eaa

Gluttsnipe (Tringa nebularia) Vår største snipeart (30-34 cm). Skiller seg greit i flukt fra de foreslåtte Skogsnipe og Grønnstilk på den lange hvite kila fra overgumpen og oppover ryggen. Videre temmelig langt og svakt oppoverbøyd nebb.

Spennende reportasje dette! Sto selv i Isdalen to dager før dere gikk turen, og myste på disse profilene. Kun på gjennomreise, men jeg må si det klødde litt i fjellsjela å se slikt! Heftig landskap ja! Men det hele sluktes raskt av tåke og regn, som det meste ellers i sommer. Ellers så bruker jeg ofte tynne hansker under vedvarende klyving. På tørt føre er svartlaven skarp som høvelblad, og under våte forhold bløtes huden opp og blir mindre slitesterk. Man holder hendede varmere, og derved bedres gripeevnen også, særlig på vått og kaldt fjell. Helt tynne skinnhansker funker meget bra, slike 10-15 kroners arbeidshansker holder fint en langtur eller to.

Steinskvett (Oenanthe oenanthe).

Så høflig de ble da... men jeg heter jo ikke Sverre! Men hvilket kjøtt er dyrest da? Må vel bli rådyr kanskje!?

Tipper nedre halvdel er blå, mens øvre del er firn/slush. Oftest ligger en del sten strødd utover isen i nedre del, som man kan "redde seg" inn på, særlig langs østre kanten. Men breen er glatt nok, selv om den er relativt flat. Sjøl fant vi det best å benytte stegjern opp breen på vår tur over Maradal- og Skagastølstinder tidlig i august i fjor; https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6197 Tipper på noenlunde samme forhold nå. Selv om det var en god snøvinter i år, og dere er tidligere ute på sommeren, så har det vært desto mer regn og vått drittvær, så jeg tipper forholdene er ganske like også nå. Legger ved et par bilder fra ovennevnte tur, tatt 05.08.2006.

Rødvingetrost (Turdus iliacus).

Hehe! Opp som ei løve - og ned som en skinnfell. Shit happens - men det var da ihvertfall ikke delt!

Synes å ane en sender på snøfjellet i bakgrunnen... Mener videre at dette likner Tron/1666. Da kan kanskje toppen i forgrunnen være Blåvorda/1186, beliggende nord for Aumdalen og sør for Alvdal sentrum?

Så var det orddeling igjen da... Ikke for å være surmaget, men da denne qiuz'n ikke på langt nær er så kostbar som tittelen tilsier, så heter det altså "Dyrequiz", og ikke "Dyre quiz".

Jordugle (Asio flammeus)

Hvordan traverserte dere i flanken da? Og forstår jeg deg rett i at dere også omgikk de to "apehamrene" etter Vestre? I så fall hvordan? Vi vurderete ikke omgåelse ned i østsida særlig nøye, idet vi allerede hadde bestemt oss for å gå opp østhjørnet. Men sjøl husker jeg østsida som stupbratt. Finnes det en kurant omgåelse der altså? Mener du da å gå ned venstre (øst) fra laveste under cruxet, eller evt. noe lenger nord? I så fall hvor langt før laveste? Joa, klar over at bildet er noe misvisende, da jeg hverken står høgt nok eller langt nok syd på Visbreryggen til å få et reelt inntrykk. Men bildet er mest ment å vise hvor elementene ligger, ikke å stile ut noen høydevurderinger. Men inntrykket i felt var at også det sørligste hakket er ganske nær PF10. Men målt PF8 er selvsagt godt som gull. Så takk for flott info! Jada, var nok oss det, ref. rapporten derfra: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9147 Vi spottet dere også 30/6 mens vi sto oppi nordflanken på Nordre Semelholstind. Dere var da på veg til innsteget på S. Bukkehols. Hvis du mener bildet 17_Stastopper, så er det tatt fra St. Semelholstind 30/6 kl. 14:28. Så da er vel dere et sted på Bukkeholsryggen der ute..?

