Søk i nettsamfunnet

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

I hjertet av Telemark ligger et fantastisk, passe høyt og lite kjent fjellmassiv kalt Brokefjell. Siden jeg er oppvokst med familie og hytte i Seljord har det vært et naturlig mål for meg å bestige flere av «kjempene» i dette området. Da snakker jeg om blant annet Skorve, Mælefjell, Lifjell, Brattefjell-Vindeggen og nå gjenstod Brokefjell. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på trugetur hit i desember, og ligge i telt på toppen mens jeg nøt det unike desemberlyset legge seg over Telemarks heier og nuter. Men når yr.no melder om en solskinnsdag på en lørdag, og siden jeg ikke har vært på fjelltur på år og dag ble fristelsen for stor til å dra. Avgjørelsen ble tatt rundt kl. 15.00 fredag mens jeg tittet på værmeldingen i friminuttet på skolen. Da var det bare å sykle hjem, gjøre lekser, pakke sekken, hive med meg bikkja og råflå veiene vestover i nattemørket. Men pass på å ikke kjør for fort selv på den tiden! Mellom Kongsberg og Notodden lå «onkel» og lurte på en avkjørsel, heldigvis ble jeg ikke stoppet. Kjøpte boller i Bø før jeg fortsatte videre på sørsiden av Seljordsvatnet. Her holdt jeg på å kjøre over en grevling som tasset over veien, første gang jeg har sett en sånn skapning. Neste morgen skulle jeg stå opp kl. 05.00, og så skulle jeg delvis sykle og vandre i mørket oppover mot Mannslagarnuten (1074). Planen var å stå på toppen ved soloppgang! Slik ble det ikke... Påfølgende natt ble ikke den beste oppladningen. Rundt 03.30 bråvåknet jeg av en forferdelig kvalme og mageknip, og det var bare å hive seg ut av bilen, ned i grøfta og møkke i nærmest en halvtime før det var over. Forresten var det stjerneklart ute, den klareste nattehimmelen jeg har sett på lenge. I Asker ødelegger Oslogrytas lys mye av opplevelsen. Neste gang ble jeg ikke vekket av klokka, men av soloppgangen!! Planen om soloppgangstur til Brokefjell gikk dermed i vasken, klokka var over 09.00, og jeg hadde forsovet meg fire timer. Dette var ørlite grann krise siden jeg til kvelden skulle på en ny tur med Bjørn-Even & co på Krokskogen, og ønsket å ikke komme for sent. Men tur skulle det bli, okke som. Frigg og jeg syklet fra bilen som stod parkert på Fiskhøl (ca. 300 moh) og oppover den 6 km lange bomveien mot Mørkvasstaulen. Jeg hadde håpet at denne skulle være snøfri, men der tok jeg feil. Allerede etter et par kilometer møtte jeg den første snøen (gjennomslagsskare) og isen som gjorde syklingen til et helvete. Det ble mer trilling enn beregnet. I snøen observerte jeg noen merkelige dyrespor. Kanskje noen kan kommentere på hva slags dyr som har gått her (se bilder)? Jeg tror ikke det er elg, det lignet store bjørnespor! En kilometer før Mørvasstaulen la jeg fra meg sykkelen og vandret i vei. Undervegs tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom det dukket opp en aggressiv bjørn. Kanskje jeg skulle løpe ut på tjernet til venstre for meg, og satse på at isen holdt meg og ikke bjørnen? Hmm... la det bli et hypotetisk spørsmål. Så sluttet veien, og terrenget stod for dør. Jeg merket i bakkene oppover skogen mot Einangsnut at det var lenge siden sist fjelltur. Merkelig, for jeg har da trent mye styrke, rulleski, spenst og intervaller de siste ukene. Som jeg har påstått før, for å bli god til å gå fjelltur så må man gå mye fjelltur, punktum finale! Etter hvert som jeg forlot skoggrensa ble terrenget mer preget av sva, noe som kjennetegner flere av heiene i Telemark. Heldigvis lå snøen relativt fast på svaene slik at den kunne bli brukt til «trappetrinn». På rundt 700 moh fikk jeg telefondekning og ringte hjem for å si at jeg var i live, dårlig telefondekning er et «godt» tegn på villmark. Snøen ble bare dypere og dypere jo høyere opp jeg kom. Jeg rundet Einangsnut på vestsiden, og nå fikk jeg se hvor uendelig langt det var til toppen av Brokefjell, Mannslagarnuten (1074). Snøen var preget av skare som akkurat