Mjølkevegen

[+Bjellesau]

Når godværet slår inn i starten av juli er jeg et øyeblikk i tvil om jeg skal på fottur eller sykkeltur men konkluderer med at sykling er det som krever best vær og bestemmer meg derfor for Mjølkevegen. Mjølkevegen er en sammenhengende sykkelrute som går fra Vinstra til Gol over flere fine fjellområder med aktiv stølsdrift. Underlaget er stort sett grusveier av god kvalitet og ruten er ca 230 km.

Jeg delte opp etappene i fire dager, pakket telt, sovepose og litt mat og startet fra Vinstra klokka 17:30.

Første etappe ble mer krevende enn jeg hadde regnet med. Det var 26 grader, ikke et vindpust og sykling oppoverbakke i to og en halv time. Jeg tror det hang en diger svart sky av fluer over meg alle de 800 høydemetrene som jeg syklet.

På omtrent det høyeste punktet før Ruten Fjellstue fulgte jeg en traktorsti oppover til jeg fant en bekk og en ok leirplass.

Det er mye beitedyr langs hele ruta så jeg brukte vann fra bekker kun til matlaging og kaffekoking.

Den andre dagen er målet å komme meg til Vinstre rett ved Bygdin. Jeg kjenner jeg er øm i venstre kne allerede etter dag 1, så det blir rolig sykling og en liten pause hver time. Jeg har bestemt meg for halvpensjon, der jeg har med frokost litt snacks og middag for den første kvelden. Ellers satser jeg på varm mat på fjellstuer og litt vaffler underveis.

Det blir nydelig fjellsykling med bare en tøff motbakke den andre dagen på Mjølkevegen. Vannflaskene fylles der jeg er innom for en matbit og siste stopp for dagen er Haugseter fjellstue og noen deilige karbonader. Et lite stykke videre finner jeg en super leirplass.

Jeg tar meg bryet med å trekke meg bort fra veien, selv om det gjør at sykkeltaskene må av sykkelen og bæres noen hundre meter. Jeg triller/bærer også sykkelen med meg.

Den tredje dagen blir den hardeste. Selv om det bare er 73 km er det over 1500 høydemeter som skal klatres. 

Jeg har siktet meg inn på en lovende teltplass ved Søre Syndin og legger friskt avsted ved nitiden.

Landskapet er åpent og veiene flate og fine langs Vinstre og jeg kan se bort på Bitihorn der jeg cruiser avsted. Etter frokost nummer 2 på Beitostølen blir det rulling på asfalt et stykke videre før oppstigningen mot Slettefjell starter. Slettefjell er rutas høyeste punkt på 1300 moh. Jeg legger luretopp etter luretopp bak meg og kan til slutt sige over topp- kneika og starte unnarennet.

Det viser seg at Slettefjell ikke er det eneste som skal beseires denne dagen. Det blir over 800 høydemeter nedover til Vangsmjøse og derifra blir det nye 600 oppover. Og her starter utfordringene. 

På kart appen min, mapy, sammenfaller Mjølkevegen med Kongevegen ved Hemsing bru. Da jeg kommer ned dit får jeg se en liten bratt sti oppover. Det virker fullstendig galskap å slepe sykkelen opp dit. Jeg sykler derfor videre og prøver å komme med opp via noen traktorveier fra en gård. Der treffer jeg ei dame som råder meg å sykle enda videre til jeg treffer på ordentlig grusvei. Hun sier denne stien er helt uegnet for sykling. Så jeg er litt tvilende til om min rute faktisk er Mjølkevegen, at den er feil merket i appen. Halveis opp mot Syndin går jeg helt tom for krefter og juice i beina. Jeg må trille oppover de bratteste kneikene. Til og med sauene traver forbi meg.

Det er foresten litt som å være på safari når du sykler denne mjølkeruta. Mange spennende dyr.

Og noen uheldige dyr:

Da jeg endelig kommer opp til Nørdre Syndin blir det til og med vading med sykkelen over utoset.

Det smaker ekstra godt med middag på Syndingstøga og det blir to alkoholfrie øl på rappen. 

Den siste leirplassen blir den beste på denne turen med utsikt over Søre Syndin. Det gjør godt å komme i teltet for denne dagen var den absolutt tøffeste på hele ruta.

Selv om den siste dagen er like lang målt i kilometer så blir den rene søndagsturen sammenlignet med gårdsdagen. Særlig Stølsvidda etter Vaset er et eventyr å sykle. Gode veier, flatt, utsikt utover vidde, myr og vann og Hemsedalsfjellene og tindene til Jotunheimen i horisonten.

Personlig synes jeg ikke Golsfjellet, som blir siste etappe, kan måle seg med dette. Golsfjellet virker helt nedbygget og er kanskje det minst sjarmerende fjellområdet på Mjølkevegen. Men alt i alt har turen bydd på flotte sykkelopplevelser og jeg er glad jeg delte den opp i 4 dager. Det eneste jeg virkelig savnet var lettere gir på sykkelen...

