mattings

Hvis du ønsker å lese av koordinater er Norgesglasset veldig greit å bruke. Visning av koordinater og tilhørende koordinatsystem aktiveres ved å klikke på ”Kartreferanser”. Kartpresentasjonen starter i N50, men når en har zoomet seg tilstrekkelig inn endres kartet til raster ØK (Økonomisk kartverk). Det er verdt å merke seg at koordinatsystem (Ko.Sys) også endrer seg fra N50 til ØK. Så hvis du skal lese av koordinater for å kunne referere de til vanlige 1:50 000 (N50) kart må du passe på å ikke zoome inn for mye slik at koordinatsystemet endrer seg til ØK, og samtidig passe på at koordinatsystemet (Ko.Sys) er samme som kartet du skal bruke. "Ko.Sys" forteller hvilket koordinatsystem koordinatene tilhører: EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 31 (Ko.Sys = 21) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 32 (Ko.Sys = 22) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 33 (Ko.Sys = 23) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 34 (Ko.Sys = 24) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 35 (Ko.Sys = 25) EUREF89 / WGS 1984 UTM-sone 36 (Ko.Sys = 26)

Min erfaring med 720'en er at det av og til kan være vanskelig å se noe på skjermen i sterkt lys, slik som f.eks ved snø og sterkt sollys.

Kom nylig over ei svensk bok som er lagt ut på nett. Den beskriver Dalsland-Nordmarken området. Den er omfattende og inneholder mye nyttig informasjon. Bl.a. om Store Le og Nordre Kornsjø på grensa til Norge. Kanskje ikke så mange elver her, men ihverfall mange sjøer. Kanotland Dalsland-Nordarken (pdf) Link til denne beskrivelsen finnes her: Padleguide for Karasjohka En annen artikkel fra magasinet friluftsliv beskriver noen andre spennende padleelver i nord: Spennende padleelver i nord (pdf)

Jeg bruker de digitale kartene til kartverkene i Sverige og Finland: Svenske Lantmäteriet Finske Lantmäteriverket

En ny rapport viser at bjørnebestanden i Norge er i vekst med minst 71 bjørner i Nord-Norge, Trøndelag og Hedmark. Prosjektet "Leve med bjørn" har utarbeidet et omfattende informasjonsmateriell for folk som bor eller driver aktivt i bjørneområder, som inkluderer film, brosjyrer og presentasjoner. Prosjektet ”Leve med bjørn” Skal man ferdes i bjørneområder bør man ha kunnskap om bjørnens atferd og hvordan den reagerer på møte med mennesker. Å vite hva som kan gjøres for å unngå konflikter og problemer med bjørn bør være obligatorisk kunnskap hvis man bor eller skal på tur i slike områder. Brosjyren under er veldig informativ. Brosjyre: Friluftsliv i bjørneområder (pdf) Fra brosjyren: "Ved å kjenne til bjørnens adferd og kropsspråk, vet du hvordan du skal opptre hvis du møter på en bjørn. I denne brosjyren blir du bedre kjent med bjørnen og hvordan den opptrer i ulike situasjoner. Du får også praktiske råd om hva du bør tenke på ved friluftsaktiviteter som turgåing, jakt, fiske, bær- og soppsankig eller annen virksomhet i skog og fjell der det finnes bjørn." Edit: Retta skrivefeil

Jeg har forgjengeren til µ 770SW, µ 720SW, som konstruksjons- og utseendemessig er ganske likt. Forskjellen er vel at 770 tåler enda mer. Jeg har hatt det i åtte måneder nå og brukt det mye på tur. Har lite å klage på. Det eneste store minuset er størrelsen på knappene, de er alt for små! Vanskelig å bruke med vindvotter på, men det lar seg gjøre med litt knoting. Anbefaler kameraet på det sterkeste for folk som vil ha et robust kompaktkamera til turbruk. Dette kameraet har IKKE gjennomsiktssøker (verken 720 eller 770) bare skjerm bak, dessverre. Det du nok har tolka som gjennomsiktssøker er nok blitsen eller den lille pæra rett ved siden av.

