Lyngve

Espen, Nordre Soleibotind ville jeg flyttet ned til "normale å sikre på". Store Austabottind ville jeg tatt med som "normale å sikre på"

Panda, hvis vi ser bort fra all eksosen vi legger igjen i dalførene opp til Jotunheimen, så er vi ganske uskadelige ja....

Sidan det er grønn beitemark nesten heilt til topps må det vel være Sunnmørsalpane...... Her blir det litt vill gjetting. Brekketindane?

Nå har jeg aldri vært på Spiterstulen om vinteren. Men slik jeg husker terrenget i det første partiet fra Spiterstulen opp mot Glittertind, er vel dette ofte ganske rasfarlig ????

Sarek i Nord-Sverige er vel sagt å være Europas siste villmark. Og det stiller jeg meg helt og fullt bak. Det er vel ingen steder som fremstår som noen villmark i Norge, er det det? Skal man oppleve villmark, må man dra til steder som Nord-Canada, Alaska og Grønland. Der har man store uberørte områder, med masse ville dyr, og sist men ikke minst: INGEN MOBILDEKNING.......

Panda kom du til topps på Aconagua?

Jeg ville vel egentlig ikke stolt på kokt vann i høyden. Dessuten er det upraktisk å koke hele tiden, med tanke på det drikke behovet man har i løpet av en lang dag med fysisk aktivitet. Mye bedre og mer praktisk med noen dråper jod i kaldt vann. Dessuten er det stor sjanse for at det ikke var det kokte vannet du ble syk av, men heller den generelle hygienen på kjøkkenet og det faktum at mat blir servert i tallerkener/kopper som fremdeles er fuktig etter at det er vasket i ukokt vann. Da hjelper det ikke at maten er aldri så mye kokt/stekt.....

Takk for mang en god latter Morten. Nå får vi bare vente på at OJ skal gi den endelige karakteren

