Tom

Det er jo svært subjektivt hva man oppfatter som krevende. Men de forslagene du har fått her er i hvert fall teknisk enkle, og med kort innmarsj. Dermed er det bare været og eventuell dårlig kondisjon som kan stoppe deg. Lykke til. Håper du får like mye glede av fjellet som meg

For to dager siden var jeg på Urdadalstindene. Dette var en fantastisk morsom rygg å gå. Masse opp og ned over små hamre og knatter, og akkurat passe smalt. Virkelig spennende for en som ikke er klatrer. Det er den fineste ryggtraversen jeg har gjort, og en av mine største opplevelser i fjellet. Det var en utrolig god følelse å nå varden på Midtre (jeg gikk fra sør etter å ha svippet oppom Semmeltind). Hvilken rygg synes dere er den fineste i Jotunheimen? PS: Undertegnede har ikke gått Skagastøls- eller Styggedalsryggen.

Ok, takk for svar Det kommer nok en dag da jeg må ta disse toppene.

Dette er jeg enig i. Jeg kommer nettopp fra Leirdalen (30. august), og der så jeg stort sett bare biler fra Oslo/Bærum/Asker. Ikke at det overrasket meg, for det er alltid sånn, pluss noen utlendinger da. Men Lom-registrerte biler skal du lete lenge etter, og jeg tror ikke det er fordi de tar bussen. Jeg tror det er fordi de ikke går så mye i fjellet. De har derimot en veldig hyggelig kafe i sentrum, som serverer herlige retter til slitne fjellfolk som meg

Flott, da slipper jeg å stikke oppom For det er som kjent de høyeste toppene som er de fineste.

Uenig. Jeg synes Jotunheimen er finest. Kan du som er så skråsikker bevise at jeg tar feil? Nei, det kan du selvsagt ikke. Poenget er at dette er subjektivt. Man kan gjerne diskutere smak, men da blir man aldri enige. Høyder kan man imidlertid bli enige om, og derfor er det dette som er naturlig å ta i betraktning når man skal lage lister. Om noen vil diskutere hvor pen toppen er, hvor langt det er til bonden som bor under toppen osv. er helt greit, men dette egner seg ikke til å lage lister av. Jeg foretrekker å gå i et område med nærmest arktisk klima, der jeg slipper å se bilene på veien like under meg. Jeg foretrekker fjell der trærne ikke når langt oppover mot toppen. Jeg foretrekker områder der det er minusgrader om nettene året rundt. Jeg foretrekker områder uten mobildekning. Jeg foretrekker områder som har spennende historier knyttet til seg, gjerne fra pionerenes tid. Jeg foretrekker områder der man kan gå langt uten å komme ned i neste lavlandsdal. Jeg foretrekker områder der man kan støte på reinsdyr. Jeg føler meg ikke på fjellet når jeg ser fiskebåter i kikkerten. Jeg synes mange av toppene i Jotunheimen er flottere enn Romsdalshorn.

Er det slik at alle stortoppene i Rondane (over 2000 meter) kan nås greit på dagstur fra Rondvassbu?

Det er endel å velge mellom her gitt. Jeg kan fortelle om noen i Jotunheimen: Rasletind: Enkelt opp fra Valdresflya Kalvehøgda: Enkelt opp fra Valdresflya Loftet: Enkelt opp fra Jotunheimen fjellstue Jervefonna: Enkelt opp fra Leirdalen Kyrkja: Enkelt opp fra Leirvassbu Spiterhøi: Enkelt opp fra Spiterstulen Kjelhøi: Enkelt opp fra Juvasshytta Besshø: Enkelt opp fra Bessheim Soleibotntind: Enkelt opp fra Hurrungbotnen Fanaråken: Her kan du overnatte på toppen etter en bedre middag Når du har tatt disse kan vi diskutere videre progresjon

1. Store Memurutind, østtoppen. Det er den som ligger helt ytterst på ryggen mot øst, ikke sant? Jeg har vært på midttoppen og mener denne er minst like høy. Den ser dessuten mer markant ut fra flere kanter, spesielt sørvest. Diskriminering av verste sort! 2. Østre Høgvagltind. Her står det at den er 2015/16 på kartene, mens i Røynes liste er den oppgitt som 1916. Røynes liste må være feil, dette er en 2000-meter. Enige her?

