REJOHN

Du har egentlig rett i det du sier, men... For å kunne bruke ordet "garanti" må det inneholde mer enn de rettighetene du har som en vanlig reklamasjon. Produksjonsfeil og materialfeil er nettopp slike ting som går inn under reklamasjpnsretten

Jeg kranglet med ALFA, men de hevdet at slitasje ikke er grunnlag for reklamasjon (eller grunnlag for krav under garantien) og jeg orket ikke å ta saken videre - selv om jeg mente det samme som deg. en slik garanti som ALFA har fitt bør bety noe...

En lang men grei tur. Tiden fra vinter til grønne trær og varmere dager, kan være kort. Plutselig er bjørkene grønne og det er skikkelig vår. Dette året har det blitt en del turer der jeg har fått med meg bjørker med den sarte grønnfargen som bare viser noen ganske få dager. Det startet, som vanlig, med å sjekker hvor langt våren var kommet på en tur rund Lifjellet. Det ble også en slik opplevelse på min tur til Vårlivarden, og ikke minst på siste turen fra Gramstad. Jeg gikk en tur fra Sælandsskogen til Ristøl og «Skogen» tidligere, men da var det fortsatt nesten vinter, med lite grønt å se, bortsett fra på jordene ved «Skogen». Værmeldingen var ganske gavemild med sol og litt skyer. Det skulle i tillegg være bra temperatur. Det var på tide å sjekke hvor langt våren var kommet litt i høyden og lengre inne i landet. Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En flott tur med noen bakker og litt skikkelig «hei» - vann, myr og fjell. Det gode været manglet. Det var overskyet, og det så ut som om det kunne komme noen nedbør. Jeg mente det var noen dråper på ruta oppover, De viste bare så vidt. Det var i hvert fall så pass kaldt at jeg hadde på både lue og vanter til å begynne med da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gang valgte jeg å ta opp stølsveien mot Stølssletta og videre oppover mot Vindskaret. Det ble også til at jeg tok turen oppom toppen på Håfjellet. En ekstratur på bare noen hundre meter, men det blir litt flere høydemeter. Nedover mot Bjødnali, traff jeg på et par som også var ute på tur. Vi stoppet, og fikk en kjekk prat. De var de eneste jeg møtte på hele turen, til jeg nesten var tilbake til bilene. Det ble også til at jeg tok turen oppom til gården på Bjødnali før jeg begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Jeg var langt fra sikker på om jeg ville gå runden om Ristøl og Lauvlia, selv om det egentlig var planen. Bakken opp mot toppen, gikk så pass greit at på tilbakeveien mot gjerdeklyveren, fant ut at det kunne passe med en rundtur. Jeg har etter hvert funnet en lett vei ned den bratte bakken til Ristøl, og det tok ikke lang tid før jeg sto nede ved traktorveien. Som vanlig tok jeg over myra mot Lauvlia, og gikk ikke om veien. Det ble også til at jeg gikk nedenom selve gården. Også det en liten omvei i forhold til å ta direkte mot Skogen. Det er alltid litt spennende å se hvor høylandsfeet står nede ved Skogen. Også denne gangen var de heldigvis ute på jordet, og ikke i stien der jeg tenkte meg. Jeg tok turen rundt Engjavatnet. En flott tur gjennom skogen og over Skogsånå og videre bort til bakken opp mot Jærbuskaret. Det hadde ikke blitt noen pause på vei over heia, men rett ved Skogsånå ble det stopp for drikke og litt kjeks. Antakelig var det greit, det gikk i hvert fall lettere opp bakken mot veien. Her «nede» ved veien, var det sauer med lam på marka. De små hvite lammene, kan ikke ha vært mer en noen dager – muligens en uke gamle. Det var virkelig kjekt å se sauene med lam. Da er det skikkelig vår. De siste to tre kilometerne fra Jærbuskaret til parkeringsplassen, er kjedelige, selv om det var kjekt å se knopper på buskene nede ved elva. Det er ikke lenge ril lukten av hegg, kommer til å ligge over stien som en sky.

Denne gang med merketape i lomma. Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer. Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad. Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien. Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt. Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene. Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover. Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen. Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen. Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia. Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne. Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien. Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll. Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp. Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring». Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.

(Jeg la inn en kommentar på ditt innlegg...) Jeg skal forøke å legge ut kart med rute, men når jeg går vanlig merket sti, blir det litt "overkill". Jeg har sett på dine ruter, og vil nok se hva som er mulig å gå av turer ut fra Eikeland, men nå er det snart sesong for turer inne i heia - forhåpentligvis.

Den enkleste turen til Lauvlia går fra Snorestad (omttrent fra der du tar av veien til Tjårland for å gå til Ulvarudlå), men det er en lang og kjedelig tur på traktorvei - frem og tilbake. Det er en sti (merket og med skilt) fra Skogen ved Engjavatnet og opp til Dabelen og videre ned til Lauvlia. (mindre enn to lilometer fra Skogen). Som du kan se på min blogg, så pleier jeg å ta turen fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali over til Ristøl og videre over myra til Lauvlia, og ned til Skogen og tilbake til Sælandsskogen. En virkelig flott rundtur, men det går lett over tre timer.

Det er omtrent snøfritt inn til Viglesdalen, men Klinkerhorten ligger mer enn 500 høydemeter over, og jeg kan ikke tenke meg at det vil bli snøfritt til midten av mai. Jeg holder til på blåfjellenden, (i mer enn 30 år) og første turen innover går normalt i månedsskiftet mai/juni. Her er det da selvsagt da snøfritt nede ved hytta (600moh), men fortsatt lange fenner på 7-800 moh. Problemet er at været bestyr alt, kommer det varme regn og vind, blir snøen kjapt borte, men da er også heia "stengt" en stund på grunn av store elver og bekker og løs snø. Foreløpig ser det ut til at snøen vil forsvinne i slutten av mai med sesongstart på normal tid. Det vil alltid være mulig for eksempel å gå til Blåfjellenden opp Fidjadalen, men - igjen - det er nettopp i snøsmeltingen det kommer snø og steinras. Noe som skjer hvert år i Fidjadalen.

Sol, snø, sludd, hagel og en ny topp. Det er en stund siden jeg bestemte meg for å legge turen opp om Bursfjellet. Det har liksom aldri blitt anledning til å ta den turen. På et eller annet tidspunkt må det bli noe av denne toppturen. En grunn til at jeg har latt være å gå til denne toppe, er at det står 3 kilometer oppi Jærbuskaret, og at aldri har besøkt parkeringsplassen ved Eikeland skole, og vet ikke noe om veien mot toppen der i fra. 6 kilometer i tillegg til 7 kilometer rundt Bjødnali fra Sælandsskogen, virket langt da jeg sjekket turen på kartet. Etter hvert fant jeg en sti fra Engjamyra til «Den søta hålå» og den flotte marka. På kartet så det ut som om det «bare» ville være litt over en kilometer til toppen. Det viste seg å være nesten to. Det måtte være mulig å ta til toppen av Bursfjellet fra Engjamyra. Yr var ganske optimistisk når det gjaldt været. De mente det ville bli opphold og noe sol. Litt vind, men ikke for mye, var også med i varselet. La oss si at de fikk rett – en liten stund. Det var været som gjorde mye av turen spesiell. På en vanlig ukedag er det ikke ofte mye folk på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var det bare et par biler utenom min – og ingen folk. På vei innover skogen fikk jeg den første overraskelsen denne dagen. Det kom hagel, så det ble hvitt på bakken. Like etter skinte sola, før den ganske kjapt forsvant bak skyene. Det er mulig å komme opp til Bjødnali over Håfjellet eller opp Urdådalen. Jeg, og sammen med broderen velger oftest å gå over Håfjell, denne gangen ble det opp den gode stien i Urdådalen. Noe som var en flott tur, med bjørker som så vidt hadde fått grønne blader, elva som bruste på siden av stien, og småfugler som hadde det travelt. Det ble også en liten tur opp til Bjødnali, før jeg fortsatte mot Engjavatnet og rundt dette. Heldigvis var høylandsfeet ute på jordet ved «Skogen», så jeg slapp å ta hensyn til dyra. Litt opp av Engjanemyra, tok jeg opp den lille dalen mot «den søta hålå» en flott slette under Bursfjellet. Fra denne sletta går det god traktorvei omtrent helt opp mot toppen av Bursfjellet. Stedvis ganske bratt bakker, men helt grei å gå – bortsett fra at kondisen blir satt på prøve. De siste 5-600 meterne mot toppen var på god sti, men her var det noen ganske bratte kneiker, hvor jeg uten problemer kom greit opp. Hele turen fra sletta under toppen og opp var merket med «fyrstikker» og det var helt uproblematisk å finne fram. Det var bare å følge sti og vei. På toppen fik jeg igjen dårlig vær. Det ble skikkelig vinter med snø på bakken og vind så det holdt. Det ble ikke noe langt opphold øverst. Bakken ned var grei, og nede på sletta igjen gikk jeg litt lengre enn der jeg kom opp og tok en vei tilbake til den vanlige traktorveien. Av alle ting, så møtte jeg først en kar da jeg gikk nedover bakken fra toppen, og i tillegg kom det et par i mot da jeg kom ned på slette. Resten av turen hadde gått uten å se folk i det hele tatt. Bursfjellet må være et populært turmål. Resten av turen ble som vanlig på en tur fra Sælandsskogen. Ned bakken fra Jærbuskaret, videre langs ånå til skogen og tilbake til bilen. Det hadde vært en innholdsrik tur værmessig, og en turtopp å kunne gå til er også bra. Tilsammen ble det ikke mer enn 12 kilometer, og jeg gikk turen på tre og en halv time. En flott tur i flott vær, sånn inne i mellom.

