Gå til innhold
jbl

Dovre 2013

Anbefalte innlegg

Snøhetta -Vesttoppen

Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år.

Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13.

På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op.

Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen.

Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin.

Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor.

Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden.

På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20.


Storstygge Svanåtinden

Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen.

Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet.

Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke.
 

post-842-0-34667700-1375893082_thumb.jpg

Eggen det sidste stykke op

 

post-842-0-60510400-1375909539_thumb.jpg

Klyvning på eggen

 

Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt.

Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden.

post-842-0-89888500-1375876526_thumb.jpg
På Storstygge Svanåtinden

Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os.

Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i.

Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim.


Vesttoppen for anden gang

Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning.

Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place".

post-842-0-54794400-1375876703_thumb.jpg
På Snøhetta Vesttoppen

Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk.


Rheinheim og moskussafari

Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse.

Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene.

Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte.

Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger.

Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka.


Åmotdalen

På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet.

Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke.

Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen.

Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere.


Retur til Snøheim – endelig moskus

Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt.

Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen.

Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring.
 

post-842-0-76761100-1375909261_thumb.jpg

Moskus

 

Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred.

Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

kult å lese. så dere om steintavlen av zapfe fortsatt ligger under vesttoppen?

Jo, der var vist nok en marmorblok helt oppe på toppen. Det må have været den. Fik ikke studeret stenen ordentlig. Vidste ikke, det var et mindesmærke. Undrede mig blot, hvem der havde slæbt den helt derop. Måtte have været svært tung. Har nu Googlet og fundet ud af, hvad der står på stenen. Mener i øvrigt, den var knækket et par steder.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 10.8.2013 den 14.07, Anonym Astmatiker skrev:

kult å lese. så dere om steintavlen av zapfe fortsatt ligger under vesttoppen?

Var på Vesttoppen sist 2015-07-05 (på ski nesten hele veien!) - tavlen var da dessverre knekt - se bildet.

2015-07-05 13.47.58.jpg

2015-07-05 09.11.20.jpg

2015-07-05 12.58.37.jpg

2015-07-05 11.25.04.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av Sofatur
      Skal kjøre over Dovre i sommer, og har lyst til å dra med familien på en liten fjelltur i samme slengen. Hvor bør vi evt parkere bilen og rusle i noen timer? Gjerne en lett tilgjengelig topp, eller sted med litt utsikt. Forslag mottas med takk 😊 
    • Av Fjellfilmeren
      Over: Første strøk viser den store kontrasten
      Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet.

      Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene.
      Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro!

      Over: Arn (1,5) imiterer de voksne.

      Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn.
      Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen.

      Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling
      Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet.

      Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver.

      Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag.
      Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt.

      Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på.
      Vi gleder oss allerede til neste års dugnad.
      Fjellhilsen fra Martin Gjellestad

      Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014.

      Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen.
      Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
       
