Søk i nettsamfunnet

Turen min til Vesle Galdhøpiggen startet ved enden av bilveien til Galdhøpiggen sommerskisenter. Jeg gikk opp skibakken og over Galdhøi og videre ned til skaret mellom Galdhøi og Vesle Galdhøpiggen. I andre turbeskrivelser mener jeg å ha lest at veien til topps på Vesle Galdhøpiggen enklest går via eggen som så vidt ses til høyre på det første bildet nedenfor der ruten er tegnet med rød strek. For meg var imidlertid det uaktuelt å følge denne eggen. Det var for mye våt snø på eggen til at jeg ville risikere noe opp der. Jeg brukte i stedet ganske lang tid på å rekognosere for å finne en annen farbar vei til topps. Etter å ha gjort flere mislykkede forsøk og gitt opp pga overhengende skavler eller at det var for bratt fant jeg at den enkleste veien til topps var slik den er inntegnet med rød strek på bildet. For mitt vedkommende var jeg avhengig av å bruke isøks for å føle meg trygg opp bakken. Dessuten fant jeg det best å hogge vekk en del av snøskavlen for å komme meg enkelt opp. Jeg gikk alene på denne turen og tenkte en del på risikoen ved bregleppen opp til Vesle Galdhøpiggen. Et sted fjernet jeg også noe snø for å se ned i bregleppen, men noe mer enn 1-2 meter dypt var det ikke der. Jeg tror at Vesle Galdhøpiggen enklest nås på ski om våren/tidlig på sommeren. Antagelig er det noe vanskeligere å gå opp der jeg gikk når mer av snøen forsvinner. Da er man henvist til tidligere nevnte egg som jeg har forstått kan være noe luftig, selv om det er enkel klyving. Forøvrig er det tre topper over 2000 man når på denne turen. Foruten Vesle Galdhøpiggen på 2369 moh (Norges 7.høyeste ihht Røine) er det Galdhøi på 2283 moh og Kjelhøi på 2223 moh. Sistnevnte er bare noen steinhauger og ikke særlig interessante egentlig.

Sen vår "Kom mai du skjønne milde..." sang blåfrosne bedende barnestemmer på skolen 17. mai. Og mai kom - og gikk, men mild ble den aldri. Og juni forble like kald lenge. Men ordtaket har fortsatt rett det: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en slik vår, og årets snømengder i fjellet, så borger dette for skiturer helt fram til midtsommer, samt at våre vakre breer får et pusterom i drivhusklimaet... Roger og jeg bestemte oss for Leirbreen og Smørstabban, der runden over tanngarden rundt breen var målet, over Kalven/2034, Skeie/2118, Veslebjørn/2150, Saksi/2189, Geite/2077 og Kniven/2133. Etter litt sondering på Fjellforum ang. adkomst på Skeie, så hang også Nils seg på turplanene. Han manglet nemlig fortsatt de to førstnevnte toppene, i sin ellers temmelig komplette liste. Vi har ikke truffet hverandre før, og det er artig med nytt turfølge! Søndag 12/6 ble avtalt, men denne forsvant i tåke og uvær. Pussig nok passet det fortsatt for oss alle også neste helg, så vi tok igjen peiling på skitur, søndag 19/6, to dager før sommersolverv... Og i mellomtiden dukket en ny forespørsel om forhold/følge opp på forumet, der Erling etterspurte følge over Leirbreen. Dermed var fjerde- og sistemann i turlaget påmeldt! Også han et helt nytt bekjentskap. Erling skulle forøvrig avgårde også lørdag, og gikk da Galdhø/2238 og Veslepiggen/2369. Man leker ikke... Lørdag 18/6 var en varm praktdag på østlandet, og faktisk den første riktige sommerdagen. Jeg snekret ny veranda, mens tankene vandret i fjellet. Utpå dagen pep det inn en sms fra Erling. Han sto da på Galdhø - der var det varmt, stille, blått og bra skiføre! Hva gjør man da? Jo, jeg retter ryggen og tørker svetten, myser langsynt over ballblomstenga mot Mjøsas blide sommerglitrende flater - og henter skia! Man leker jo ikke nordmann heller! Min shortskledde nabo så da ut som plukket rett ut av eventyret, himmelfallen, med øyne som tinntallerkner... Vi møtte Nils ved Mjøsbrua, og samkjørte derfra atter til Rogers velvillige far i Vågå, som stilte huset til disp. for natta, for tre fjellhungrige farende fanter. Takk igjen, Olav og Helga! Derfra fór vi videre kl. 0515 neste morra, til Krossbu for å treffe Erling. Været var over all forventning, og sett fra dalen bar Kvitingskjølen sitt navn med rette der oppe under blåa. Ved Krossbu sto Erling og la på fellene, og snøen lå helt inn til støtfangeren på bilen. Det anget av vårsnø og fjorgraset langs vegkanten, og bortmed Leira plystret ei enslig heilo sin vemodige strofe i fjellmorgenen. Og i SØ raget svarte bratte tinder opp over breflatene, våre turmål for dagen var innen rekkevidde. Lekkert ja! Strøken brefart En telefon til Krossbu i forkant meldte om farlig bre, og at taulag var kategorisk påkrevd over Leirbreen. Vi rundet høyde 1669 mot brekanten, og kunne ikke helt fatte nødvendigheten av taulag. Snøen lå tjukk og fast som et støpt golv oppover flatene, så vi valgte å ta iveg uten tau, langs kvistruta over Leirbreens vestkant retning Kalven. Vi tok peiling på bandet mellom Kalven/2034 og høyden 1995 vestafor. Sola steg på himmelen, det var dørgende vindstille, og perfekt skiføre over den strøkne breen. Ingen fare å holde varmen oppi bratta mot Kalven nei! Må innrømme at stilongsen var noe overkill denne gangen. Det viste tauet til Erling seg å være også, for det kom aldri i bruk. Vi riktig storkoste oss i sommersola oppunder slagskyggen av Skeie, omgitt som vi var av gromtopper i alle retninger. Så det var en lett opprømt og gladlynt gjeng som skravlet seg sørover snøgulvet denne dagen. Kan man ha det bedre? Bratt ja! "Det var det året det var så bratt...", sang Øystein Sunde engang. Det er det fortsatt i Jotunheimen! Nedenfra breen så vi spor som gikk i snøbratta opp nordsida på Kalven. Vi nådde disse oppi lia, og fulgte dem til topps. Nils stakk også utom 1995-toppen - i tilfelle landhevingen etter istida ikke har stoppet ennå... Vi diskuterte her om fortoppen til Kalven (vesttoppen) kunne ha en PF > 10m. Det mangler i så fall ikke mye! Oppe fra Kalven er "luftfølelsen" formidabel, himmelhøgt over Smørstabbreens silkehvite hav sørover, der særlig Gravdalstind/2113, Uranostind/2157 (se bilde), Falketind/2068 og Stølsnostind/2074 fanger blikket. Også her er ryggene som så ofte ellers i Jotunheimen, snøbakke på ene sida, og svart stup på motsatt. Foran oss gnistret nå den hvite eggen østover mot Skeie/2118 og Veslebjørn/2150. Og bakerst hyttet Storebjørn/2222 sin veldige svarte knyttneve mot verden... Laaangt under oss på Smørstabbreen jaget fire langrennsløpere i dobbeldans over viddene i vårsola. Her oppe trekker det noe fra vest, så vi går i le på solsida, og tar en matbit, mens vi suger inn drømmehorisonten mot sør. Så fri, så høgt, så godt! Vi slipper oss så etterhvert nordover ned bratta til breen innunder Skeie. Vi runder denne i slagskyggen utover Leirbreen, og opp igjen mot bandet mellom Skeie og Veslebjørn. Vi vet at langs egga fra bandet mot toppen på Skeie ligger et par leie hammere, så vi satser istedet på å finne et snøleie opp nordflanken på Skeie. Denne er virkelig bratt, stedvis opptil 70 grader vil jeg anta. Vi setter igjen ski og sekker oppunder flanken, og Nils tar teten oppover. Snølaget varierte fra 40-70 cm langs snørenna, med unntak over noen større stener/sva, som stedvis stakk opp i dagen. På disse lå kun 10 cm, og ga følgelig ikke fotfeste. Snøen var mjuk og skiktfri, så rasfaren ble vurdert til liten. Så klint inn i bratta som man blir stående oppover her, mister man fort oversikten, så i første forsøk kom vi opp for langt øst på egga, og møtte derved den nest siste av hamrene. Mulig vi kunne stiltret oss opp på bar og nær vertikal klippe på sørsida, men der er et laaangt og fritt svev under deg, da Skeie har et markert overheng på sørsida. Så med skisko/stegjern fristet ikke dette særlig... Vi trakk derfor ned i nordflanken igjen, og traverserte denne videre vestover ca. 60 m, før vi tok opp mot egga på ny. I en blokk fant jeg her ei ganske ny sikringskile sittende i en sprekk. Opptaket de siste 3 m mot egga var litt kronglete, men alle mann alle klorte seg opp her. Stegjern var egentlig overflødig i mjuksnøen (kun jeg brukte slike), men isøksa var et måste som ankerpunkt under klatringen. Vi var nå ovenfor hamrene, og balanserte en liten bit langs egga, før vi i ubrutt snø kunne gå nordsida av bratta til topps. Yeei! Skeie i boks - dagens andre nye 2k-topp for oss alle. Herfra kneiser Sakse/2189 rett imot oss i NØ. Der borte observerte vi at et enslig lite menneskekryp som langsomt krøp opp snørenna mot toppen, forøvrig den eneste toppfareren utenom oss i området denne nydelige dagen. Vi observerte også at personen etterpå gikk videre over Geite/2077 (jada, jeg vet at den har skiftet navn - til ingenting!) og Kniven/2133. Ellers var særlig Skarstind, Galdhøpiggen og Heillstugutindene flotte herfra. Og fjernt ute i øst hildret som alltid lengselsfjellet Nautgardstind i solvarmen. Jeg tenkte da med tilfredstillelse på vinterens tidligere turer, og sa til meg selv at "der oppe har jeg vært...". Under nedstigningen fra Skeie gikk vi ikke tilbake over egga, men mer direkte ned i nordflanken fra toppen, og kom inn på våre spor fra oppturen først et stykke ned og østover i flanken (sjekk bilde av Skeie nedenfor, sporene synes der...). Deretter gikk vi ned igjen til ski og sekker nedmed brekanten, og Roger lekte seg med å skli ned siste bratta på baken i mjuksnøen. Huii - raskt og effektivt! Værskille Været holdt seg stadig bra, langt over pari i forhold til værmeldinga. Vi ble likevel enige om å droppe Veslebjørn nå. Nils hadde vært der før, mens Erling måtte snart ta hjemover. Roger og jeg ble raskt enige om at Veslebjørn kan vi ta med oss på en annen tur til bla. Storebjørn, så vi gikk for Bjørnungen/2110 i stedet. Mens Nils ventet på bandet mellom Saksi og Bjørnungen, gikk vi andre de drøye 100 hm til topps på Bjørnungen. Herfra ser Veslebjørn helt råtøff ut! Den står som Nils sa det "som ei diger brødskive på høykant", avgnagd av breene på begge sider. Fra toppegga på Veslebjørn gikk stadige ras ned på begge sider, særlig ned i den massive vindgryta på NV-sida. Tunge drønn larmet stadig utover Leirbreen derfra, mens slush-liknende ras også sopte ned på østsida av Bjørnungen, og i sørsida av Sakse. Kanskje like greit at vi drøyde Veslebjørn i dag likevel... Etter Bjørnungen måtte Erling ta ivei på hjemturen. Han skulle kjøre "vesterleden" via Årdal og Filefjell hjem til Drammen. Vi sa "hadet" på bandet, og Erling skled iveg nedover Leirbreen. Nils, Roger og jeg tuslet så videre innunder Sakse. Nils valgte å vente også her, mens Roger og jeg stakk til topps opp snørenna. Oppunder hamrene før renna følte vi oss ikke helt komfortable. Tunge søkkvåte snøberg og skavler hang i bergveggen over hodene våre, og kunne komme ramlende når som helst. Småbekker rant og dusjet over oss fra bergveggene over renna, så vi trakk ut venstre, så langt vekk fra bergveggen som råd. Snøen var tung og kram, og veldig grei å gå i. Vi bemerket at renna ikke var på langt nær så bratt som nordflanken i Skeie. Vi kom greit til topps, der de siste 10 hm var noe mer isete og "grunne" enn i snørenna. Roger testet på Sakse sine nye stegjern, mens jeg gikk uten her. Akkurat på de siste 10 metrene var dog stegjern gode å ha. På toppen blåste det surt fra SV, og vi så nå at både Hurrungane og fjella vest for Sognefjellsvegen var borte i skydekke og nedbør. Fannaråken og Steindalsnosi forsvant mens vi betraktet dem. Sola forsvant samtidig bak skyene over Sakse.... Nedturen gikk raskt, halvt gående, halvt sklidende på leggene i snødjubden. Vel nede var avgjørelsen grei om å droppe Geite og Kniven. Nils var ferdig pakket, og seilte i forvegen utover breen, mens Roger og jeg pakket om utstyr, tok av fellene og på med jakkene. Idet vi aker etter ut Leirbreen, begynner det å regne... Herlig nesten syntes jeg, for jeg begynte å bli temmelig svidd nå, selv med faktor 12-15. Retur med forviklinger Vi når igjen Nils i duskregnet like før brua over Leira. Ved bilen tar vi på noen tørre plagg, og pakker utstyret. Jeg glemmer mobilen i sekken, som sjølsagt ligger innert og underst i bagasjerommet. Men skitt og, vi skal stoppe for en matbit i Lom, så jeg kan vente og plukke den fram da. Mens vi sitter og spiser i Lom, skrur jeg så på mobilen. Da piper det inn et par tekstmeldinger, samtidig som telefonen også ringer. Det er Erling. Han har fått motorstopp! Bilen står død langsmed Årdalsvegen 5 km sør for Turtagrø. Han har fått haik tilbake til Turtagrø, og avtalt rep. av bilen til uka med en mekaniker i Fortun. Bilnøklene er deponert på Turtagrø, og han har også fått haik videre derfra med noen langrennsløpere, tilbake til Sognefjellshytta. Nå gikk han og haiket langs vegen retning Krossbu... Siste bussen var gått, og ingen biler stoppet. Han spurte derfor ydmykt om hvor vi var, og om han kunne sitte på med oss? Det betød i så fall 40 min kjøring tilbake fra Lom til Krossbu, og atter tilbake ned Bøverdalen etterpå. Vi sa til oss sjøl at "Tenk om det var deg sjøl i en sådan situasjon? Man ville jo sette pris på litt hjelp!" Så valget var greit - vi snudde og returnerte til Krossbu. Der sto en hoderystende og lettet Erling og ventet... En del forsinket kom vi oss omsider avgårde mot sør. Langs Vågåvatnet holdt det på å gå svært ille. En franskregistrert Mondeo forsøkte å kjøre forbi oss, mens en Mercedes Vito kom imot. Roger som kjørte registrerte forbikjøringsforsøket, så at dette kunne fort gå galt, og hogg på bremsene for at franskmannen skulle rekke forbi før vi møtte Mercedesen. Men franskmannen skjønte også at dette ikke gikk, og bremset også opp! Demed lå tre biler eksakt ved siden av hverandre idet vi møtte Merc'en. Gudskjelov lå en bussholdeplass presis på møtepunktet, og Merc'en unnvek kollisjonen ved å styrte ut på holdeplassen. Et halvt sekund etterpå var denne langt bak oss, og franskmannen langt foran. Men dæven døtte - det var nære på! Erling hadde ingen kollektive reisealternativer hjem, alt var for sent, alt var gått. Han ringte kona, søstera og div. kjenninger for om mulig å ordne en skyssmulighet, men uten hell. Det endte med at han ble med Nils til Nittedal, og tok derfra taxi til Oslo, for omsider å komme hjem til Drammen kl. 2 på natta... Vi antok på Lom å være på Biri (der bilen til Nils sto) kl. 2230. Det stemte perfekt, bommet med 30 sekunder! Derfra tok Roger og jeg Mjøsbrua hjemover, mens Nils og Erling dro vestsida videre retning Nittedal. Fornøyde vinket vi "hadet" i rundkjøringa, etter en nydelig dag i Norges vakre fjellverden. Så takk for turen godtfolk, håper vi kan gjenta dette snarlig! Fasiten ble, foruten spenning og mektig natur, fire nye 2k-topper - og to nye venner! Ingen dårlig beholdning det, på en forsinket vårdag på ski innunder sommersolverv!