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet. Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li. Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter. Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag. Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen. Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt. Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten. Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp. Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram. Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien. På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned. Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time. Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper. En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.

En tur i virkelig flott vårvær. Tidligere hendte det at jeg tok turen rundt Lifjellet både en og to ganger i uka. Det var liksom den «vanlige» turen. For 15-20 år siden var det en grei og kjapp tur som tok meg noe mindre tid enn i dag. I tillegg er turen etter hvert blitt «tung». Dette er ikke en tur der det er lett å løpe kjapt, eller nesten å ta kjappe skritt. Det er ikke så mye klatring, selv om det er lagt ut tau og satt opp kjetting et par plasser. Det er mye tråkking, over steiner, rundt steiner, opp og ned småkneiker og gjennom skog og over myrer. Turen er på omtrent 9 kilometer og for mange kan den ta 4-5 timer. Noe som gir 2 kilometer i timen, og som forteller litt om hvordan stien er. Det er likevel en kjekk tur, med utsikt over fjord og by – både Stavanger og Sandnes. Etter hvert har det blitt enklere og greiere å gå vinterturene i strandsonene til Nordsjøen. Der er det enkelt å finne en tur som passer, selv om det er frost og snø. I tillegg er det greiere - og lettere å gå 2-3 timer langs sjøen enn opp og ned rundt Lifjellet. Det betyr ikke at jeg glemmer gamle tradisjoner. Vårturen rundt Lifjellet har vært fast på programmet i mange år. Det er spesielt en bjørk – et stykke utover langs fjorden, som blir veldig tidlig grønn. Jeg prøver å få med med at det er en ensom grønn busk blandt alle bjørkene uten grønt i det hele tatt. Jeg gikk turen for et par uker siden, og da var det så vidt grønne skudd. Med mye flott vær kunne det faktisk være for sent å få med seg at bare denne busken er grønn, men det kunne jeg jo sjekke. En helt vanlig torsdag. Likevel var det masse biler på Dale. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange midt i uka noen gang før. Det var selvsagt været som fikk folk på tur. Det hadde vært noen dager med sol og blå himmel, og nesten vindstille. Virkelig godt vær for tur. Søsterhytta – dagturhytta i Sandnes -som ligger et stykke utenfor Dale, har blitt et velbrukt turmål for familier. Denne dagen var det flere familier på tur utover langs sjøen. Jeg går utenom den T-merkede stien et stykke langs sjøen. For å unngå noen heng i stien opp forbi. Det tar antakelig litt lengre tid å gå «min» sti, men det tar jeg greit inn ved å ta den gamle stien oppover bakken mot toppen. Sist jeg gikk her, var det fortsatt ganske bløtt i stien. Denne gangen var det tørt nesten over alt. Det gjør det lettere å ta seg fram. I tillegg så henger skoene bedre på tørt fjell og det gjør at jeg kan «korte» inn litt et par plasser. Ute på Einernestet gikk jeg forbi to karer- pensjonister, og som nå hadde tid til å gå litt lengre turer. Omtrent som meg. Det var de enste jeg møtte på til jeg kom nedover mot Dalevatn. Rett før jeg traff neste person – en jente med hund – møtte jeg huggormen. Den lå i stien, og jeg var bare centimeter fra å tråkke på dyret. Huggormen forsvant ganske kjapt ut i gresset, men jeg advarte likevel jenta med hund. Under Dalevatn, møtte jeg også to damer. De hadde kommet opp stien i skogen, og spurte om det ikke var en enklere vei nedover. De kunne jo følge veien, selv om det nok er noe lengre. Da jeg sto ved bilene, var blusen gjennomvåt av svette. Selv om det hadde vært kaldt å starte i kortbukse, så var virkelig turen en kortbuksetur. Det var varme og sol – en flott tur. Den første tur med en skikkelig smak av somme

En virkelig grei sesongstart. Værmeldingen var ganske bra. Det skulle bli opphold, med muligheter for litt sol, og best av alt, det skulle ikke regne. Vinden, som i noen dager har vært sterk, skulle også holde seg på et akseptabelt nivå. Med andre ord bra turvær. Det hadde ikke blitt noen tur dagen før, og siste turen var sammen med broderen. Den var heller ikke av de lengste. Det burde ligge tilrette for en grei lørdagstur. Selv om det bare var et par dager siden jeg broderen var på Gramstad og tok oss opp til Bjørndalsfjellet, så var den turen jeg tok sikte på. Jeg satset på å komme opp til Mattisrudlå før jeg tok mot Bjørndalsfjellet, og videre. Som vanlig var turen innover Bjørndalsmyra kjekk. Det går ikke så mye folk der, slik at det minner litt om «villmark» og ensomhet, selv om jeg ofte hører folk oppe på fjellet. Det siste stykket opp mot skaret under Mattisrudlå er ganske bratt, jeg kommer ikke opp der uten å få høy puls. Borte ved bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, var det folk. Ikke mange, og jeg vekslet noen ord med et par. De hadde ikke lagt merke til elglorten. Det ble en kjapp tur ned til veien, og det var aldri snakk om å ikke legge turen om Fjogstadnuten. Jeg var likevel ikke helt sikker på hvor jeg skulle videre. Jeg kunne ta til Dalsnuten, eller mot Resasteinen. Jeg tok mor Resasteinen over Løemyr og mot Sørdalsbakken. Det satt en hel gjeng oppe ved Resasteinen. De manglet fyrstikker, og jeg hadde heller ikke. Jeg har pakket ned en eske i sekken.... Uten at jeg hadde tenkt noe særlig over det, så var det den «vanlige» turen jeg så for meg. Opp til Skjørestadfjellet mot flyvraket og ned bakken mot «Skaret og tilbake mot Revholstjørn og veien mot Gramstad. På vei opp bakken tenkte jeg på om det ville være mulig å legge turen om Dalevatn og Dale – og opp bakken tilbake mot Revholdtjørn. Det ville i så fall bli en skikkelig langtur denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å ta ut på en så pass lang tur, men beina kjentes greie, og så langt var det ingen problemer med å fortsette. Det ble til at jeg gikk over småtoppene videre innover mot skaret i nordre enden av Jubemyr, og skogsveien som starter der. Som vanlig fulgte jeg denne veien til jeg traff på en annen skogsvei som går nedover mot Dalevatn. Denne gang fant jeg sti – dyretråkk omtrent hele veien nedover til den T-merkede stien ned fra Kjerdalsfjellet. Nå har jeg gått her så pass mange ganger at det vil være greit å merke dette strekket med noe. Denne gangen tok jeg veien ned til Kjerdal og videre til Dale. Jeg så ikke fram til bakken opp, men tok et skritt om gangen, og kom opp i god stil. Det gikk ikke spesielt fort. Oppover bakken hadde jeg følge av en polakk, som også var på tur. Han var nok i mye bedre form enn meg, men holdt seg bak og vi kom opp til stidelet mot Gramstad og Dalsnuten. Skulle jeg ta med den toppen også? Det ville i så fal bli en tur med mange høydemeter - i tillegg til mange kilometer i terreng. Det var kjekt å være på tur, beina hold bra, men det var ikke lenger snakk om kjappe steg opp bakkene. Det ble Dalsnuten, i «rolig» tempo,men med høy puls. Det var noen timer siden jeg startet mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Selv i rolig tempo, er jo ikke bakkene opp til toppen av Dalsnuten helt «umulige». Jeg kom opp – i selskap med mange andre. Det var nesten fullt av folk oppe mot toppen. Ned mot Revholstjørn gikk det greit og det siste stykket innover mot Gramstad går mye nedover. Noe jeg var glad for denne dagen. Tilsammen ble det fire og en halv time på beina, men antakelig ikke mer enn 15-16 kilometer. Høydemeter har jeg ikke kontroll på, men det ble noen bakker denne dagen. Det var lenge siden jeg hadde hat en så pass lang og tung dagsetappe. Det var kjekt å få bekreftet at kroppen fortsatt tillater slike turer.

