Vinnerliste

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

Han her hadde sikkert hverken plastpose eller håv..😀 https://www.vg.no/nyheter/i/GypwPB/single-marcus-31-fikk-napp-dro-opp-280-kilo-makrellstoerje-paa-stang

Alle vet jo at man ikke får fisk hvis man har plastpose til å ha fisken oppi med på tur! Samme med håv! Den skal alltid ligge hjemme. Man får aldri fisk med håven innen rekkevidde. Rappala har faktisk utarbeidet en rapport der det står at mengden fisk går eksponentielt ned med størrelse på håven. Den er dessverre gjemt i en skuff. De er redd for at folk skal slutte å kjøpe håv! Det har jeg nemlig hørt en gang, eller sett.. Mulig det var en drøm.

Ikkje friluftslivsrelatert men rapport om smitteverntiltaka og effekten er offentleg, i tillegg til ei rekke andre rapporter om dette. Det finnes ingen rapport som ikkje er offentleg i frå off styresmakter.

Ja, enig med deg det du skriver her. Pga værmeldingene med flere farevarsel på tenkt rute, så valgte jeg et annet, men mer kupert fjellområde. Med for tung sekk i forhold til styrken min, var jeg sjeleglad for å ha tatt med stavene. Det ble telt tur i stedet for hytte til hytte.

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Man får ventilert litt, kastet litt skit på temaer samfunnsproblemer som opptar oss i hverdagen og det kan umulig være negativt at vi er litt uenige her inne. Det er jo ingen person angrep eller ufinheter? 🤔 Det blir fort kjedelig om alt skal handle om hva vi har kjøpt eller hvilket telt som er best 🤣 Hold tråden gående og moderer heller om det blir ufinheter.

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Jeg er veldig imponert og glad i rasen Labrador. Verdens beste turhund, er alltid i umiddelbar nærhet og veldig lettlært. Vedlegger ett nylig videoopptak fra siste tur. Hu måtte bade, da hun hadde rullet seg i illeluktende møkk, før vi skulle krype inn i teltet for natten. PXL_20250904_131823350~3.mp4

Holk🤔

Ray Mears har gjort det, Lars Fält har gjort det, Les Stroud har gjort det, og nå har også Paul Kirtley "noe nølende og motvillig" prøvd det samme. Og selvfølgelig koster kniven "bare 990 GBP"!.

Dette er vitenskap!!

😅Dette er taktikk jeg også bruker, glem pose og g håv, og fisketuren blir vellykket 👍

Generelt er dette ein tråd som går ingen veg, det vert kasta ut masse påstander som har essensen, "kan ikkje tru på noko siden nokon ein gong tok feil...". Og konklusjonen er at ja det nytter kva eg gjer, så neste gang du er på fisketur så ta med deg ein ekstra bærepose. Ikkje til all fisken du får men for å fylle den med plastsøppel. Hjelper det når så godt som all plast kjem frå andre kontinent? ja. (som burde lede opp til ny tråd "Søppel eg har plukka med meg frå tur")

