morten

Sjekket med klatreføreren for Jotunheimen: Førstebestigning 7.9.1991 Leif Nilsen, Sivert Kalvik og Eivind Røyne. Dieder (4+) til venstre sider de "helvetesdiederet" mitt. Det var da litt trøst at det i det minste var flere som er enige i at det er en god firer. Annen taulengde 3+ (syntes jeg var enklere). Siste hammeren som Tor Erik omgikk til høyre og jeg klatret rett opp på topptau skriver føreren at omgås til venstre, noe jeg ikke anser som mulig, i alle fall ikke uten å gå nedover men?? De skriver også at den er vanskelig å sikre. Fra fortoppen og opp sier de ikke noe. Slynga lå faktisk løs på toppen. Den lå nok rundt toppblokka en gang, men vær og vind har nok fjernet den derfra. Slynga ligger forresten i søpla nå og venter på at Valdres Kommunale Renovasjon skal hente den

Tror ikke det er noen flere lumpne ti-metringer igjen nå ? Fint med få høydemeter ja.

Tulling sjøl Dessuten var jo dette "vår" tur, men det blei jo aldri noe jo. Vær og støping er jo en litt lurvete kombinasjon. Men believe me Kim (hadde Erik vært med hadde han skrevet under), den breen var ikke så ille når det kom til et stykke. Dessuten hadde vi både tau, og en hel isøks og et helt snøanker på deling Brekrysningen var nok nesten mindre ille enn å virre usikret rundt i øvre del av Svellnosbrean i området hvor det i alle fall teoretisk finnes breglepper. Sier ikke noe mer siden vi alle gjorde det, men prøver bare å si at med den taustrammingen vi kjørte på over sprekken var nok ikke det så ille Nils: Forutsatt at vi gikk noe tilnærmet letteste vei nedenfra er nok det beste å gå ovenfra. 5'er veggen er nesten som buldring å regne med moderat fallhøyde. Men er usikker på hvordan opptaket til hyllegalleriet i flanken er. Rappell rett ned midt på eggen fra takoverhenget går kun med to tau (35-40 m rappell).

Noen flere bilder, møkka kvalitet, så det er mest for å illustrere:

Søraustre Skarvflyløyfttinder Litt småmatt og lei har jeg allerede begynt å kutte litt i turlista frem mot bokinnspurten. Enkelte småsære, men spennende turer blir glatt strøket, men en tur som heldigvis ikke slapp unna var denne. Værmeldingene hadde lovet mer enn det som møtte oss over flya. Tåkeskyer fra ca. 1800 moh og vindstille. Leirungsdalen Det var høstlig i lufta, rett og slett småkaldt. Fuktige morraskyer hang grettent nedover fjellsidene og stemningen var litt lett trykket der vi tuslet innover mot ukjente farer Tor Erik og jeg. Leirungsdalen er griselang, men av en eller annen grunn går kilometerne raskere unna her enn mange andre steder. Like ovenfor "tyskerplassen" kom vi oss "tørrskodde" over Leirungsåe og holdt et fint driv innover inntil vi ble stoppet av en utålmodig telter som lurte på om vi hadde sett noe til kompisene hans. Han trippet og ville til topps, men hadde avtalt å møte flere for å ta runden fra Leirungstinden om Skarvflytindane. Frem til egga Vi fant et vannsig før siste kneika og fikk litt sol på kjøpet, før vi svettet oss opp ryggen mot øvre del av Skarvflyløyftbrean. Der vi vanligvis går til venstre og runder breen på vei mot Austre Leirungstinden gikk vi nå rett frem med kurs mot knekkpunktet, der den øvre delen av breen øser av sitt overskudd og sender det østover ned mot dalen. Vi var bare to og ble litt skeptiske da vi så en stor sprekk som gikk nesten tvers over hele knekkpunktet, men heldigvis var den ikke så bred helt i kanten, og resten av turen over snøbassenget var "trygg". Snart kunne vi hive av oss sekker i skaret mellom de to nederste av de markerte toppene på denne steile eggen. Opp til den nederste toppen var det meget enkelt og høydemåleren fortalte at denne hadde 16 meter p.f. - Jeg runder av til 15. Oppover til neste topp var det brattere. Spor vitnet om folk som hadde tatt disse to nederste fra breen, men det hadde omgått eggen opp til den andre ved å gå ut på breen. Vi ville prøve rett på, noe som var greit med litt 2'er klatring, litt luftig øverst. Selve toppen var flott, med plass til ytterst få personer. Fra enkelte vinkler så den faktisk ut som en pinakkel. Også denne ble målt til 16 meter. Klatringen Egga videre tårnet seg voldsomt over hodene på oss, og Tor Erik begynte å bli litt skeptisk. Vi visste at ruta skulle være gradert til 4, men hvor hadde vi ingen anelse om. Et bratt halvdieder gikk rett opp, men så ut til å ende oppunder et solid takoverheng. Vi valgte derfor et bratt dieder på venstre side som endte på en hyllegalleri. Jeg tok Tor Eriks støvler i min sekk og sendte ham først med svasko og lett sekk. Da han kom opp i det bratteste på diederet kom problemene. På avstand så det ut til å ha mye formasjoner, men han kom ikke videre. Han sa at det var lett, men at han ikke helt turde. Flere ganger forsøkte han, men venstre foten glapp alltid på fottakene. Heksene satt som støpt inne i diederet og etter en hvileheng på en av disse ble omsider støtet satt inn. Han kom seg opp det som nedenfra ikke så spesielt ille ut. Så var det min tur. Jeg pakket sekken som til sammen ble grisetung med alt og valgte å beholde crispi'ene på (les tabbe!). Allerede 5 meter nedenfor diederet slo det meg: "Det så da pokker ikke så bratt ut nedenfra!". Omsider ble cruxet nådd, nederste hex fisket ut. Jeg grafset på det kalde fjellet, fikk ikke tak. Venstre foten skled hele tiden unna, og jeg blei hengende som en sekk. Jeg tittet opp på klatretauet som var spent som en fiolinstreng under min ekvipasjes totalvekt på over 100 kg. Tauet gravde seg ned i sprø navlelav og jeg spurte meg selv: "Er det sikkert at denne strengen holder?", så snudde jeg meg: "Oops! Der var det langt ned gitt. Jeg prøvde og jeg prøvde, men takene var små og ikke tale om at jeg kom meg opp etter armene uten noen fottak. Svetten silte. Hjertet banket. Jeg fikk lagt meg såpass bakover i tauet at fotsålene fikk litt friksjon mot fjellet. Med denne friksjonen klarte fingrene å heise meg opp 10 cm. Tor Erik strammet inn tauet før jeg mistet taket og falt. Etter 5 slike repitisjoner fikk jeg endelig dratt meg over det verste. Fingerverket bredde seg med full styrke og jeg laget noen dyriske lyder som jeg ble mobbet for lenge. Klatringen videre var "uneventful" lenge. Varierende grad 0-3 til vi var oppe på egga igjen. Her så det ut som om et løst hyllegalleri fortsatte på skrå ned mot øvre del av breen. Det er mulig det er noen ekle sva i bunnen, men kanskje er det en lettere vei? Eggen videre var lettkløvet og Tor Erik pakket vekk tauet. Vi trodde kanskje vi kunne gå opp til en hammer dukket opp. Tor Erik prøvde rett på usikret, men mått gi seg. Jeg sendte ham ut på noen hyller til høyre med den hensikt at vi skulle sikre opp der, men han labbet i vei og mente at det var trygt. (Det var svært luftig, og nokså eksponert). Øverst kom han ikke lenger, men fisket seg opp ved litt selvsikringsteknikker. Jeg klatret på tauet rett opp hammeren som hadde få gode tak, og tilnærmet ingen sikringsmuligheter. Vil vel anslå ca. grad 4 rett på, grad 3 ut til høyre. Snart var vi oppe på den siste toppen. Hvorfor ingen varde? Etter å ha fått igjen pusten slo det meg: De to nederste toppene hadde begge en varde. Denne hadde det ikke. Hvorfor? Det lå nok av stein her, men alle var fastgrodde og bar ingen tegn på å ha blitt flyttet. Ryggen skal ha blitt gått første gang i 1990, og en morken, solblek slynge var ytterligere bevis på at folk hadde vært her, men hvor mange bestiger en slik vardeløs topp uten å bygge en varde? Vel det var i alle fall på tide for meg å bygge en jomfruelig varde på en 2000 m topp med p.f. over 10 meter. Det blir vel første og eneste gang så litt flid ble lagt inn i jobben. Veien videre bød på to valg. En lang, luftig (meget luftig skulle det vise seg nedenfra) rappell rett fra toppen eller litt triksing på siden. Vi valgte de sistnevnte. Tor Erik firte meg ned 3-4 meter til et hakk. Han kom etter via ei god hylle, dernest min skulder og så ned. Deretter tok vi en enkel rappell ned i skaret. Skaret var løst som bare det. P.f. målingene ga 14, så den er uten tvil et medlem av den mest omfattende lista, kanskje den mest krevende av alle? For vi diskuterte litt og var mer eller mindre enige om at det var fort minst grad 5 opp til toppen fra denne siden (og kanskje en god 4'er fra den andre). Riktignok var 5'er passasjen kort og den kan muligens forenkles med litt skulderståing. Siste stykket opp til Skarvflyløyfttinden var løøøøøøøøøøst, men greit. Returen gikk mot nord og ned på breresten mot Tjønnholsoksle, over denne og ned i dalen og tilbake. En lang tur, med mye tid brukt på "helvetesdiederet". Vel 12 og en halv time brukte vi på turen.

