Kaare_70

Takker for svar! Er det noen som vet noe konkret om veien opp til bommen/nasjonalparkgrensa i Veodalen?

Vi skal inn Veodalen og videre med telt til Trollsteinskvelven i pinsen 13.-16. mai. Er det noen som vet om veien er brøytet helt opp til bommen ved nasjonalparkgrensa? Og må vi beregne å bære skiene langt oppover mot Trollsteinskvelven? Jeg mistenker at det er lite snø i Øst-Jotunheimen i år; men kan noen bekrefte? Takker for svar!

Vi skal til Valdresflya/Leirungsdalen i pinsen (neste helg), og lurer på om det er gode-, dårlige- eller ikke skiforhold. Ved opfimale forhold blir det Rasletind/Kalvehøgda, Tjørnholstind ++ og Skarvflytinder ++ på tre dager. Takker for svar!

Da henger jeg meg på denne tråden og lurer på om det er skiføre på Rasletind/Kalvehøgda nå og et par uker framover. Vi skal egentlig til Vest-Jotunheimen om to uker, men vurderer Valdresflya om forholdene er gode.

Så utrolig bra at du overlevde, Sondre! Jeg og mange andre har fulgt deg på fjellforum nå i flere år og unner deg 50 år til i fjellet! At ulykken skjedde under en "ufarlig" rappell midt oppi glatte og skredutsatte snøfelt, er nesten litt ironisk. Jeg klatrer mye både inne og ute og liker ikke fiskeknuten så godt. Jeg foretrekker tredd dobbelt åttetall ved skjøting av tau med samme diameter. Den er så mye mer innarbeidet. Ellers så bruker jeg ferdig sydde slynger hvor det er mulig. Under rappell er fokus helst på selve festet samt det å få tauet ned igjen. Jeg har nok rappellert på en slynge, ja, men da har alt vært bombesjekket. En påminnelse til oss alle om at det vi driver med, er en risikoaktivitet, og at livet er forgjengelig. Men jeg tror nå på engler, jeg også...

Da har vi nok en gang rundet et årsskifte, og det er tid for en liten selvransakelse. På ny hadde vi hell og lykke med oss og fikk realisert Styggedalsryggen, som var det store målet i 2011; riktig nok uten Storen, men derimot med Nordre Maradalstinder. Til sammen ble det nok en gang fem nye stortopper >2300moh, samt Galdhøpiggen sammen med et trettitalls fornøyde kollegaer. Ellers har det vært flere familieturer både i nære og fjernere fjell, og gjennom alle de fire årstidene. Høydepunktet var fire døgn Fondsbu-Gjendebu-Olavsbu og tilbake til Fondsbu, endatil i godvær denne ellers så grå sommeren. Daglig fysisk aktivitet har det også stort sett blitt, med bl.a 2000km på sykkel, noe som måtte til etter at knærne begynte å mislike lett jogg gjennom vestlandsmyrer. Jeg ser med glede at media skriver mer om verdien av å være aktiv i hverdagen og mindre om for eksempel lavkarbo, som enhver må skjønne ikke kan løse helseproblemene i dagens samfunn. Med den flaksen og treffsikkerheten vi har hatt siste to år, er det ikke godt å vite hvilke fjelldrømmer som kan bli realisert i 2012. For pinsen sikter vi mot gjensyn med Ringstindane ”fem år etter”, men for sommeren er det flere aktuelle traverser. Holder vi oss i vest, kan noe så interessant som Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen stå for tur. Om vi velger å se østover, står Torfinnstraversen med tindene nordover til Svartdalspiggane høyt på lista. Det er bare å holde seg frisk og rask, så får vi håpe på godvær og godvilje hjemmefra. Godt nytt fjellår 2012 ønskes alle likesinnede!

Alle på Fjellforum ønskes en riktig god jul! For de som er over middels interessert i Hurrungane, er det nå enda en karamell å suge LENGE på her: Beklager filmkvaliteten, som ikke akkurat er HD... Men så er det heller ikke publisert så mange andre filmer før fra disse fjellryggene.

Litt juleknask fra drømmeturen vår over Nordre Maradalstinder og Styggedalsryggen i sommer. Samme tur er beskrevet på Fjellforum her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=26965 God fornøyelse!