Jeg har ikke lest gjennom alt i dokumentet ennå, men har bladd kjapt gjennom for å se hva den inneholder. Inntrykket er at det er en del nyttig kunnskap her, men personlig må jeg innrømme at jeg synes selve utformingen av publikasjonen er litt amatørmessig. Det ser ut som enkelte personer i Forsvaret har utarbeidet et Word-dokument uten særlig kunnskaper om typografi, design og utforming, og bare kjørt litt på magefølelse. Det er synd, for en god layout, gode figurer, og et behagelig oppsett gjør en tekst som dette mye lettere å lese/forstå, og mye mer tiltalende å lese. Word-figurer er sjelden bra greier... For eksempel, så er det ikke akkurat høy kvalitet på visse illustrasjoner, som figurene under. Den gir assosiasjoner til en skoleoppgave fra ungdomsskolen mer enn en publikasjon fra en seriøs aktør som Forsvaret. Kvalitetsinntrykket hadde økt ganske betraktelig med enkle grep som å forbedre disse, samt en språkvask for å fjerne en del dårlig språk, skrivefeil og særskrivingsfeil. Her kunne Forsvaret med fordel fått med seg noen som faktisk kan illustrasjoner, fargelære og utforming, da hadde kvalitetsinntrykket steget betraktelig ganske fort. I det ene faget jeg har hatt om fargelære, så var kombinasjonen blått/rødt en av de mest fy-fy tingene man kunne gjøre. Også her synder de (litt), jeg synes hvertfall den røde teksten her er ubehagelig å lese, særlig siste linje. Enkelte bilder er også skvist sammen, har dårlig oppløsning osv. Og så håper jeg for Forsvarets del at de har avklart bildebruken for alle urtene/plantene der de ryddig nok viser til opphavsrett for opphavspersonen Rolv Hjelmstad, for på hjemmesiden hans er det ganske klart at bruk av bildene kun er tillatt etter avtale med vedkommende (regner i grunn med at dette er på stell, selv om det ikke er videre informasjon om det i publikasjonen). Det sagt, så ser håndboka veldig utfyllende ut, og det er bra! Mye bra stoff som det er helt supert at de slipper ut for hvermannsen, kunnskap basert på erfaringene til Forsvaret kan være mye verdt for mange Det bærer litt preg av å være et internt dokument som har blitt tilgjengeliggjort, heller enn en bestilling på en håndbok ment for allmennheten (metadataen i PDF-filen kan hvertfall tyde på det, da det ligger noen henvisninger til at dokumentet er "Ugradert - internt for forsvarssektoren", "Ugradert – internt. Skal ikke videreformidles utenfor forsvarssektoren." osv.) Og så synes jeg det er forfriskende å se en slik utgivelse med masse bilder, ikke bare tekst, som fort blir tunglest, så det skal de ha skryt for fra min side

Trekke dekk da, det gir i allefall trening av riktige muskelgruppe. Skal du gå inn sko kan man gå små turer med dem på beina.

Ja 😊 Jeg forklarte litt dårlig hva formålet var; Jeg har gått så lite med ski de siste årene, merka det spesielt på pulktur i vinter når jeg skulle ploge med pulk etter meg, så var det noen muskler som ikke hadde vært i bruk på lenge! Flatt terreng går jo fint, kan jo oppsøke det på Hardangervidda evt :) Pluss at jeg gjerne skulle gått inn nye skisko som jeg har bestilt nå.

Hehe, jeg er enig. Jeg tar heller vanlige styrkeøkter og "bratte" turer på tredemølla for å komme i fjellskiformen. Det tror jeg gir mer for mindre innsats enn å dra på Snø med pulk

Tvilsomt med den varmen vi har hatt i sommer. Sånn ser det ut på Folgefonna skisenter https://www.nrk.no/vestland/skiheis-pa-folgefonna-sommarskisenter-har-kollapsa_-_-dette-er-berre-starten-1.17553163 Har ofte vært på topptur på Breifonn i oktober, da det fortsatt gikk ann å kjøre på breen, men den er nå bare en isklump igjen og mange av de store snøfonnen rundt og nedfor er nå borte. Du kan være heldig å få et godt snøfall i oktober/november på Haukeli med greit skiføre, men dette er vanskelig å spå. Temperaturen skal falle neste uke. Så krysser fingrene Sett på en del bilder fra høyfjellet fra 80 og 90 tallet fra reinsdyrjakta i august. Mye mer snø på den tiden i høyfjellet kontra nå...... Husker også jeg var med på rypejakta som gutt og vi måtte nesten ha truger for krysse snøfenner som var store og lå lavt i terrenget. Har aldri skjedd på 2000 tallet.

Kanskje på SNØ på Lørenskog? 😅 https://snooslo.no/en Jeg tviler på at du vil finne så mye snø ute på øst/sørlandet nå. De få breene er vel bare blåis på dette tidspunktet?