Under 2000 moh Det var lenge siden turen sist hadde gått til et mål under 2000 meter, og atpåtil i et nesten nytt fjellområde for meg. Alvdalsfjella. Etter en litt urolig natt i Døråldalen rotet vi rundt en halvtime i et naturreservat på jakt etter noen fotomotiver før vi forvillet oss inn på en humpete gårdsvei ved Stadsbuøen. Etter å ha sneket oss gjennom skogen på en umerket sti kom vi etter hvert inn på t-merket traktorslep mot Øyasætre og videre mot Breisjøsæter. Kyrkjekletten 1545 moh var målet, utvalgt fordi den var passe lang, passe isolert, passe ditt og passe datt, og ikke minst fordi den hadde potensiale til å by på en formidabel utsikt mot Rondanes stortopper. Om været tillot det selvsagt. Himmelen var plastret med klumpete, mørkegrå skyer i alle fasonger i hele sin utstrekning. Det så ikke akkurat lyst ut, men man kjører da ikke så langt for å sitte på rompa, så turen ble gjennomført den. Ved Øyasætre en lang og god pause i seterveggen med sjokolademomsing og syrlige gourmetfrosker som Christian og Heidi hadde med fra Tyskland. Fra Øyasætre fulgte vi stien langs Stadsbubekken, et typisk idyllisk Rondanesk elveløp med en flat dalbunn omgitt av morenerygg på en side og fjellsiden på den andre. Vi var litt slappe, så Kyrkjekletten brukte lang tid på å komme nærmere, men omsider var vi da oppe ved den imponerende varden. Vi satt lenge på toppen i det halvkjølige været og nøt utsikten til Ronder og Alvdalstroll. På en side den mørkegrå og massive Sølnkletten på andre siden de digre, midtete, høge, slottete, vinjete og store Rondene. Returen la vi litt mer direkte og da vi kom over ei moltemyr som formelig lyste i gult,oransje og rødt havnet Christian og Heidi på alle fire og ga seg ikke før magen var full av multer. Dette området er rett og slett fascinerende. Et eldorado for alle som liker topper, bare ikke ting som lukter av bratt, luftig, litt bratt, litt luftig osv.