Og de siste bildene!

Og enda noen bilder...

Vedlegger noen bilder!

Prolog Spørsmål 1: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen på ski? Da vet du at det er tungt, og at det er en fin, men bratt tur ned igjen. Spørsmål 2: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen på beina? Da vet du at det også er tungt, og at det er nesten like tungt ned igjen. Spørsmål 3: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen med ski på sekken? Da vet du at det er tungt, vinglete og enda verre ned igjen. Spørsmål 4: Har du gått opp til Veoskardet fra Hellstugubreen med ski på sekken i regnvær? Da er du mann, og når du er nede ved Hellstugubreen igjen, er du glad for at du fortsatt er mann. Fortsettelse følger dag 2… Dag 0, torsdag 9. juni 2011 Årets pinsetur var lagt opp like ambisiøst som vi pleier, men værmeldingen var langt fra lovende. Yr.no meldte 5-årsflom og vel så det i Jotunheimen, og knapt gløtt av sol i hele pinsehelgen, da vi kjørte av sted fra Haugalandet torsdag etter lunsj. Målet for helgen var Spiterstulen, med storeslem blant Memurutindane lørdag og søndag samt “någo attåt” de andre dagene. Målet var valgt med omhu for at også årets rekordseine pinse skulle kunne tilbringes på ski; det ville garantert være skiføre på Veo- og Memurubreane. Vi fikk en grei kjøretur oppover den vanlige løypa. Været var ikke så verst, men opp fra Sognefjorden var det tett skodde. Ja, den var så tett, at vi holdt på å kjøre forbi Turtagrø uten å se hotellet fra veien. Ikke bare Hurrungtoppene som var skjult i dag, nei! 5-årsflommen var godt synlig både vest og øst for vannskillet, og i Bøverdalen var det ikke mange cm som skilte mellom veibanen og elva, men vi kom oss heldigvis fint forbi. Skodda lettet over Sognefjellet, og vi ankom Spiterstulen i oppholdsvær i ti-tiden. Visa dundret nedover dalen, minst dobbelt så stor som vanlig. Vi salet opp utstyret og trasket de ca. 1,5km innover til Basecamp nedenfor Hellstuguhaugen, samme sted hvor vi campet for to år siden. Lavvoen var snart oppe og vi krøp tørre og fornøyde i posene. Det var blitt en god start, i alle fall! Dag 1, fredag 10. juni 2011, Midtre Tverråtind (2302 moh) De to ivrigste av oss hadde lagt opp til bonustur til Midtre Tverråtind på fredagen, før de andre tre skulle ankomme om kvelden. Denne stortoppen stod igjen etter raidet vårt to år tidligere, en fin og overkommelig dagstur fra Spiterstulen, i alle fall i finvær. Men vi våknet til innerblink for yr.no, ved at himmelens sluser var åpne. Gratulerer til Gislefoss & Co. og synd for oss! Vi kunne ikke bli liggende i teltet heller, og pakket for topptur, uansett vær. Det var tross alt akkurat slike forhold som var meldt! Første lemen var for øvrig allerede observert inni lavvoen. De er jo vant til å finne fram over alt, og spalten mellom bunnduken og innerteltet var som en åpen dør for den karen. Vi pakket for sikkerhets skyld maten i storsekkene og hengte opp soveposene før vi gikk. Vi returnerte til Spiterstulen for å kunne krysse Visa på brua. Vi var innom for å høre om kloppene over elva fra Svellnosbreen var ute samt melde ifra hvor vi gikk. En leirskoleklasse hadde akkurat frokostservering, og de hadde vært i Eventyrisen tre dager tidligere. Altså var ikke forholdene oppover mot breen så aller verst. Vi fulgte turiststien mot Svellnosbreen og fant kloppene greit. Elva fra breen var i dag en virkelig elv, og uten kloppene kunne vi like gjerne ha snudd. Men vi kom oss greit over og følte at første hinder var overvunnet. Videre fulgte vi den markerte sidemorenen opp til bassenget under brefallet, en av de flotteste morenene jeg har sett. Været var nå ganske bra, og vi opplevde et artig fenomen ved at det var skodde under oss og skyer over oss, med et siktbart sjikt imellom. Vi brukte oppholdsværet til å fylle på med mat og drikke samt ta fram breutstyret; gamasjer, seler, tau og isøks. Snøforholdene anså vi å være fine for fjellsko uten bruk av stegjern. Som sagt, så var første hinder overvunnet, men det neste låg nå foran oss; den bratte snøbakken opp brefallet og den bratte flanken videre opp til Tverråtindryggen. Til alt hell hadde vi fortsatt bra sikt, og et tråkk viste hvor det hadde gått folk før oss, trolig forrige finværshelg. Turen opp snøbakken gikk svært greit på den sympatiske snøen. Med isøksa