Skagsnebbs fortopp, 21.mai 2011; En spennende topptur med mye luftig klyving.

[nilshermann]

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving!


Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193
Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet

I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer.

Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene.

Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur.

Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb.

Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå.

Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos!

Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis.

Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser.

Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen.

Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt..

Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp!

Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen.

Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig

I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem.

For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer.

God tur!

[Henrik.S]

Var en særdeles morsom tur ja Visbretind får vente igjen, enn så lenge.

[SturlaS]

Fin turrapport som viser at alt ikke alltid går som planlagt.

Og fin erfaring dere fikk med å bruke noen slynger som veldig enkel sikring der det føles litt for luftig. Det kan være lurt å ha noen slynger i sekken for slik bruk.