Kaare_70

Det var som bare! Vi har/hadde planer om Storen fra Bandet i helgen, men når det var snø og is i høyden sist helg, er det helt sikkert slik fortsatt. Vi var i Hurrungane medio august i fjor også, og vi måtte nøye oss med "gåtopper" fordi alt var hvitt over ca. 1800 moh. Jeg hadde tenkt å stille følgende spørsmål ifm Storen: 1) Veibeskrivelse fra toppen til rappellfestet ned sørvestveien 2) Er det teltplass til 2-3 småtelt på Bandet? 3) Er hytta på Bandet brukende til overnatting ennå? Har ikke vært der på 12 år. Takker for svar, men nå blir det neppe Storen på oss i år heller...

Takker for svar. Har også vært i kontakt med leverandøren. De "anbefaler ikke å ha GPSen påslått i lommen..." . Da spør jeg meg; hvor i all verden skal jeg ha den? Topplokket på sekken er jo en ok mulighet, men der er den ikke så tilgjengelig. Man kan ikke akkurat gå med den i hånda på skitur! Er det slik at f.eks. GPSMAP 60CSx ikke har dette problemet, så vil jeg sterkt vurdere å oppgradere til denne dyrere modellen. Noen flere som har samme problem med "runouts" på eTrex Vista HCx eller liknende modell?

Jeg kjøpte en Garmin eTrex Vista HCx GPS ved årsskiftet, og jeg er misfornøyd med en ting: på nesten samtlige turer hvor jeg har brukt sporlogg, oppstår umotiverte "runouts". Jeg vet ikke hva det heter på fagspråket, men det er når GPSen tror du har flyttet deg langt på kort tid og logger sporpunkter langt ute i huttiheita. Problemet er jo da at ingenting stemmer med sporlogg, avstander osv. Jeg går med GPSen i jakke- eller bukselommen, og det burde den absolutt tåle. Det er heller ikke snakk om skog eller andre typer tildekking som kan forklare at den umotivert flyr iveg. Tipper andre har samme problem og lurer på hvordan dere har løst det. Har sett mange perfekte sporlogger her på Fjellforum, og ingen med dette problemet. Går det evt. an å redigere loggfilene på PCen etterpå? Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg inn i alle fasiliteter med vidunderet enda, men takker for alle svar.

Jeg er helt enig med deg, Morten. Området helikopteret står på, virker mye mer utsatt enn til venstre hvor de andre skisporene går. Jeg snakket med Krossbu da jeg kom hjem etter turen fordi jeg var bekymret for om også vi hadde vært i farlige områder. Han jeg snakket med på Krossbu, var skikkelig oppgitt over at folk hadde gått over Bøverbreen uten sikring. Om han da mente hele Bøverbreen eller mer spesifikt der personen falt nedi, vites ikke. Han hadde ingen problemer med at vi hadde vært langs kvisteruta samt krysset Smørstabbreen til de sørlige Smørstabbtindane uten sikring. Er det noen som vet når det evt. sist var breulykker i dette området ifm. vårskiturer; tenker da på perioden ut mai.

jarle: bilde 18 viser punktet markert med gul trekant i Mortens bok, på eggen like øst for Søre Smørstabbtind. Det var litt utsatt, men sikkert mye enklere enn på sommerføre. pb: takk for sist! Hyggelig at du fikk med deg alle 100-metringene du prøvde på. Tenkte faktisk litt på deg når jeg hørte at han som datt i bresprekken kom fra Sognefjellshytta, som deg. Gikk du også opp Bøverbreen, eller...? Noen som har erfaring med den type "sukk og sig" som jeg opplevde på Smørstabbreen?

Og enda noen...

Noen flere bilder...

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Vi var i området da ulykken skjedde, og traff Røde-Kors scooteren på veg opp på Smørstabbreen da vi kjørte ned langs kvisteruta. Jeg har akkurat nå snakket med Krossbu, og de bekrefter at ulykken skjedde på BØVERBREEN, hvor folkene aldri skulle ha gått usikret. Godt å vite for oss som gikk usikret på både Smørstabb- og Leirbreen...

