REJOHN

Det er ikke tvil om at enkelte plasser er slitasjen stor. Det e r bare å se på den massive tilretteleggingen på stien til Prekestolen. Likevel går det ikke mer en 20 år før alle spor av gammel sti stort sett er forsvunnet om stien legges om. Det er faktisk et like stort problem at stier som ikke er T-merket gror igjen. (Antakelig litt avhengig av hvor i landet du befinner deg.) Ut fra personlig erfaring, vet jeg at selv om stien er både kortere og går mer beskyttet mot været, går folk omveien om den t- merkede stien. Mao, vil du ha folk i heia, så må det aksepteres en viss slitasje. Naturen kan da ikke være museum.

Første gang til Blåfjellenden på beina. Dette året har en vond rygg skapt problemer, og selv om det nok hadde vært mulig å gå innover mot Blåfjellenden i forrige uke, så holdt jeg meg hjemme. Litt motvillig, men det var antakelig en riktig beslutning. Det var selvsagt med en viss spenning jeg gjorde meg klar for turen innover mot hytta – for første gang i sommersesongen 2022. Jeg lurte virkelig på hvor mye snø det ville være igjen oppover. Nede ved veien og oppover mot Oleskaret var det bare noen få flekker med snø. Det har hendt at jeg omtrent har tråkket i snø rett inn av veien enkelte år, men som sagt i år er jeg en uke forsinket. Dette året traff jeg ikke snøen, men Sigmund. Han er sauegjeter, og har holdt til på Fidjastølen i mange år. De siste årene har han «flyttet» over dalen til andre siden. Vi hadde en del å prate om. Litt senere traff jeg på to andre fra Fidjastølen. Alle tre hadde vært inne med sauer, og var nå på vei tilbake. Det var bare noen få sauer de hadde hatt med, mesteparten ville de drive innover den 18. Det var noen få fenner, alle på de vanligste plassen, helt til jeg kom opp i høyden. Ølbakken ligger på omtrent 825 moh, og her lå den første skikkelige fonna – som alltid. Innover var det fenner der hvor jeg hadde ventet, og de var omtrent så store som de pleier å være på de første turene innover. Ved vann 858,4 (Saftbekktjønnet) ligger det en ur og stenger. Her går sommerstien oppe i høyden over ura – i bratte lia. Med stien dekket av snø, og ur under, går jeg gjennom den storsteinede ura. Det tar minst 4 minutter lengre, eller muligens tre minutter. Værmeldingen var god for dagene fremover, men på fredagen var det overskyet og litt mer vind enn meldt. Opp mot 10 m/sek – og da ble det kaldt i bare ullblusen. Jakken måtte på øverst. Jeg møtte også en gjeng som ville til Fidjastølen i pinsen. Tre stykker med tre hunder. En gammel hund, og en helt ung. Vi hadde følge et stykke, til der stien mot Fidjastølen tar av. Oppe i høyden, på vei mot Blåfjellenden for første gang for året på beina, ble det skikkelig kjekt å være på tur. Tenk å få oppleve dette eventyret nok en gang. Mine gamle venner grepplyngen lyste opp på rabbene, og ønsket meg velkommen til fjells. Jeg så ikke ryper, men det var fugl i heia. Nedover lia mot Blåfjellenden stoppet jeg opp noen ganger bare for å få med meg utsikten. Selv om jeg har gått her i mer enn 30 år, så synes jeg fortsatt det er skikkelig kjekt å komme til Blåfjellenden. Jeg hadde snakket med to karer som også var på vei inn mot hytta. Arne og Rune var det kjekt å bli kjent med. Nettopp slik det skal være på en ubetjent turistforeningshytte. Vi fikk en hyggelig kveld med mye kjekk prat. Vi ble heller ikke alene, det kom også to karer opp Fidjadalen, som også ble med i «selskapet». En virkelig fin kveld. Skyene la seg nedpå ut over kvelden og skapte en litt trolsk stemning. Selv med skyer, ble det ikke skikkelig mørkt. Sola forsvant omtrent da vi skulle legg oss, og det er ikke mange timene den er vekk på denne tiden av året. Jeg skulle være på hytta i tre dager, og så fram til oppholdet.

Jeg har for moro skyld sett litt på regnestykket for en ubetjent turistforening i fjellet, med utgangspunkt i Blåfjellenden. Hytta har 25 sengeplasser + et nesten tilsvarende antall plasser på madrass på gulv. Besøket er høyt – hytte er vanligvis en av de best besøkte selvbetjeningshytter som STF har. Besøket på snitt er omtrent 1200 overnattinger i året. Med dette besøket har hytta et snittbelegg på 10 personer pr dag i sommersesongen – vesentlig lavere på vinteren, noe som gir et belegg på under 40%. Hytta ligger tre timer inn i heia, og det finnes ikke vei. All transport går normalt med scooter på vinteren. (Ved større utskiftninger og liknende brukes helikopter – 15.000 pr tur) Dette gir en inntekt på litt over 300.000 (antakelig noe mer med de nye prisene, men for enkelthets skyld bruker jeg det runde tallet.) For en privat hytte ville regnestykket lett bli 120.000 i krav til avkastning (2% av verdien 6 mill) og 120.000 (de samme 2%) i vedlikehold og avskrivinger. Når det i tillegg kommer ved og utstyr og ikke minst transport av dette, er det igjen omtrent 30.000 til dekning av lønn for vedlikehold og liknende. (Det må rengjøres, bosset må fås på plass og veden må i hus, dassen skal tømmes - det er alltid en dør, et vindu eller liknende som trenger litt «hjelp» og ikke minst brannalarm og solcelleanlegget krever jevnlig vedlikehold. Alt dette krever også noe «administrasjon») Selv 300.000 – hele inntekten – er ikke mer enn ca 1/3 hel stilling, eller litt over 600 arbeidstimer eller 70 dager. Det går ikke rundt for en privathytte. (Jeg har omtrent 20 dager på hytta som tilsyn.) For STF er det et helt annet reknestykke. Ingen krav til avkastning, vedlikeholdet er der, men antakelig mye mindre enn 2% siden mye blir gjort på dugnad. (Blåfjellenden fikk nye vinduer i fjor, etter omtrent 30 års bruk – det kostet en del penger. Dassen er skiftet to ganger – vi har nå to hull...) Ting blir gjort med solseller og liknende.) STF sitter igjen med en del, men alt dette så blir brukt til andre «gode» formål, som nye hytter. (Stier og bruer og skilt og merking inn til hytta er slike «gode» formål.)

