Nils

Enig med eaa og Julia i at det umulig kan ha blitt så mye som 2000 hm på den turen. Ville nok ha tatt målingen på GPS'n med en stor klype salt hvis den viste 2000 høydemeter etter turen. Høydeprofilen og ruta som Langbein Rise har lagt ut, ser ut til å gi rundt 1400 hm. Kanskje det er tatt med moms og avgifter?

Sikkert et fint bilde det der, men jeg har forlagt forstørrelsesglasset et sted... Kunne vært interessant å se noen høstbilder fra Femundsmarka, så hvis du har noen flere og større, legg de gjerne ut Gaga. Et fint og lettgått terreng der oppe, som egner seg godt for tvilsomme ankler vil jeg tro. Synd ankelen din ikke klarte testen helt da...

Ikke lett denne nei, men prøver på en gjetning for å se om jeg er i riktig område ihvertfall... Landskapet ser ut til å være typisk Hedmark/øst for Rondane og Gudbrandsdalen, ca 1200-1500 moh. Når du i tillegg nevner at det er et område svært få her inne har vært i, tok jeg en ekstra kikk på Alvdal Vestfjell som ikke har dominert her på forumet akkurat. Der er det litt avrundete koller i den høyden bildet ser ut til å være tatt i. Jeg la ganske raskt merke til en liten høydekotesirkel et stykke sørøst for Storhøa/1518 moh, dvs. i skaret mellom Blårandfjellet/1237 og Storhøaksla/1318. Der ser man konturen av en topp med navnet Kuven. En kuv betyr jo blant annet kul eller rundvoren topp, og da er jo navnet logisk. Bakgrunnen i bildet kan også stemme kartet, ved at det er tatt mot nordvest og at vi dermed ser Prekstolen/1434 (like ved Storhøa) lengst til høyre. Videre skulle Storhøaksla være den slake skulderen til venstre.

Vet det er noe som heter Tripp Trapp Triathlon i Stavanger-området. Der er riktignok padling og ikke svømming en av øvelsene. Forøvrig er det løping opp 4.444 trappetrinn og sykling på delvis sti og vei. Mer om dette på hjemmesiden til Stavanger Turistforening, Fjellsportgruppa: http://www.dnt-fjellsport.no/stavanger/activity.php?ac_id=6872 Her på forumet er det også en tråd om dette: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3262&highlight=triathlon

Samme her. Har aldri prøvd å tyne meg selv ved å gå lengst mulig på en dag. Men 30-40 km kan være langt det kjiver. Kommer helt an på terrenget du har gått i og hvor mye opp og ned det har vært. På stier i skogen eller i jevnt og lettgått fjellterreng, går jo kilometrene langt fortere unna enn i steinrøys og mye motbakke.

Fy flate for en opplevelse! Og for en suverén måte den er gjenfortalt på! Levde meg svært godt inn i hendelsen. Noe man virkelig husker resten av livet. Godt at man minst er to som opplever noe sånt. Greit å ha noen "nålevende" personer å dele en sånn grøssende opplevelse med. Det er da man skulle hatt videokameraet klart, om man hadde tenkt på eller hatt evnen til å bruke det der og da. Selv har jeg ikke opplevd noe lignende eller andre veldig merkelig hendelser. Bare hørt andre som har foralt om sine merkelige og uforklarlige opplevelser. Er like fascinert hver gang. Spennende å lese om sånt! SRX sin historie var også av den mer uhyggelige sorten. En fin tråd som allerede har noen meget gode bidrag.

Høstferien er neste uke ja, fra 2.-6. oktober (uke 40): http://www.utdanningsetaten.oslo.kommune.no/ferier_og_fridager/ Vet ikke om dette er likt over hele landet? Høstferien var tidligere en "potetferie", en arbeidsferie hvor barna skulle hjelpe foreldre/besteforeldre med å høste inn potetene. Nå har jo maskinene overtatt jobben, og barna har kun ferien igjen. Det er nok noen flere i fjellet akkurat den uken ja, men jeg tviler på om du kommer til å bli tråkket ned av andre turgåere. Jeg har aldri vært i Rondane i høstferien tidligere, så hvor stor folkestrømmen er der den uken vet jeg ikke.