Småplukk Etter gårdsdagens travers over Semelholstindene (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9108) var dagens mål litt mindre ambisiøst. Vi hadde planer om å være hjemme i tide, så vi tenkte kun å plukke litt smågodt på Visbretindens nordrygg, nemlig Visbretind N-2/2010 og N-1/2040. (toppene er i "bibelen" (begge opplag) på s. 543 også listet med andre høyder, som nr 40.2/2020 og 40.1/2050. Feil kanskje?) Etter frokost på Leirvassbu, tok vi atter iveg inn Kyrkjeglupen, og været var stadig godt, akkurat som dagen før, og fortsatt stikk i strid med værmeldinga. Vi tar en femminutter før vi forlater Visdalstien, og nyter utsikten mot den mektige nordveggen på Visbretind/2234. Ingen andre er å se noe sted, selv om klokka allerede er 10 på formiddagen. Vi ville følge ryggen helt fra rota, så vi tok peiling på barrabbene nederst langs kanten av Visbreen. På snøflatene øst for Kyrkjetjønne/1465 krysser vi faktisk spor etter to hjort (nei - ikke reinsdyr!). Mye hjort nede i Bøverdalen, og noen streifer tydeligvis opp Visdalen og helt inn hit. Nordryggen er fin å gå, mye fast fjell, og først litt oppe må man inn på sidemorenen i brekanten, like før den første hammeren langs ryggen steiler rød og fin opp av snøen. Under hammeren må en håndfull meter med bratt snø krysses, før et artig lite strekk med fin klyving følger opp hammerfronten. Variert fjell med ymse bergarter, men fast og fint hele vegen. Fine partier med fyrstikkrød lav på rødt berg ser spesielt ut! Kjennsfolk Etterhvert som vi vinner høyde, gråner også været litt mer til. Litt før den nederste av de tre markerte toppene på nordryggen (den med PF<10), ser vi plutselig tre personer oppe på ryggen 100 meter foran oss. Bakerste mann hilser med et kort vink, og jeg hilser tilbake. "Jøss, hvor kom de fra?" spør Robert undrende. Vi studerer så snøleiene under oss i retning Kyrkja, og ser et sporslep som kommer ned fra Kyrkjeoksle sør for Kyrkja/2032, krysser sør for Kyrkjetjønne, og kommer opp mot ryggen omtrent der vi står. "Jøss, det var da et uvanlig veivalg", bemerker vi. I ettertid ser jeg at det var jo ranglerne fra Tinderangling.no (http://www.tinderangling.no/Tur/tur070701.php), som vi jo har truffet før. Og utfra deres turrapport fra Bukkeholstinder 30/6 (http://www.tinderangling.no/Tur/tur070630.php), så vi nok dem da vi selv sto oppe i Nordre Semelholstind dagen før også! Men jeg somlet med litt fotografering her, så vi kom ikke mer i kontakt oppetter ryggen. De forsvant til hovedtoppen, mens vi kun skulle opp til sekundærtoppene. Innunder hammeren nedenfor N-2/2010 skjærer en tårnfalk hann forbi oss, venger ut i retning Visbreen, og slukes av skodda som nå slipper seg ned og allerede skjuler hovedtoppen på Visbretind/2234. Et lite regnyr gror også ut av gråa, men dette gir seg heldigvis raskt. Berget er alt overveiende fast og fint, og med god friksjon. Noen artige klyvepassasjer passeres, og like etterpå står vi på den røde hammeren før N-2, som sees kun 100 m unna. Videre må vi ned noen få meter, før ny trivelig klyving opp på N-2/2010. Virkelig en tiltalende rygg dette! Vel oppe på dagens første første 2k (PF10) tar vi en liten rast, og suger inn utsikten ut over Kyrkjeglupen, Visdalen og Semelholstindene. Artig å memorere gårsdagens etappe der oppe, sett i profil herfra! Men neste topp venter jo like bak oss, så vi klyver først ned et artig lite skar mot denne (PF11), før de siste metrene mot dagens andre og siste kryss unnagjøres, Visbretind N-1/2040. Mission accomplished Flott utsikt imot nordveggen på stortoppen derfra! Det er også brattere ned igjen til egga mot stortoppen herfra enn det er fra N-2. Vi ser nå atter tinderanglerne på ryggen nedunder stortoppen, og bemerker at de vil nok ikke få rare utsikten i dag, idet skydekket jamt sleper nedpå der oppe. Vi knepper noen bilder i ymse retninger, før vi så snur skosålene i motsatt retning, og slipper oss ned på et langt snøleie som kommer opp imot bandet mellom N-1 og N-2. Dette følger vi så nesten helt til dals. Snøen er mjuk og våt, men vi synker ikke i mer enn ei skodjubde, ihvertfall hvis vi holder oss unna kantene og evt. steinøyer ute i snøflata. Men der er bratt, så tråkket går mer ned enn fram, og gamasjene fylles med snø så de står som digre kuler rundt anklene. Vi merker en klar temperaturøkning mot dalen, og sola stikker også fram igjen. Solbrente etter gårsdagen svir det godt på halssidene og i nakken, men heldigvis sløres himmelen litt til igjen mens vi trasker tilbake innover Kyrkjeglupen. Vel 6 timer etter avmarsj er vi tilbake på Leirvassbu, meget godt fornøyde med helgas innhold, en spennende travers over Semelholstindene, og endelig en "ferdigstillelse" av Visbretind! Nordryggen anbefales så definitivt istedet for normalruta over Langvasshø, eller aller best rundturen normalruta/nordryggen! Ikke noe lenger heller, men mer variert, samt to artige PF10'ere som bonus! Ihvertfall for de som liker smågodt..! På hjemtur ble det som vanlig "junking" på Otta, samt løsprat om hva som blir neste trekk. Det vites ikke ennå, for værgudene er ikke nådige over østlandet for tida. Og en erklært fellesferie pleier vel ikke å gjøre det forholdet noe bedre heller akkurat..! Og takk for turen, Robert!

