Anders Eriksen

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk. Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark. Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende. Der kom skodda gitt.Alltid stats med årets første tur i Reinheimen nasjonalparkEn liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner.Ikke mye utsikt å skryte av her. Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer. Ikke noe å si på teltplassen her.Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen! Blir ikke bedre utsikt enn dette.Min medisin. Aldri en tur uten.En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen.En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. Se hele artikkelen

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk. Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark. Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende. Der kom skodda gitt. Alltid stats med årets første tur i Reinheiemn nasjonalpark En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner. Ikke mye utsikt å skryte av her. Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer. Ikke noe å si på teltplassen her. Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen! Blir ikke bedre utsikt enn dette. Min medisin. Aldri en tur uten. En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen. En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. Se hele artikkelen

Skal prøves👍 Ser veldig lovende ut.

Det er alltid like stas når det er klart for årets første tur i Tafjordfjella, og i år kom den rekordtidlig. Det er ikke ofte det er isfritt så høyt oppe siste helgen i juni. Som vanlig meldte Yr strålende vær på langtidsvarselet, men desto nærmere jeg kom dagen turen skulle starte, desto dårligere ble meldingene. Så på et tidsrom på ca to uker gikk det fra strålende sol og sørvest vindretning, til regn, kuling og nordavind. Typisk! Er det bare meg som har inntrykk av at Yr alltid melder bra vær på langtidsvarselet, så kommer den uunngåelige skuffelsen når den aktuelle datoen nærmer seg? Uansett, tur ble det, og jeg satte kursen mot en fantastisk flott dal, der det ligger noen småvann på rekke og rad. Her har jeg fått heite tips om godt fiske, og muligheter for ørret på både ett og to kilo. Med sånne forhåpninger var det lett og trosse dårlig værmelding, og starte den bratte turen opp. Årets første i Tafjordfjella. For å komme opp hit, er det minst like mye klyving som gåing, og det tok ikke lang tid før jeg kjente at formen var rimelig dårlig. Her satte melkesyra inn betydelig tidligere enn det jeg liker å innrømme. Men etter et par timer med slit var jeg oppe. Yr skal ha en ting. De traff godt på meldingene om drittvær denne gangen. Både nordavind og etterhvert tåke gjorde sitt for å kjøle ned en svett fjellfisker, som stod å myste utover vatnet med et skeptisk blikk. Erfaringsvis er jo dette dårlige forhold for fiske, men man kan jo aldri vite helt sikkert. Plutselig kan fjellørreten være skikkelig på hugget til tross for dårlig "fiskevær". Men først gjaldt å få på seg tørt skift, pakke seg inn i fjellduken, og plassere kaffekjelen på primusen. Når jeg endelig hadde fått varme i kroppen kunne fiskeriet begynne. På andre kastet hadde jeg første nappet, og så en fin halvkilosørret sprelle i luften før den slapp sluken. Etter dette var det ørretbonanza. Fisk etter fisk ble dratt opp og alle spådommer om dårlig fiske i nordavind, ble motbevist. Det eneste negative var at stort sett all fisken var på ca 200 gram. De fleste fikk svømme ut igjen, mens fire ørretpinner ble kveldsmat. Med andre ord var det ingen grunn til å klage, selvom storfisken uteble. Godt fiskevær?Varm kaffi og fjellduk er en helt nydelig kombinasjon.Kveldsmat. Neste dag våknet jeg til blå himmel og strålende sol. Det tok lang tid før jeg klarte å makke meg ut av soveposen. Morgenen ble brukt til å konsumere en stor kjele med kaffi, og bare ligge å nyte varmen fra solstrålene, som traff meg i ansiktet der jeg lå i teltåpningen. Det finnes ikke en bedre start på dagen enn dette, det er helt sikkert. Ellers gikk dagen med på mer fisking. Resultatet ble minst like mye fin steikefisk som dagen før, mens storfisken ikke gadd å bry seg. Det får bli en annen gang. Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle annet enn at jeg nok en gang kunne konstatere at jeg er en aldrende mann. Når man blir solbrent på månen, er det et sikkert tegn på at dine beste dager er et forbigått kapittel. Nå går det bare en vei, og det er nedover. Mens fiskeriet satser vi på går oppover utover sommeren. God sommer fra månemannen. Sånn burde alle dager starte.Min kåk.En siste ørret før jeg satte kursen hjemover.Se hele artikkelen