Blir veldig fort slitsomt ja! Og så fordeler ikke nysnøen seg jevnt i terrenget akkurat i fjellet. 10cm nysnø i lettgått terreng, kan fort være 50 cm+ i en leside. Husker en tur til Leirungskampen 10.10.2004. Oppe i Leirungsdalen var det lett å gå til tross for rundt 10 cm nysnø. Da vi skulle opp nordflanken på Leirungskampen begynte moroa. Stadig vekk sank vi ned til knærne, og selvsagt skled vi litt ned igjen også. Det ble en tung og lang bakke! Beskrivelse og bilder fra den turen ligger her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1937&highlight=leirungskampen

Er nok stort sett blåis hele veien nå ja. Info fra folk som har vært der nå på sensommeren finner du i denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6034&highlight=st%F8lsnosbreen Et stykke ned i tråden har Ulven skrevet litt om en tur 26. august i år, og siden har jo sommeren fortsatt i fjellet, så breen er nok ennå mer blå enn da Ulven var der også. Det er noe info om Uranosbreen i denne tråden også.

Sjekket noen bilder fra da vi var på Austanbotntindane i 1996 mot bilder tatt i august nå i år. Fant ikke så mange bilder som viste samme bre fra samme vinkel, men et par som eaa la ut i turrapporten fra årets tur, viser godt den lille breen vest for store Ringstind og sørligste Soleibotntinder. Samme bre hadde jeg et bilde av fra 1996, med en litt annen vinkel. Breen har på de 10 årene minket mest nede til venstre, hvor fliken lengst nordvest nå har sluppet taket med resten av breen. Ca midt på ser man også godt at breen har sunket godt nedover på oversiden. På eaa sine bilder er nå mye mer lyst fjell kommet fram omtrent der hvor det i 1996 gikk en liten arm oppover mot sørligste Soleibotntind. Eaa sine bilder fra 26.08.2006: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4224 https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4221 Mitt bilde fra 21.09.1996:

Samme her! Utrolig hvor godt det er å lytte til stillheten når man er i fjellet eller i skogen. Det er blitt en mangelvare i hverdagen, og dessverre tyder det på at menneskeskapt støy sakte men sikkert jobber seg innover der stillheten ennå råder. Det slo meg faktisk da vi på returen fra Skarddalstinden den 16.09.2006 nærmet oss Høgvaglen igjen, hvor behagelig det er med stillhet. Langs Høgvagltjønna hørte vi kun elvesus mens vi sakte steg opp mot bandet på Høgvaglen, men idet vi rundet bandet forsvant denne elvesusen og det ble helt stille. "Støyen" fra elven var jo grei den, men du verden så godt det var når det ble ennå stillere. Så satte vi oss i bilen, og støyet i 38 mil! Når jeg ser gamle bilder fra Valdres, Jotunheimen eller lignende, hvor damene går på tur i sie stakker og man ruslet med en vandrestokk i den ene handa, slår det meg hvor fredfullt det virker. Folkene ser ut til å ha så god tid, noe de sannsynligvis hadde, selv om alt tok mye mer tid...

Enig. Det var litt underlig å se programlederen og botanikeren rusle nedenfor Stetind, for så plutselig se de stå på toppen hvor de tar imot Skog og Co. Javel, hvordan kom de seg opp da? Er det så enkelt? Vel, det var lett å legge sammen 2 + 2 og skjønne at her var det noen som hadde ”juksa lite”, men det kunne godt vært opplyst om at helikopteret ble brukt til mer enn filming. Blir spennende å se hva Parbat og kjiver får til svar...

Nordover fra Skarddalstinden 16.09.2006: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4433 Det er ikke mange snøfonner Visbreen (til høyre i bildet) har selskap av nå! Ser ut som breen lider litt under den varme septembersola. Ikke var det mye igjen av breresten midt i vestflanken på Skarddalstinden heller (fra samme tur): https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4432 Går ikke lenge før den er helt borte...