ikke klarte å bære meg, slik at jeg sank til knærne og skar meg for hvert steg. Dette var skikkelig pyton å gå i, og jeg tror ikke at truger ville hjulpet på betydelig. Tankene surret rundt i hodet; jeg hadde forsovet meg, jeg hadde overskridet tidsskjemaet, jeg kan risikere å mørkne ute, snøforholdene gjør turen til et helvete og terrenget er skikkelig kupert. Nei, det var ikke verd å nå høyeste punkt bare for toppens og mestringens skyld. Den får vente til en annen gang med annerledes turforhold! Men jeg dro ikke hjem uten en topp i sekken, derfor stakk jeg opp på Einangsnut (927), tok fram vindsekken, dunjakka og maten og koste meg med bikkja. Her var det jo uansett en uforglemmelig utsikt mot Bandak, Gaustatoppen og Grenland+++. Absolutt verd turen selv om ikke målet ble nådd! Etter hvert måtte jeg forlate dette vakre stedet og rusle ned igjen mot sykkelen. Snøen gjorde returen lett ved «snøsurfing», ikke så galt at den ikke er godt for noe. Så var det bare å kjøre ned bakkene til bilen, og sette kursen mot Krokskogen (egen rapport kommer senere). Dette var en fantastisk tur! Høyden over havet har ingen ting å si for hvor sterk turopplevelse en sitter igjen med. Turdata: 4 timer 18 km 980 høydemeter Flere bilder finnes her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html

Dama, ei venninne og jeg har nylig tilbrakt én velgjørende uke i Femundsmarka. Dagen før vi kom hadde det lavet ned med snø og dekket terrenget med 15 cm. Mye hadde smeltet da vi ankom, men de høyeste partiene var vinterlige og nesten deilig hvite. Etter et sånt snøfall ville kanskje ingen trodd at alle våre syv dager der oppe skulle gi oss sol fra blå himmel og masse varme. Da vi dro, mørknet det derimot i vest, torden rullet inn over Femunden og lyn flerret himmelen. Farvel! Vi kom med buss til Elgå fredag 15. juni og dro tilbake til Oslo torsdagen etter. I løpet av uken hadde vi kjølige netter med frost, dager med tusen fluer og mange mygg, lammende varme og et velgjørende bad på en hvit strand i Nedre Roasten. Vi møtte vennlige mennesker nesten hver dag, men marka var likevel relativt tom, ’relativt’ fordi ruten vår gikk fra Elgå til Grøtådalen over Svuku, så ned til Krokåthåen, Roasten og langs Røa til båten – altså det området som er absolutt mest besøkt. De som lå på Grøtåsætra bød oss en dag på pannekaker. Og de var feite (altså pannekakene)! De to jentene jeg dro sammen med hadde gitt uttrykk for sitt savn etter søtt da vi møtte på dem, en skikkelig hyggelig gjeng med fluefiskere (takk til alle dere: Glenn, Tor-Egil, Thomas og ’Melbu’!). De lærte oss også en del fisketriks og fikk meg (selvsagt ikke damene... men hvorfor?) interessert i deres store lidenskap (som ihvertfall var stor den uken de tilbrakte på Grøtåsætra...) – fluefiske. På Røvollen ble vi kjent med en som har vandret i Femundsmarka i 30 år, en nå pensjonert journalist ved navn Roald, men som ikke var mer pensjonert enn at han var der for å skrive artikler, noe som kom oss til gode i og med at han gjorde oss til tema for en. Dessuten testet han ut Forsvarets nye feltrasjoner (et velassortert produkt fordelt på frokost, lunsj og middag, de bestod alle av en del tørket fôr og søtsaker, til og med kaffe, produsert av Drytech, som vi vet også står bak Real turmat), og siden han ikke var spesielt glad i sjokolade, fikk vi dem, hvilket jentene var veldig glade for (jeg var bare litt glad...). Typisk, under hele turen var deres største glede å spise, særlig søtsaker. Vel, en halv sannhet, for i tillegg til å dytte i seg, satte de stor, stor pris på naturen. Og tenk det, etter én uke i telt var de ikke lei! Med unntak av myggen, da. 'Hadde det ikke vært for den, kunne jeg blitt en uke til!' sa den ene da vi ventet på båten. Med pent vær hver dag og ekstradoser med søtsaker gitt av gavmilde mennesker, var det jo også den beste introduksjonen de kunne ha fått. Det må dog nevnes at de har vært på tur før og ikke er nevneverdig pripne.

