Search the Community

Jeg og en kompis gikk Norge på tvers i fjor sommer, en helt utrolig bra tur. 26 dager, 670 km. Vi både gikk og padlet packraft. Vi gikk da fra riksgrensen til Sverige, og kom ut med Hellesøy like nord for Bergen. Altså hvor Norge er på sitt bredeste. Det var en fantastisk tur som absolutt anbefales, så om noen ønsker råd eller tips så er det bare å spørre 😊😊😊 La ut en liten film fra turen på YouTube om noen ønsker å sjekke den ut.

Det er sjeldent jeg lander en dagsmarsj, etter at sola har gått ned. Men det skjer. Ikke minst når man har en sommer hvor det balanseres mellom regntunge skyer og kjølig vær med blåst. Hvor man roter rundt i flott natur med lengre dager. En fin, men trang kjøretur fra Vikøyr, stoppet brått på kaia i Arnafjord. Et aldeles fortryllende lite sted med bryggehus som ga assosiasjoner til større fiskevær. Kulturlandskap drevet frem gjennom generasjoner. Da det ble spurt etter vei til sti, og skryt av denne sjeldne stille perlen, var tilsvaret "ta av til høyre ved ras-minnesmerket dere passerte" og "ja, vi liker å holde det slik". Det siste med et glimt i øyet. Hytteboka på Vatnane underbygget dette siden. Besøkstallet lå på rundt hundre i året, og området ble mest brukt av lokalfolk, ble det sagt. Minnesmerket var en lafta bu, et lite museum etter raset i 1811 som tok 45 menneskeliv. Parkeringen var rett bak, ved en jordbæråker, der innhøstinga var i full gang. Ompakking fra bil til sekk tok som sedvanlig en halv time. Og da vi passerte bonden på vei til seterstien, syntes han vi var lovlig sent ute, etter å ha kastet et blikk på oppakninga og dernest magen min. "På en god dag gikk de nå opp på ett par timer". Vi brukte seks. I ettertid har jeg aldri spurt en sauebonde om slike ting. Planen var en rundtur med to overnattinger på stølen. Godt under 2 mil, men med stigning på 1000 meter over relativt kort strekke, minte det meg på at på vestlandet drar man ikke til fjells...man går. Kulturlandskapet med innslag av Revebjelle som vokste opp fra under steiner og beitemark mellom Or la vi bak oss. Skiltinga, der man tar av fra traktorveien, var noe puslete. Men det holdt. Utsikten økte i takt med meteren, og støtt var det å snu seg, for ikke å gå glipp av noe. Sekken på 25kg tok litt på kondisen, så dama insisterte på å få låne noen kilo. Jeg protesterte ikke. Og oppe ved setra slapp bjørkene taket og det flata mer ut i terrenget. Setervollen var fortsatt i bruk, og vandrende kunne søke ly der, mot å koste etter seg. Sympatisk, og sto i stil med folka i bygda der nede. Etter en pust i bakken og noe rask mat, var det å finne stien videre. Noe utydelig, da sauene hadde grassa vekk det som var av antydninger. Men vi gikk etter tips og fant den til høyre i bakkant av steinbua. At stien gjemte seg og tittet frem etter dette, var egentlig sånn det skulle være her. Til tross for at DNT mener at dette er en rødmerka løype, var det ingen røde T-er eller steiner som var satt opp. En og annen snøfonne var det å passere. Av den typen du ikke har lyst til å skli på, for da bærer det over kanten. Noe innpå platået seg mørket på. Etter en liten nedstigning fant vi hyttene i ett tiden, mellom snøfonner og sauelort. Vi gleda oss til klesskift og toalettbesøk, men utedoen var ikke å finne. Vi åpnet opp de buene på stølen det gikk an å titte inn i, sjekket inne om det var noe info om slikt. Men nada! Det ble litt desperat etterhvert, inntil jeg skimtet et mørkt felt i snøfonna. Og