OBS! Noe av innholdet kan virke støtende på enkelte personer og må ikke leses ved inntak av mat Etter en august måned uten fjellturer, fant jeg endelig en åpning for å dra til fjells, om enn bare i 24 timer. Været så ut til å bli bra i østlige fjellstrøk, så jeg bestemte meg for et gjensyn med Rondane i høstlige omgivelser for å plukke noen 2000-metre. Jeg satte meg i bilen (Oslo) fredag kl 2200 og jeg var ikke fremme på Dørålseter før klokken hadde passert 0200 (33 mil senere). Å sette opp noe telt i bekmørket var utelukket, så jeg fant i stedet en komfortabel plass bak i stasjonsvognen og sov frem til 0745. Det er ikke vanskelig å våkne når man ser den flotte ryggen mellom Høgronden og Digerronden. Fra bilen så det ut til å være en temmelig drøy travers, men ifølge Thommesen guiden skulle dette visstnok la seg gjennomføre på 8-10 timer. Da jeg pakket sekken fant jeg fort ut at dette lignet mer og mer på en impulstur. Jeg hadde bl.a. bare en påbegynt cola-flaske til rådighet med ca 1 liter igjen. Men det fikk holde, og dessuten var det sikkert rikelig tilgang på vann lenger oppe. Klokken 0845 startet jeg fra bilen. Etter en liten stund passerte jeg dødisgropene, og jeg ble ikke videre imponert av synet. Skulle dette liksom være ett av dagens høydepunkt? Jo da, mulig man blir litt blasert etter å ha sett litt for mange av verdens underverker de senere år (Gran Canyon etc) Et stykke lenger opp vurderte jeg å fylle på litt vann. Men etter å ha foretatt en nøye vurdering av tarmbakterie innholdet i elva, med både beitedyr, rein, jegere og en og annen Panda vandrende rundt omkring avstod jeg. For et par år siden var jeg immun mot alt av tarmbakterier etter å ha tilbrakt 7 måneder i India/Nepal. Der er det skikk og bruk å tørke seg i rompa med venstrehånden, uten papir og påfølgende håndvask. Så de som lager maten har sannsynligvis gjensittende rester fra toalett besøket både under neglene og langt oppover fingrene. Men hva vet jeg. I lengden er det sikkert bare sunt å spise gjødslet mat med tanke på alt mineral tilskuddet. Men dette var som sagt lenge siden, og immuniteten min mot tarmbakterier har sikkert forsvunnet for lengst. Så jeg avstår derfor drikkevannet. Colaen får duge….. Fra starten har jeg hatt fjellvandrere på rekke og rad bak meg. Men på vei opp mot Høgronden er det meste av konkurranse forsvunnet. De siste 100 meterne er litt tunge men jeg klarer likevel å nå toppen kl. 1145 (etter nøyaktig 3 timer). Dagens utsikt fra Høgronden var ikke mye å skryte av med masse skyer og tåke i horisonten. Men jeg ser i det minste veien videre til Midtronden. Så etter 10 minutts pause setter jeg kursen ned i skaret. Når jeg starter stigningen mot Midtronden føles beina veldig tunge. Stålkondisen jeg hadde i sommer er tydeligvis borte, det samme gjelder alle blodcellene jeg fikk etter oppholdet i Alpene. Etter en august måned fri for fysisk aktivitet og med >60 timers arbeidsuke, 5 timer søvn i snitt, firmafester, ukentlige jobbreiser til Helsinki med fri flyt av forforfriskninger i SAS-loungen, flyet og hotellet, setter tydeligvis sine spor. Denne prisen må jeg betale på vei opp mot Midtronden. Men jeg kommer meg omsider opp til øst-toppen etter en kortere pause halveis for å fylle på med sjokolade og cola og dermed øke tilførselen av glukose til beina. Veien videre mot vest-toppen ser litt mer spennende ut. Først over 2 småknauser, den ene med tydelige spor av dyktig murer-arbeid av Kim tidligere i sommer. Jeg tar ikke sjansen på å omgå denne i tilfelle den ved en senere anledning kommer inn i Torgeir’s liste. Vel nede i skaret til Vestre tar jeg sikte på terrassene i høyre kant for å gjøre klyvingen litt mer interessant. Men utfordringene og kicket uteblir. På vei opp mot den ene av vesttoppens småknauser (den med en hvit høyreist stein), innhenter tåken meg fullstendig. Sikten reduseres til 10 meter men jeg mener at jeg klarte å famle meg frem i blinde til alle knausene etter hvert. Jeg tar en liten pause på det høyeste punktet av vesttoppen og i mellomtiden reduseres sikten ytterligere om mulig. Men å følge ryggen videre burde vel ikke være noe problem så jeg lar GPS’en forbli i sekken. Det jeg ikke vet er at ryggen etter hvert deler seg i 2, den ene mot Digerronden og den andre rett ned i Vidjedalsbotnen. Det går en stund før jeg med hjelp av GPS’en oppdager at jeg har valgt feil rygg. Jeg plotter inn Digerronden med det samme på GPS’en og med denne for hånd går jeg et lite stykke opp igjen og foretar en løs travers ut på riktig rygg. Ryggen videre mot Digerronden viser seg lett å følge selv i tykk tåke, og uten videre behov for GPS. Ved varden kan jeg fastslå at jeg kun har bommet med 10-15 meter på GPS’ens posisjon. Rasjoneringen av cola’en har ikke fungert som planlagt. Flasken er tom og kroppen formelig skriker etter væske, etter å ha blitt foret med vanndrivende ”kaffe” i hele dag. På vei ned igjen fra Digerroden velger jeg å stole på min egen teft fremfor å bruke GPS’en. Men det går ikke så lang tid før jeg begynner å betvile min egen teft, og når jeg tar frem GPS’en viser det seg at jeg er på en nesten sydlig kurs, og ikke nord-vestlig som var planen. Er det mulig å være så omtåket!!! Jeg dirigerer meg inn på riktig kurs, og bestemmer meg heretter for å følge GPS’en. I ca 1700 meters høyde er jeg endelig ute av tåkehavet og kan legge bort GPS’en for godt. Steinura er drøy og det tar sin tid før mine føtter når et mer lettgått terreng. Etter hvert kommer jeg til den første elva. Om det hadde stått 10 indere på huk lenger opp i elva og vannet hadde vært brunere enn Ganges, så hadde det ikke hatt noen betydning nå. Vann må jeg ha, og jeg slurper det i meg som en kamel etter 10 uker på vandring i ørkenen. Jeg ankommer omsider bilen kl 17.00 etter å vært ca 8 timer på tur. Etter en del mat og en liten høneblund bærer det videre den lange veien mot Oslo. Dagens høydepunkt kommer litt lenger nede i dalen. En lite dådyr stopper og står urørlig i veien. Jeg stopper bilen, og i 10 sekunder har vi magisk øyekontakt, mye mer magisk enn de man måtte oppleve på et utested i Oslo. Så forsvinner dådyret ut i skogen. Jeg ser meg om etter jegere, men heldigvis er ingen å se. Hadde det stått en jeger der med løpet klart, så hadde jeg sporenstreks hoppet ut av bilen, tatt rifla og kjørt kolben hardt i skrittet på ham. At noen jegere skal ha noen selvtilfredsstillelse av å skyte disse vakre dyrene, ja det har jeg vanskelig for å forstå… Klokken 23 er jeg tilbake i Oslo, etter å ha vært et døgn på tåketur i Rondane. Jeg bestemmer meg for å logge på Bergtatt.net og se hvordan utsikten ville ha vært på en flott dag. Det var nok langt mer givende……