En langtur fra Sælandsskogen Bestyrerinnen ville på søndagstur, men jeg hadde tenkt meg på en litt lengre tur. Jeg så for meg å gå innom fire støler og gårder fra Sælandsskogen. Turen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og «Skogen», er omtrent 13-14 kilometer og det er en del bakker opp - og ned. Da jeg nevnte dette for Bestyrerinnen, var hun straks med på planene, og vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Det hadde ikke blitt noe av den samme turen, som de skulle ha gått tidligere i uka. De ville gjerne vare med på denne søndagsturen. Vi ble enige om å ta ut tidlig, og det morgenen etter at vi hadde stilt til sommertid. Sekken ble pakket ganske kjapt på søndagsmorgen. Hjemme var det så vidt varmegrader. Vi skulle ikke langt inn i Sælandsskogen før det ble kaldt og litt frost i bakken. Nå var værmeldingen god, med sol og lite skyer, men det skulle bli litt vind. Det ville uansett være bra turvær. Sigbjørn mente vi burde ta direkte opp mot Håfjell denne gangen, og ikke gå om Stølsletta og Ragnhildsstølen. Stien rett mot toppen starter bak orienteringsskiltet. Denne stien er brattere og antakelig ikke mye kortere enn den andre. Det er en lang bakke mot toppen. Litt spesielt er det at denne stien går forbi – rett under – den egentlige toppen på Blåfjell. Øverste toppen heter Håfjell, selv om det på skiltet står Blåfjell. Selv om det var litt is i stien, kom vi oss greit opp mot toppen. Det ble noen stopp for å beundre utsikten. Det er mulig å se store deler av Jæren fra toppen av Håfjell. (men bakken opp den veien var bratt og tung.) Denne gangen tok vi ikke oppom garden på Bjødnali. Vi gikk rett opp bakkene mot Ristølnuten. Bestyrerinnen samler fortsatt poeng, og satte pris på å få med seg selve toppen – og poengene, selv om det betydde en ekstra tur på 600 meter. Det blåste på toppen, og det var skikkelig kaldt i vinden, vi var glade for å kunne ta en pause i le av huset nede ved Ristøl. Denne gangen la vi turen rett over myrene mot Lauvlia, Vi fant til og med en god plass å komme oss over piggtråden mellom Lauvlia og Ristøl. Det tok egentlig ikke lange stunden å gå fra Ristøl til Lauvlia. Oppe på heie, ble det stopp. Midt i stien lå det en stålorm. Nå hender det at huggormer kan være uten «tegning» på ryggen, men denne var mindre og hadde mørk metallisk farge. Det var ellers en grei plass å stoppe opp. Terrenget og naturen her opp i heia, er flott, og denne dagen, med sol og blå himmel, var det kjekt å se heia igjen etter en lang vinter. Denne gangen ble det tid til en liten pause ved «Skogen», før vi forsatte rundt Engjavatnet og opp mot Jærbuskaret. Det er litt kjedelig å gå veien ned mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen. Fra Sjelset er det to kilometer til parkeringsplassen. På god vei og sti går det kjapt. Vi brukte omtrent fem timer på turen, i et ganske bra tempo, men med noen flotte og kjekke pauser. Denne turen er virkelig en perle, og jeg vil nok ta med meg denne flere ganger i år.

Vintertur i nærområdet. Det var en fredag med tindrende sol, frost, litt snø og lite vind. Jeg kunne ikke sitte inne i et slikt vær. Det måtte bli en tur denne dagen. Som vanlig var det ikke lett å finne et bra turmål. Med frost og litt snø, kunne det ikke bli en tur inne i landet. Det var muligens best ¨igjen ta en tur i havkanten, men hvor. Det hender jeg får noen gode ider, som vanligvis viser seg å ikke være spesielt gode – etter en liten stund. Denne gangen glimtet jeg til med å foreslå å gå runden fra Voll til Vasshus og videre langs ånå til Øksnevad, for å gå tilbake over Sveinsvollmarkene, med et lite besøk av Helleberget inne i mellom. Bestyrerinnen var klar for en slik tur i hennes nærområde, og mente vi fikk ta ut ganske kjapt. Nå pleier vi å ha følge med Sigbjørn og Anne Lise på disse vinterturene langs Figgen. Bestyrerinnen tok kontakt, og de ville gjerne vare med på denne turen. Vi har gått rundturen et par ganger før. Dette er en vintertur, og det bør være frost i bakken. En god del av turen går langs elva i kanten av dyrket mark. Nå er det fritt for å gå på dyrket mark om det frost, men enkelte deler av turen langs elva går også over nok så fuktige steder, om det altså er varmt. I tillegg vil jo bonden ha ut gjødselen på våren.... Denne gangen kom vi sammen på Voll, og tok sykkelstien mot Vasshus. Den går forbi Voll Ysteri, driver osteproduksjon der det gamle meieriet i Voll sto. Osten er bra den. Ved den gamle skolen på Vasshus, går det en traktorvei nedover mot Vasshusvatnet. Videre går det et tråkk langs Grudavatnet nedover langs en tarm av vatnet og mot Stangelandskanalen. På en liten høyde ligger det en krypinn, med noen små åpninger. Foran disse lå det denne gangen åte. Det er tydelig en plass fotografer ligger i skjul for å ta bilder av fugler – antakelig rovfugler. I følge kjentfolk, skal det være ørnereir i området. Det går greit å komme over Stangelandskanalen og videre langs elva nordover. Her er det lite sti og vi måtte gå ute i marka, som denne dagen var hardfrosset og det var ganske hardt for anklene, som fikk kjørt seg. Figgen er lakse-elv, og de fleste fiskeplassen har eget navn, som Svarthøl, Gardhøl, Steinhøl og Krokhøl i den rekkefølgen nordover. Rett ovenfor Øksnevad skole, ligger Asperhølen, og litt sør for denne ligger «gangsteinene». Det var godt over vannet denne dagen, og det er egentlig enkelt å komme fra nordsiden til sørsiden når steinen er så pass over vannet, men med frost og snø på toppen, så sto vi alle over forsøket på å krysse elva denne dagen. Fra elva ved Sandhøl, bar det over markene opp mot veien og videre mot Helleberget. Dette er en heller som var i bruk i eldre steinalder – for omtrent 6-8000 år siden – litt før min tid... I tillegg til helleren, ble Helleberget også brukt under krigen. Det er flere stillinger inne i berget. Med inngang fra «baksiden». Ved Helleberget sa vi farvel til elva, og tok oss videre mot Lea og Sveinsvoll. Først over noe utmark og gjennom en skogdott, før vi kom ut på gårdsvei, som igjen ledet oss ut på Leaveien. Det er ganske store åpne områder oppe i «høyden» over elva og Voll. Leanuten er 100 moh, men vi beveget oss på omtrent 50 moh. Fortsatt er det mye utmark, skog og myr, men mye er dyrket opp, bare de siste årene. Siste delen av turen går gjennom skog og over marker, og på en «skolevei» nedover mot Vasshus skole . Som nå er nedlagt. Tilbake i Voll, kunne vi igjen si takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise, og krysse av for nye 13-14 kilometer på beine.