På merked og umerked sti. Med flott vær, var det klart at jeg måtte på tur. Sola skinte, og selv om det var noen skyer mente YR det ville bli en tørr dag, i hvert fall til ut på ettermiddagen. Jeg var klar, sekken var pakket, men jeg var ikke sikker på hvor turen skulle gå. Det vanlige problemet. Det har blitt mange turer i det siste, og ikke de korteste heller. Jeg var likevel klar for en tur på mer enn to timer. De fleste av de «vanlige» turene hadde jeg gått nylig, men hva med turen rundt Lifjellet. Denne turen gikk jeg nesten en gang i uka, og noen ganger to dager på rad. De to – tre siste årene har det blitt flere turer, men ikke alltid så lange. Det har i hvert fall blitt færre turer rundt Lifjellet. Det var kanskje det beste alternativet denne dagen. Turen er ikke mer enn en mil, og den tar meg – nå – litt i overkant av to og en halv time. Det er i underkant av fire kilometer i timen. Jeg går fortere enn det i lett terreng. Lifjellrunden går i «tungt» terreng, med en drøy bakke opp mot toppen. Selv om jeg har gått rundt Lifjellet i mange år og mange turer hvert år, blir det ikke helt samme runden nå, som første gangen. Jeg går nå sjeldent utover langs fjorden via den rødmerkede -T-merkede stien. Det går en sti lengre nede mot sjøen som ikke er fullt så bratt. Selv om det tar litt lengre tid, blir det enklere - for meg. Stien har også blitt litt enklere å gå noen korte strekk. Noen små snarveier. Ute ved Bymarka, la Franz Olsen stien oppom Ørnafjell – for å få utsikt mot Usken, Jørpeland og Ryfylke. Den gamle stien går i skaret oppover og møter den merkede stien litt oppe i bakken. Litt under snaufjellet står en stolpe som viser vei mot venstre. Her var det tidligere et stidele, for en sti mer rett mot toppen av Lifjell. Den T-merkede stien går over toppen og har bedre utsikt, mens den andre, kortere stien, går mer rett mot toppen. I tillegg til å være kortere, er den umerkede stien bedre beskyttet mot vind, og det kan blåse på Lifjellet. Jeg går den umerkede stien, men selv om denne stien er kortere og mer beskyttet mot vær og vind, så gror stien helt igjen. I dag vil folk ha problemer med å finne stien oppover, om de ikke er kjent.

Ingen ting av det du nevner er DNT ansvarlig for - den lokale foreningen har ansvaret og styrer alt når det gjelder stier, merking, hytter og ruter. Ønsker du å endre noe, må dette gjøres lokalt.... Det er altså opp til medlemmene lokalt å velge å bygge koier og liknende. (Dessverre er det ikke slikt de fleste medlemmene ønsker det slik jeg har fått gjengitt noen "undersøkelser")

Den kjekke runden. Det ble fem topper denne dagen også. Ulempen med å «klare» en eller annen tur, er at turen lett blir en «vanlig» tur og ikke en som både er krevende og tung. Nå er ikke «fem topper fra Gramstad» en skikkelig krevende ell tung tur. Det blir liksom bare tre timer med tur. Noen ganger – flere ganger – i bratte og lange bakker, både opp og ned. Slike bakker krever jo sitt, men etter hvert blir det til at jeg går «forsiktig». En omskriving for å ta det med ro. En god mil på vei, 6-700 høydemeter og totalt tre timer, er ikke en utfordrende dagstur, men heller ikke en dagligdags affære for de fleste. Jeg tro jeg må være i noen lunde god form, når slike turer omtrent blir dagligdagse. Det er mange turer jeg kunne ha gått, men det blir oftest til at jeg holder meg på kjente og «kjære» stier. Det er litt skummelt å finne fram på nye plasser, og det tar i hvert gall tid.. Noe, vi som jobber for NAV, ikke har for mye av... «Fem topper fra Gramstad», betyr å ta mot Mattisrudlå, men ikke opp den «vanlige» veien opp Rindå fra Paradisskaret. Jeg går fortsatt inn Bjørndalsmyra og opp innerst i den dalen og mot Mattisrudlå. Fra Mattisrudlå er det lett å se neste delmål, Bjørndalsfjellet. Det er ikke mer enn en liten kilometer unna – i luftlinje. Det går opp og ned noen ganger mellom disse toppene, og noen av bakkene er både lange og bratte. Det tar likevel ikke lange tiden – en kilometer, selv med bakker, går kjapt. Denne gangen gikk det ikke kjappere enn at jeg måtte stoppe opp et par ganger for å se på stålormer. Det er ikke så ofte jeg får øye på slike på mine turer. Når det i tillegg kommer en kar og viser nok en stålorm – sleve som han mente den heter, så blir det mange på en gang. Den siste bakken opp til Bjørndalfjellet er bratt, men ikke lang. Det går – for meg – like lang tid opp som ned. Selv om skoene henger bedre enn noen andre jeg har hatt, blir det til at jeg «sikrer» omtrent hele tiden. Slikt tar tid. Lia opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratt, men siden den går i små kneiker, er det anledning til å bli skikkelig andpusten – jeg tar det rolig, og holder pusten på et rimelig nivå. Fra Fjogstadnuten er det en ny kilometer – i luftlinje – ned til Kvitemyr, og stidelet mot Dalnuten. Skiltet mener det er 600 meter til toppen, men det er i tillegg 150 høydemeter. Avstanden er ikke lang men med en del høyde opp tar det litt tid, og det passer bra med en pause på toppen. Avstikkeren bort mot Øvre Eikenuten er ikke lang, og det er heller ikke mange høydemeter å bestige. Det er nærmest flate veien. Det kan være litt fuktig enkelte plasser, men denne dagen var det greit. Det er ikke mer enn noen få hundre meter omvei, men det må til om det skal bli fem topper. Denne dagen ble det en kjekk og grei rundtur. En tur jeg kan anbefale for alle som vil komme i form.