Onsdag 23. april var det fortsatt svært gode værmeldinger, og jeg benyttet fridagen til å bestige Lysenuten ytterst i Etnefjella for første gang. Turen gikk fra Kritle/Hjørnås og startet i strålene sol på knallhardt skareføre. Jeg har vært mye i dette fjellområdet, men aldri så langt ute som Lysenuten tidligere. Jeg brukte ca. 1 time til skardet mellom Fagerlinuten og Kaldheimshovda og ca. 45 min. derifra til topps. Det var spor etter folk som nok hadde vært på toppen et par dager tidligere, så veivalget var det ikke spørsmål om. Jeg gikk nokså langt til venstre og rundet opp til toppen derifra for å unngå det bratteste partiet. Lysenuten viste seg å være en flott utsiktstopp i det fine været. Jeg kjente igjen både Folgefonna, Rosendalsfjella, Siggjo på Bømlo, Hustveitsåta i Sauda osv. Hadde jeg hatt et bedre oversiktskart, kunne jeg nok ha plukket ut mange andre kjente topper. Etter totalt 3 1/2 time på tur inkludert 3 gode pauser var jeg tilbake til bilen igjen. En knallfin tur i unike snømengder så seint her ute (selv om selve toppen var bar). Bildene taler for seg!

Hvordan er parkeringsforholdene langs Rv. 51 på toppen av Valdresflya nå når det er så mye snø? Tenker oss oppover i pinsen. Er det avblåst oppover til toppene (Kalvehøgda, Tjørnholstind), eller er det garantert skiføre langt uti mai? Takker for svar!

Vi skal til Heimen i pinsen, men i år er det jo både rekordtidlig og rekordmye snø. Alternativene er Smørstabbreen og Leirungsdalen. 1) Er det overhodet aktuelt å komme til Krossbu med bil i pinsen i år? 2) Er det sjanse for knallforhold snømessig på Valdresflya i pinsen i år? Regner med at Flya er åpnet lenge før 1. mai, kanskje allerede? Takker for svar!

Har tenkt meg i samme området (Smørstabb-/Leirbreen) i pinsen. Er det noen som har anbefalinger til teltplasser i området, evt. ca. GPS-posisjon? Tenker å parkere nær Krossbu. Var i Ringsdalen i pinsen i fjor, og der kryr det jo av kremplasser, til og med i komfortabel avstand fra veien. Takker for svar!

Har lånt denne typen GPS av en kamerat og synes den er så bra at jeg tenker å kjøpe en selv. Den er relativt billig og har de finessene jeg trenger. Ser at Garmin har nyere og dyrere modeller. Er det noen som vet om disse er mer framtidsrettet, eller vil etrex vista være brukende i lang tid framover? Vet jo at den har vært i markedet en stund. Jeg har liksom ikke tenkt å kjøpe ny GPS hvert tiår...

Til -RM vil jeg bare svare at jeg som fjellmenneske selvfølgelig er 100% imot bolting og alle typer permanente sikringsmidler. Videre vil jeg si at det ikke er noen god unnskyldning at det tar tid å lære naturlig sikring og taubruk. Gå heller som toer bak en som kan det en stund, så kommer erfaringen. essem blander inn etikk ifm. både bilulykker og julebranner. Jo, etikk er relevant her også, men på en litt annen måte: Sammenliknet med mitt poeng i første innlegg, blir det omtrent som å kjøre bil uten bilbelte eller å droppe brannvarslere i huset. Det skjer jo ikke meg, likevel! Men for all del; jeg tror ikke vi er så uenige. Av og til er det bare greit å sette ting på spissen...