Barfrost og topptur. En lang tur dagen før, gjorde at jeg ikke så fram til for mye tur denne dagen. Det kunne på mange måter passe bra bare med en kjapp og grei tur, men hva er nå det? En langtur er på over tre timer, og en kjapp tur er mindre enn to. Hva med tre eller fire topper med start fra Gramstad. Siden jeg hadde tilbrakt et par uker i syden, var det jo en stund siden jeg hadde forsøkt meg på den vanlig turen med fire nuter. En sjekk i loggen viste at jeg sist hadde gått denne turen i begynnelsen av februar. Det var på tide med et nytt forsøk. Det er jo alltid enkelt å planlegge. Det krever ingen krefter og tar kun kort tid – i forhold til å gå turen. Jeg tenkte på fire topper, og fabulerte om fem. Øvre Eikenuten ligger jo lagelig til for å bli tatt med. Det ble temmelig fort klart at denne dagen var ikke beina helt i form for en langtur. Det gikk trått oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Selv om jeg ikke gikk fort, ble det høy puls og tung pust. Turen dagen før hadde antakelig kostet mer enn jeg trodde. Oppe og innover Bjørndalsmyra, gikk det selvsagt mye greier. Myra var denne dagen frosset og det gikk lett å komme inn til enden og videre oppover bakkene mot Matisrudlå. Det var lett å se stien innover myra, men i bakken oppover, klarte jeg – igjen – å komme utenfor stien og måtte ta noen steg oppover for å komme på plass. Selv om jeg er god kjent i denne bakken, og har fulgt tråkket noen ganger, er det så pass utydelig at jeg fortsatt går litt utenom. I stien oppover mot Bjørndalsmyra, var det en del is. Det gikk helt greit å komme «forbi», men jeg lurte på hvor mye is det ville være videre. Fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser, men likevel greit å komme fram. Nedover mot veien måtte jeg gå «rundt» de samme plassene som på vei oppover, men sto likevel ganske kjapt på veien, og vurderte om jeg skulle gå videre mot Fjogstadnuten. Det ble selvsagt også en tur over Fjogstadnuten. På dette stykket var det ikke mye is, og med frost i bakken, gikk det både fort og greit å komme over myrsøkkene. Ved gjerdeklyveren på vei nedover mot Kvitemyr, var gjerdet vekk, og det var unødvendig å klyve over. Jeg lurer på om det gjerde har vært vekk en stund, og at jeg har tatt gjerdeklyveren unødvendig... Jeg var ikke sikker på om jeg burde ta oppom Dalsnuten denne gangen. Det er en drøy bakke opp, og dagsformen var ikke helt på plass. Det ble likevel til at jeg la turen opp på toppen opp og ned trappene mot Revholstjørn. Jeg kikket på klokka før jeg labbet i vei mot stien oppover. Det var i grunnen alt for tidlig på dagen til ikke å legge turen om toppen. Det gikk «sakte i bakken» oppover. Jeg hadde lite overskudd, og det tok tid å kravle seg opp brekkene mot toppen. Jeg kom selvsagt opp – og ned. Det siste stykket langs turveien mot Gramstad gikk greit. God vei og lite bakker oppover, gjorde at avslutningen på dagens tur i hvert fall gikk i et greit tempo. Det ble noe over tre timer, og ikke mye mer enn en mil denne dagen. Det var i grunnen nok.

Det kan skrives mye om turen fra Cooperativet til Puerto Rico, og det har jeg alt gjort. Dette er en tur jeg har skrevet om noen ganger, og som inngår som en tradisjonell tur når vi er på Gran Canaria. Det er likevel gode grunner for å skrive om turen en gang til. Dette er, etter min mening, en av de absolutt fineste turene vi går. Den har med «alt». Dette er en langtur på omtrent 24 kilometer, den har med en bakke og to, med omtrent 1000 høydemeter. Turen går gjennom et virkelig flott landskap, med skog, fjell og dype kløfter. Den er en utfordring for nesten alle, og den krever nok at de som går, er i rimelig god form, og helst er vant med litt lange turer. Det går minst 6 timer fra Mogan og til Natural Park viser seg i bakken ned mot Puerto Rico. Vi, det vil si Edvin som turleder, og meg, startet med en drosjetur denne gangen, og drosjen stoppet ved skiltet som viser vei mot Caminoen oppe i bakken omtrent kvart over ti. Fordelen med en litt tidlig start, er at deler av bakken tas i skygge. I sola oppover blir det hett, og selv i skyggen renner svetten. Det er en lang og bratt bakke. Stien oppover går i svinger, og det virker som om det aldri tar slutt. Det er alltid en ny sving, men et godt stykke oppe i lia, går stien over til andre siden, og her er det omtrent plant et stykke. Det stiger likevel temmelig bratt etter dette, opp til et juv. I dette elvejuvet var det tidligere litt busker og noen få blomster. Denne gangen var det tett med grønne busker og mange flotte blomster, noe som av og til gjorde det vanskelig å finne stien. Etter nok en bakke og flere svinger, dukker det opp en varde og en veiviser. Endelig opp.... Bortsett fra at fra der og videre går det stor sett slakt oppover, noe som gjør det ganske tungt, etter den lange og bratte bakken. Først ved «to rom og kjøkken» bærer det nedover. Høyeste punktet på turen er på omtrent 970 moh. Vi har gått oppe over bakkene mot «to rom og kjøkken» noen ganger. Som oftest har det vært ganske tørt og lite grønt. Oppe mot toppen, rett før «to rom og kjøkken» står det en del Canarisk furu. Disse er ofte omtrent det eneste grønne å se. Denne gangen var det blomster grønne busker og til og med gress i tillegg til trærne. Enkelte plasser var det som å vandre i et blomsterhav. Gult og flott. Vi fant lavendel hele veien over mot toppen. Ved «to rom og kjøkken» begynner pinjeskogen, som altså ikke er pinjer men furu. I tillegg åpner det seg skikkelig mot dalen langt nedenunder og stien som skal følges viser som en strek i fjellsiden. Det er virkelig en opplevelse å følge denne Caminoen som går til Cortadores. Den svinger ut rundt kantene og inn til bekkeleie og det går hele tiden litt opp og en del mer nedover. Utsikten nedover mot Tauro, er hele tiden ganske fantastisk, og når det i tillegg kommer blomster og grønt, blir turen en av de flotteste jeg har gått på Gran Canaria. Vi syntes vi hørte motorlyd på vår vei nedover mot Cortadores, og da vi tok en kjapp pause der, kom det to motorsykler fra stien. Hvordan noen kan finne på å kjøre motorsykkel der jeg har problemer med å holde meg på stien, fatter ikke jeg. Det hele slutter litt brått ved Cortadores. Derfra er det vei nedover mot Norskeplassen og Puerto Rico. Heldigvis går det svakt nedover. Det gjør at det er lett å gå, og helt greit å holde høy fart. Det blir dessverre helst en transportetappe, etter den flotte turen lengre oppe. Det var med litt såre føtter og ømme muskler vi satte oss ned på Norskeplassen. Der tømte vi flaskene for vann, og Edvin spiste sin siste mandarin (som igjen tok 3 minutter...) Vi gikk de siste tre og en halv kilometerne i greit tempo, og nådde «Happy Hour» på Natural Park med god margin. En virkelig flott langtur på omtrent 24 kilometer var slutt. Både Edvin og jeg var glad for å ha fått anledning til å oppleve denne turen et år det var blomster og grønne busker.