Nå blir det enda enklere å få oversikt over jakt, fiske og overnattingsmuligheter i vårt naboland. "Nettportalen inatur.se er svenskenes storsatsing på naturturisme. Dette er en tilsvarende portal som inatur.no, men med opplevelser knyttet til svensk natur." Inatur.no går over grensen. Nå er inatur.se lansert! inatur.se

Det er like interessant å finne ut hva som er reglene for å bygge ei jaktbu eller skogskoie under tregrensa, så det er ikke nødvendig å begrense diskusjonen til ei fjellbu over tregrensa. Men jeg blir glad hvis du har noen lover å referere til (og ikke bare antagelser) angående bygging på snaufjellet. Apropos snaufjellet, så er tregrensa mange steder i Nord-Norge så å si nede i fjæra. Jeg vil ikke dermed tro det er totalforbud mot all bygging. Jeg er klar over at denne loven vanligvis brukes i slike tillfeller. Det er nettopp derfor jeg etterlyser hva som er definisjonen på "bebygd eiendom". Det holder ikke å regne med hvordan det skal tolkes. Jeg er ute etter den byråkratiske definisjonen på dette begrepet, helst med henvisning til en paragraf e.l.

Jeg har funnet en paragraf som sier litt om hva som kan bygges uten tillatelse (søknad). Den er henta fra: Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker. Kap. II. Tiltak som er unntatt fra byggesaksbehandling. § 5. Tiltak som verken krever søknad eller melding 1. Bygninger og byggverk a) Mindre frittliggende bygning på bebygd eiendom, hvor verken samlet bruksareal eller bebygd areal er over 15m2 , med mønehøyde inntil 3,0 m og gesimshøyde inntil 2,5 m. Bygningen kan ikke brukes til varig opphold for personer. Avstand til annen bygning på eiendommen må ikke være mindre enn 1,0 m. Da har du nok rett i at det bare kreves tillatelse fra grunneier (evt egen tomt). Spørsmålet er hva som menes med bebygd eiendom? Blir f.eks. hele eiendommen til en bonde regna som bebygd så lenge alt er under samme gårds- og bruks nr.? F.eks hvis huset og gårdsbygningen ligger i et lite hjørne av eiendommen, regnes da resten av utmarka og skogen som en del av den bebygde eiendommen?

Dette er noe jeg har lurt på selv. Ser at det er ingen som har svart i denne tråden ang byråkratiet man må gjennom for å få lov til noe slikt, så prøver å live opp tråden igjen... Er det noen som vet om Statskog kan gi slik tillatelse på statsgrunn? Er det evt lettere å få tillatelse som et lag/organisasjon enn som privatperson?

Ja, Pasvik er absolutt verd et besøk. Dette var første, men garantert ikke siste gang jeg var her. Tenker allerede på ny tur til disse traktene til høsten. Kanskje med kano. Vi var vel ganske heldige med været ja, hele landet sett under ett. Det virka som om det var lite vind her iforhold til det som var i fjellet de fleste andre steder. Vi syntes vi hadde valgt bra reisemål når vi hørte om drittværet sørpå på radioen... Vi var også veldig heldige med den første natta når vi lå under åpen himmel. Da var det skyfritt og nesten vindstille. De neste nettene snødde det og blåste en del. Det var vel egentlig bare tre dager med overskya vær (onsdag, skjærtorsdag og langfredag), de fem andre dagene var det stort sett veldig bra. Vi sjekka værstatistikken for denne perioden ganske grundig før vi bestemte oss for påske-reisemål. Pasvik kom ganske godt ut av det sammenligna med mange andre steder her oppe i Nord-Norge.