Vi hadde en Golden Retriever fra 1990-2000. Denne har jeg tatt med på mange fjelltopper, også 2000-metre. Man blir overasket over fremkommeligheten til disse 4-bente skapningen. Joda noen løft er det blitt, men ikke mange. Hunden finner nesten alltid en liten omvei rundt et hinder. Dessuten trives hunder ekstremt godt i fjellet. Det er artig å se hvilke livsglede som stråler ut av blikket, når hunden sammen med sin eier har klart en fjelltopp og skuer utover landskapet ved varden. Det er slike øyeblikk man aldri glemmer.... Kondisjonen er det heller aldri noe å si på. Eksempelsvis hadde vi ca 4500 høydemetre på 3 dager (Galdhøpiggen, Glittertind og Skåla). Jeg var selfølgelig mer sliten enn hunden.... Jeg tror at bortimot 80-90% av alle 2000-metre her i landet burde være overkommelig for en Golden Retriever. Forøvrig har jeg lurt litt på hvilke hunderase som egner seg best i fjellet. Noen som vet det? Et nødvendig tips: I terreng med mye steiner over lengre distanse, slites det ganske hardt på potene. Men det finnes "sokker" å få kjøpt til hunder. Dessuten bør du ikke la hunden gå fritt på breer og toppskavler, da den ikke er godt nok bevisst på farene som lurer under.

Og mens vi snakker om Northfaces i Alpene, er vel Obergabelhorn den mest kjente av isveggene i Alpene. Helning på 55 grader og litt vanskeligere enn Lenzspitze (D+ kontra D). Å gjenvinne toppryggen kan være litt krevende, og enkelte år opp mot 70-80 grader. Dessuten er anmarsjen til foten av veggen betydelig lengre og over en kompleks bre.

Venter spent på siten din Kjell-Erik. Regner med at du har mange flotte bilder fra Italia. Jeg har lest om Himalaya klatrenren Ronald ja. Tror han var ganske tidlig ute med en solo-bestinging av Annapurna.

Det er notert Parbat Essensielt med litt styrketrening for beina før man gjør en slik topp, fordi det er lett å få krampe i en isvegg som nesten er 1000 meter. Her er nok et bilde Lenzspitze. Dette må jo være en drøm for ekstrem skiing: (veggen er kjørt flere ganger på ski selfølgelig)

Det er da voldsomt som du skyter på Kim for tiden. Ihvertfall kan det tolkes slik i setning nr. 2

