morten

Tom: Det kan du bare endre. Filen blir i prinsippet like stor, men arealet den dekker ved en utskrift blir langt mindre (72/300 i annen), eller bare litt over 5% av det arealet utskriften ville dekt med 72dpi Ved 72dpi trenger du 5184 pixels for å skrive ut et bilde på en kvadtat-tomme. Ved 300dpi trenger du til sammenligning 90.000. Punktettheten blir først og fremst en problemstilling i forhold til trykk / utskrifter.

Svein: CMYK er også et "smalere" fargerom... Nettopp derfor kan det lønne se å jobbe i et slikt fargerom. Vet ikke hvordan proffer gjør det, om de jobber i CMYK - men ved sRGB synes jeg det blir ganske bra ved CMYKing, enkelte mette blå og grønntoner dempes ved konverteringen, men ikke alt for ille. Jarle: Det er riktig at fargene er der, men hvis man forsterker en eller to farger mens andre holdes igjen vil man likevel forvrenge noe. Jeg vil tippe at Erik har forsterket bl.a. rød og ev. magentatoner. Det gjorde vi i beskjeden grad. Det er klart at en del er gjort, fordi selve soloppgangen var av de skikkelig tamme - derfor er jeg imponert over det Erik har fått til.

Man bestemmer selv hvilket rgb fargerom man bruker i PS. Det skjer ikke noen konvertering fra kamerabildet før det gjøres om til CMYK til slutt. Er mulig jeg er på gyngende grunn her, men mener å ha fått med meg at adobe RGB er et "rikere" fargerom som holder mye farger som ikke kan gjenskapes i CMYK, slik at ved Adobe RGB "mister" man mer av det man ser på skjermen ved CMYKing enn det man gjør med den nåværende profilen. For øvrig er jo PS flott i sin fargestyring ved at du kan bruke fargeprofiler omhverandre. Er fornøyd så lenge jeg føler vi har noenlunde kontroll på det som skal til trykk, så får du heller ta et kurs i "skjermoptimalisering" for oss ved anledning Erik.

Joa riktig det Svein, cmyking er noe av det siste som skjer - all editering skjer i rgb-fargerommet som leveres fra kameraet sine .jpg filer - mener å huske det er en sRBG profil. For enkelthetsskyld skjer lagring for nettpublisering via "save for web" funksjonen... Har aldri blitt klok på .rgb fargerom og aldri fått til fargestyring for skjerm spesielt bra, er bare glad det funker med trykkeriets CMYK profil skjerm hjemme / kontra papir.

Si det til Bård Løken eller Pål Hermansen Tom - De er likefullt respekterte naturfotografer her i landet til tross for heftig filterbruk og annen bildebehandling. Det kommer vel an på hvilken tilnærming man har til fotograferingen, om det kun er en profesjon for mest mulig realistisk virkelighetsgjengivelse, eller om det skal være rom for kreative og kunstneriske innslag i fotografiet på linje med maleriet. (Innen malerkunsten er det jo mange figurative malere under nasjonalromantikken som portretterte landskapet på en virkningsfull men likevel svært urealistisk måte hva farger angår.)

Leste akkurat denne: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/25/464405.html Hun får mye oppmerksomhet Cecilie og det har hun helt sikkert fortjent selv om 7 fjellslista etter noens mening er litt tynn med Kosziusko i stedet for Carstens Pyramid, men i alle fall det jeg lurer på, og jeg understrerker først som sist at dette ikke er noe angrep på Cecilie siden mange gjør det slik, er som følger: Det virker litt rart å slite seg til et målpunkt for så bare å bli plukket opp av helikopter. Tenkt man om man skulle klatre Aconcagua, e.l. og så bare bli hentet av et helikopter for returen? Er ikke en skikkelig punkt-tur å gå et sted og returnere igjen? Jeg vet jo at det er vanskelig med nordpolen pga tiltakende vanskelige isforhold, men det virker likevel litt rart på meg. Er det forresten noen som vet om folk som har gått frem og tilbake til nordpolen? Jeg har jo hørt om de som krysser polpunktet fra f.eks. Russland til Canada, men frem og tilbake finnes det eksempler på det?