Pasvik. Det lyder et sus av villmark over dette navnet. Store villmarksområder og lite folk. Øde skoger og mange rovdyr. Liker man rolig terreng og knitring fra tyribål er dette helt klart stedet å være. Denne påsken reiste jeg og kjæresten min til Kirkenes med fly. Turen starta i Sandnesdalen ca 1 mil utenfor Kirkenes sentrum. Vi hadde som mål å komme fram til Vaggatem øverst oppe i Pasvikdalen en uke etter vi starta. Ruta vi fulgte ga oss muligheten til å ligge i åpne koier nesten hver natt. Eneste unntak var første natta som vi tilbrakte under åpen himmel i ned mot -20 grader under noen furutrær. De åpne koiene er et unikt tilbud for vandrere i dette området. Standarden på koiene varierer, men er jevnt over helt grei. Hyttebøkene på koiene vitner om lite bruk. Flere steder går det mange måneder mellom besøkene. Vi kunne også lese i flere av hyttebøkene at Lars Monsen var i disse traktene i oktober i fjor. Regner derfor med det kommer en episode på NRK utpå høsten fra besøket hans her... Været var særdeles varierende denne påsken i disse traktene. Vi opplevde alt fra -20 grader til flere plussgrader. Nydelig silkeføre til forferdelig kladdeføre, og snødrev med dårlig sikt til skyfri himmel. Det kom ca 30 cm nysnø andre natta, noe som gjorde skiforholda betraktelig dårligere etter dette. Denne snøen ble liggende som tung nysnø og gjorde det tungt å ta seg fram i terrenget. Etappene var korte men pga snøforholda og tunge ryggsekker tok det sin tid å ta seg fram. Turen var totalt på ca 90 km, så med åtte dager til rådighet hadde vi god tid til å virkelig nyte denne turen. Les utfyllende turrapport med kart og flere bilder på mine nettsider.

Ok, takk skal du ha. Høres lurt ut å sjekke på forhånd om de har miljøbensin, det skal jeg gjøre. Da vet jeg at Statoil og Shell fører miljøbensin. Men er det noen som vet om de har miljøbensin på f.eks Esso, HydroTexaco o.l.? Dette kan være greit å vite til en annen gang.

Jeg skal snart på tur der jeg reiser med fly, og tar buss videre til utgangspunktet. Siden jeg reiser med fly må miljøbensin handles etter at jeg har landa. Der jeg skal er det ikke så mange bensinstasjoner å velge i, men jeg vet det er en Shell-stasjon der. Tidligere har jeg bare prøvd Statoil sin miljøbensin, noe som fungerer utmerket. Jeg vet de har miljøbensin på Shell også, men er dette det samme som den på Statoil? Selger alle bensinstasjoner miljøbensin, og er alle like greie for fyring på bensinprimus?

Det er riktig at smørefrie ski som regel kladder mer en smøreski når det er kladdeføre, noe som kan være en negativ ting. Men jeg har denne sesongen prøvd ut et botemiddel for kladding, nemlig Swix Easy Glide for «smørefrie» ski. Dette er et produkt på en slags flaske med en svamp i tuppen som man smører ut noe greier over skia med, og vips så er problemet med kladding så og si borte. Dette har fungert helt utmerket for meg i kampen mot kladding. Glidevoks har jeg ikke prøvd og kan derfor ikke uttale meg om det. Jeg har også som elgen nevnte over mer enn en gang fått mange lange pauser mens turfølget smører og styrer på med klister under ugunstig føre. Da kommer smørefrie ski virkelig til rette!