Med fare for å bli utledd av de mer erfarne både på forumet og blant tinderne, kaster jeg ut denne brannfakkelen i vintermørket: er det etisk forsvarlig når vi rangler/klyver/klatrer utsatte passasjer i fjellheimen uten sikring? Jeg har lest mange turrapporter her på forumet hvor utsagn av typen "et glipptak her ville vært katastrofalt" går igjen. Vi vet alle at "tau tar tid", og ofte klarer man seg veldig lenge uten sikring. Men så går grensen et sted, da, og ingen vet når Murphy slår til. Et tak som ryker, kan være helt kritisk selv om man klyver en enkel rute med grad 2-3, bare det er langt nok ned og hjem. Spørsmålet om etikk kommer selvsagt inn overfor familie/venner. Når man som meg er familiefar og på god veg mot de 40, tenker man seg naturlig nok lenger om enn når man er 19 år, alene i verden og kanskje verdensmester. En annen sak, som gjelder uansett alder og sivilstand, er etikken overfor de som evt. må ut og opp for å redde oss. Som mange andre på forumet, er jeg hobbyklatrer. Jeg er dessuten med og driver en innendørsvegg og er sertifisert som "instruktør inne". Vi ville f.eks. aldri finne på å sende noen halvvegs opp i flatveggen uten sikring, uansett hvor enkel klatring det måtte være. Jeg er sikker på at jeg kunne klatret veggen opp 1000 ganger uten å behøve sikring. Men så er det den gangen et tak knekker, et tak snurrer eller skoen glipper. Jeg har besteget Store Dyrhaugstind via normalveien med tau på løpende mellomforankringer og snudd på Koldedalsryggen på veg normalveien til Hjelledalstind fordi vi hadde lest at vi ikke trengte tau. Jeg har også snudd på veg til Falketind via normalveien etter å ha passert svaene bare fordi det kom en regnbyge . Alt vi gjør, er basert på erfaring, ferdighet, psyke og ikke minst mer eller mindre kald beregning. Noen som er enige/uenige i mine synspunkter ovenfor? De er kanskje farget av at jeg jobber som sikkerhetsleder i en stor industribedrift. På jobb pleier vi å si at "skader hender ikke; de forårsakes...". Det er det mye sant i .

Årets store tinderangling i Hurrungane skulle vise seg å bli kraftig redusert pga. yfyselige værmeldinger, som dessverre slo altfor bra til. Nedlesset av klatreutstyr var vi klar for de fleste utfordringer, men vi forstod allerede før avgang Haugesund/Karmøy at ambisjonene måtte jekkes endel ned. Vi etablerte leir ytterst i Ringsdalen, og torsdagen opprant med såpass bra vær at vi bestemte oss for å prøve på Store Dyrhaugstind. Undertegnede hadde et mislykket forsøk på denne for 11 år siden og var ganske revansjesugen. Utfra bitre erfaringer fra den gang utstyrte vi oss med tau og sikringsmidler mot "høydesyken". Høydemetrene opp til stupet på ca. 2000 moh gikk raskt unna, og traversen bort til hovedtoppen kunne vi nok strengt tatt ha gjort uten sikring. Pga. tåke, vått underlag og snøfiller i lufta var det imidlertid en grei sikkerhetsforanstaltning. Vi fikk i hvert fall luftet klatreselene over 2000 moh! Videre travers mot Søre var uaktuelt pga. værforholdene, og alle var fornøyde med denne flotte toppen, selv om utsikten mot Skagastølsryggen uteble. Fredagen var det så dårlig vær med regn og vind samt snø på toppene at vi valgte å ta veien til Sognahallen og prøve oss i den flotte klatreveggen der. Det er bare å anbefale! Lørdagen var det litt bedre vær, men tåka låg tett over 17-1800 moh. Over 16-1700 moh var det også et umiskjennelig melisdryss over alle Hurrungtoppene. Vi bestemte oss derfor for å gjøre et forsøk på den lettest tilgjengelige toppen i området, nemlig Store Soleibotntind. Vi gikk opp normalveien og møtte som forventet nysnøen oppe i tåka. Snøen var så pass kram at den bare pakket seg fint i urda og forenklet oppstigningen. Det var helt uaktuelt å fortsette over noen av nabotoppene, så returen gikk ned samme vei som vi kom. Summa summarum må vi si oss svært godt fornøyde med 2 Hurrungtopper under de rådende værforholdene. Vi skal komme sterkere tilbake i bedre vær neste år! Vedlegger noen artige bilder som beskriver forholdene ganske bra.

Falkungen under Falketind er vel ubestigelig uten klatring, men jeg er usikker på graden ad enkleste rute. Kan den høre med blant de 10? Nasjonalfjellet Stetind er muligens en kandidat, men enkleste rute er vel ikke så høyt gradert at den blir med blant de 10. Både Centraltind og de nordre Maradalstindane kan vel være med. Ellers må nok både Sunnmøringer og Nordlendinger på banen for å finne flere kandidater... Valgt primærfaktor vil også spille inn...