Et par av bildene til Erik var nok på mange måter bedre enn the real thing - en kombinasjon av dyktig fotograf og bra PS jobbing.

GPS'en lå i sekken hele veien, til og med med et par essensielle punkter preprogrammert i tilfelle whiteout på topp-platået. Men rotinga oppdaget vi jo først når den var et faktum, og dessuten: Staute mannfolk søker ikke hjelp fra andre (ting) unødvendig, og Julia var særs taus og hadde nok med å holde varmen. Gjertvasstinden fra øst ville jeg ikke vært engstelig for Agnar, men hvordan har de tenkt å gå? Via breen i nord eller? PS! Erik - du er en populær kar, bildet av deg er det aller hyppigst viste av alle sammen

Jo du skjønner Svein er litt opptatt av hjemmesider, og går du inn på Bergtatt.net er Falketind siste turen som er referert på Bergtatt - Svein hintet vel bare om at Snøhettaturen sin ingress kanskje kunne plasseres øverst.

Wow Erik - på dine bilder ble det jo skikkelig rosasmell lell, farger jeg ikke så da jeg var på toppen Kult! Blir nesten litt blasse i forhold bildene våre - skal ta en liten tur i photoshop i kveld og prøve å lære litt av det du har fått til. For skjerm var din bearbeiding skikkelig bra! Og bildet med ekstremvidvinkelen var jo inntrykksfullt da.

Lyst fra 04-04:30, men det drar seg raskt til utover. Uti mai er det relativt lyst allerede et stykke etter kl. 3 ... Men det kommer jo også an på hvordan man definerer lyst.

Flott tur a Line og Kim (og Trym). Satt på jobben og glante på "griseværet" hele fredagen, og tenkte på den som kunne valgt sin tid.... Ja nesten hele uka var flott, og så uka etter påske da Det så ut som en skikkelig kosetur med strek under kose, i alle fall fullt fortjent for deg Line etter all jobbinga.

Flere bilder.