Samme her! Var bortom 2098 på min skitur over nubbene, og husker det gikk meget svakt nedover mot Stornubben noen meter, men at det ikke var rare greiene. Jeg målte ingen pf dengang (april 1999), og reflekterte ikke noe videre på om den var over eller under 10m. Det var langt igjen til pf 30 m ihvertfall! Men det er rart med det. En helning som er så svak at man nesten ikke merker den, kan fort bli noen meter i pf dersom det skråner en stund. At denne nevnte høyden skal være rundt 10 meter var dog overraskende å høre.

Skulle bare mangle om dere ikke hørte det borti Nautgardstinden og Stornubben også. Er jo ikke så langt unna Skarddalstind... Og Torgeir, når du står på din "siste" 2k'er om "en stund", forventer jeg å høre ditt brøl forplante seg helt ned til Drammen! Forøvrig var det en perfekt høstdag å rusle rundt i høyden. Ser ut som dere hadde det ganske alright dere også i "sensommersola" .

Hehe, det går nok bra Rune! En skriveleif her og der tåles det, og noen ganger får de litt morsomme resultater. Ellers vil jeg benytte anledningen til å takke for alle gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger! Og til dere som holder på med den samme samlingen (eller lignende), vil jeg bare si: Gled dere til dagen da den siste toppen står for tur! Øyeblikket da den siste toppvarden dukker opp, er helt spesielt, og ikke minst de siste metrene før toppen nåes. En helt ubeskrivelig lykkefølelse!! For meg ble den et klart førstevalg som avslutningstopp da jeg for et par år siden hadde igjen rundt 20 topper. Blant alle krevende topper som var igjen, sto enkle Skarddalstind der også ubesteget, og det var innlysende at dette måtte bli den siste, nettopp med den begrunnelsen El Gringo nevner her. Og jeg krysset fingrene for at september skulle bla opp noen perfekte høstdager som passet med timeplanen. Det må jeg si klaffet!

Var litt av noen blinkskudd du har fra Sentraltind og Austanbotntind Eaa! Herregud, ser jo ut som jeg mistrives noe helt vanvittig. At jeg var sliten der og da visste jeg, men at det skulle synes så godt hadde ikke trodd... Bortsett fra det, var det grombilder med høy mimrefaktor! Kan med 99.9 % sikkerhet si at det er temmelig uaktuelt! Nå er det vel ingen som har gjort det (så vidt jeg vet), så det er jo alltids mulighet til å bli den første... Dette har ofte vært den største motbakken. Mentalt har det mange fredager vært en tung kneik å motivere seg til å kjøre 30-40 mil én vei etter en kanskje slitsom arbeidsuke. Føler liksom ikke der og da at man har overskudd til skrape sammen turutstyr og så bare kjøre videre igjen. Men, så vet jeg jo hvor godt det føles når man først har kommet opp i fjellet. Da er alle milene og motbakken ved avreise for lengst glemt! Så har det vært "problemet" med å få tid til turene. Når jeg var singel var det ikke noe problem, men etter at jeg traff min utkårede, og spesielt etter at vi fikk barn, var det ikke lenger like enkelt å bare reise når som helst. På sommerstid skal jo gjerne alle treffe hverandre hele tiden, og man har jo gjerne lyst til å feriere litt sammen med familien også. Som bl.a Svein har nevnt før på forumet, handler det da om å bygge "goodwill" på hjemmefronten ellers i året, så går sannsynligvis fordelingen av sosiale happenings med familien og fjellturer smertefritt. Jeg må bare berømme min kone for sin velvilje!! Det har ikke alltid vært like enkelt å planlegge sommerens aktiviteter da finværet sjelden kommer på bestilling.

Når det gjelder navn som går igjen, er det mange eksempler på det ja. Bl.a har jeg sett veldig mange topper med navn som: * Gråhø (med div. endinger: -a, -i, -e) * Gråhøgda * Storhø (med div. endinger som på Gråhø) * Kampen Søker man på disse på Norgesglasset ( http://ngis2.statkart.no/norgesglasset/default.html ), blir det noen å velge på. Viktig ved søk, å bruke * til slutt i søkenavnet for å få med alle endingene, f.eks Gråhø*.