Jeg kommer nettopp fra Leirvassbu hvor jeg har vært på tinderangling sammen med meg selv. På Høgvagltind møtte jeg to meget trivelige karer, hvorav den ene hadde vært brefører tidligere. Disse var langt oppe i 60-åra, men fortsatt i glimrende form. Beundringsverdig mener nå jeg. Disse to gutta gikk frekt og freidig på breen mellom store sprekker. Senere snakket jeg mye med dem nede på Leirvassbu, hvor de også bodde. Det var veldig interessant å dele erfaringer om steder vi hadde vært. De sa de synes det var hyggelig at en ung mann med såpass kjennskap til fjellet tok seg tid til å snakke med to gamlinger, men der må jeg si at gleden var på min side. Er det noe jeg liker, så er det å snakke med eldre folk som kjenner fjellet. Uansett, denne tidligere breføreren fortalte at det er helt trygt å gå på breene når det er blåis. Alt man trenger er stegjern og øks. Selv gikk han også på steder med nysnø, men da hadde han en lang øks som han følte seg fram med. Jeg må nok revurdere synet mitt på breer noe, for vertskapet på Leirvassbu hevdet det samme. De virket meget troverdige og hadde veldig god oversikt over toppene rundt, breene, forholdene mm. Altså er det greit å gå utenfor tau på blåisen. Jeg sier ikke at dette er det tryggeste man gjør i livet, og antakelig er det en fordel å være to. Men jeg mener altså ikke lenger at det er galskap å gå på bre uten tau. Erfarne fjellfolk har overbevist meg her

Og hva er jeg da? Jo, altfor patetisk Skjønner jo poenget, men jeg vil også hevde at primærfaktor ikke alene bestemmer en topps "kvalitet". Karakter, utsikt, adkomst osv. teller også. Jeg har nå engang valgt en liste (Røyne), og inntil det foreligger noe bedre ser jeg ingen grunn til å droppe den. Registrerer også at de fleste toppsamlere regner utifra Røynes liste, selv om det vel er dokumentert at den har mangler.

For oss vanlige dødlige er det ikke bare et poeng hvor teknisk vanskelig en rute er, eller sagt på en annen måte: Hvor stor grad av akrobatikk som kreves. Jeg vet jeg har gått på steder der det er vanskelighetsgrad 2, altså klatring i henhold til vanlig språkbruk. Det avgjørende er imidlertid ikke graderingen, men hvordan jeg trives på disse stedene. Dette avhenger igjen av hvor risikofylt det er å ferdes der. Satt på spissen: Hvis jeg har en skumgummi-madrass under meg kan jeg gjerne klatre grad fire to meter oppover. Verre blir det hvis det er svært luftig og/eller utsatt (kommer tilbake til definisjon av disse uttrykkene). Da kan jeg feige ut på grad 1. Et ord jeg bruker ganske mye er "utsatt". Definisjonen på det er slik jeg bruker det at et eventuelt fall eller glipptak er farlig og kan ende fatalt. Luftig mener jeg at det i noen grad kan være på steder hvor det ikke er utsatt. Et eksempel kan være Saksi Ø-2 som jeg nylig var på. Der var det absolutt mye luft under meg på begge sider. Likevel var jeg ikke redd, nettopp fordi det ikke var utsatt. Dersom jeg hadde falt ville jeg stoppet opp så og si umiddelbart. Når jeg går turer på steder der jeg kjenner pulsen øker, spør jeg alltid meg selv: Hva skjer om du faller nå? Dør du hvis den steinen du holder fast i løsner? osv. Svarene på disse spørsmålene er det som avgjør om jeg går videre eller ikke. Dette blir kanskje litt på siden av diskusjonen, men poenget mitt er at det er flere ting som spiller inn enn vanskelighetsgraderinger ala klatreskalaen. I utgangspunktet er jeg enig med Kim i at grensen mellom klyving og klatring går der hvor du tar på deg sikringsutstyret. Likevel er ikke dette en fullgod definisjon fordi den er så subjektiv. Hvis jeg går en tur og sikrer, også kommer Kim en uke senere og går elegant over uten sikring...er det da klatring eller ikke? Det er ikke bare vanskelighetsgrad som avgjør om man sikrer, mer risiko faktisk. Jeg synes følgende uttrykk kan brukes når man lager en turbeskrivelse: 1. Klatring. Man bør bruke sikringsutstyr uansett forhold. 2. Klyving. Man trenger ikke sikre under gode forhold. Det kan gjerne være grad 2 eller 3 enkelte steder, men de er ikke utsatte. Krever bruk av hender. Ved snø eller regn kan det bli aktuelt å sikre. 3. Luftig. Sted der det er bratt og langt ned, men hvor et fall ikke er livsfarlig. Man har litt å gå på. 4. Utsatt. Sted der det er langt og bratt ned, og hvor et fall kan være livsfarlig og følgelig ikke må skje.