Nå når påsken snart står for tur tenkte jeg at jeg skulle dele en erfaring jeg godt kunne vært foruten fra påsken 2000. Den påsken klarte jeg nemlig å bli alvorlig snøblind. Påsken er vel vanligvis den tida på året det forekommer flest tilfeller av snøblindhet (uten at jeg vet dette med sikkerhet). Jeg og tre andre var på en helt vanlig skitur i fjellet som skulle vare i ca fem dager. Været disse dagene var stort sett overskya og det var til tider ganske flatt lys. Det var ikke noe direkte sollys fra sola noe som gjorde at jeg, som hadde ganske dårlige solbriller, heller foretrakk å gå uten briller store deler av dagene. Terrenget var ganske flatt og det var få flater uten snø, noe som nok ga gode forutsetninger for refleksjoner. Jeg hadde før dette merkelig nok aldri tenkt over konsekvensene av ikke å bruke solbriller. Disse konsekvensene skulle jeg derimot smertelig få erfare noen dager etter start... De første tre dagene gikk helt fint. Det eneste jeg merka var at jeg var litt sliten i øynene på kvelden, noe som jo kan være ganske vanlig etter en dag ute i snøen. Jeg tenkte derfor ingenting mer over dette. Men så; den fjerde dagen var det litt mindre overskya og sola dukka fram i ny og ne. Utover dagen begynte jeg å legge merke til at jeg så dobbelt med øynene mine. Dette syntes jeg var merkelig, men tenkte bare det skyltes at jeg var sliten. Når vi så la oss til denne kvelden begynte jeg å merke at det føltes som om jeg hadde noe rusk i øyet, en slags kløende og stikkende følelse. Dette ble bare verre og verre utover kvelden, og det var vel en av turkameratene mine som først innså at dette måtte dreie seg om snøblindhet. Smertene tiltok og jeg var etterhvert ikke i stand til å gjøre noe som helst. Det ble funnet fram diverse smertestillende piller, men jeg syntes ikke noe hjalp. Det ble etterhvert umulig å holde øynene åpne, da enhver form for lys ga smerte. En hver bevegelse med øynene under øyelokka var som å skrape med sandpapir på pupillene. Det eneste som hjalp var å binde et plagg rundt hodet som stramma skikkelig på øynene, dette for å sørge for at det ikke var mulig å bevege øynene under øyelokka. Jeg sov ikke et minutt denne natta. Dagen etterpå ble det prøvd å fjerne det jeg hadde foran øynene, men det var umulig å holde øynen åpne pga smertene. Vi venta til litt utpå dagen før vi innså at jeg sannsynligvis kom til å være uten synet mitt iallefall resten av denne dagen. Turkameratene mine ble etterhvert ganske rastløse, og hadde derfor lyst til at vi skulle ta oss fram til nærmeste turistforeningshytte. Den lå ca 10 km fra der hvor vi nå befant oss. Der skulle det være en nødtelefon til røde kors hadde en av oss hørt. Etter litt om og men og diskusjon ble jeg med på denne planen. Dette innebar at jeg skulle gå i blinde på ski i 10 km! Utenfor skinte sola visstnok fra skyfri himmel, og plagget jeg hadde foran øynene var ikke lenger nok for å hindre lys i å komme inn på pupillene mine. Bare det minste lys gjennom øyelokket ga meg smerte. Glasset på et par med goggles ble da teipa igjen med svart teip og disse ble så plassert over plagget jeg hadde foran øynene. Dette gjorde det mørkt nok for meg. For at jeg lettere skulle kunne ta meg fram på ski i blinde ble skifeller plassert under skia mine. Jeg gikk så bak de andre med den ene av skistavene mine festa i en av skistavene til personen foran meg. Heldigvis var det mange vann vi kunne følge, noe som gjorde det litt lettere å gå i blinde. På de verste opp- og ned partia måtte jeg ta av skia og heller vasse til fots i snøen, da dette var lettere. Etter 5 timer kom vi endelig fram til turistforeningshytta. Det var fem lange timer. Framme på hytta bestemte vi oss for å vente til neste dag før vi brukte nødtelefonen, det kunne jo tross alt være at synet mitt var brukbart neste dag. Utover kvelden var smertene litt redusert iforhold til dagen før, men på ingen måte over. Jeg klarte å åpne øynene når det var helt mørkt i rommet, men bare for veldig korte perioder. Natta ble likevel nok en natt med smerter og veldig lite søvn. Dagen etter ble det fort klart for oss at det ikke var noe håp for meg. Jeg måtte nok hentes ut av røde kors. Etter noen timer venting var de på plass med skuter og slede. Jeg ble stroppa fast på sleden, og turen ut tok ca en time med skuteren. Vel framme i sivilisajonen var det rett på legevakta. Der ble øynene bedøva og noe gult stoff påsmurt. Jeg husker jeg så gult i noen minutter mens legen forklarte og skulle vise røde kors personellet hvordan en alvorlig snøblindhet så ut. De gispet og lurte på om så store sår ville bli bra igjen. Heldigvis for meg kunne legen konstatere at dette med tiden ville bli bra igjen. Det ble så påsmurt antibiotikakrem og noe for å hindre muskelsammentrekninger. Etter det var det to lapper foran øynene, og jeg var nok en gang blind. Røde kors personalet kjørte meg så til nærmeste sted jeg kunne ta bussen hjem fra. Turkameratene mine, som gikk på ski fra hytta til veien, gikk på bussen fra et annet sted en halvtime senere. Et døgn etter at jeg var hos legen kunne jeg ta av lappene foran øynene og jeg kunne igjen se. Til å begynne med var lyset for sterkt, men det hjalp å bare ha på solbriller. Utpå kvelden denne dagen kunne jeg fjerne solbrillene, og øynene og synet var mer eller mindre tilbake til normalen igjen. Alt i alt tok det tre døgn fra jeg ble snøblind til øynene fungerte igjen, og det med legehjelp. Jeg regner med det hadde tatt noen dager ekstra uten legehjelp. Legen ga meg også beskjed om at når jeg først har blitt snøblind en gang er det større sjangse for å bli det en gang til. Denne erfaringen ga meg en lærepenge jeg aldri kommer til å glemme. Det er de verste smertene jeg har opplevd. Etter dette har jeg blitt en flittigere bruker av solbriller...