Hehe, ja jeg pleier alltid å ha med meg et tre...

Hehe, joa. Men vi hadde apefaktorkonkurranse på jobben en gang, og det var kun en mann som slo meg! Jepp, leste den før vi dro. Syntes flanken så vel glatt ut, vi da. Takker for korrigering. Rettet i teksten nå! Står heldigvis 2004 alle andre steder...

Vi hadde med 1 tau, et 60m Mammut Revelation 9.2 mm, vekt 3300 gr (55gr/m), fra deres topp Challenge Line serie: http://www.mtntools.com/cat/rclimb/rope/MammutRevelationDynamicRope.htm Men på denne traversen klarer man seg med et 30m tau. Ellers hadde vi med altfor mye slyngbånd (grunnet opplysningene om så mange rapeller), og altfor mye jern. Vi hadde med minst 20 m slyngebånd, fire-fem 120 cm sydde slynger, samt ekstra prusik. Vi hadde med 2 korttau 8mm (ca. 5m?) Vi hadde med 9 karabinslynger - brukte 3. Vi hadde med et helt kilesett (str. 1-10) - brukte 2. Vi hadde med 3 friends (str. 1-3) - brukte ingen. Vi hadde med 4 hex (str. 6-9) - brukte 1. I tillegg både åtter og ATX, fire-fem ekstra løskarabinere (med og uten skru), isøks, sele, svasko og hjelm. Med ryggsekk, kartmappe, reserveklær (skalljakke, fleecejakke, hansker, lue, hals), niste og 2,5l vann i camelbak, samt fotobag på 3.6 kg blir det fort vekt. Havnet på 18 kg altså. Kunne sikkert med nødtørftig klatreutstyr vært redusert med minst 4 kg. I finværet ble ikke reserveklærne brukt, men dette er jo standard sikkerhet i sekken uansett.

