Søk i nettsamfunnet

Hei ;- har tenkt meg en skikkelig sykkeltur i de siste 2 uker av august. Jeg leker med tankene om å begynne med Rallarvegen helt ned til Flåm. Deretter Rv50 fra Aurlandsvangen tilbake mot Hol, hvor jeg har parkert bilen. Det er veien langs Geiterygghytta, altså. Det hva jeg lurer på: er det overhodet mulig med sykkel gjennom de tunnelene som finnes i starten av Rv50, dvs ved Aurlandsdalen? Noen er ganske lenge ser det ut som på kartet, og det virker litt nifst akkurat der. Håper det er noen folk her som kan svare på dette. Er åpen til alternative forslag Mvh, Jaap

Akkurat tilbake fra en tur til Italia og det var ingen badeferie. Etter de obligatoriske timene i Venezia salet vi opp og dro nordåver til Lago di Ledro. Ikke på sykkel, men med bil. Både rundt Gardasjøen og rundt Ledro er det stort sett turisme som preger byer og steder så det tok ikke lang tid før trangen til en god naturopplevelse meldte seg. Naturen her er fantastisk med høye spisse fjell som nesten roper på et par fjellstøvler, men i år hadde disse blitt igjen hjemme. Løsningen ble sykkel. Det er mange som leier ut sykler, men ikke mange som har kvalitet. Vi fant en ved campingplassen i Molina. Nesten helt nye sykler til €20,- pr stk. for en dag. Vi, jeg og min sønn, hadde tenkt oss over Tramalzo-passet og da vi fortalte dette til dama i sykkelbutikken fikk hun et bekymret uttrykk i ansiktet og gjentok flere ganger at vi måtte være forsiktige med syklene. Dette gjorde oss bare mer gira og vi fikk høre et rundturen fra butikken, over Tramalzo og tilbake var ca. 50km. For å spare litt tid så tok vi syklene i bilen og kjørte de første 15 kilometerne ut til starten av bakken opp til toppen. Så ble det ca. to timer med oppoverbakke og hårnålsvinger på god asfaltert vei. Gjennom frodig skog og opp til et fantastisk kulturlandskap med beitende kyr og seterdrift. Et lite stopp for å fylle på vann og mat før vi satte kursen mot den egentlige toppen på ca. 1650m. Denne veien ble bygget under den første verdenskrigen og har bare vert utsatt for sporadisk vedlikehold siden, og det bærer den tydelig preg av. Den er så smal, svinget og steinet at fjellsko eller solid offroad sykkel nok er det eneste som kan anbefales her. Over toppen gikk det utfor så det både suste og ristet. På den ene siden en rett fjellskjæring og på den andre siden bratte stup ned i kløfter og gjel som du knapt finner maken til. Noen steder skal denne veien ha en stigning på ca.14%. Vi er her like syd for der isen dekket nordområdene i siste istid og fjellene her har akkurat gått klar av isens gnuring og sliping så de står noen steder spisse som spyd opp mot himmelen. Havner du utfor veien på feil side her så stuper du "rett inn i aftensangen". Sikringen er den samme som da veien ble bygget og det vil si det samme som ingenting. Det ble en utforkjøring jeg sent kommer til å glemme. Først gjennom et fantastisk fjellandskap og så videre ned gjennom et frodig skogsterreng med løvskog og senere bartrær som gran og pinje. Jeg husker ikke om vi brukte to eller tre timer ned, men om turen opp var tung og varm så var i alle fall nedturen en kraftanstrengelse som det står respekt av. Det var umulig å sitte på setet så armer og bein fikk gjennomgå så det holdt. Vi møtte faktisk også noen som syklet motsatt vei, men det får bli i mitt neste liv. Det var tydelig lettelse å se i ansiktet til dama i sykkelbutikken da vi kom tilbake og aldri har vel en kald pils smakt bedre. Dette er en sykkeltur jeg trykt kan anbefale hvis noen skulle ta turen til disse områdene en eller annen gang. Ps. Jeg presterte det kunststykke å legge igjen kamera med bilder i leiebilen som ble levert inn på flyplassen i Venezia en uke senere, så det kan ta litt tid før jeg kan legge ut bilder. Inn til da finnes det mange fine bilder og filmer på nettet. Senere dro vi nordover til Val di Fiemme hvor jeg syklet en annen fantastisk tur. Ja, jeg syklet opp til Alpe di Pampeago og videre, en åtte timers sykkeltur som jeg kan skrive litt om når eller hvis jeg får hjem bildene fra turen. For de som ikke er så oppdaterte når det gjelder sykkel så er Passo di Pampeago en klatreetappe fra Giro d'italia med en stigning på nesten 10%. I løpet av 7.7km stiger veien 765 høydemeter, og det var ca. 30 varmegrader. (For spesielt interesserte: Jeg syklet en rute som gikk fra Cavalese, til Tesero, Alpe di Pampeago, Obereggen, Passo di Costalunga, Moena, Predazzo og tilbake til Cavalese.)