Jeg gikk denne turen en påske for en del år siden, men i motsatt retning. Jeg vil si det er en grei tur for folk som er i grei form og vant med å gå på ski. Den er ikke spesielt krevende. Terrenget er i hovedsak ganske flatt, med en del mindre og noen større opp og nedoverbakker. Slik jeg husker det var de verste bakkene ved den sørlige demningen på Blåsjø og bakken sør for Bleskestadmoen. Vi lå i telt og hadde planlagt fem dager. Dette hadde gått helt greit hvis det ikke var for en uforutsett skade på slutten som gjorde at vi ble forsinka. Seks dager er sannsynligvis et passe antall dager hvis dere skal bo på hyttene. Men snøforholda kan jo selvsagt spille en rolle her. Krossvatn - Storsteinen er helt overkommelig på en dag spør du meg, ikke noe verre enn hva Hovatn - Storevatn er.

Bare hyggelig å kunne være til hjelp. Flere av mine turvenner har, etter å ha vært på tur med meg når jeg bruker de smørefrie skia mine, blitt overbevist om at neste par med fjellski de kjøper skal være smørefrie.

Jeg har både Åsnes Rago med kortfeller, E99 smøreski og E99 smørefrie. Jeg bruker nesten alltid de smørefrie skia hele sesongen. Jeg har så og si gått helt bort fra smøreski. Kortfelleskia brukes av og til, men på langt nær så ofte som de smørefrie E99 skia. Jeg går veldig lite i oppkjørte løyper, og jeg hadde kanskje ikke valgt smørefrie hvis du skal gå mye i oppkjørte løyper. Her kan gliden være merkbart dårligere. Men skal du primært gå på fjellet og tråkke sporet ditt selv, er det liten eller ingen forskjell på om du bruker smøre- eller smørefrie ski. Smørefrie ski er etter min mening et veldig godt alternativ som er utrolig undervurdert. På påskeføre er de vanligvis uslåelige.