til hjelp var det ingen grunn til å psyke ut, selv om det ble noen hundre høydemeter med bratt snø under oss etter hvert. Vi rundet den framstikkende hammeren og kom oss greit opp på ryggen, de siste meterne på fjell. Vel oppe var vi allerede over 2000m, og det var godt å kjenne “kvalitetsluft” igjen, 10 måneder siden vi gikk Skagastølsryggen. Her oppe tok vinden godt, men vi hadde heldigvis fortsatt bra sikt. Etter litt påfyll av vann og energi, fulgte vi stupkanten mot Svellnosbreen oppover. Vi fikk etter hvert flott utsikt til toppen og skjønte at målet var innen rekkevidde. Regnet kom og gikk, men det var heldigvis så mildt at det ikke gikk over til sludd. En liten hammer under selve toppen krevde litt klyving, og under de våte forholdene foretrakk undertegnede litt drahjelp. Snart etter kunne vi gratulere hverandre med årets første stortopp, Midtre Tverråtind med sine 2302 moh. Vi stod ved toppvarden allerede klokka 12:45, en meget god følelse under de nokså dårlige værforholdene. Vi fikk noen glimt av Tverråbreen med Lindbergtinden og Bukkehø bak, men ryggen videre mot Store Tverråtind forble skjult i skyene. Nedturen gikk greit, men den minst høydesterke av oss valgte å rappellere ned fra ryggen og gå baklengs ned den bratteste delen av snøflanken. Etter hvert ble det bare kos å skli på skoene videre nedover. Hammeren under selve toppen viste seg å være grei å omgå når vi kom ovenfra. Om returen er det ellers bare en observasjon å melde, og den var ganske skremmende: I en av de mange små bekkedalene stien til Eventyrisen krysser, hadde det gått et digert jord-/sørpeskred på de få timene siden vi passerte intetanende oppover. Vannmettet leire og jord hadde ganske enkelt kollapset noen titalls høydemeter ovenfor stien og dundret flere hundre meter nedover bekkedalen, nesten ned til Tverråa. Vi skyndet oss over både denne og de påfølgende bekkedalene og gjorde oss noen tanker, hver for oss. Etter et sted mellom 7 og 8 timer på tur var vi tilbake i Basecamp. Da hadde vi vært innom Spiterstulen og meldt fra om skredet og hentet skiene og annet utstyr i bilen. Resten av kvelden ble vi liggende og spise, tørke våte klær og vente på kameratene fra Ryfylke. Dessverre var trønderen blitt syk, så det var kun to som ankom i ti-tiden. Men nå kjentes det godt å være samlet igjen, for femte pinsehelgen på rad! Dag 2, lørdag 11. juni 2011, Store Memurutind, østtoppen (2367 moh) og Veobretinden (2183 moh) Lørdagen skulle etter planen være den store dagen, med bestigning av de to stortoppene blant Memurutindane fra Memuruskardet. Men dessverre våknet vi nok en gang til regn og skodde. Ikke planer om frokost ute i dag heller! Til tross for det dårlige været, var det ikke snakk om å endre på planene. Men da vi etter hvert hadde spist frokost og kommet oss ut av teltet, var forholdene mye bedre, med opphold og lettere skydekke. Optimistiske salet vi på sekkene med bre-/sikringsutstyr og ski. Vi var nokså spente på Leirgrova, som noen vi traff på Spiterstulen dagen før, ikke hadde kommet over. Det viste seg at elva var meget stor etter pøsregnet om natta. Den hadde ikke mindre enn tre løp, som alle var nesten like store og vanskelige å overstige. Vi kom alle over på hvert sitt vis, men undertegnede måtte ufrivillig uti med begge beina og fikk tømme fjellskoene. Heldigvis hadde jeg tørre skisko i sekken til den senere kryssingen av Veobreen. Det viste seg at jeg fikk god tid til å tørke beina, for en av oss hadde glemt klatreselen. Verst for han, som måtte småløpe t/r bilen i en times tid, uten at selen ble funnet. Heldigvis hadde vi oppholdsvær hele denne ufrivillige pausen. Vi fulgte stien inn mot Hellstugubreen som for to år siden, men denne gangen, drøye to uker senere, var det ingen snø overhodet. Været guffet seg til, med vind og regn, og vi visste at oppstigningen til Veoskardet ikke ville bli noen kosetur. Denne oppstigningen har jeg bare hørt forbannelser om; 5-600 høydemeter i variert bratt blokkur, hvor det øverste partiet er overgrodd med svart lav som blir såpeglatt når det er vått. Med tunge sekker og høyt tyngdepunkt ble det en stri tørn, men etter om lag 2 ½ time var vi oppe. En av oss valgte å følge en bratt og smal snørenne på ski, men vi som gikk på beina, sparte mye tid på det. I Veoskardet på ca. 2050 moh var det tåke og