Har oppsummert et drøyt tiår med hard bruk av mine Ortlieb sykkelvesker. Konklusjonen er at jeg er veldig fornøyd. http://sykkelopplevelser.wordpress.com/2013/06/15/erfaringer-med-ortlieb-sykkelvesker/ Andre som har erfaringer med Ortlieb eller andre merker? Lars Erik

Jeg har syklet Kystriksveien fire ganger og skal faktisk sykle den en tur til nå i sommer. Det syns jeg sier litt om hvor flotte opplevelser jeg har hatt på mine sykkelturer her langs denne veien og hvor mye denne strekningen har å tilby. En annen som har syklet Kystriksveien og som kjenner denne strekningen godt er Lars Eirik Sira og han har begått den flotte gjerning i skrive en inspirerende bok om turen. Lars Eirik er foresten også registrert som bruker her på Fjellforum og han har skrevet flere gode artikler om sykling og sykkelturer i medlemsbladet til Syklistenes Landsforening ("På sykkel" eller "Syklistene" som bladet nå heter etter navneskiftet). Kystriksveien er ca 650 km fra ende til ende, men Lars Eirik tok ikke korteste vei og hans sykkeltur langs Kystriksveien ble dermed på 1100 km. Det betyr mange opplevelser og mye å skrive om, og denne turen er det nå blitt bok av for i slutten av mai gir Lars Erik ut reiseskildringa "Langt langsomt - En sykkeltur langs Kystriksveien". Boken er en reiseskildring i tekst og bilder, samt litt reiseguide og turtips til slutt. Les mer om boka på bloggen til Lars Eirik her: http://sykkelopplevelser.wordpress.com/bokprosjekt-kystriksveien/ Det er også mulig å forhåndsbestille i nettbutikken til Kystriksveien reiseliv her: http://www.kystriksveien.no/?page=webshop&nreguser=&art_id=131 Jeg mener jo at alle bør sykle Kystriksveien minst en gang i livet og hvis du ikke gjør det, så er det din egen skyld Med vennlig hilsen Trygve http://sykkelturer.plohn.com

Med et større behov om en topp og avkobling fra matte, ble det i dag en treningstur opp til Ringsrudåsen 835moh, Gjøviks stolthet og høyeste punkt. Løypa gikk fra Gjøvik by og helt ut til kommunegrensa mot Nordre Land. Et par motbakker måtte forseres, allerede etter en mil er det en motbakke som mører musklene bra, allright det så man har noe å tenke på de neste mila Etter 4 mil med jevn stigning var det en siste utfordring som sto på menyen; Asfalten sluttet og ble erstattet av våt grus, det er flott med racersykkel Vel, fikk byttet skotøy og og skulle til å sette avgårde oppover, men uventete mengder med snø og vann gjorde så det ble mest gåing, gjorde egentlig ingenting sånn sett! Noen utfordringer bød myrer og "småbekker" på, selv en liten bekk kan noen ganger by på store utfordringer. Kommunetoppen i Gjøvik er egentlig bare et punkt ved kommunegrensa mot Nordre Land, punktet var riktignok markert med varde, men jeg gikk kjapt videre til toppen 50m unna, Fin utsikt, og jeg kunne se skikkelig snaufjell også, det hadde jeg ikke trodd, har ikke peil hva jeg så, men fint var det. Hjem igjen gikk turen noe mer mot Dokka for å få en rundtur. Det ble 106km, 6 av dem på beina ca. En fin tur dette, men litt tidlig fortsatt. Det var deilig å komme hjem, slenge seg ned i stolen og skru på tv'en for å se andre slite på sykkel