Og mere bilder:

Under værskillet Klokka var 06:40 da Robert og jeg tok iveg over snøflatene fra Leirvassbu retning Kyrkjeglupen. Været var over all forventning, sola bakte, og svetten piplet snart på panna, selv om det fortsatt var flate dalen der vi gikk. For vi hadde gamblet litt denne gangen, og dratt på tur sjøl om værmeldinga var heller stusselig. Men det viste seg snart at vi var omtrent på værskillet. Nordover blånet himmelen glassklar og ren, mens sørafor lå skydekket tungt og grått. Skyfronten syntes å ligge i øst-vestlig retning, og hadde tydeligvis stoppet opp også. Derfor på med solfaktor 12! Så vi var mer enn fornøyde, der vi rundet Leirvatnet/1401 på et fortsatt solid snødekke, som i snitt nok var 40 cm tjukt ennå. Dog var de solvendte flatene under Tverrbytthorna tiltagende flekkbare, mens isen ennå lå heldekkende på vannene, selv om vi altså skulle skrive juli mnd. neste dag. Snart så vi dagens mål svartne under sola i motlyset, nemlig traversen over Semelholstindene fra Nordre/2004, over Vestre/2130 til Store/2147. En illkvit tåkedott klynget seg ennå fast over Store, som kastet sin kalde blåskygge utover nakken på Visbreen ved dens fot. Og ut fra tåka falt den kvasse og noe forrevne egga utover mot Nordre. Huh - så spennende ut ja! Vi turet innover flyene foran Kyrkja/2032. Jeg kjente at formen ikke er mye å skryte av, og med en tung sekk full av klatreutstyr og tau, syntes jeg det gikk litt trått. Det var varmt så svetten silte, og jeg drakk uvanlig mye underveis. Der stien faller av utover Visdalen mot Spiterstulen tok vi en liten rast, og vurderte potensielle veivalg opp til Norde Semelholstind/2004. Vestflanken så svapreget og lite innbydende ut, styggbratt er den også. Langs nordryggen lå noen spredte men større snøfelt, og vi bestemte oss for å benytte disse som adgang opp til himmelranda ca. halvveis oppe på fjellet, for så å følge den bare nordryggen til topps. Vi forlot så stien, og slapp oss ned til den grumsete åa foran fronten på Visbreen. Vassføringen var ikke allverden, så kryssingen gikk greit. Den bratte og oppsprukne Visbreen ser flott ut herfra. Men også i denne har det nå dukket opp en bar svaflekk med fossende vann oppe i brefallet, en flekk som ikke var der for 2 år siden, da jeg var her sist... Nordryggen Snart når vi motbakken i Nordre Semelholstind, og vi krysser skrått over til venstresiden av den første snøflanken. Så følger vi snøkanten nesten til endes. Vi ser derfra at videre oppe steiler noen svapregede småknauser som vi velger å omgå på høyresiden. Vi skjærer derfor over snøen til høyre igjen. Her er det såpass bratt at vi benytter isøksene under kryssingen. Vi når fast land omtrent i toppen av snøflanken. Vi runder så hamrene, og når en ny snøflekk bak disse. Denne benyttes i sin helhet oppover, og derfra var det barmark til topps. Neste hammer ble rundet på venstresiden, og snart nærmet vi oss punktet der ryggen smalner av og flater ut sørover mot selve Nordre/2004. Relativt enkel nordryggen altså. Runde første hammerparti til høyre, og neste til venstre, og unngå svaene underveis. Holder man seg øst på nordryggen er det meste greit. Lenger vestpå, for ikke å nevne i selve vestflanken, er det adskillig mer svapreget, samt brattere også. Idet vi slentrer sørover toppryggen, blir vannsuset fra Visdalen borte, og foran oss ser vi nå eggen oppover mot Vestre/2130. Den ser bratt ut! Vi nyter utsikten på begge sider, og når omsider Nordre Semelholstind/2004. Her tar vi en liten toppause, og plukker fram seler og litt annet småstæsj, før vi belager oss på den hakkete og utfordrende egga videre mot Vestre... Sprekt landskap Etter sigende inneholder egga fra Nordre til bandet mot Vestre fire rappeller hvis egga skal følges. Vi når etter drøye 100 meter den første hammeren, og den ser ikke innbydende ut for klyving/klatring. Glatt klippe med lite tak for både hånd og fot. Men alle rappellene synes korte, kun en håndfull meter hver og en av dem, så vi enes om rett og slett å omgå dem alle ned i vestflanken. Men denne er bratt her, så