Tom42

!

Tror Strømeng brukte bladfjærer fra en russisk bil som het Popeda. Kjøpte min første samekniv i kiosken på Bardufoss flyplass ca kl 0400 i 1963. Da hadde jeg vurdert opp og ned et par timer om jeg hadde råd, fordi den kostet 45 kroner. Brakk i to 25 år senere da jeg mishandlet den i forbindelse med vedkløving

Kjelesett + stekepanne alt i nonstick fra 1976. Utstyret er velbrukt, men lite slitt fordi jeg alltid bruker treredskap ved matlagingen, og spisebestikk av plast når jeg også spiser rett fra kjele eller stekepanne..

Ja, Ja, Ja, Ja. Det var moro så lenge det varte. Hadde den i lårlommen, tok den opp og fant at glasset lignet utrolig likt Europa kartet anno1938. Glasset var knust. På tro og ære, den ble ikke utsatt for noe trykk eller støt. Kontaktet Elkjøp sentralt, "og det skulle de ordne"!! Men fullt så enkelt var et ikke i returavdelingen i butikken. De sa ikke akkurat noe om julenissen, men de var svært nære. Slukøret gikk jeg ut av butikken, og tok mot til meg og ringte forsikringsselskapet, og der fikk jeg napp på første kastet, jeg mener første forsøket. De dekket ikke lengere tap eller skade av mobiltelefon, men en god innboforsikring uten egenandel reddet dagen. Så nå er jeg tilbake til steinalderen, den gode gamle Nokiaen til kr 149. Med den kan jeg både ringe og SMSe og regndeksel hadde jeg fra før. Så, for andre gang, nå er jeg tilbake til utgangspunktet, med separat mobiltelefon, separat GPS, og separat kamera. Og det er kanskje like bra for Xcoveren slukte batteri. Og nå trenger jeg heller ikke å ta med meg batteriladeren som veier 300 gram, så nå veier sekken bare 24,8 kg, mot 25,1. Og den besparelsen kostet meg bare 800 kroner. På den andre siden 800 kroner for 300 gram blir kanskje litt dyrt i lengden, så jeg må nok finne andre og billigere måter å spare på. Kanskje en ide for Grete Rohde: Vektreduksjon av sekk: 12 uker - 12 kg - 1200 kroner.

Dessverre, for to timer siden forsvant Hardangervidda i det fjerne. Var til konsultasjon på Lovisenberg, og hadde ikke den gode lege med kortisonen satt sprøyta ville de ha operert meg i morgen. Dessverre har kortisonen en helingsdempende funksjon, så derfor må jeg vente et par uker før jeg kan opereres. Deretter blir armen fullstendig låst i fatle dag og natt i 6 uker. Også blir det opptrening. Så det var det.. Den eneste form for tur for meg blir tastatur. Kos dere og send turrapporter. Takk til alle som har gitt meg gode oppmuntringer rtisjon

Jeg har, "men jeg skulle bare". Og tar jeg ikke for mye feli er det nok ikke bare meg som kjenner seg igjen.

Hei REs. Du slo meg på målstreken.

Huff dette burde jeg ha sagt bedre. Han kunne ikke fortelle det til noen, fordi han gjorde noe ulovlig. Søndagen i klostret hadde nok sine egne regler for dagen, og golf var nok avgjort en av dem. Tror jeg. Ellers opplever vi dette alle sammen, tråden utstyrshysteri sier vel noe om dette. Nå er den skrevet av slike som oss som jøper og kamuflerer. På den andre siden hvilken garanti har vi for at også vår ektefelle også bedriver samme sporten. Kanskje vi må begynne på prate sammen. Det kan jo hende at hun har en like dårlig samvittighet som oss og må lette den ved å si , i byen i dag så jeg den lekre BHen, den var nedsatt til kr 1000, jeg måtte bare ha den. Og da er tiden inne for oss til å betro; jeg bare måtte ha den snella. Og så har vi både lettet samvittigheten begge to, du kan glede deg over hennes fine Pupper, og hun kan glede seg over den lekre sjøørreten som du aldri fatte fått opp om det ikke var for den nye snella. Tror jeg. Kanskje.