I dag sitter jeg hjemme og er sår i halsen etter en ikke akkurat sommerlig opplevelse i går, men en svært hyggelig en! 15. mai 2008 fikk 500fjell (Sondre) en pm fra profilen Carl F (Carl Fredrik), som spurte om jeg hadde lyst til å være med på tur. Vi var begge enige om at det hadde vært artig med en turkamerat på samme alder , og vi avtalte å ta en tur på Oppkuven hvor det fortsatt skulle være rikelig med skiføre ifølge milslukeren Tom Stensaker ( http://www.tomstensaker.no/ ). Våre foresatte var litt bekymret når de hørte om disse forumturene, kanskje profilen var en eldre pedofil mann ! Vi møttes ved P-plassen på Sørkedalen Skole kl. 11.00 søndag 18.mai. Hilste på hverandre, og festet skiene til sykkelen. Bikkja var også med, så jeg fikk en lettere sykkeltur opp til Gopletjern enn Carl Fredrik som ikke hadde ”Marshall-hjelp” . I svingene rundt Lysedammen dukket snøflekkene opp, og det var nokså vanskelig å sykle fant vi ut. Vi satte fra oss syklene i grøfta 300 meter før skogsbilveien opp Kjagdalen. Det var et par-tre andre sykler som også stod parkert. Etter å ha byttet sko, klinte vi på med litt KR60 (rødt klister) og det satt som smurt selv om litt nysnø i kalde dalsøkk lagde noen kladder i sålen. Da vi satte i vei oppover Kjagdalen på våre gamle markaski kom det en snøbyge forbi, og vi lurte på hvor yr.no sin sol ble av ? Men snøen/haglen skapte en vinterstemning midt i mai. Da vi kom til myrene rundt Langtjernet møtte vi en del bare flekker. Jeg landet nesten på magen under første forsøk å hoppe over bekk og myr , litt humoristisk. Så rant vi ned løypa til Store Oppkuvvann, og isen var sørpete, men det gikk an å gå på snøflekker utpå vannet. Vi fulgte løypa mot øst, delvis langs vannet og i skogen. Det som tok tid, var all knotingen inne i skogen. Da vi omsider kom til stiskillet der en kunne gå opp til Oppkuven via Såta eller mot Smeddalen, tok vi siste alternativ for å få gått mest mulig på ski. Vi passerte den såkalte Grevehytta ved Gjelleråstjern, der noen satt og koste seg med nista si. Siste biten mot Kuveveien var litt krunglete, med en del bæring og dårlig skilting. Når veien åpnet seg foran oss gikk turen som en lek rundt Oppkuvtoppen, vi møtte på en del elgekskrementer så vi måtte være litt på vakt med bikkja. Ved veikrysset sørvest for pkt. 570 møtte vi på selveste Tom Stensaker (les: den sagnomsuste milsukeren) med bikkja si. Han var ute og gikk, og sa at forholden mot Oppkuven var suverene, men løypa ned forbi Bjørnstadputten mot Gagnumssætra var meget dårlig, med masse åpen myr. Han sa at vi var de yngste han har sett på ski så sent på året. Stensaker går for øvrig rundt 10 000 km på ski i året , og skriver føremeldingen for Skiforeningen. Alle turer under 5 km telles ikke som skitur. Etter å ha sagt farvel til Tom Milsluker fulgte vi veien bort til pkt. 652 ved Bjørnstadputten, og bar skiene 50/50 opp stien til toppen. Vi ble møtt av en haglbyge på toppen som gjorde stigetrinnene i tårnet glatte for skiskoene, men vi kom opp! Utsikten var litt for mye preget av skyer, men vi skimtet omtrent hele Nordmarka med Kjerkeberget, Varingskollen, Kikuttoppen og Svarttjernshøgda. I nordvest så vi Norefjell, og i vest Blefjell. Gaustatoppen hadde tatt på seg hatten for i dag. Vel oppe, og vel 4 timer var det godt med niste og vann, bikkja koste seg med 3 wienerpølser. Under lunsjen møtte vi på en av ”gamle-kara”, med nikkers, anorakk og lua halvveis på. Han hadde sykla Pipenhusveien og gått opp fra Langlia. Nedturen til Oppkuvvann om Såta gikk greit for seg, men siste stykket var nokså bratt med åpen eng. Langs vannet hadde bikkja rotet seg utpå, og gikk gjennom. Panikk! Men hun slapp bare fra det som en våt hund, som nettop hadde isbadet i 1 meter dypt overvann. For å få gått litt mer på ski gikk vi løypa langs vannet mot Gagnumssætra, men vi snudde da nedoverbakkene begynte. Vi testet litt ut bikkjas snørekjørepotensiale på veien tilbake, og jeg kan meddele at hun ikke er i sitt livs form. Vi ringte til foreldrene øverst i Kjagdalen, og beregnet en time ned. Og vi brukte nøyaktig 1 time! Sykkelturen ned til Elveli ble preget av kalde hender og en litt frossen kropp hos meg. Vi var begge enige om at det var en flott tur, og vi satser på flere turer sammen! :D Edit: GPS-track kommer! Tid: 6t 24 min. Distanse: 41 km (18,2 km ski | 22,8 km sykkel).