Etter mer enn tredve par med fjellsko, kan jeg si - selv om ingen vil tro det - virkningen av vedlikehold og puss er sterkt overdrevet. På mine Walk King, har såle snorer og lær gått omtrent samtid - men da har det vært hull på gore-tex en en stund. Det som jeg mener ødelegger fjellsko, er tørking for nær varmekilden. Da sprekker løret. Ellers er det bruk....

Jeg har aldri sett traktoren, men det med rustne ølbokser kan nok stemme.

Jeg mener det er et skilt som viser vei. "gamle marker2 er min beskrivelse av hva som tidligere har vært dyrket mark - ikke lett for andre å forstå...

Slettene (gamle marker) ved Lundekvam er mye brukt til telting. Parkering på Myrland og så gardsvei en drøy kilometer opp og innover.

Når det gjelder det absurde, finner du det antakelig helt greit at din lokale turistforening skal gjøre slik du ønsker - uten at du har fortalt de om dine ønsker, fordi dette er noe de bare må forstå? De lokale foreningene forsøker å oppfylle sin formålsparaf slik de forstår denne. De har begrenset med midler, og må se resursbruken i ly av hva medlemmene ønsker, Det vil altid være snakk om penger, men til nødbuer og lignende vil det også være snakk om "dugnad" - er du villig til å gjøre en innsats? (For ordens skyld: Stavanger Turistforening lar alle sine ordinære hytter - selvbetjente og uberjente - stå åpne hele året. Slike ting bestemmes helt og holden i den lokale foreningen, og jeg tror ikke medlemmene vil være enig i at slikt skal bestemmes "sentralt".)

Med Bestyrerinnen på langtur. Det er på vinteren vi går i sjøkanten. Enten på sandstranden eller litt inne på land. Det er som oftest ikke is og snø der. Frost og greier er i hvert fall vekke nå. Det er vår på Jæren og bøndene har alt begynt på førsteslåtten. Med grønne marker og trær fulle med blader, er det mer sommer enn vår. Likevel mente altså Bestyrerinnen vi burde ta en tur langs Nordsjøen denne søndagen Det var noe med en strandtur som Klepp Frivilligsentral skal gjennomføre i august, og som bestyrerinnen ville forberede seg på. Hun kunne tenke seg bare en kjapp og kort tur. For min del så blir det nok av kjappe og korte turer, jeg fortrekker litt lengre turer, og gjerne med litt bakker. Jeg trenger all den bakketreningen jeg kan få framover mot sommeren og mine turer i heia. Det er lite bakker langs sjøen, og for å kompensere for manglende bakker, ønsket jeg å gjøre turen litt lengre. Vi kunne jo forsøke oss på turen fra Hellestø til Orre. Dette er en tur jeg har gått noen ganger de siste årene, og som jeg synes er kjekk å gå. Turen er nærmere 15 kilometer, men som sagt – helt uten bakker. Er sanden fast og fin, så er det også enkelt å gå på stranden. Løs sand gir litt mer trening. Det var skikkelig bra vær denne dagen- Nesten ikke vind, og sol – omtrent fra blå himmel. Hadde den blå streken strukket seg opp fem – seks grader lengre opp på skalaen, hadde det nesten vært badevær. For andre – nordsjøen er fortsatt alt for kald for bading. Sjøen og sandstrendene, Feisten Fyr, og sanddynene, var akkurat de samme som på vinteren, men på denne turen var bakken dekket med grønt gress, selv om det fortsatt er en del gammel marehalm. Den store forskjellen var blomsterprakten. På innsiden av Hellestø-stranden var det strandlupiner i hopetall. En svartlistete art, men flott for det. Mellom Bore og Reve var det tepper med fjærekoll, som tidligere het strandnellik. Planten skiftet navn da den ikke er en nellik i det hele tatt. Løvetann er «ugress», men når marka er helt gul, er blomsten flott å se på likevel. Denne dagen fulgte gulfargen oss på hele turen. Det er uansett bedre enn vissent gress. Nå er Revtangen kjent for sitt rike fugleliv, og denne gangen fikk vi med oss storskarv og ærfugl, utenom lerka og ande småfugler. På Orrestranden gikk vi på kjentfolk og fikk følge det siste stykket mot Friluftshuset. Kjell var den som fortalte om Fjærekollen og også om andre planter vi gikk forbi. Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var mye folk på Borestranden, men fra Bore til Reve havn, møtte vi flere folk enn noen gang. Første gang vi gikk her var det omtrent ikke sti, nå er det tydelig sti, og mye folk. I tillegg var det dyr på beite. En familie var nok skeptiske til å gå mot ungdyra, så jeg gikk foran. Med litt høy stemme ba jeg kua flytte seg. Den trakk seg vekk – litt til min overraskelse... Det ble en tur der Jærkysten viste seg fram fra sin beste side, selv om det ikke var badevær. Turen er i seg selv på omtrent 15 kilometer, og vi brukte litt over tre timer. En kjekk og flott tur.

