og Fidjaflatene var snødekket. Fra folk som hadde forsøkt å gå innover vidda fra Haukeliseter (nordover), så melde de om snø - over 80% snødekker.

Jeg var på tur i Frafjordheiene i helga. Snøen har smeltet mye de siste ukene, men innover mot Sandvaten (over 900 moh) var det fortsatt godt med snø. Det var vel ikke skiføre, men det lå mer snø enn det pleier ved sesongåpning. Vi hadde nysnø. Jeg snakket med flere som hadde gått fra Prekestolen til Bakken og videre fra Flørli til Blåfjellenden. Det hadde vært en del snø, men fremkommelig. Jeg tror fortsatt det er skiføre rundt Kjerag og Langavaten.

Jeg har brukt den gule plastikboksen - for 6 egg - på en del turer i det siste. Ingen knuste egg så langt.

Å gå hver uke i 20 år, er litt ekstremt....

Ikke akkuratt gode råd, men ... Jeg har nå hatt glede av fjellturer i mer en 20 år, og går fortsatt med en sekk på 10-12 kilo i helgene (og gir blanke i hva folk tenker.) Jeg blir nå mindre trett og vond i ryggen enn tidligere, og merker det spesielt ved tung bør mellom 12 og 18 kilo.

Jeg har med - eller på - alltid.

Du bor garantert ikke på vestlandet.

60 år er ingen alder - eller - du kan jo håpe å bli så gammel selv. Jeg er ikke sikker på hvilket svar som passer, derfor begge. Mange som går i fjellet er langt over 60. (Min mor gikk fjelltur (til Strandalen) da hun var 76.) Jeg har selv gått på tur med folk som var over 80 - vedkommende var sprek som en gjyngehest.

For meg betyr fjellet (eller heiå, på mine kanter) mulighet for å finne den gode følesen - små øyeblikk med lykke og følelse av mestring. Vandring i naturen, for meg, skjer nesten alltid med fokus på de helt nære tingene, hvor foten skal settes ned, neste bakke eller bekk, naturen rundt og lignende. I motsetning til i arbeid og dagliglivet, hvor fokuset ofte er alt som skal gjøres når det bare blir tid. I tillegg gir opphold på hytten (selvbetjente og ubetjente) mulighet for å møte mennesker i en situasjon helt uten "stress"og Konflikter. Det blir ofte tid til "samtale og utveksling av synspunkter", gjerne med nærståede og andre som er med i eget følge, noe som det ellers er vanskelig å finne en anledning til.

http://www.yr.no/verkart/1.5023676 This adress show "snøkart", and might help you.

Med en alder som liggeri nedre delen av ditt "utvalg", har jeg i det siste tenkt på det samme. Men jeg har ikke tenkt å bære 30-35 kilo over lengre strekk. Selv med 20 -25 kilo i sekken går det smått og forsiktig. Jeg mener det går litt saktere i bakken etter hvert som årene kryper innpå. Det har jeg til nå klart å gjøre noe med, ved å gjøre sekken lettere. Det er helt utrolig hvor mye 4-5 kilo betyr for farten. En annen ting er at det tar lengre tid å ta seg inn. Etter en hard tur (fort og langt), så er det etterhvert ikke fullt så morsomt å gå i gang dagen etter. Min erfaring er at det likevel går greit, men det tar litt tid før "maskineriet" kommer i gang - mao rolig til å begynne med.

Med bestyrerinnen på utenlandstur, ble det endelig tid for den første skikkelige fjellturen i 2008. Sekken ble pakket, og denne gangen prøvde jeg å pakke lett. Som vanlig går den første turen opp Fidjadalen til Blåfjellenden. Jeg hadde håpet å kunne ta turen tidligere, men forrige uke ble det en kort lavotur, med tung sekk, i samme området. Været 17. mai var bra, men kaldt. Det trakk litt, men det var mulig å gå i bare blusen. Og når sola kom fram, ble det skikkelig vårstemning. Opp mot Månafossen, var det en del tilreisende turister som kikket overrasket på en enslig turgåer. Halvveis opp dalen går stien ned fra Gjertrudjuvet. Det fortelles at navnet kommer av at sønnen på Fed giftet seg med ei hulder med dette navnet, og at huldrene bodde her opp i fjellet. Jeg tror de bor der fortsatt. Og de liker ikke besøk. De siste 6-8 årene, har det rast ned store steiner, som har sperret stien. For 3-4 år siden, oppe i dalen, og da slik at to store steiner havnet mitt i stien. Du må bokstavlig gå rundt steinene. I de senere årene, har rasene kommet i Gjertrudjuvet, slik at stien må legges om. I år var det ikke noen nye ras her. Hadde de gitt opp å skremme meg ut av dalen? Det var da det drønnet opp i fjellet, og bare noen hundre meter lenger inne kom raset. Siden det var spor oppover, gikk jeg videre, men ikke uten å kikke nøye etter nye ras. Jeg hadde gått bak et par, som da jeg traff de på hytta, kunne fortelle at raset hadde gått mellom oss. Turen ned til Mån dagen etter ble ikke så begivenhetsrik, men gikk til gjengjeld i perfekt turvær med sol og forholdsvis kald. Det ble en lett og fin tur nedover. På vei hjem, gjennom Oltedal, kom uværet med sludd og hagel. Det la seg hvitt på markene, og temperaturen var ned mot 1 grad.