Stig

Har ingen anbefalinger selv, men kom på at jeg en gang leste noen generelle utstyrsanbefalinger til "breferd" av Nils Faarlund. Interessant å lese - ganske uvanlige synspunkter. Men han begrunner dem iherdig. Her er linken: http://www.shu.no/mineutstyrsvalg.html. Han tar for seg isøkser helt til slutt i artikkelen.

Tenkte dette kunne være en passende anledning til å gjøre dere debattanter oppmerksom på et dikt jeg synes er fint. "Stå vakt om naturen!" er skrevet av Theodor Caspari, og jeg fant det i hans bok "Av Jotunheimens saga". Det er pompøst så det holder, men mer aktuelt i dag enn da han skrev det for minst 60 år siden. Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned! Dem opp mot de hissige hjerner! – La fjellvidda hvile i soldagens fred i dryss av de evige stjerner. Slå døgnets urolige røster med bann lys fred på de fattige lier! – Gi Norge et lysende "ingenmannsland", hvor skapningens herre tier! – Et rike hvor rypa kan duke sin disk i fred for den lurende snare, hvor rugda kan tiske med vier og brisk og orren fortro seg til hare. – Hvor snepa kan rede sin lønnlige seng, når avskjedens time er nære, og heilo kan stemme sin sorgfulle streng og te ham den siste ære. – Hvor fjellvannet drømmer i glitter og glans – og gjøken kan lyse til messe, hvor tranene treder sin sælsomme dans, og elgen kan fredelig gresse. – Og slipp så den ærlige bamse til fjells, og ens ikke bondens besværing. – Og liver han opp med sin gråbrune pels, så gi ham en sau til fortæring. – Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned! Dem opp mot de hissige hjerner! – La fjellvidda hvile i soldagens fred i dryss av de evige stjerner. Da fanger du stillhetens lydhøre sinn og drømmer med alt hva som lever, da hører du Guds, den allmektiges trin, så tyst over vidden han svever. –

I NTKs "Norsk Fjeldsport" fra 1914 er det en artikkel fra ekspedisjonen skrevet av Carl W. Rubenson selv. Boken koster deg sikkert en halv månedslønn dersom du skulle finne den på et antikvariat. http://www.ntk.no/NorskFjellsport/NF_1914.htm

Selvfølgelig ønsker vi det!! Jeg er ikke så sikker på at Hestmannen er kjent blant de fleste. Ihvertfall hadde aldri jeg hørt om fjellet før jeg kjørte Kystriksveien (RV 17) i fjor sommer. Kanskje vil du i samme slengen fortelle oss om sagnet? Det om Vågakallen, Suliskongen, Hestmannen, osv.? Stig

Jeg synes ikke det er så rart at dette forumet preges av toppturentusiaster og de mer krevende turene. For det første er denne typen turer ofte forbundet med usikkerhet. Derfor ønsker man å samle inn så mye informasjon som mulig på forhånd. Er graderingen av Heftyes renne korrekt? Kan Halls hammer omgås? Hvordan er snøforholdene på Heillstuguryggen akkurat nå? Hva er pf. på grushaugen nedenfor Vestre Leirungstind? Behovet for å spørre om og utveksle informasjon om "lyngsubbeturer" er adskillelig mindre. For det andre er det vel relativt enkelt, litterært sett, å skrive om topper og andre turmål som nås og ikke nås, problematiske passasjer, tidsangivelser, osv. Det er nok dessverre vanskeligere for en fjellbohem å beskrive de natur- og sanseinntrykk han sitter igjen med etter en dag blant fjellblomster. Dessuten er dette mer personlige opplevelser det kanskje ikke føles like naturlig å dele?

Hvorvidt stormmatter er en bra ting har vært diskutert i flere tråder her på utstyrsforumet. Gå til søkesiden og søk på "stormmatter", og du vil kunne lese mange tidligere innlegg med ulike meninger om dette. Her er forresten et klipp fra FAQen på Hillebergs egne nettsider (www.hilleberg.se):

Tilfeldig surfing forleden dag ledet meg til Geir Åke Dahlens "Toppomania" nettsider (www.home.no/akeda/index.html). Der definerer han begrepet "sekundærfaktor". Jeg siterer: "Sekundærfaktoren [til en topp/et punkt] forteller hvor langt unna på jordoverflaten man minimum må dra fra toppen før man kommer til et høyere punkt." Sekundærfaktoren blir altså den horisontale fetteren til primærfaktoren. Jeg vet ikke om han har funnet på det selv eller om han har plukket det opp fra andre kilder, men jeg har ihvertfall aldri hørt om det før. Det naturlige spørsmålet blir så om en topps sekundærfaktor er en interessant egenskap. Den umiddelbare tolkningen er at den er en indikasjon på hvor ruvende en topp fremstår i omgivelsene; jo høyere tall desto større sannsynlighet for et fritt rundskue. Jeg tror også at sekundærfaktoren kan brukes (muligens i kombinasjon med høyde over havet, etc.) til å definere nye og prestisjefyllte toppsamlinger. Dahlen lister her opp 55 norske topper (samtlige?) med sekundærfaktor over 30 km: www.home.no/akeda/geo/sekf30km.html. Jeg kjenner ikke alle disse fjellene, med det synes å være en samling av majestetiske topper med imponerende geografisk spredning. En slags "Jeg har vært på høyeste punkt i alle norske fjellområder"-liste. (Forresten overrasker det meg at ikke Rondslottet er med - er det Snøhetta som ødelegger?) Dessuten: Mon tro om ikke "Seven summits" kan defineres som de syv fjell i verden med høyest sekundærfaktor...? Så er det bare å forske i vei. Er det f.eks. noen sterk sammenheng mellom primær- og sekundærfaktoren? Kanskje noen vil ta for seg alle 2000-metringene og plotte primærfaktoren mot sekundærfaktoren?