Jeg var på ryggen mellom Tverråtindene og Ymelstinden for noen uker siden. Der så breen slett ikke verst ut, lite sprekker. Skulle ikke være noe problem å komme seg til Svellnosbrehesten derfra hvis man er brevant.

Jøss, fredag 9. august var jo da jeg var på Tverråtindene. Jeg la merke til et taulag på fire nede ved Svellnosbrehesten. Kanskje det var deg og dine kamerater, Trond?

Enig i at det bør hete Soleibotntind ja. Når det gjelder Skardstølstind må den tolkningen ha vært på trynet etter mine opplysninger. Stølen skal jo ha vært oppkalt etter gården Skagen.

Jeg var så "heldig" å besøke Slettmarkpiggen i regnvær for noen år siden. Stykket ned fra Kampen så ille ut først, men gikk greit. Verre var det siste stykket opp til varden på Piggen. Fjellet var glatt og jeg følte faktisk at jeg gamblet med livet der og da. Returnerte umiddelbart fordi jeg ikke orket å sitte ved varden og grue meg til de første metrene av returen. Vel nede tenkte jeg: "Fy faen, det var ikke lurt, Tom, men du har en topp til på lista".

Hei! Jeg er klar over at jeg ikke er perfeksjonist når det gjelder å følge den lokale dialekten osv. Dessuten har jeg vokst opp med endel navn, og har vondt for å endre dem inni meg. F.eks. er Skardsstølstindene helt uakseptabelt for mitt hode. Innlegget mitt var med fokus på hva navnene betyr.

Hei Morten! Takk for en god beskrivelse, god i den forstand at jeg virkelig følte at jeg var der selv. Jeg fikk tilbake følelser jeg selv har hatt i fjellet. Det er virkelig uhyggelig å oppleve slike ras. Tror jeg har nevnt at jeg utløste et stort på Hellstuguryggen. Da var det imidlertid ikke slik at alt annet rundt var like løst, så jeg var heldigere enn deg. Vet ikke hva slags følelser du sitter igjen med etter turen. Selv har jeg opplevd å tenke at "denne gangen gikk det litt for langt". Men tilbake må jeg, og det må jeg nok helt til jeg ikke klarer å gå mer. Jeg er glad for at du kom deg ned i god behold, og det føltes sikkert ganske tilfredsstillende da du fant igjen Julia og kunne snakke om dine opplevelser. Jeg har gått samme ryggen som deg, men i sol. Da var det ingen problemer å snakke om, men det understreker bare nok en gang hvor mye værforholdene har å si for vanskelighetsgraden. God tur til Spania

2500 for en bukse?! Dere tøyser med meg nå, ikke sant? Nei, takke meg til... Til Morten: Vel, jeg vet jo at ingen vil følge mitt råd i denne diskusjonen. Muttern og fattern har mast masse om at jeg skal kjøpe nytt utstyr. Men hvorfor skal jeg egentlig det? Jeg trives som plommen i egget med mine bukser, og de har aldri gått opp i sømmene. Olabukser er faktisk et veldig robust plagg. Når de har fungert supert for meg i alle år kan de ikke være så ille? Og jeg får kjøpt nok for ti år for prisen av en sånn bukse som folk her omtaler. Ellers er det vel riktig at jeg ikke bryr meg så mye om jeg er hipp eller ei. Det er helt greit å kjøpe bukse til 2500 kroner, bare at det ikke kommer til å skje at jeg gjør det. Når jeg møter noen tar jeg av meg de gamle solbrillene mine som jeg kjøpte for 100 kroner for tre år siden Fjellreven? Er ikke det sånn som de på Besseggen har a?