Jo, takk det samme Per Tore! Og, om jeg ikke skulle få tid til like mange fjellturer selv de kommende årene, vil jeg definitivt titte innom forumet like ofte som tidligere. Interessen er jo der like herlig, og på nettet er man nesten daglig, og da er fjellforum ikke langt unna! Får man ikke reist på tur selv, er det alltid interessant å lese om andres opplevelser og diskutere fjell og natur med likesinnede. Ja du har jo prøvd den ene versjonen, det å være "barnet" på alle toppene, så da er det vel bare klargjøre turutstyret igjen... For egen del håper jeg nesten at min egen datter ikke vil ha med seg far på alle toppene. Nei 2k'ene er ikke avskrevet, så det er stor "fare" for at vi møtes for nye begivenheter høyt og lavt!

Sant det! Du har vel et og annet hett tips for noe severdig og noen topper som er verdt å bestige i "din fjellverden"? Har stort ønske om å kjøre litt oftere over vannskillet for å traske litt fremover. Noterer meg gjerne bak øret forslag til topper og eggtraverser som bør prioriteres når jeg etterhvert "kjører for langt"... Javisst, du har helt rett eaa! Øst skal være vest. Godt man nøyer seg med å blande himmelretningene bak tastaturet, og ikke gjør det ute i fjellet. Hadde forøvrig blitt god omvei om vi skulle ha gått øst for Langvatnet på den turen... Takk i like måte! Har tenkt samme tanken selv! Forumet skulle ha oppstått 10 år tidligere for vår del. Og du (med flere) får garantert lurt meg med på 2k'er de neste årene også! Kunne bl.a tenkt meg å gå Heillstugutraversen i sin helhet. Den har jeg delt opp i 3, og det ville ha vært en stor opplevelse å gå hele traversen en gang med likesinnede. Den inneholder jo et par solide kremtopper, er passe skarp og utfordrende der den ligger sentralt i "heimen". Kanskje neste år (eller hva Morten? ). Håper absolutt det! Skal trene mer på bæremeisturer, helt klart! Mange fine barnevennlige topper i deres bakgård som vi må få besøkt i årene som kommer.