Det blir jo alle fjellnerders mål å finne "feil" på disse flotte bildene. "Jotunheimen - Visdalen og deromkring" har én som jeg ser; "Skarddalsvatnet" må være Langvatnet. Knallfine bilder forøvrig!

Ja, ja, Kaasin, da var dere altså noen riktige "kanoner", akkurat som jeg tenkte. Luktet liksom det lang vei. Hvem i all verden er det som legger iveg til Nordre Midtmaradalstinder i slikt vær? Takk for at dere tråkket spor til oss opp på Midtre på søndagen, forresten! Etter dere gikk det også noen andre "kanoner", før vi kom som tredje trippel opp på Midtre. Litt nedtur der oppe at vi ikke fikk det rundskuet som vi hadde håpet på pga. snøskavlen på toppen. Forøvrig en liten nedtur i forhold til søndagens store opptur. De andre "kanonene" på Midtre kan du lese om her: http://www.tinderangling.no/ Ikke småkarer, de heller! Lykke til videre med prosjekter og fin-fin hjemmeside!

Etter innleggene på Fjellforum å dømme, er eaa en meget erfaren fjellmann. Kommentarene/linkene dine om både skredfare og bresprekker er derfor lest med alvor. Jeg vil svare som følger: Det var med sunn skepsis vi tok denne utsatte turen når vi visste at det var kommet mye nysnø i området. Det viste seg imidlertid at snøen over 14-1500 moh. var meget tørr og fin. I denne høyden var det heller ingen markert lagdeling mellom ny og gammel snø. De rasene som dundret nedover på søndagen, gikk alle på vestsiden av Ringsdalen. På "vår" side, var det ingen ras hele dagen. Det hadde blåst og fokket fra sørvest, slik at det lå store skavler langs toppene på vestsiden. Det var trolig disse som raste ut i de bratteste hengene. Det hadde også gått et par småras under Midtre, trolig fra oppe i nordflanken på fjellet. Snømassene nede på breen var imidlertid så stabile at disse rasene var stoppet et kort stykke ute på breen. Forholdene Morten opplevde den gangen, var nok ekstreme, men minner oss alle om at bratt snø kan være livsfarlig. Bresprekkene på Ringsbreen har jeg bare sett på sommerbilder, men de er vel noe av det groveste som finnes i Jotunheimen. Vi forsøkte å holde oss til venstre for de største søkkene i stigningen opp mot Store, men det kan godt være at vi har krysset sprekker vi ikke visste om. Generelt gikk folk og vasset over alt oppover brattbreen, og enda "verre" var det nedover. Har på netthinnen bildet av en kar som rant rett over ett av de dypeste søkkene. Han ble som en legomann i et badekar. Jeg har alltid lurt på om de er riktig vel bevarte, disse som tar sjansen på vårskiturer på bre uten tau og redningsutstyr. Det er ikke tvil om at det kan og vil gå galt før eller senere. Imidlertid var mengden snø og nysnø i området denne gangen så stor at marginene nok var godt på vår side. Nå er jeg jo med i klubben selv! I forhold til begge risikoene (heter kanskje risiki?) trøstet vi oss litt med at vi ikke var først i løypa samt at dette er ruter som har vært gått i over 100 år. Uansett må det være kunnskap og erfaring parret med vurdering av forholdene der og da som til syvende og sist bestemmer om man går videre eller snur. Et godt motto jeg leste en gang, er: "The mountains will always be there. Make sure you'll be there, too..."