Jeg har egentlig bare fulgt denne debatten fra sidelinjen uten å hatt noe interesse av å ta parti. Helt til Ods begynner å trekke mitt navn inn i diskusjonen........ Ja jeg brukte guide på Matterhorn, og det teller like fullt som en bestigning for min del. Hva andre måtte mene om den saken er jeg ikke opptatt av. Selfølgelig finnes det grensetilfeller også her, når man ser på turister som regelrett blir heiset opp på både Matterhorn og Everest. Men jeg avtalte med guiden på forhånd at han bare skulle være veiviser, og være "passiv" med tauet. Ikke fordi jeg skulle kunne regne dette som en bestigning, men på grunn av opplevelsen. Derfor ble dette en flott bestigning som bare tok 3,5 timer, mye takket være en erfaren guide. Men selv om han hadde 30 bestigninger kom vi på avveie på nedturen, og måtte klatre opp igjen. Så ruten er langt fra opplagt på Matterhorn. Lett å komme på avveie med ganske seriøs klatring som konsekvens. Egentlig hadde jeg planlagt å ta Matterhorn solo. Men jeg kom etterhvert på bedre tanker, fordi jeg var redd for at omstendighetene (kø og mye tjas og mas) ville medføre at jeg tok unødvendige sjanser ved å forsere de fleste passasjer usikret, utifra mottoet Speed is Safety. Å slite med lange køer samtidig som man skal solo-sikre, ja det blir fort svært tidkrevende. Jeg har ingen problem med å leie guide igjen, og i Himalaya er det ofte en nødvendighet å ha med lokal guide for å få godkjent en klatresøknad. Jeg har lest mye om pionerene på 1800-tallet og de brukte nesten alltid lokale guider. Det blir for dumt å påstå at legender som Whymper, Tyndall, Slingsby osv ikke har gyldige bestigninger. Konklusjon: Jeg vet ikke hvilke parti jeg skal ta her, men har det noen betydning egentlig. Det er den enkelte person som selv avgjør hva man regner som en gyldig bestigning. Tidligere har jeg fått kjeft for å hevde at solo-bestigninger er den "reneste" formen for bestigning, noe som gir et ekstra adrenalin kick også på relativt enkle klatreruter. Bagateller kan fort bli døds seriøse uten hjelp fra andre. Noe plan B finnes som regel ikke. Hvis noe kan kalles "dårlig stil" er det vel nettopp dette.... En bestigning er en bestigning. Resten blir vel egentlig bare nyanser. Jeg skal i hvertfall aldri ta fra noen gleden av en bestigning, ved å være bedømmende og sette spørsmålstegn ved metoden (så sant man ikke "forurenser" fjellet unødig). Man har jo uansett vært der. Det er det som teller. Gleden ved å ha vært der....