    • Av Hammer
      Etter en diskusjon på Praten i fjor vår/sommer, ble det ymtet fram fra flere at det hadde vært hyggelig med et treff ikke bare for voksne, men også barn. Etter litt diskusjon ble det Skjult lenke - logg inn for å se den som var så heldig å bli "tvunget" til å være primus motor for dette første Fjellforum barnetreffet, som ble arrangert i Rondane i september i fjor. Og det ble umiddelbart en suksess, på tross av at det ikke var flere enn fem barn påmeldt, så var det liten tvil om at alle hadde en fin helg og fått nye turvenner (seks voksne meldte sin ankomst).
      Det ble ytret et ønske om å følge opp dette treffet ganske umiddelbart. Og 25 -27 August 2017 var datoene som ble fastsatt. Det ble bestemt at årets tur skulle legges til Storrvatnet i Dovrefjell. Ikke langt unna Haverdalssætra. Storrvatnet er et vann som er demmet opp og som ligger ca. en kilometer i fra veien inn til Haverdalsseter. Ca. 5 timer fra Oslo, 4 timer fra Trondheim og en 3-4 timer fra sunnmøre/møre. Med andre ord, en plass hvor mange kan komme til. 
      Fredag ble bilen pakket med turutstyr, bamser, sekker, en 2-åring, en 5-åring, fruen i huset og undertegnede. I godt driv sørover fra Trondheim ble far sulten, og insisterte på en stopp på Støren for en matbit. Der tok far en titt i bagasjerommet ettersom han hadde en litt uggen følelse på at noe manglet.
      For de av dere som fulgte litt med i tråden for barnetreffet i fjor, så husker dere kanskje at far og datter ble sendt på tur med familiens gamle bil (Den andre bilen ventet på reg.reim skifte, og ble anbefalt å ikke dra på langtur). Den gamle bilen ville også ha ny reg.reim fant den ut. Så da tok den å røk reg.reimen sin. Konklusjonen ble da full stopp, og timene gikk. Men vi kom oss på tur! (og motoren berget).
      Denne gange skulle det heller ikke gå som planlagt. Etter sommerens "langtur" hadde ikke stangen og pluggene til lavvoen blitt pakket i posen (jeg velger å si at dette er mor sitt ansvar). Så, nå var vi på Støren med lavvo, uten stang og plugger! Skulle vi snu og kjøre tilbake til Trondheim og havne mitt rush, vei arbeid osv? Og komme fram til Storrvatnet lang ut på kvelden/natten, eller var det andre muligheter?
      Far fikk fylt på litt blodsukker, mens mor tok noen telefoner til ymse Lavvo utsalgssteder på veien ned til Dovre. Dessverre lite hell! Måtte vi virkelig snu og kjøre hjem igjen?
      Grøseth Sport AS vet dere! Der var det en kar som mente det var for ille at turen skulle bli ødelagt av en manglende lavvo stang! "Kom innom så skal dere få låne en lavvo i helgen!"  ..... Hørte vi riktig!? Skulle vi få låne en lavvo i fra en butikk? Vi kjørte til Oppdal, og innom G-sport og fikk lånt en Lavvo. Ikke skulle de ha en krone for det heller. Virkelig en snill sjel som var på jobb denne helgen!
      Da var det bare å komme seg ned til Dovre og svinge av opp mot Haverdalsseter. Turen gikk fint nå. (bortsett fra litt krangling i baksetet om hvem som skulle se på dvd, og hvem som skulle se på Ipad.) Etterhvert som vi kjørte opp lia, ble kranglingen mindre, og det var mer å se på for ungene. I det vi kjørte gjennom den nye bommen som holder på å monteres, så var det jaggu "Hippie Kyr" som stod og så dumt på oss. Langhåra karer og fruer med store fine horn. 2-åringen ble begeistret for de store sau/kuene som stod ved veien der. Var slettes ikke sikker på om de sa "mø!" eller om de sa "bææ". Vi kjørte videre innover fjellet på støvete grusveier. Fjellet var fylt med jegere som stod med kikkerter for å se etter rein. Vinden hadde snudd noen dager tidligere, så reinen var på flytting nordover. Vi svingte innom den bemannede bomstasjonen på fjellet og kjøpte et fiskekort i samme slengen. En hyggelig eldre herremann som kunne fortelle at det stort sett var lite folk i dette området, men under jakten er det mye folk i fjellet. Dette var det lite tvil om, ganske så befolket område. Vi kjørte forbi flere større camper med jegere. Vi skulle heldigvis lengre inn enn det jegerne hadde lov til å kjøre. 
      Vel framme ved avtalt parkering, hadde Skjult lenke - logg inn for å se den og ungene allerede parkert og var i gang med å tømme bilen for utstyr. Vi var vel på plass ved parkeringen i 19:30 tiden. Like etterpå kom Skjult lenke - logg inn for å se densusende også. Han hadde vært i område i mange timer allerede og sett seg rundt. Vi viste at Skjult lenke - logg inn for å se den og kompisen med sine to barn kom til å ankomme en del senere på kvelden.
      Sekkene ble pakket og 7 stk begynte å labbe avgårde fra parkeringen.


       
       
       
       
       
       
       
       
       



      Et virkelig fint skue i det vi kom over kammen og fikk se Storrvatnet. 
      Etterhvert kom skumringen, og i samme draget var vi kommet fram til det vi mente var en fin leirplass med god plass til flere telt. Vi gikk over demning, fikk vandret over "elven" og la oss til på sør øst siden av vannet. Det ble litt bal å få satt opp en lavvo på "steingrunn" som man heller aldri hadde sett før. Det hjalp heller ikke og ha to særs sure og trøtte unger som krevde sitt. Men far fikk assistanse av David S. så ble det omsider mulig å få lagt ungene.
      Ikke lenge etter kom det fire skikkelser ruslende ut av mørket, det var Skjult lenke - logg inn for å se den og kompisen med sine unger som kom ruslende i 23-tiden. De fikk satt opp sine telt, og ungene la seg til å sove ganske fort. Dette var deres første tur på fjellet! 
      David.S, Elisabethsk og undertegnede tok en ekstra tur til bilen for å hente litt ved og de tingene vi ikke fikk med inn på første tur. Det blir fort litt utstyr når man har med seg unger på tur, spesielt når mor i huset går med bæremeis med minstemann. Ikke veldig lenge etter andre runde, tok også de voksne følge inn i drømmeland. Det var en skikkelig kald natt, tydelig at sommeren er på hell, og det var kald og rå luft fra nord som kom drivende. 
      Lørdags morgen stod vi opp til strålende solskinn. Det var ikke en sky på himmelen! Og for et flott område! Etter en natt et lite stykke inn på den blå delen av graderstokken tinte rim rask av teltduker, og vi kjente at solen varmet godt. Man er gjerne opp 2-3 time tidligere når man er på tur med unger, enn hva far normalt sett ville ha vært på tur alene. Men det er godt å få med seg morgen solen. Det er et magisk fint lys tidlig på morgenen. Bare så synd at et utpreget "B"-menneske som far i huset er (forsåvidt resten av familien også), så sjeldent får med seg disse stundene. 
      Det ble anlagt et felles frokostområde mellom teltene. Duften av Egg og bacon spredde seg raskt over området. Kaffe ble kokt, og en lang frokost ble fortært.

