Julia

Rune skrev: Her har du et veldig godt poeng - fjellforum er et sted for alle som er glad i fjell - måtte det være dalene eller toppene uansett høyde og beliggenhet i landet Av en eller annen grunn er derimot 2000-m-samlere ivrigst til å dele og diskutere sine erfaringer, slik at det blir veldig mye av akkurat dette, noe som folkene bak forumet selv ønsket seg litt anderledes. Vi trenger derfor nordlendinger og sunnmøringer (her har vi jo faktisk hatt en del innlegg!) som AKTIVT deltar i fjellforum Dette er helt helt enig i; avstandene i landet er enorme, og du, Marius, kan ikke laste folk for at de drar til sine nærmeste fjellområdene for å gå toppturer. For Oslo-folkene blir det da oftest Jotunheimen, og siden Jotunheimen er så fullpakket av 2000-meters-topper, blir det vel naturlig at det utvikles som sport av mange å ta nettopp disse? Morten og jeg har vært på påsketur til Okstindane for et par år siden - det er vel nettopp det du etterlyste? Vi er veldig klar over de flotte toppene som finnes i nord og har ofte siklet på både det ene og det andre. Men siden Nordnorge er så langt borte trenger man nødvendigvis flere dager i strekk for å dra dit, noe som resulterer i færre turer. Og hvis man drar herfra til Nordnorge for å gå toppturer, ja, da plukker man gjerne bare godbitene (med det mener jeg man ikke ville dratt opp til Nordnorge for å ta akkurat Hestmannen). Det blir noe annet hvis man f.eks. drar på ferie til nettopp Helgelandskysten. Da kan det hende man bestiger toppene der, rett og slett fordi man uansett befinner seg i område. Og her kommer vi til et annet argument for toppsamling (etter hvike kriteria som helst) - det fører til at man nettopp oppsøker områder man ellers ikke ville kommet til. I neste konsekvens kan dette igjen ha akkurat omvendt effekt av det du sier - nemlig at man nettopp oppdager skjønnheter og vinkler i landet man ellers ville gått glipp av fordi man ikke hadde dratt dit hvis ikke man "måtte" pga samlingen! Så dette argumentet at man går glipp av noe ved å samle kan man absolut snu på hodet! Jotunheimen er ikke likt overalt, og med å samle på topper oppdager man nye spennende hjørner i et stort område man ellers ikke hadde blitt kjent med - så som Morten og jeg gjorde med Stølsmaradalen sist helg. Flott sted som jeg kanskje aldri hadde sett, var det ikke for Mortens samling sin skyld. Sånt sett er det jo veldig synd at det ikke finnes noen 2000-meters-topper i Nordnorge ! Et annet argument for å samle er utfordringene. Hvis du (som meg ) bare plukker det du har lyst på, har du aldri en grunn for å strekke deg litt lengre enn du ellers ville gjort. Du ville aldri tøyd noen grenser for å komme deg på en topp du nettopp skal på pga samlingen og som du ellers ville droppet. For øvrig har Morten helt rett i at det finnes toppsamlere overalt: i Alpene har du 4000-meters-samlere, the Seven Summits er veldig ettertraktet, og så finnes de som samler på 8000-m-topper også (dem er det imidlertid færre av ). Det at 2000-m-toppene ligger så konsentrerte og lett tilgjengelige for det meste av Sørnorges befolkning, bidrar sikkert også til at det er så mange som samler. Denne klubben hadde nok vært en god del eksklusivere hvis halvparten av 2000-m-toppene hadde ligget spredt utover hele Nordnorge! Og til slutt: det finnes faktisk folk som samler på de høyeste toppene i hvert fylke i Norge (gjerne når de er "ferdige" med 2000 meterne og leter etter nye områder og nye mål). Disse vil helt nødvendigvis måtte ta seg noen fine Nordnorgesturer, og mens de først er der for å "jobbe", blir det sikkert en del andre topper rundt omkring i samme slengen også Det er jo heller ikke slik at 2000-m-samling opptar en for hele livet og utelukker all annen turaktivitet - tvert imot Som inledningsvis sagt, er det av en eller annen grunn nettopp disse som er flinkest til å skrive i fjellforum - og det kan alle dere andre gjøre noe med.

Det er jo ikke bare om å bruke bildene digitalt, det gjelder som konsekvens å bruke de til kvalitetstrykk. Og så lenge du trenger digitale bilder for levering til trykkeriet er du nødt til å scanne fra lysbilder dersom du ikke tar bildene digitalt. Og gjennom den scanningen, selv om det er en høykvalitetsscanner vil du også miste kvalitet. Da er det like greit å ta bildene digitalt med det samme (forutsatt kameraet holder mål).

Se for øvrig følgende tråd: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=827&highlight=2000+meters+topper

Herregud, Tom, jeg sa jo at inntrykket satt igjen til man var forbi Båtskaret. Les før du maser.