Den skal ha blitt brukt som heller, men det mp jo være noen år siden....

En grei og flott langtur. Plutselig kom det en dag med noenlunde bra turvær. Det skulle være overskyet, men helt uten nedbør – før sent på kvelden. Det ble varslet fare for enkelt solgløtt, og temperaturen ville være opp mot ti grader. Ikke over ti grader, det tror jeg ikke jeg har sett siden november. Etter langturer ut fra både Sælandsskogen og på Høgjæren, mente jeg det burde bli en tur fra Gramstad eller Dale. Fortsatt er det snø og vinter lengre oppe i heia. Fra Gramstad er det flere muligheter for en langtur. Rundturen med fire eller fem topper har jeg gått en del ganger, men turen om Resasteinen, Dalevatn og eventuelt Dalsnuten var det lenge siden jeg hadde gått. Da jeg startet å gå turer fra Dale, gikk turen opp til Resasteinen og tilbake over Kjerdalsfjellet og ned til Dalevatn og videre tilbake til Dale. En ganske vanlig tur. En litt luftig og bratt tur, som jeg aldri ble helt fortrolig med. Jeg fant etter hvert en sti over Jubemyr og videre til midtskar og ned til Dalevatn. I det siste har jeg startet fra Gramstad og lagt turen over Fjogstadnuten før jeg satte kursen mot Resasteinen. Det er ganske mange år siden jeg har gått stien ned fra Kjerdalsfjellet, og jeg har i stedet gått om Trongedal eller Rommedal for å komme ned til Dalevatn. Jeg fikk se hvor jeg tok ned mot Dalevatn denne gang. Det var andre enn meg på Gramstad denne dagen. Det var faktisk ganske mange biler, men jeg så lite folk. Først et stykke etter at jeg hadde krysset Fjogstadnuten kom det folk i mot. Da jeg startet over Løemyr, kunne jeg se en skikkelse som også var på vei oppover mot Resasteinen. Vel forbi Resasteinen og opp under Skjørestadfjellet rett før flyvraket, satt karen. Selvsagt kjentfolk. Helge sanker topper og hadde nettopp logget seg inn på Skjørestadfjellet og var nå på vei mot Dalsnuten. Jeg fortsatte forbi flyvraket og tok stien forbi litle Risasteinen og videre gjennom skaret og veien/stien mot Midtskaret. Nedover mot Dalevatn valgte jeg denne gang å gå i lia over Trongedal, og fant noe som minnet om en sti, og kom greit ned til demningen ved Dalevatn. Bakken ned til Kjerdal ble brukt til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten, og om jeg hadde «ork» nok til å ta turen oppom toppen. Bakken opp gikk i et greit tempo – langsomt... Det ble til at jeg la turen om Dalsnuten. Øverst var det omtrent tomt for folk. Bare et par med to hunder satt under varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg gikk rundt varden og fortsatte direkte ned mot trappene. Som vanlig legger jeg turen til Dalsnuten rundt toppen og ikke opp den bratte veien. Det tar litt lengre tid, men stien på sørsiden er mye mer «grei» å komme både opp og ned. Appen på telefonen viste 16 000 skritt og mente jeg hadde gått 13 kilometer denne dagen, da jeg sto ved bilen. Jeg hadde brukt noe over tre timer. Da ville jeg har gått litt over fire kilometer i timen. I det terrenget jeg hadde beveget meg i mener jeg det er litt snill fart. Avstanden er antakelig litt under tolv kilometer. Likevel var det en flott tur, og da sola tittet frem, minnet det litt om en vårtur. Jeg var i hvert fall svett ved bilen.

En liten ny vri på en vanlig tur. Det var ikke lenge siden jeg hadde tatt runden fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset. Dette var en kjapp og kort runde som gikk unna på mindre enn to timer. Forrige gang jeg gikk her – for bare noen dager siden – ble det bare denne korte runden, og det var liksom ikke helt slik det burde være. Jeg hadde lurt meg selv synes jeg. Det burde ha blitt en lengre tur. Enten opp til Ristølnuten eller i det minste den litt lengre turen rundt Engjavatnet. Jeg var overrasket over hvor tørt det var . I løpet av de få dagene som hadde gått siden sist jeg var her, hadde stien oppover mot Håfjell blitt sti og ikke bekk. Myrene var fortsatt våte, men det var ikke lengre fare for å få vann over støvleskaftet. Det ble en kjekk tur oppover bakkene mot toppen av Håfjell. (Hvor det fortatt står Blåfjell på skiltet.) Sikten fra toppen var ikke veldig god. Det lå dis ute i sjøen, og selv om det var sol på toppen, kom det skyer seilende. Nede ved Moldtjørnet var det mulig å gå ute i myra i stedet for å krangle seg fram i steinura opp i siden. Det var en stund siden det hadde vært mulig. Det går i hvert fall kjappere ute i myra enn over steinura. Igjen ble det en tur opp til Bjødnaligarden. Det var traktorspor, men jeg så ikke dyr. Det pleier å være sauer her oppe nesten hele året. Jeg så heller ikke folk. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, men det var spor oppover bakken mot Vindskaret. Ved garden var det ikke en gang spor. Det var egentlig en så pass grei dag at det burde være andre på tur. Selvsagt valgte jeg å gå rundt Engjavatnet denne gangen. Det var egentlig derfor jeg var på denne ture. For å ta igjen det jeg hoppet over forrige gang. Høylandsfeet som holder til ved «Skogen, holdt seg ute på marka og laget ikke problemer i det hele tatt. De dyra må ha god hørsel. Det står alltid et par dyr litt på siden av flokken. Antakelig for å holde vakt. De stirre på meg i det jeg kommer over kanten, og følger meg hele tiden mens jeg får rundt flokken. Skogsånå laget heller ikke vansker denne dagen. Det var lett å komme over Bukkatoa og videre. Nå hadde jeg noen ganger kikket på kartet og sjekket ut veien mot Bursfjellet – som jeg aldri har vært oppom. Det ble til at jeg tok meg opp mot «den søta hola» mellom Stølsberga. Litt overrasket, fant jeg god sti oppover. Den er merket på kartet, men jeg hadde oversett denne. «Den søta hola» var en fin og flott eng, som denne dagen nok viste seg fram fra en god side. Det var litt sol og nesten ikke vind, og temperaturen måtte være omtrent 8-9 grader. Det ble vårstemning en stund. Jeg viste det gikk traktorvei fra enga og videre, men det er ingen enkel rute mot Jærbuskaret. Denne gangen valgte jeg å gå ned til traktorveien ved Engjanevatnet og vider tilbake til Jærbuskaret. Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til Sælandsskogen er det 3 kilometer. Alt på god vei eller traktorvei. Det tar likevel litt tid, men etter en god halvtime var jeg ved bilen. Turen, selv med å legge ruta om «Den søta hola» tok bare to og en halv time. En flott tur med en liten smak av vår. Nå gjelder det bare å få på plass resten av ruta opp mot Bursfjellet. Det må bli i vår en gang, og helst med litt tørrere forhold.