Det er alltid like stas når det er klart for årets første tur i Tafjordfjella, og i år kom den rekordtidlig. Det er ikke ofte det er isfritt så høyt oppe siste helgen i juni. Som vanlig meldte Yr strålende vær på langtidsvarselet, men desto nærmere jeg kom dagen turen skulle starte, desto dårligere ble meldingene. Så på et tidsrom på ca to uker gikk det fra strålende sol og sørvest vindretning, til regn, kuling og nordavind. Typisk! Er det bare meg som har inntrykk av at Yr alltid melder bra vær på langtidsvarselet, så kommer den uunngåelige skuffelsen når den aktuelle datoen nærmer seg? Uansett, tur ble det, og jeg satte kursen mot en fantastisk flott dal, der det ligger noen småvann på rekke og rad. Her har jeg fått heite tips om godt fiske, og muligheter for ørret på både ett og to kilo. Med sånne forhåpninger var det lett og trosse dårlig værmelding, og starte den bratte turen opp. Årets første i Tafjordfjella. For å komme opp hit, er det minst like mye klyving som gåing, og det tok ikke lang tid før jeg kjente at formen var rimelig dårlig. Her satte melkesyra inn betydelig tidligere enn det jeg liker å innrømme. Men etter et par timer med slit var jeg oppe. Yr skal ha en ting. De traff godt på meldingene om drittvær denne gangen. Både nordavind og etterhvert tåke gjorde sitt for å kjøle ned en svett fjellfisker, som stod å myste utover vatnet med et skeptisk blikk. Erfaringsvis er jo dette dårlige forhold for fiske, men man kan jo aldri vite helt sikkert. Plutselig kan fjellørreten være skikkelig på hugget til tross for dårlig "fiskevær". Men først gjaldt å få på seg tørt skift, pakke seg inn i fjellduken, og plassere kaffekjelen på primusen. Når jeg endelig hadde fått varme i kroppen kunne fiskeriet begynne. På andre kastet hadde jeg første nappet, og så en fin halvkilosørret sprelle i luften før den slapp sluken. Etter dette var det ørretbonanza. Fisk etter fisk ble dratt opp og alle spådommer om dårlig fiske i nordavind, ble motbevist. Det eneste negative var at stort sett all fisken var på ca 200 gram. De fleste fikk svømme ut igjen, mens fire ørretpinner ble kveldsmat. Med andre ord var det ingen grunn til å klage, selvom storfisken uteble. Godt fiskevær? Varm kaffi og fjellduk er en helt nydelig kombinasjon. Kveldsmat. Neste dag våknet jeg til blå himmel og strålende sol. Det tok lang tid før jeg klarte å makke meg ut av soveposen. Morgenen ble brukt til å konsumere en stor kjele med kaffi, og bare ligge å nyte varmen fra solstrålene, som traff meg i ansiktet der jeg lå i teltåpningen. Det finnes ikke en bedre start på dagen enn dette, det er helt sikkert. Ellers gikk dagen med på mer fisking. Resultatet ble minst like mye fin steikefisk som dagen før, mens storfisken ikke gadd å bry seg. Det får bli en annen gang. Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle annet enn at jeg nok en gang kunne konstatere at jeg er en aldrende mann. Når man blir solbrent på månen, er det et sikkert tegn på at dine beste dager er et forbigått kapittel. Nå går det bare en vei, og det er nedover. Mens fiskeriet satser vi på går oppover utover sommeren. God sommer fra månemannen. Sånn burde alle dager starte. Min kåk. En siste ørret før jeg satte kursen hjemover. Se hele artikkelen

Tak for deeeeeeeet:)

Haha:) Darwin-hatten er ikke dum:)