Tom, hyttefeltet går mye lengre oppover nå. Det tar mye lengre tid å kjøre gjennom Beitostølen fordi Beitostølen nå går helt opp til Garli. Det gjorde det ikke før. Før var det slutt litt etter det enorme hyttefeltet ved siden av slalåmloipene. Men nå har de jo solgt hele fjellbjørkebeltet til hyttebyggerne, slik at de siste hyttene allerede ligger på snaufjellet. Det gjør vondt.

Tom, det er derfor folk leier en guide. For de vet som regel hva som er forsvarlig og hva ikke. Det er jo også avhengig av evnene til de som guiden skal føre opp. Noen er flinke og takler kanskje vanskeligere situasjoner, mens andre ikke gjør det. Da er det guidens ansvar å få de ned i livet i stedet å få de på toppen og så ikke ned igjen.

Tom, det blir bedre ovenfor Garli, men inntrykket sitter igjen til du er gjennom Båtskaret

Tom, forbli sakelig her. De tar mye plass, nemlig der hvor hyttefeltene ligger og tar enda mer av fjellbjørkeskogen . Og til et tidligere kommentar fra deg hvor du påpeker at vi har jo jaktkvoter, så det var ikke så farlig med hytteutbygging i beiteområder av villrein: Tom, nå har det allerede vært minst en sesong da det ikke ble delt ut noen kvoter på Vidda, og slik vil det forbli dersom ikke stammen tar seg kraftig opp igjen. Ingen dyr - ingen kvorter. Torgeir: Tidligere var det riktig at du måtte bare kjøre et kort stykke, så var du gjennom Beitostølen. men Beitostølen har nå strakt seg helt opp til Garli og nesten forbi. Du må så og si forbi Bitihorn for å legge Beitostølen bak deg. Det er ikke spøk lenger.

Helt feil, Tom. De vil ha opplevelser i naturen, og de vil ha de lett tilgjengelige. Du må ikke gå ut ifra bobilturistene og de få som vanderer eller sykler gjennom det fagre Norge, nei, du må ta utgangspunkt i bussturistene, Tom. Det er de det blir penger av. Resten har bare med seg maten fra Tyskland, telter vilt og fisker i havet. De legger ikke tilbake en krone mer enn nødvendig her oppe.

Det er trist at du ikke forstår, Tom. Turistene vil ha taubane på Bitihorn og snøscooterløiper i utmarka. Men det vil ikke jeg.

Et Hurra for Tom! Hvorfor er ikke alle som ham? Da ville ikke bare Norge, men hele verden vært et paradis...

Men debatten har sporet av - for å komme tilbake til poenget til starteren av debatten, så vil nok Jotunheimen alltid ligge der det ligger, og Oslofolka kommer nok ikke til å slippe helgekøene eller lange dagsetapper for å komme seg til herrligheten. Noen fordeler må det jo ha å bo i distriktene.

Ja så, da må du ha vært heldig og fått sett noe som har blitt sjeldent. Gjestetallene i Sørnorge fra akkurat dette markedet er nemlig sørgelig dårlige i år. Og dette kan du bare tro meg, det har jeg tall på (jeg jobber med dette, skjønner du). Og en grunn - ved siden av det dårlige været i mellomeuropa som ikke særlig fristet til nordenturer i år, er at tilbudet i reiselivsbransjen i Sørnorge har vært det samme i de siste tiårene. Folk har sett og opplevd det. Det kommer ikke noe nytt og spennende.

Poenget mitt er at man VIL gjøre det. Penger betyr mer enn idealisme. Såm du veldig greit kan se på Beitostølens skrekkeksempel.

Har du nylig sett på kartet hvordan f.eks. Hurrungane er blitt oppdelt i høyfjell innenfor og dalførene utenfor nasjonalparkgrensene? Har ikke du fått emd deg den enorme krangelenen om Forollhognas Nasjonalparkgrenser? Helt sant, men hvor lenge vil de være det? Ifølge din egen teori lenger oppe blir det da på høytid å omgjøre de til nasjonalpark. Beitostølen ER allerede ødelagt. Nei, og innen skogen er borte, vil de lure menneskene sikkert ha oppfunnet en kunstig måte å framstille oksygen på for å opprettholde luften sin gassammensetning. Helt riktig, Tom, men den balansegangen er det få som klarer å gå. Og så lenge det finnes ekstremister på utbyggingssiden må det også finnes ekstremister på vernesiden, slik at det hele skal kunne gå opp i en noenlunde grei kompromiss.