surt, og vi søkte ly bak en liten levegg noen hadde bygget. Det var litt andre forhold enn vi hadde for to år siden, da det var finvær og godt skiføre ned til Hellstugubreen. Etter en matbit og litt rådslagning tok vi på ski- og breutstyret og bandt oss inn i taulag. Var vi først kommet så langt, kunne vi like godt krysse over til Memuruskardet. Men jeg må si at det hadde vært lettere psykisk å vende nesen nedover igjen; over breen pisket regnet imot oss, og vi kunne så vidt skimte Veobretinden på venstre hånd. Kommet greit over til bandet under denne tinden, ble vi enige om å fortsette direkte til Memuruskardet. Vi hadde null sikt og holdt for langt til høyre, så vi kom helt inn i botnen under Store Memurutind. Vha. GPS fikk vi korrigert oss skarpt mot venstre og fant etter hvert opp i Memuruskardet. Da hadde vi brukt en drøy time på ski fra Veoskardet. Her på ca. 2130 moh var det heller ingen sydenstemning. Vi fikk noen korte glimt av eggene opp til begge stortoppene og visste at begge ville kreve sikring og dermed lang tidsbruk under de vanskelige forholdene. Etter en matbit og litt rådslagning ble vi enige om å forsøke oss på østtoppen av Store Memurutind først. Vi beholdt klatreselene på og begav oss oppover eggen i skodda. Det var greit å gå til vi kom til en hammer om lag midt på eggen, hvor denne gjør en knekk. Vi rundet inn i en renne med snø og is samt en del løse steinblokker; intet blivende sted i lengden. De andre var både dyktige og tøffe og kom seg greit opp, mens undertegnede satte pris på drahjelp enda en gang. Vel oppe la vi igjen tau og utstyr og fortsatte greit til toppvarden på 2367 moh; da var klokka 16:30 og været helt elendig. Vi hadde brukt en snau time fra Memuruskardet. En bestigning av Norges 8. høyeste fjell fortjener egentlig helt andre værforhold enn vi hadde denne dagen. Men selv i haglvær uten antydning til sikt var det en stor glede å stå på denne virkelige stortoppen; vi visste at vi hadde strekt den psykiske ytegrensen vår grundig denne dagen. Vi gratulerte hverandre med prestasjonen og skyndet oss forsiktig ned til hammeren for å klargjøre for en kort rappell. Vi kom oss hele og fornøyde ned i Memuruskardet igjen, bandt oss inn i taulag og tok kompasskurs mot bandet under Veobretinden. Sikten lettet noe nå, og da vi ankom bandet, var det nesten blitt trivelige forhold. Vi la igjen alt utstyret og gikk til topps på denne steinøya i Veobreen på et drøyt kvarter. Vi stod således ved toppvarden på Veobretinden klokka 18:30. Rundskuet var nå nesten komplett, med unntak av de to Memurutindane over 2300 moh. Det var spesielt flott å studere Leirhø og Veobrehesten i nord, som vi var på for to år siden. Herifra så hesten virkelig høyreist og imponerende ut. Ellers var det interessant å orientere seg mot de for oss ukjente Veotindane i sørøst. Av returen ned til Basecamp er det ikke så mye å berette, bortsett fra at det ble veldig langt og akkurat så lite kjekt ned røysa fra Veoskardet, som vi hadde trodd. På jobb går vi og holder oss i trappegelenderet for å unngå fallskader, mens her gikk vi og sklei på glatte ustabile steinblokker med tunge, ranke bører. At det gikk bra, må tilskrives både ørlite erfaring, stor forsiktighet og en solid porsjon flaks. Moralen er enkel: Veoskardet gjør seg absolutt best på ski, både oppover og nedover. Like godt at det ikke er flere topper for oss, som må bestiges ad den traséen! Tilbake i teltet etter 13-14 timer på tur orket ingen annet enn enkel suppe med pølse til kvelds, mens egg og bacon fikk vente til neste kveld. Imidlertid gjorde vi en oppdagelse; lemen liker eggekartong! Enten det var som næringsmiddel eller isolasjonsmateriale, så hadde i alle fall lemenet og evt. dets familie forsynt seg grådig av eggekartongen. Heldigvis var de 18 eggene like hele, men det var lemenskitt over alt der kartongen stod, selvsagt like rundt undertegnedes turutstyr. Til og med inni tannkost-etuiet var det etterlatenskaper; det ble kort prosess med både kost og etui den kvelden, for å si det sånn.   