Nattur til Besshøe 22.04.06 På grunn av nattestenging av Valdresflya hadde vi allerede sittet og trykket i bilen i Sjodalen noen timer da Erik og Roger kom kjørende nordfra litt før midnatt. Månen var fraværende og en tindrende klar stjernehimmel gledet ”astronom” Erik som plukket frem astronomiske fenomener vi andre ikke greide å få øye på med vår beste vilje. Temmelig nøyaktig midnatt ruslet vi oppover lia like ved Bessheim. 5 og en halv time gjenstod til soloppgang og for å komme omtrent punktlig til toppen var det i starten et stort poeng å holde farten nede. Litt oppe i lia fikk et lyspunkt på himmelen vår oppmerksomhet. Nærmest fra intet lyste et punkt opp til en styrke man ser fra landingslysene på fly før det sakte beveget seg over himmelen mens lyset døde ut som om farkosten svingte. Blinkende vingelys eller annet som kunne vitne om et fly var ikke å se. UFO konkluderte vi raskt og spøkte med at vi trolig ville bli ønsket velkommen på toppen av Besshø av små grønne menn (eller damer). Uten månelys var natten temmelig mørk og vi vinglet en smule oppover i forhold til optimal kurs, først litt for langt til venstre for Bessoset og senere for langt til venstre opp ryggen på Bessfjellet slik at vi fulgte den avblåste og småkuperte ryggen ut mot Bessvatnet i stedet for det mer slake draget lenger til høyre som planlagt. I mørket spiller synet dessuten en mengde puss. Konturer, helninger og annet forsvinner. At det gikk bratt oppover skjønte vi først når halve stjernehimmelen ble kuttet bort av fjellkammen foran oss, og overraskende bratte nedoverbakker dukket stadig opp fra det store intet. Panen var å gå opp Brue øst for Besshøbrean. Et hvitt felt midt på nordveggen av Besshø innbilte vi oss var den nevnte Brue og vi gikk rakt mot denne inntil vi på den voksne moreneryggen før Besshøbrean oppdaget at vår Bru bare var et stupbratt snøfelt oppe i nordveggen og ikke den riktige Brue. Vi besluttet derfor raskt å fortsette mot høyre, opp kanten på Besshøbrean og bestige toppen via den nordlige utløperen fra toppen. Så langt hadde fokus vært på å holde tempoet nede, men plutselig hadde tiden gått skremmende fort, og den lille navigasjonsmessige blemmen førte til at vi følte tiden begynte å bli knapp. Heldigvis var det ikke langt igjen og mens himmelen glødet til bak Rondane tok vi fatt på topp-flata innover mot høyeste punktet. Litt før halv fem var vi på toppen og etter få minutter dukket den oransjeglødene solskiva opp litt til høyre for Storronden. Et belte med dis i horisonten røvet oss for et rosaglødende lysshow over Jotunheimen – det ble litt som en nyttårsrakett som med store forventninger spruter mot himmelen for så å eksklodere i et lite, knapt synlig eller hørbart ”puff”. Isnende kald vind fra sørvest virvlet opp snøen på toppen og gjorde Besshø.til et nokså ugjestmildt sted, men vi koste oss storligen over den flotte utsikten likevel. For Erik var det første gang på toppen, nytt kryss i boka, mens Roger hadde en del turer opp hit på samvittigheten fra før av, ikke så rart kanskje siden han er fra Vågå. Etter hvert som sola klatret over den frekke disstripa i horisonten ble lyset, stemningen og fargene vidunderlig vakre og meget fotogene. Surtningssue var naturlig nok det av fjellene rundt som fikk mest oppmerksomhet, men også den kvasse toppeggen på Store Memurutinden, Nautgardstindens dominerende profil og nordveggene i Gjendealpene var flotte å se til. På vei ned Besshøbrean lå et lite lag puddersnø oppå et forholdsvis fast underlag. Forholdene var så fine at alle klarte å prestere minst en dugelig sving. Skimessig var denne breen utvilsomt turens høydepunkt. Videre nedover mot Bessvatnet var det så mye stein som var halvt skjult av et tynt lag fokksnø at vi fikk mengder av riper i skia. Nedenfor Besshøbrean skilte vi lag. Erik og Roger som hadde et par ekstra gir å sette inn i nedkjøringene kjørte i forveien mens vi tok det med ro i morgensola på vei ned til Bessheim. Etter mange små stopp var vi nede ved Bessheim litt før kl. 9, i seng litt før kl. 12 og frokost litt over 14, men resten av dagen ble ikke helt god – litt fjern og ør, med hode som ikke var helt til stede. Det flotte lyset, og alle de herlige stemningene gjør likevel at det er verdt den påfølgende lidelsen å snu døgnet

Ja

Ser det nå. Rulle litt ned og så kommer den.

Linken fører til en blank side.....

Jeg vil nå ikke hevde at det akkurat er noen fasit annet enn på vår subjektive oppfatning av påsken. Tonnevis med blide mennesker tydet på at de fleste koste seg i fjellet. Hadde nok kost oss vi også hvis hovedmålet var å bevege seg i frisk luft, spise god mat og treffe flere mennesker på et brett enn i tjukkeste urbane strøk. Men når vi er så dumme å sette oss mål og forhåpninger og velger å benytte påsken som feltarbeid for et planlagt bokprosjekt, så er jo det vårt problem .... Nå var nok vår del av påsken kanskje den verste når alt kommer til alt. Vi kunne sikkert også karret oss opp på en topp, men det var det ingen vits i når målet var å ta bilder... Vi har en 4-5 "whiteout" bilder i arkivet vårt og det holder omtrent i overskuelig fremtid.