Denne helga gikk turen til Dividalsområdet i Indre Troms. Ruta gikk fra Frihetsli i Dividalen, oppover Dividalen til Ole Nergårdbua, innover hele Anjavassdalen, over Høgskardet, og endte opp nede ved Høgskardhuset i Dividalen. Ruta var på ca 5 mil. Det var skikkelig påskestemning selv om påsken ennå var et par uker unna. Jeg kan nevne stikkord som skyfri himmel, plussgrader, solkrem, solbriller, klisterføre, og sesongens første t-skjorte dag. Kart over Øvre Dividal nasjonalpark INN DIVIDALEN I KVELDSMØRKET Vi kom oss inn til Frihetsli med minibuss fra Øverbygd. Vi var ikke i gang før klokka var blitt halv sju. På denne årstida begynner det å bli mørkt i sju tida i disse traktene, så mye av dagens ene mil ble gjort unna etter mørkets frembrudd. Vi fulgte skutersporet på grusveien i høyt tempo inn til snuplassen før nasjonalparkgrensa. Videre herifra fulgte vi et godt opptråkka skispor langs østsida av Divielva nesten helt fram til Ole Nergårdbua. Den siste km tråkka vi spor selv i den råtne snøen, noe som tok ganske lang tid i forhold til å følge det hardpakka skisporet. Dette gjorde vi fordi sporet vi fulgte etterhvert ikke så ut til å gå i vår retning - noe det i ettertid så ut til å gjøre likevel... Vi var framme ved Ole Nergårdbua i ni-halv-ti-tida. Dette er i lite skogskoie eid av Statskog med sengeplass for to som ligger fint til ved bredden av Divielva. Vi slo opp telta i furuskogen like ved. Vi var sju stk, noe det akkurat var plass til for å kunne lage middag inne i koia. INNOVER ANJAVASSDALEN Neste dag var fantastisk. Sol og pluss fem grader. Etter frokost kom vi oss avgårde ca kl elleve. Fra Ole Nergårdbua gikk det et opptråkka spor langs elva innover til litt etter krysset med Anjavasselva. Herifra bar det oppover furulia på nordsida av Anjavasselva. Etter hvert som vi kom opp og det begynte å flate ut gikk sporet ned til elva. Vi fulgte elva videre så å si hele veien videre innover Anjavassdalen helt opp til Anjavatnet. Isen var tjukk og det virka trygt hele veien. Sporet vi fulgte til å begynne med forsvant etterhvert da det oppi dalen var nedsnødd og gammelt. Vi brukte tre timer på de første 6 kilometerne denne dagen. Dette var mye pga dårlig skiføre. Vi plagdes en del med kladding under skia, så det ble mange småstopp underveis. Dette bedra seg etterhvert. På Anjavatnet gikk vi forbi ikke mindre enn 9 telt med tilhørende mennesker. Dette er et legendarisk røyevann i Indre Troms, og det var tydelig at det var mange som prøvde fiskelykken denne helga. Dette var forøvrig eneste sted vi møtte folk denne dagen. Anjavatnet er et langt og smalt vann på ca 4 km. Vi ga oss først når vi var kommet til den indre delen av vannet. Da hadde vi gått ca 2 mil. Her slo vi opp telta og tilbrakte en fin kveld utfor telta under nordlys og vindstille vær. OVER HØGSKARDET Dagen i dag ble like bra som forrige dag. Strålende sol og mange plussgrader. Skiføret var upåklagelig her oppe over tregrensa. Etter frokost inne i teltet suste vi avgårde i godt opptråkka spor i retning Høgskardet. Isfiskerne på Anjavatnet kommer ofte fra Høgskardet, da det her går en skuterløype ca en mil opp til Sanddalsbotn hvor de parkerer skuterne og går litt under ei mil for å komme inn til vatnet. Går man fra Frihetsli er det ca tre mil til vannet. Vi hadde en lunsjpause på to til tre timer i Sanddalsbotn. Her gravde vi skikkelige sitteplasser og nøt virkelig varmen og sola. Vi fulgte så skutersporet over Høgskardet. Skutersporet går på sørsida av Høgskardelva. Vi tok av fra sporet og rant ned på nordsida av elva. Nedover her er det nokså bratt og kupert bjørketerreng. Dette kombinert med råtnere og råtnere snø etterhvert som vi kom nedover, gjorde at vi brukte lang tid ned. Vi fikk pga dette skikkelig tidspress på slutten, men kom oss ned bare ti minutter forsinka til minibussen som kjørte oss til Øverbygd hvor bussen hjem til Tromsø gikk. Jeg har sett ordet "dalkryping" blitt brukt her inne på forumet tidligere, og denne turen kan nok med rette beskrives med dette ordet. Etter min mening en fin måte å oppleve fjellet på.