Dro på en liten fjelltur i går etter 40 timers arbeidshelg og påfølgende småkaotisk jobbmandag. Det gjorde godt for sjela å komme seg høyt til værs:) Det ble et veldig lett turmål siden jeg dro alene og er ei kløne på ski, men på ski skulle jeg siden vinteren ikke strakk til i år. Jeg dro derfor til Netosetri og labbet til fots oppover lia i grønt gress med brekende dyr på alle kanter. Skia fikk sitte på sekken til ca. 1200 moh. Det blåste til dels ganske bra, men i lange perioder var det stille, og sola varmet innimellom. Utsikten var fantastisk hele veien, men enkelt topper var borte i skyene, så som Hurrungane. Jeg har en tendens til å falle litt i koma når jeg går med feller og oppdaget derfor ikke Rudolf og slektningene hans før de var ganske nære, og de lurte nok på hva jeg var for en. Lengre opp fikk jeg øye på andre dyr som jeg ikke kan skjønne annet enn var tre jerver. De hoppet og spratt rundt på snøen og stoppet og kikket på meg flere ganger før de forsvant over i et snøfritt område. Jeg hadde selvsagt ikke med kikkerten som ellers alltid pleier å ligge i sekken, og jeg kom aldri nær nok til å få tatt en ordentlig titt. Men spennende var det å vite at jeg ikke var alene! Føret var bra hele veien, men det var ikke annet enn en susende humle og noen småpipiper som antydet at det tross alt egentlig er sommer. Det lå nysnø overalt, alt rennende vann var fryst til hard og massiv is, og den siste biten til topps var iskald med vind og snøføyke midt imot. Ikke spesielt varmt på toppen heller, men utsikten var verd å bli en stund for å nyte. Da jeg var halvveis nede igjen, oppdaget jeg også at drikkeslangen var fryst til is oppe i høyden... Ned igjen gikk det i ekspressfart, og snøen var fast og hard å ta telemarksvinger på. Det var ikke mye antydning til sørpesnø før de siste hundre meterne ned til bekken Stula hvor jeg gikk i land på rundt 1100 moh. Med glødende ansikt var det bare å tusle ned igjen til det grønne.

Forholdsvis impulsivt bestemte vi oss for en tur til Ringstindane på Søndag. Agnar fra Førde var impulsiv også, og blei med på kort varsel. Målet var egentlig å bestige Austre og Midtre Ringstinden, evt. med Store i tillegg. Sein start Etter lange turer den siste tiden på godt over 30 km og mer enn 2000 høydemeter var jeg nok litt for overlegen ovenfor Ringstindane som byr på kortere avstander og færre høydemeter. For å tekkes været som skulle bedre utover dagen bestemte vi oss derfor for en sen start. Klokka få minutter over 11, i lettskyet til dels grått vær subbet vi innover på fellebelagte ski. Bortsett fra et par veldig korte passasjer kunne vi faktisk gå på ski hele veien fra ca. 1000 moh den 05.06! Det første varselet Vi var ikke mer enn kommet inn i Ringsdalen, der den nydelig profilen på Midtre Ringstinden lyste imot oss, da det første varselet om at ting kanskje ikke var helt ideelle kom. I brattbreen under Midtre Ringstinden lå et digert ras, sikkert 200-300 meter bredt og flere hundre meter langt. Og ut over veggen hang store skavler. Morgenfriske og eplekjekke spøkte vi med at vi nok måtte springe fort på ski, en og en i det område der. Hundre ras senere var tonen nok en litt annen. Den vanlige traséen Vi fulgte den vanlige traseen inn Ringsdalen og bratt opp i venstre fjellside nesten innerst i botnen. Blåiskanten hang truende fra den høyre av Ringsbreene, mens den ellers temmelig oppsprukne breen som sklir ned fra Store Ringstinden var omtrent "druknet" i snø. På ski går de fleste på skrå opp et bratt snøfelt og kommer inn på ei hylleformasjon over et svabelte. Men så mye snø som var nå kunne man nok gått opp "fossen" helt innerst i dalen også. På vei opp fonna passerte vi flere rasspor og stedvis var det gravet ut halvmeterdype rasrenner. Snøfeltet begynte dessuten å sige i bratt og åpenbarte en god sprekk. Men vi var fortsatt ved godt humør og da skyene begynte å sprekke var alt egentlig bare fryd. Vi satte oss på knausen ovenfor det nevnte snøfeltet og gravde litt ned i nisteposen da et voldsomt brak med ett kunne høres. Dette var ingenting mot alle de smårasene vi hadde sett og hørt fra Lauvnosryggen så langt. Øynene søkte raskt dit lyden kom fra, opp mot Dyrhaugsryggen. Som en våryr foss av snø buldret et digert "slush"-snøskred ned fjellsiden. Steiner hoppet som kanonkuler på avveie med, over og under skredet. I et hundre meter bredt belte var med ett skisporene våre begravet. Hvor mye kunne det være snakk om, 20 minutter?? Helt alene med eventyret Vi kom snart inn på breen og glemte uhyret som hadde hurret og showet for oss akkurat. Breflata var jevn og urørt og sola skinte fra klare himmelen. Austre og Midtre Ringstind ruvet der oppe og skituren opp til Ringsskard var av de virkelig trivelige. I ringsskard ble Julia igjen mens jeg og Agnar ruslet videre mot Austre. Vi rundet bort mot sørøstryggen og passerte nok en del rastunger på vår vei. Etter mye sit og svette kom vi oss til toppen. Det ble litt nervøs klyving med myke skisko på fjellknauser og mye "svømming" i et hav av råtten snø, hvor det øverste laget hele tiden hadde umettelig lyst på å seile. Jeg likte meg ikke under disse forholdene og innbilte meg hele tiden en utglidning eller et felles ras med snøen ned på de fremspringende klippene nedenfor. Men vi kom opp til et fantastisk rundskue. Store Austanbotntinden og Midtmaradalstinden var de mektigste synene. Storen fra denne kanten er etter hvert litt oppbrukt på netthinna. Du ser jo det samme fra Austanbotntindane, Soleibotntindane, Ringstindane og til en viss grad Dyrhaugstindane. Tiden gikk fort Klokka hadde rundet mange ganger. Dels på grunn av svært slitsom løssnø-jabbing, dels på grunn av min elendige form. At starten var sein gjorde det hele ikke noe bedre. Det var allerede 6 blitt når vi var nede i Ringsskard. Litt engstelige rundet vi over rasfeltet innunder Midtre Ringstinden og bort til Gravdalsskard. Fra skavelen over hadde det rast i løpet av våren, og snøblokker opp til 3 meter høye lå strødd nede på snøflata. Vi prøvde å holde litt avstand til det hele, men følte oss unektelig litt utsatte der vi gikk og tittet engstelige opp til venstre. Midtre Ringstinden min overtinde Opp mot Midtre Ringstinden gikk vi i fotefaret til et løssnøskred for å ikke synke så langt nedi, men sliten vart jeg lell. Etter et par bratt avssatser kastet jeg inn håndkleet og sa at jeg snur. Det var litt surt, men det var masse svømmende sørpesnø som skvulpet mellom bratt skrenter og steile knauser. Jeg følte meg rett og slett ikke helt komfortabel. Litt for mye sol på hode hadde gjort meg litt ør. Dessuten ventet Julia der nede, og det frøs raskt på nedover breen. Hun ville nok ikke trives med skare og is ned i bratthenget. Mang en unnskyldning, men kort oppsummert - Midtre Ringstinden var min overtind i dag. Men ikke for alltid Skremmende åpenbaringer De som er kjente med normalveien på ski til Ringsbreen om våren vet at man drar seg fra en bratt snøfonn og ut på ei hylle før man befinner seg like ovenfor en serie bratte sva som brekker av i stup. Her hadde vi sittet og spist litt niste mens det hurret og raste i fjellsiden litt bortenfor, men vi trodde at denne plassen var trygg siden det er nokså flatt et godt stykke på oppsiden. Det var Julia som oppdaget raset og pekte: Hele dette området var nå "vasket" av et normt skred. Sannsynligheten for å bli feid utfor stupkanten hvis man hadde sittet der til feil tidspunkt anser jeg ikke som ubetydelig. Klart man blir litt ettertenksom. Og liksom for å understreke det hele sender Dyrhaugsryggen i samme øyeblikk et voldsomt skred ned fjellsiden litt lenger nord, det største vi ser denne dagen. Det dundrer ned fjellsiden. På avstand ser det hele så langsomt ut, som et hvitt laken som brer seg ned fjellsiden med et langt slør på slep. Det gikk bra, men Det gikk bra, vi kom oss ned uten en skramme, men jeg var litt tankefull etterpå. Det var nok kanskje å utfordre skjebnen litt vel mye, selv om de færreste av disse rasene hadde noen dødelig kraft, så var det også noen som - om man hadde vært på galt sted til gal tid - kunne fått virkelig kjedelige konsekvenser. Jeg blei rett og slett litt psyka ut av hele turen jeg. At Midtre Ringstinden seiret var også en liten nedtur, men bare en svært liten en. Jeg har snudd mang en gang i fjellet før jeg, og kommer sikkert til å snu mange ganger til. Men en ting er sikkert - hadde f.eks. raset som feide over normalruta og utfor stupet gått tidligere, før vi kom så langt, hadde jeg nok aldri gått opp der...

Valgets kvaler Lars, Arve og Gaute dro til Turtagrø fredag 06.05.05, med håp om å gå St. Ringstind/2124 på lørdag, mens Roger og jeg gikk i Hestbrepiggene sammen med Morten og Julia (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2858). Vi dro derfor etter til Turtagrø lørdag kveld, og kjørte i flott vindstille vær over Sognefjellet. Lørdagen ble ingen værmessig suksess for de tre førstnevnte, og de gikk en tur inn Ringsdalen, og videre et stykke opp i Midtre Ringstind/2025. Ved ankomst hadde Lars laget middag til oss alle. Nam nam. Vi glemte vel i iveren å takke ham da, så det gjøres herved. La det gjerne bli en vane, Lars! Værmeldinga var ikke god, med påstand om plaskregn i Luster fra kl. 0500 lørdag morra, og tilsvarende uvær i høgfjellet. Vi tenkte derfor å dra østover å gå Loftet/2170 i stedet, for å komme over kjølen og unna uværet i vest. Men vi så fortsatt sola på Tutragrø kl. 0800, og det var stadig klarvær vestover også. Vi lå derfor litt på været, før vi bestemte oss for å gamble på Dyrhaugsryggen. Vi kom derfor noe sent igang, gikk fra Turtagrø ved 9-tida. Av den grunn lå vel allerede da vår opprinnelige plan om å gå Dyrhaugsryggen ut til Søre Dyrhaugstind/2072 noe tynt an. Værmeldingsbom En fjerdel oppe på ryggen, grodde det til og lett nedbør i form av bløt snø gjorde trøya perlende våt. Det var likevel nesten varmt, så man svettet en del oppover bratta. En stund etterpå ser vi brått sola gjennom skydekket, før hele ladden soper vekk, og det blir påskevær! Jippi! Lettlynte jabber vi videre den stygglange mota oppover ryggen. Mye mer er vel ikke å si om oppstigningen, annet enn at det var varmt, og vi drakk en del. Med noen småpauser innimellom, nådde vi endelig stupkanten oppunder fortoppen, hvor sjølve Dyrhaugsryggen åpenbarer seg over Skardstølbreen og bandet over til Midtmaradalen. Langt i sørøst kneiser Stølsnostind/2074 stolt mot horisonten. Oppe på vardetoppen kan også hele Ringsdalen nytes, og tversover denne den imponerende tinderekka med Lauvnostind/1970, Soleibotntind/2083, St. Ringstind/2124 og verstingen St. Austanbotntind/2204. Herfra kunne vi se at noen freaks hadde kjørt ned stupsida fra Lauvnostinden og ned i Ringsdalen! Lite folk og spor å se på Ringstind, trolig grunnet den stygge værmeldinga. Med harahjerte på egga På vardetoppen før fortoppen tok vi på stegjern og fant fram isøksene, for å gå til St. Dyrhaugstind/2147 litt lenger sørut langs eggen. Det hadde gått folk utover der før oss, sannsynligvis dagen før, og sporene snirklet seg på solsiden av egga langs de østvendte og overhengende snøskavlene bortetter skarpryggen. Arve hadde nok ikke festet et av stegjernene ordentlig, for dette løsnet etter få skritt. Lars og jeg går derfor forbi ham og Roger, mens Arve fikser stegjernet. Vi to går videre en snau meter nedenfor gamlesporet, men stopper og venter på de andre 20 m lenger fremme. Arve og Roger følger deretter gamlesporet fram. Da de er midt i det lille søkket etter vardetoppen, høres brått et tungt bristende drønn, og hele toppskavla kloss på deres venstre side slipper ut, og forvinner i skyggedjupet ned i avgrunnen ut mot Skagadalen 400 m under oss! Gutta står tilbake i gufset, med harahjerte, men på fast grunn nede i hellinga i motsatt retning, en snau meter fra stupkanten. Heldigvis både høres og oppleves dette verre enn det egentlig er, og særlig når det skjer kloss innpå en stakkar. Det er lite å gå på her oppe. Til høyre stupbratt snøflanke, til venstre eggkanten et sted under toppskavlene. Man skal bare ikke trå for nær skavlekanten! Bunnlinja for fast grunn varierer jo, og skavlebredden med den. I dette tilfellet gikk gamlesporet et hakk for langt ut. Riktignok 70 cm innpå fast grunn, men man bør holde slik avstand at skavlene ikke løsnes... Retrett Vi gikk alle tilbake til vardetoppen for å snakke om hva vi skulle gjøre videre. Arve og Roger skvatt jo såpass at de droppet videre ferd mot Store, og det samme gjorde Gaute. Jeg har vært på Store før, men ikke Lars, så vi to ble enige om å gjøre et nytt framstøt, mens de andre klargjorde ski og sekker for nedkjøringa. Lars og jeg gikk til nedunder fortoppen, og beskuet derfra snøflanken over til den lille ryggen som fører opp til Store. Flanken huset enormt med snø nå, evig mer enn på samme tid i fjor. Da vi gikk forbi skavlebruddet, merket jeg meg at bunnsnøen var meget grovkornet og sukret. Jeg vet videre at under den stupbratte snøflanken som nå lå foran oss, så ligger en del sva. Dette borger ikke akkurat for godt snøfeste. Samtidig så vi at ovenfor flanken, de siste 10 nesten vertikale metrene mot egga, der hang kjempemessige snøberg, samt også vestvendte skavledannelser helt øverst. Ikke bare var henget snøtungt i seg selv altså, men særs ”topptungt” også… I tillegg hadde henget vært soleksponert lenge nå, i det varme værlaget. Vi ble da litt i stuss på om vi skulle fortsette. Fra der vi stod hadde dog noen tatt i veg på ski! Først ut på flanken, så videre ut renna ned i Ringsdalen. Lars mente at forutsatt at man kjenner utgangen på renna, så var ikke dette så gæernt. Mulig det, med hans kjørekompetanse, men for en gammel bortovertraver som meg, framstår ikke dette som en opsjon - men som sjølmord! Etter litt vurdering att og fram, ble vi enige om at våre stiplende tråkk over den tunge snøflanken kunne fungere som en bruddpåvisning i den sukrede bunnsnøen, så vi fant det klart forsvarlig å snu. Synd for Lars som ikke har vært på Store ennå, men visse sjanser er bare ikke verdt å ta… Betaling Da vi kom tilbake til vardetoppen, hadde de andre tre dratt. Vi klargjorde vårt utstyr, og Lars skjøt nordover og ned ryggen. Sjøl var jeg litt sulten, og tok ei brødskive i sola mens jeg søg inn den vakre fjellrekka over Ringsdalen. Et par fjellportretter ble fotografert, før også jeg tok fatt på nedturen. Med 10 cm fin løssnø oppå såla, gikk dette over all forventning. Jeg syntes jeg kjørte sving på sving i det uendelige… Jeg er ikke akkurat noen råne til å kjøre da, men syntes selv jeg faktisk fikk litt flyt underveis, søkte til og med lengre svinger og større fart innimellom. Kuult jo! Med et par innlagte mysepauser, og uten et eneste tryn (!), kom jeg meg helskinnet og fornøyd til dals. God betaling for svettingen opp dette! Vel nede gjensto ørlite pakking, før vi tok østover Sognefjellet mot Bøverdalen. Der oppe lå værskillet over Smørstabbene. Østafor disse var det meste borte i blygrått uvær, og nedover Bøverdalen hang søkkvåt nysnø i bjørka nesten helt ned mot barskogen. Tjukke snøéler sopte langs dalen, vinden rev i skogen, og like over denne forsvant alt i skylaget. Så mye for Loftet denne dagen, så mye for værmeldinga… For på østlandet hadde det regnet, snødd og blåst hele dagen. Så for en gangs skyld traff vi med valget av oppholdsted og turmål. Og de mektige Hurrungane gir stadig mersmak, så vi kommer nok igjen, og igjen, og igjen… Takk til slutt til Turtagrø for et godt opphold i annekset.