Tom: i en kapitalistisk verden, hvor penger styrer, er det alltid etterspørselen som bestemmer markedet. Det lærer man allerede på skolen. Hvis etterspørselen ikke finnes, dør tilbudet. Tilbudet blir skapt fordi det finnes etterspørsel. Det er slik i alle bransjer. Det er bl.a. en av feilene som gjøres i Distriktsnorge (nå snakker jeg ren økonomi og penger her, ikke noen naturvern) i forhold til turisnæringen, at man ikke lytter til det den etterspør, men bare finner på ting man kan selge uten å ha hørt seg om først om det er noe folk vil ha. Slik blir det ikke butikk av. Utfordringen for næringene er å finne ut hva som selges, hva som folk vil ha. Det kalles markedsforskning og er overlevelsesviktig når en skal beholde hodet over vann i et økonomisk styrt samfunn. Og hyttetomter er høyt etterspurt og selges tydeligvis bra. Derfor blir det lagt ut nye og nye og til stadighet større områder for tomteregulering, noe som ikke ville vært tilfelle hvis ingen ville kjøpe hyttetomter. Men reinjegeren som jakter fra hytta si ved kanten av Hardangervidda vil om 10 år, når reinen er blitt så sjelden at det ikke bare ikke blir beskattet noe mer, men til og med er totalvernet, ikke skjønne at det var hans egen feil som førte til at det ikke finnes rein lenger å jakte på. Og det er et av problemene. Tenk langsiktig!

På nedoverturen kom vi inn på stien omtrent ved Snørestødet. Så det er ikke så mye omvei, det, og det lønner seg å gå den pga mye bedre fremkommelighet.

Tom, jeg tror du er litt virkelighetsfjern noen ganger. Har du en anelse hvor mange planlagte nye nasjonalparker IKKE utvises og hvor mye innskrenkinger og verneuttak det gjøres i randregionene av nye nasjonalparker fordi motstanden av lokalbefolkningen er er for høy? Hvorfor tror du at fjellbjørkeskogen og dalførene systematisk utelates i Nasjonalparkene? Hvis nasjonalparker ville innrettes etter naturens premisser, så bør fjellbjørkeskogen i allerhøyeste grad inkluderes i disse! Ideelt sett bør f.eks. Jotunheimen Nasjonalpark strekke seg helt til veiene E16, RV51 og RV55. Men nasjonalparken omfatter faktisk ikke mer enn litt over halvparten av dette arealet. Det er pga stølsdrift, beiterettigheter og andre bruksrettigheter av lokalbefolkningen. Det ville i seg selv vært greit nok. Men at dette utnyttes også til å bygge hyttene helt opp til snaufjellet, og dermed ødelegges den meget verneverdige fjellbjørkeskogen stadig mer og mer, er værre. Hvor mye av Norges naturareal er nasjonalpark, da? Latterlig lite! Hvorfor tror du villreinstammen på Hardangervidda har blitt halvert (!!!) innen veldig få korte år? Det er pga hytteutbyggingen, der de taper vinterbeitene sine. Hytter er fine, og jeg har full forståelse for at folk ønsker å ha hytte. Men det finnes etterhvert alt for mange hytter. Noen steder får man inntrykk av at hver eneste Nordman har en hytte (og noen ganger flere) ståendes rundt omkring i fjellheimen. Folk skal heller kjøpe gamle hytter som allerede står isedet for å bygge ny og ny og ny! Naturen kan ikke betales i penger. Når Beitostølen en gang har blitt så tettbygd, støyete og stygg at ingen liker seg der lenger fordi naturen og stillheten er borte (og det er jo det man vil oppleve rundt hytta si, ikke sant???), vil det stå igjen en spøkelsesbygd. Men jeg er i hvert fall for at noen få steder ødelegges totalt av hytter i stedet for at større arealer ødelegges litt. Så så lenge de lar Raudalen stå i fred, kan de ødelegge resten av Beitostølen for min del. Men Raudalen vil ikke stå fred lenge til. Det presses på med planer om utbygging der og, mer og mer, til tross for truete plantearter som kun finnes der. Og scooterløype Leirin-Beitostølen er neste, samt taubane på Bitihorn. Har du en anelse av hvor lite av den artsrike fjellbjørkeskogen egentlig er igjen i landet? La de ta litt bjørkeskog, sier du. For det første så har de allerede kommet seg OVER bjørkeskogen i Øystre Slidre, og for det andre finnes det faktisk ikke så mye fjellbjørkeskog som mange tror. Det er nemlig kun et veldig smalt belte rundt fjellregionene. Og den er overlevelsesviktig for en rekke planter og dyr, spesielt fugler. Helt bortsett fra oksygenproduksjonen, som er mye høyere hos løvtrær enn hos nåltrær. Hvis man ser på nedbyggingen av regnskogen, så bør man omrent verne om hver eneste tre det ellers finnes på resten av jorden (det er nå overdrevet med vilje, for å statuere poenget). Nevn et fjellbjørkeskogområde i Sørnorge du vet om der det IKKE finnes hytteutbygging! Hyttene er overalt, Tom. Overalt der det finnes en ås, et mindre fjellområde, vil du finne hytter. Noen steder voldsomt mange (Beitostølen, Haugastøl (fy søren så stygt det er der av hytter), Filefjell), andre steder færre. Men de er der, OVERALT. Og grensene tøyes bestandig. På Gausdal Vestfjell, på fjellryggen Lillehammer-Rondane, i hele Valdres- og Hemsedalsfjella, rundt hele Hardangervidda, i hele Telemarksfjella og tilgrensende fylker (Lifjell, Blefjell samt Skrim, Gaustaområde, Hovden, Haukeli, Dovrefjell og Trollheimen). I Vestlandet er fjellbjørkeskogen for bratt og for liten av det, men overalt hvor terrenget tilsier utbygging, blir det bygd ut. Dette var dagens opprop til totalvern av den resterende fjellbjørkeskogen i Sørnorge. (Er klar over at jeg har tråkket i et vepsebol her nå, så bare kom og stikk.) Fordelen med å bo i Valdres er at man slett ikke trenger hytte. Man har jo alt rett utenfor døra, dvs. huset man bor i fungerer samtidig som hytta. Å ha hytte her oppe er nesten dumt, siden det finnes så mange forskjellige flotte plasser å dra til, og hvis man har hytte, så står den fast et sted, og dermed går man glipp av veldig mye annet flott.