Hvor ble det egentlig av våren? Her på Sunnmøre, og sikkert flere steder, gikk det mer eller mindre fra vinter direkte til sommer. Vi ble nesten litt snytt for våren, men den unormale varme maimåneden har hatt sine fordeler, nemlig at det ble tidlig isfritt på fjellet. Endelig kunne jeg finne frem haspelutstyret igjen. De siste fire årene har jeg og Jarle fått til en tur til det som vi kaller Storfiskvatnet. Vi, eller bare Jarle da, har fått flere storørreter her og dermed har det fått dette treffende navnet. Tidligere har vi tatt turen i løpet av juni, men i år kunne vi allerede gjøre den i mai. Rekorden i Storfiskvatnet er på 1,9 kg, og du kan bare gjette hvem som fikk den. Eeeehhhhhh riktig, det var ikke meg, men Jarle. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å ta han med i det hele tatt. Uansett var det naive håpet at det skulle bli satt ny rekord i år. Endelig er sommeren her. Turen startet egentlig helt supert, allerede på andre kast var det fast fisk. En litt slapp ørret på ca 500 gram. Denne fisken var slående lik meg selv, nemlig lang, tynn og med dådyrøyne til å smelte av. Dette gjorde at jeg ikke hadde hjerte til å knerte han, og valgte derfor å sette den ut igjen. Det er viktig at vi tynninger holder sammen! Håper den blir enda større til neste år. Etter en sånn lovende start skulle man tro at det bare kunne gå oppover, men neida. Det ble med den ene fisken første dagen. Uansett var det fantastisk flott å være på fjellet igjen, og været var helt upåklagelig. Det var knusktørt i terrenget, og all kokkelering måtte gjøres med forsiktighet. Heldigvis fant vi ei snøfonn der vi kunne plassere primusen, under sånne forhold tok vi ingen sjanser. Lang og tynn, akkurat som fiskeren.Den fikk leve videre.Det gjelder å være forsiktig når det er så tørt i terrenget.Aldri feil å avslutte kvelden på denne måten. At Jarle er en ivrig fisker er jeg fullt klar over, men ble likevel litt satt ut da jeg våknet på natten og gikk ut av teltet for å slå lens. Der stod han på liggeunderlaget sitt i kun ullbokser og ulltrøye, med et innbitt blikk mens han kastet sluken målrettet i vatnet. På god og brei Ramstadals-dialekt sa han bare "Perfekt vindretning, no e det kjempeforhold, hiv de rundt å fisk for f....!" Mannen som seg hør og bør sov ute under åpen himmel, hadde våknet av at vindretningen endret seg fra nord til vest, imponerende nok bare det. Og i tillegg på det som jeg tror kun var på rent instinkt, reist seg rett opp og begynt å fiske. Da snakker vi ivrig, og plutselig skjønte jeg hvorfor Jarle stort sett er den som får mest og størst fisk. Sjokkskadet og forfjamset tutlet jeg meg tilbake i teltet og sovnet. Her har jeg tydeligvis mye å lære. Noen fortrekker å droppe teltet, kudos!Morgenkaffe, mens "nattfiskeren" enda ikke har våknet. Det ble tro det eller ei ikke den helt store fangsten resten av turen heller. En ørret til kom på land, og vi anslo den til å være halvkilos. Denne også fikk svømme videre, tror jeg begynner å bli "soft" på mine eldre dager. Vi prøvde også litt i et annet vatn i nærheten, uten at det hjalp. Men med det været som var på denne turen kunne vi ikke klage, det var bare å nyte. I løpet av de knapt to dagene vi var på tur traff vi ikke en kjeft her oppe, bare det var jo en stor bonus. Så får vi satse på at det heller blir satt ny rekord neste år, da skal tokilosgrensa brytes! Til slutt er det bare å takke Jarle for turen. Som du ville sagt det selv,"Ditta va knall!". Enda en halvkilos som fikk leve videre.Vi setter kursen mot et nytt vatn.Fotbad er undervurdert.Ivrig fisker. Nesten som å se et rovdyr som sniker seg inn på byttet. Se hele artikkelen