       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       

      Ungene hadde en kjapp hilse runde, før de var over alle hauger og utforsket alle krinkler og kroker. Aldersspennet på denne turen var fra en kar som fylte 2-år like over helgen, til en kar på 11 år.

      De voksne slappet av på "kjøkkenet" og nøt solen og fjellet med opp til flere kopper kaffe. Far hadde observert en utedo ved hytten som lå i den sørlige enden av Storrvatnet. Det var en jeger som var innlosjert der som det ble slått av en prat med. Han hadde en litt sen oppstart denne morgenen. Jobbet som lærer, og hadde hatt en skoleklasse på tur i området tidligere i uken, nå var han på jakt. En hyggelig herremann med mye lokal kunnskap om området- Han fortalte blant annet om flere fangstgroper som ligger opp i området. Far fikk tildelt kart, og instruksjoner om hvor vi kunne finne de, og hvilke som var godt bevart. Utedoen, den fikk vi også bruke. Datteren i huset var ikke så fornøyd med akkurat det. Hun liker ikke utedo, foretrekker å gjøre sitt bak en stein, eller i skogen. Ja ja, hun om det.
      Vi andre var iallfall fornøyd med tilgang på do. I tillegg så hadde det dukket opp et skikkelig eventyr med å lete opp fangstgroper.
      Både barn og voksne monterte fiskestenger. Far hadde fått informasjon om at vannet var overbefolket av Røye, men at denne skulle være vanskelig å få på stang. Tidligere i uken hadde det blir tatt opp i mot 100 røyer på tre garn. Vi så svært lite til det at vannet var overbefolket av fisk. Nå øker jo ikke unger som løper rundt å hoyer og kaster stein i vannet akkurat sjansen for å få fisk. Gleder meg til den dagen de kaster en stein rett i hue på en stor og fin ørret! Har det noen gang skjedd egentlig? Eldgammel fangstmetode? Vel, vi fikk iallfall bekreftet at Røyen var vanskelig å få på stang. Så det stemte godt!
      Etter mye leking, fisking og avslapping ble det inntatt lunsj, samtidig som de eldste ungene fikk forklart og øvd litt på bruk av kart og kompass. Deretter pakket vi 2-åringen, litt vann og kjeks/sjokolade i bæremeisen. Så var det å følge kompass kurs mot den store fangstgraven som skulle være mer eller mindre helt inntakt. De eldste gutta sprang først med kompass og kart, mens resten fulgte like etter. 

       
       
       
       
       
       
       


       
       


      Litt leting ble det før vi omsider gikk oss på den store gropa. 17x2 meter og 2 meter dyp. Her ble det forklart litt om hvordan disse ble brukt i gamledager, vi prøvde å se om vi fant "skyttergravene" hvor fangstmennene stod bak. Så bars det videre opp i lia for å finne noen av de mindre fangstgravene. Dette var jo like spennende for de voksne som for barna. Vi stod mer eller mindre på gravene uten å se de. Men når vi først fant de, var det veldig enkelt å se hvor de lå. 