Fjelljenter er ikke nødvendigvis så mye slankere, Kim (du er jo virkelig ikke akkurat utstrakt i omfang), men smidigere er de kanskje

Jeg har ingen store toppambisjoner, Tom. Jeg koser meg på fjelltur og i fjellnaturen. Jeg samler ikke, fordi jeg vet det finnes topper jeg alrdi hadde tørt opp likevel. Så jeg holder toppfolka med mitt hyggelige selskap og er fotomodell og fotograf, samt holde figuren litt i form (det er jo trim ). Jeg har aldri påstått å ha ambisjoner heller, eller blitt med på turen(turer) for å ubetinget stå på noen topper. Det er det å være på tur, å bli kjent med nye områder, som gjelder først og fremst (for meg). Noen ganger blir det jo topp av det likevel

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Jeg mente ikke at byfolkene skal bygge enda flere og større hytter her, nei! Det er til å gråte over når man ser hvor ødelagt f.eks. Tyin og Beitostølen har blitt av hyttene. Nei, jeg mente å FLYTTE hit, det må de få lov til. Bosette seg her, jobbe her og betale skatt her. Da behøver de heller ikke noen hytte her siden de allerede bor i paradiset...

Da får dere jammen tro hardt og lenge! Vir gir ikke fra oss Jotunheimen så lett . Som det er blitt sagt: det er fritt valg hvor en vil bo hen i landet, og Valdres er slett ikke den verste regionen å bo, nei

Hei, alle sammen, har fått følgende forespørsel og kan ikke svare på den. Kan dere lese så pass tysk elelr bør jeg oversette? Dere kan svare på norsk!! "Hallo! Wir werden Mitte August 2004 zu unserem Norwegen-Urlaub aufbrechen. Kann jemand ein schönes Kanuwandergebiet empfehlen, dass nicht sehr viel weiter nördlich als der Nordfjord (und vielleicht auch nicht zu weit östlich) liegt? Wir sind ziemliche Anfänger als Kanuten und möchten deshalb auf jeden Fall Wildwasser vermeiden. Wir haben bislang nur einige wenige Tagestouren gemacht. Wir stellen uns eine Tour mit einem Zweier-Canadier vor (den wir mieten müssten). Unterwegs möchten wir zelten. Am meisten Informationen findet man noch zum Femunden/Isteren/Sölensjöen. So richtig überzeugt bin ich aber (noch)nicht von dieser Ecke. Isteren undmSölensjöen scheinen für eine Woche vielleicht ein wenig zu klein zu sein (????). Über den Femunden habe ich gelesen, dass man da schon mal mit plötzlichen Winden und hohen Wellen rechnen müsste (Angst!!!!!!!!!!!!!!!!!). Aber vor allem: Diese Region ist extrem weit östlich. Beim Blick auf die Landkarte sind mir spontan Gautsjöen/Aursjöen (Oppland/More og Romsdal) Storsjöen (Hedmark) Palsbufjorden/Tunhovdfjorden (Buskerud) Mösvatn (Telemark) aufgefallen. Wäre da vielleicht was dabei? Ja, und den Telemark-Kanal gibt es natürlich auch noch???!!!??? Grüße von HeMa" Tusen takk på forhånd!!

Stakkars ryper. Tenk å gå i fjellet og alt en tenker på når en møter rype er hvordan det ville vært å spise den. Jeg gleder meg for hver rype som kommer seg unna jegerne om høsten .