Lyngve

Generelt sett er nok både Sunnmørsalpene og Nordfjordalpene flottere enn Jotunheimen. Men det finnes et område i Jotunheimen som overgår alt annet, og det er Hurrungane.........

Ja, Mt Kosciusko er et skrekk-eksempel. I flere kilometer gikk jeg på en sammenhengende metall-bro/plattform som lå ca 10-20 cm over bakken. Broen ble i sin tid bygget for å bevare den ømfintlige vegetasjonen. Hørt noe så dumt....... Hytten på Galdhøpiggen kan gjerne stå der for min del. Den er faktisk ganske pen i terrenget. Men det bør også bli med det. Det andre fjellene må vernes for evig fremtid. Og det gjelder også Gaustadtoppen, hvor man nå er godt i gang med å planlegge en 200 millioners utbygging (alpinbakke).

1:Alder og bosted, evt. navn Lyngve, 33 år, Oslo 2:Første topp - når og hvor Galdhøpiggen, sommeren 1997. Jeg husker denne turen spesielt godt fordi jeg hadde med familiens Golden retriever. På 4 dager gikk vi Galdhøpiggen, Glittertind og Skåla med en samlet høydeforskjell på 4400 meter !!! Bikkja var sliten etter at Skåla var unnagjort, men jeg har likevel aldri sett en så lykkelig og stolt hund.... 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.) 74 etter Røynes liste 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord Torfinnstind-traversen, Heilstuguryggen, Austabotntind og Falketind/Stølnostind er foreløpig mine flotteste toppturer i Norge. I utlandet er nok Zinalrothorn (4221m), Mont Blanc (4810m), Matterhorn (4478m), Maroon Peak (4318m) og Imja Tse (6189m) de jeg husker aller best. Sistnevnte ikke så mye på grunn av fjellet selv, men heller høyden og den fabelaktige utsikten over den sentrale delen av Himalaya med sine utallige 7000 og 8000-metere. 5:Hvorfor en samler Tja, jeg vet egentlig ikke. Jeg liker å gå i fjellet og jeg liker å føre logger/statistikker. En ideell kombinasjon egentlig.... Dessuten har jeg hentet mye inspirasjon fra bøkene til Thommessen og enkelte nettsteder, som f.eks: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html http://home.himolde.no/~gjelsvik/ http://www.etojm.com/ 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen Jeg har ikke noen planer om å feie over alle 2000 meter topper på 5 år. Dette er et "livsprosjekt" som jeg kommer til å spre over mange år (kanskje 15-20 år). Jeg kommer til å prioritere reiser og fjellklatring i utlandet når jeg har ferie, og derfor blir det naturlig nok mindre tid til 2000-meterene. Fjellene her i Norge er jo uansett så lett tilgjengelige fra Oslo at de enkelt kan nåes på helgeturer. Jeg ser derfor frem til mange flotte weekend-prosjekt i den norske fjellheimen de neste 10-15 årene. I sommerferiene vil jeg prioritere de andre prosjektene; alle 4000 metere i Alpene; alle fourteeners i USA, mesteparten av 7 summits, samt en 7000 og 8000 meter i Himalaya. Jeg er fullstendig klar over at dette er den største motivasjons-trusselen i den videre progresjonen av 2000-metere i Norge. Man kan lett gå lei av de "lave" 2000-metere i Norge, noe jeg allerede har fått en viss føling med. Men jeg tror at kjærligheten til Jotunheimen alltid vil være der, selv om utlandet tar noe av glansen bort fra den trauste norske fjellheimen. 7:Hvordan det hele startet Ved en ren tilfeldighet (eller kanskje ikke?) begynte jeg å lese bøker om pionertiden i Alpene, Himalaya og ikke minst Norge med Slingsby og co. Jeg ble så fascinert av disse eventyrerne og deres fortellinger at jeg selv begynte å oppsøke de høye tinder. Jeg hadde imidlertid vært på mange fjellturer i Stryn og omegn på 80 og 90 tallet, men dette var stort sett repetisjoner av fjell jeg tidligere hadde vært på. Det var først i 1997 at jeg så gleden ved å oppsøke nye og for meg ukjente fjelltopper. Sommeren 1999 startet den systematiske samlingen og siden det har det blitt 20-30 nye 2000-metere pr. år.