Hvor ble det egentlig av våren? Her på Sunnmøre, og sikkert flere steder, gikk det mer eller mindre fra vinter direkte til sommer. Vi ble nesten litt snytt for våren, men den unormale varme maimåneden har hatt sine fordeler, nemlig at det ble tidlig isfritt på fjellet. Endelig kunne jeg finne frem haspelutstyret igjen. De siste fire årene har jeg og Jarle fått til en tur til det som vi kaller Storfiskvatnet. Vi, eller bare Jarle da, har fått flere storørreter her og dermed har det fått dette treffende navnet. Tidligere har vi tatt turen i løpet av juni, men i år kunne vi allerede gjøre den i mai. Rekorden i Storfiskvatnet er på 1,9 kg, og du kan bare gjette hvem som fikk den. Eeeehhhhhh riktig, det var ikke meg, men Jarle. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å ta han med i det hele tatt. Uansett var det naive håpet at det skulle bli satt ny rekord i år. Endelig er sommeren her. Turen startet egentlig helt supert, allerede på andre kast var det fast fisk. En litt slapp ørret på ca 500 gram. Denne fisken var slående lik meg selv, nemlig lang, tynn og med dådyrøyne til å smelte av. Dette gjorde at jeg ikke hadde hjerte til å knerte han, og valgte derfor å sette den ut igjen. Det er viktig at vi tynninger holder sammen! Håper den blir enda større til neste år. Etter en sånn lovende start skulle man tro at det bare kunne gå oppover, men neida. Det ble med den ene fisken første dagen. Uansett var det fantastisk flott å være på fjellet igjen, og været var helt upåklagelig. Det var knusktørt i terrenget, og all kokkelering måtte gjøres med forsiktighet. Heldigvis fant vi ei snøfonn der vi kunne plassere primusen, under sånne forhold tok vi ingen sjanser. Lang og tynn, akkurat som fiskeren. Den fikk leve videre. Det gjelder å være forsiktig når det er så tørt i terrenget. Aldri feil å avslutte kvelden på denne måten. At Jarle er en ivrig fisker er jeg fullt klar over, men ble likevel litt satt ut da jeg våknet på natten og gikk ut av teltet for å slå lens. Der stod han på liggeunderlaget sitt i kun ullbokser og ulltrøye, med et innbitt blikk mens han kastet sluken målrettet i vatnet. På god og brei Ramstadals-dialekt sa han bare "Perfekt vindretning, no e det kjempeforhold, hiv de rundt å fisk for f....!" Mannen som seg hør og bør sov ute under åpen himmel, hadde våknet av at vindretningen endret seg fra nord til vest, imponerende nok bare det. Og i tillegg på det som jeg tror kun var på rent instinkt, reist seg rett opp og begynt å fiske. Da snakker vi ivrig, og plutselig skjønte jeg hvorfor Jarle stort sett er den som får mest og størst fisk. Sjokkskadet og forfjamset tutlet jeg meg tilbake i teltet og sovnet. Her har jeg tydeligvis mye å lære. Noen fortrekker å droppe teltet, kudos! Morgenkaffe, mens "nattfiskeren" enda ikke har våknet. Det ble tro det eller ei ikke den helt store fangsten resten av turen heller. En ørret til kom på land, og vi anslo den til å være halvkilos. Denne også fikk svømme videre, tror jeg begynner å bli "soft" på mine eldre dager. Vi prøvde også litt i et annet vatn i nærheten, uten at det hjalp. Men med det været som var på denne turen kunne vi ikke klage, det var bare å nyte. I løpet av de knapt to dagene vi var på tur traff vi ikke en kjeft her oppe, bare det var jo en stor bonus. Så får vi satse på at det heller blir satt ny rekord neste år, da skal tokilosgrensa brytes! Til slutt er det bare å takke Jarle for turen. Som du ville sagt det selv,"Ditta va knall!". Enda en halvkilos som fikk leve videre. Vi setter kursen mot et nytt vatn. Fotbad er undervurdert. Ivrig fisker. Nesten som å se et rovdyr som sniker seg inn på byttet. Se hele artikkelen

Dette var saker! For en tur og for en turrapport🙌

Gjorde det akkurat og da fungerte det:) Da ble det enda et telt gitt:) Takk for svar..

Fungerer fortsatt ikke... Kommer ingen rabatt når jeg er logget inn... Fasiken assa!

Merkelig. Har gjort det via telefonen, kanskje det er det som skaper trøbbel. Får prøve på en pc når e kommer hjem. Takk for svar👍

Jeg skjønner ikke helt. Er logget inn og har lagt et Helsport superlight 4 camp inn i handlevognen. Men får ingen rabatt. Er jo medlem og mottar nyhetsbrev, så skulle tro det funket..

Takk for tips.. Må kanskje utsette turen ei uke eller to for å vente på flere alternativ👍 Men vanskelig å vente, har skikkelig fiskefeber!!! Bare hyl ut om du kommer på noe annet. Vi burde jo laget en tråd med oversikt over hvor det begynner å bli isfritt på Sunnmøre.. får se...

?

