eaa

Hei Trond, og takk for sist! Vi så bilen din sto ved Geitsetra da vi dro. Det ble kun en rusletur i "grøfta" på oss denne søndagen - noen måtte hjem i tide, og kabalen med bilene gikk ikke opp. Må si jeg misunte deg litt der og da...

Hei Kim! Du skal på tur igjen, skjønner jeg. Hadde faktisk tenkt å spørre om å få slenge meg med på Dovre, men oppdaget at vi skal ha rakfisklaget vårt på jobben den fredagen (på St.Olav), så da er jeg vel hverken gang- eller kjørbar på ei stund... Jan Ola ordner vel med en form for natursti som vanlig, så vi får nok friskluft lell! Håper Line ikke har noe horn i sida på Tom da! Høres.

Helt greit uten klatring/sikring, hvis du går nedunder høyde 1897 på vestsida. Opp igjen i ei bratt renne med noe løs sten, så gå ikke etter hverandre der! Nedfarten på nordryggen er spennende i kampesteinsur - finnes nok ikke maken til storsten i resten av Rondane. Anbefales.

Min første: (og da snakker jeg topper, ikke damer... ) Snøhetta/2286 juli 1978. Min siste: Kyrkja/2032 13. sept. 2003 (+ Langvasshø/2030, Visbretind/2234 samme dag) Gleder meg til skisesongen...

Enig m/ Kim. Vurderer man toppunktet isolert sett, har vi nok en god aspirant til tittelen i Hurrbreatind/2060, som kun er en grå kul i steinrøysa mellom Loftet og St. Smørstabbtind. Til dens forsvar kan nevnes østveggen, samt mer spennende elementer like ved, som Hurrbreen og egga ut mot Bakarste Skagsnebb/2093... Men å gå over toppen gir ikke akkurat puls!

Joa, 3 mann blir noe snaut, men jeg trøster meg med at er man tjukk nok i hue må sprekken være stor! "Tji-hi" - shit happens! Du har snakket med Jan Ola, skjønner jeg! N-1 eksisterte liksom ikke da vi var der da (den ble vel innmålt omtrant samtidig, tror jeg). Var opptatt med å fotografere rundskuet jeg, mens gutta trippet bortom N-1. Men, alt tyder vel på at der også er en N-2, så ædda bædda - den var ingen av oss nedom! Men, vi kunne tenkt oss å gå nordryggen langs breen opp til Visbretind, over toppen og videre øst over breen, og tilbake igjen over Semelholstindene. Så da plukker vi vel disse småtoppene da... Ellers har vi synset litt på om kanskje 10m primærfaktor er en litt for fingranulert inndeling, de blir jo små oppi der... Kanskje 20m er det riktige? Da følges ekvidistansen i kartene, og flere av de "gyldige" toppene vil dermed være reprensentert i kartene også?

Var selv på Visbretind 15/9, og beskuet Visbreen derfra. Brefallet mot Visdalen langs Semelholstindene var grovt oppsprukket, og vil nok være krevende å gå. Min. 3 mann i lag vil jeg tippe.

Noen som er oppdatert på forholdene på Visbreen langs følgende rute: Midtre Urdadalstind/2061 - Semmelholstind/2147 - Nørdre Semelholstind/2004. Siden egga mellom Semelholstindene krever sikring/klatring, tenker vi å gå ned på Visbreen fra Semmelholstind/2147 og nordover mot Nørdre Semelholstind/2004. Er dette farbart for to mann i tau for tida (09.09.03)?

Hvordan er mulighetene nå for å gå fra Leirdalen og videre Hurrbreen opp langs Loftet? Tenkte å gå opp til bandet mellom Veslfjelltind og Loftet. Betraktet fra Bakarste Skagsnebb 25/8 så isen temmelig jevn og sprekkfri ut langs nordre brekanten, dvs. inn mot Loftet. Dog synes det å ligge mye sprangstein utover isen. Noen som har vært der nylig?