Det er bra Da er vi på bølgelengde. Skuffelsen er allerede long gone, og nye "eventyr" er under planlegging. Og ja, jeg burde kanskje regnet med at sånn er sånn på Gjendebu, men har faktisk aldri vært der før i påska... Men man lærer så lenge man lever og jeg er ikke på Gjendebu neste påske for å si det sånn ... Og jeg tror verken Gjendebu eller jeg har noen grunn til å sørge over det

Takk for støtten Erik Det må da være lov til å uttrykke skuffelse en gang i blant? Har hatt nok turer hvor opplevelsen har vært gjennomført positiv. Men når man en gang tillater seg å bygge opp forventninger kan man også bli skuffet. Ikke det at turen ikke hadde positive elementer i seg, men i det store og hele var den skuffende. "Always look in the bright side of life"-mentaliteten, og ut på tur aldri sur osv. kan bli for mye av det gode for min smak. Folk er forskjellige, men jeg setter definitivt også pris på å lese andres erfaringer av begge sorter, både gode og mindre gode. Hvis man skal pensle et ensidig glansbilde av alle aspekter ved turlivet så blir det forflatende og tamt etter min mening.. Så jeg kommer nok til å syte litt i fremtiden også om jeg føler for det... Noen ganger kan det faktisk være godt å få litt utløp for skuffelsen ved å lire av seg noen linjer om det i etterkant. Tittelen var for øvrig ganske entydig så folk som er allergiske mot syting kan jo styre unna.

Ikke noe slektskap der i gården vel?

Med telt da? Effektiv trasketid på 8-9 timer lar seg nemlig ikke alltid effektivt kombinere med hyttenes relative avstander.

Har du tatt en titt på denne: http://www.etojm.com/dir/rondane.html Velg oversiktskart fra menyen til venstre, så kan du klikke deg inn på de forskjellige rutene. Å gå fra Dørålseter til Grimsdalshytta fikser du om du er i middels form. Hvis du ikke er vant til å gå noe særlig vil nok likevel en 6 timers tur kjennes godt i beina. Går du tredagers om Haverdalssetra blir jo etappene kortere, spesielt om du begynner med den (4 timer, 3 timer og så 6 tilbake til Dørålseter. Midten av juni kan være noe tidlig. Hyttene åpner vel ikke før rundt 20.06 (med mindre de har et selvbetjeningskvart (noe jeg tror den ene av Dørålsetrene har). I høyereliggende deler av etappene kan det være en del råtten snø i midten av juni selv om dette generelt er et snøfattig område. Så om det er et fett for deg - ville jeg valgt august i stedet for midten av juni. God tur!

