Engjavatnet og Bjødnali og ned Urdådalen.

[REJOHN]

Det er ikke vanlig at vinteren, med kulde og vind, varer en måned. Januar var usedvanlig tørr – og kald, og februar fortsetter med mye samme vær. Det kom riktignok noen fjoner på søndag. Det ble så vidt hvitt der snøen blåste sammen. Vinden vil ikke gi seg. Når det i tillegg er kuldegrader, frister det ikke med tur på stranden. Det blir fort en kald fornøyelse. Broderen bruker Njåskogen som turområde. For egen del har det blitt noen runder rundt Gruda.

Den turen er for kort til å bli med i loggen, og selv om det tar godt over en time, og det er en bra bakke på rundturen, så blir det liksom ikke «tur», men trening. Det hadde passet å få vanlig vintervær, mellom 5 og 10 grader og regn. Selv på turen rundt Gruda er det noen skikkelige si-svuller som jeg må rundt. På siste turen fra Gramstad vær det mye is nedover mot «Skaret». Det gikk egentlig greit å komme fram, men det hadde passet med mindre is.

Jeg gikk og tenkte på en tur ut fra Sælandsskogen. Det burde være mulig å ta fra Skaret og opp til Bjødnali. Det er jo grus elle asfalt på hele strekningen. Det er i hvert fall ikke is. Det ville muligens også være mulig å utvide turen ved å ta rundt Engjavatnet.

Selv med en runde rundt Engjavatnet ville det antakelig ikke bli mer enn 8-9 kilometer. I tillegg kunne det jo være vanskelig å komme over Skogsånå på grunn av is. Det fristet likevel med en tur, spesielt siden vinden gjorde det kaldt å gå på stranden. Jeg pakket sekken, og tok på mer klær enn vanlig. Vindtett ytterst, både hodeplagg og hansker. Ekstra mellomplagg under Reconjakken. I sekken tok jeg med både te på termos og varm saft i isolert pose.

Jeg tok mot Sæland, men var ikke sikker på om jeg ville starte fra den vanlige plassen eller fra Skaret. Jeg kjørte rett forbi Skaret og videre mot Sælandsskogen uten å tenke meg om. Det ble den vanlige plassen denne gang også.

Det var andre biler enn min på parkeringsplassen. Utenom vinden var det jo ganske bra vær med sol inne i mellom, og Sælandsskogen er grei i vind. Jeg tok en liten tur oppover mot Stølssletta, men der var det store is-svuller i stien. Det ble til at jeg tok mot Sjelset og bakken opp til Jærbuskaret. Det blåste skikkelig på toppen. Antakelig opp mot 14 m/sek, og med noen få kuldegrader ble det kaldt, men det ville jo bli bedre etter hvert.

På toppen bestemte jeg meg for å ta direkte mot Skogen. Det ville i så fall bli en vanlig tur, men i motsatt retning. Nedover mot Engjamyrene, var det masse is. Det var likevel greit å gå rundt. Skogsånå laget heller ikke spesielle problemer. Det stakk opp steiner i bekken og jeg kunne greit komme over, selv om det ble en litt annen plass enn vanlig.

Ved Skogen var dyra på plass i vinterkulden – uten å ha noen plass å trekke inn. Det virket kaldt. Jeg var i hvert fall glad for å ha på godt med klær. Som planlagt tok jeg turen bort til Bjødnali og fikk bildet av treet til broderen. Jeg hadde hele tiden tenkt å gå veien tilbake til Sjelset og bilen. På vei ned fra garden, tok jeg en liten avstikker for å se om det var mye is ved den lille brua rett før Bjødnali. Det var ikke is i det hele tatt.

Jeg viste det hadde gått folk oppover Urdådalen, og la raskt om planene og tok stien nedover Urdådalen og mot Taksdalsvatnet. Det var bare en plass jeg måtte ut av «veien» for å komme rundt en issvull. Midt på den issvullen sto det ei jente som var på vei oppover. Jeg møtte også andre på tur denne dagen også. Det kom et par i mot, og nede på parkeringsplassen snakket jeg med en kar som også ville opp Urdådalen til Bjødnali.

Med noen ekstra avstikkere, ble turen på omtrent 10 kilometer, og med noen små stopp og litt frem og tilbake, tok det meg nesten tre timer. Det var en kald og vindfull tur. Det var likevel kjekt å være på tur uten sand.