Gå til innhold
  • Bli medlem

Tåketur i Rondane


Lyngve

Anbefalte innlegg

OBS! Noe av innholdet kan virke støtende på enkelte personer og må ikke leses ved inntak av mat :)

Etter en august måned uten fjellturer, fant jeg endelig en åpning for å dra til fjells, om enn bare i 24 timer. Været så ut til å bli bra i østlige fjellstrøk, så jeg bestemte meg for et gjensyn med Rondane i høstlige omgivelser for å plukke noen 2000-metre.

Jeg satte meg i bilen (Oslo) fredag kl 2200 og jeg var ikke fremme på Dørålseter før klokken hadde passert 0200 (33 mil senere). Å sette opp noe telt i bekmørket var utelukket, så jeg fant i stedet en komfortabel plass bak i stasjonsvognen og sov frem til 0745. Det er ikke vanskelig å våkne når man ser den flotte ryggen mellom Høgronden og Digerronden. Fra bilen så det ut til å være en temmelig drøy travers, men ifølge Thommesen guiden skulle dette visstnok la seg gjennomføre på 8-10 timer.

Da jeg pakket sekken fant jeg fort ut at dette lignet mer og mer på en impulstur. Jeg hadde bl.a. bare en påbegynt cola-flaske til rådighet med ca 1 liter igjen. Men det fikk holde, og dessuten var det sikkert rikelig tilgang på vann lenger oppe.

Klokken 0845 startet jeg fra bilen. Etter en liten stund passerte jeg dødisgropene, og jeg ble ikke videre imponert av synet. Skulle dette liksom være ett av dagens høydepunkt? Jo da, mulig man blir litt blasert etter å ha sett litt for mange av verdens underverker de senere år (Gran Canyon etc)

Et stykke lenger opp vurderte jeg å fylle på litt vann. Men etter å ha foretatt en nøye vurdering av tarmbakterie innholdet i elva, med både beitedyr, rein, jegere og en og annen Panda vandrende rundt omkring avstod jeg. For et par år siden var jeg immun mot alt av tarmbakterier etter å ha tilbrakt 7 måneder i India/Nepal. Der er det skikk og bruk å tørke seg i rompa med venstrehånden, uten papir og påfølgende håndvask. Så de som lager maten har sannsynligvis gjensittende rester fra toalett besøket både under neglene og langt oppover fingrene. Men hva vet jeg. I lengden er det sikkert bare sunt å spise gjødslet mat med tanke på alt mineral tilskuddet. Men dette var som sagt lenge siden, og immuniteten min mot tarmbakterier har sikkert forsvunnet for lengst. Så jeg avstår derfor drikkevannet. Colaen får duge…..

Fra starten har jeg hatt fjellvandrere på rekke og rad bak meg. Men på vei opp mot Høgronden er det meste av konkurranse forsvunnet. De siste 100 meterne er litt tunge men jeg klarer likevel å nå toppen kl. 1145 (etter nøyaktig 3 timer). Dagens utsikt fra Høgronden var ikke mye å skryte av med masse skyer og tåke i horisonten. Men jeg ser i det minste veien videre til Midtronden. Så etter 10 minutts pause setter jeg kursen ned i skaret. Når jeg starter stigningen mot Midtronden føles beina veldig tunge. Stålkondisen jeg hadde i sommer er tydeligvis borte, det samme gjelder alle blodcellene jeg fikk etter oppholdet i Alpene. Etter en august måned fri for fysisk aktivitet og med >60 timers arbeidsuke, 5 timer søvn i snitt, firmafester, ukentlige jobbreiser til Helsinki med fri flyt av forforfriskninger i SAS-loungen, flyet og hotellet, setter tydeligvis sine spor. Denne prisen må jeg betale på vei opp mot Midtronden.