Har i løpet av juli tenkt å gå en tur til Tverrådalskyrja i Sjåk, fra Sota seter. Ruta krysser en arm av Fortundalsbreen, og går videre opp sørryggen til topps. Hvordan er denne brekryssingen? Det er ikke lange biten, og den ser ralativt flat og kurant ut på kartet. Forutsatt normal bre-aktsomhet, kan den gåes uten tau, evt. alene?

Glemte å logge meg på før jeg svarte deg, Kim. Sorry, må skjerpe meg på dette...!

Hei Kim! Æ ha gådd Smedegga, og æ vart'itt skræmt! Tvert imot, jeg stortrivdes oppi der. Er jo ikke direkte avskrekkende heller, dette da. Og som sagt, skoa var suverene for mine ben, men jeg har jo slike yndige og slanke små alveføtter, vet du! Og det kan jo ikke lages sko for alle slags kløver heller (knegg knegg)! Dessuten må man jo ha italienske sko, må vite (litt Gatsby altså...)! Neida, spøk tilside... Crispi Makalu har som du sier et italiensk preg, i den forstand at de har en relativt slank lest. Vrist-høyden er dog normal. Dette passer meg utmerket, jeg har alltid brukt slanke sko - de passer føttene mine, og blir samtidig mer presise i fot-isettet enn en mye bredere og klumpete sko. Lettere blir de også. Men sånn er det nå engang - omkvedet fra barnevisa stemmer vel her: "Ingen er vi like, men det er utenpå!" For vi er nok mer like innvendig, tør jeg tippe... Ellers'a - igang med Hurrungane?

Jeg har nyss kjøpt meg et par Crispi Makalu. Dette er en robust og stiv sko for langtur/høgfjell/klyving/bre. Jeg har kun gått jomfruturen med disse, ca. 25 km/1350hm - over Vesle- og Storsmeden i Rondane. Det ble en ubetinget positiv erfaring. Sålen har en liten krumning som gjør at skoen "ruller" veldig lett framover i steget. Den kjennes derfor ikke særlig stiv ut på foten, selv ved gange på sti og veg. Under klyving synes skoen fjellstø (passende ordvalg!), har du sålekanten inne på ei centimeter bred hylle, er det som å stå på golvet. "Nedover-egenskapene" synes også glimrende. Jeg gikk ned brattura på sørvestsiden av Storsmeden og ned i Kaldbekkbotn. Ura er styggbratt, og består mye av løse skråliggende heller. Selv da satt skoen som støpt på foten, uten at foten skled framover i skoen. Crispi Makalu er en semi-høy støvel. Skaftene er, som resten av skoen, temmelig stive. Man bør derfor ikke snøre skaftet for stramt, skoen gir ypperlig ankelstøtte selv når skaftet er relativt løst snørt. Når man først finner ut hvor stramt sko/skaft skal snøres, er skoen komfortabel som en sokk på bena. Nå har vi ikke alle like føtter, men denne støvelen passer mine føtter perfekt. En jomfrutur på 10 timer uten det ringeste gnag eller ømhet med en såpass stiv sko, borger for en veltilpasset støvel. Jeg sanset ikke tendenser til andre plager i fx rygg eller knær heller. Konklusjonen så langt blir at dette er en ytterst komfortabel og ergonomisk riktig støvel, som synes robust og gjennomført. Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale Crispi Makalu. Førsteinntrykket tilsier at den burde skifte navn- fra Makalu til Makalaus!

Jeg har planer om innkjøp av stegjern. Disse skal sannsynligvis ikke brukes til så lange "gåstrekninger" på snø/flatbre, men mer til kortere brevandring/kryssing og innimellom noe isklyving. Jeg tenker på Grivel G12 Cramp-O-Matic, se http://www.grivel.com/menu/en/main.html (velg der Products | Crampons). Har noen derute prøv dette stegjernet? Andre erfaringer/meninger om valg?

Oops! Glemte visst å logge meg inn i ovenstående innlegg om lavvú-duker. Sorry...