Hei Tom Du skulle forsøkt deg i peisstuene i Sveits. Der nytter det ikke å skryte på seg at du har vært på et par hundre fjell over 2000m !! Der skal det litt mer til før damene blir stumme av beundring

Helt klart samme følelsen her. Når jeg har vært på en 2 dagers helgetur til Jotunheimen (med 10 timers fjellturer hver dag) kan jeg være drittlei og vil fortest mulig tilbake til Oslo på søndagen. Men når det blir torsdag igjen, er det bare en ting jeg tenker på "Tilbake til Jotunheimen"............. Litt av samme følelsen hadde jeg i Sveits. Etter 2 intense uker var jeg glad for å komme ut på motorvei 7 i Tyskland med kurs for Norge. Men allerede ved grensepasseringen til Danmark, hadde jeg bare en tanke i hodet "Tilbake til Sveits"...... Tror det har litt å gjøre med at man blir fysisk sliten av "stresse" seg fra topp til topp, og aldri tillate seg noen hviledager. Jeg får faktisk dårlig samvittighet hvis jeg ikke utnytter alle dager i fjellheimen til det maksimale.

Hallo kan du vennligst forklare meg hvilke vei du kjører. Er det via valdresflya og Lom eller. 40 mil på en lørdagsmorgen ??

Jeg er så dritt lei av de mange hytteeiere som pendler mellom hovedstaden og Valdres. Veiene er overbelastet nok fra før av, om ikke disse menneskene absolutt må pendle til hytta hver eneste helg, for å få litt "avkastning på kapitalen". Fulle hengere med material, maling, ved, sag, trillebårer og annet skrot som skaper lange køer på veiene. Og så har vi de med Volvo V70, Audi A6 som kjører som svin med små barn i baksetet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett halsbrekkende forbikjøringer med uskyldige barn i bilen. Hytteeire som konkurrerer om å komme først til fjellet. Jovisst blir det knapphet på tid når man både skal være hyttemenneske og bymenneske samtidig. Hva er det som gjør disse menneskene til friluftsmennesker. Ikke vet jeg, men av og til føles det som om hytte på Beitostølen bare er en del av den evinnelige jakten på statussymboler. Og egentlig er det ikke hytter vi snakker om, men heller fullverdige eneboliger med alle bekvemmeligheter inkludert, sågår boblebad og eget trimrom. Glemt er den tiden hvor en hytte representerte den enkle tilværelse i pakt med naturen, uten strøm og innlagt do. NEI til flere luksus-hytter i fjellheimen !!!!!!!

For min del blir det nok Loftet. Men det beror nok like gjerne på at dette var siste fjelltopp i en lang rekke 2000-metere fra Store Smørstabbtind til Loftet. Dessuten har den et usedvanlig kjedelig og flatt topp-parti.

Jeg har vært på en del trekking og fjellturer i utlandet og møtt mange likesinnede mennesker. I utlandet føles det så naturlig å oppsøke mennesker og ta en prat, sette seg ned ved samme bord eller til og med slå følge på vandringen. I den norske fjellheimen synes jeg at dette blir helt unaturlig fordi vi nordmenn er så ekskluderende i forhold til fremmede/ukjente. Er det bare jeg som føler det slik???????? Men som sagt stiller det seg helt annerledes i utlandet. Jeg husker spesielt trekking i Nepal, hvor jeg traff så mange hyggelige og spennende mennesker. Man har så mye å snakke om enten det være seg sine respektive hjemland, sine reiser/turer, videre planer etc. En kveld høyt oppe i Nepal traff jeg bl.a. en eldre herremann fra Denver, Colorado som satt og leste en Shackleton bok. Det viste seg at han slettes ikke var så amerikansk lenger, ettersom han de siste 20 årene hadde tilbrakt mesteparten av året i Tibet og Nepal. Han hadde også deltatt på 5-6 ekspedisjoner til 8000 metere, og skulle snart igang med en ny ekspedisjon til Dhaulagiri i en alder av 60 år. Jeg tror jeg aldri har lært så mye om historie, fjell, eventyr, filosofi, Shackleton osv som på de 2 kveldene i Chukung, Nepal. Et slikt liv vil jeg også leve når jeg blir 50-60 år.....