Dag 3, søndag 12. juni 2011, Hellstuguhø (2072 moh) og Nordre Hellstugutind (2218 moh) Etter gårsdagens langtur hadde vi lagt lista en del lavere for søndagsturen. Målet var å gå opp den bratte nordryggen til Hellstuguhø og Nordre Hellstugutind med retur samme veg. Denne toppen hadde vi til gode etter raidet vårt fra Hellstugubreen for to år siden. Vi våknet til noe lettere skydekke, og etter værmeldingen skulle det verste regnværet ta seg en pause denne dagen. Vi hadde derfor gode forhåpninger om finvær og sikt i høyden da vi omsider kom oss av gårde. Dagens sekker var en lek å bære, uten ski, sikrings- og breutstyr. Vi måtte selvsagt over Leirgrova igjen, og nå når vi kjente elveløpene litt bedre, gikk det bra for alle å komme tørre over. Vi krysset Hellstuguåa på de solide bruene og holdt så på skrå oppover lyngbakkene med retning mot den bratte nordryggen av Hellstuguhø. Ryggen så virkelig fryktinngytende ut nedenfra med sine bratte sva og steinsatte partier. Skodda låg også faretruende der oppe, men til alt hell så det ut til at den lettet etter hvert som vi vant høyde. Det var spredt merking oppover, og som det ofte er i fjellet, løste de fleste utfordringene seg greit etter hvert. Men at denne traséen er en fordel å gå i tørt og siktbart vær, er udiskutabelt! Etter hvert som skylaget lettet og vi vant høyde, fikk vi flott utsikt både nedover og innover i Visdalen, samt inn mot den vakre tunga av Hellstugubreen. Så var vi endelig oppe av nordryggen og kunne spasere inn på det absurd flate og graskledte platået på drøye 1900 moh under Hellstuguhø. Det var virkelig deilig å ta en god pause og nyte sola, som nå kikket fram for alvor. Mellom platået og toppen på beskjedne Hellstuguhø måtte vi forsere om lag 150hm opp en delvis råtten snøbakke. Men belønningen ved toppvarden på stupkanten mot Hellstugubreen var formidabel; WOW, for et nydelig rundskue og magesug så det holdt! Ja, Hellstuguhø er beskjeden med sin stusselige primærfaktor på bare 10m, men sannelig vel verd et besøk! Vi tok oss god tid på toppen og langs stupkanten, og det var ikke få steinblokker som fikk seg en luftetur ned i bregryta. Vi kom etter hvert inn på breresten mot Nordre Hellstugutind og fulgte denne på grei snø de om lag 150hm til dagens virkelige høydepunkt. Klokka 15:30 stod vi således ved toppvarden på 2218 moh i helt nydelig rundskue og så godt som vindstille. Det var et velfortjent øyeblikk for alle etter de to foregående dagenes drittvær, og akkurat slik Jotunheimens topper skal oppleves. Vi tok oss god tid på toppen og nøt fjellivets gleder i fullt monn. Det ble inntatt både niste og toppdram, og tinderekkene ble studert, både de mange Memurutindane i øst og Urdadalsryggen i vest. Men fra toppvarden er det selvsagt Hellstuguryggen med Midtre Hellstugutind som stjeler det meste av oppmerksomheten, en av stortoppene vi hadde gleden av å besøke for to år siden. Den ivrigste av oss traverserte like godt Hellstuguryggen sørover for å få med seg de to småpuklene mellom Nordre og Midtre. I mellomtiden låg vi andre og småsov i solskinnet. Da tinderangleren var tilbake fra traversen sin, hadde været skiftet og skodda seget innover nordfra. Nedturen mot Hellstuguhø måtte derfor foregå ved å orientere etter våre egne spor og stupkanten. Til alt hell lettet skodda igjen, så vi fant veien greit videre nedover. Om returen er det ikke stort å si, annet enn at det gikk bratt, men greit ned nordryggen, med stor hjelp av merkingen. Etter det som må ha vært 7-8 rolige timer på tur var det godt å finne soveposene og tradisjonen tro mekke egg og bacon på stormkjøkkenet. Til tross for at det hadde vært opphold hele dagen, var bakken utenfor så mettet av regnet at det var helt uaktuelt med kvelds utenfor teltet. Med dagens finvær og opptur, var alle likevel godt fornøyde med utbyttet av turen. Epilog Til tross for finvær mandag 2. pinsedag, vendte vi nesen hjemover uten større turambisjoner enn transportetappen fra Basecamp til Spiterstulen. I ettertid har vi forstått at vi var heldige som i det hele tatt fikk gjennomført en såpass ambisiøs pinsetur som vi gjorde. Det hadde jo vært stengte veier pga. oversvømte vassdrag i nesten hele Sør-Norge denne helgen. Undertegnede måtte vaske vindsekken og lufte klatresekken i flere dager etter at lemenfamilien hadde gjort sitt fornødne ved og på sekken. Det er utvilsomt kjekt med lemenår, men de små kameratene er greiest å holde litt på avstand. Vi gleder oss allerede til neste års pinsetur, som både skal komme noen uker tidligere og forhåpentligvis medføre mindre klestørking - og atskillig mer bruk av ski!