En skikkelig fjelltur midt i Sandnes. Det var ikke vanskelig å velge Gramstad som utgangspunkt for turen denne dagen. Det var 6 varmegrader, og YR mente det ville bli opphold. En god dag for tur med bakker – og ikke flat strand. Nå hadde det blitt en del rundturer ut fra Gramstad denne vinteren. Fire topper – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten, har blitt den vanlige turen med bakker denne vinteren. Til avløsing for turen rundt Lifjellet, som jeg har brukt i svært mange år. Jeg hadde lurt på om det ikke var mulig å gjøre en litt annen tur enn den vanlige. Skjørestadfjellet og videre mot Dale er en tur jeg også går, men helst når det er tørt. Myra nede ved Dalevatnet er våt og dyp enkelte plasser. Ingen ting var bestemt da jeg tok mot Gramstad denne dagen. Fra parkeringsplassen tok jeg som vanlig opp mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå. Myra var nesten like vått som forrige gang, men også denne gangen kom jeg over uten å få vann i skoene. Det gikk greit å komme opp til skaret over «Rindå». Jeg hadde møtte en hel gjeng mannfolk på veien oppover, men i høyden og på turen bortover mot Bjørndalsfjellet var jeg, nesten som vanlig, alene. For å få litt lengde på turen måtte jeg om Fjogstadnuten og vider mot Dalsnuten, eller skulle jeg denne dagen ta stien videre mot Resasteinen og Skjørestadfjellet? Etter å ha passert Fjogstadnuten ble det til at jeg tok stien videre ned mot Løemyr og satte kursen mot Resasteinen. Myra var fortsatt ganske bløt, men noen ganglemmer på det våteste, gjorde det enkelt å komme over til Sørdalsbakken. Det er fortsatt bratt og lite trivelig å komme seg opp til Resasteinen. Utsikten over Gannsfjorden og Dalsnuten veier litt opp for anstrengelsene opp bakken. Det ble likevel ingen pause ved steienen, jeg fortsatte opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Stien fra toppen av fjellet og bort til stien på østsiden – Blåbærbakkene, var tidligere ganske utydelig. Jeg la opp noen nødlinger for et par år siden, og nå er det tydelig tråkk forbi flyvraket nede på myra, og videre øst. Det er litt «kronglete» å finne veien ned til «Skaret». Ned fra toppen er helt greit, der er det virkelig flott sti. Problemet er å finne den ene skogsveien som tar av mot venstre og neste til venstre. For meg som har gått her noen ganger, er det lett, og det er mye bedre tråkk nå, enn da jeg kom her første gang. Det er merket en ny sti fra «Skaret» og tilbake til stien over Løemyr. En av grunnene til at jeg tok turen til Resasteinen, var nettopp for å gå denne nye stien. Det var en våt opplevelse. Det gikk opp og ned, og var ganske tungt, men hele tiden var det vått. Selv i bakkene nedover var det myr. Selv uten mye tråkk, var det en våt sti. Ved stidelet midt på myra, var det ingen sti nedover mot stien mellom Revholen og Resasteinen. Jeg tok ut nedover et utydelig spor og fant den merkede stien bare et par hundre meter lengre nede. Fra der var det den «vanlige» veien tilbake til Gramstad- Jeg vurderte Om jeg burde ta opp til Dalsnuten, bare for å gjøre det til en skikkelig lang dagstur, men fant – heldigvis – ut at det hadde vært mange nok bakker opp og ned. Tilsammen ble det en langtur, ikke så mye i kilometer, men sammen med alle toppene og bakkene, ble det over tre og en halv time før jeg sto ved bilen. Dagen etter var jeg ikke helt klar for nok en tur. Det ble en hviledag. Turen var likevel så pass kjekk, og selv om den gikk fra Gramstad, så jeg omtrent ikke en kjeft på hele turen. Jeg tror nok det blir flere i samme spor, og forhåpentligvis vil det bli sti mellom Løemyr og stien mellom Gramstad og Resasteinen etterhvert.

Broderen var med på deler av turen. Det var en av de dagene det det fullt opp av nyheter om biler og folk som skled ut på glattisen. Hjemme var det bare så vidt varmegrader, men ikke langt vekke lurte vinteren. Det måtte igjen bli en strandtur. Når var det en stund siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen, og jeg lurte på om det ikke ville være mulig å kombinere en tur med broderen og en litt lengre tur. Vi kunne jo ta følge et stykke. Kysten langs Jæren er lang og det er en del turmuligheter. Vi som bor i nærheten ha ikke lang vei til strand og sjø. Denne dagen foreslo jeg at vi skulle treffes på Hellestø og at vi gikk sørover. Det var meldt litt sol fra morgenen av, og gikk vi sørover ville vi få sola i ansiktet. Det er nesten like bra som å ha medvind hjemover. Det ble en sen start denne dagen. Vi hadde ikke noe spesielt program for ettermiddagen, og kunne ta en rolig morgen. Da vi kom til Hellestø, var sola alt bak et tynt slør og ute i sjøen var det en vegg av skyer. Det så likevel ut til å bli opphold på vår tur. Det er ofte mye mindre nedbør helt ende i sjøkanten enn bare noen ganske få meter lengre inne i landet. Det var ganske mange andre på tur dennedagen, selv om det var midt i uka. Andre enn oss utnyttet denne dagen på stranden, uten regn på morgenen og uten frost nær sjøen. Første «målet» var Sele havn, hvor vi vanligvis parkerer for «dagligturen» frem og tilbake til nettopp Hellestø. Det er bare 3,5 kilometer fra Hellestø til Sele, og vi fortsatte videre mot brua over «Figgen». En kilometer lengre. Her bestemte broderen seg for at det var langt nok. Han kjenner fortsatt at foten ikke er helt i orden, og har blitt rådet til å ta det rolig en stund til. For min del ble det tur ut på Borestranden og fra munningen av elva, kunne jeg se til forbi «Fuglingene» hvor jeg hadde tenkt å snu. Det er bare tre kilometer, men det virker jammen langt nok uten noe i mellom, kun sjø og strand som er flatt. Denne dagen var det helt greit å gå i sjøkanten. Sanden var fast og fin å gå på og jeg kunne holde bra fart – til meg å være. Det blir likevel ikke over seks kilometer i timen. Det ble ingen lang pause halvveis. Jeg snudde og gikk tilbake. Ved «Fuglingene» tok jeg stien innenfor sanddynene. Her er det litt – ørlite – kupert, men med gressteppet er virkelig greit å gå på. En jogger vi traff, mente dette stykke natur var skapt av «vår herre», nettopp for joggere. Nå jogger ikke jeg, men jeg tenker «vår herre» tillater at folk går også. Jeg fusket mellom Bore og Elvenes, og fulgte veien. Det er det kjappeste, og enkleste. Det tok i hvert fall ikke lange tiden før jeg igjen sto på brua og kunne ta fatt på stykket mot Sele havn og videre tilbake til Hellestø. Turen dra Hellestø til «Fuglingene» er ganske nøyaktig dobbelt så lang som fra Hellestø til Sele. Siden halve turen er litt over 7 kilometer, blir denne turen på omtrent 15 kilometer. Normalt ville 15 kilometer være en skikkelig langtur, men 15 kilometer helt uten bakker er ikke spesielt «tungt». En flott tur i sjøkanten likevel.