Hei. Noen som har et godt tips til hvor jeg bør dra på tur i helgen for å fiske ørret? Må også være greit å slå opp teltet siden jeg tenker å overnatte.. Alltid en utfordring å finne isfrie vann så tidlig på våren, hvertfall som også innbyr til teltovernatting.. Vurderer Alnesvatnet, men hadde vært kjekt å prøvd noe nytt..👊 Send gjerne PM om du ikke vil ta det her...👍

Endelig vår! Det har virkelig vært noen flotte dager her på Sunnmøre den siste tiden, og jeg kan merke på hele kroppen at sommeren begynner å nærme seg. På sånne dager er det ikke vanskelig å motivere seg for å dra på tur. Siden jeg ikke nådde helt opp til Svartevatnet på marsturen, bestemte jeg like så godt å prøve igjen denne måneden. Siden det var meldt sommertemperaturer kunne jeg droppe den gedigne vinterposen, og heller pakke med en lettere dunpose. Dermed var sekken allerede to kg lettere. Men det beste av alt, den digre, tunge og ubehagelige 130 liters sekken kunne droppes til fordel for en 65 liters sekk. Man kan bli rørt av mindre. Å gå fra tungt vinteroppakning til lettere sommerutstyr er bare en herlig følelse. Chillaxing på Emblemsfjellet. Om selve turen er det egentlig ikke så mye å si. Været var flott, og det var ingen problem å komme seg helt opp til Svartevatnet på den våte, men kompakte snøen. Jeg gravde ei svær bålgrop som aldri ble tatt i bruk. Jeg orket rett og slett ikke å samle sammen brensel, primusen gjorde jobben. Det som ble et problem, var at jeg fikk to solide gnagsår som egentlig gjorde turen rimelig ubehagelig. Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når jeg kom hjem og var rimelig mørbanka på føttene, kunne jeg kjøre på med en egenkomponert spabehandling. Denne bestod av fotbad i grønnsåpevann, kald IPA og fotballkamp. Etter ei sånn luksusbehandling forsvant gnagsårene sporenstreks, det skal jeg love deg. Flotte forhold på vei oppover.Enkel og grei krypinn.Greit å våkne til dette.Utsikt mot Sunnmørsalpene.Leirplassen på avstand.Svartevatnet. Isbor hadde jeg selvsagt ikke med. Tabbe.Det er vår på fjellet. Da var jaggu aprilturen også i boks. Nå håper jeg at maituren kan bli på barmark, med fisking på isfritt fjellvatn. Har en liten plan om hvor dette kan bli, men ingenting er avgjort enda. Nå skal beina få kvile seg noen dager før jeg tar på fjellskoa igjen, og det spørs om det ikke må bli noen spabehandlinger (ala Eriksen) til, før jeg er heeeeeelt klar. Skål!Se hele artikkelen

Endelig vår! Det har virkelig vært noen flotte dager her på Sunnmøre den siste tiden, og jeg kan merke på hele kroppen at sommeren begynner å nærme seg. På sånne dager er det ikke vanskelig å motivere seg for å dra på tur. Siden jeg ikke nådde helt opp til Svartevatnet på marsturen, bestemte jeg like så godt å prøve igjen denne måneden. Siden det var meldt sommertemperaturer kunne jeg droppe den gedigne vinterposen, og heller pakke med en lettere dunpose. Dermed var sekken allerede to kg lettere. Men det beste av alt, den digre, tunge og ubehagelige 130 liters sekken kunne droppes til fordel for en 65 liters sekk. Man kan bli rørt av mindre. Å gå fra tungt vinteroppakning til lettere sommerutstyr er bare en herlig følelse. Chillaxing på Emblemsfjellet. Om selve turen er det egentlig ikke så mye å si. Været var flott, og det var ingen problem å komme seg helt opp til Svartevatnet på den våte, men kompakte snøen. Jeg gravde ei svær bålgrop som aldri ble tatt i bruk. Jeg orket rett og slett ikke å samle sammen brensel, primusen gjorde jobben. Det som ble et problem, var at jeg fikk to solide gnagsår som egentlig gjorde turen rimelig ubehagelig. Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når jeg kom hjem og var rimelig mørbanka på føttene, kunne jeg kjøre på med en egenkomponert spabehandling. Denne bestod av fotbad i grønnsåpevann, kald IPA og fotballkamp. Etter ei sånn luksusbehandling forsvant gnagsårene sporenstreks, det skal jeg love deg. Flotte forhold på vei oppover. Enkel og grei krypinn. Greit å våkne til dette. Utsikt mot Sunnmørsalpene. Leirplassen på avstand. Svartevatnet. Isbor hadde jeg selvsagt ikke med. Tabbe. Det er vår på fjellet. Da var jaggu aprilturen også i boks. Nå håper jeg at maituren kan bli på barmark, med fisking på isfritt fjellvatn. Har en liten plan om hvor dette kan bli, men ingenting er avgjort enda. Nå skal beina få kvile seg noen dager før jeg tar på fjellskoa igjen, og det spørs om det ikke må bli noen spabehandlinger (ala Eriksen) til, før jeg er heeeeeelt klar. Skål! Se hele artikkelen