Fem personer på tur, fra OSI-fjell ved Universitetet i Oslo. Fredag: snø på dagen, regn hele natten Lørdag: opphold, deretter regn og kraftig vind på kvelden Søndag: sol, kuling i kastene, særlig i Folarskaret Turbeskrivelsen dropper jeg, bildene får snakke for seg selv, dessuten ville en eventuell turbeskrivelse bli ganske lik enhver annen som beskriver en tur i fjellet i oktober... Uansett: jeg tror jeg i særlig grad liker fjellet senhøstes, når snøen prøver å få tak. Kanskje bildene nettopp viser hvorfor...

Selv med en svært motivert 11-år gammel sønn, som dagen i forveien hadde gått 8,5 timers skitur på Store- og Veslebjørn pluss Østre Kalven, var det en noe skeptisk pappa som søndag 7.mai la ut på skitur til Ringstinden for første gang. Ville Lars-Petter orke dette? Og så på vanlige langrennski uten skifeller? Men været borget i alle fall for en flott skitur selv om vi kanskje ikke skulle nå toppen. Vi sto opp kl 5 på teltplassen nede i Skjolden, etter filosofien om at det var varmere å sove her nede enn oppe på fjellet. Vi lå dessuten helt horisontalt på allerede grønt gress her nede, og følte oss svært så uthvilte. Kl 6.30 var vi på vei innover i Ringsdalen bærende på skia. Etter en time med hopp og sprett for å unngå å bli våte på beina, stadig speidende etter sammenhengende barmark, skiftet vi taktikk: Vi tok på skia og speidet i stedet etter sammenhengende snøflekker, og med ett unntak gikk resten av turen inn til Ringsbotn på skareføre. Skisporene innover her var så isete og polerte at jeg til og med opplevde en rekke glipptak på tilnærmet horisontal flate selv med skifellene på! Ettersom vi nærmet oss den bratte oppstigningen i vestflanken på Dyrhaugsryggen fikk vi begge bange anelser. Det var bratt, skygge og ganske sikkert panserhard is. I påvente av at sola skulle få slippe mer til og varme opp isbakken la vi likeså godt veien litt inn på Ringsbreen under brefallet nedenfor Soleibotntindene. Det gikk omtrent et ras hvert femte minutt oppe i fjellsiden, og vi fotograferte og spiste frokost på en liten steinhelle. Bratt, hardt og isete I meget behagelig tempo krysset vi dalen østover og labbet i sikksakk oppover mot brattbakken. Snart tok vi skiene av og spente fast på sekken, og heldigvis var det solide fotefar oppover i isen. Ja, det var knallhardt, og jeg målte vinkelen med stavene til om lag 45 grader på det bratteste. Enkelte punkter klarte jeg knapt å sparke større spor, men det gikk egentlig veldig greit oppover - og etter hvert bortover - så lenge en holdt balansen. Vi hadde lagt igjen både stegjern, isøks, tau og seletøy i bilen etter å ha slept rundt på dette dagen før - til ingen nytte, men kom vi til å ha bruk for dette seinere? Jeg begynte allerede å lure litt på dette. Brått var vi oppe i sola og kavet oss bortover i løs og bløt snø og steinrøys. Heldigvis kunne vi ganske snart ta på skiene, og det gikk til og med litt nedover, før vi startet svakt oppover breen i retning Midtre Ringstind. Ettersom vi gradvis svingte vestover ble det brattere og hardere og stadig mer utsatt. Lars-Petter hadde ikke stålkanter, og jeg