Redusert bemanning Turen til Hestbrepiggene var påtenkt over lengre tid, og opprinnelig var det involvert flere deltakere enn det til slutt ble. Egentlig skulle Kim og Trine (Bergtatt.net) være med, kanskje også Kim’s søsken Åke og Line, men dessverre falt alle disse av ymse årsaker fra etterhvert. Men gledelig for oss (Roger og meg) ble Julia og Morten (Etojm.com) med på relativt kort varsel. Deres formål var primært å fotografere i Hestbrepiggene for å komplettere bildeutvalget i deres prosjekt med Jotunheimenboka, men Hestbrepiggene var i tillegg også nye topper for dem. Roger og jeg overnattet hos Rogers far i Våga, så for en gangs skyld kunne vekkeklokka tie stille helt til 0600. Julia og Morten kom fra Valdres om morran, for heldigvis åpnet vegen over Valdresflya ekstra tidlig, 0600 mot normalt 0800. Derved kunne vi møtes på Kvanndalsvollan kl. 0800. Derfra kjørte vi videre innover, og parkerte ved bommen på Netosetra. Været var lovende, nesten bedre enn meldt, med kun flekkskyer og en liten vestatrekk. Vi bar skia forbi blomstrende mogoper oppover lia, til oppå dalbrekket, hvorfra vi fornøyde tok iveg mellom rypene som skarret og fløy over vårskaren... Målet var flest mulige Hestbrepigger, med egga ut til Store/2172 som hovedmål. Så lenge det varte… Flyene oppover langs østsiden av Geitådalen var hel strøkne. Hard såle i bunn, og 10 cm med løssnø oppå. Og slik forble det nær hele turen, unntatt helt oppe på høgryggene, der det var noe mindre løssnø. Vi labbet trottig på oppover motbakkene, mens praten gikk fritt om litt av hvert. Foran og over oss så vi Høgset/2105 bare skimtvis gjennom det lave skylaget over Hestbrepiggene, tidvis svartnet østveggen som en diger skygge der inne, for så å forsvinne helt igjen. Men værlaget virket ustabilt, og det så bra ut i sør og vest, så med vestatrekk i værlaget, håpte vi det kanskje skulle rive helt av og bli klart deroppe når som helst. Da vi nærmet oss Høgsetbreen, fant vi en fin kvilsten på ca. 1580 moh hvor vi nøt utsikten tilbake over Bøverdalen, der særlig Skardstind ruvet i landskapet, himmelhøgt over Heimre Illåbreen. Leirdalen med Stetind, Skagsnebb og Loftet bakenfor, er også flott sett herfra. Høgset nølte fortsatt med å åpenbare seg, mens vi satte kursen mot nedkanten på Høgsetbreen, og nådde denne på ca. 1620 moh. Derfra gikk vi opp ryggen vestafor breen, på tørt fint føre. Oppe langs ryggen ligger et par bergknauser. I det vi nærmer oss den første på ca. 1920 moh, soper brått skyene vekk, og vi ser direkte inn i østveggen på Høgset/2105. Samtidig ser vi snøéler komme inn fra vest, så vi var kjappe med å ta noen bilder her. Allerede ved neste knaus på ca. 1980 moh forsvinner det meste i grå skyer og tåke, det blåser noe opp fra vest, og det begynner å snø… Og dermed var det slutt på godværet for en god stund. Vi tar en kort rast litt i ly innunder østsiden på denne hammeren. Herfra ser man at et annet mulig veivalg opp, er å gå opp breen, for så å traversere vestover opp den bratte men jamne snøflanken til bandet mellom øverste knausen og Høgset. Videre fram blir det å vandre i dårlig sikt og helflatt lys. Vel oppe på den flate toppen må vi lete etter varden, og finner den etterhvert øst mot stupkanten. Varden står faktisk ikke på det høgeste punktet her, det synes å ligge 2-3 m høgere og 100-150 m lenger nord og innpå topplatået. Tåkevandring mot vest Fra Høgset/2105 (også kalt Heksete eller Hestbrepigg Ø-2) er neste mål Hestbrepigg Ø-1/2132, beliggende 1 km lenger vest på toppryggen. Primærfaktoren er liten, så vi følte vi gikk nær flatt. Vi søkte å se/sanse stupkanten mot nord, og føttet oss sakte vestover mens vi stadig myste for å sanse stupkanten 25 m unna på vår høyre side. Ø-2 stuper rett ned også mot vest. På topplatået ligger en del større sten, samt også varden. Med mye snø og elendig sikt, var ikke disse opplagt synlige, men vi oppdaget en mørk barflekk i ei stenside, som ledet oss mot målet. I tett snøvær nådde vi så Ø-1. Der drøyde vi ikke lenge, før vi gikk på samme vis videre vestover mot Hestbrepigg M-1/2160, 1,5 km videre vestover. Stupkanten mot nord var ikke god å se i tåka og snøværet, men vi søkte å holde oss langs denne. Vi stusset en stund på om vi hadde passert M-1 på sørsida, da den ventede motbakken opp dit syntes å utebli. Vi konkluderte dog med at vi sannsynligvis ikke hadde gått langt nok ennå, fordi vi gikk såvidt forsiktig, og dermed langsomt langs stupkanten. Dette stemte. Litt lenger fram kom motbakken, og vi gikk opp til det vi mente var det høgeste punktet. GPS’n til Morten viste 2159 moh. Varden der er litt stusselig vet jeg (dette er jo min 3. gang deroppe), og sannsynlig nedsnødd. Vi visste jo nå at å gå Store var uaktuelt, og bestemte oss i møkkaværet for retur. Vi tok derfor av fellene, og søkte oss sørover ned til laveste punktet på ryggen, der bretunga sør for M-1 når ryggen. Strøken nedfart Utfor kanten der ble snøforholdene straks flotte, med 10-12 cm silke oppå fast såle. Dette gjorde jo nedfarten til en fryd, og allerede ved 1900 moh grodde sørveggen til M-1 ut av tåka på vår høgre side. Så plutselig - svosj - og vi var under uværet, hvor det ble reneste påskestemningen! Vi forlot bretunga i 1800 meters høgde, og akte derfra skrålia østover til punkt 1699 på bandet ved Geitåbrean. Der holdt vi dagens siste rast, før vi på perfekt kjøresnø suste flyene ned til dals. Der utover kunne man kjøre i blinde! Sjelden man har så bekvemme snøforhold som her. Og i aller siste bratta ned til Netosetra lå solmjuke nydelige snøtunger ut mot dalen, og vi søkte å kjøre nedover disse så langt som råd. Typisk! Endelig nede ved bilene igjen, ser vi at himmelen retning Hestbrepiggene igjen er blitt knall blå. Ikke et skystrøk å se, der det for kort tid siden var sokkegrått uvær. Så joda, Hestbrepiggene kan være gjerrige! Men jeg er stålsatt på at jeg en vakker(!) dag skal nå Store i bra vær, om jeg så skal ha tosifret antall ganger på Midtre! Morten og Julia fikk heller ikke sine etterlengtede bilder, og har derved enda en grunn for å returnere en annen gang. Så vi får se, den som venter på noe godt osv… Turen denne gang tok drøye 8 timer, ca. 20 km og 1500 hm. Tre nye 2k-topper på lista for de andre, ingen på meg ( ), da jeg har vært på disse før. Etter en prat ved bilen drar vi hver til vårt. Morten og Julia drar hjem til Valdres, men Roger og jeg tar Sognefjellsvegen til Turtagrø, der Dyrhaugsryggen over Store Dyrhaugstind og ut til Søre var målet neste dag. Og fra Sognefjellet ser vi Hestbrepiggene atter ligge kritthvite og silkerene i eftassola, under en tindrende blå himmel mot nord… Vi takker Julia og Morten for en trivelig tur, og for et særs koselig bekjentskap! Og vi håper vi kan gjenta noe liknende om ikke så altfor lenge –

Abstinens Det hadde vært knallvær halve april, men et tungt jobbprosjekt hadde tatt all min tid, så jeg hadde knapt sett sola likevel. Fjellabstinensen rev i både kropp og sjel, men jeg psyket den vekk, dag etter dag etter dag… Onsdag 27/4 sto eftassola atter rett innpå skrivebordet, og jeg trøstet meg sjøl ved ennå en gang å gå innom Fjellforum. Der havnet jeg på Nils sitt turreferat fra hans tur med Juia og Morten til Holåtindan 24.04.05. Jeg ble sittende fjern å stirre på Nils sitt bilde fra vestre Holåtind, der Morten står og gliser foran de kritthvite kremtoppene østenfor. Der og da kollapset all min motstandskraft. Der og da ble sjefsbestemmelsen tatt - på fredag drar jeg til fjells! En kollega kom og spurte om noe. Med tomme øyne glodde jeg bare tvers igjennom ham, og svarte omsider med et uengasjert og utmeldt ”Hææ…?” Etterpå sjekket jeg værmeldiga for Jotunheimen på Dnmi.no, og fikk en real nedtur. Fredag var helgrå med regn og snø… Jeg ble et øyeblikk sittende å glane furten inn i skjermen. Er det ikke typisk da, nå som det har vært knall så lenge… Men så fant blikket fram til linja over - torsdagsmeldinga - og den var jo knallgul! Hah, den skal jeg ta på hælen, jeg drar i morra den dag! Målet var hele toppregla fra Stornubben NØ i øst, til Nautgardsoksle i vest. Det ble nok atter en alenetur dette, da fjellkameratene var indisponerte. Lars har tatt noen gamle skruer ut av kneet, Jan Ola bygger hus, og Roger er blitt ”Sugar Daddy” igjen, og løper bare rundt på plenen og sier ”dikke dikk” med tynn stemme! Så logget jeg meg ut - mentalt, av nettet, og av samfunnet for øvrig… Kort natt Vi hadde en liten familiesammenkomst på kvelden, sjølsagt med kaffe. Og jeg kan ikke drikke kaffe for sent utpå, for da får jeg ikke sove. Og slik gikk det. Jeg får si som en kamerat uttrykte det: ”Aua på’n sto kvite som to fulle dassruller i mørket!” (slik altså ). Jeg la meg tidlig, men tromlet rundt og rundt, og tenkte bla. på om jeg hadde fått pakket alt. Når ladet jeg kameraet sist forresten? Husket ikke helt, men det er nok ok... Osv osv. Klokka ble 11, og den ble 12 - også jeg som skal oppatt kl. 0215! Måtte krampesovne, og det er som dere vet ikke enkelt. Omsider må jeg ha dormet av, for jeg satt og kranglet med ei hurpe av ei lærerinne som hissig klaget over at hun manglet ”progressive pekere”. Hva det var fikk jeg aldri vite, for da ringte vekkeklokka. Vårmorgen Noe trøtt dro jeg nordover, litt forsinket kl. 0310. Jeg hogg instinktivt på bremsene nord for dammen på Hunderfossen, da en diger grå bevegelse dro over vegen i frontrutehøgde, farlig nær bilen i mørket. Tidelen senere så jeg det var ei gråhegre som stupte vekk over autovernet. Da jeg passerte Randsverk skant sola allerede på kvittoppene. Jeg gikk fra bilen v/ Hindsetra kl. 0550. Oppi furuskogen buldret og sjokset orrhaner overalt. Jeg gikk kun noen skritt før jeg tok opp 4 stk, to haner og to høner. Lite snø i skogen, så jeg gikk på bena med skia på sekken over knallharde skareflekker. Det anget nydelig av furubar og skare, og oppe på snaua sang et par tidlige sivspurvhanner lykkelige i morralyset. Snø lå det kun i de bratteste sørhellingene, der drevsnøen hadde samlet seg gjennom vinteren, ellers mange og brede felt med barmark helt opp til 1300 moh. På et av disse feltene satt en orrhane i fullt spill mot horisonten ovenfor meg, sopte i ring rundt seg sjøl, lav og bred som en svart gulvsmopp. Men da den ble vár meg, punkterte liksom hele fuglen, og ble sittende langhalset som et adventslys. Deretter fløy den ned til skogen igjen, med de knallrøde øyekammene godt synlige i sollyset. Jeg humret litt for meg sjøl, da jeg tenkte på Kjell Aukrust sin teori om hvordan bli akseptert og innynde seg på skogsfuglleken: Skrid diskré sidelengs inn på leken, med et dempet ”tsjokk tsjokk”, og by rundt furunålspastiller! Lite snø Jeg holdt meg langs østsida av Stor-Hinde oppover. Flyene hadde lite snø, med store flekkbare områder. Snøflatene ellers var harde og fine, så jeg gikk liksågodt på bena for å slippe å ta skia på og av hele tida. Eneste ordentlige snødekket var nede i selve elvefaret, som ligger delvis djupt og i ly og samler snø… Jeg bestemte meg allerede her for å kjøre der ned igjen. Sola stiger langsomt på himmelen, og i øst ruger Rondane og Snøhetta langt inne i landrøyken. Temmelig disig i motlyset østover egentlig. Jeg tar kursen mot bandet mellom Hindnubban/1898 og Stornubben NØ/2049. Halvveis oppe i lia støkker jeg en fjellrypestegg. Samtidig stopper jeg for en matbit. Jeg ser at spor kommer opp på snøflanken til venstre for meg. En har gått på ski, en annen på bena. Disse spora skulle jeg komme til å gå langs hele dagen… På himmelranda Etter pausa går jeg, også nå på bena, over de to toppene på ryggen øst for Stornubben NØ/2049. Begge disse ser ut til å aspirere for 10m-prosjektet. Noen som kjenner PF for disse? Oppe på NØ er det nesten bart. Stopper for å fotografere litt. En svak sno fra sør kjennes kald, tross solvarmen. Fantomutsikt nordover mot Glittertind og Trollsteinshø-massivet. Myser mot sistnevnte, og memorerer min forrige tur dit… Kvitingskjølen også fin herfra, og langt i nordi Breheimen står Grøhø sitt bergsvarte ansikt vendt mot sola. Vestover og foran meg skinner toppene for enes, i rekke og rad mot Nautgardstind som troner lengst der bak. Langt under meg ser jeg Sjodalsvatna, ei hårtynn svart strek over vidda under Bitihorn påviser vegen over Valdresflya, og mot nord og vest - intet annet enn tinde på tinde, utallige under en djupblå himmel! Herfra synes godt at Galdhøpiggen og Glittertind er høgere enn resten. Jeg formelig sukker av velvære. Dette er en lise for kropp, sinn og sjel, en langlinjet tidløs ro, i diamentral kontrast til vår hektiske digitale hverdag. Så godt å spinne ned turtallet, så godt å bare ha det stilt… Jubileum Ferden går videre ned snøfattig ur til bandet mot Vesl-Stornubben/2055. Der nede er det skiføre. Jeg går på sørkanten av bandet ut mot klippekanten, på skavlerota nesten, og videre opp østryggen mot Vesle. Denne ryggen består mye av olivin, den rustrøde bergarten vi kjenner fra bla. Kyrkja v/ Leirvassbu. Fra Vesle ligger Stornubben/2174 som nestemann, og den ser omsider helt snøkvit og fin ut. Jeg labber på perfekt føre de ca.130 hm opp til varden. Yeeiii - minijubileum - fersk som jeg er i 2k-gamet blir dette min 50. topp! Tabbe Sett fra Stornubben dukker nå brebotnen innunder Nautgardstind Austre opp i all sin velde - Hindholet. Over denne ser jeg min neste varde på nettopp Nautgardstind Austre. Bak den igjen rager mektige Nautgardstind, til høyre for den ligger digre Surtningsui, til venstre Besshø, og som tapet på bakerste vegg ligger Gjendealpene. Og til høyre har jeg uendelig med luft under vinga over den massive breutgravde gropa som danner Stornautgarden. Luftig her oppe gitt! Jeg tar et oversiktsbilde vestover, og får et mindre sjokk da jeg oppdager at batteriindikatoren på kameraet nå viser bånn i bøtta! At det går an, jeg tenkte jo på dette i natt… Her nærmer jeg meg turens høydepunkt (bokstavelig talt), nemlig Nautgardstind - et fjell jeg har myst langsynt mot fra alle kanter i 30 år, i soloppgang og i solnedgang, der den gullskimrende alltid har hildret på en fjernblå horisont - sjølveste lengselsfjellet… Og så går jeg batteritom! Stornubben er også nærmest bar i vestbratta. Jeg går igjen ned til bens, og følger fortsatt i hovedtrekk leia til de andre sporene, som jeg tipper er max to dager gamle. Jeg stikker utom stupkanten mot Hindholet for å tyne et bilde til ut av kameraet. Det går så vidt, men jeg får bare dette ene. Deretter er kameraet dødt. Grenseløst sint på meg selv, pakker jeg det ned igjen, men klynger meg til det lille håp at noen minutter hvile kan stundom hente det siste ut av batterier - slik at jeg kan få et eneste rent bilde av turens hovedmål, lengselsfjellet mitt sett fra Nautgardstind Ø/2194. Vel oppe på Ø, ser jeg en del spor i sørflanken på Nautgardstind. Et par av dem ser velbrukte og kraftige ut, har nok vært en del folk her oppe. Så tar jeg spent kameraet fram på ny. Jeg legger Nautgardstind og Surtningsui til rette i søkeren, ber om et eneste skarve bilde til, og trykker ned utløseren. Bildet går takk og lov av, men ble dessverre det siste. Sjøl her… På ski leter jeg meg gjennom stenflatene fra Ø mot Nautgardstind/2258, og følger også her stupkanten mot toppen. Et par steder strekker jeg hals over kantskavlen, og skuer ned de digre stupveggene mot brebotnen langt der nede. Sug i magan, et særs mektig landskap dette. Kun få meter nedefor toppen når jeg det velbrukte ”skisporet”, som viste seg å være av en snøscooter (jfr. bilde)! Denne hadde rent opp mot toppen et par steder, og ellers brutt snøflatene sør- og østover lenger ned. På returen hadde jeg dem langs leia helt tilbake til Stor-Hinde. Sjøl her oppe altså, blir man ikke forskånet fra slikt. Vi får bare håpe at det var oppsynet som var ute… Utsikten fra Nautgardstind/2258 er bare helt rå. Bildet av Russvatnet laaangt under meg, skinnende mellom Besshø og Surtningsui i aprilsola skulle jeg så gjerne tatt med meg! Likeså den formidable bregryta under den kneisende nordveggen på Nautgardstind. På toppen trekker det noe surere fra vest, så lue og hansker må på. Jeg går videre på knallhard snø ned på bandet mot Nautgardstindoksle/2089. Det hadde også en håndfull andre gjort, etter sporene å dømme. Fra bandet er Nautgardstind intet annet enn imponerende, og på stupkanten langs egga hang noen digre blåhvite og fotogene skavler som forgrunn. Grrrr! Jeg kjenner nå at jeg er litt sulten, og setter meg og inntar den siste av mine tilmålte 6 brødskiver. Jeg legger så igjen sekken på rasteplassen, og rusler opp til dagens siste topp, Nautgardstindoksle/2089. Jeg nyter synet av den perfekt formede bregryta nordunder denne, før jeg tar fellene av skia, og aker tilbake til sekken. Klokka er nå 1550. Lettvint retur Jeg legger litt rødswix på skisålene, og aker videre ned på bandet mot Nautgardstind. Derfra holder jeg kurvehøgda og staker meg rundt hele Nautgardstind til sørsiden. Jeg hadde sett før på dagen at snøforholdene var nydelige fra sørsida og helt tilbake til Stor-Hinde’s kilder. Så jeg benyttet overhøyden og så an veivalget, slik at jeg akte og akte mot øst, med fall hele vegen helt tilbake til elvefaret, for så å ta dette utover de snøfattige Hindflyene. Faktisk så akte jeg kontinuerlig hele 14 km i et strekk tilbake! Ikke bare var det bra med snø langs elva, men det halvt djupe elvefaret lå i ly for snoen, så snøen var solmjuk og nydelig å kjøre i. Sjøl mitt gebrekkelige gamle lægeme klarte noen bra telemarksvinger nedgjennom der! Et sted støkte jeg en kritthvit hare, som skjøt som en champagnekork opp elvebratta, og lenger ned dro fire ryper på vingene. Jeg fulgte elva til nesten nedi skauen, og halvt gikk, halvt kjørte gjennom skauen til dals. Idet jeg forlot elva, gikk jeg rett på vårens første 3 mogoper, som blomstret lavt i det lune lyngteppet. Gromt! Returen tok 1 t 50 min. Seks 2000-metringer var unnagjort, og jeg var tilbake ved bilen etter 32 km, 1850 hm og 11 t 50 min. En praktdag var godt brukt, så nå kunne vårregnet bare komme. Deretter kjørte jeg tilfreds hjemover, fysisk sliten, men mentalt nyladet, for neste dag atter å logge meg på samfunnskarusellen igjen… Og jeg bestilte ekstrabatteri allerede neste dag!