En munk elsket å spille golf, men han hadde bare søndagen til disposisjon, noe han egentlig ikke hadde. Dette irriterte St Peter og han uttrykte sin misnøye til Gud. "Ta det rolig", sa Gud, "dette fikser jeg". Neste søndag snek munken seg av sted til golfbanen, og hva skjedde; jo han slo "hole i n one". Og ikke nok med det dette gjentok seg enda en gang. St Peter ble enda mer irritert og sa til Gud: Du sa du skulle fikse dette"? Ja, jeg gjorde det sa Gud, for han kan ikke fortelle det til noen". Og nettopp det er kanskje mer verd enn hele turen; å dele opplevelsene. Jeg har en gledelig opplevelse som jeg bare må fortelle og som faktisk betyr alt for mitt turliv. 15 mars falt jeg på isen, slo bakhodet og venstre skulder. Siden hodet er temmelig kompakt gikk smerten raskt over, men etter en stund viste MR at to sener hadde røket i venstre skulder. Dette gjorde armen temmelig ubrukelig, og særlig om natten hvor den ble helt lam. Legene pølste på med smertestillende, som ikke hjalp, og som jeg sluttet med. Men så kom jeg til den rette fysioterapaut, Joda, bildet viste helt riktig at to sener var røket, MEN han oppdaget noe mer. I en slimpose var det betydelig med væske. En lege trakk ut 16 ml blodvann, satte en injeksjon kortison, og vips var smertene borte. Riktignok skal jeg til ortoped på onsdag, for operasjonsvurdering, men i dag kunne jeg ta opp sykkeltreningen igjen. Det ble ikke lange turen, men jeg var i gang. Og for mitt indre blikk dukket Hardangervidda opp. Hipp, hipp hurra. Ingen spektakulær opplevelse å berette, ingen topptur, ingen ditt og ingen datt, men sykkelturen i dag var det første skritt på veien, og som sagt; enhver tur, stor eller liten begynneralltid med det første skritt.

Ja,jeg skal en av dagene sjekke ut både bilder og kart. Bl a er det lagt godt til rette for fjellklatring.

Leste "ett eller annet sted" om at Gladpack var brukbart på tur, også i førstehjelp. GP brukes av mor på kjøkkenet til å dekke over ting som ikke f eks ikke skal tørke, eller for å hinder fremmedlegemer på sjokoladepuddingen. (Jeg har alltid med en pose sjokoladepudding på ukestur. Sammen med vaniljesaus: Nam, nam og et kjærkommet avbrekk, siden maten på tur kan bli litt ensformig. Var så heldig og fikk tak i slik Gladpack som brukes i industrien som embalsje. Den er litt tykkere enn kjøkkenversjonen. Brukte en håndsag og skar sakte så de ikke skulle smelte. Bredde ca 8 cm. Glasdpack er meget elastisk og og super til bl a spjelking. Bruker den også til å skjøte vier og einer til "teltstang" for Jervenduken som jeg bruker til fortelt, +++, eller for å bruke det litt forslitte: "Bare fantasien setter begrensninger". Eller noe sånt.

Hei. Har lest linken du refererer til. Om den er representativ kan jeg ikke vurdere. Ellers har jeg aldri kalt redningsmannskapene for stakkarer. Hadde de vært det ville de ikke ha kommet inn på flyskolen. Jeg skal heller ikke trekke inn de hjemmeværende, men jeg fikk noe å tenke på - på Andøya. Jeg elsket å være ute i riktig dårlig vær, men Elsa, kona til fiskeren Sigmund hadde ingen forståelse for mitt synspunkt. Det hun elsket mest var da han endelig kom hjem etter en lang uværsdag. Etter dette fortsatte jeg med mitt uteliv, men fortalte det aldri mer til henne

Sunn fornuft - anbefales!!!

Har bestemt meg. I kveld er det slutt på å gå defensivt. Slår ut håret, går ut med søpla, uten GPS, SPOT, og uten å melde fra til kona. Så får vi se om jeg lykkes med å ta en sjanse jeg også.

Er det dette du mener med å befinne seg midt på treet? Ref din tidligere uttalelse. Enig med deg, @Toskehove. Etter å ha overlevd uttallige snowboardskader, terrengsykkelskader, downhill og annen spenning, ser jeg ikke på en bekk eller noen meters klatring som risikabelt. Det er når jeg lever litt på grensa at jeg virkelig føler at jeg lever. Slik som å suse ned utforløyper i vannvittig fart - Endel kontroll og en liten dose flaks. Dette er ting jeg liker å drive med.

Det skulle være interessent å høre en hva en helikopterpilot mener, der han risikerer eget og andres liv med rotorene en halv meter fra fjellsida for å redde en uheldig basehopper. Eller en redningsleder i et skred, også for han med ansvar for mange andre, inkl kone, kjæreste, foreldre og barn. Ellers er jeg ikke født sytti år gammel. Dette blir jeg minnet på hver gang et kne eller arm protesterer. Da går ofte tankene tilbake til seksti tallet "bragder" som keeper i fotball og håndball. Den gang var alt moro, i dag betaler jeg prisen.