For et par år siden gikk jeg omtrent samme tur med telt, og her er et tips for teltere: Det er utrolig flott å overnatte på toppen av kollen oppe ved Snørestødet. Altså på den haugen som danner det lille skaret som stien mot Midtmaradalen går igjennom. Der oppe er det flatt og nydelig, hvit mose. Og utsikten oppover og nedover Utladalen er fantastisk! Man må riktignok gå et par minutter for å hente vann. Veien om Snørestødet er vel en liten omvei i forhold til den ruta Julia her beskriver. Men den er mindre bratt. På vei ned gjorde jeg nettopp dette. Og det inntrykket jeg satt igjen med var at noe av idyllen er i ferd med å gro igjen, at blomsterengene der inne var på vikende front i forhold til busker og småtrær. Tror dessverre det var enda mer idyllisk der oppe den gang beitedyra holdt småskogen nede. På den annen side kan vi vel være glade for at vi i dag er så rike at vi slipper stølsdrift...

Jeg blir ikke det minste provosert av at Lyngve karakteriserer sørryggen på Uranostinden som "veldig greit". Dette til tross for at jeg sikkert ikke ville turt å gå den selv - selv i "tørt vær". Det kan være interessant å lese om høyst subjektive, men ærlige!, oppfatninger av vanskelighetsgraden uten at det hele tiden tas en masse forbehold. Det er jo sjelden tvil om hva som er turrapporter fra småbarske tinderanglere og hva som er forsøk på objektive rutebeskrivelser myntet på den gjennomsnittlige fjellfant. Jeg vil derfor lansere en variant av Mortens formaning ovenfor. "Det kan være kjekt å ha i bakhodet når du leser.." Det plasserer tolkningsansvaret der jeg mener det hører hjemme.

Gratulerer! Til hvilken fjelltopp går bryllupsreisen?

Kloke ord, Parbat. Jeg er på ingen måte direkte uenig med deg, og naturligvis er det jo kun spekulasjoner fra sofakroken jeg kommer med. Men mitt inntrykk forblir likevel at Kukuczka i gjennomsnitt tøyde strikken minst en centimeter lenger enn sine klatre-kollegaer - herunder også Messner. Sikkert er det ihvertfall at han må ha voldt sin mor og sitt livsforsikringsselskap konstant bekymring. Nå som eksemplaret ditt synes å gå på sirk blant Fjellforums brukere, kan vi kanskje snart vente oss andres reaksjoner? La meg til slutt komme med en egen anbefaling: "The Story of the Savage Mountain" av Jim Curran. Den omhandler de mest interessante K2-historiene, fra britenes oppdagelse av Karakoram på 1800-tallet og frem til 1995-sesongen. En beretning full av menneskelig heltemot, lidelse og dårskap. Og Kukuczka har selvfølgelig en av de aller barskeste rollene også i dette dramaet.

Jeg anbefaler: Vågakallen (942 moh) på Austvågøy. I fjor sommer hadde jeg en kveldstur opp på dette Lofotens aller mest markante fjell. Opplevelsen går med klar margin inn på min "topp 10" liste. Ja, i min beruselse over utsikten fra toppen glemte jeg for en stakket stund at Jotunheimen tross alt er Norges klart mektigste fjellområde. Startpunktet for den enkleste ruta opp ligger noen minutters kjøring fra Henningsvær rett innunder den klassiske klatreruta "Presten". Jeg tror stien er stort sett enkel å følge helt til topps skjønt det kan sikkert være lurt å forhøre seg på forhånd om nøyaktig hvor man bør gå. Normalveien skulle ikke by på de store fysiske eller psykiske utfordringer for en tinderangler - ihvertfall ikke i tørt og pent vær. Et par 2-3 meters klyvepunkter grenser vel opp mot klatring, men disse er ikke særlig utsatte. Det mest usatte og for mange kanskje ekleste punktet er "Taket" - et sva som må krysses. Her er det dumt å snuble i skolissene sine. Til gjengjeld er svaet slakt og meget enkelt. Har lagt ut noen bilder fra turen i fall det kunne inspirere: www.elmacho.info/vaagakallen Stig

Jeg føler ikke at "kvittut" umiddelbart gir meg assosiasjoner til "whiteout". I mine ører høres det mer ut som navnet på en hytte eller et utsiktspunkt (jfr. Kikut i Oslomarka). Synes f.eks heller ikke at "svartut" et godt norsk ord for "blackout". Vil en ikke bruke ordet "whiteout", tror jeg uttrykket "tett tåke" i de fleste situasjoner kan uttrykke det samme. Særlig når en snødekt bakke er underforstått. Må man være helt eksplisitt, kan man vel bare si at "alt ble hvitt". Tilsvarende har vi heller ikke et norsk ord for "blackout", men i stedet kan vi bruke "det svartnet". Du kan jo forfølge denne saken i Ordsmia på Norsk språkråds nettsider. Stig