Tung start Jeg har en stund tygget på en tur til Trollsteinshømassivet nord for Glittertind. For en gangs skyld hadde jeg i år fri hele påsken, og hadde tenkt å ta turen tidlig i uka. Men så tråkket jeg skikkelig over med høyre ankel fredag før påsken, så jeg måtte pent drøye noen dager. Påskeværet var stadig like bra som værmeldingen lovte, så på påskeaften (lørdag) fór jeg endelig av sted kl. 0230 som vanlig. Jeg hadde snakket med Spiterstulen dagen før, og de sa at det fantes parkeringsmuligheter langs vegen inn Visdalen. Jeg fant en slik ved brua over Gokra, og satset på å gå derfra opp den bratte skogslia til Gokkeroksle. Jeg parkerte der kl. 0650, og det første jeg hørte når jeg åpnet bildøra, var ei ringdue som sang oppi furuskogen. Så var våren også kommet hit opp (760 moh)… Og det fikk jeg til gangs merke opp lia. Det var 3 cm skare, og en meter med sukkerløs snø under. Denne bar intet, så jeg sank djupt nedi. Skia kunne ikke skyves innunder skaren, for da fikk jeg ikke tuppene opp igjen. Et stempelliknende ganglag var løsningen, og jeg måtte prøve å holde skituppa noenlunde oppå skaren. Når da bakskia sank 40-60 cm nedi, så sto jo skia dobbelt så bratt som terrenget. Dette var anstrengende, for lia er jammenmeg bratt nok som den er! Videre ligger noen gransnar tette som piazawa-koster langs lia, og sjølsagt går skogen ekstra høgt her i den varmekjære vesthellinga… Jeg brukte nesten 2 timer bare for å nå snaufjellet her! Rypeland Endelig nådde jeg så snaua, og der ble forholdene umiddelbart perfekte! Litt lite snø ytterst på Gokkeroksle, men dette rettet seg snart. Og jeg vasset i ryper, både li- og fjellrype. De fløy omkring meg over alt, og det kaklet og skarret over alle hauger. Jeg så nok 50 ryper på de første 1,5 km oppover snaua. Og sola skant, det var direkte varmt, og fullstendig klapp vindstille. Herliiig! Jeg så nå oppover den digre høyderyggen som Gokkeroksle danner, og 7 km der framme lyste dagens første mål under himmelen, Trollsteinshø N/2201. Ryggen er drøy, men jeg brakk den opp med et par små pauser. Det lå et perlet vannlag oppå snøen, og sola bakte mens jeg sakte vant høyde. Det må ha vært 15 varmegrader, så man ble jo litt tørst innimellom… Vannlaget ble ikke borte før oppunder 1800 moh. Sør for meg glinset viddene mot Smuigjelsholet, og bakenfor reiste Glittertind seg stolt og diger i sola. Stemmer Omsider dukket en liten hvit varde opp mot horisonten, og dagens første topp, Trollsteinshø N/2201, var nådd. Jeg gildret opp mobilen i stavhempa, og tok et bilde med selvutløser, av meg selv stående oppå varden. Dette for å erte opp fjellkamerater som måtte befinne seg hjemme i finværet… Det var tid for en matbit. Sittende ved varden hører jeg plutselig stemmer, men ingen er å se. Et par minutter senere høres de igjen, og enda noe senere kommer to jenter gående opp mot toppen fra sør. Det viste seg å være Oslodamer på påsketur, og de hadde gjort en imponerende runde, med 23 kilos sekker, og ligget i telt halve Jotunheimen rundt. Nå kom de fra siste leir ved Grotbreahesten/2018 innunder Glittertind. De skulle gå ned igjen til bilen ved Solegga nord for Kvitingskjølen, og så hjem. Tøffe damer dette! Toppimellom Etter rasten dro jeg videre øst til Trollsteinshø Ø/2090. Denne var merkelig nok nesten snøbar, så jeg gikk på bena de siste flate 400 metrene mot varden øst på ryggen. Denne ryggen har også en jamnhøg ”Lion King-aktig” topp i vestenden, som stuper tvert 300 hm ned i Finnhalsen - se bilde. Men det er nok under 10 m PF mellom disse, så jeg tviler på at dette er to selvstendige topper. Flott utsikt SØ mot Stornubben og Nautgardstind her oppe. Derfra gikk ruta tilbake på fint føre, i sørøstsida på N/2201 ut til S/2161. Der var det både harespor og haremøkk! Obligatorisk landskapsfotografering, og på’n igjen vestover mot Gråhøe/2154. Fra denne skulle jeg nå til Svartholshøe/2067. For å unngå bratta, måtte jeg da først noe videre vestover, for så å snu og slippe meg ned på bandet i Svartholsglupen/1854. Derfra oppover igjen i snøfattig stenur til toppen. Mens jeg står og myser 50 hm under toppen, kommer en diger kongeørn seilende ut fra himmelranda, ror med langsomme tunge vingeslag over hue på meg, og seiler nordlig tvers over Svartholsglupen i retning toppene jeg kom fra. Himmel så lettvint! Hadde man bare hatt vinger… Fra Svartholshøe/2067 gjenstår nå kun dagens sjette og siste totusenmetring - Trollsteinsrundhø/2170. Et noe misvisende navn synes jeg, idet denne sukkertoppen er adskillig spissere enn alle de andre jeg hadde vært på til da. Herfra er max utsikt inn i Grotbrean og nordstupene på Glittertind. Praktfullt! Også her var det dyrepor ved varden, røyskatt denne gangen! Helikoptertrafikk Det lakket nå mot kveld, men jeg hadde jo ikke akkurat stresset heller. Stående der oppe på Trollsteinsrundhøe/2170, hører jeg fjerne stemmer i retning Glittertind / Austre Glittertindoksle. Det er klokkestilt, og brebotnene fungerer som de reneste paraboler, og kaster lyden langt. Men jeg kan ikke se noen. Nesten hele dagen hadde jeg observert helikoptre i skytteltrafikk over breen rundt Glittertind / Austre Glittertindoksle. Både røde og hvite sådane, sannsynligvis både ambulanse og politi. ”Hmmm - øvelse kan hende, de skal nok overnatte her oppe.”, tenker jeg. Men det viste seg å være mer reelt enn som så. Senere leser jeg i avisene at en person hadde falt 17 m ned i en bresprekk deroppe! Sola nærmer seg nå horisonten over Hestbrepiggene, og i motsatt retning hildrer Rondane lyserødt i avdagslyset mot øst. Tung start - og enda verre avslutning Så gjenstår kun nedfarten hjemover til bilen, 8 km og 1400 hm fall. Av med fellene, og på perfekt føre med 10 cm sukkersnø på fast underlag, suser jeg i solnedgangen over ubrutte snøflater uten en sten, ut langs hele Smiugjelsoksle nordvestover mot Visdalen. Planen var å gå ned lia fra enden av Smiugjelsoksle, langs Smiugjela. Dette for å få kortere skaustrekning ned igjen, enn ved å følge traseen jeg basket med under oppstigningen mot Gokkeroksle. Jeg visste at lia var brattere her, men det viste seg også å være pinntett bjørkekratt, og lenger nede like tett furuskau, med småskrenter og stenur i søkkløs djupsnø. Jeg måtte av med skia idet jeg nådde bjørka. Med disse på sekken, begynte jeg å gå på bena utover i djupsnøen. Etter dagens varme i solhellinga, gikk jeg rett til bunns, ofte til oppå magen. Stavene ble jo da altfor lange, så jeg måtte holde i disse omtrent midt nedpå. Med skia fastbundet på sekken, stakk disse ned til legghøyde, og pløyde derfor djupt i snøen bak meg, både fordi landskapet var styggbratt, og fordi jeg sjøl gikk med snø til skrevs. Samtidig satt jo skituppa fast i enhver fordømt kvist over hue meg. En gang tok jeg faktisk salto utover en liten pynt, fordi jeg gikk tvers gjennom kantskavla i djupsnøen, samtidig som sekk/ski slo nedi og løftet meg bakfra! Fra landingshølet kom jeg nesten ikke opp att, to rykk med benet, og det var som å sitte faststøpt i glass… Søkkvåt av både kramsnø og svette, sto jeg til skrevs i snøen i mørket nedi furuskauen, og stirret opp på to bleke stjerner, som blunket stumt gjennom et høl i grentaket loddrett over hue på meg… Vágt kunne jeg ane Smiugjela klukke under isen i juvet et sted til høyre for meg. Ellers stappmørkt og totalt stille… Da spurte jeg høgt meg sjøl: ”Hva i helsike er det du driver med!? Du kan da ikke være helt vettug…” Så også nedatt gjennom skauen brukte jeg nær 2 timer ned til vegen - på skarve 800 meter og 400 hm! Endelig nede kjørte jeg på spik holke i vegen de snaue 2 kilometrene nordover til bilen på … 30 sekunder! (virket i hvert fall slik). Det gikk så det hvinte om øra! Jeg var ved bilen igjen etter 14 timer, hvorav 3,5 - 4 timer var brukt i skauen! Seks totusenmetringer var unngjort, ca. 24 km og 2100 hm. Og da var det godt å ha tørt tøy i bilen! Men ble jeg lei av strevet? NOPE! Det er som med militæret - etterpå er det bare moro!