Noen flere bilder

Vi var 4 toppsugne Ryfylkinger som tok den lange veien fra Rogaland og Trøndelag til Hurrungane fredag før pinse. Det var variable værmeldinger, og helt til det siste var vi i tvil om det skulle bli øst- eller vestsiden av Jotunheimen. Det ble altså vest til tross for meldinger om ganske mye nysnø og dermed en viss skredfare. På den andre siden skulle snømengdene tilsi at brekryssing var uproblematisk. Vi slo leir i munningen av Ringsdalen i en ufyselig kald vind. Heldigvis var det barmark på teltplassen, og det så ut til å være bra snødekke innover dalen. De av oss som ikke fikk sove så godt om natten, fikk høre både gjøk, ravn, fjellrype, heipiplerke og steinskvett. Senere på turen observerte vi også rødstilk, løvsanger og sivspurv i full våronn. Lørdagen startet med svært lovende vær, og vi pakket sekkene for topptur. Ingen av oss hadde vært innover Ringsdalen før, og vi var spente på hva som ville åpenbare seg innerst i Ringsbotn. Det hadde gått flere ras på høyre side (vestsiden) av dalen, men på den siden vi skulle opp, såg det fint ut. Vi såg at det var flere grupper av folk foran oss, og de første var allerede oppe i traversen før platået før innsteget til Ringsbreen. Opp mot traversen var det bratt, men problemene begynte først da vi skulle prøve på selve traversen. Nysnøen klabbet på fellene, og i det bratte terrenget var det umulig å få feste. Vi valgte derfor å ta skiene på sekken. Vi såg at de som var foran oss i traversen, slet, og vi bestemte oss derfor for å gå videre oppover for å søke fast fjell lengre oppe. Dette viste seg senere å være en tabbe, for vi måtte jo desto lengre ned igjen til Ringsbreen på andre siden. I mellomtiden hadde været snudd helt om til fokk og skyet, og undertegnede valgte å snu. De andre fortsatte til Ringsskardet for å prøve seg på Austre, men pga. tiltykning til skodde valgte de også å snu. En annen medvirkende årsak var at de traff noen andre som hadde snudd på veg oppover til Austre. Utover dalen og dagen ble det bare surere og surere vær, med sludd og snø helt ned til teltplassen på drøye 1000 moh. Det viste seg at det kun hadde vært 3 personer på Store Ringstind denne dagen, og de hadde nesten ikke sett noen ting. Han vi traff, var så trøtt at han holdt på å renne teltet vårt i senk. Da vi gjorde opp status i teltet om kvelden, var det en skuffet gjeng som måtte medgi at det ikke var en slik pinsetur vi hadde håpet på. Bildene fra andres strålende maidager på Ringstindane stod for oss alle. Søndagen var det nysnø i hele dalen. Vi slo fra oss tanken om å prøve innover mot Ringstindane igjen. I stedet ville vi prøve en bankers 2000m-topp, nemlig Store Soleibotntind. Vi gikk ned til bilene og traff noen som rådet oss fra nettopp dette pga. lite snødekke oppover ryggen. Samtidig forstod vi fort at det var meldt godvær, for ved veien var det et titalls biler og stor aktivitet. Vi tok en rekognoseringstur på Tindevegen og kunne konstatere at Soleibotn-ryggen ikke var farbar på ski. Enden på visa var at vi gjorde helomvending og bestemte oss for å prøve Ringstindane igjen. Da vi atter stod ved teltet, hadde vi tullet bort en time. Kl. 0930 var vi imidlertid i godt sig innover dalen. Det viste seg å være lurt å gå på høyre side, hvor det var nesten sammenhengende snødekke. Det var mange grupper av folk på veg innover; de fleste med mer avansert skiutstyr enn oss på vanlige fjellski. Det var til og med folk med snowboard på ryggen som vasset på truger; den yngste etter sigende bare 14 år. Vi holdt bra driv og passerte mange på veg innover. Nysnøen var meget behagelig å gå i, men ved traversen begynte problemet med klabbing på fellene og utglidning igjen, og vi valgte på ny å ta av oss skiene. Denne gangen valgte vi å traversere rett over, og det gikk både raskt og fint. Litt høy puls der i brattlia, men skredeksperten vår påstod hardnakket at forholdene var trygge. I mellomtiden dundret flere ras nedover stupene på motsatt side (vestsiden) av dalen... Etter en god matpause på platået før innsteget til Ringsbreen tok vi fatt på breen. Overraskende for undertegnede var det en kort nedkjøring fra platået til breen. Ingen fulgte