Siden jeg er i gang, og som en kommentar til overskriften "Hvorfor tvinger DNT oss til dyrest mulig alternativ?" DNT tvinger ingen. DNT er den overordnede organisasjonen, men alt som har med hytter, ruter, stier og slike ting å gjøre, står den lokale turistforeningen for. Avgjørelsene her blir formelt tatt i generalforsamloingen, hvor for STF s del det var noen og tredeve tilstede av i alt 30.000 medlemmer. (Av de 30 fremmøtte, var det ganske mange som ikke innhar noe verv, eller er med i noe styre, men bare er "frivillige" som meg. Mange av disse legger ned mange timer og mye arbeid for STF. - disse ivrige "frivillige" som deltar på dugnader og gjør en innsats, har selvsagt påvirkningskraft innad i foreningen . ) Ønsker noen endring så er det bare å møte opp på generalforsamlingen, men ønskes det påvirkningskraft i tillegg, så kan dugnad og innsats gjøre en forskjell.

Dine ønsker henger ikke helt sammen. Både folketomme hytter og langt fra folk.... Hvem skal betale for dette, og ikke minst hvem skal vedlikeholde og ha tilsyn? Mange vil i samme slengen ha bort helikopter og snøskuter i tillegg. Det henger ikke sammen. STF har noen hytter langt inne i heia. (Hovatn, Vassdalstjørn og Grasdalen) tilsammen har disse hytten i underkant av 400 besøkende i året. Strandalen som er betjent deler av året har omtrent 2500 besøkende (50-60 når hytta er selvbetjent.) "Ditt syn" er ikke dekkende for hva "folk flest" ønsker. Personlig kunne jeg godt tenke meg flere selvbetjente enkle hytter, men...

Første gang til Vådlandsnuten i 2022. Vådlandsnutene er godt synlig fra Jæren. De to toppene stikker seg godt fram, og er lette å få øye på. En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i mange år. Dette året har det vært en god del snø i Madland. Folk har benyttet muligheten til å gå skitur i det terrenget som var stedet hvor «alle» skulle på ski på 60 og 70 tallet. Jeg var noen ganger på ski her, men fra 90 tallet har det bare blitt fot-turer. Nesten hvert år har det blitt en tidlig vårtur til toppen av Madland. Bestyrerinnen var klar på at denne søndagen ville hun til Fisketjønnbu. Det vil si den nye dagturhytta, som har fått navnet til den gamle Turistforeningshytta. Det skulle være åpning av dagturhytta, og Bestyrerinnen ville gjerne være tilstede. Vi viste det ville være kjentfolk på åpningen, og det kunne på mange måter passe bra, om vi stakk innom. Vi ville antakelig ikke bli alene, men heldigvis er parkeringsplassene i enden av Madlandsveien store. Været er jo alltid en faktor for hvor og hvor lenge vi skal være på tur. Denne dagen var det sol og omtrent blå himmel. Varmen holdt seg fortsatt vekk, men i sola og i le for vinden var det en flott dag. Siden det er mulig å se Vådlandsnutene omtrent hjemmefra, så viste jeg at det fortsatt er snø i høyden. Hvor mye, og hvor langt nede den ville ligge var det ikke mulig å se. Jeg satset på at det ville være mulig å komme til toppen, og at jeg ville kunne få med Bestyrerinnen på turen til toppen. På parkeringsplassen var det andre som også ville innover mot Fisketjønnene. Vi startet opp bakken, og jeg håpet jo å kunne få med Bestyrerinnen helt til toppen. Ved Fisketjønnbu var det ikke kommet folk. Vi gikk kjapt forbi og videre opp Høylandsskaret. Det var ganske bløtt i stien enkelte plasser, og det lå snøflekker helt inn til stien i skyggesiden. Først ovenfor skaret måtte vi ut på snøfonna for å komme forbi. Fra rundt 700 moh og videre oppover mot toppen på 802 moh var det ganske store snøfenner, og litt snø på flatene. Ganske som vanlig på første turen for året. Når det er en stund siden jeg har vært over snøfenner, går det sakte. Jeg har noen ganger tråkket gjennom, og det har til nå gått bra, men mer på grunn av hell enn noe annet. Det blir litt bedre etter hvert. Jeg stoler mer på snøen ut over forsommeren. Vi var alene på toppen, men nedover fikk vi ganske mange i mot oss. Det er ikke ofte jeg treffer så mange folk nettopp her. Det var anda mer folk nede ved Fisketjønnbu. Harry, som nok hadde noe med åpningen av Fisketjønnbu å gjøre, mente det hadde vært over 250 mennesker «innom».Ikke alle – på langt nær – gikk videre oppover, men det var antakelig mer folksomt på stien mot Vådlandsnuten enn det noen gang har vært. Det var i hvert fall mer bil på parkeringsplassene enn det jeg har opplevd – i de senere årene. Det var langt fra fullt, men det stå mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen. Med en liten pause på toppen og en lang pause nede ved Fisketjønnbu, var søndagen tur ganske grei. Vi brukte tid, men hadde det ikke travelt, og så tar det jo tid å snakke med folk. En grei vårtur, og fortsatt en av de flotteste turene i distriktet. Jeg gleder meg til det blir så pass snøfritt at det er mulig å ta rundturen mot Rolighetsdalen og Maribakken i tillegg.