Avsporing er min spesialitet, men jeg er skråsikker på at mange viktige oppdagelser skyldes nettopp avsporinger. Kjenner jeg forumets deltagere rett, har nok mange eksempler å bidra med.

Jeg skjønner bildet ditt, men om det skulle skje meg håper jeg det skjer ved bilen etter endt tur. Av praktiske årsaker, ingen leteaksjon f eks. En opplevelse jeg stadig tenker på skjedde en kveld oppover Oksladalen på Lifjell. Foran meg går en mann som jeg etter hvert tar igjen. På fjellmanns vis slo vi av en liten prat og mønstre nok hverandre litt også. Min tur uniform var korrekt, utstyret likeså. Men hva med han? Gummistøvler! og bambus. Og jeg kunne ikke dy meg jeg måtte spørre: Hvor gammel er du? 78!! Og jeg tenkte - og jublet litt innvendig: "Du har enda en time opp til Kloksteintjønna i rolig gang. Og jeg forestilte meg det videre forløpet. Han tok livet med ro, slår opp teltet, fyrer opp gammelprimusen, trer på en marktugge og harver opp kveldsmaten. Og jeg tenkte videre: Om jeg gjør som han - kanskje jeg også har 15 gode år på fjellet i vente. Om jeg tar livet med ro - og ikke stresser. Jeg gikk litt lenger en han, men vi hadde det samme ritualet; jeg slo opp mitt lille Akto, fyrer opp omnifuelen, og tar fram fluestanga. Og kanskje klarte jeg klarer å overliste et par ørreter det husker jeg ikke, men jeg hadde da mat, og kunne slange meg trett, mett og lykkelig utenfor teltet, vifte vekk et par innpåslitne mygg, og se på Uni som koser seg med et griseøre Det er 7 år siden dette hente, og skjønt uhellet var ute for en stund siden på en islagt bygate, håper jeg at en operasjon skal gjøre susen, og siden jeg er i det romantiske hjørnet, kanskje blir jeg tatt igjen av en ungdom som kan gjøre de samme refleksjoner som meg. Bare for ordens skyld. Et hjertesukk fra min optiker en gang jeg kom med nok et par ødelagte briller: "Tom du tilhører kategorien viltre unger og uvørne menn". Og for å minne om at jeg er litt av en macomann. Og om en time skal jeg ta en råsjanse: Ut å kjøre bil. Og skulle uhellet være ute - var det til sykehuset jeg skulle likevel. På røntgen.

Nydelig og elegant skrevet - smerten ligger der som et bakteppe, men overskygger ikke erfaringer, og naturens skjønnhet og detaljer.

Takk for at du deler innholdet - av Koppen. Du burde snart hete Kruset

Mange ganger i forskjellige tråder kommer vi inn på områder som kan virke som en avsporing, men som er høyst relevant i debatten. I den forbindelse har jeg oppfordret bidragsytere til å ta slike "avsporinger" opp som eget emnet under en annen post. Slik hender også i lenken: "Er min førstehjelpspakke grei"? Som hovedsak er det flott å få innspill og tips om hva førstehjelpspakken bør inneholde, men viktigere er det som flere kommer inn på - å ikke få bruk for innholdet. Siden jeg for det meste går alene, skjønt man er ikke alene med hund, er mitt motto på tur: "Jeg går defensivt"! Dette betyr, som jeg har nevnt flere ganger her på nettet, at jeg aldri tar en sjanse. Vurderer jeg bekken litt for bred til å hoppe over, krysser jeg den ikke før jeg finner et egnet sted. Likevel, om man er aldri så forsiktig kan et uhell alltid skje, og om jeg likevel skulle gli, falle og omkomme, så vet min kone at det skyltes et uhell, og ikke et produkt av overmot. Om du synes at å kalle lenken "Å gå defensivt" kun gir assosiasjoner på selve marsjen, kom gjerne med et bedre forslag, men for meg fanger det hele turen, som å slå leir i tide, forsiktig omgang med primusen, uansett vær alltid å ha et undertøy sett tørt osv. Håper at flere melder seg på her og sier sin mening, slik at vi kan skape en "holdningskampanje", og kanskje endre uttrykket: Å gå defensivt til : "Det er dumt å ta sjanser".

Jeg må bare spørre: Hva mener du med steialdermat? Mener du det bokstavelig eller er det en metafor?

Ikke noe problem for meg heller, men jeg er dessverre miljøskadd. Det viktigste er at vi er i stand til å hjelpe.

Lommespeil - kan også brukes til å signalisere med - i solskinn. - og om uhellet er ute i mørket er et lite speil, eller displayet på mobil/GPS til stor hjelp bl a for redningshelikopter.