Hei Torgeir! Jeg har ikke prøvd denne Sportivia-støvelen, men finner at den likner særs mye på Crispi Makalú... (http://www.crispi.no/crispisommer/hoyfjell/makalu/makalu.htm) Jeg har bestemt meg for Crispi-varianten. Den er i 3mm sømløst glattlær, pløsen er også i lær. Glattlær er lettere å "vanntette" enn nubuck. Støvelen er forberedt for step-in crampons, og har skapelig høyde for bre-slushet, samt god kalosjering både i tupp og rundt skoen. Støvelen veier 1130 gr. i str. 42. Som referanse kan nevnes at Lars Monsen brukte denne støvelen tversover Canada...

Er det noen som vet om en web-adresse hvor man finner spesifikasjoner på Varg fjellstøvler? Var noe på SHU.no før, men den web'n synes noe mangelfull for tida...

Fischer BCX Europa 109 Tour er en suveren ski til allsidig fjellbruk. Den er forholdsvis lett, den er bred nok for god bæreevne i løssnø, innsvingt nok til å være lettsvingt, og mjuk nok til å kjøre over skavler samt kuler og staup i løssnøen. Velger man en kort ski, er den ekstremt manøvrerbar i bjørka også, både oppover og nedover, og særlig hvis man får et godt løft på bakskia m/ en wirebinding som Riva 3. Jeg er 1.83 høy og bruker skilengde 1.88. Eneste betenkelighet er som Kim nevner, at den kan bli noe mjuk m/ tung oppakning. Skal man bære mye og tungt, kan man evt. gå litt opp på skilengden, i det manøvrerbarheten likevel sjelden benyttes fullt ut m/ tung sekk på ryggen. Men du finner knapt bedre dagstur- og toppski

Bakgrunnen for enhver forening er fellesskapet og det sosiale i det å utøve samme interesse/aktivitet. Det urbane mennesket er et flokkdyr, avhengig av å styrke sin egen identitet ved å være sammen med andre flokkdyr av samme type, avhengig av selv å bli sett. Jfr. bare den selvopptatte hovedtrenden i dagens reklameverden. At folk likevel søker fjellet er i seg selv positivt, selv om dette for mange forblir en felles og sosial aktivitet innenfor sfæren i et foreningsliv. Mange tør kanskje ikke helt å slippe seg ut i det ukjente alene, være seg sosialt eller i terrenget. Av den grunn trenger nok DNT sine røde T'er, stukne løyper og fellesmåltider. Dette er helt OK, men rettferdiggjør ikke tilrettelegging inn gjennom øde, avsidesliggende og urørt landskap. De som følger stiene søker (når alt kommer til alt) egentlig ikke ødet likevel. Derfor bør sti- og hyttenettene holdes langs randsonene i våre største uberørte områder, og ikke ytterligere fragmentere det lille som er igjen av slikt i Norge. Vi har ikke mange områder tilbake hvor avstanden til veg er særlig stor. Men selv vi ensomme ulver kan vel skjønne litt av denne sosiale tilhørigheten vi også. Vi søker da tross alt tidvis sammen vi óg - fx i dette forumet

Intet skjerper sansene som vandring alene i stor natur. Alt oppleves mer intenst, og man får også med seg mye mer av omgivelsene, enn når man går og småprater og slenger med andre. Slik ferdsel forutsetter dog at man også konsentrerer seg om risiko. Detaljer som medbrakt utstyr, hvor du setter foten, veivalg ol. må fortløpende vurderes. Med erfaring går dette seg greit til, men la aldri sløv rutine ta føringen. Så la ikke røde T'er, stukne løyper, stier mm. lede deg gjennom opplevelsen, uendelig mye mer venter på deg derute. Du får tid til å stoppe opp, tid til å se, tid til å lytte. Opplevelsen blir total, og du ser naturens ekte storhet. Slikt avler selvtillit og kunnskap, men samtidig også ydmykhet og respekt. Vi vandrer vel nok til hope i våre kommersielle flokker som vi gjør, skulle jeg tro. Nei, søk du heller dette: Høgfjell Iskledte mektige tinder under en frostblek himmel. Silkehvite varder som alterlys i rommet. Ingen lyd, ingen spor, ingen krav - ingen Bare evig endeløs fred ...