En litt krevende tur. Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene. Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring. Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i. Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først. Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg. Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund. Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg. Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden. Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir. Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket. Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening. Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå. Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt. Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

15 kilometer og litt stive bein. På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader. Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå». Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er det fortsatt lyngen brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå. Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur. Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart... Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det. På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne». For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren. Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet. Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden. Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene. Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.

Fra Øvre Hetland til Lundekvam og Myrland og til toppen. Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Det skulle helst være en litt kort og lett tur, hun så ikke for seg noen lang tur denne dagen. Det har blitt noen turer på Bestyrerinnen også den siste tiden. En kjapp og kort tur var ikke helt det jeg hadde sett for meg på en virkelig flott søndag. Det måtte være mulig å finne en kort tur som også var litt «utfordrende». Om ikke lengde hva da med høyde? Jeg hadde tenkt å ta en tur til Vårlivarden, men var ikke sikker på når dette ville passe. Kunne denne turen være noe for oss – på en søndag. Bestyrerinnen var gjerne med på en tur til toppen på Vårlivarden. Sigbjørn og Anne Lise hadde vært i selskap på lørdagen, og jeg var ikke sikker på om de var klar for tur fra morgenen av. Da vi tok kontakt, ville de gjerne være med på en tur til Øvre Hetland og videre mot Vårlivarden. Nå hadde Bestyrerinnen nevnt en kort tur, og turen til toppen av Vårlivarden fra Øvre Hetland er kort ikke stort mer enn 3 kilometer hver vei. Det er mulig å gå en liten «omvei» til Lundekvam og Myrland. Sånn for meg selv, hadde jeg håpet å få «lurt» Bestyrerinnen med på denne lille ekstra runden. Sa vi sto på parkeringsplassen nevnte jeg «omveien» for Sigbjørn. Han er som regel klar for litt ekstra, og mente vi burde ta veien mot Lundekvam. Det er god sti, nesten vei det første stykket, mot Lundekvam. Noen myrhull er det, men de merket vi nesten ikke. Det var skikkelig tørt i marka. I tillegg til god sti, fikk vi med oss nesten grønne bjørker og den sarte vårfargen. Det er virkelig flott å gå i skog og mark på vårparten. Vi fikk i hvert fall en flott tur. Det var andre på Lundekvam, men ikke telt denne gangen. Stedet blir mye brukt som teltplass. Det er bare et «kort» stykke fra parkeringsplassen ved Myrland, og det er gammel kjerrevei. Fra Myrland er det mulig å nå toppen to veier. Det går en sti bratt opp til stien fra Øvre Hetland, og en enda brattere sti rett opp mot toppen. Vi valgte selvsagt den bratte – rett opp – mot toppen. Ingen av de andre sliter det minste med bratte luftige kanter men jeg får høy puls bare ved å tenke på denne turen. Jeg bruker nok litt lengre tid enn mange andre i slike bratte bakker. Det tar tid å sikre, men denne gangen kom jeg også opp – selvsagt. En fordel med bratte bakker, er at det ofte er flott utsikt. Nå passer det også bra å stoppe opp, nettopp for å beundre utsikten. Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var en god del folk på vei mot toppen samtidig med oss, og oppe satte det folk der det var ly for vinden. Vi fant en plass i sola, og tok fram mat og drikke. Det var skikkelig greit å sitte i sola, etter en litt tung tur opp bakken. Det ble til at vi tok en lengre pause enn vanlig. Vi hadde det ikke travelt og det var ingen grunn til å stresse. Nå var utsikten også noe å ta med seg. Vi hadde utsikt over fjord og fjell, med blå himmel og snø på de borterste toppene. Rene postkortet. Det er greit å gå nedover den vanlige stien mot Øvre Hetland. Det er noen bratte kneiker, og jeg må nedpå med baken en plass. Etter å ha gått der noen ganger, så begynner jeg å kjenne bakken. Nedover i skogen, med sol og blå himmel, og helt uten vind, ble det en mer enn behagelig tur. Flott vårvær og tørre forhold gir selvsagt en fin tur. Turen hadde tatt oss tre timer. Det er selvsagt en del høydemeter, men det som hadde tatt tid, var pausen på toppen. Denne gang ikke for å få pust og puls ned, men fordi det var en alt for flott dag til å ikke bruke tid. En skikkelig fin tur.

Det ligger en Tirich Mir pose i bua hos meg også. Jeg mente den komi hus i min ungdom - på 60 tallet...

Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Broderen er usikker om han er klar for sommeren og turer inn til Blåfjellenden, og mener han trenger noen turer for å komme tilbake i god gammel form. Hvor «gammel form» er jeg usikker på, men jeg håper vi sammen kan dra innover også dette året. Siden jeg ofte går litt lengre turer, og broderen holder litt igjen, har det ikke blitt så mange utflukter sammen i det siste. Vi må i hvert fall få til en tur i uka sammen. Broderen foreslo å gå rundt Engjavatnet. Det bestyr en tur opp bakken til Blåfjell (som på lokalnamn.no heter Håfjell) og videre ned til Bjødnali. Fra Bjødnali følger vi veien videre mot «Skogen» og Breilia. Der er det slutt på veien, og videre rundt Engjavatnet er det en liten kilometer med flott natur. Siste delen av denne turen på omtrent 10 kilometer går på vei mot Sjelset og Kleiva, og sa langs ånå tilbake til Parkeringsplassen i Sælandsskogen. En flott og grei tur, som det er mulig å gå selv om det andre plasser blåser stikker og strå. Det har vært en periode med skikkelig flott vær. Kaldt, men sol og blå himmel, og ikke for mye vind. Flotte forhold for tur. Vi startet på parkeringsplassen med å hive av jakkene. Vi ville forsøke å gå turen i bare ullblusen. Det ville i så fall være første turen i ullblusen for broderen dette året. Vi regnet med å måtte ta på klær i høyden, men opp bakken ville det være bedre med bare blusen. Det er en grei bakke opp mot Stølsletta og Ragnhildstølen. Her blir det nesen alltid en liten pust i bakken før vi fortsatte videre opp mot Vindskaret. Denne gangen tok vi også opp mot Blåfjell. En liten avstikker på nesten en halv kilometer – opp og ned. Nesten helt nede i Olstilia, i siste bakken ned mot Moldtjørn, fant vi en hel masse skogsfiol. De lyste flott opp, og det er skikkelig kjekt å se blomstene komme. Nå hadde de fleste bjørkene fått grønne bader. Det er ikke mange dagene bjørka har den lyse, litt sarte, grønnfargen, men den fikk vi med oss på denne turen. Broderen har fortsatt treet, som han må ta bilde av. Derfor ble det også en avstikker til Bjødnali, før vi fortsatte på veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig kikket vi etter dyra, og også denne gangen sto de på marka ned mot vannet, og var ikke til hinder for oss. Vi kom oss over Skogsånå og videre over sletta under Solkjen, og over myra mot traktorveien. Mye av turen videre er litt trist Veien over Jærbuskaret og ned til Sjelset er grei å gå men det er kjekkere å gå i marka. På vei nedover fikk vi se to ørner som svevde oppe i lufta. Det er en del ørn i området,men jeg har ikke sett ørn her før. Nede ved ånå, på vei mot Sælandsskogen, var det også blomster. Hvitveis i mengder. Det var nesten hvitt enkelte plasser. Det er flott å få med seg slike ting. Våren går fort. Broderen var mer en godt fornøyd med turen. Han hadde hatt en litt lengre tur enn vanlig og hadde ikke hatt problemer med knær eller ankler. En grei vårtur for oss begge.

En virkelig kjekk tur i flott vårvær. Det var lenge siden jeg hadde besøkt Mån og Fidjadalen. I det flotte vårværet vi har hatt den siste tiden, har det blitt mange turer og jeg «savnet» en litt annerledes tur. Det er fortsatt snø i heia, så det begrenser utvalget. Jeg lurte på hva jeg skulle finne på, og kom omsider på at det er en turmulighet i Fidjadalen. En plass som jeg ikke har besøkt spesielt ofte de siste årene. Hvorfor det har blitt slik, er jeg ikke riktig klar over, men det kan hende det henger sammen med lang kjøring. En kjapp kontroll på bloggen viste at jeg har vært innover ganske sjeldent. Noen år en gang, et par år, to ganger og så en del år uten besøk i dalen i det hele tatt. Omtrent annet hvert år har jeg tatt overnattingsturen. Den står på planen for i år, men vi får se.... Denne gangen ble det en ekstra lang tur før jeg kom meg til parkeringsplassen. Det jobbes i tunnelen, og det medfører faste tider for å komme gjennom. Hel og halv fra Gilja, og kvart på og kvart over fra Frafjord. Jeg klarte selvsagt å komme bare noen minutter for sent – begge veier. Litt venting er greit. De siste årene, har jeg besøkt dalen på våren og alltid i godt vær. Denne dagen var det også sol, men ikke sommer. Det var en kald nordavind, som gjorde det litt utrivelig der vinden fikk tak. Nå er Fidjadalen og Mån alltid verdt et besøk, men spesielt på våren, med bjørker, bare så vidt grønne, med elva som bruser full av smeltevann, og ellers tørr bakke, er det kjekt å gå her. Selv med arbeid i tunnelen, var det en del biler og folk innen for Eikeskog. Mån og fossen er et populært mål for tur. Det er ikke en helt «vanlig» tur for å få med seg fossen og gården på Mån. Bakken opp er både bratt og lang. Det var med litt «uvilje» jeg kikket oppover lia og den godt opparbeidete stien – de første 100 meterne. Jeg har aldri kommet opp til toppen av bakken uten å få pulsen i 100. Det tok da heller ikke lang tid før jeg peste og pusten gikk som en blåsebelg. Heldigvis blir det litt lettere etter som jeg blir varm i trøya. Jeg gikk likevel og lurte på om det ville være fornuftig å dra på telt og utstyr – en sekk på over 15 kilo, opp den bakken. Der og da var jeg i tvil. Det er omtrent 200 høydemeter opp. Det er laget trapper og satt opp kjettinger en god del plasser. Det blir nærmest å dra seg opp, mer en å gå. Jeg kom selvsagt opp i noenlunde god form. Utsikten oppover dalen fra skaret før Mån, er vel verdt turen opp. For meg som ikke hadde vært der på et par år, var det ekstra hyggelig og flott. Jeg har jo fått med meg akkurat denne «utsikten» noen ganger opp gjennom årene, og jeg følte meg «heldig» som igjen fikk oppleve synet. Slettene på Mån er lange og flate. Det er en ypperlig plass for telt, og denne dagen var det alt en del telt oppe. Det ville sikkert bli flere ut over dagen. Jeg vandret forbi og videre innover dalen. Det er et parti der det kan være vanskelig å komme forbi om elva er stor. Denne dagen gikk det så vidt å komme langs elva. Med bare noe mer vann, så hadde det blitt våte sko. Det er noen flotte partier oppover og innover dalen, men for min del lurte «ura» i bakhodet. Hvordan ville det bli å komme seg over denne gangen. Ura er full av store steiner og dekker dalbunnen fra side til side. For mange er det «ura» de husker, selv om den tar 15 minutter av en tur på 6 timer. Ved å følge merkene nøye, gikk det også denne gangen greit å komme over. Det var et par plasser der jeg ikke helt husket hvor jeg skulle gå, men røde T-er viste vei. Det er jo ingen vanlig sti – fjellsko setter ikke mye merker på stein. Det ble ingen langtur denne dagen. Ved første bekk stoppet det opp. Bekken gikk full og jeg så ikke syn på å sette beina uti «fossen». På tilbaketuren traff jeg to karer midt i ura. De var på vei oppover mot Fidjavannet for å fiske. Jeg syntes ikke det var noen god plan. Dalen er ikke stedet i snøsmeltingen. Det kommer ras hvert år, og jeg anbefaler ikke å gå her tidlig på våren. Vent til juni. Det ble en rolig tur nedover mot Mån, hvor det var fullt av folk. Etter en liten pause fortsatte jeg ned lia, og måtte der ta det med ro og vente på folk som var på vei oppover, og noen på vei nedover. De var kjekt å få oppleve våren i Fidjadalen en gang til, selv om bakken er lang og tung. Nå gjenstår det bare å gjennomføre telt-turen.