der sto den og tinte seg vei opp i snøen. Mulig form for lokal humor å gjemme den der. Dagen derpå var utsikten derifra upåklagelig. En dagstur på platået mot Finnafjorden ga nok et sug. Siden jeg ikke er spesielt glad i slikt som er glatt og bratt, ble fotoseansen deretter. Men fikk glimt av spredt bebyggelse som lå der nede og klora seg fast ved fjorden. Siden fikk jeg høre at gården som Synnøve Finden kom fra lå der. Og senere dro jeg kjensel på området i en av Monsens mange episoder, der han dro med seg en kjendis fra fjord til fjell. Etter nok en kveld med god mat, litt spill og morro, sto nedturen for tur. Fra Vatnane måtte en elv passeres, noe vi hadde bange anelser om. Skodd og kledd med forsvarssjefens gamle gamasjer, staver(alltid to med på tur) og befaring dagen før(vi ville jo helst gå rundtur og ikke tilbake), så sto det sin prøve. Litt flaut faktisk å gjøre så stort nummer av det, da vi sto rimelig tørre på andre siden. Vandringen ned var luftig, der man så ned på en ørn som letta og seilte av sted, etter å ha dukka under tåkehatten som lå over fjella. Skiftene her var raske med tanke på vær. Sola poppet og opp etterhvert. Det gjorde lårmusklene og. Nok en gang...staver er et must. Rimelig bratt, og vedvarende. Nede ved fjorden og Tenne, bar det tilbake til Nese på landevei. Type landevei som fantes for 50 år siden, der vei ikke nødvendigvis går over i grøft, men grass og blomster og eng. (By the way...en gård kan ses på andre siden av fjorden, opp i fjellsiden til venstre. Traff på noen som kjente litt til historien rundt stedet. De kunne fortelle at noen år etter at hus og låve sto ferdig, brant det ned. Og to-tre år etter sto bygningene der igjen. Plank og alt på rygg og kløv. Men det er lenge siden folk holdt til der. Respekt!)

Hei! Er det noen som har kjennskap om tilstanden i Solrenningen angående snø & is? Er det snøfritt, og isen på vannet er vekke? Jeg var oppe på slutten av Mai ifjor og da var det masse snø og fullstendig isbelagt. Veien opp hadde forøvrig fått seg en solid omgang av vinteren og vårflommer. Det var surt å måtte snu.

For nokre år sidan var eg på tur åleine over Kleivfjellet-platået på vestsida av Finnafjorden, i 1996. Eg reiste med båtruta Ortnevik - Sylvarnes - Finnafjorden - Geithus - Vik i Sogn, frå Ortnevik. Den skoddegrå seinsommarmorgonen gjekk i land på Sylvarnes, med von om at skodda skulle letta, noko den óg gjorde seinare på dagen. I dag kan ein gå den restaurerte gardstien frå Ortnevik (der bilvegen sluttar på Fitje), og gå ruta Ortnevik - Krogsnes - Alrek - Vetlesand - på ny trebru over elva Lokao til Stavedal - Hanekamb - Sylvarnes (- Vollevik). Båten går må., on. og fr. morgon frå Ortnevik, og om ettermiddagen frå Vikøyri (Vik i Sogn). I tillegg går den frå grendene til Ortnevik sundag kveld, (og kanskje var det ein tur til i helga?). No er det mogleg og overnatta i det gamle skulehuset på Sylvarnes, men det er ingen fascilitetar der, trur eg. Eg gjekk i land om føremiddagen og traff Reidar Hjortland, ein av dei 4 (i dag 3) som bur på Sylvarnes. Etter ein rusletur til Hanekamb-garden som då nyleg var fråflytta, bar det opp lia på varierande synleg stølsveg oppover. Det bar inn i Sylvarnesdalen, ei av dei vakraste fjelldalane eg nokosinne har sett i Stølsheimen, og eg har sett mange av desse dalane. Stølen i dalen hadde nokre temmeleg lange sel. Det bar vidare opp den bratte fjellskogen i vest, ein krevjande og beinhard oppstigning. Vel over