Kjell Erik, Fra jeg kjørte fra Oslo og til jeg var tilbake i garasjen, tok det meg ganske nøyaktig 3 uker. Nå gikk det litt tid til med kjøring, men returen fra Montreux (Sveits) til Oslo gikk på under 24 timer (herav 2 timer søvn på en rasteplass i Tyskland). Greit å vite at Sveits ikke er mer enn 1 døgn unna med bil. Og med cola, snus og høy musikk er det utrolig hvor langt man kan kjøre uten pause Nå gikk det også med en del tid til sightseeing i Tyskland og Østerrike (1 uke) før jeg endelig ankom Sveits. Forøvrig var Østerrike en stor skuffelse med mye dårlig ver og en kansellering av min planlagte Grossglockner bestigning. Forøvrig fant jeg også ut at mesteparten av de høye fjellene i Østerrike er omgitt av store og komplekse breer, så det blir ikke noe solo-retur dit med det første... Fra Østerrike bar det rett over grensen til Sveits, hvor jeg hadde 2 uker til rådighet. Merkelig at Weissmies fra nord er normalruten. Men jeg tror heisen har en medvirkende årsak til dette. Sydruten (uten bre) er å foretrekke. Jeg fikk faktisk en liten Himalaya følelse når jeg gikk returen fra hytten til SasGrund med Michabel-fjellene ruvende i bakgrunnen. Se dette bildet: Weissmies var en utrolig flott bestigning. Her ser du siste stykket opp: Påfølgende dag gikk jeg opp til Michabel hytten. En fantastisk kveld og solnedgang der oppe med utsyn til Lagginhorn og Weissmies: Om natten gikk jeg over den relativt ufarlige breen opp til skaret mellom Ulrichorn og Nadelhorn. Riedbreen starter her, men den slipper du å gå utpå, istedet tas ryggen opp til Nadelhorn. På bildet nedenfor er jeg kommet et godt stykke oppe på ryggen med flotte Lenzspitze i bakgrunnen. Det var 4 personer på vei opp den bratte (55 grader) isveggen. Denne veggen blir definitivt ett av mine neste prosjekt i Alpene: Videre gikk turen til Zinal ved foten Bishorn og Weisshorn. Her måtte jeg passere en bre med endel sprekker i dårlig ver. Ikke å anbefale som solo-tur på sommeren. På bildet er Bishorn til venstre og Weisshorn til høyre: Siste 4000-meter denne sommeren ble Gran Paradisio. Det ble mitt første besøk i Aosta-dalen, og dette området frister virkelig til gjentagelse. På bildet ca 3800 m.o.h på vei ned igjen fra toppen: Til slutt. Her er normal-ruten til Rimpfishorn: Ta banen fra Zermatt og opp til Sunnegga og videre Blauherd. Herfra er det ikke lange stykket å gå inn til Flue-hytten (ca 2600m). Om natten går man i kjedelig morene terreng og videre opp til sadelen hvor breen begynner (helt ufarlig bre!!). Ovenfor breen starter det første bratte partiet (klyving grad 1-2) hvorpå man kommer opp på en ny sadel. Derfra går det ganske flatt inntil til det siste bratte partiet, med stort sett snø/is. Aller siste stykket til toppen er det bratt og utsatt (et opptak er grad 2+ og på grensen mellom klyving og klatring). Etter en lang dag med 1600 krevende høydemetre kan man unne seg en liten pause i storslåtte omgivelser PS! De bratte partiene på Rimpfishorn er en mix av snø/is og bart fjell. Under fine forhold kan man gå usikret her, mens andre ganger kan det være nødvendig med tau. Graderingen er PD+

Hvilket eksempel tenker du på. Julia som fant Morten på en forblåst topp?

Høres ut som en flott tur. Men for min del frister det ikke å overnatte alene i telt på Hedmarken, hvor det både finnes ulv og bjørn Da er det langt tryggere i Jotunheimen