Jeg har en gang gått over Sælandsfjellet, men mot Engjavatnet. (På lokalnavn.no er toppen nevnt som Skogafjell.) Jeg vil forøke å gå den turen om igjen. Når jeg ser på ditt kart, må jeg bare innrømme å aldri ha vært på Bursfjellet - det må bli neste "mål".

En virkelig flott vårtur. Enkelte turer er kjekkere enn andre. Ofte er det «nye» turer. De gamle har jeg jo gått noen ganger, og det er ikke alltid så mye «nytt» å se, eller å oppleve. På vinteren er det ikke mye «hei» og fjell, det blir ofte strandturer, eller tur i sjøkanten. Det er ikke noe galt med disse turene, men de er ikke ofte utfordrende. Det mangler bakker og brattheng, og ikke minst fjell. Jeg savner heia, og ser fram til sommer og sol og turer innover i fjellet. En ny tur som jeg synes er kjekk, og som også går i heieterreng, er den «nye» turen fra Sælandsskogen til Ristøl, Lauvlia og Breilia. Den går over en kant, med en skikkelig bakke opp, og ned i et flatere parti mellom Ristøl og Lauvlia. Forut for første gang jeg gikk denne turen, syntes jeg det kunne se ut som en skikkelig tung tur, med en drøy bakke opp og noen ganske lange strekk, og en lang tur totalt. Etter å ha gått turen noen ganger, er den blitt kortere – det virker i hvert fall slik. Første del av turen går på god sti oppover Urdådalen. Her har jeg gått mange ganger, og spesielt på våre er dette en virkelig flott opplevelse med grønne busker og trær og en bekk som kommer nedover. Urdådalen er rette plassen å oppleve våren. Fra Bjødnali, som i seg selv er et vanlig turmål for mange, går det en en litt utydelig sti oppover mot Ristølnuten og gjerdeklyveren litt før toppen. Det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk her for første gang, og litt senere la opp noen «nødlinger». Stien er blitt mye mer tydelig etter hvert, og det er nok flere som går her nå enn tidligere. De siste gangene har jeg lett fram en utvisket sti direkte fra Ristøl mot Lauvlia. Det er et gjerde med masse piggtråd og en skog i veien for å gå mot husene ved Lauvlia, men litt oppe i bakken etter restene av utløa, står det en gjerdeklyver og viser vei mot stien mellom Lauvlia og «Skogen». Det er ikke mer en en god kilometer mellom Ristøl og der hvor jeg kommer inn på den merkede stien. Det er et virkelig flott stykke. Stien går i myrkanten, og over åpne sletter. Det er nettopp slikt terreng jeg synes er flott å gå i. En gang i tiden var det sikkert god stølsvei opp bakken fra Breilia og Skogen. Nå er den delvis rast ut, men fortsatt er det greit å komme seg ned til veien. Nede på veien er det mulig å gå – på vei – tilbake til bilen. Jeg tar turen rundt Engjavatnet, noe som også er en flott opplevelse. Denne gangen i vårlys, med bjørker så vidt grønne, og over bekker og utmark, som fortsatt er gul og trist, til en ny traktorvei. De siste tre kilometerne er litt kjedelige. Det er flott utsikt mot Bryne og Jæren og ut mot havet, fra veien mot Sjelset, men det er kjekkere å gå i marka.