Du får Patagonia i butikkene til Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Oslo, Lillehammer og i Hemsedal. Man kan også sjekke patagonia.com. Der kan man nok få mer info om hvordan man kan skaffe produktene deres. Jeg har dessverre ikke funnet noen butikk i Trondheim som fører merket, men prøv de største sportsforretningene. Det finnes sikkert andre gode merker.

Solen skinner som regel på meg, så buksene er tørre. Hvis det skulle komme en skur er regnbuksa jeg låner av fattern fin å ta på

Nei, jeg tuller ikke. Jeg er sta og konservativ, hehe. Det morsomste jeg ser er folk som skal gå Besseggen og åpenbart har vært i Bogstadveien og kjøpt utstyr til flere tusen kroner dagen før, til deres livs eneste fjelltur Jeg har en gammel fleece og en olabukse som fungerer utmerket. Har også en regnjakke som kombinert med fleecen blir en super vindjakke.

Jeg kan anbefale to bukser som har vært med meg på 176 2000-metere: Levis 501 og Levis 507

Vi skulle vært fjelloppsynsmenn, uten tvil. Det må være et godt liv

Min erfaring er i hvert fall at det er lettest å sikte omtrent rett mot toppen fra Illåbreen. Da jeg gikk der ønsket jeg å unngå hammeren som er mellom Dummhø og Skarstind. Jeg syntes også den ruta som går opp i skaret mellom Nåla og hovedtoppen så vrien ut. Derfor søkte jeg andre løsninger. Jeg skal prøve å beskrive hvordan jeg gikk: Hvis du ser Skarstind fra nede i dalen ser du at mellom nåla og toppen er det veldig bratt å komme opp på ryggen. Men omtrent der hvor toppen ligger er det et stykke hvor det er mindre bratt. Det går flere slags renner oppover i fjellsiden. Min rute begynte nede i dalen omtrent der hvor man er midt mellom hovedtoppen og nåla. Så begynte jeg å skrå oppover i retning toppunktet. Jeg holdt en slik kurs at jeg kom opp til dette bratte partiet jeg fortalte om. Istedenfor å prøve å gå opp der gikk jeg bortover mot venstre i løs ur. Det er likevel ok å ta seg frem her. Etterhvert fikk jeg rundet et hjørne, og kom over i en renne som skrånet oppover mot høyre. Jeg så til min store glede at denne renna var enkel å følge. Jeg kom da opp på ryggen ganske få meter sydøst for toppen. Veien videre til toppen var lett. Fra toppen er det også meget lett å gå ryggen ned til nåla og opp på denne. Selve nåla kan se litt vrien ut på avstand, men bare gå bort til den, så vil dere se at det løser seg opp og går helt fint. Jeg returnerte tilbake til hovedtoppen og siktet greit nedover i dalen igjen. Jeg fikk meg en overraskelse på denne turen fordi det gikk lettere enn jeg hadde fryktet. Hadde lest en del beskrivelser der folk anbefaler tau osv. Jeg er ikke spesielt tøff, men likevel gikk dette greit. Fordelen var at det var en godværsdag i midten av september, så alle rennene var frie for snø. Det er de nok nå også hvis bare nysnøen som er kommet smelter bort. Ulempen var at det var kaldt om natten så det hadde lagt seg endel is i skyggesidene jeg måtte passere. De ble derfor noe utsatt. Men dette medførte igrunnen ikke noen stor risiko, da det gikk an å finne små, trygge omveier. Skarstind ser både utilnærmelig og vanskelig ut, men den er absolutt overkommelig. Hvis du klarer Østre Torfinnstind så klarer du Skarstind. Etter min smak blir det nok for røft å gå alene der hvis det er snø, men det kan jo hende dere synes det er ok. Jeg vil i hvert fall anbefale å ta med et tau just in case. Men under tørre forhold trenger dere ikke noen form for sikring hvis dere finner den ruta jeg tok.