Vått, men flott. Det har vært opp og ned med temperaturen i slutten av januar. En liten periode med kulde og litt snø, har blitt avløst av litt varmere vær og inne i mellom opphold. Kulde og nedbør gir forhold som jeg ikke liker, og som gjør at sjøkanten er å foretrekke som turområde. Inne i mellom ser det likevel dager med så pass høy temperatur ar det burde være mulig å få til en tur fra Gramstad. Det har jo hendt at jeg har «kravlet» meg oppover – og nedover med is og snø i stien, men mer og mer blir det heller tur på flate Jæren med slike forhold. Jeg leste en plass at det hadde vært 28 regndager i Januar, og det kan jeg skjønne. Alt er vått. Pyttene har vokst til små tjern, småvatnene renner over, og bekkene går hvite. Vann over alt. Yr kom med varsel om lite eller ikke regn, og mulighet for litt sol, samtidig med lite vind. Her var det bare å pakke sekken og finne fram turklærene. Tanken var å ta til Gramstad og gå mot Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Jeg så ikke for meg å ta med Dalsnuten denne gangen. En kjapp og grei tur på omtrent to timer. Det burde være tur nok en grå dag i slutten av januar. Det var andre enn meg som hadde fått med seg at denne dagen ville det være forhold for tur. Det var alt en del biler på Gramstad og en god del folk på vei. Jeg hadde tenkt meg til Mattisrudlå. Det er (minst) to veier opp til den toppen. Den vanligste veien er innover mot Paradisskaret og opp «Rindå» mot toppen. En bratt, og for meg ganske utsatt vei, som jeg kan bruke, men jeg finner det enklest å gå opp stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra og til toppen. Det var vått oppover bakkene mot Bjørndalmyra, og enda våtere innover myra. Med noen lange steg kom jeg meg over myra uten å bli våt i skoene. Nok en gang kunne jeg takke en eller annen for å ha funnet på å bruke Gore-Tex i fjellsko. Mine Alfa Impact holder meg tørr på beina. Oppe i stien rett under toppen, kom det folk opp fra Paradisskaret. De var også på vei mot Bjørndalsfjellet. Vi tok følge et lite stykke, men folkene tok det rolig i bakkene. Andre var mer iherdige, og jogget forbi, oppover småbakkene. Fra Bjørndalsfjellet kunne jeg se at det var lysning i sørvest. Det kunne lett bli bedre være utover dagen. Muligens kunne det bli en tur oppom Dalsnuten? Selvsagt kom det en kar forbi oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Han var sikkert 10-15 år yngre enn meg (eller muligens 5?), og uten sekk på ryggen. Det ble høy puls og tung pust – uten at jeg klarte å henge på.. Det ble til at jeg satte kursen mot Dalsnuten. I følge med mange andre. Selv om det var en lørdag, var det mye folk på tur. Det minnet mer om en søndag. Solskinnet ute i vest hadde nok for folk til å ta ut. For meg ble det bare en kjapp tur rundt varden på toppen, før jeg kom meg nedover bakkene – og trappene, mot Revholen og veien til Gramstad. Denne dagen ble det «bare» de fire vanlige toppene, og med Dalsnuten som avslutning ble turen noe under tre timer totalt. En flott men med mye vann og sorpe. Det var likevel en tur med både bakker og topper, noe mer en skikkelig fjelltur enn alle turene på flate stranden.

Planen var å gå i bakker, det ble stranden. Det har blitt mange turer uten følge den siste tiden. Broderen har hatt problemer med akillessenen, og så kom det en smell i ankelen i tillegg. Det har blitt mange små og korte turer på den karen – uten meg. Bestyrerinnen mener jeg burde ta det mer med ro, og er svært godt fornøyd med litt kortere turer. De lengre turene, blir litt ensomme. Bortsett fra et det kan være mange folk på de samme stiene som meg. Spesielt om det blir tur fra Gramstad. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at mange av mine jevngamle, synes det er litt «ekstremt» å ta ut på to-tre timers tur med sekk og i terrenget, tre fire ganger i uka. Bestyrerinnen mener nok at jeg – muligens -burde ta det litt mer med ro – etter tretti år med tur. Så dukker det opp folk som har noen flere år enn meg på baken, og gjerne vil være med på en utflukt – eller to. Om ikke de lengste og tyngste med en gang, men gjerne med litt utfordringer. Einar, en kar fra nabolaget, med mange turer bak seg, kunne tenke seg å bli med. Siden det fortsatt er vinterforhold, foreslo jeg å ta tur fra Sælandsskogen til Bjødnali. Den turen er er omtrent 7 kilometer, og det ville vi antakelig bruke to timer på. En passe tur og en grei «innkjøring». Vi ble enige om at jeg skulle kjøre og at vi skulle starte klokka elleve. Einar sto på trappa nøyaktig på tiden, men kunne opplyse at det var spinnglatt på veien. Det ble fort en omlegging av planene. Vi satset heller på en strandtur fra Bore mot Reve Havn og tilbake. Det er en litt lengre tur enn den planlagte, men nok en del «lettere». Det er temmelig flatt langs sjøen. En grunn til at jeg valgte å foreslå denne turen, er at det er en virkelig flott tur. Det er mulig å gå sørover på selve Borestranden, men det er et vel så flott landskap innenfor sanddynene. Flatt men flott. Fra enden av Boresanden og videre er det et helt annet terreng enn det som eller ofte finnes her ute i sjøkanten. Det er gressvoller under brinken, med beitende dyr – om sommeren. Stien følge sjøkanten, men gå noen meter fra vannet. Einar hadde vært på tur her en gang før, men var likevel glad for å kunne ta denne turen en gang til. Det gikk kjapt sørover til Reve Havn. Vi hadde vinden – ganske svak – bakfra og sola i øynene, på en flott turdag. Vi fant livd bak noen stor steiner ved havna, hvor termosen kom fram og det ble en kort pause før vi tok fatt på turen tilbake., fortsatt med høy himmel og sol. Telefonen sier at vi brukte litt lengre tid tilbake – et minutt – en sørover, men det føltes ikke sånn. Vi gikk i greit tempo og det virket som det gikk kjappere. Det er ofte slik når vær og selskap er bra. Det sto en kjent bil foran min da vi kom til parkeringsplassen. Wenche og Leif dukket opp. De hadde gått nordover til Sele havn, og hadde også hatt en flott tur. En flott turdag med fint følge.

En tur i sjøkanten uten sandstrand. Vinteren var ikke slutt. Det var hvitt ute på plenen, og temperaturen var omtrent null da jeg sto opp. Det gir vinterforhold. Det er sikkert folk som tar på brodder eller sko med pigger og går i høyden, men for min del holder jeg meg i lavlandet eller helst i strandsonen med slike forhold. Nå har vi jo omtrent hele Jærkysten å ta av, så det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen bør gå. Den vanlige vinterturen er jo fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård. Dette var da også turen jeg satset på denne dagen. En lang men forholdvis flat tur, og uten sandstrand. Turen går for det meste på god sti eller på traktorvei. Ingen stor utfordring, men lengden gjør turen likevel ganske tung. Det var glatt på veien inne på byggefeltet, og det var spor av brøyting langs riksveien. Markene var hvite og dekket av snø. Litt sør for Bryne ble det nesten grønne marker. Her var det bare kommet et tynt lag med snø. Lengre sør og ute ved kysten virket det som om snøen omtrent var vekk. Da jeg kom til prestegården, var det ikke snø i det hele tatt. Det ga likevel ikke så veldig gode forhold, for bakken var sorpet og glatt. Det ble nesten like glatt som på snø. Det var egentlig en flott dag, for her litt lengre sør enn hjemme, skinte sola, og det var i tillegg nesten vindstille. Det er jo aldri helt vindstille i kanten av storhavet, men denne dagen var det ikke mer enn så vidt litt trekk. En grå og litt trist mandag hjemme, ga lite besøk på Hå gamle prestegård, og ingen andre på tur. Det var spor fra søndagen men ingen nye. Selv om det er en stund siden sola «snudde», så står den fortsatt lavt, og det var bare så vidt den nådde over kanten ved Obrestad fyr da jeg startet. Det var svarte skyer ute i havet, så her var det bare å nyte sola så lenge det varte. Den første halvparten av turen sørover mot Varhaug gamle kirkegård går forbi rester av anlegg fra krigen. Her var tyskerne ganske flittige. Det er skytestillinger, bunkers, sperremurer og «hitlertenner». Siden dette også er et område rikt på minner fra tidligere tider, så undres jeg litt på hvor mye all graving under krigen har ødelagt av andre gamle ting. Videre nedover mot Varhaug går turen forbi gamle sjøhus, minnestøtter over seilskuter som gikk på grunn, og sjøhusene til Varhauglosene. Det kan ikke ha vært lett å gå ut i en liten båt i opprørt sjø med store dønninger. Den gamle kirkegården har selvsagt sine minnestøtter, men også nye graver. Det er lokale som nå blir gravlagt her, med havet rett utenfor. For min del ble det denne gangen en liten pause i trappa til kapellet. En flott liten stund med sol i ansiktet og varm te i koppen. Sola sa ganske kjapt takk for seg på tilbaketuren. Det ble skyet, og jeg lurte på om det ville komme regn, eller muligens sludd. Tilbaketuren er like lang som turen sørover, omtrent 8 kilometer. Den er litt «tyngre». Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, og om jeg kjente etter så var det ett eller annet med et kne. Selvsagt glemte jeg alt slikt etter en stund, og kunne – igjen – glede meg over å være ute på tur. Det er kjekt å fortsatt være i stand til å ta denne, nok så lange ruta. Rett etter jeg hadde satt meg i bilen kom regnet.