      Etter en litt lengre rast ved to av de små fangstgravene, var ungene fast bestemt på at de skulle opp på toppen av fjellet vi var ved. Vi klatret opp steinura. Og hva finner vi der? Enda en "skatt" Her ligger det beinrester etter hva som trolig har vært en rein engang i tiden. De neste timene inneholdt mye snakk om de beinrestene, og dyret som hadde død. Ikke lenge etterpå så fant vi en helt inntakt (dessverre tom) øl, eller brusboks som var veldig mange tiår gammel. Far liker egentlig ikke å finne spor etter folk i fjellet, men denne var det faktisk litt sjarm over. 
      Når steinura endelig var beseiret og toppen var i sikte ble vi belønnet med virkelig god utsikt. Snøhetta reiser seg i horisonten, og det var klart fint vær i alle retninger.
      Men nå var det tydelig at det hadde vært en strabasiøs tur for de små føttene som var med. De voksne begynte også å kjenne på hungeren etter middag. Kompassene ble stilt inn mot leir, og vi gikk tilbake for å begynne og lage mat, ordne klart bål og ikke minst finne fram lørdags godteriet.
       
       
       

       
       
       
       
       

       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       

      Det ble en skikkelig kosekveld. Ungene ville absolutt ikke at dagen skulle ende, men til slutt så hadde alle krøpet i soveposene sine og sovnet raskt. De voksne samlet seg rundt bålet og nøt stillheten. Det er utrolig koselig med unger på tur, men det er jaggu godt når de har lagt seg også! Litt fisking ble det også ut på kvelden.
       
       
       
       
       
       

       
       En stoooor hvit stein hvor det poppet fram unger. en etter enn

       
       

       
       
       
       

       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       
       


      Søndag startet med sol fra klar himmel, men med en litt sur vind. Rolf_E og kompisen var godt i gang med å pakke sammen i det far krøp ut av lavvoen. De hadde en lang kjøretur foran seg. Vi takket for turen!
      Resten av turfølge begynte etterhvert å samle seg på "kjøkkenet" og på nytt la duften av Egg og Bacon seg som et teppe over Storrvatnet. Stort sett bare slaraffen liv i dag. Ungene leket og fisket, mens de voksne slappet av, pakket og fisket litt. Fruen i huset tok en runde med den lille sekken til bilen, mens vi andre slappet av.
      Det var blitt betydelig mindre folk i fjellet i dag enn det var i går. Tydelig at mange jegere har fulgt etter dyrene. Vi så vel ikke en sjel i dag (bortsett fra naboene vi hadde fått i løpet av lørdag) før godt utpå dagen når det kom et turfølge gående opp i fra Haverdalsseter. 

      I 14 tiden ble camp revet og vi begynte å rusle tilbake til bilen. Det å ha med unger på tur gjør at man må være forberedt på det meste. Enkelte kan slå seg helt vrang, nekte å gå, de kan bli syke, og et eventyrlystent barn kan fort skade seg. Denne gangen fikk vi et astmaanfall i turfølget like før vi skulle til å vandre tilbake til bilen. Heldigvis er man jo forberedt og barn fikk medisin, mens de voksne tok sekk og vekt. Da gikk jo turen likevel fint. Det er virkelig morro å se at de andre ungene også tar i et tak om nødvendig. En storebror som virkelig imponerte, med tung sekk dro han fra alle og var førstemann til bilen, mens en ny turvenn slo følge med vennen sin som ble syk. Når vi var kommet fram til bilen hadde medisin gjort sitt og alle var i godt gammelt slag igjen. Bilene ble pakket, og det ble sagt hadet og takk for turen denne gang. Snuten ble vendt mot sivilisasjonen og mange nye minner, opplevelser og venner ble skapt. 5-åringen sovnet fort i bilen. Første kommentar når hun våknet etter en liten time "Kan vi dra på tur med disse familien igjen snart? neste helg kanskje?". Og mandag kveld hørtes det fra soverommet til dattera som lekte med dukkene sine " ....  vi skal på fjelltur skjønner du, da må vi ha på ordentlig klær når vi skal gå i fjellet ...". Tror verken far eller andre trenger doktorgrad i barnepsykologi for å skjønne at dette har vært en suveren helg! Full klaff med trivelig selskap, godt vær, spennende og fint område.
      Takk for Turen! håper flere har anledning til å bli med neste gang.
       
      Litt bilder:

























    • Av Irene Karin Nystuen
      Har tenkt meg på topptur til Storsmeden i Rondane ved første finværsdag. Må gå alene, og håper derfor på tips siden jeg har hørt/lest at det er klyving og noen parti der veivalget er viktig. Ikke alltid så mye folk på den sida av Ula, så jeg må stole på meg selv og det jeg får av tips og veivalg på forhånd😬
    • Av Ahorn
      Hei. Skal en tur til Hjerkinn i august. Noen som kjenner til fiskevann i området? Satser på å ta med barna på 2 og 6 år, så det kan ikke være veldig langt fra vei. 
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.