Rapporten fra åres pinsetur i Jotunheimen kommer litt sent. Det har seg nemlig slik at skrivekløen er forholdsvis avhengig av mengden dagslys og uteaktivitet; dvs. tilnærmet omvendt proporsjonal. God lesning, for den som er interessert!

Jeg er kanskje litt inhabil ift. Preikestolen og Kjerag, for jeg har har hatt Jørpelandsheia inkludert Preikestolen som lekegrind siden midten av 70-tallet. Skal man først sammenlikne de to turmålene, vil jeg heller gå ti turer til Preikestolen før jeg går en tur til Kjerag. Greit nok at Kjerag er (1000-600)/600=67% høyere, men jeg synes BÅDE at selve turen til topps OG Preikestolens fantastiske hylleform gjør den til et mye flottere turmål. Selve turen ut til Kjerag er direkte døll, men selvsagt er det fint på Nesatindane og kult med Bolten. Gratulerer med flott fjellopplevelse. Jeg koser meg hver gang der oppe, selv om det er mye folk. Da vi gikk søndagstur dit på 70-tallet, gikk vi nesten alene, og de få vi traff, var stort sett lokale folk. Så tilstrømningen har vært eksplosjonsartet, med ca. 135.000 besøkende siste år.

Siden flere gir uttrykk for at turrapporten har gitt inspirasjon til å besøke bl.a. Midtmaradalen, legger jeg ut noen flere bilder herifra. Bildet ”38_Midtmaradøla” viser første glimt av Storen når man kommer opp i dalmunningen, om lag ved kote 950m. Midtmaradøla får akkurat sin første fartsøkning på veg ned mot (men forbi) det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. Bildet ”39_Nordsiden i kveldssol” viser tinderekken på nordsiden av dalen, om lag ved 1100m koten hvor vi teltet. Det er de samme tindene som beskrives på neste bilde, med unntak av Mannen som hever seg helt til høyre. Bildet ” 40_Nordsiden med Nordre Maradalstinder” er tatt litt lenger inne i dalen og viser fra høyre Jernskardet med Jernskardtind, fulgt av skardet sør for Nordre Maradalstinder, hvor vi kom opp via Maradalsbreen. Så sees Nordre Maradalstinder ganske komprimert, med S1 som en tydelig hammer med delvis snødekte sva under. Selve hovedtoppen ligger bak S1 og sees ikke. Så kommer selvsagt Vesle og Store Skagastølstind. Bildet ” 41_Dalen i retrospekt” er tatt etter at vi har begynt oppstigningen innerst i dalbunnen, antakelig rundt 1250m koten. Vi går i storsteinet ur ispedd snøfenner og skulle trolig ha holdt enda lenger inn i dalen før vi begynte oppstigningen. Bildet ” 42_Øverst i ura” viser oss like under en bratt hammer i høyre kant, hvor stien går langs et hyllesystem mot venstre i bildet (ca. i høyde med toppen av den røde sekken). I dette området er gammel T-merking til god hjelp, men denne blir ikke vedlikeholdt pga. hensynet til den lille villreinstammen i Hurrungane. Bildene ”43_Under svapartiet” og ”44_Mot svapartiet” er tatt hver sin vei fra samme sted, like under svapartiet som er rutens crux, et sted mellom 14- og 1500m koten. Bilde 43 viser hvor lang dalen i virkeligheten er, sett innenfra. Man ser det golde partiet med ur og morener innerst, fulgt av den langt mer frodige dalbunnen lenger ute. Stølsnostind danner en vakker monolitt på den andre siden av Utladalen. Den som har beundret Midtmaradalen fra Fleskenoshaugane på turistruta mellom Vetti og Skogadalsbøen, har sett akkurat motsatt vei… Bilde 44 viser en av de gamle T-ene, som fortsatt holder stand etter mange tiår uten vedlikehold. Ruta går opp snøfonna mot venstre billedkant, opp cruxet i overkant av fonna og ca. i retning de små snøfeltene ovenfor. Etter dette går ruta et par hundre høydemeter videre opp over greie sva og snøfelt til Bandet. Hvis du ikke er kjent, bør du ha brukbar sikt i dette området. Videre er det selvsagt en fordel å ha tørre forhold over sva og gjennom ura. Da vi gikk ned bratta for 15 år siden, firte vi ned sekkene med en taustump, men jeg husker ikke at vi hadde problemer med å komme ned selv. Når vi gikk opp i sommer hadde vi jo med klatretau, og to av oss valgte å entre opp det mest utsatte partiet (taugang uten sele eller annen sikring). Skal jeg ned bratta en neste gang, tar jeg med meg en slynge og et kort rappelltau, så jeg kan entre noenlunde trygt ned. Lykke til, om du skulle være så heldig å oppleve Midtmaradalen!