Forord Da broren min og jeg den 13. juni 1992 snørte fjellskoa og labbet i vei mot Bukkehammaren (1910 moh), Kvassryggen (2071 moh) og Høgdebrotet (2226 moh), gikk igrunn startskuddet for min samling av 2000-metere. Selv om jeg året før hadde besteget Surtningssui, i 1990 var på Tjørnholsoksle og Tjørnholstind, og tilbake i 1984 var på Rasletind, var det først med turen til bl.a Høgdebrotet at jeg begynte å fantasere om å en gang kunne klare å bestige alle toppene over 2000 meter i Norge. Til å begynne med plukket jeg kun ut toppene som sto på kartet, med ganske raskt skaffet jeg meg Røynes lille bibel og bøkene til Thomessen og Skogheim. Jeg bestemte meg for å ihvertfall ta alle med en pf (primærfaktor) på 30 meter, og så plukke så mange som mulig av de med pf på 10 meter. Klarte jeg alle med 30 i pf, ville målet mitt være nådd! Progresjonen fikk bli som den ble. Jeg ville ha godvær på turene, da ønske om utsikt har vært veldig vesentlig på mine fjellturer. Å bare gå turene for å få kryssene, har egentlig vært helt uinteressant. En motivasjon har kryssene vært, men pga mine harde krav til utsikt og ønske om å se naturen rundt meg, ble turene i størst mulig grad gjennomført på værvarslet. Og selvsagt etter når jeg hadde tid da. Resultatet ble et sted mellom 5 og 10 turer i året til topper over 2000 meter. I tillegg ble det også mange turer til lavere fjell og andre områder uten de aller høyeste tindene. Bare det å komme seg til fjells har jo vært det aller viktigste! Så nå, etter 14 år, er jeg altså ved veis ende med min samling av 2000 metere. Med Skarddalstind (2100 moh) sist lørdag, er alle med pf på 30 meter besteget, og samtidig har jeg plukket med alle på Røynes 300-liste over topper med pf på 10 meter. I tillegg er en god del av de ”nyoppdagede” i boka til Morten og Julia Helgesen (”Norges fjelltopper over 2000 meter”) besteget. Om jeg noen gang kommer til å gå på alle de resterende småknausene rundt omkring, tviler jeg på. Det kommer helt klart ikke til å prioriteres ihvertfall. Det siste kryss – Skarddalstind (2100 moh)! Så det var med en litt rar klump i magen jeg kjørte oppover Valdres lørdag morgen, med en sovende kone ved siden av meg. Ovenfor Beitostølen lå tåka tjukk, og gjennom Båtskaret var sikten begredelig. Det løsnet litt nede ved Bygdin, for å bli like tett igjen over Valdresflya. Jeg var rimelig sikker på at dette var den typiske septembertåka som ved klarvær gjerne ligger rundt de lavere toppene og nedi dalene. Over Valdresflya så jeg gjennom et og annet hull Kalvehøgde og Tjørnholstind under en tindrende klar himmel. Og nesten som forventet, sprakk alt opp da vi var kommet et stykke nedover på nordsiden av ”flya”, og hele Jotunheimen lå og ventet på en perfekt høstdag med sol fra skyfri himmel. Dette skulle bli drømmeavslutningen på ”prosjektet”! Vi ankom Leirvassbu rundt kl 0830. Og for en dag!! 16. september, og 5 plussgrader allerede. Knall blå himmel og typisk klar septemberluft. Bedre forhold kunne vi ikke ha fått på denne tiden av året! Det var tydeligvis flere som ville bruke godværet til noe fornuftig også, for oppover i Leirdalen sto bilene parkert hist og her og folk forberedte seg på tur. Ved Leirvassbu sto det 6-7 andre biler parkert, og et par telt var oppslått like ved. I tilfelle bomveien mot formodning skulle være stengt, hadde jeg hivd et par sykler baki bilen. Jeg ringte Leirvassbu på fredag og fikk ”forsikringer” om at veien skulle være åpen i helgen, men man vet jo aldri… Nå når syklene var med, måtte vi jo bruke de. Så derfor tråkket vi på de den ene kilometeren sørover fra Leirvassbu på anleggsveien, før denne svinger sørvestover og ned i Gravdalen. Dette sparte vi sikkert kjempemye på… Deretter ruslet vi på DNT-stien mot Olavsbu over Høgvaglen, langs Høgvagltjønna og så sørover vest for Langvatnet. Og været? Ja, shorts hadde vært et greit plagg! Riktignok litt kjølig bris over Høgvaglen, men denne stilnet ettersom vi nærmet oss dagens mål, Skarddalstind. Og der var den, den siste ubestegne toppen over 2000 meter. En fin pyramide, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde vært på ennå. I Semeldalsmunnen, hvor stien krysser bekken fra vann 1420, forlot vi stien og siktet mot nordryggen på Skarddalstind. Nå kjente jeg tydeligere iveren og spenningen vokse, for nå var kun den siste lange bakken igjen til toppen. Vi skulle ta det med ro oppover, for vi var begge litt reduserte pga forkjølelse. Vi la kursen oppover til venstre/nord for den lille breresten i vestflanken på Skarddalstind, og kom opp på nordryggen rundt 1900 moh. Veldig lettgått terreng i starten (mellom 1500 og 1700 moh), med mye svafjell. På det tørre føret var friksjonen god og vi slapp å vagle i steinrøys. Mellom 1700 og 1800 meter ble et noe brattere