Det ble dårlig uttelling på 4000 metrene i år pågrunn av ustabilt ver og ekstremt mye snø og is på ryggene i begynnelsen av juli. Derfor gadd jeg ikke å soloere de lange ryggtraversene på Weisshorn, Obergabelhorn, Dent Blanche osv. Disse må tas under bedre forhold, når man kan gå alle I og II usikret, og bare sikre de relativt korte III og IV-passasjene. Slik forholdene var der nede i begynnelsen av juli, ville det vært behov for sikring også på mange av de enklere men utsatte passasjene. Dette kunne ikke forsvares tidsmessig ettersom solo-sikring betyr en 3-dobling av distansen. Men jeg fikk i det minste med meg Weissmies, Nadelhorn, Bishorn og Gran Paradisio. På Gran Combin ved St Bernard passet var jeg uheldig og kom ikke lenger enn til hytten p.g.a elendig ver påfølgende dag. Det største ergrelsen var at jeg valgte å skippe Nadelgrat traversen (4x4000 metre). Men jeg tok ikke sjansen på å legge ut på den omfattende breen (Riedgletcher) med overhengende fare for at jeg måtte avbryte traversen p.g.a storm med påfølgende retur over den samme breen sent på dagen. Så jeg fikk derfor nøye meg med Nadelhorn denne gangen. Skulle jeg ha tatt Nadelgrat traversen måtte jeg med sikkerhet vite at jeg også kunne fullføre traversen. Helt uaktuelt for meg å vase rundt på denne breen midt på dagen. Jeg er dum nok til å ta sjansen på natten, men ikke dum nok til å gjøre det samme på dagtid. Høydeoppholdene har ikke tatt knekken på alle hjernecellene mine, ennå Bilder og tur-rapport kommer etterhvert. Men jeg driver å konverterer siten min til dynamisk PHP, og jeg har derfor ikke tid å publisere noe fra Alpene ennå. Gidder liksom ikke å legge ut flere statiske HTML-sider. Nye artikler vil derfor ikke komme før databasen er oppe å gå på nytt domene. Her er mine tips til deg om 4000 metre som er relativt enkle og safe for solo-bestigning: Lagginhorn (ingen bre, klyving opp til 2) Weissmies syd (ingen bre, klyving opp til 1+/2-) Gran Paradisio (ufarlig bre, klyving opp til 2- på Madonna gipfel) Rimpfishorn (ufarlig bre, klyving opp til 2+) Nadelhorn (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) * Breithorn (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) * Mont Blanc (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) * Mønch (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) * *) Innebærer en kalkulert risiko på breen. Andre klatrere og bedrevitere rister gjerne på hodet og/eller kommer med slengbemerkninger om hvor dum du er som går uten tau på breen Jeg har fått flere slengbemerkninger fra guider eller andre i Alpene når jeg går solo på bre eller klatrer uten sikring. Men jeg syns bare at hele mentaliteten i Alpene er latterlig. De har et helt forskrudd forhold til taubruk på enkle rygger. På Weissmies som er enkel klyving opptid grad 1+ går alle i tau hele ryggen opp, og selfølgelig helt nedlesset av unødvendig klatreutstyr. Jeg måtte endog hjelpe en "erfaren" klatrer og hans sønn opp en I'er passasje. ("erfaren" ifølge eget utsagn på hytten kvelden i forveien). Hele situasjonen var bare komisk der han stod og letet etter et opptak, og han visste det..... .....og når tauet ikke er ibruk (f.eks i hovedgaten i Saas Fee) henger det flott rundt halsen eller plassert godt synlig under topplokket på ryggsekken. Man må lete lenge etter lignende fjols i Norge....... Beklager avsporingen, men jeg måtte bare kommentere disse latterlige observasjonene fra Alpene. PS! Jeg er også lei meg for at jeg bare oppholdt meg i Aosta valley knapt et døgn. Men det kommer vel flere anledninger.....

for å sette ting litt på spissen Kim: .....hvis det umulig å falle videre ned for den som sikrer, hva skal man da med forankring på standplass egentlig (medmindre det er stor vektforskjell på de 2 klatrerne eller leden går mer på tvers enn oppover)

Jeg gikk endel solo på bre for å bestige noen 4000 metre der nede i sommer. Ved noen tilfeller var jeg nervøs for skumle sprekker (bl.a på Bishorn). Men på Gran Paradisio ofret jeg ikke bresprekker en tanke engang. Jeg kunne ikke forestille meg noen livsfarlige situasjoner der.

Nils har en perfekt beskrivelse av ruta slik jeg husker det. Enkelt opp fra bunnen av skaret på tørt føre, hvis man bruker beina til å spenne fra på hver side av renna. En 2+ i begynnelsen av renna og helt ueksponert (ettersom fallhøyden ned til skaret er liten). Kommer man sørfra ville jeg likevel foretrukket en rappell her. Med snø og is blir nok denne renna betydelig vanskeligere. Dette er eneste cruxet på traversen, ellers er det helt kurrant såsant man bruker østsiden for å komme inn til bunnen av skaret.

Skulle gjerne sett at du oppdaterte Etjom/Fjellsiden litt oftere, slik at jeg får sett bilder fra fjellturene dine også.....

Ja, å se Storen fra Vetlen er et utrolig vakker syn. Det er nesten ubegripelig at det går an å finne en enkel 2'er rute opp dit som ikke krever sikring........ Det er jo nesten slik at man kan forstå at Hr Mohn trekte seg da han så Storen fra denne vinkelen. Hadde han bare visst hvor enkel den egenlig var.

Flotte og STORE bilder Espen! Ser ganske bratt og løst ut. Jeg har aldri vært på Olavsbu og omegn, så jeg burde vel snart stikke innom der for å sanke noen 2000-metre. Men en liten moderering: Et av Norges vakreste fjell. Noe annet ville vel være en ren overdrivelse.