Det ble en "skikkelig" tur likevel. Temperaturen utenfor kjøkkenvinduet var ikke mer enn 3-4 plussgrader. Det så ikke ut som om det hadde vært frost den natten, men med så lav temperatur kan det ha vært frost bare noen meter høyere opp. Jeg var i tvil om jeg skulle ta en tur langs sjøen, eller våge meg på en tur fra Gramstad. Det var jo ikke mye is i stien da jeg gikk fra Sælandsskogen. Selv med en god del is i stien, har jeg kommet både opp og ned fra Bjørndalsfjellet. Det gikk riktignok sent, men opp og ned uten uhell, med glatte partier. Det er ikke til å komme fra at etter som årene går blir jeg mer og mer skeptisk til vinterføre. Og årene går fortere og fortere. Likevel måtte det være mulig å utfordre vinterføret litt. Det ble til at jeg tok mot Gramstad. Planen var å gå opp til Bjørndalsmyra, og innover og opp til Mattisrudlå, før jeg tok til Bjørndalsfjellet. Jeg var temmelig sikker på ,om jeg kom opp til Bjørndalsfjellet, vill jeg også ta om Fjogstadnuten, før jeg tok mot bilen. Dalsnuten var ikke med i planene. Denne dagen var jeg innstilt på en kort og grei tur. Det ville antakelig være så pass med vann og muligens is at det uansett ville ta tid. Det var andre på tur denne dagen, men langt fra så mange som på en god turdag. Jeg kunne se folk på toppen av både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Kunne de komme seg til toppen, burde jeg også få til dette. Asfalten var spinnglatt et stykke oppover bakken. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet, men siden jeg nå var i gang, kunne jeg jo forsøke oppover. Det var bare så vidt litt gammel is et par plasser, og noe ny is på pyttene, men steinene var egentlig greie å gå på. Jeg kom meg opp til myra uten problem. Det var ikke like lett å komme inn myra uten problemer. Den var våt og bløt, og jeg måtte vasse et par plasser. Heldigvis har jeg vanntette sko. De «nye» gamle ALFA Impact, var vanntette. Det var god sti inn myra, men fra der og opp til skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye å se av stien. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, og har ikke problem med å finne veien. Oppe ved Mattisrudlå, møtte jeg et par ungdommer med en hund. De hadde antakelig ikke vært i området før, for de spurte om veien videre, og hvor de skulle gå for å komme ned til veien. Paret stoppet opp en liten stund, og jeg fikk et lite forsprang på veien mot Bjørndalsfjellet. De tok meg likevel igjen ganske greit. Vi møttes likevel på toppen av Bjørndalsfjellet, hvor jeg igjen fortalte litt om veien videre og om andre turmuligheter. De fortale om sine planer. De ville opp på Dalsnuten, med andre ord «fire nuter fra Gramstad». (Å pokker, sa jeg til meg selv.) Jeg viste at den «utfordringen» kunne jeg ikke la gå fra meg. Kunne ungdommen ta fire topper denne dagen, så ville jeg også kunne få med meg dette. Ungdommen tok en pause, men jeg gikk tilbake og fortsatte mot Fjogstadnuten. Det kom litt lett regn, men eller oppførte været seg bra. Det var ingen grunn til å gjøre turen «kort». Kunne ungdommen, så kunne jeg... Det gikk ikke helt lett opp bakkene mot Dalsnuten. Høy puls og tung pust nesten hele veien. Det var ikke antydning til is eller snø, og skoene (De «nye» gamle.) hang på vått fjell – som før. Det var noen folk på toppen, men jeg stoppet ikke opp. Det ble en runde rundt varden, før jeg gikk nedover mot Revholstjørn. Nede i bakken møtte jeg – igjen – ungdommen som da var på vei opp bakkene. Vi stoppet et lite øyeblikk. Nå var hunden ganske trøtt, men de mente de ville komme til topps. Det ble fire topper fra Gramstad denne dagen, og ikke en litt «trist» tur på stranden. Jeg var godt fornøyd med turen. Jeg håper på flere slike turer, bare vinteren holder seg vekk.

Siste turen i 2022. Etter to dager med regn og temperaturer opp mot 7-8 grader, måtte mesteparten av snøen og , ikke minst isen, være smeltet. Det burde være mulig å få til en tur med en bakke – eller to. Nå hadde Yr kommet med varsel om mye vind , så en tur der vinden ikke fikk skikkelig tak, ville muligens være best. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur inne i landet. Det hadde blitt mange strand-turer. Jeg syntes det ville være kjekt med smak av fjell og hei. Jeg hadde savnet hei og fjell en stund, men vet av erfaring at isen ligger lenge inne i skogen og i nordvendte bakker. Det ble derfor til at jeg mente en tur fra Sælandsskogen ville være best, i stede for å ta mot Gramstad. Håfjell er mindre enn 300 høyde meter over havet. Den tur er ikke lang, snaut 8 kilometer, om den legges om Håfjell og turen opp til Bjødnaligarden tas med i tillegg. Det er bare noen få kilometer i skikkelig terreng, for det meste er det god vei, eller skogsvei. Det er noen dype myrer og stien er sjeldent tørr. Nede ved Moldtjørnet er det ofte mulig å gå ute langs vannet, om det ikke er for mye vann, men myra som også kan krysses, kan være våt og dyp. Det var ikke is eller frost i det hele tatt inne i skogen. Bakken var ikke tørr, men det var helt greit å komme fram. Selv i stien oppover mot Håfjell (som er merket med Blåfjell), var det greit å gå. Det var virkelig kjekt igjen å stå oppe på stølssletta ved Ragnhildstølen å kikke tilbake over Jæren, men da hadde jeg igjen bakken opp til Vindskaret og videre opp til toppen på Håfjell. Vinden YR hadde ment skulle komme, var bare så vidt mulig å kjenne helt på toppen over skogen. Det ble litt kaldt i trekken, men ikke langt nede i bakken mot Urddalen, ble det igjen ganske levelig. Selvsagt var det mye vann i ånå, og selvsagt tråkket jeg på en stein som ikke lå «fast». Nå har jeg gått med våte sko før.... Jeg tok også opp mot garden. Det er et bilde broderen tar fra fast plass, og han her ikke vært i Bjødnali på en stund, så jeg stak oppom for å følge opp. På veien langs Bjødnalivatnet,måtte jeg ta en beslutning. Planen var ikke å ta om Engjanevatnet, men bare den korte runden. Nå hadde været skikket seg. Sola kom igjennom til og med, og blå himmel for det meste. Det var en alt for flott dag til ikke å ta ut på de to kilometerne ekstra. En halv time mer på beina kan ikke gjøre så stor forskjell. Jeg tok gjennom porten mot «Skogen» og Breilia. Det var så pass lite vind, at skogen og fjellene speilet seg i vannet. Det ble til at jeg stoppet opp en del plasser for å få med meg naturen – og å ta noen bilder. Turen rundt Engjavatnet var like fin som alltid. Det er kjekt å se hvor det i gamle dager var drift. Fortsatt ligger de gamle steingardene og viser hvor «veien» gikk. Det er lett å se hvor veien over torvmyra går, og markene ligger fortsatt flott til ned mot vannet. Oppe i Jærbuskaret er det slutt på sti, og de siste tre kilometerne gå på vei eller god sti langs elva. Det går ganske fort nedover bakkene mot Sjelset, og det er lett å holde farten oppe resten av turen inn mot Sælandsskogen. Dagens tur hadde vært en flott tur. Selv om det ikke er en «skikkelig» fjelltur, så ble det to og en halv time i flott natur. Jeg var godt fornøyd med dagen.