fryktet for at han skulle skli ut, noe som fort kunne blitt kritisk. Nei, dette tok vi ikke sjansen på! Med nød og neppe klarte han å snu, mens jeg sto litt nedenfor som sikring. Vi fikk heller prøve høyere oppe, der breen var mindre bratt. Midtre Ringstind rundt Konsekvensen var at vi i stedet gikk rett østover mot Østre Ringstind, og kommet godt oppover her tok jeg en kikk på kartet: Vi kunne kanskje gå opp i Ringsskardet og videre til Vikingskard, og så til Ringstind? Altså gå rundt hele Midtre Ringstinden! Med nytt mot gikk vi på oppover til Ringsskardet. Her spiste vi lunsj til den storslagne utsikten bort mot Stølsmaradalstinden, som tok seg svært godt ut fra denne siden. Litt fotografering og rekognosering av eggene opp til Midtre og Østre ble det også tid til, med tanke på sommerligere turer. Sola stekte men vinden gjorde at vindjakka ble beholdt på, der vi siktet oss inn på et lite skar like nord for Vikingskard. Det var et lykketreff at vi ikke gikk direkte mot selve Vikingskardet, for der hadde vi ikke så lett kommet ned på andre siden, så det etterpå ut til. Egentlig ble det bratt nok ned fra denne eggen som forbinder Midtre Ringstind med Stølsmaradalstinden. Etter noen få meter klyveklatring med hendene fulle av staver og ski, kastet vi stavene ned, og Lars-Petter sendte skiene ned til meg, der vi etappevis smøg oss nedover vekselvis på tørt fjell og dyp råtten smeltende snø. Så hoppet vi ut i den bratte snøen, og skled på baken ned til stavene. Ringstinden Vi så flere på vei oppover østflanken på Store Ringstinden, og skjønte vi hadde rota bort kolossalt med tid. Vi angret imidlertid ikke, og satte straks kursen bort mot Store Ringstind, og gikk umiddelbart i gang med oppstigningen, i store sikk-sakk-bevegelser. Vi møtte noen på ski nedover som skrøt svært av Lars-Petter, som kjempet seg oppover uten feller. Dette virket selvsagt ekstra motiverende på han, og bidro til å holde tempoet oppe. Vi tok i stor fart igjen to gutter i 20-årene, som forundret kommenterte farta, og peiset på nesten helt til topps. De siste 50 meterne ble svært bratte og isete, så vi satte igjen skiene og gikk i komfortable dype spor helt opp. Uten disse fotefarene hadde vi nok ikke kommet oss opp, for det var 45 grader med knallhard is. Vindkulene reiv godt på toppeggen (2124 m), og selv om utsikten var fabelaktig og sola skinte, blei det et kort opphold, før vi slo retrett. Passeringen på den bratte breen nord for Midtre gikk ganske greit nå som sola hadde fått varmet litt på skaren, men seinere, i steinrøysa på leiting etter nedgangen til dalen, sank vi dypt ned i snøflekkene. Det var godt det ikke var lenge å gå slik, og vi sklei rett ned den bratte bakken mot dalen, og krysset med skiene videre nedover. Siste timen gikk i søkkvåte skistøvler, men egentlig var det bare godt å gå litt på beina også. Etter 11,5 timer var vi ved bilen presis kl 18. En fantastisk anbefalelsesverdig tur var avsluttet! Lars-Petter hadde vist at han både var i god form og hadde arvet sin fars motivasjon for høye fjell, så nå går turen snart til Alpene…