Det har vært mye innesitting i sommer, og fjellturenes antall kan telles uten å ta i bruk hverken tær eller fingre. Men i dag skulle det skje, planen var en tur på et "skikkelig" fjell - f.eks. vesttoppen på Snøhetta. Men som vanlig er det kjelker som absolutt må komme i veien - selv midt på sommeren De viktigste utfordringene ble parkert tidlig på morgenen, og det måtte bli en eller annen tur, men betingelsen var mobildekning, og en ørliten tanke på at gårsdagens terrengløp satt i beina. Vurderte en liten tur på Geitfjellet, men husket plutselig at det var lenge siden siste sykkeltur. Veien fra tanke til handling er ikke alltid like lang her i gården, og matpakka ble hevet oppi sekken sammen med en flaske brus og planen ble lagt; En middels lang tur rundt Jonsvatnet. Siden det er en rundtur, kan den både sykles medurs og moturs, men jeg valgte moturs siden det ville gi den letteste avslutningen på turen(var nok ikke helt trygg på formen). Så jeg syklet lystig avgårde over Bjørkmyr i retning Bratsberg. Allerede i stigningen fra Eklesbakken opp mot Randlia kjente jeg at formen ikke var på topp, forsto plutselig hvorfor det var så mange gir på sykkelen Men belønningen kom i form av en flott utsikt mot Klæbu og markene østover etter at toppen var passert. Nedover mot Bruråk gikk det lett, og første motbakke ble taklet elegant, Men så begynte bakkene å bli mye brattere enn jeg kunne huske Oppover gjennom Digregården og videre opp mot neste topp gikk det elendig tregt - og bekken hvor jeg håpet å finne noe drikke var lagt i rør Men på toppen åpnet utsikten seg mot Jonsvatnet, eller rettere sagt; Kilvatnet som henger sammen med Jonsvatnet. Skogen er hugget ut i skråningen nedover der veien slynger seg og endelig fikk jeg en nedoverbakke som var brattere enn den jeg kom opp - hurra! Veien slynger seg langs Kilvatnet og det er så lite trafikk her at det er en fornøyelse å sykle, men begynner jeg ikke å merke det i baken? Sykkelshortsen er polstret, men det hjelper ikke, ømt blir det. Etter Spillebakken er det slutt på asfalten, og baken merkes stadig bedre - skulle nok tatt med en sofapute i tillegg Planen var å ta lunsjrasten nede ved Jonsvatnet på Jervan, der veien tar av opp mot Saksvikvollen og Dragsten. Etter å ha stått i pedalene ned bakkene mot vatnet, var det godt med en ansiktsvask i Sagelva som ikke var imponerende stor akkurat nå. Og vannet var kaldt nok til å slukke den verste tørsten. Stranda nede ved Jonsvatnet er den flotteste badestrand en kan tenke seg, men det er dessverre forbudt å bade her etter som dette er drikkevannskilden for Trondheim. Det ble en avslappet rast med hvitostskive som ennå ikke hadde rukket å få eselører og litt saltpålegg i tillegg til den "sunne" brusen. Pulsen roet seg atskillige hakk, og det er lett å drømme seg bort når man sitter og ser utover et stort vann. Men jeg var knapt halveis på runden, og gruet meg litt for den "berg- og dalbanen" som lå foran meg, men alternativet å returnere samme vei var ikke det minste mer fristende - Digreslia fra den kanten er ikke å spøke med når melkesyra tar bolig i leggene. Det gikk over all forventning, bakkene var plutselig begynt å bli mindre bratte enn jeg husket, og baken var ikke lenger så ille. Var jeg kanskje mer lettrent enn jeg visste om Da jeg passerte Solbakken bru, vurderte jeg alternativet med å ta av der og sykle til Bruråk og derfra heim igjen, men valgte å prioritere nedoverbakker de siste kilometrene og fortsatte til Solbakken skole der den siste skremmende bakken lå. Og under over alle undre, den bakken var også blitt mindre bratt enn jeg husket. Veien derfra og heim er plankekjøring, men fra Dragvoll tok jeg snarveien på stien som fører opp i marka og brått ble det ståsykling igjen Vel heime var det tid for å summere opp; 42 km på 2 timer og 20 minutter - sikkert langsommere enn siste gang jeg syklet denne runden, men det er flere år siden. Den store spenningen etter at sykkelen var parkert, var om det kom til å bli "stående buffet" til middag. Men jeg sitter da foran PCen nå, så plassen ved middagsbordet er sikret. Dette har ikke vært verdens mest spennende tur, men jeg kom meg da endelig ut, og fjellet er neste