vi må søke litt tilbake for å komme ned. Vi finner en grei vei som ender i et glatt og bratt sva ovenfor en snøflekk. I høyrekant av svaet drar en 2-3 meter høg bergvegg nedover. Vi søker nedover så langt vi tør gå på svaet, langs veggen som har få potensielle opptak. Der nede lager Robert ei lang tauslynge, som kippes over en steinspiss oppe på ryggen ovenfor bergveggen. Taufestet testes, før vi jukser oss opp med et halvgodt grep på høyrehånda, og slynga viklet rundt venstre. Vel oppe på bergryggen løser det hele seg opp, og om litt står vi nedenfor både svaet og snøflekken. Tipper dette er eneste veg ned her, men man kan også slippe seg ned 50 meter før den første rappellhammeren, istedet for å snu ved den slik vi gjorde. Vel nede under hamrene, traverserer vi så i grei ur bortetter vestsida. Ikke fullt så bratt som i øvre del her heller, så det er grei skuring bort til laveste bandet mot Vestre. Her kommer også breen helt opptil egga på østsiden, så breen er også en mulig adkomst til bandet, forutsatt forsiktighet på den ralativt bratte breen. Men den så relativt sprekkfri ut. Fra laveste er egga knivsmal et stykke, 30-50 cm bare, og sidene er nesten vertikale. I tillegg ser den "råtten" ut, idet den kun består av stablet sten og blokk, og den er gjennomsiktig både her og der. Neppe godkjent av bygningskontrollen dette! Instinktivt prøver man å se an "balansepunktet" i stenene man trår på, og bevege seg mjukt med jevne tyngdeoverføringer. Ikke av fare for selv å dette ned (for grepene er gode), men av fare for å rive ned hele røysstabelen! Lenger sør nås igjen fastere fjell, og det som på avstand ser verst ut, nemlig det meget bratte partiet opp mot Vestre, er ikke brått så ille som det ser ut til. Faktisk er dette det enkleste partiet mellom Nordre og Vestre. Bratt javel, men fast berg med masser av gode tak og god friksjon. Trivselsfaktoren er høy oppover der! Etter å ha vunnet en del høydemeter i bratta, nås da Vestre Semelholstind/2130 uten dramatikk. Men videre da mann, ser det adskillig mer spooky ut... Cruxet Vi drøyer ikke lenge på Vestre. Jeg har vært varm og litt daff hele dagen, så jeg suger de siste vanndråpene ut av Camelbak'n der oppe . Ikke ofte jeg går tom for drikke, har vel knapt hendt før, enda jeg hadde med meg 2,5 liter også. Men en baktung sekk på 18 kg påvirker jo også balansen og derved kraftforbruket, både i ur og i klyve/klatrepartiene. Og varmt var det helt til topps. Vi tusler ut til neste hammer, et rappellpunkt ned fra Vesttoppen, der det sitter et par slynger tredd innunder en sprekk på ei steinhylle. Det er drøye 10m ned til skaret, men kun øvre halvdel rettferdiggjør en rappell. Vi ser hammeren nøye an. Nedtaket er utsatt, men vi bestemmer oss for å gå uten tau. Robert senker seg langsomt ned med et laaangt steg (og han er langbeint!) og hengende mest i ei hånd, og når et fotisett med venstrefoten langt nede. Med tyngden pent overført til foten, kan hender og høyrefot step by step lete opp neste tak, som alle var relativt små, men faste. På dette viset unngikk vi også her rappellering. Så er det opp igjen fra skaret til en ny topp, jamnhøg med Vestre omtrent. Derfra ser vi endelig dagens crux, for oppatt fra neste skar, som også er farlig nær 10m djupt, steiler nordsida på Store. Den krever klatring. Vi myser på veggen, peker og diskuterer vegvalget. Vi bestemmer oss for å prøve det østre (venstre) hjørnet opp veggen fra skaret, en kort etappe på ca. 15 m, estimert grad 3. Teknisk sett relativt enkelt, men temmelig så utsatt. Men først må vi ned til skaret da, og finne en standplass. Her prøver vi å gjenta suksessen fra forrige topp, og søker å unngå rappell også her. Kanskje enda mer utsatt, like bratt, og like langt ned til første plasseringsmulighet for en fot. Men her er fjellet adskillig løsere, så ethvert feste/håndtak/fotisett må både vurderes nøye, og testes før belastning. Men med samme tynte teknikk som i sted, og med max konsentrasjon, kommer vi oss endelig ned i det siste skaret. At apefaktoren er like stor som solfaktoren er