felt passert, før det ble slakere mot nordryggen. Selv om vi holdt et rolig og fint tempo, gikk høydemeterne unna overraskende fort. Kona, som ikke hadde vært på denne typen fjelltur siden 2003, ble veldig motivert av den samarbeidsvillige høydemåleren. På 2000 moh tok vi en velfortjent hvil. Bare 100 høydemeter gjensto, og vi kunne se toppvarden nå. Nedtellingen skulle for alvor starte! Men først en matbit, mens jeg beundret Skarddalseggje (2159 moh), som ser ganske så tøff ut fra vest. De siste 100 metrene opp tok vi med stor ro. Jeg ville på en måte nyte hver meter oppover, selv om jeg samtidig gledet meg (mildt sagt) til å berøre toppvarden. Det var jo litt underlig å være så nære den siste toppen, å være så nære et mål man har hatt i 14 år! Må si at de siste 100 metrene opp er noe av de mest spesielle jeg har hatt i fjellet. Vi telte ned ettersom høydemåleren justerte seg, og plutselig viste den 2090 moh. Det stemte rimelig godt, for på øyemål så det ut til å være kun 10 høydemeter igjen. Kona ”beordret” stans, tok kameraet og gikk først til toppen. Hun mente at de siste metrene måtte foreviges. Joa, tenkte jeg, mens alle turene ”passerte i revy”! Med en god porsjon mer entusiasme enn vanlig nådde jeg toppen av Skarddalstind 5 timer etter at vi forlot syklene! Litt mer jubel enn normalt og en god klem fra kona var det lov å unne seg nå. Med en blanding av stor glede og begeistring, spenning, tilfredshet og litt vemod kunne jeg endelig hake ut siste topp fra lista og skue utover alle toppene rundt meg, og tenke at ”der har jeg vært”! Vi skålet i cognac, tok et par telefoner og nødt toppen i nesten 1 time. Hadde det ikke vært for en liten bris som var svært kjølig, kunne vi ha sittet der i t-skjorte. Hadde det ikke vært for klokka som tikket mot en kveld som kom fortere på denne tiden av året, ville vi ha vært der noen timer ekstra. Tiden kunne veldig gjerne ha stått stille der og da!! Men det gjør den såvisst ikke, og vi la i vei nedover sørvestryggen for å ta en annen rute ned igjen. Rundt 1850 moh skrådde vi mot høyre/nordvest for å ta innpå DNT-stien igjen. Vel nede i Semeldalsmunnen begynte østre Rauddalstind å kaste sin svarte skygge over oss; det gikk mot kveld. Vi giret om, fulgte samme vei tilbake til syklene ved anleggsveien og trillet tilbake til Leirvassbu, som vi nådde kl 1900. 10 timer brukte vi på turen, og det kan ikke sies å være lynkjapt. Men denne turen skulle heller ikke være noe stressopplegg! En sånn dag måtte utnyttes til ende Favorittur? Ja det er mange! Umulig å si hvilken tur som har vært den beste, men det er mange på 1. plass. Flere turer står for meg som den ultimate fjellturen av de som er blitt gjennomført, men pga helt forskjellige stemninger og utfordringer underveis, er det håpløst å sammenligne de aller fineste og si hvilken som har gitt den største opplevelsen. De som blant annet sloss i tetsjiktet er: * Sommerens traverser, spesielt Maradalstind/Sentraltind/Skagastølsryggen og Austanbotntindane. * Styggedalstindane via Gjertvassbreen 03.09.2004. * Nattskituren til Lodalskåpa 14.05.2005. * Rundturen 10.08.1998 fra Spiterstulen over vestre Memurutinder, rundt vestre Memurubre, over Hinnotefjellet og søre Heillstugutind og tilbake til Spiterstulen. Nei, er nok best å stoppe her. Flere godturer dukker opp i kø. Mange har vært bra, mange bedre og ennå flere aller best! Bare en håndfull kan vel sies å ha vært mindre minneverdig. Og hva nå? Fremtiden? Flere har allerede spurt meg om hva jeg skal ta meg til nå. Kona tøyser med at ”nå når livet har mistet litt mening”, må vi finne på en ny hobby for deg. Heldigvis tolker jeg disse spørsmålene til å ikke være så innmari seriøse, for svaret på hva jeg skal gjøre i fritiden fremover, er åpenlys: Å fortsette med å gå i fjellet! Om enn på en litt annen måte, ihvertfall en stund. Blir nok mye mer barnevennlig, og ikke fullt så mange heseblesende opplegg og slitsomme turer. De flotteste og mest spennende toppene blir nok besøkt på nytt, og kanskje da via en annen rute enn forrige gang. Men, det er så mange andre topper jeg har lyst til å gå opp på, og de blir definitivt prioritert i framtiden. På ønskelista står topper omkring Romsdalen og på nordvestlandet høyt! Nei, jeg har på ingen måte tenkt å slutte med å gå i fjellet bare fordi en liste er komplett og dette målet er nådd! Listen med fjellopplevelser kan aldri bli fullført, og jeg kan se hvor langt jeg kommer på den... Dessuten, det å gå i fjellet til fots eller på ski er etter min mening den beste måten å holde seg i form på. Da får man i både pose og sekk! Til slutt vil jeg få takke alle som har vært turfølge opp gjennom årene for mange flotte minner, og håper vi treffes mange ganger i fremtiden for flere begivenhetsrike opplevelser til fjells!!