En flott tur i godt vær, med gode turvenner. Vinteren er grei. Da er det turer langs stranden, eller opp på de toppene som ligger til fjorden. Lengre inne og høyere opp er det is og snø, og ikke helt forhold for fot-tur. Vi har funnet noen turer hvor det blir tidlig snøbart, og fritt for is. Det er topper litt lengre inne i landet og litt høyere enn de helt ute ved kysten. En av disse faste vårturene går til Ulvarudlå. Den ligger mellom Sikvalandsvegen og Buevegen. En grei tur på omtrent 8-9 kilometer, og det går fort over to timer. Denne gangen var det jeg som kom med forslag til tur. Ulvarudlå var ikke besøkt før i vår, og det var på høy tid med denne flotte rundturen. I tillegg var det knallvær med blå himmel og lite vind. Nå var nok vinden så pass sterk at det ikke ble en tur i bare ullbolen, men vi er jo ikke mer enn i midten av april. Bestyrerinnen tok kontakt med sin bror og både Sigbjørn og Anne Lise ville gjerne være med på denne turen. Vi har gått runden noen ganger før, og selv om det ikke er helt enkelt å finne parkeringsplassen ved Tjåland, så fant vi greit fram – også denne gangen. Nå var det bare en bil utenom vår denne gangen Selv om det var nydelig vårvær, var det nok noen som holdt seg innendørs på grunn av vinden. Vi tok i hvert fall ut mot «Roligheta» og Butjødnå. Dette stykket går på god traktorvei, og det er først ved «Roligheta» at stien tar av ut i terrenget. Da er Ulvarudlå godt synlig rett fram og høyt opp. På den siste kilometeren opp mot toppen stiger det med omtrent 150 høydemeter. Noen plasser er det litt bratt, men i tørt vær er det ikke noe problem å komme fram. Det er god sikt fra toppen. Det er lite som stenger mellom Ulvarudlå og havet, og mot øst ligger høgheia. Denne dagen med hvitt på toppene. Som de fleste plassene i dette området, er det vindmøller som stikker opp. Et lite stykke nedenfor toppen, på vei mot Aurenes, ligger det en mur etter en høyløe. Det er en passe plass for rast, og nesten alltid i le av vinden. Det ble en hyggelig stund med mat og prat. Videre nedover, er det noen våte partier, men denne dagen var det forholdsvis tørt i myrsøkkene. Vi kom oss i hvert fall tørrskodd over. Selv om det ikke er grønne trær, så er bakken blitt grønn, og i det flotte været var det ikke vanskelig å tro på varme og gode sommerdager om bare kort tid. Videre nedover er det greit å gå, stor sett på god traktorvei, og nede ved Aurenes, et lite stykke med asfalt. Her var det flere biler parkert, sannsynligvis tilhørende folkene vi har møtt oppe i høyden. Det siste stykket tilbake til bilen går langs Tjålandsvatnet, på godt opparbeidet sti. Denne stien må være den gamle «veien» mellom Tjåland og Aurenes, og gikk sannsynligvis videre mot Undheim. Det ble en flott tur i fint vær, sammen med en god gjeng. Takk for turen.

Endelig tilbake etter to års opphold. Dette året ble det som i mange år før, påske på Blåfjellenden. Alt er likevel ikke helt som i «gamle» dager. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ble fraktet inn – og tilbake på snøscooter. Det ble ingen tur dette året. Bestyrerinnen har lagt skiene på hylle (den må være lang...) og det passer å komme inn til hytta samtidig med proviant og utstyr. Det er noe eget ved en ubetjent turistforenings hytte. Det kommer gamle kjente og nye fjes. Alle er hyggelige, og alle har noe å bidra med. Dagene går ganske fort i godt selskap. Nå er vi ikke på hytta for å slappe av. De første dagene går med til å sette hyttene i stand til sommersesongen. Med aggregat og støvsuger, er det lett å få vekk støv og spindelvev – som hadde samlet seg opp i to år. Selv om det ikke ble tur, er ikke oppholdet helt uten svette. Bare det å få vann og ved i hus, krever krefter. Og svette – som nok lukter etter noen dager uten dusj. Som fast tradisjon serverer vi komler til overnattingsgjester. Skjærtorsdag er det gratis middag til alle som overnatter – nesen som på en betjent hytte. Dette året – etter to års opphold på grunn av korona restriksjoner, var vi 12 til bords på skjærtorsdag. Det var skikkelig kjekt igjen å få anledning til å servere komler til gjestene. Dette året var det en kjekk blanding av gamle kjente, folk som har kommet for komlene i 10 år og helt nye som bare hadde hørt «rykter» før de ankom hytta. Ut over den kvelden ble vi sittende sammen å prate. Om løst og fast, men også om mer alvorlige ting. Når det er flere fjellfolk samlet. Blir det også noen runder med steder og fjell og turer. Det gjorde at timene gikk fort og det ble kveld. Nesten Nede i dalen, og da var klokka halv elleve, så vi lys som beveget seg oppover mot hytta. Vi diskuterte hva og hvem det kunne være som kom på den tiden. Det virket ikke som om vedkommende brukte ski, og det ville antakelig også ha vært vanskelig i det steinete og vanskelige terrenget i Fidjadalen. Det viste seg å være en kar som kom gående - på beina, uten truger eller ski. Han hadde brukt 8 timer opp, og det er skikkelig godt gjort. Det er tungt å tråkke i snø opp til knærne og av og til gå skikkelig gjennom. Nå var det ikke helt slutt på overraskelsene. Dagen etter kom det nok en kar opp dalen – etter det var blitt mørkt og også han uten ski eller truger. Jeg hat vært på Blåfjellenden i 30 år og aldri tidligere opplevd at det har kommet fol opp dalen før nå. Begge var ganske kjørt. Den første karen var vandt med slike anstrengelser og godt utstyrt, den andre var ikke i så god form og hadde egentlig ikke helt «peiling». Begge tok mot Hunnedalen på lørdag. Den første på beina – fortsatt uten ski eller truger, den andre på scooter fra Røde Kors. Det tok litt tid å få ordnet det slik at Røde Kors kunne hente mannen inne på Blåfjellenden. Vernereglene legger begrensinger på scooterkjøringen. Vi kom oss enkelt ned til bilen – på scooter, og det var en skikkelig flott tur i finværet.