sjelden noen fordel, men i dag var lange armer så absolutt et stort pluss! I skaret etablerer vi så en utsatt standplass, sittende overskrevs på en kvass stenegg. Til venstre svartner fjellveggen verikalt ned i breen 60-70m nedenfor, til høyre stuper et hylbratt og gruslagt sva rett ut i ei uggen snølagt hengerenne, som ender i stenur 40-50 meter under oss. Jeg skal sikre Robert som skal lede opp. Standplass sikres ved ei tauslynge rundt et bergutspring, lavt og halvt bak meg til venstre, samt ei kile i berget bak ryggen min. Så får Robert noen karabinslynger og et rack inneholdende både kiler, hexer og kamkiler, og prøver seg følende fram på hjørnet... Fjellet er også her løst, og takene høres ofte litt hule og utrygge ut. Fotlistene er jamt små, så Robert er forsiktig, og tester takene godt før han tar neste steg opp. Jeg konsentrer meg om taukveilen, og er nøye på å fore ut tau så jeg ikke trekker ham ut av balanse. Det er få muligheter for sikringsfester også, lite sprekker, og de som er, er enten råtne eller for små for kilene. Men ved litt leting blir de to første kilene satt, før Robert er oppe på ei lita hylle oppunder det siste avgjørende opptaket. Ikke lett å finne noe sikringshold, men etter mye famling finner han omsider et feste for det tredje sikringspunktet, en halvstor hex. Opptaket fra hylla er ganske greit, og snart ropes det "Standplass!" oppe fra vestre pukkelen på Store. Jeg rensker så standplassen min, og går sikret på topptau etter. Idet jeg skal ta med meg kile nr to, ser jeg at den øverste hexen også henger på tauet der. Jeg sier til Robert at den har løsnet, men han svarer at han bevisst hadde nykket den ut med tauet fra der han sto på toppen. Derfra klatrer jeg så ørlite mer høyre enn hva Robert gjorde. Helt greit egentlig, det viktigste er å unngå løse tak. Men ved litt famlig og leting finner man alltids noe, så med konsentrerte forflytninger er det problemfritt til topps. Litt baktung i vertikalen med 18 kg på ryggen, så man må kline seg litt inn i veggen hvis det er løst. But hey - artig dette! Tung retur Vi pakker så ned igjen utstyret, og tar en matbit. Og jeg får heldigvis litt vann av Robert. Vi skuer nord og tilbake mot både Vestre og Nordre, og ser også mye av ryggen vi hadde kommet langs. Nedover langs Visdalen forsvinner snøen fort, og dalen blir helt grønn før Spitersulen. Deretter tusler vi bort til varden på Store Semelholstind/2147. Vi bare klapper på varden før vi går stenrøysa rett ned på Visbreplatået nedunder fjellfoten. Breen trekker seg kritthvit og sprekkfri, og herfra tar vi hvert vårt vegvalg. Robert skal nemlig utom Urdadalstind SV-1/2080 og SV-2/2005, som her ligger kloss langs brekanten i sør. Jeg har vært på disse før (http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?t=3282), så jeg rusler iveg beneste over breenflata til dals, men Robert tar av mot Urdadalstindene. Jeg ser ham oppe på himmelranda mens jeg vasser skodjupt i bløtsnøen nedover mot Langvatnet. På dalbrekket snur jeg meg en siste gang, og takker pent for i dag. Så halvt går, halvt sklir jeg på bena ned snøbratta, og legger meg på en flatsten nedi dalen og venter på Robert. Det anger av fjorgras og kramsnø der nede, ei lita bekkesisle klukker lavmælt attmed stenhella jeg ligger på, og en fjellvåk klager tynt oppe i bergene under Langvasshøes sørskulder. Så fredelig, så godt. Om litt kommer også Robert ned, og vi tar iveg på 7-8 tunggåtte km i våtsnøen tilbake til Leirvassbu. Ved hvert eneste skritt glipper foten litt, og vi synker i en 8-10 cm hele vegen. Vi blir rett og slett slitne, særlig i leggene, og må ta en to-tre pauser underveis. Det synes kokvarmt, for vi har også blitt litt solbrente gjennom dagen. Så vi svetter, og drikker, og går og går og går... Men alt tar en ende, og etter 12 timer på rømmen, har en dugget og perlende pils sjelden smakt bedre! For vi skulle ikke hjem igjen ennå, vi skulle også gasse oss med en bedre middag, før morgendagens småplukking av sekundærtopper i Visbretind sto på programmet. Ahhh - noen ganger er det ålreit!