Usikker, tror jeg hadde tatt med et lag til. Har aldri sove ute med kun fjellduken. I hengekøye blir jo det ekstra kaldt i forhold til om du ligger på bakken (min erfaring), så lurt å ha et godt underlag i køya....Så er jo det litt mer luftig enn å sove i telt, så gå for to lag så er du helt sikker. Blir bra!

Blir spennende å følge ned. En tur jeg har hatt lyst å prøve selv i flere år.. Lykke til👍

Rødlandstua? Ikke så lang å gå da, men veldig fint... http://panneband.blogspot.no/2018/01/arets-frste-utenatt-og-nye-turplaner.html?m=1

Det var jo et meget godt tilbud.. Må skaffe meg DNB mastercard da..😂

Hva kostet det? Frister....!

Så hadde jeg endelig fått ryddet litt tid til marsturen. Det var ingen voldsomme planer denne gangen heller. Målet var å kave seg opp til Svartevatnet på Emblemsfjellet, få satt opp en tarp og fyre et lite bål. Med andre ord, business as usal. Men det skulle vise seg at turen ikke ble helt som planlagt. Det ble litt senere avgang enn planlagt, og sekken var i tyngste laget. Dermed gikk det treigt oppover i våt og råtten snø. Da jeg kom utenfor løypa og tok på trugene, vasset jeg med snø opp til knærne. Så når mørket kom var jeg dausliten, og fortsatt ikke fremme. Dermed ble det å etablere leir midt i ingenmannsland. Her fant jeg ei lita flate midt i skauen og fikk satt opp tarpen. Det begynte faktisk å blåse opp en del, det å kunne ligge nokså beskyttet i skauen var ikke så dumt. Så var det bare å fyre opp et lite minibål under duken, og sprette den første pilsa. Kombinasjonen av bål, øl og smågodt er undervurdert. Selv om ett av disse elementene bidrar til å dra opp vekten på sekken betraktelig. Rynketryne koser seg under tarpen. Natten passerte uten særlig dramatikk, sett bort fra en liten ting. Vinden tok seg kraftig opp, og midt på mørkeste natten våknet jeg av et vindkast som tok skikkelig tak i duken. Ikke lenge etter hørte et smell og så at ene bardunen hadde slitt rett av. Dermed ble det ut av soveposen for å bedrive litt repareringsarbeid. Så sikkert ikke smart ut der jeg sto med fjellsko, boksershorts og ingenting anna. Heldigvis for meg, og ikke minst for dere, ble ikke dette dokumentert bildemessig på noen som helst slags måte. Etter et lite kvarter var jobben gjort og jeg kunne sove trygt gjennom resten av natten. Når dagen kom ble det obligatorisk morgenkaffe, og et par brødblingser før jeg satt kursen hjemover. Snøsmelting til morgenkaffen.Sov godt her stort sett gjennom hele natten.Tarpliv er jaggu ikke verst. Så var marsturen over, og jeg kan allerede se fremover mot april og ny tur. Til tross for litt problemer, er ei natt under en tarp absolutt å anbefale. Ikke minst på vinterhalvåret når man slipper å bekymre seg for mygg og anna småkryp. Har du ikke prøvd dette før, er det bare å hive seg rundt. Kjøp ei billig presenning på Biltema og noen barduner, så er du klar. Mer komplisert trenger man ikke å gjøre det. Bare sørg for at bardunene holder, så du slipper å skjemme deg ut mitt på mørkeste natten. Haaadeeee...Se hele artikkelen