For ordens skyld; samme tur er omtalt på følgende tråd, og med link til flere bilder: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=26138

Og de siste bildene

Enda noen bilder

Vedlegger noen bilder

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…

Hehe... Det måtte altså en skikkelig toppsamler fra Fjellforum til, for å finne høyeste punktet i Strand kommune! Jeg er født og oppvokst på Jørpeland og har travet heia der i 35-40 år. Har selvsagt vært på Heiahodnet mange ganger, men aldri tenkt etter at varden ikke står på toppunktet. Men for de fleste av oss, betyr ikke det så mye. Beundringsverdig at du gidder å jogge opp igjen dit på en GRÅ dag bare for å ha vært "på toppen". Kjempebra at du tok returen om Småsildalen, som er en virkelig perle. Men hadde du visst bedre, hadde du spandert 20min ekstra på Småsilhodnet, som kanskje er Strands luftigste topp. Småsilbolten, en diger steinblokk som ligger kilt i et bratt gjuv mellom toppen og fortoppen, er også verdt et syn. Men da har du kanskje ærend dit opp igjen? Var selv hjemme nå i helgen og gikk 7-fjellsturen som arrangeres årlig. Den går over de nevnte to toppene, fortsetter over Botnafjellet, Krossfjellet, Naganibba og tilbake over Revafjellets to toppunkt; alle over 700moh. Jeg kom meg rundt på 4 3/4 timer med fjellsko og ryggsekk. Løypa er til sammen vel 15km og har 1200hm stigning.