Men jeg kommer meg omsider opp til øst-toppen etter en kortere pause halveis for å fylle på med sjokolade og cola og dermed øke tilførselen av glukose til beina. Veien videre mot vest-toppen ser litt mer spennende ut. Først over 2 småknauser, den ene med tydelige spor av dyktig murer-arbeid av Kim tidligere i sommer. Jeg tar ikke sjansen på å omgå denne i tilfelle den ved en senere anledning kommer inn i Torgeir’s liste.

Vel nede i skaret til Vestre tar jeg sikte på terrassene i høyre kant for å gjøre klyvingen litt mer interessant. Men utfordringene og kicket uteblir. På vei opp mot den ene av vesttoppens småknauser (den med en hvit høyreist stein), innhenter tåken meg fullstendig. Sikten reduseres til 10 meter men jeg mener at jeg klarte å famle meg frem i blinde til alle knausene etter hvert. Jeg tar en liten pause på det høyeste punktet av vesttoppen og i mellomtiden reduseres sikten ytterligere om mulig. Men å følge ryggen videre burde vel ikke være noe problem så jeg lar GPS’en forbli i sekken. Det jeg ikke vet er at ryggen etter hvert deler seg i 2, den ene mot Digerronden og den andre rett ned i Vidjedalsbotnen. Det går en stund før jeg med hjelp av GPS’en oppdager at jeg har valgt feil rygg. Jeg plotter inn Digerronden med det samme på GPS’en og med denne for hånd går jeg et lite stykke opp igjen og foretar en løs travers ut på riktig rygg.

Ryggen videre mot Digerronden viser seg lett å følge selv i tykk tåke, og uten videre behov for GPS. Ved varden kan jeg fastslå at jeg kun har bommet med 10-15 meter på GPS’ens posisjon. Rasjoneringen av cola’en har ikke fungert som planlagt. Flasken er tom og kroppen formelig skriker etter væske, etter å ha blitt foret med vanndrivende ”kaffe” i hele dag.

På vei ned igjen fra Digerroden velger jeg å stole på min egen teft fremfor å bruke GPS’en. Men det går ikke så lang tid før jeg begynner å betvile min egen teft, og når jeg tar frem GPS’en viser det seg at jeg er på en nesten sydlig kurs, og ikke nord-vestlig som var planen. Er det mulig å være så omtåket!!! Jeg dirigerer meg inn på riktig kurs, og bestemmer meg heretter for å følge GPS’en. I ca 1700 meters høyde er jeg endelig ute av tåkehavet og kan legge bort GPS’en for godt.

Steinura er drøy og det tar sin tid før mine føtter når et mer lettgått terreng. Etter hvert kommer jeg til den første elva. Om det hadde stått 10 indere på huk lenger opp i elva og vannet hadde vært brunere enn Ganges, så hadde det ikke hatt noen betydning nå. Vann må jeg ha, og jeg slurper det i meg som en kamel etter 10 uker på vandring i ørkenen.

Jeg ankommer omsider bilen kl 17.00 etter å vært ca 8 timer på tur. Etter en del mat og en liten høneblund bærer det videre den lange veien mot Oslo. Dagens høydepunkt kommer litt lenger nede i dalen. En lite dådyr stopper og står urørlig i veien. Jeg stopper bilen, og i 10 sekunder har vi magisk øyekontakt, mye mer magisk enn de man måtte oppleve på et utested i Oslo. Så forsvinner dådyret ut i skogen. Jeg ser meg om etter jegere, men heldigvis er ingen å se. Hadde det stått en jeger der med løpet klart, så hadde jeg sporenstreks hoppet ut av bilen, tatt rifla og kjørt kolben hardt i skrittet på ham. At noen jegere skal ha noen selvtilfredsstillelse av å skyte disse vakre dyrene, ja det har jeg vanskelig for å forstå…

Klokken 23 er jeg tilbake i Oslo, etter å ha vært et døgn på tåketur i Rondane. Jeg bestemmer meg for å logge på Bergtatt.net og se hvordan utsikten ville ha vært på en flott dag. Det var nok langt mer givende……

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.