læreboka og krysset Ringsbreen høyt under Midtre, men alle tok snarvegen rett opp i Gravdalsskardet. Det var litt høy puls av flere grunner i henget over brefallet, men snøforholdene var uvanlig gode, så noen utglidning kom ikke på tale. Gravdalsskardet viste seg fra en meget hyggelig side. Steikende sol og vindstille på ca. 1750 moh.. Stølsmaradalstinden var svært vakker fra denne siden, men ingen av oss kunne forstå at Vikingskardet var en lett og naturlig rute å gå gjennom; det såg altfor bratt ut på Gravdalssiden. Noen som har gått der som kan beskrive passasjen Vikingskard-Gravdalsskard? Undertegnede hadde ikke stor tro på at verken krefter eller feller ville holde i bratta over 350 høydemetre opp til Store. Jeg lovet å spandere is på alle de andre tre om de kunne tråkke og trekke meg opp. Pga. bresprekkene som såvidt var synlige på høyre side av brebakken, holdt vi oss i venstre kant oppover. Det var styggbratt og vi måtte krysse nesten hele tiden inntil vi kom opp i sadelen under toppkronen. Allerede her fikk vi stor lønn for strevet, ved at Austanbotntindane kom til syne. Vi kunne nå se ski og staver de første hadde satt igjen under toppkronen, og vi fikk nye krefter. Snart var skiene av, og kun de siste 50-100 høydemetrene gjenstod. Det var styggbratt, vel 45 grader sies det, men i sporene til de som hadde gått før, og vha. skistavene gikk det som en lek. Etter om lag 10 min. kunne jeg kikke over kanten og konstatere at målet var nådd. Og for et mål! Fra der jeg kom opp, var det en 25m lang egg sørover til toppunktet. Det var greit med spor og synlig fjell noen steder på utsiden, så det føltes trygt å traversere hele eggen. Hyggelige folk tok bilder, og vi gratulerte hverandre med denne fantastiske opplevelsen. Litt etter kom kameratene også opp; de hadde valgt å gå helt opp på skiene. Vi fikk rikelig tid til å studere utsikten; bare en lett bris gjorde det nødvendig å ha på vindjakken, men capsen var det ingen fare for. Vel nede ved skiene igjen var det tid for en matbit før nedkjøringen. I motsetning til alle andre hadde undertegnede gruet seg til denne pga. det bratte terrenget. Imidlertid var nysnøen så perfekt at til og med jeg kunne storkose meg nedover; om enn ikke svingene var så elegante som de fleste andres. Det var en sann nytelse for alle! Vel nede i Gravdalsskardet igjen ca. kl. 1600 ble vi enige om å forsøke oss på Midtre også. I alle fall 2 grupper á 3 personer hadde allerede vært oppe og gjort tråkkejobben for oss. Jeg tok med meg isøksa og startet en stund før de andre, og det gikk svært lett oppover. Vi fulgte venstre kant som beskrevet i "bibelen", og det var ingen vanskeligheter i den utrolig gode snøen. Isøksa gjorde virkelig jobben, men de andre klarte seg bra med bare skistaver. Vi brukte kun en halvtime opp til topps. Pga. snødekket og evt. skavl på østsiden fikk vi ikke det rundskuet østover og ned i Stølsmaradalen som vi hadde håpet på, men det var artig likevel. En halvtimes tid etter var vi vel nede i Gravdalsskardet igjen. Om nedkjøringen til teltet igjen er det ikke så mye å si, annet enn at henget under Midtre var tøft for lårene. Etter ca. 9 timers tur ankom vi svært fornøyd teltplassen kl. 1830. Det var høy stemning utover kvelden, med pannekaker, pølse og masse digg. Så hadde vi virkelig fått oppleve det som står i bøkene, vi også! Fra en nokså middelmådig skiløper kan denne turen virkelig anbefales for alle med normal form og skiferdigheter. Godvær og stabile snøforhold er en absolutt forutsetning, men da er den også helt uten sidestykke. Det er vist hundrevis av bilder fra disse toppene i ulike sammenhenger, men jeg legger ved et knippe hvor i hvert fall noen gir nye vinklinger. Takker for et kjempebra forum. Det var artig å få bidra selv denne gangen! PS: det ble is på alle på Turtagrø...

Takk for fyldig svar! Vi vurderer en bakdør på østsiden av Jotunheimen dersom det blir dårlig vær på vestsiden. Noen som vet hvordan snøforholdene er nå på Valdresflya? Tenker på Rasletind, Kalvehøgdi og Tjørnholstind.

Well, pinsen nærmer seg styggelig, og foreløpig ser værmeldingen bra ut. Noen som har oppdatert info, jfr. begynnelsen på tråden?