Hvis det er den Rjukan fjellstue jeg tenker på, så går det vei (les bilvei) inn til Selstalie rett vest for fjellet. Hvorfor du eventuelt ønsker å gå denne strekningen til fots vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke om det går noen merket sti, men det er en rekke småstier i området, men skulle du ikke ha bil er som sagt veien raskeste atkomst. Fra Selstalie er det en spennende rundtur opp den løse, bratt, litt luftige nordvestryggen og ned vestflanken litt sør for toppen og tilbake til Selstalie. Se: http://www.etojm.com/Norsk/Topper/Toppbeskrivelser/Andretopper/Gaustatoppen.htm

Snømengdene varierer utover i oktober. Enkelte år er ski bedre fremkomstmiddel enn fjellstøvler uti oktober. Som Tom sier - september er flott. Kjølige netter og litt korte dager. Mørket kommer fort sigende, men du for noen flotte turer man kan ha på den tiden med den første nysnøen på toppene og fargesprakende daler.

Gi: Du mener Store Svartdalspiggen mot sør som er rappell rett på men som omgås greit mot vest. F.S. Er ikke akkurat lommekjent nei, vet ikke om noe annet som er bombesikkert enn en avstikker fra Kvitskard ned i bassenget mot vest. Men dere finner nok noe, og som Gi sier: drikk godt på forhånd og opp lia mot Torfinnstindane (eller Svartdalspiggen) og bær det dere orker så går det så bra så.

Svein: Egentlig ikke

??? De skal vel ikke så mye sørover fra denna, heller mer østlig mot Langedalstinden. Forveksler du med denne? Videre fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalstinden var det så vidt jeg husker den slakeste, fineste, deiligste steinur. Apropos vann: Vanskelig ja. Fra Kvitskard kan man ta en liten avstikker ned i bassenget mot vest etter vann.

PS! Turen har etter vår regnemåte trolig 8 hovedtopper og 2 sekundærtopper. Ytterligere inntil 3 sekundærtopper kan nås som avstikkere, men da med betydelig ekstra tidsforbruk (Kvitskardoksle, Midtre og Søre Langedalstinden). Følges traversen "straight" er det ikke mer enn 10 topper.

Is doable. Fordel om dere er kun to, i god form, ikke for glad i verken lange slabrepauser, utsiktspauser eller fotopauser. Det er jo ikke så skrekkelig langt. Det gjelder å holde drivet oppe, ikke somle og ha tauet i sekken med unntak av de nødvendig rappellene på torfinnstraversen. Hvis dere ikke overnatter på f.eks. Torfinnsbu før start, går båten så sent inn at mørket sannsynligvis innhenter dere før dere er nede på Gjendbu. Altså en stor fordel med tidlig start (les kl.4-5).

Nå er vel naturens gang slik at med mindre det er snakk om et "uår", vil vel de stedene med sammenhengende skiføre over større strekk i august pr. definisjon være bre, eller i alle fall evig sne. Om man kaller det en snøbre er så sin sak, men det vil vel være steder som aldri er snøfrie? Breidkvamnose er deifinitivt mye bæring. De preppa løypene på Sognefjellet har nok sagt takk for seg, så hvis man vil gå på ski i augusut er det tre muligheter slik som jeg ser det: 1. Det eneste vettuge: Gå helt eller delvis på en bre. 2. Gå i sirkel på et snøfelt. 3. Bære ski fra snøfelt til snøfelt. I begynnelsen av august var Smørstabbreen delvis ypperlig egnet for skiturer, men det tærer vel fort. Fanaråken beholdt også snøkappen sin lenge i år. 23.07 var øvre del av Styggebreen fra Juvass isfri. Men som sagt: Det er bre alt samma.

Pussig, har det vært så varmt i somme? Iflg NVEs snøkart i vinter var det vinteren gjennom usedvanlig mye snø i området rundt Svartisen.

Vi gjorde nok ikke det Kim Kikket litt på den hammeren, så veldig grei ut å klatre / rappellere fra oversiden, men kan jo lure seg noe kødd lenger nede, men det som slå meg var flere hyller med veldig mye løsgods (=fali!).

Stakkars kjerring og unger - det går vel ikke mer enn et par år før han dingler oppe i den Nangaveggen igjen, eller var det dette som skulle til... Det stod på hjemmesiden hans at han hadde et tau og et par isskruer? Er det ikke litt uansvarlig, vær eller ikke vær, å legge ut på en tur hvor du i praksis ikke kan komme deg nedover på egen hånd? Enten går det til topps eller så må helikoptre komme å hjelpe deg? Nei vi får kjøpe oss et par ekstra olabukser jeg og han Tom, så får vi reise ned å ta den veggen og vise verden hvordan det skal gjøres.