Og hvis du likevel skulle "gå tom" for topper, kan du jo alltids ta sikte på de med primærmfaktor >9, deretter >8 osv og helt ned til 1 meter. Da har du nærmest besøkt alle steiner i Jotunheimen Og en utfordring til: Repeter alle topper over 2000. Finnes det noen som har gjort dette? I Colorado vet jeg at flere entusiaster har besteget alle fourteen'ers både 4 og 5 ganger.......Så hvorfor ikke gjøre noe tilsvarende i Norge?

Jeg bare antok det. I hvertfall er det slik at det er de organiserte guidene i Alpene som setter opp og vedlikeholder ruter med bolter og fixed ropes. Og det selv om mange av passasjene bare er enkel 2'er og 3'er klatring. Ville bare påpeke at vi ikke må ødelegge fjellet slik som de har gjort i alpene, med fixed ropes, bolter over alt og til og med klettersteig. Norske fjell skal være RENE.

Høsten er kommet, og det er derfor på tide å avlegge Rondane et besøk. Mangler fortsatt noen 2000-metere der, bl.a. Sagtinden. Mitt spørsmål er hvordan sør-eggen opp til Sagtinden kan beskrives. Er det nødvendig med tau og sikringsmidler? Hvilken klatregradering?

Synd å høre at Hefteys er blitt boltet. Er det guidene på Turtagrø som har gjort dette? Hefteys kan vel heretter kalles Turistruta.....

Både stegjern og isøks er helt nødvendig over breen nå. Les mitt siste innlegg under turrapporter her på Fjellforum. PS! Storen var pr. 13.sept hvitdekket av snø over 2000 meter sett fra vest (Turtagrø). Men jeg er usikker på om dette også gjelder for sørsiden hvor normalruten går. Det er mulig at den "solrike" sør-siden fremdeles er fri for snø....

God research er viktig!! Lær om mine feil her: Var til Turtagrø nå i helga (12-14.sep), med sikte på å bestige Storen via Andrews eller Hefteys renne. Dessverre ble det lite tid til "forarbeide" med tanke på vær og føreforhold, fordi jeg hadde hatt en tettpakket jobb-uke i Stockholm. Flyet landet på Gardermoen kl 15 fredag, og jeg dro direkte til Turtagrø med ferdigpakket bil. Vel fremme på Turtagrø kl 2030, var veret helt elendig. Klatrefølget mitt hadde ventet 1,5 time i pøsregn allerede, og kunne fortelle at verutsiktene for lørdag ikke var særlig bra for vest-Jotunheimen (ver-Siri hadde meldt om regn på lørdag). Vi trøstet oss derfor i teltet med litt jægermeister og annen forfriskende drikke. Men ved leggetid (kl 24) oppdaget vi til svært stor overraskelse at himmelen var helt stjerneklar. Jammen skifter det fort her borte.... Lørdag våknet vi til skyfri himmel (Siri tok altså feil), og satte av sted ca kl 07 i klar og herlig høstluft. 2,5 timer senere ankom vi breen, og her startet problemene. Det var bare såpeglatt blåis overalt, og vi innså at turen allerede var over før den egentlig hadde begynt. Vi hadde verken stegjern eller isøks i sekken, og måtte derfor snu. En av de største nedturene jeg har hatt, spesielt nå som det var så flott ver. Slukøret gikk vi ned igjen til Turtagrø, og fant i stedet noen hamrer å leke oss på. Fremdeles var det ett lite håp om tur til Storen på søndag, selfølgelig med stegjern og isøks på sekkene. Men det håpet forsvant fort da vi våknet til pøsregn neste morgen. Etter en sen frokost satte jeg meg i bilen og kjørte de 5 tunge timene tilbake til Oslo. Og her sitter jeg ved PC'en uten eneste 2000 meter denne helga.....(takket være dårlig planlegging)

Første: Galdhøpiggen, aug-1997 Siste: De tre Torfinnstindane, 23.aug-2003 Antall: 73

Hvordan vil dere vurdere klatringen av: 1) Hefteys renne vs. 2) Siste hammeren opp til Midtre Torfinnstind fra vest. Begge er jo gradert på samme nivå (4), men den sistnevnte er jo så inn i h.. utsatt med det bøttetaket. Jeg forstår det slik at Hefteys renne ikke er spesielt utsatt men at hammeren på 2 meter mangler gode fingertak og er derfor gradert til 4.