Det kan meldes om glimrende forhold rundt Glitterheim en uke før påske Topptur i Jotunheimen (DNT-tur) fikk fem av syv dager med sol, og dermed glimrende forhold for å sanke 2000-metere. 11 ble det alt i alt. Bilder sier som kjent mer enn mange ord... Mch. Gunnar

Lang rapport, men… Siden det skjer relativt lite på turrapportene på forumet for tida, tenkte jeg å plage dere med en uvanlig lang tirade om helgens tur til Breheimen. En tur på godt og vondt. Men man blir jo litt pratesjuk etter en slitsom tur alene, så dere får heller bære over med meg denne gangen! Svarte daler og svarte døler Som sedvanlig før fjelltur, ringte den stygge vekkeklokka ca. kl. 0230, grytidlig søndag morra. Ute var det tindrende stjerneklart, vindstille og 4-5 minusgrader. Værmeldinga var bra, med unntak av noen regnbyger nordi Trøndelag et sted... Bil og sekk sto klare, så kun 3,5 t kjøring mot Bøverdalen gjensto. Målet var nemlig å gå eggen fra Hestbrepigg M-1/2160, over Hestbrepigg N/2131 til Hestbrepigg Store/2172, samt også Hestbrepigg M-2/2143 hvis tida tillot (evt. kun denne hvis eggen ikke var farbar). Gudbrandsdalen lå nærmest øde etter lørdagsfestinga. Opp gjennom dalen var det kun en rødrev over vegen ved Tretten som brøt ensformigheten, helt til litt nord for Sjoa... Der satt jeg alene helt i egne tanker, og barberte plogkanten i 95 km/t gjennom ei høyrekurve i stappmørkten, da brått en ørliten bevegelse ved høyre frontlykt tok oppmerksomheten. Før jeg fikk sukk for meg snittkjørte jeg en dønn svartkledd døl, uten refleks, sjanglende på vegkanten hjemover fra fest. Gudskjelov sjanglet han/hun rette vegen i rette tiendedel! Svart døl mot svart bakgrunn altså. Jeg var temmelig årvåken lenge etterpå... Trengt Stjernehimmelen skinte fortsatt oppover Ottadalen, nesten helt til Lom. Da ble stjernene borte - en etter en. Her kjente jeg nå at lørdagskosen begynte å trykke på, men tenkte at jeg får prøve å knipe igjen til jeg var framme ved vegslutt v/ Kvanndalsvollen. Jeg nødet ut til jeg parkerte bilen, men fór da over snøplogkanten, vasset bort til et lite krattholt, og slapp en diger turban ned i snøen - og grov ned hele stasen etterpå (like renslig som katta med andre ord!). Nå er ikke dette er noe jeg normalt hverken ville nevne eller skryte av, men jeg kommer tilbake til saken noe senere... Deretter gikk jeg glad og lettet løypa innover mot Netosætre. På parkeringa sto også tre andre nedrimete biler, og noen hadde derfor gått opp løype innover langs setervegen dagen før, de hadde sågar kjørt hundespann også. Jeg så imidlertid ikke folk noe sted. Været var nå ganske opplett, riktignok lett overskyet, men toppene var rene og fine, og morrasola slapp nesten igjennom. Væromslag Lia opp fra Netosætre bød på 10 cm fin sukkersnø, oppå en fast og fin såle. Jeg gikk opp lengst vestpå vangen langs Geitåa. Dette elveskaret er rimelig stygt i usiktbart vær, så hold klar av dette under slike forhold (se bilde). Jeg så nå at skyene drev overraskende fort, at værdraget var NØ, og møtte etterhvert en kvinsur vind oppe i lia. Lia er ganske drøy, så vel oppe på brekket mot flyene fant jeg tiden inne til en matbit. Jeg nøt nå utsikten inn Leirdalen, der Stetind kneiste med med sin svarte nordvegg, og bakenfor lyste sola på Storebjørn. Lovende! Jeg rotet fram maten fra sekken, og neste gang jeg skuet utover, så jeg til min overraskelse at kraftige vannrette snødrev slo utover Leirdalen fra toppen av Skagsnebb, tjukke og blygrå, 150-200 m lange! Jeg tenkte "Jøss, hvor kom de fra?", og så at også nedover Loftets østside sopte det nå snødrev. Skagsnebb var faktisk et knallmotiv, så jeg snudde meg for å finne kamera, og byttet til telezoom på dette. Da jeg så skal ta bildet, så er allerede både Loftet og Skagsnebb søkk vekk i et stort grått intet. Og det skjedde fort! Over meg og bak meg, veltet en tjukk og lurven skyhorisont inn fra nordvest. Vinden snudde også samtidig til NV... Slitet Jeg kastet sekken på ryggen og tok iveg innover flyene langs Geitåa. Jeg sank djupt i den finsukrede og løse snøen, og tenkte at dette gir seg nok snart, bare jeg vinner litt høgde. Jeg vabbet og gikk, men forholdene ble ikke bedre - snarere tvert om. Jo høgere jeg kom, jo løsere ble det. Jeg sank jamt 20-25 cm nedi, og på toppen lå et tungt mørtel-liknende snølag, som gjorde at skia var særs tunge å få opp igjen. Foran meg ante jeg fortsatt Høgset/2105 (se bilde) oppunder himmelen, men snart begynte det å snø, vinden økte på med snødrev til følge, skyene la seg nedpå, og minutter etterpå var alt whiteout. Jeg tenkte at dette må da gå over, værmeldinga lovte jo ikke slikt… Så var jeg alene i en usynlig verden. Jeg gikk stadig djupere i snøen, opptil 40 cm i de østvendte motbakkene, og mørtellaget på toppen økte i tykkelse. Det var som å rive skia gjennom en mørtelsekk for hvert eneste steg. For å tvinge skituppa opp av snøen, måtte en militant marsj med høge kneløft innføres, samt med vristen tvunget oppover for max løft av tuppene. Stedvis måtte jeg faktisk rygge for å få skia ut av snøen igjen! Og lia oppover mot Geitåbrein ble uendelig lang. ”Tok jeg for lite Møllers tran? Tar dette aldri slutt?!” Og at jeg av mystiske årsaker presterte å få Savage Garden’s ”Seventyfour – seventyfive” på hjernen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg tok meg selv i faktisk å bli nesten sint oppi der (ut på tur, aldri sur?!) Langt om lenge sto jeg endelig innunder bretunga jeg skulle gå opp mot M-1. Jeg tok en ny matbit, og grudde meg for oppstigningen. Stående alene slik i gråødet, kommer brått tankene på Ole Berge på Turtagrø, som så tragisk forsvant i tsunamien. Jeg ble bare trist, og ønsket fred over hans gode minne… Så til verket. Etter 100 m ga jeg opp skia, som gikk rett til bunns. Jeg hivde disse på sekken, og fortsatte med stegjern og skistaver (såla i bunn var hard og glatt). Rasfare? Neppe. Ikke slik jeg kunne vurdere det. Jeg finmyste etter evt. skikting i snøen i stavhullene, men snøkonsistensen virket meget stabil og sammenkittet, sjøl i overgangen mellom mørtelen og den underliggende snøtypen. Den undre snøen var heller ikke sukret eller løsnet på noe vis, og satt godt fast i såla. Å langsomt presse stavene ned gjennom snøen, ga ingen som helst følelse av svikt noe sted gjennom snødjubden (med unntak av akkurat overflategjennomslaget). Jeg kantet skia langs kurvaturen, og hoppet sideveis for å se om dette trigget tendenser til flak-utløsning, hvilket det ikke gjorde i det hele tatt. Og jeg holdt ruta nær stenura i kanten av bre-/snøtunga, steg for steg, ”toff, toff”, til bunns gjennom snølaget. Mørtellaget oppå holdt halvveis igjen stavtrinsene, før disse også brast igjennom. Og jeg har lange staver for løssnøbruk. Nå sank altså jeg nedi, mens stavene sto igjen oppå, så jeg gikk med arma over hue i hvert eneste stavtak. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida. Nærmere toppen av breen, feide et øyeblikk gråladden vekk, og jeg fikk øyekontakt med fjellveggen foran til venstre. Over denne hang ei massiv lang fonn utover kanten. Jeg hadde hele tiden holdt til høyre oppover breen, for nettopp å unngå å komme innunder dette. Jeg fikk nå bekreftet at jeg var korrekt plassert langs ruta. Jeg sto på ca. 1950 moh, og det var fortsatt like forbanna løst! Jeg peste meg trassig oppover, med låra stinne av syre, men stålsatt på at jeg skulle opp! Jeg skulle pinadø ikke reise over et halvt tusen km for å snu så nær! Endelig nådde jeg brekket mot toppflata før M-1, og ikke før her oppe, på 2120 moh, gikk løssnøen over til det sedvanlige knudrete hardblåste underlaget! Valget Bak meg ble kanten mot brekket usynlig etter 15 m gange. Jeg visste at å gå eggen mot Nordre og Store var utopi, og rettet meg derfor inn mot alternativet som da var M-2. Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten! Sikten varierte nå fra to skilengder til max 30 meter, med kuling, snødrev, snøvær, tåke og whiteout. Nedgangen til bretunga bak meg er ganske smal. Utenfor denne kommer du ikke ned. Går du ned noen få meter for langt vest, går du utpå fonna jeg så på veg opp. Går du ned for langt øst, havner du utfor fjellveggene retning Ø-1. Jeg var derfor litt skeptisk til å forlate nedgangen, i tilfelle jeg ikke ville finne den igjen. Jeg gikk nølende noen skritt mot toppunktet på M-1/2160, attret meg og så meg tilbake (ingenting å se!), gikk så noen skritt videre fram, og stoppet igjen… Slik ble det til at jeg fortsatte til toppen (hvor jeg har vært før, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934). Så sto jeg da omsider på M-1/2160, skarve 600 m fra Nordre/2131, og 1500 m fra M-2/2143, og høgere enn begge disse. Toppsamleren i meg skrek ”Ja ja!”. Fornuften, forholdene og fjellvettet sa ”Nei nei!” Eggen mot Nordre var helt uaktuell. Ikke så jeg et døyt, og med så løs snø, og islagt klippe under, ville ikke stegjerna gi meg særlig fotfeste. Å vagle langs kompasskurs utover mot M-2 fristet ikke videre heller. Mange faktorer sa nei: Klokka var blitt 1520, skavle- og stupkantene var helt usynlige, jeg ville miste retningen mot nedgangen til bretunga, og skulle jeg skade meg ville vegen hjem bli uoverkommelig i løssnøen. Så jeg sa et strengt ”Sorry Sam, skjerp deg!” til toppsamleren. Deretter tok jeg fellene av skia, snudde skituppa 180 grader, og ók rettlinjet tilbake til nedgangen mot bretunga. Derfra slapp jeg meg forsiktig traverserende nedatt. I det paddeflate lysteppet så jeg ikke bakken jeg kjørte på, og det hogg og skar igjennom hele tiden. Slitsomt. Men jeg kom meg helskinnet ned til flata i Geitådalen igjen. Her nede ved ca. 1700 moh ble det gudskjelov litt bedre sikt. Så var det til å vabbe løssnøen igjen. Jeg krok langsomt østover. Nedkjøringene forble slitsomme, med brå og tunge gjennomslag i eninga. Lenger nede på flyene langs åa ble det omsider bedre. Her hadde vinden pakket snøen noe gjennom dagen, slik at jeg - forutsatt nok fart - kunne flyte oppå snøen, og derved ake lettvint hjemover mot Netosætre. Men innimellom slo jeg tvert igjennom, og benfløy huggustups med ski og armer i alskens C-momenter. Det så nok ikke nevneverdig stilrent ut! Men aller siste lia ned fra dalbrekket var bra. Mjukt og deilig, og så kunne jeg jo se bakken! Herlig. Turbanens og andres skjebne… Nede i dalen var det blitt mildere, kanskje endog en varmegrad eller to. Langs setervegen hadde jammenmeg bikkjespannet også returnert, ferske spor strenet utover mot Kvanndalsvollen. Gående langs bikkjespora, slår plutselig en tanke ned: Uffda, håper bikkjene ikke værer turbanen min, der borte i kramsnøen! De som har hatt bikkje en stund vet hvorfor (dette utelukker vel dermed deg, Kim!). Disse dyra har nemlig en ubendig trang til å skulle rulle seg i slikt. Framme ved parkeringa strekker jeg derfor hals, og kikker bort mot krattholtet. Ååå grøss - der bortpå ser det ut som en velbrukt slakteplass på sel-isen! Og stakkaren hadde ingen hundehenger, bare stasjonsvogn, og sikkert lang vei hjem! Får bare be om at eieren ikke leser dette! Fjellvett? Noen vil nok si at bare det å gå ut i slike forhold, ikke er fjellvett det hele tatt. Jeg er uenig i det. Forutsatt godt utstyrt, årvåken framferd, og nøkterne sunne vurderinger, er ikke dette farlig - sjøl alene. Nå skal sies at en ulykke skjer alltid uventet, men et gjennomført ”føre vár prinsipp” vil normalt forhindre slikt. Men valget jeg tok på toppen derimot, så gripende nær målet, det er fjellvett i praksis. Og jeg angrer ikke. Turen ble et slit uten nevneverdig gevinst, hverken i form av utsikt, bilder eller nye topper. Min beholdning etter dagen er derfor min egen besluttsomhet (at jeg orket å nå målet M-1), en praktisk øvelse i orientering/mestring, samt et vettugt veivalg på toppen til slutt (og skal jeg være litt slem, også latteren ved slakteplassen nedved parkeringa!). Og jeg høres sikkert litt sjølgod ut, når jeg sier at jeg tross alt var halvt fornøyd med meg selv og dagen. Så da var det vel ikke helt bortkastet lell…?

Kvart på 3, etter 2-3 timers søvn bråker vekkerklokka. Noe motvillig drar vi oss opp av senga og får pakket bilen. Ute er det en god porsjon minusgrader og tett snødrev, for øvrig veldig mørkt. Fristende vær å legge ut på topptur i Mange timer senere, i Lom, oppdager vi at kartet er gjenglemt. Forsøk på å få tak i kart tidlig en lørdagsmorgen i Lom er fånyttes. Litt forsinket parkerer vi ved Coop'n i Lom, trasker over noen jorder, roter oss opp litt tett skog og finner tilslutt traktorveien vi hadde planlagt å benytte, som snor seg opp fjellsiden. Det er lettskyet, med litt snødrev i lufta - ikke akkurat dette været vi har kjørt 4,5 timer for. Ovenfor traktorveien må vi slite oss opp hundre bratte metre med mye løssnø før det flater ut og skogen tynnes. Vi trasker litt på måfå i retning det vi tror må være Lomseggen. På ca. 1300 moh tar vi en rast. Det er i grunnen ganske kaldt. Sur vind blåser og kuldegradene er garantert for mange til å telles på fingrene. Mens vi sitter der skjer dagens under. I løpet av 5, ja maks. 5 minutter forsvinner alle skyene. Det er omtrent som om det sa poff! Bort var de, med unntak av noen rester i dalene. Det er klart dette gjør mye med motivasjonen. Vi fortsetter jevnt og trutt, men sakte oppover mot Storrivilen. 1700 høydemeter skiller dalbunnen nede vec rv15 og toppen på 2068 moh, en ganske frisk oppoverbakke. Utsikten får oss imidlertid raskt til å glemme slitne ben. Storrivilen er et fjell som ikke er så mye å se til, men heller et fjell å se utover fra. En nydelig utsikt. Fra Hestbrepigger - Lodalskåpe - Tafjordfjell - Romsdalstinder - Dovrefjell - Rondane - Jotunheimen. Mest spennende er kanskje utskten utover Lomseggen med Vågåvatnet malerisk plassert under Rondane-skyline. Ved varden var det faktisk vindstille en stund, og vi kunne nyte utsikten til pigger og tinder i heimen til en varm kopp tomatsuppe. Kos! For å gjøre en lang historie kort. Julia ventet på meg rundt Moldulhøe, mens jeg tasket mot Hesthøe, en drøy tur. Vinden blåste opp fra nord, og snøen drev og la seg 20 cm. dyp. Denne tørre snøen var så slitsom å vasse i at jeg gikk helt tom. På vei opp mot Moldulhøe mens sola la seg var det ikke så morsomt å gå på ski. Sånn går det når viljen er større enn kreftene og man ikke klarer å hindre dehydrering. (Du vet hva jeg mener Kim - Dovrefjell mai 04). Blåtimen etter solnedgang var likevel uforglemmelig. Mørkt ble det raskt og innen vi var nede ved bilen hadde det vært mørkt flere timer og mang en bygdafest var nok godt i gang.