Jeg har ikke vært der selv, men vet at Nåla er lett (men antakeligvis luftig) å bestige fra skardet mot Skardstind. Og skardet fra sør er jo en av de vanligste oppgangene til Skardstind. Høydesterke folk går opp den veien uten stort av sikringsmidler. Vil du vite mer presist, så se i Morten Helgesens "bibel" eller sjekk på www.peakbook.org Så klarer du å klatre 4+ opp på Nåla, lister du deg nok greit ned, evt. med en rappell ned det bratteste partiet fra skardet. Fra bunnen av skardet når du Illåbandet greit. (Faste) rappellfester finnes det etter min kunnskap kun to av i Jotunheimen, nemlig fra toppen av Storen og ned svaene under samme tinden. Dette skyldes stor trafikk. De to andre vanlige oppgangene til selve Skardstind er klatring over 4 hamre fra Dumhø i vest eller direkte opp en av mange renner i sørflanken. God tur; håper dere får finvær på denne kremtoppen!

Jeg begynte denne tråden, og skal ikke blande meg inn i diskusjonen ovenfor. Men jeg har noen banale tanker om hvordan man kan redusere risikoen ved å bevege seg utenfor allfarveg, og spesielt på krevende tinder og rygger. Det som synes å ha blitt redningen for de to som måtte hentes ned fra Skagastølsryggen, er mobiltelefonen (jeg understreker synes fordi jeg ikke vet). Heldigvis har de høyeste tindene og ryggtraversene i alle fall i Hurrungane bra dekning om uhellet skulle være ute. Men hva i huleste gjør du og jeg tosomme på tur på f.eks. Skagastølsryggen dersom mobilen svikter, eller det tilfeldigvis er mobilskygge der uhellet inntreffer, og uhellet er av en slik art at turkameraten ikke kan bevege seg? Er man på et punkt der man kommer seg ned vha. rappeller, er det selvsagt mulig å klare seg alene, men det er ikke selvsagt over alt på en krevende tind eller ryggtravers. Jeg mener at den beste forsikringen ligger i redundans, dvs. at man helst er flere enn to personer på en slik tur. Selv har jeg dessuten alltid med vindsekk og liggeunderlag på litt krevende toppturer (ikke bare klatring), slik at en skadet person vil kunne "pakkes inn" og evt. forlates i en trygg tilstand for å hente hjelp. På siste langtur over Nordre Maradalstinder og Styggedalsryggen hadde jeg endatil med en lett sommersovepose. Er man da tre personer totalt, kan én være igjen og se til den skadete dersom den tredje kan komme seg til folk alene, eller så kan de to komme seg til folk om det f.eks. kreves klatring. Jeg mener ikke at man skal være paranoid under planleggingen av krevende turer, men det er nyttig å tenke gjennom noen aktuelle nest-worst-case scenarier. Så vil jo alltid "light-and-fast" filosofien stå mot "heavy-and-slow" når det gjelder hva som er sikrest og hva man skal ta med seg av utstyr! Jeg understreker at jeg ikke kommenterer den aktuelle redningsaksjonen fra Skagastølsryggen med dette, men bare deler tanker om hvordan jeg selv har tenkt ifm. turer utenfor allfarveg, og spesielt på krevende tinder og rygger. Hører gjerne hvordan andre "sikrer seg" i samme situasjon!

Se her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7775955 Godt å høre at ting fungerer om uhellet er ute. Rutinerte folk har med seg utstyr for en ufrivillig overnatting. Men overnatting 1. september på Skagastølsryggen høres kaldt ut, i hvert fall sånn været har vært i det siste. Det går foreløpig ikke fram hvor eksakt de ble hentet.

Det er jo Svartdalsoksla som er nevnt i teksten, og der er det jo fortsatt T-merking. Men selvsagt bratt og til dels utsatt der også, spesielt i mørke og når man har en lang tur i beina. Men ofte skriver avisene så uklart ang. stedsangivelse, at vi får vente og se hva som faktisk har skjedd. Uansett er dette veldig trist for alle involverte. Og stakkars de som kjenner skyld over å ha latt henne gå alene.