Hei Julia Med all respekt for dine meninger om Fishtail. Men du kan da vel ikke mene at Fishtail mangler noe av de grønne og lanskaplige omgivelsene som Rainier har. Har du noengang stått ved innsjøen i Pokhara og sett opp på Fishtail. Se dette bildet: http://world-discoverer.com/photo/top10/pokhara91.jpg Jeg kan forstå dine synspunkter om at fjellet "drukner" blant alle andre høye fjell, i motsetning til Rainier. Men fra de fleste vinkler står faktisk Fishtail ganske så ensomt og dominerende i landskapet. Den har ihvertfall vesentlig større primærfaktor enn de mange 10-metrene vi samler på i Jotunheimen. Se dette bildet: http://www.sunrockice.co.nz/Nepal-the-Fish's-Tail-peak.jpg

En dag fantaserte jeg om at Galdhøpiggen var lokalisert på Nesodden. Tenk hvor høyreist denne tind ville blitt med sine 2469 meter over Oslofjorden. (og hvor enkelt det ville blitt for oss Oslo-folk å få oss litt trim i fjellet)

Jeg gikk hele torfinnstindtraversen for 10 dager siden, og på vei ned igjen studerte jeg denne renna med kikkert. Ikke f... om jeg ville gått opp/ned dit. Løse stener og flere våte hamre. Det må da være mye enklere å ta med seg en 15-20 meter taustump, en sele, en åtter og en prussik. Ikke mye ekstra vekt det. Jeg så en som gjorde det. Han firte seg ned fra østre, lot tauet henge, sprang bort på midtre og vendte tilbake til tauet som han klatret med en prussik som sikring.

I Vest-Jotunheim er det Austabottind som er den desidert flotteste. I Øst-Jotunheimen har jeg alltid hatt sansen for Østre Leirungstind sett fra Valdresflya. Men Norges flotteste er nok utvilsomt Stetind (som jeg bare har sett på bilder)

Hei ...og det morsomme er at jeg var på vei opp til Hørnli-hytten samme dag som du var på vei opp til Trift. Besteg Matterhorn dagen etterpå (8.aug), altså 2 dager etter at du stod på toppen. Mine bilder fra Matterhorn følger forøvrig her: http://home.no.net/lyngve/4478.htm Og veret var bare kjempebra hele perioden jeg var i Sveits og Zermatt. Stabilt som det aldri blir i Norge... Bare så synd at jeg ikke fikk anledning til å ta traversen fra Breithorn, Pollux, Castor, Lysskamm og videre til alle Monte Rosa fjellene. 11 stk 4000-metertopper på 3 dager hadde bare vært helt knall. Får ta dem til neste år....

Jeg stod på toppen av Zinalrothorn den 6.august. Dagen før (5.august) gikk jeg fra Zermatt til Trift og videre opp til Rothornhytte. Tror jeg startet ca kl 12 fra Zermatt. Bortsett fra Stine Bruun Kjeldaas, så jeg ingen andre nordmenn der nede. Prøvde å se etter folk med Norrøna-jakke eller Bergans-sekk på ryggen, men intet å se. Traff på en gjeng med dansker imidlertid......

Kjenner meg godt igjen i dette svaret. Jeg hadde også stor respekt for 2000-metere i begynnelsen, ettersom jeg for det meste gikk solo. Startet derfor med de enkle toppene, men det fascinerende er at man stadig flytter grenser, og etterhvert innser at også de vanskeligste ikke virker så utilnærmelige hva angår solo-bestigning. Men brepasseringer uten tau synes jeg fremdeles er skremmende, derfor satser jeg på "bre-toppene" i vårsesongen, når risikoen er minst.

Det finnes mange ulike oppfatninger om hvilket fjell i verden som er det flotteste og mest majestetiske. I Norge falt jo valget på Stetind. Derfor utfordrer jeg dere: Hva er verdens flottest fjell? Mitt valg: Machapuchare (fishtail) i Nepal Hvorfor: Fjellet er så uimotståelig vakkert sett fra Pokhara-innsjøen. Dessuten er fjellet omgitt av en mystikk, og det er fremdeles ubesteget !!!!