Tom: Norge er spennende og vakkert. Dessuten: Den kommer til å smelte sin vei, opptil flere ganger før vinteren er her. I alle år har det vært mer regelen enn unntaket at det har kommet noen snøkuler over 2000 moh i Jotunheimen i juli og august.

Langt ifra noen ren klatrebeskrivelse, men kan hende du finner noe info der: http://www.etojm.com/Norsk/Topper/Toppbeskrivelser/Topperover2200/Snohettatur.htm

Betryggende å se at adjektivene fortsatt sitter løst Erik. Flott artikkel fra en flott tur. Har nå hatt knebanking hver eneste dag sia torsdag, men det begynner så smått å roe seg. .. Blei en lang lidelsestur ned lia mot Meurubua ja mens ungdommene fløy i forveien Krysser fingrene for kneet ditt - fra en knekødd til en annen.

Nydelig å se høyfjellet pudret i nysnø igjen Snilen. Det var et godt utnyttet finværshull du fant, var ikke lenge utpå tirsdagen før det dro seg til, i alle fall lenger nede i Valdresdalen. Kan for øvrig skrive under på at Turid er trivelig vertskap. Vi var der "alene" påskedagen i fjor og fikk skikkelig service. PS! Hadde hun igjen noen kalendere?

Nei Espen, det er en ren "spasertur".

Det er alltid en vinter på vei, men jeg tror nok denne kula var et skremmeskudd. Kanskje kommer likevel vinteren tidlig som de seneste årene med noe som ligner skiføre over 2000 moh i slutten av september. Husker ennå godt eventyrturen vår til Tverrådalskyrkja sist september i dyp blåvokspudder.

1) Seint? Neppe. Kan naturligvis være en "arktisk værbølge" akkurat da, men normalt er slutten av august en av de fineste tidene i fjellet. 2) 12-16 timer via Bukkehøe. Er du et kondisfantom som skyr pauser og fotografering, samt "løper" med joggesko bruker du muligens mindre. 3) Vær forsiktig, si i fra hvor du går og pass deg for løs steinur. Luftig er det noen steder. Løst er det noen steder, men direkte vanskelig er det knapt noe sted på ruta hvis forholdene er tørre og fine.

Da må man jo definere hva som er klatreteknisk vanskelig! De fleste som ikke klatrer til vanlig har vel sin fulle hyre med å komme opp grad 5 på topptau og gjerne en del mindre om de er utstyrt med fjellstøvler og sekk. Uten topptauet psykes de vel fort enda en grad ned. Det er vel en del topper som krever både 5 eller mer for å nå toppen selv om de ikke er over 2000 meter? Hva er forresten den vanskeligste selvstendige toppen i Norge. Nå er det dessuten mange som mener at det blir mer riktig å se på en total vanskelighetsgrad til en topp som inkluderer ting som turens lengde, bratt snø / is, grad av utsatthet, hvor mye vedvarende luftig / klatring, løse passasjer, etc. Store Skagastøstinden skal jo være mulig med grad 2 via Slingsbybrean. Mange fremhever Sentraltinden som den vanskeligste. Den er meget utilgjengelig og selv om den er mulig å klatre med en god 2'er som vanskeligste klatring, er det få eller ingen som går den via Slingsbybreen. Eksakt grad på Nørdre Maradalstinden er jeg usikker på. Det er så mange historier rundt den, men kanskje er det Søre Nål som er den mest krevende? Hvis man går ned på 10-meter nivå er det også krevende topper sørøst for Skarvflyløyfttinden. Topphammeren på Veobreahesten har også en eller annen grad, men det blir nærmest som buldring å regne. Dessuten jukser de aller fleste med lasso der, men jeg lurer på om rent graderingsmessig kanskje ikke den blir den mest krevende om man går den helt uten hjelpemidler (dratau eller kompis skulder). Hvis man tar med "nyoppdagede" topper med lav primærfaktor er det også litt muggint å komme seg opp på Semelholstindens vesttopp.