Vi dro 2 mann fra flatbygdene kl. 0300. Det var vindstille, -7º, tindrende stjerneklart, og en diger blank måne sto høyt på den bunnsvarte stjernehimmelen. Planen var å gå 6 2k-topper fra Stornubben NØ til Nautgardsoksle. Værmeldingen så bra ut, riktignok med sterk vind på vestlandskysten. Godværet vedvarte til vi var langt oppi Sjoadalen. Da forsvant månen bak lave skyer... Vi ankom Hindseter i mørket kl. 0600. Mens vi gjorde klart ski og sekker, dro et par lette vindpust forbi bilen, og minuttet etterpå rydde de første spredte snøkorn ut av frostlufta (-8º). Vi gikk fra bilen kl. 0645. Det sjoet nå tungt i furuskogen. Vinden kom rett fra nord, og over en morenerygg oppe i lia løftet et lite snødrev av kammen. Derfra ble det gradvis bare verre. Oppe på Hindflyene dro det på skikkelig, så lettjakker ble byttet med anorakker, og fleecehalsene kom på. Snødrevet ble suksessivt både tettere og høyere, og snart var alt borte i snørokk og whiteout. Det ble tungt å gå i motvinden, men heldigvis lå det 6-8 cm puddersnø over flyene, så fellene ga godt feste. Enkelte steder var pudderet blåst av, og på disse isflatene var det nær umulig å gå, ikke engang fellene ga feste her. Vi jabbet trottig på, og gikk påpasselig strakt langs kompasskurs 320º direkte inn i hvitføyka. Vi nådde etterhvert bratta som planlagt, i svangen mellom Hindnubban og Stornubben NØ. Der tok vi en kort pause, og åt ei tæla brødskive. Innholdet i drikkeflaskene var nå blitt til sørpe. Disse ble derfor flyttet fra sekkelommene og inn i ryggsekken, inntil ryggen, og beskyttet av reserveklær. Herfra ble vi begge iskalde på henda, så bivuakkvotta kom på, samt også finlandshette. Hendene ble tvert valne uten votter, såpass at det faktisk var vanskelig å få votta på igjen! Vinden økte stadig, og oppe i stigningen måtte vi stå stille i lange raft, og bare klore oss fast. Etterhvert begynte vi nå direkte å blåse overende i kastene. Øyevipper og skjegg frøs til, så litt isbryting måtte til i ny og ne. Vi oppdaget på hverandre at vi nå fikk hvitroser i kinna, så ytterligere tetting rundt hodet var påkrevd. Hettene ble snørt ned, og finlandshetta dratt opp, så kun en liten sprekk var igjen til øynene. Dette medførte jo at all pusting og pesing bak finlandshetta dannet kondens og ising. Finlandshetta frøs dermed helt til, og ble derfor enda tettere og verre å puste i. Den ble til slutt som ei isete planke foran fjeset, og satt etterhvert for min del fastfrosset i skjegget, og sto nærmest som en forskaling rundt hue! Endelig oppe på bandet øst for toppen, ble vinden formidabel. Her blåste vi ukontrollert omkull flere ganger, hvilket kunne være skummelt nok i stenrøysa... Jeg sto stille sammenhuket mot vinden, klorte meg fast med med skia i fiskeben, og begge stavene pigget bakover til støtte. Når jeg da ser på stavene, så står begge stålstavene og vibrerer som kreppapir i vinden! Bråket og vindrammelet i anorakkhetta gjør nesten vondt. Vi må rope til hverandre på 30 cm avstand. Vestover langs toppryggen blåste stavene konsekvent vekk ut til venstre, så istedet for å løfte disse mellom stavtakene, måtte vi bare streke stavpiggene langs bakken mot neste piggtak. Det at man ikke kunne høre sine egne ski og staver, ga også en sær og undervannsaktig følelse av manglende kontroll. Der oppe brukte vi nok nær en time på de siste 500 distansemetrene mot toppen. Ved varden på 2049 moh ble valget derfor enkelt: Retur! Men returen var heller ikke barebare. Med diger anorakk, hette, ryggsekk og bladvotter omtrent til oppunder arma, ga 25 sekundmeter medvind skikkelig skyv i ræva utfor bratta! På de isete øvre delene var dette problematisk. Jeg prøvde å ta av skia, og gå på bena langs stenrabbene. Dette var heller ingen suksess. Når jeg tviholdt skia i hendene, hang stavene etter hempene og slang framover i hardvinden, og stuket imot såfort de nådde bakken, mens skia var nesten umulige å holde fast. Jeg var rett og slett en levende vindmølle! Og hvis man glapp taket på ei ski her, ja da var den bare borte... Men vi kjempet oss etterhvert langsomt nedatt til flya. Vi hadde håpet at vinden skulle løye litt der nede, men så skjedde ikke. Hele Hindflya sto i et et eneste brølende rokk ut mot dalen, og snødrevet sto nok 30 m høgt. Vi tok ei lynkort pause, gnog i oss atter ei bånntæla brødskive, uten drikke. Flaskene var nå bare is, selv plassert mot ryggen inne i sekken. Med -8º og 25 m/s er det effektivt -22 º. Vi ploget i nærmest total whiteout medvinds ut flya. Langt om lenge nådde vi dalbrekket, parallellt med Stor-Hinde på vestsida. Førstes nede i furuskogen løyet det hele. Her landet også snøfokket, og gjennom 30 cm silkemjukt pudder suste vi endelig ned på vangene mot bilen. I en bratt liten bekkedal skvatt jeg noe aldeles. Brått ble det et svare leven mellom bena på meg, idet en orrhane som lå i dokk under snøen, kavet seg på vingene mellom skituppa mine! Den løftet ut hellinga rett i min kjøreretning, vred på hue og skottet tilbake på meg, før den stupte ned over egga og forsvant i snødrevyret. Etter 9 timer i vindbråket, var det nydelig å sette seg i ly i bilen, tine opp gjenisede hetter og glidelåser, og etterhvert vrenge av seg ytterbekledningen. Noen små lettere forfrysninger varmet og klødde på kjakan, men ellers alt vel. Ikke et bilde var tatt - vi kunne som sagt nesten ikke ta av oss bladvotta, og det hadde blitt skavler i solblenderen på sjøl på 1/125 sek! Også jeg som hadde jomfrutur med splitter nytt digitalt speilrefleks! Og Roger hadde glemt igjen kamerabatteriet sitt... Så turen ble ikke som forventet. På tur nordover fablet vi om en lakserød soloppgang over Nautgardstind, med en diger blek måne på hosisonten over tinderekkene i vest... Istedet ble det en reéll påminnelse på hva vinterfjellet kan være. Dette ble min første 2k-topp uten å ha vært svett! Men vi var godt fornøyde vi - vi fikk en ny 2k-topp sjøl på en dag som denne, og vi kom oss trygt ned igjen atter en gang. Og det er jo det viktigste - tross alt...

Etter den oppløftende skisesongstarten på Valdresflya en drøy uke tidligere, ville jeg utnytte det lovende været denne jobbfridagen. Fra Russlia gikk jeg opp via Austre Nautgardstinden til hovedtoppen. Utrolig mye avblåst snø, og ekstremt mye oppstikkende stein. Panser is og frossent snøbølgehav om hverandre gjorde nedkjøringen til en begrenset glede, men det var mildt i været, og stort sett sol. Så en kan vel ikke klage? Å skulle ha sittet på kontoret denne flotte dagen ville i alle fall ikke hjulpet noe mer! Legger ved et lite bilde med telelinse mot Veotindane fra Austre Nautgardstinden. Endelig tok vi oss råd til å anskaffe en telelinse til gromkameraet, og med 5-6 kg. kamerautstyr, dårlig kondisjon og en forkjølelse som ennå ikke var helt borte, ble det en tung og slitsom tur. Skibæring opp til 11-1200 meter. Et bilde fra turen: http://www.fjellsiden.no/Bilder/5E2W6699.JPG Et par til dukker opp i boka vår som kommer neste høst.

Etter litt frem og tilbake fikk vi lørdag ettermiddag bestemt oss for å prøve èn tur til høyt til fjells. Værvarselet var meget lovende, og vi pakket med noe mer klær enn vi var vant til på sommeren. Det hadde vært mellom 5 og 10 minusgrader på Valdresflya natt til lørdag, og noe mildere skulle det nok ikke bli søndag morgen heller. Så lue og hansker var med kan man si. Vi overnattet på en av de bedre hyttene på Fagernes Camping, og kjørte avgårde søndag morgen mens det ennå var nokså mørkt. På Valdresflya var vi kl 0715, og parkerte på nordsiden litt ovenfor Heimdalsmunnen hvor veien gjør en stor sving mot vest. Fristelsen til å bare bli i den varme bilen var stor, for ute virket det kaldt. Og det var det og! Mens vi skiftet og gjorde oss klar for vandring, endret himmelen farge for hvert minutt. Det var utvilsomt vakkert! Men nysnøen lå noe lavere enn vi hadde håpet på, til ca 1300 moh. På toppen av Valdresflya var det temmelig hvitt. Litt nysnø kan være behagelig å gå i, men hvordan ville konsistensen være, og ikke minst, hvor mye var det innover i Leirungsdalen? Litt over halv åtte var vi avgårde. Første hindring kom allerede ved første bekk, bare 10 meter vest for riksveien. Det var godt med vann i bekken, og alle steder var steinene akkurat passe for langt fra hverandre til at steingåing ble enkelt. I tillegg var de som stakk opp delvis dekket av is. Dette skulle bli spennende! Vi fant et sted hvor vi gjorde et forsøk. Per Rune og jeg kom over godt støttet av stavene. Sistemann, Johan Kristian, gjorde seg klar for å ta det store skrittet. Og plask plomp, med begge beina godt ned i vannet hivde han seg på land. Med kliss våte sko i flere minusgrader lå det an til helomvending etter 10 meter. Han ville forsøke, og som reserve hadde jeg ekstra par sokker i sekken. Vi siktet mot skaret sør for Raudhamrane. Der bar det ned mot Leirungsdalen. Sør for Leirungsåe var dalen dekt av nysnø ned til 1300 moh, på nordsiden var det bar mark noe høyere oppe der sola hadde tatt mer. Det fristet å gå på nordsiden, men det kunne vi vel egentlig glemme. Å komme over elva så langt ned var ikke høyt prioritert etter Johan Kristians forsøk på å ta svømmeknappen litt tidligere. Det ble trasking oppover i skyggen til vi var kommet til ca 1400 moh, hvor elva deler seg på et område som er helt flatt. Der vasset vi over elvas ene del med skoene på. Den nordre delen, hvor elva rant størst så litt mer tvilsom ut. Heldigvis hadde det frosset til nokså mye, og med ”Bambi på isen”-stil gled vi over og krysset fingrene for at isen holdt. Johan Kristian som helt i starten hadde lekt fisk, hadde i mellomtiden fått låne mine ekstra sokker, siden det naturlig nok hadde blitt nokså kaldt på beina etterhvert. Det gikk bra en god stund til… Etterhvert kom vi inn stien som går på nordsiden av Leirungsdalen. I sporene etter noen som hadde gått der før oss en dag eller to tidligere, avanserte vi ganske raskt til foten av Leirungskampen. Fra 1500 moh hadde snømengden økt noe, og her, øverst i Leirungsdalen på 1600-1700 moh var det skiføre og tørr, fin snø. Vi sank vel maks nedi ca 20 cm, og i den løse snøen var det forholdsvis greit å gå selv om det i motbakkene ble litt tungt i lengden. Fjellene omkring glinset majestetiske i kappen av nysnø. Kong vinter hadde overtatt! Jeg grudde meg litt til den 300 meter småbratte nordflanken på Leirungskampen. Den virket tung og kald der den lå i skyggesiden. Og tung skulle den bli! Det er lenge siden 300 høydemeter har vært så seige. For hvert skritt sank vi ned til over skoene; gamasjer var godt å ha! Kaldt var det, og en bris blåste litt snø nedover skråningen mens noen lette skyer drev over toppene. Halvveis oppe ble det verre. Vi sank nesten til knærne noen ganger, og det ble brattere. Et par steder måtte vi småkave i snøen for å komme oppover. Jeg måtte ty til noen hyppigere pauser, og et godt stykke bak de to andre kom jeg omsider opp til den første fortoppen, også kalt Leirungskampen N-2. Utrolig godt å være oppe å nyte utsikten til omkringliggende vinterkledte fjell. Neste fortopp (N-1) og hovedtoppen lå utrolig nærme. Vi var forberedt på at det skulle være bratt ned mot den andre fortoppen (N-1). Og det var det! Men ved å gå noen få meter ned i vestsiden traverserte vi enkelt på skrå til skaret mellom N-2 og N-1. Der satte vi igjen sekkene og vasset opp til andre fortopp. På andre siden, ned mot hovedtoppen var det bratt noen meter. Vi kløv ned en og en. Videre greit ned i skaret og opp på Leirungskampens hovedtopp, 2079 moh. 5 og en halv time hadde vi brukt, og vi ble ikke lenge på toppen. Johan Kristian frøs igjen på beina, og vinden var igrunn kald nok. Litt knipsing, så retur samme vei vi kom. Faktisk litt morsom denne etappen fra N-2 til 2079 moh. En berg- og dalbane som kanskje er noe mer utfordrende på vinterføre. Ned nordsiden på Leirungskampen ble det aketur i løssnøen. Om vi hadde brukt vinter og vår på å komme opp, brukte vi bare 6-7 min ned til stien igjen. Nede i dalen varmet sola, og lue og hansker ble gladelig pakket ned for en stund (til vi kom ned i skyggen igjen). Vi langet ut i samme spor som vi hadde lagd på vei opp, og ankom bilen litt etter kl 17. Dyktig slitne alle tre! 25km med hovedsakelig snøvandring hadde tatt på. Vi fikk pakket ned stilongs, gamasjer, lue og hansker. På med tørt tøy, og ikke minst tørre sokker. Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, men at dette garantert var avslutningen på fotturene så høyt til fjells for i år. Neste gang er det skiene som gjelder. I lavere strøk blir det vel kanskje en og annen fottur, før vinteren siger ned dit også.

Klokka ringte kl. 0200 (gjesp!). Dro hjemmefra kl. 0230, med for sikkerhets skyld både ski- og fjellstøvler i bagasjen. Ankom Netosætre etter 3,5 t kjøretur, kl. 0605, mens det fortsatt var stapp mørkt over rimete setervanger. En mager månesigd sto krumbøyd over svarte berg, kun et svakt sjo av åa hvisket lavmælt i dalen, ellers dødsens stilt. Spiste litt, på med skistøvler, bandt skia på sekken. Stadig for mørkt, så jeg duppet av litt i bilen, og våknet i gryet kl. 0715. Gikk til øverste bebyggelsen i Netosæterlia, og videre rett opp. Ikke gjør som meg! Lia er bratt, vassjuk, og tett bevokst med skrevshøy viju, bresk og kjerringris, et rent helvete å gå i! I tillegg går vegetasjonen ekstra høyt opp her. Gå heller helt vest på vangen, like inntil Geitåe, og følg krøttersti opp rabbene derfra. Satte mine første fotspor i flekksnøen ved ca. 1400 moh, men ordentlig snøføre ble det ikke før ved nærmere 1600 moh. Jeg gikk over morenekanten innunder Heksetbrean, og videre opp "fastlandet" langs ryggen vest for breen. Ryggen er bratt og stenete, så skia kom ikke på før 200 "lengdemeter" før Hestbrepigg Ø-1/2105 (også kalt Høgset eller Heksete). Været var helblankt og nydelig, kun en liten vestatrekk som ikke fordret hverken lue eller votter. Ei solfylt pause i sørhellinga ga reneste påskestemningen, og med det utsynet - er det rart man trives! Oppe på høgda lå drøye halvmeteren med fast fin snø. Tørt og fint skiføre. Gikk følgelig på ski videre vestover til Hestbrepigg Ø-2/2132. Utsikten herfra er formidabel. Man ser "alt", og særlig blir "Jotunheimen skyline" lang og fantastisk. Og Ø-1 ser totalt forskjellig ut fra baksiden - jfr. bilder. Må innrømme jeg svatt en gang deroppe. Et særs markert trostetrekk pågikk i finværet, store flokker på hundrevis av fugl dro stadig forbi, etterhvert både over og under meg. Jeg sto i vinterstilla på skavlekanten himmelhøgt over Heimste-brean og myste i kamerasøkeren, da brått en rødvingetrost kom som ei børsekule over kanten, og rett i fleisen på meg. Den gjorde skikkelig anskrik, og svatt nok enda mer enn meg. Heimste-breane nordover lå som nystrøkne puddermjuke laken, glatte, silkehvite og lytefrie - fristende ja! Turen gikk så videre fra Ø-2 til Hestbrepigg M-1/2160, langs stupkanten mot breene i nord. Langs hele strekket har man uforstyrret panorama i alle himmelretninger, her er du virkelig på Norges tak! Returen gikk ned den bratte bretunga i henget rett sør for M-1, og ned i dalen (Geitdalen ?) mellom Hestbrepiggene og Steinhøfjellet/1566. I dalen lå flott skiføre, og jeg gikk tilbake ned mot Geitåe til ca. 1500 moh før jeg måtte ta av skia. Fulgte derfra åa til dals. En nydelig høstdag var brukt til endes, ca. 20 km / 1550 hm. Tilbake ved bilen etter 10 t, og så atter en gang 3,5 timers kjøretur hjem...

Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet. Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp. Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til enden av veien på heimste Lundadalssætri. Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu, så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert. Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees.... Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger. Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter. Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk

Nå med 16 høyoppløselige bilder (Se nederst i innlegget) Værmeldingene var plutselig veldig bra for torsdag / fredag, men turfølge var vanskelig å få gravet frem. Heldigvis klarte Peder K. å komme fra, og selv om det bare ble en (laaaang) turdag, tror jeg ingen av oss angrer på den. Det ble en dag av den typen man trolig husker leeeeeenge. Peder K. ankom onsdag kveld og torsdag morgen kl. 04 ringte klokka. Noen timer senere kjørte vi over Berdalsbandet i den første grålysningen. Hurungane kritthvite, og ikke en sky på himmelen. Veien inn til Nørdstedalsseter var et nytt bekjentskap for meg. En spennende vei, uten bomavgifter, men med noen store steiner som var rast ut og lå delvis i veibanen, noe som vitnet om begrenset vedlikehold. Vi parkerte ved demningen i Nørdstedalen og fulgte stien et stykke innover, før vi kom oss greit over elva. Dyrhaugsryggen lyste flott i morgensola i sør, mens vi selv vandret i skyggenes dal. Det varte imidlertid ikke lenge før vi kom ut i sola - bokstavelig tal fra rim og kulde til sol og varme på et blunk. Jakka måtte kastes og en deilig morgenpause kunne nytes. Vi fulgte Steineggen oppover. Fra mellom 15- og 1600 meter møtte vi nysnøen og fra 1700 moh lå den dyp og vinterlig. Snøkrystallene blinket i sola og dagens smøretips ville vært blå swix dersom vi hadde vært så heldige å ha noen ski tilgjengelige. I sør var Hurrungpanoramaet nå komplett og forlokkende. Peder uttrykte til stadighet sin overmåtelige begeistring, og jeg kunne ikke annet enn å være enig. En spennende betraktningsvinkel mot Hurrungane. Holåtinder, Hestbrepigger og et stadig økende antall Jotuntinder gledet oss også med sitt visuelle nærvær. På ca. 1700 moh passerte vi et delvis islagt vann, med et flott speil. Etter hvert ville jeg ha Peder til å spassere foran vannet mens jeg tok bilder, men han klarte å tråkke utfor snøkanten og gikk rett i bassenget. Han tok det heldigvis med godt humør. Se bilde. Å traske slik i løssnø tar ikke bare tid, det tapper kreftene på en utrolig ubarmhjertig måte. Vi gikk og gikk, og kom liksom aldri opp. Vi kom etter hvert bort til kanten ut mot den østvendte breen nord for Steineggi. Det var et flott brefall, med utrolig mye sprekker og tårn i. Ennå var ikke Tverrådalskyrkja å se, men vi fikk i alle fall for første gang se et skikkelig delmål: Høyde 2018 moh., men før vi kunne ta den i nærmere øyesyn, var det en lang vei å gå. Breen var for farlig rett ut, så vi gikk over den høyden som på en del kart feilaktig er oppgitt til 2018 moh før vi gikk ut på breen. (I virkeligheten er den bare vel 1860 moh). Langt om lenge nådde vi 2018. Vi hadde liksom bestemt oss for å vente med pausen til vi kom opp hit, men det var kanskje en tabbe, fordi innen vi var så langt var vi både slitne og utmattede. Energipåfyll skulle nok vært gjort tidligere. Dessuten den stekende varmen vi hadde opplevd i snøhellingene lenger borte var erstattet av en kald vind. En time tidligere hadde vi spøkt med at dette var påske et halvt år på forskudd. Det er jammen ikke hvert år påska bringer med seg en slik påskestemning som det vi opplevde. Men i stedet for å nyte den, satt vi altså på topp 2018 moh blant vindens og snøens mange forskrudde formasjoner og frøs oss gjennom en rask lunsj. Skjønt tidsmessig var det vel snart middag. Peder begynte allerede å få problemer med kneet sitt, men han er ikke den som gir seg så lett, så vi ruslet videre. Under oss hadde vi den oppsprukne Forunsdalsbreen, et av mange flotte brefall i området. Ikke noe rart det heter Breheimen, med 3-4 breer som alle hver seg er betydelig større en Jotunheimens største. Nå hadde vi også god utsikt mot Tverrådalskyrkja, men først måtte vi ned nesten hundre høydemetre, opp på neste topp og enda litt ned igjen før vi kunne ta fatt på den siste stigningen. Nede til venstre lå Tverrådalsbreen, med en front som lå langt tilbake for kartets versjon. Et stort, mørkegrønt brevann hadde tittet frem og i front på breen stod en 10 meter høy isvegg kant i kant med vannet. Det snøkledde høgfjellet dannet en skarp kontrast til den blå himmelen og ikke minst de høstfargede dalene og den lavereliggende delen av fjellet som ennå ikke var kledd i vinterdrakt. Det er vel ingen årstider i høyfjellet som kan by på slike fargekontraster som det høsten kan når den første snøen har lagt seg. Vi jobbet litt med et bratt opptak på eggen. Det var glatt og snødekt, men etter å ha ryddet litt snø og gravd frem det som var av tak og sprekker gikk det greit. Det er sikkert en smal sak om sommeren, men eggen var litt luftig noen steder. Snøen var dyp, gjennomsnittlig minst halvmeteren, men varierende fra 10-20 cm. opp til meteren, og i enkelte hull som vi dessverre fant alt for mange av, kunne snøen ligge 2 meter dyp. Det er vel lettere å gå en slik egg på vinteren, når snøen har fått satt seg litt mer. Nå var alt så løst at vi til stadighet forsvant ned mellom sprekker i steinene. Det tok så på at det siste 100 meterne til topps gikk vi i god Evereststil (les slow motion). Det var likevel ikke noe problem å glede seg over toppen. Utsikten var utsøkt, ja overveldende. Superlativene haglet, og et hvert snev av dårlig samvittighet jeg måtte ha hatt for å dra ham vekk fra familie og syke barn, var nå borte. Jeg hadde en fotojobb å gjøre og jobbet flittig (320 bilder på en tur, det er ganske mye jobb det!), mens Peder var litt hastighetsredusert på grunn av kneet. Tiden snurret av gårde og tilbake på 2018 moh var lyset allerede ganske flatt. Ingen tvil om at det kom til å bli i allefall mørkrig innen vi nådde bilen (det skulle vise seg å bli mer enn det). Den neste timen til halvannen vil stå som et av de ubetingede høydepunktene. Vandrende høyt oppe, i et fullvinterlig landskap mens solen skled ned bak Jostedalsbreen. Et fargeshow, så hurtig endrende at det var som en animasjonsfilm. Vi var akkurat riktig plassert i forhold til fjellene i sør og øst, slik at himmelen fikk de mest intense farger. Det fortsatte lenge etter at sola gikk ned med intense fargemalerier på himmelen. De mange slørskyene som var kommet forsterket effekten. Da vi litt senere, i halvmørket opplevde en nydelig måneoppgang bak Hestbrepiggane var vi enige om at vi hadde opplevd "alt" på en slik tur. Jeg drømte naturligvis om stativ og flere minnekort, men det får rekke med minnene i hodet. Man kan ikke få til alt. Nede i dalen gikk jeg "plutselig" helt tom. En kombinasjon av komplett dehydrering, alt for tung sekk (bl.a. tau og sikringsutstyr som vi aldri benyttet) og en kondisjon som ikke er på maratonløpernivå akkurat gjorde vel sitt til det, men dårlige unnskyldninger til side. Det var litt ekkelt, det var nesten som en fyllevandring, jeg sjanglet og falt og hyperventilerte til stadig. Peder som også hadde hatt sine tunge stunder virket nå kvikkere igjen. Han gikk først, og da vi omsider fant stien ble det hans oppgave å ikke miste den, siden han var den eneste innehaver av et stykk hodelykt. Nå vel, vi kom til bilen. Vi var begge enige om at ny langtur i løssnøen på fredag ikke var aktuelt og kjørte hjem. Jeg var hjemme kl. 02 (22 timer in action), mens Peder tappert kjørte videre hjem, og jeg håper han kom hel hjem. Spørsmål til Tverråtindane: Noen som har gått nordryggen? Noen som har gått opp ryggen som løper nordvestover på nordsiden av breen nord for Steineggi? Noen som har gått andre varianter på Tverrådalskyrkja? Foruten den vi gikk? Har ikke lagt ut så mange bilder på nett det siste halve året, men tenkte jeg skulle gjøre et unntak denne gangen for å formidle litt av stemningene: PS Bildene er stort sett 1600 x 1200 pixels, og nedkomprimeter til mellom 300 og 600 kb 01:Delvis islagt vann på vel 1700 moh. Ytre Gjelhøi og to av Holåtindane speiler seg. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvann.jpg 02:Peder skulle være modell for meg og elegant gå bortetter snøen foran vannet, men han var heldig og tråkket utenfor kanten og forsvant ned i bassenget. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pedergaarigjennom.jpg 03:På vei oppover Steineggi. Flott brefall på nordsiden. Fortundalsbreen ute til høyre med Tundradalskyrkja bak. Ryggen mellom breen i forgrunnen og Fortundalsbreen er den jeg lurer på om noen har gått? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Krumelbre.jpg 04:Peder nyter utsikten mot bl.a. Holåtinder og Hestbrepigger. Fortundalsbreens islompe er også med. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederlookout.jpg 05:På topp 2018 moh, for første gang fikk vi se dagens turmål, Tverrådalskyrkja. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Forstegangmottoppen.jpg 06:Utsikt vestover mot Rivenoskulen og Jostedalsbreen. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Rivenoskulen.jpg 07:Litt sør for Tverrådalskyrkja med utsikt bl.a. mot Sekkebreen i bakgrunnen. Tverrådalsbreen i forgrunnen. Legg merke til brevatnet i forgrunnen. Sammenlignet med inntegninger på kartet har breen trukket seg ganske mye tilbake http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Gronnbrevann.jpg 08:Peder på toppen av Tverrådalskyrkja. Noen som lurer på hvorfor han ser så fornøyd ut? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederpaatoppen.jpg 09:Espen. Don't try this "at home". Klatring på varder kan være farlig, men ikke på en dag som denne http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Vardeklatrer.jpg 10:Utsikt sørover mot Fortundalsbreen og Jotunheimen, med Hurrungane sentralt. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Fortundalsbreen.jpg 11:Like under Tverrådalskyrkja sørover mot en liten fortopp og sørtoppen i forgrunnen. Peder agerer liten mann i storslått natur. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Toppene.jpg 12:På vei nedigjen. Vi ser tilbake mot 2018 moh i bakgrunnen. Ganske vinterlig kveldsstemning : http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Paavegned.jpg 13:Siste solstråler mot Hurrungane. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeSolnedgang.jpg 14:Sola har gått ned over Jostedalsbreen, men fargene henger igjen over Jotunheimen, enda mer intenst. Vi ser bl.a. mot Galdhøpiggen og Smørstabbtindane. I forgrunnen ser vi ned mot det vannet som var opptakssted for tidligere bilder http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Jotunheimenesolnedgang.jpg 15:Hurrungane etter solnedgang. Ganske vinterlig ikke sant, hadde noen trodd meg dersom jeg sa bildet var tatt i april? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeEtter.jpg 16:Siste bildet i denne lille utdragsserien. Holåtinder som speiler seg i vårt kjære speilvann et lite kvarter etter solnedgang. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvannkveld.jpg

Midt i jakta parkerte fire med langt fredeligere hensikter enn å skyte rype, ved Vargbakken. Sammen med Heidi og Christian fra Tyskland, som aldri før hadde vært på en 2000 metring, skulle vi forsøke oss på Eggen. Jeg hadde egentlig regnet med at en bestigning av denne toppen fikk være nok, men Julias argumenter om at vi trengte bedre bilder fra dette hjørnet fikk meg på andre tanker. At været i tillegg var for usikkert for en lang kjøretur gjorde også beslutningen lettere. I slutten av september er ofte høstfargene på sitt mest intense. Det var en åpenbaring å vandre forbi Knutshøe og ned Leirungsdalen. Vinden som hadde blåst hele morgenen stilnet plutselig nede i dalen. Øvre Leirungen la seg blikkstille og Surtningssue og Besshøe, ekstra mektige under sine nysnøkapper, var like skarpe å til i vanns som i luft. (Knipse knipse knipse) Oppe i Veslløyfte var det tid for pause. Det tette krattet var uvant for Christian og Heidi, som nok allerede begynte å lure litt på hva de hadde begitt seg ut på. En flokk på 10-12 ryper ble skremt opp, men kan prise seg lykkelige over at vi ikke var jegere. Det gikk smått med oss innover mot foten på Eggen. Vi bestemte oss til slutt for å dele oss. Julia og Heidi skulle rusle nedover igjen, mens jeg skulle ta med Christian på den første 2000 m toppen. Fra vel 1700 moh lå snøen. Det ble mye pesing opp til toppen. Innimellom hadde vi hatt fantastiske utsikter, bl.a. mot Memurudalen hvor Gjendesjøen ble overgått av den gullysende bjørkeskugen i Memurudalen. De spisse, kritthvite Hellstugutindene og en tung mørkegrå himmel. Ut til sørtoppen må vi også. Først går jeg uten kameraet, som jeg setter igjen før en skrent ned mot det siste skardet. På toppen angrer jeg, går tilbake for å hente kameraet. Christian kommer etter. Så må jeg ned igjen for å målet skardet. Deretter angrer Christian, så jeg går og henter sekken hans. Den ellers enkle passasjen ute til sørtoppen er fortsatt grei, men snøen gjør at litt mer forsiktighet må utvises. På tilbakeveien går vi litt feil, og stoppes av en islagt skrent, og må et stykke opp igjen. Tiden har sprunget og til tross for tidlig start blir det mørkt. Ved Øvre Leirungen får vi igjen kontakt med konene og oppe ved broa er det mørkt, bekkmørkt. Snøværet innhentet oss under nedstigningen fra Eggen og har nå gått over til regn. Det er vel et spørsmål om hvor mange flere fotturer over 2000 moh det blir denne sesongen?

Værmeldinga fredag kveld tilsa tidleg start på lørdag, så kl 06.00 kjørte eg frå Øvre Årdal. Parkerte på gamlevegen aust for bommen, og gjekk frå bilen 06.35. Ein strålande morgen i fjellet, sola hadde så vidt nådd dei høgste toppane. Gjekk inn i Hurrungbotnen, og opp på ryggen nord for vatnet på 1512. Vidare opp på sjølve ryggen, og strake veien til toppen av Store Soleibotntind. Oppe kl 08.15, nesten vindstille og sola lågt over alle Jotunheimens toppar i aust. Fantastisk rundskue, men langt i vest låg alt truande skyer. Var borte og såg på ruta vidare mot søre, men ingen ting for ein amatør som meg. Returnerte same vegen, til vatnet, gjekk så sørover ryggen på vestsida og opp i ura på sørsida. Greit å ta seg litt mot aust, og så langs egga på sva rett til høgre for breen. Så oppover ryggen til Vestre Austabotntind. Med fjellfilmfestival på Turtagrø vart det etter kvart folksamt på toppen, men dei fleste skulle vidare til Store. Ein del nysnø i nordflanken, berre toppen av egga var snøfri det meste av vegen opp. No nerma truande skyer seg innover Sognefjorden, og etter ein kort pause var det berre å returnere. Tok litt for langt mot nord ved høgde 1483, men kom ned uten alt for store problem. Så vidt tilbake i bilen, kom dei første regndropane, så "timinga" var perfekt. Med litt sikring går det kanskje an å prøve seg på toppen neste gang? Agnar Å.

Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang. Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt. Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er. Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær! Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag. Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt. Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter. Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind. Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett. Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur. Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.