Er det ingen som har noen påsketurer å berette om? I Jotunheimen var det tjukt av folk langs hovedveiene og ellers helt stille. Partyfaktoren var generelt den sterkeste faktoren virket det som. Hørte noen beretninger om folk som prøvde på div. toppturer, men måtte snu pga. vær eller for mye løssnø. Jotunheimen ble i løpet av påske forvandlet fra overveiende oppstikkende stein og avblåste flekker til hvitt og nydelig vinterlandskap. Påskeåpen vei over Valdresflya var en vits. Vi hørte på nyhetene og innstilte oss deretter, men i realiteten var veien stengt store deler av påska, noe som ga mer slit og oforutsigbarhet. Vi ville gå på ski langs kvistede løyper i Gjendetraktene og helst besøke en topp samt ta mange bilder. Torsdagen startet slik det for det meste fortsatte. Veien var stengt ved Garli ovenfor Beitostølen og vi endte opp med å sponse parkeringsselskapet der 250.- I hvitt vær og våt nysnø kladdet vi oss over til Bygdin og innover Bygdin i et nitrist vær og føre. Et slikt føre som genererer kladder nesten uansett hvor rene skiene er. På torfinnsbu fikk vi leid oss inn på ei hytte. Stedet er dessverre stengt, noe som gjør at nesten ingen går i sørøst Jotunheimen. Fredagen våknet vi til et nydelig vær, om man ser bort fra vind og snøfokk. Denne dagen var omtrent den eneste dagen vi hadde våre 5 kg kamerautstyr ute av sekken. For øvrig fungerte det som dødvekt. Etter Torfinnsbu ble dessuten sekken en del lettere siden vi donerte et eksemplar av boka vår til stedet. Vi gikk Langedalen og måtte brøyte spor. Vi gikk med feller opp hele dalen, noe som trolig var en tabbe. De kladdet også, og all nysnøen var pakket såpass sammen at men hele tiden måtte løfte skiene. Det var for tungt å bare skyve de forover. Vi brukte maaaange timer opp til Langedalsbandet, og i mellomtiden ble været dårlig, men en dramatisk og flott tur er det. Opp mot Langedalsbandet kommer man så tett innpå de dystre fjellveggene og høye tindene at mindre kan gjøre en målløs. Etter min mening en av de flotteste kvisterutene i Jotunheimen. Håper den kvistes videre til tross for at nesten ingen går der. På Gjendebu gjorde vi den tabben å bo en dag ekstra for å få med oss en topptur, men været var ikke på vår side. Livredd som jeg er for snøskred, jaktet vi på trygge traseer opp til enten Svartdalspiggane eller Slettmarkhø, men som sagt gjorde været sitt til at vi slapp å utfordre bratthellingene, men det virket rimelig trygt å ta seg opp de nevnte flankene. Etter å ha kjedet oss på Gjendebu mange timer, nytt en herlig middag i en ekstremt støyende matsal, og sovet ekstremt dårlig var det klart for retur på søndagen. Gjendebu - Gjendesheim - enkel tur, og så skyss over Valdresflya. Men så var det denne veien da? Været ble tiltakende dårlig på vei over Gjende og skisporet snødde, senere sluddet igjen og det gikk trått bortover etter at Memurubu var passert. Snart fikk vi mobildekning og fikk bekreftet at veien var stengt og åpner ikke i dag. Etter støyende, kjedelige dager på Gjendebu var vi drittlei fjellet denne gangen og ville ikke kaste bort enda en dag ved Gjendesheim, så vi tok en rask avgjørelse og skar opp mot Nedre Leirungen. Det skulle visstnok gå en buss fra Bygdin kl. 17:00. Fra Nedre Leirungen over mot Flya fikk vi vinden (som de siste dagene hadde blåst fra vest) plutselig rett i fleisen fra sørøst. Alt ble hvitt og underlaget sviktet under vekten av en fet regnskapsfører med altfor tung sekk på. Pauser utgikk og vi stabbet oss sørover. Første mål var å nå riksveien i lia opp mot Flya. Tiden rant av gårde og vi var sikre på at dette ikke kunne gå, men vel oppe på flatene skled det plutselig litt raskere og nytt håp ble øynet. Veien var brøytet og brøytebilen duret frem og tilbake til tross for at det var stengt, noe som gjorde veibanen delvis bar. Skiene fikk til stadighet nærkontakt med asfalten, men vi kunne faktisk følge veibanen nesten helt ned til Bygdin. Vi rakk bussen og var sjeleglade for å komme oss ut av møkkapåskefjellet. Det var for øvrig fascinerende å se hvordan veien var blåst igjen ved fonnene ovenfor Rjupebrua - Veien hadde faktisk blitt føyket igjen i full høyde (opp mot 3-4 meter). Et par bilder fra fredagen kommer etterpå.

Hva skal det bety? Samler du på de under 2000 moh også? Med mindre du samler blir vel pf forholdsvis likegyldig. Heller en slank og vakker topp med pf 98 enn en stor, stygg og feit en med pf 998?