For meg er staver kjempeviktig ved elvekrysninger og i grov ur. Jo tyngre sekk jo mer nyttige synes jeg de er. Med lett sekk & sti gidder jeg ikke bruke de, mens i mer krevende terreng er de svært nyttige. I helgen hadde jeg (alt for) tung sekk med telt etc, møtte et par kilometer grov ur, og jeg tror ikke jeg hadde klart det uten stavene.

Spennende tema, men med mindre noen har veldig overbevisende argumenter for hvorfor dette er relevant for Fjellforum så tenker jeg kanskje det er best å vri diskusjonen tilbake mot fjell og friluftsliv. Hanne m. moderatorhatten på

At det blir mindre is er, isolert sett, ikke problemet. At dette er viktige drikkevannskilder, er et stort problem: https://www.carbonbrief.org/glacier-melt-threatens-water-supplies-for-two-billion-people-un-warns/ At det blir mer vanndamp i atmosfæren er et stort problem: https://theconversation.com/as-mountain-glaciers-melt-risk-of-catastrophic-flash-floods-rises-for-millions-251707 Så kan vi sitte i vårt vannrike, og godte oss over et varmere klima, mens store deler av verdens befolkning må ut på flukt pga vann og matmangel.

Slik de leverte Helge Ingstad til andre sjøfarende? (Sorry, men Alt Forsvaret gjør er ikke alltid like gjennomtenkt).

Hei! Jeg har selv tre årstrinn i friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, der timene er organisert i én 75min- bolk per uke. Noen ganger utvider vi dagen, og avspaserer denne tiden neste uke. Hvert skoleår har vi tre overnattingsturer, der turen på høsten har tema skog, på vinteren tema høyfjell, og på våren tema sjø. Elevene avspaserer tre valgfagsøkter etter hver overnattingstur. Lavbudsjett- aktiviteter vi har hatt inne på regntunge innendørsdager er: lage tennbriketter (https://4h.no/oppdragsbanken/lag-tennbriketter) sy bestikkpose (https://kmspeider.no/speiderprogram/aktivitetsbanken/aktiviteter/oppbevaringspose) Lage replika av minioter (https://stangoter.no/) - dette er litt omfattende, men et veldig bra fiskeredskap som kan brukes i seinere skole - økter) Div kart - leksjoner med kartsymboler, målestokk og kartreferanse Planlegge turer med rutevalg og SARTTO (https://snuitide.no/innhold/turplanlegging-og-sikkerhet/rutevalg-og-sartto) Lage egne energibar før turer (f.eks https://www.matprat.no/oppskrifter/kos/muslibars/) Opplæring i bruk av ulike kokeapparater, og systematisk vurdere fordeler og ulemper med disse ( stormkjøkken med rødsprit, ulike butanbrennere, primus med bensin og parafin, kvistbrenner osv osv...) Vel, dette er noe av det vi har holdt på med på inne-dagene. Håper det kan være til nytte - og så håper jeg at det er flere som kan komme med gode innspill som jeg kan ta i bruk!

For de som er fysisk på Palmekysten så selger DNT Sør det meste av butikken sin med 45% avslag. Pga dårlig økonomi og underskudd avvikler de det meste av butikken sin med unntak av kart o.l., og sier opp deler av staben.

Ja, dette er skremmende syntes jeg! For meg ser det ut til at det er bare å bestille flåttvaksinen TBE på legekontoret uten resept. Det er en stor plakat «trenger du vaksiner» med de ulike vaksinene og priser: reisevaksiner, , stivkrampe, difteri, TBE og annet. Jeg ble anbefalt av legen å ta vaksinen. Har tatt 2 av3 dette året. Fikk for øvrig et flåttbitt i fjor, som jeg trodde var noe annet bitt/stikk. En måned etterpå var det et tynn og svak rødlig avlang strek i et felt 12 cm - og spredning i blodbanen. Ble umiddelbart satt på 20 dagers tøff antibiotikabehandling (lik svenskenes behandling ble jeg fortalt). Kjøpt flåttspray 50 % Cactus DEET på apotek.