tregrensa og oppe på fjellryggen bar det inn på stølsvegen som kom opp frå Hanekamb, og ein kan óg gå opp derifrå. Så var det berre og rusla stille og roleg oppover stien til Blaonipi, 1242 m.o.h., med eit skremande storslagent utsyn ned på Sognefjorden og grendene på begge sider. Disen hindra utsynet mot Jotunheimen og Breheimen den dagen, men det fekk våga seg. Det bar så innover Kleivfjellet, det største høgfjellsplatået i Stølsheimen, der Skjerjavatnet er det lågaste med sine 1196 m.o.h., og resten er over 1200 m.o.h., medan Kleivfjells-toppen er 1313 m.o.h. Platået er ikkje SÅ stort, men det opplevest som å gå over Vidda midt innpå her. Stien er godt varda med opprusta store vardar, gjort av Hanekambfolket, og er den best varda stien i Stølsheimen i dag, og er ikkje merka, for det trengs ikkje. Platået er snautt og nake med berg, lav og lyngmark, fleire vatn med snøfenn omkring "gamle som brear", og er som ein magnet på skodda som ligg ofte her ute. Folk har vorte sakna her inne, og det har vorte funne skjelett etter folk i Kleivfjellet årevis etterpå. Platået vart kryssa på 2 timar, inkludert matpause ved Skjerjavatnet. Så møtte eg stien frå Alrek på Storakleivi, og gjekk ned i Kvervet. Det bar ut den vakre og grøne Hanekambdalen til Hanekambstølen, og vidare nedover forbi Alreksstølen til Solrenningen (sjølvbetent hytte) nede i fjelldalen som kjem opp frå Modalen på Hordalandssida, fyllt med bjørkeskog. Alternativt kan ein gå frå Hanekambdalen og austover om det ikkje er for seint for dagen, og ein har krefter att. Passér sør for Budeievatnet og gå inn i Dunevollen og til kanten av stupet på Finnabotsgavlen, og sjå ned i dalkløfta. Så er det og dra seg opp på Skrivareggi, og vidare over Urdeggi (1262 m.o.h.), med utsyn ned i bortgøymde Tolleknivbotnen og inn i den så absolutt trolske Trollabotnen med sine brefonner sørover Urdeggi. For 2 år sidan såg eg i blåisen her inne, og det er ikkje noko som det er mykje av i Stølsheimen nett. Så er det og rusla ned gjennom Svartevassdalen og bort på det eventyrleg vakre Vatnane (lita ubetent hytte) i Arnafjordfjelli, med dei bjørkekledde holmane i Vatnavatni. Dermed så unngår de og sjå ein einaste raud T den dagen, om det er viktig. Dermed har ein gått delvis rundt den veglause naturperla Finnafjorden, som ein kan sjå ned i frå nord for Vatnane, og det er altså eit must. Då eg gjekk turen frå Sylvarnes, held eg fram frå Solrenningen og over Urdanipi til Åsedalen dagen etter. Siste dagen bar det over Tindafarangen til Rappen, og ned stølsvegen til Indrefjorden/Arnafjorden. Eg overnatta hjå kjende i Vik, og tok buss og ferjer via Balestrand og Høyanger til Ortnevik for å henta bilen, då dette var ein av dei dagane båten ikkje gjekk. Reidar Hjortland kunne den gongen fortelja at det ikkje gjekk folk over Kleivfjellet meir enn 3-4 gonger i året. No etter litt tilretteleggjing med opprusta gardsti ved fjorden og overnattings-moglegheiter i skulehuset (nedlagt som skule) på Sylvarnes, har det gått folk litt oftare over Kleivfjellet, viser hyttebøkene på Solrenningen. Kleivfjellet er staden, om ein vil gå ei trygg rute utanfor allfarveg og merka stiar i Stølsheimen. Eg gjekk åleine som vanleg, og det er slik eg har fått gått så mange ruter mange stader i heile Stølsheimen og områda rundt. Eg går ikkje mange gonger på dei same stadene. Eg går istadenfor mange stader. God tur til det jomfruelege Kleivfjellet i all sin villskap og venleik. Helsing Stuttjukken.