Etter at Langbein Rise hadde vist meg sitt padleterreng kunne jeg ikke være dårligere, se http://www.fjellforu...heia-juli-2012/. Jeg inviterte til en dag med padling ned Rotna på Grue Finnskog. Vi fikk skyss og ble satt av ved Nordpolen. Den ligger nord (!) i Rotnesjøen. Her bygget vi kano og spiste masse markjordbær før vi sjøsatte Ally'n. Padlingen sørover Rotnesjøen (259 moh) gikk greit og passeringen av vadestedet Kanalen var ikke noe problem. På sportsbutikken på Kirkenær ble vi fortalt at man ofte må padle før Pinsen på grunn av lav vannføringen seinere på sommeren. Dette bød ikke på problem sommeren 2012 Etter Kanalen passerte vi Tierkoia som vekket minner om tidligere overnattingsturer. Her hadde vi fin utsikt til Maliskjæra naturreservat. Passeringen av Rotnedammen gikk greit og vi kom inn i Nersjøen (258 moh). Etter å ha skremt opp syv gjess spiste vi medbrakt niste ved Haugsfossen. Deretter fortsatte vi videre sørover forbi Kløftfossen, ned Langføyta, under Storbergsbrua og inn i naturreservatet. Langfossen ble passert uten problem, Gås- og Løvhaugsfløyta og Nøkkhulula ble padlet før vi ankom Svullrya. Jeg lurer på om dette er tilholdsstedet for Nøkken?? Like før Svullrya kom vi til Kverndammen. Her måtte vi ut på den eneste bæringen av kanoen på denne solskinnsdagen. Det ble en is-pause på Finnetunet før vi padlet videre. Padlingen videre gikk greit til vi kom til Bakkavaet – her grunnstøtte vi og måtte ut i vannet for å trekke kanoen over. Vannet var varmt og Crocks er ypperlige ”kanosko” så det var ikke noe problem. Turen ble avsluttet med å padle over Helgen (244 moh). Her sto skyssen og vinket oss velkommen!

Hei! Har planer om å gå Hardangervidda i sommer- slutten av Juli. Planen er å gå fra Dyranut - Haukeliseter og sove i telt. Har planlagt en form for hytte til hytte rute, selvom vi skal bruke telt pga enklere navigasjon da dette er første vidde tur. Planen er Dyranut - Sandhaug - Litlos - Middalsbu - Haukliseter. Vi tenkte å gjennomføre dette på 4 dager, men lurer på om dette kanskje kan bli i det meste laget med omlag 25km i gjennomsnitt hver dag med tung sekk? Hvordan er evnt terrenget? Om noen har gjennomført lignende å dele erfaringer? Om noen har gått samme rute, hvor lang tid brukte dere? Lurer også ifht «toalett» og søppel. Er det søppelkasser til å kaste søppel underveis, ved hytter f.eks? Eller må man belage seg på å bære søppelet for hele oppholdet? Og siden Hardangervidda er er nasjonalpark er det innafor å grave ned «nr2» eller må man ta med seg poser for dette og? Dere som har brukt flere dager på vidda, hvordan har dere løst dette? Tar også gjerne imot flere tips om turen dersom noen har gått samme rute eller i nærheten. Dette er første gang på så lang tur og over Hardangervidda, hittil har det bare vært en helgeturer rundt om i nærmiljø. Har et stabilt og vanntett kuppeltelt som er testet på fjelltopper i kraftig vind og stått helt stødig, har sekk på både 70 og 85L, dun sovepose med komf temp på 0 grader og gode Salomon fjellsko. Så ser for meg at utstyret skal være i orden, så tenker mer å forberede meg på selve turen. Takker for all hjelp