Du har igjen greid å trylle fram strålende bilder til tross for, som du også selv påpeker, blasse fotoforhold. Og givende lesning selvfølgelig! Artig travers i et råflott landskap dette, med utfordringer underveis som setter den lille ekstra spissen på turen. Moro å se litt flere bilder fra denne traversen, da jeg selv tok så altfor få over der. Det var dengang man rotet med film og måtte rasjonere... Ser forøvrig ut til at dere tok en litt annen rute opp på nordre enn oss. Fra skaret mellom nordre og store gikk vi ca 10 meter svakt nedover mot venstre/nord, og tok så rett opp mot eggen og endte opp noe til høyre for den lille fortoppen som igjen sees til høyre for nordre/2030 på bildet ditt ( https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4417 ). Dvs, at der streken din nederst gjør en skarp knekk mot venstre, fortsatte vi oppover svakt mot høyre til vi var oppe på eggen. Det ga klving rundt grad 2+. Hmm, denne turen kan jeg ikke huske noe av... Eller var det en annen Nils?

Hedmark-landskap, helt klart. Magefølelsen sa med en gang området øst for Atndalen, ved Gravskardhøgda. En liten kikk på kartet, og Eriksrudhøe/1535 peker seg ut som en kandidat til toppen i øvre venstre? Isåfall er det litt av Skjellåkinna/1706 vi ser øverst i høyre bildekant...

Husker da en kompis dro opp en svær konfekteske fra sekken og spurte om vi hadde lyst på sjokolade! Ikke akkurat det mest optimale og ha med av hensyn til plass, men godt var det. Igjen har jeg kost meg med en feiende flott rapport Erik, og imponerende bilder! Og denne gangen leste jeg fra "utsiden". Til høyre på bildet "På Midtre Svartdalspiggen" sees godt en meget inntørket versjon av den lille breen vi småløp nedover for å komme ned til Svartdalen etter å ha vært på bl.a midtre Svartdalspiggen. Den gang i 2000 var det selvfølgelig langt mer snø, og den ga fin adkomst til Svartdalen. Bildet "På Langedalstind" var særs flott da! Kremtopper med et dryss av nysnø! Og store Knutsholstind ser jo nesten ut som en liten Himalaya-topp på ditt nestsiste bilde. Lekkert!

Store Soleibotntind (2083) er også en mulighet. Den gir nær og spennende utsikt til andre Hurrungane-tinder, med bl.a Austanbotntinder i sør og store Ringstind "et steinkast" unna. Kort og grei adkomst fra veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal ved Berdalsbotnen. Dette er jo i høyeste grad vest-Jotunheimen, så det skal mye til om ikke nysnøen ligger godt nedover fjellsidene der også ganske snart. Nysnøen gjør det fort mye mer glatt og kronglete å ta seg fram i steinrøysa, og for en som er uvant med dette, kan det bli slitsomt og ikke spesielt moro. Så definitivt! Tror aldri jeg har sett Jotunheimen så grått og snøfattig som sist helg. Et dryss med nysnø på toppene hadde gjort susen!