Ikke alle turer trenger å ha fine, flotte og eksotiske navn ved seg. Som gammel inntrønder, tenkte jeg å bruke denne kjempefine helga til å besøke besteforeldre - men også få litt trim og tur ut av helga. En ting jeg aldri har tenkt noe over før - er hvor godt eller dårlig deler av strekningen er tilrettelagt for syklister. Med en god dose kg for mye på kroppen - bestemte jeg meg for å dele opp turen i 2. Først Trondheim - Lofjorden, og så Lofjorden - Steinkjer. Fra Trondheim sykler man typisk gammelveien langs Ranheim. Gang- og sykkelstien er stort sett ok helt fra Trondheim og inn til Gjevingåsen - bortsett fra litt oppsprekking her og der. Det verste stykket, er faktisk fra Stjørdal og inn til Åsen. Ingen gang- og sykkelsti, liten veiskulder og masse trafikk. For å avrunde fredagen litt pent - tok jeg turen inn til Lofjorden (tok av i Vududalen) for å besøke svigers på hytta og grille litt i finværet. Selve vududalen er vel noe av det kjipeste på turen om man er syklist. Trangt, dårlig veiskulder og svingete. En dårlig kombo når det er masse trafikk i tillegg. Men det skal bilistene på denne turen ha - de var veldig flinke til å ta hensyn (jeg la meg så langt ut som jeg turte), ingen stygge forbikjøringer og ingen vogntog som suste forbi med et voldsomt dragsug etter seg. Fra Lofjorden gikk turen igjen inn til Åsen sentrum. Rett nord for Åsen begynner motorveien, og der er det ikke særlig å være for syklister. Det man da gjør er å ta gammelveien om Ronglan til Skogn. Det er skiltet sykkelsti til Skogn rett ved der motorveien og 90-sonen starter. Det er tydelig at gammelveien ikke får like mye omsorg som motorveien. Slitt og oppsprukken asfalt til tider krever at man har øynene fremover veien i stedet for å nyte natur og omgivelsene. Sykkelværet viste seg fra sin beste side denne lørdagen. Siden jeg aldri har syklet denne strekningen før, kunne jeg gjerne tenkt meg litt bedre skilting underveis. Spesielt når sykkelstiens hovedretningbytter side under hovedveien etter Mule ved Levanger. Fin sykkelsti helt til Verdal. Her ble jeg i tvil. Mellom Verdal, Røra og Steinkjer er det ikke mye tilrettelagt for syklister, med noen unntak litt her og der. Det er rimelig høy fart og delvis ganske trangt på deler av strekningen. Jeg bestemmer meg fort for å kjøre "safe" - og tråkker opp til Stiklestad. Fra Stiklestad går det en alternativ rute til Steinkjer over Leksdalen (kjempeflott langs Leksdalsvannet, glemte badeshorts!) og Henning - før man til slutt når Steinkjer - 3 mil fra Stiklestad. Turen over Henning brakte mange gode minner fra Henningvola - både sommer og vinter, men mest vinterstid. Mang en lørdag og sønad ble tilbragt i kaffedalen i Henningvola som base - og små avstikkere derfra. Får vel ta en tur tilbake dit til vinteren igjen kanskje. Dag en ble det logget 63km og et snitt på ca 18km/t og dag to, 83km og 17km/t. Fikk akkurat ikke med meg innspurten på prologen i Tour de France - men fikk reprisen senere på kvelden

Vi hadde en nydelig dag i Basecamp på nordsiden av Everest. Les mer på Dinside.no: http://www.dinside.no/php/art.php?id=260550