 

Endret mandag kl 22:19 av Bjellesau

[varmtvann]

Flott rapport! 👍

[Tessatroll]

Bjellesau skrev (På 14.7.2025 den 21.55):

Når godværet slår inn i starten av juli er jeg et øyeblikk i tvil om jeg skal på fottur eller sykkeltur men konkluderer med at sykling er det som krever best vær og bestemmer meg derfor for Mjølkevegen. Mjølkevegen er en sammenhengende sykkelrute som går fra Vinstra til Gol over flere fine fjellområder med aktiv stølsdrift. Underlaget er stort sett grusveier av god kvalitet og ruten er ca 230 km.

Jeg delte opp etappene i fire dager, pakket telt, sovepose og litt mat og startet fra Vinstra klokka 17:30.

Første etappe ble mer krevende enn jeg hadde regnet med. Det var 26 grader, ikke et vindpust og sykling oppoverbakke i to og en halv time. Jeg tror det hang en diger svart sky av fluer over meg alle de 800 høydemetrene som jeg syklet.

På omtrent det høyeste punktet før Ruten Fjellstue fulgte jeg en traktorsti oppover til jeg fant en bekk og en ok leirplass.

Det er mye beitedyr langs hele ruta så jeg brukte vann fra bekker kun til matlaging og kaffekoking.

Den andre dagen er målet å komme meg til Vinstre rett ved Bygdin. Jeg kjenner jeg er øm i venstre kne allerede etter dag 1, så det blir rolig sykling og en liten pause hver time. Jeg har bestemt meg for halvpensjon, der jeg har med frokost litt snacks og middag for den første kvelden. Ellers satser jeg på varm mat på fjellstuer og litt vaffler underveis.

Det blir nydelig fjellsykling med bare en tøff motbakke den andre dagen på Mjølkevegen. Vannflaskene fylles der jeg er innom for en matbit og siste stopp for dagen er Haugseter fjellstue og noen deilige karbonader. Et lite stykke videre finner jeg en super leirplass.

Jeg tar meg bryet med å trekke meg bort fra veien, selv om det gjør at sykkeltaskene må av sykkelen og bæres noen hundre meter. Jeg triller/bærer også sykkelen med meg.

Den tredje dagen blir den hardeste. Selv om det bare er 73 km er det over 1500 høydemeter som skal klatres. 

Jeg har siktet meg inn på en lovende teltplass ved Søre Syndin og legger friskt avsted ved nitiden.

Landskapet er åpent og veiene flate og fine langs Vinstre og jeg kan se bort på Bitihorn der jeg cruiser avsted. Etter frokost nummer 2 på Beitostølen blir det rulling på asfalt et stykke videre før oppstigningen mot Slettefjell starter. Slettefjell er rutas høyeste punkt på 1300 moh. Jeg legger luretopp etter luretopp bak meg og kan til slutt sige over topp- kneika og starte unnarennet.

Det viser seg at Slettefjell ikke er det eneste som skal beseires denne dagen. Det blir over 800 høydemeter nedover til Vangsmjøse og derifra blir det nye 600 oppover. Og her starter utfordringene. 

På kart appen min, mapy, sammenfaller Mjølkevegen med Kongevegen ved Hemsing bru. Da jeg kommer ned dit får jeg se en liten bratt sti oppover. Det virker fullstendig galskap å slepe sykkelen opp dit. Jeg sykler derfor videre og prøver å komme med opp via noen traktorveier fra en gård. Der treffer jeg ei dame som råder meg å sykle enda videre til jeg treffer på ordentlig grusvei. Hun sier denne stien er helt uegnet for sykling. Så jeg er litt tvilende til om min rute faktisk er Mjølkevegen, at den er feil merket i appen. Halveis opp mot Syndin går jeg helt tom for krefter og juice i beina. Jeg må trille oppover de bratteste kneikene. Til og med sauene traver forbi meg.

Det er foresten litt som å være på safari når du sykler denne mjølkeruta. Mange spennende dyr.

Og noen uheldige dyr:

Da jeg endelig kommer opp til Nørdre Syndin blir det til og med vading med sykkelen over utoset.

Det smaker ekstra godt med middag på Syndingstøga og det blir to alkoholfrie øl på rappen. 

Den siste leirplassen blir den beste på denne turen med utsikt over Søre Syndin. Det gjør godt å komme i teltet for denne dagen var den absolutt tøffeste på hele ruta.

Selv om den siste dagen er like lang målt i kilometer så blir den rene søndagsturen sammenlignet med gårdsdagen. Særlig Stølsvidda etter Vaset er et eventyr å sykle. Gode veier, flatt, utsikt utover vidde, myr og vann og Hemsedalsfjellene og tindene til Jotunheimen i horisonten.

Personlig synes jeg ikke Golsfjellet, som blir siste etappe, kan måle seg med dette. Golsfjellet virker helt nedbygget og er kanskje det minst sjarmerende fjellområdet på Mjølkevegen. Men alt i alt har turen bydd på flotte sykkelopplevelser og jeg er glad jeg delte den opp i 4 dager. Det eneste jeg virkelig savnet var lettere gir på sykkelen...

 

Denne turen turen kan eg tenke meg å sykle au! Fin rapport