Helt enig i hovedtrenden i svarene ovenfor. En urørt og opprinnelig natur er en umistelig verdi, som ikke må ødelegges kun av bekvemmelighets-hensyn. I dagens hektiske digitale hverdag, higer våre gener fortsatt etter stillhet. Vi har ingen rett som art til å eliminere dette, like lite som vi har rett til å eliminere original fauna for å drive inntektsbasert virke, være seg husdyrhold eller turisme. Kun det at dagens teknologi muliggjør slik motorisert ferdsel, rettferdiggjør ikke at enhver som mener seg berettiget ukritisk og uregulert kan gjøre som man lyster. Jeg har sett at sørsamer, som utroper seg som urbefokning, har jaget reinsdyr m/ helikopter påmontert sirener! Likeså såkalt "reingjeting" m/ skuter, i et terreng og på en årstid da reinen stod milevis unna, og ikke et reinspor hadde stått i snøen derinne på månedsvis. Og sporene etter firehjuls terrengmotorsykler griner svarte i åresvis over fjellmyrene... Som andre nevner, skuterspor drar i kryss og pine over snaufjellet, langt ovenfor ethvert tiltak som kan kategoriseres som nytte- eller næringsrettet. I vintres fartet jeg en del i et til vanlig ødslig og folketomt ingenmannsland i Sør-Norge, bla. for å sjekke sportegn etter snøugle. Jeg må si jeg ble rimelig nedstemt av å se at sjøl der var det stint av skuterspor, over store arealer var spornettet så tett at jeg krysset spor (i alle retninger) for hver 50. meter! (Jo, det er sant!). Dette gjelder ikke bare praktisk ferdsel, men det står om forståelsen av og respekten for ektheten i en urørt natur. Dagens urbane og bråkjekke menneske er i ferd med ikke lenger å være i stand til å se sin egen målestokk, istand til å vise ydmykhet overfor naturen, være stor nok til å innrømme hvor små vi egentlig er...

Snekker du om sola så skinner'a... Var sjølsagt for rask igjen. Mitt forrige innlegg kom inn som "Gjest", fordi jeg ikke var innlogget! Sorry, må skjerpe meg nå...

Hei Pål! Du sier at tidl. Sagtind formentlig har hett Simlepiggen før. Dette kan da umulig stemme, i det Simlepiggen (1721) også finnes annensteds i Rondane - på sørsiden langs Illmanndalen. I så fall burde Trollronden vært et langt riktigere navn enn Trolltinden. Men hvorfor skifte navn i det hele tatt? Kunne ikke toppen fått hete Sagtind slik den lenge har gjort? Hvorfor måtte navnet flyttes til tidl. Bråkdalshø på vestsiden av Verkilsdalsbotn? Jeg ser liksom ingen beveggrunn til å skifte navn i det hele tatt. (PS. Dette innlegget er jeg sikker på at jeg la inn under "Fjellforum", og ikke her i "Alt som ikke passer inn i kategoriene ovenfor". Kan innlegget i sin helhet flyttes til "Fjellforum", slik det egentlig var ment?)

I fjor skiftet jeg ut mine slitne Rondane-kart, før jeg utpå ettersommeren gikk en tur til Sagtind (2018). Stående ved varden ser jeg at kartet sier jeg er på "Trolltinden", ikke lenger Sagtind. Hvorfor dette navneskiftet? Hvorfor blir brått gamle vindomsuste navn, nedfelt og satt gjennom sagn og sekler, pluselig skiftet ut? Ser også at tidl. Bråkdalshø langs Verkilsdalbotnens vestre side nå har fått navnet Sagtindan. Forvirrende spør du meg Kjenner noen historien bak dette? Har navnet "Trolltinden" vært brukt før derinne? Hvor kommer det dette fra? Umiddelbart assosierer jeg det navnet med landskap vesentlig lenger vest i Norge...