Det har noen fordeler med en kone i reiselivsbransjen. Da vi giftet oss i mai, var Elveseter raskt ute med å tilby en overnatting med mat som bryllupsgave. Nå i september var turen endelig kommet til å benytte denne generøse gaven. Vi er ikke vant til slik oppvartning og ble litt paffe begge to da servitrisen lurte på hva slags vin vi ønsket oss og at en helflaske vin ble spandert av huset. Litt molefunkne modererte vi oss til en halvflaske, og nøt et herlig måltid. For dem som liker litt tjukk lavlandsluft og utsøkt mat mellom dagsturer i fjellet - kan Elveseter anbefales!! Småmette ennå og morgengretne ankom vi Leirvassbu litt over halv ni og ruslet av gårde i nitiden. Været var upåklagelig. Litt morgentåke hist og her, men ikke verre enn at det sikkert kom til å fordampe. Det skulle visstnok bli tilskyende utover dagen, så vi kastet ikke bort tiden. Stien mot Langevatnet er flott og lettgått. En fryd å tilbakelegge kilometere på. Ved bekken fra Raudalsbandet var det tid for å ta en liten pause. Deilig! Fjellet for oss selv. Dette må vel være definisjonen av fred på jord. Det kunne kanskje blåst litt mindre, ellers var det perfekt. Fint og kjølig gåvær. Vi bestemte oss for å gå ryggen rett fra øst, siden dette virket å være enkleste vei. Jeg hadde forhåpninger om kanskje å få gått eggen i retning Skarddalstinden etterpå og pakket sekken med litt tau og sele. Slik skulle det imidlertid ikke gå Julia går som en rakett når stien er grei, men så snart terrenget blir litt mer ulendt blir hun som trailern opp de verste kleivene. Gjennom morenelandskapet under breen som hviler opp i fjellsiden gikk det smått med oss, og opp den bratte sidemorenen var liksom kreftene borte (for mye tung mat og luksus. for Julia sin del var det vel all vinen som skvalpet oppe i støvlene). Ovenfor morenen er fjellet ganske bratt et stykke. Godt veivalg gjør det nok enkelt, men vi gjorde sikkert ikke det beste veivalget. Jeg kløv opp et svafelt hvor Julia ikke likte seg. Løsningen ble tauet og sikring. Og med ett var vi kledd i fullt klatreutstyr i et terreng hvor alle andre rusler i nikkers og ullgenser Jeg tenkte vi fikk beholde det på for eggen litt senere. (Vi gikk hele turen med klareutstyret på, selv om dette var den eneste gangen vi sikret. Genialt ) Videre oppover sikksakket vi oss enkelt på hylleformasjoner før det ble slakere. Enkelte passasjer med frossen mose og ishinne krevde litt forsiktighet. Smått gikk det og egentlig gjorde det ingenting. Været ble bare bedre og bedre, selv om vinden ble friskere den og. Da vi nådde toppeggen litt til høyre for selve toppkronen tror jeg Julia så både stjerner og planetere (for lite trening og for mye vin) og hadde vel mest lyst til å grave seg ned i snøen der og da tror jeg. Eggen opp mot toppen virket litt morsom. Julia proklamerte raskt og bestemt at dit skulle ikke hun. Jeg kontret med at hun kanskje måtte sikre meg opp, og det var et argument hun ikke kunne motsi. Så ruslet vi bortetter ryggen, jeg med en taukveil i armen og kameraer over skuldrene. Ved nærmere øyesyn var det jo ikke så bratt likevel, men Julia ville fortsatt ikke. Så jeg spratt opp alene, og bort til varden. Ned igjen fant jeg en spaserrute i siden (mot Rauddalseggi) og fikk overtalt Julia til å bli med. (Argumentet med at folk på bildene ved toppvarden hjalp). Så da fikk jeg meg en tur til, og det var virkelig nydelig på toppen. Landskapet var litt ørkenaktig med stort sett 100% snøfrie fjellsider i øst. Nede i Storådalen kunne vi ane høstfargene og Surtningssui, de høyeste Gjendealpene og Glittertinden hadde en tydelig nysnøglasur på toppene. Mot vest var det mer motlys og alt virket mer disig, men profilen på Store Austanbotntinden herfra var grandios!!! Vel nede igjen sendte jeg Julia i forveien mot sekkene, mens jeg måtte opp og kikke litt på eggen direktevarianten. Den viste seg å være en morsom klyve / klatre variant. I alle fall under tørre forhold. Litt luftig og utsatt, men med gode tak. Unødvendig med noen gradering her, men det er vel det man kaller lett klatring / morsom klyving. Så var det tid for å kikke på eggen mot Skarddalstinden, noe jeg hadde gledet meg til. Men en rask titt over kanten konkluderte med at jeg fikk ikke med meg Julia nedover her for å sikre meg. Da var det heller ikke noen vits å ta med tau. Så jeg ruslet (ok litt lavt tyngdepunkt og hendene ut av lomma) nedover. Først over en smal blokk (kan omgås) som jeg red på, og så enkelt, men luftig videre nedover. Jeg kom da ned mot en liten knoll som hadde et vanskelig opptak. Det åpenbare veivalget var her å rusle litt ned i venstresiden og bort noen hyller i siden. Her kom jeg til en hylle som var smal og med dårlige tak, så jeg snudde igjen og klatret opp på toppen over meg. Herfra kom jeg meg via noen hyller på utsiden ned på andre siden av den smale hylla som hadde stoppet meg. Tiden gikk og det var vel kaldt å sitte på toppen å vente i den sure vinden. Et "klatrbart" sva med tilsynelatende gode tak via riss og formasjoner førte ned i et lite skard mot ennå en liten fortopp. Så langt jeg kunne se kunne denne toppen greit traverseres før eggen videre var grei så langt jeg kunne se. Det virket imidlertid som om det kunne være ende litt mer morsomheter lenger nede mot skardet. ????? Noen som vet. Se for øvrig egen tråd under topper og tinderangling med bilder. Opp igjen gikk jeg den smale hylla og eggen rett opp igjen til Julia. En fin og luftig egg. Ned til Langevatnet var det en lang transportetappe. Svaet fra tidligere på dagen fikk jeg Julia over via en annen variant, slik at tauet kunne bli liggende i sekken. Endelig kunne klatreutstyret, som hadde vært på det meste av turen, uten å brukes, pakkes vekk Ved Langevatnet gikk sola ned, med herlige farger over Gjendealpene (ja vi hadde brukt lang tid). Da himmelen rødnet til, var det klart for en lengere fotoøkt igjen. På vei mot Leirvassbu møtte vi først en siluett som skulle til Langevatnet og telte, og inne vi var på bandet mot Leirvassbu hadde vi møtt vel 15-20 stk., alle med tunge sekker. Sikkert en mørk fornøyelse blant steinene. Selv fumlet vi ganske mye ned mot anleggsveien. Stien mistet vi og vi snublet stadig vekk. Disse høstkveldene blir virkelig mørke! Colautsalget hadde akkurat stengt da vi ankom Leirvassbu Men så sparte vi de pengene. I stedet ble det stormkjøkken litt lenger nede i Leirdalen med varm kakao, real turmat og fruktcoctail. Mye bedre enn burgern i Lom trøstet vi oss med. Litt før to om natta kunne vi trøtte og utmattede sjangle til sengs (via dusjen).

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni. Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen. For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme: Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15. Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni. Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden. Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen. En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem. Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende. Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold. I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder. Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero. Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang. Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger. Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten. Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil? Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista. For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp. Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes. Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten. Nå skulle det smake med mat og drikke, men slik gikk det ikke. Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause. Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig. Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra. Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer. Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen. Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler. Vesttoppen var vår! Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss. Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen. Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss. På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

Julia satt og jobbet med noen sider, da vi fastslo at fra Trollsteineggi, der manglet vi en del bilder. Da værmeldingen åpnet for et lite gløtt i alt møkkaværet på søndag formiddag, stilte vi vekkerklokka på tidlig i det vi gikk til sengs lørdagskvelden. Jeg var helt potetmos da klokka ringte og sjeleglad for at Julia kunne kjøre. Jeg rigget meg til i passasjersete med en diger hodepute og husker fint lite av turen. Parkeringen i Veodalen var stappfull av biler, egentlig litt overraskende siden det var såpass sent og atpåtil i en periodem ed mye grumsevær. Toppene var kritthvite, spesielt i nordhellingene - nysnøen hadde lagt seg stedvis i tykke lag. For å komme til Trollsteineggi er det enklest å gå inn i Trollsteinkvolven, eller "Kvolven" som jeg og Julia kaller den. Vi gikk temmelig rett opp lia ovenfor bilen og skrådde senere over i retning Kvolven. Været var brukbart, en litt disig himmel, men ellers ok. Julia så dvergfalk, fjellvåk, rødstilk og en haug med ryper og annet smårask, og var fornøyd med det. Et sted rundet vi over en kam og med et "buldret og flakset" det i det omlag 10 ryper skvatt opp i luften på en gang, og de var ikke en gang mange meterne unna. Vi holdt høyre side av dalen innover, tok en del bilder ved et lite vann før vi tråklet oss opp gjennom en masse morenestein opp til brekanten. Brekanten var lett og gå på opp til Grotbreahestens sørside. Denne hesten ble dagens bestigningsmessige beholdning, på en tur som egentlig var uten store toppambisjoner. Seinere gikk vi ned, og rundt det vesle brevatnet på vestsiden for å ta noen bilder der. Været var i mellom tiden blitt temmelig mye tjukkere, og det var i grunnen greit å tråkke utover dalen igjen. En hvitrumpet brunhare (reddhare var den også), spratt opp og for forskremt avgårde foran oss, mens langt mindre lettskremte var kuene i Veodalen. På vei ned mot bilen stod et helt fjøs med kuer og gresset innimellom Toyotaer og Peougeot'er og andre firhjulinger. Da jeg var en hundre meter fra bilen, kikket de "alle" opp mot meg, og som på signal begynte de å traske i retning meg og før jeg visste ordet av det var jeg omringet av rautende firbeininger i brunt og sort. Da jeg var bevæpnet med to stk. gåstaver følte jeg ingen frykt, dessuten virket det som om den angripende horde raskt glemte sin taktikk, et par myndige utfall fra vår side og hele sirkelen av angripende kyr åpnet seg i den ene enden slik at vi kunne komme oss greit ned til bilen, senere huset hvor lasagne, dusj og filmtitting stod på programmet.

Vekkerklokka ringte 03:45. 3 timer etter at vi tuslet til køys. Hodet var fortsatt ødelagt og motivasjonen laber. Kun en enorm stålvilje fikk oss opp. Dvs. Julia karret seg opp. Av erfaring vet jeg at Julia bruker litt lenger tid på ting og tang om morgenen (kvinner!) så jeg krøllet meg sammen under dyna enda et verdifullt kvarter. Værmeldinga var ikke spesielt oppløftende. Vi håpet at ved å reise grytidlig ville vi raske med oss oppholdsvær. Morgengry over Valdresflya er et vakkert skue. Så stille. Slikt et eventyrlig lys. Aleine på landeveien. Julia slumret ved siden av, mens jeg koste meg med fjellet. Kaldt i Leirdalen. Virkelig kjølig var det, men ennå rester av blå himmel. Klokka 7 kunne vi rusle rolig oppover lia. Vi tittet litt etter et sted å hoppe over S.Illåe, men styrte ikke stort med det. Til slutt var vi oppe ved bretunga og selv der sprutet vannet friskt, men her kom vi i det minste over elva uten å bli nevneverdig våte på skolissene. Kart er kjekt å ha. Spesielt hvis man husker å ta det med. Her ved bretunga oppdaget vi at kartet lå på kjøkkenet i Skrautvål. Kult dersom det skulle bli tåke (noe det ble). Alle rutealternativer annet enn tidligere kjente veier ble utelukket og vi ruslet oppover på skrå mot sidemorenen til den vesle breen mot Beukkehø. En og annen rypefamilie spratt opp mellom steinene ellers var det bare breelva som bråket i fjellheimen. Vind var fraværende. Julia fant en fjellblomst hun ikke hadde sett før og måtte knele med kameraet. Vi sikk-sakket opp middels bratt terreng, vekselvis på mose og vekselvis på steinur og kom opp til høyre for den markere sidemorenen. Svartmose er sprø og knaser godt når den er tørr. God friksjon gir den også. Når den blir vassen får den en brunlig farge og friksjonen nærmer seg 0 (null). Jeg hater brun svartmose. Det samme gjør Julia. Det ble mye hating denne dagen. Riktignok var det opphold og tidvis solgløtt, men det hadde regnet dagen før og natta hadde vært kald. Slike svamper tørker ikke akkurat raskt. Bukkehø droppet vi. Jeg hadde vært der før, og så spennende er det ikke. I tillegg vill vi komme så langt som mulig før møkkaværet ankom. Vi landet oppe på ryggen litt sør for toppen, vel 2200 moh, og ruslet i retning alle disse Bukkeholstindane med til forveksling like høyder. Overrasketl ble vi over skrenten ned mot første skard. Av en eller annen grunn hadde vi innstilt oss på en rusletur, nærmest med henda i lomma, over de vestlige Bukkeholstindane. En hammer av et åre med en lys, nesten hvit, bergart sperret veien oppe på ryggen (klatring). Vi ble henvist til å snirkle oss ned fjellsiden til høyre for ryggen og brukte langt tid ned det løse terrenget. Julia likte seg ikke så veldig. Jeg syntes egentlig det var fint her, til og med enkelte tørre steiner her i solhellinga!! GPS'n var med. For en gangsskyld med fulle batterier, så veipunkter ble flittig lagret underveis. Og etter en liten lett rygg var vi på den første av Bukkeholstindane. Nå var det liksom på tide med mat da, og litt knipsing. Sola skinte på høer, rygger og tinder og det var flott å være i fjellet. Bukkeholstindane er et bredominert området. På alle kanter er det breer. Vi studerte allerede Søre Illåbre fra fugleperspektiv og så at vi kunne gå på firn / blåis sammenhengende fra øvre band i sørøst og i sørøstsiden hele veien ned. Stress oppstår fort på tur. Noen er flinkere enn andre til å holde det på avstand, men det er mange faktorer som kan føre til stress. Egne motivasjoner. Folk som venter. Klokka generelt. Og i vårt tilfelle en "nedadgående" værmelding som ble bekreftet av det vi observerte rundt oss. Skyene ble flere. De gikk lavere. Og solgløttene ble færre. Vi ville komme oss litt videre før svartmosen ble enda brunere, så det ble en kort matpause, nærmest en ikke-pause. Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området. Været var nådeløst. Først noen snøfnugg, og snart haglet det tett. Lufta var elektrisk og tuppen på isøksa mi knitret og sang. Skosålene seilet i uønskede retninger på de såpeglatte steinene rett som det var. Tempoet ble etterhvert så imponerende at det kunne være nærliggende å tro at disse to søkkvåte skapningene i gule jakker tilhørte skilpaddefamilien. Toppene ble plukket en etter uten at vi så så mye. Halg gikk over til snø. Snøfiller store som snøballer er vel å overdrive, men det var noen enorme snøfiller. Du kjente nesten vekta av dem når de traff jakka. Et eller annet sted mellom den første V'n og den siste M'n (litt internt men ) kom det en skikkelse oss i møte. Han så nesten like søkkvåt og stakkarslig ut som oss. "Det var første mann i dag", sa jeg og han sa vel omtrent, "Takk i like måte". På den neste toppen skilte vi lag. Julia kledde seg om og gjorde seg klar til tjeneste som toppvakt, mens jeg skulle fortsette mot Store Bukkeholstind. Turen opp til Store Bukkeholstind ville utvilsomt vært dagens høydepunkt var det ikke for været. Først over 2154 så ned, så over en liten topp, så opp på enda en liten topp over en rygg og opp på store. En ganske tørr beskrivelse, men den burde kanskje heller vært våt. For det var vått. Jeg hadde på hansker for å spare fingrene, men det hjalp ikke mye. Hver gang jeg knyttet hendene, ble en kvart liter vann presset ut av hanskene. Noen sier denne eggen skal være luftig. Jeg var pakket inn i tåke og ante bare bratte fjellsider. Hadde egentlig nok med å pusle meg fremover. Men forsiktighet på dette føre, det var voldsomt nødvendig! Annenbestigningen min av Store Bukkeholstind ble omtrent som første gang, tåke og vått vått vær, enda kaldere denne gangen. Snøværet slo seg jublende løs på toppen og i løpet av 5-10 minutter var den mørkegrå, klissvåte fjellryggen omdannet til et lyst hvitt fjell. Våt snø i så store mengder at den ble liggende, men samtidig så våt at det i praksis kunne vært regn. Jeg måtte ake på rompa en del steder og med ullstilongs på bar jeg nok noen kilo ekstra vann etterhvert. Vann som den dehydrerte kroppen nok heller ville hatt innabords. Et annet litt nifst fenomen, jeg ikke har opplevd i fjellet før, var en intens, elektrisk lyd. Det er omtrent som når man er ute i snøvær ved en høyspentlinje, men enda mer syngende - en slags syngende, elektrisk hvinende lyd. Jeg følte meg ikke vel og gikk med bøyd hode selv om det selvfølgelig ikke hadde noe å si. Tilbake ved Julia var hun klar for å gå videre. Denne dagen var visstnok ikke for pauser. Hun fortalte at den andre mannen på fjellet hadde kommet tilbake og hadde gjenkjent oss fra internett. Kim kjente han også til (du er kjendis Kim). Evigheter er lenge, men det var da også fryktelig lang tid vi brukte ned ura i retning bandet mot Tverrbotntind. Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda). Kneet mitt hadde slått seg vrang. Fingrene var stivfrosne og den meterologspådde nordvesten hadde begynt å blafre rundt ørene våre. Nå er jeg lei av å skrive, og de som evt. enda leser med er sikkert leie av å lese. Turen ned Illåbreen gikk som en drøm, til tross for litt tåke. Det var nok noe av det tryggeste vi hadde gjort denne dagen. Flat bre. Noen få sprekker, men alle sammen synlige og generelt veldig lite sprekker. Vil anslå at mellom 80 og 90% av breflata var snøfri. Tragisk for en breelssker Kneet gjorde usannsynlig vondt på alle mulige steder og jeg startet allerede å kutte i lista over turplaner utover høsten. Stivfrosne nede ved bilen halv åtte var det godt å få skiftet. Litt somling og en burger i Lom gjorde at det hadde vært mørkt en stund da vi kom hjem. Trenger jeg å fortelle at et varmt bad gjorde godt både for kropp, sjel og ikke minst kne?

Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag. På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp. Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake. Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen. Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter. Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av å ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen. Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut ; det har som regel blitt litt over tiden tidligere. Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!! : Nils