Godkjenner den, Jobru. Bildet er tatt på høyde 1982 øst for Gjertvasstind. (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3683)

Hvorfor kjøper du deg ikke en bil da, Bjarne? Er jo nyttig utenom fjellturene også, skulle jeg mene?

En lekker dag i et lekkert landskap. Blir bare så sugen når jeg sitter her i juliregnet og ser på dette! Og slike bratte litt lange klyverygger på grensen til sikring er jo den ultimate tinderangling. Med luft i håret, og en utsikt som slår pusten ut av de fleste. Og over det hele en høg blå himmel... (bare det ikke blir for varmt da ) Ja, noen ganger er det temmelig allright! Til felles trøst skal jeg prøve å dytte ut et par rapporter selv i løpet av uka også...

Var i området v/ Leirvassbu i helga (30/6-1/7), og det er fortsatt bra med snø, ca. 80-100 cm v/ hytta. Hele dalbunnen ut langs Høgvagltjenna og Langvatnet fremdeles snødekt (snitt 40 cm?), og likeså landskapet i retning Visdalen til munningen av Urdadalen omtrent. Videre nedover derfra er Visdalen bar. Men snøen er fast og fin på de "hele" flatene, men nært inntil urkanter og stenøyer går man mer igjennom. Snøflankene i fjellsidene er også faste, man synker i kun 5-8 cm. Så for barmark bør du søke områdene øst for Urdadalen ser det ut som...

Tampen brenner... Jobru og LarsM, dere har litt rett begge to.

Hvor står vi her'a? (og turdeltakere bes vente litt... )

I østveggen på Midtre Urdadalstind/2060, står denne karen med ryggsekken og lua si, og lurer på hvor han skal gå. Og det har han gjort lenge... https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=780

Har et bilde her, tatt 10.09.2005 (større utgave for bedre detaljering). Kunne du tegne inn vegvalget på dette, ihvertfall i øvre del, hvor jeg regner med vegvalget vil variere mindre enn lenger nede i ruta. Dette fordi jeg tipper forholdene varierer mer fra år til år lengre nede, grunnet mer mobil is og ditto sprekksystemer..? Var årets utgave av hovedsprekkene fortsatt plassert ca. som her?