Jeg har registrert at det finnes forskjellige typer skifeller på markedet. 100% Mohair 100% Nylon 70% Mohair og 30% nylon Hva slags bruk egner de forskjellige typene seg til? Er det en type som er bedre til f.eks å dra pulk iforhold til bare bratt oppovergåing (topptur)? Har de forskjellige egenskaper i forskjellig type snø osv. Jeg er grønn på dette området og tar imot all info med takk. Jeg har selv noen gule Montana feller og noen oransje kortfeller fra Åsnes. Noen som vet hvilke typer dette er?

Fischer har noen fjellski som ikke har stålkanter, Fischer Country Wax. Mål: 60 - 52 - 57. Har ikke prøvd dem selv, har bare registrert at de har dem. Fischer Country Wax Jeg vil tro at sportsbutikker kan ta inn et par av disse skiene hvis de blir bedt om det.

Jeg har Olympus µ 720SW som er vanntett ned til 3 m. Dette ble kjøpt etter at jeg i fjor kjøpte et helt nytt Casio-kamera som bare varte en måned før det tok kvelden pga vannskader pådratt en tung regnværsdag. Jeg kommer aldri mer til å kjøpe kamera som ikke er vanntett! Kameraet er et helt greit kompaktdigitalkamera. Jeg er ingen kameraekspert, men kameraet har de funksjonene jeg forventer av et kamera. Det store minuset med kameraet er som med alle andre kompaktkameraer at knappene er ALT for små! De er litt vanskelig å operere med vanter og vindvotter på, men det lar seg gjøre med litt frustrasjon. Batteriet fungerer overraskende lenge i kaldt vær, et stort pluss. Jeg har ikke prøvd det under vann ennå, så hvordan det fungerer der kan jeg ikke uttale meg om. Grunnen til at jeg kjøpte det var for å ha et kamera som kan brukes i regnvær uten å være redd for at det blir ødelagt.

Buss er et alternativ, men er kanskje litt dyrt og tar også lang tid. Bussen fra Hammerfest til Honningsvåg tar litt over tre timer og koster 321 kr for fullpris voksen. Bussen fra Honningsvåg til Nordkapp tar ca en halvtime og koster 90 kr for fullpris voksen. Bussrute Hammerfest - Honningsvåg Bussrute Honningsvåg - Nordkapp

Det verserer visstnok en del misoppfatninger om huggormen, den sitert over skal være en av de mest seiglivede. "Huggormungene er giftigere enn de voksne dyra. Det er ikke riktig, tvert imot. De er mindre av vekst og har mindre giftmengde. Og det er giftmengden som sprøytes inn i såret som avgjør hvor farlig bittet er. Huggormene er giftige fra de blir født, men ungene er ikke giftigere enn de voksne dyra." Kilde: Wikipedia: Huggorm En annen ting det kan være greit å være klar over er at ca 30 % av alle huggormbitt er bitt der det ikke sprøytes inn gift (tørrbitt). Slike tørrbitt er helt ufarlige.