REJOHN

Det er snødekket ved Blåfjellenden, og skiføre fra Hunnedalen og inn. Opp Fidjadalen er der bart til omtrent Månastølen, men det smelter ganske bra nå. Fidjadalen er ikke stedet i snøsmeltingen på våren. Det går ras i dalen hvert år som når stien.... Vent til juni. Rundt Mån burde være greit.

Flere stier til Resasteinen. Den siste tiden har Bestyrerinnen og jeg gått til Resasteinen fra forskjellige startsteder og på forskjellige stier. Det har vært kjekt å gå slik på oppdagelsesferd i det lille området mellom Skjørestadfjellet og Fjogstadveien. Den vanlige turen går fra Gramstad og videre innover veien mor Revholen og så T-merket sti videre mot Resasteinen. Denne har jeg gått nok så mange ganger, og har liksom ikke tenkt på andre muligheter. En eller annen snakket om stien på nordsiden av Skjørestadfjellet, og etter litt arbeid med kartet, fant jeg en rute fra Resasteinen til Skaret og videre tilbake til Gramstad. En flott, men kort tur. Bestyrerinnen ble kjent med «prosjektet» og ble med for å finne stien som skulle gå fra veien mellom Fjogstad og Skaret, og til Resasteinen. Vi fant først en sti som gikk over myra. Den var litt for «bløt» til å være brukenes utenom i spesielt tørt vær. En sti litt oppe på veien mellom Fjogstad og Skaret, var løsningen om startpunktet er parkeringsplassen ved Fjogstad. Dette er i så fall en kort tur på omtrent 5 kilometer. Vi har gått noen ganger over Fjogstadnuten, som regel en tur der vi starter fra Gramstad og gått via Bjørndalsfjellet, over Fjogstadnuten og tilbake til Gramstad. Noen ganger med en liten ekstra-tur om Dalsnuten. På flyene fra Fjogstadnuten og mot Kvitemyr og Revholen, er det god sikt mot Resasteinen. Jeg har alltid lurt på om det ikke burde være en grei sti fra den T-merkede stien mot Resasteinen. I noen omganger har jeg gått innover fra Fjogstad for å sjekke om det var mulig å finne veien opp mot Fjogstadnuten fra nede på myra. Jeg har kommet fram, men uten å finne en god sti. Bestyrerinnen ville på en kjapp og grei tur, og tenkte da på Resasteinen. På vei mot Gramstad, fant vi ut at vi ville forsøke å gå over Fjogstadnuten og så forsøke å finne en sti direkte mot Resasteinen. Vi parkerte på en liten åpen plass, med plass for 7-8 biler, i toppen av bakken fra Gramstad, og gikk opp mot Fjogstadnuten og videre. Omtrent der stien begynner å gå nedover i på svaberg, et lite stykke før, er det en vid slette som heller nedover mot nord og myrene. Vi fant en utydelig sti, som endte ut i mer tydelig sti, som kom fra retning Fjogstadnuten. Denne stien var merket med noen «nødlinger», og endte ut på myra rett ved en stolpe. Stien var helt grei å følge, og da vi fulgte denne , litt i svinger, endte vi opp i bakken under Resasteinen. Oppe i bakken er det et par plasser der stien «forsvinner» på svaberget, men det er bare å fortsette opp bakken. Det går et gjerde som den T- merkede stien går langs – på vestsiden. Piggtråden på toppen er tatt vekk mellom to stolper, og her er det lett å komme over. For vår del ble det lett klatring opp til Resasteinen og så videre til Skjørestadfjellet. Her fulgte vi stien mot flyvraket og rett før dette fortsatte vi bare videre mot nord og havnet på den godt opparbeidete stien nedover mot Skjørestad og «Skaret». Fra «Skaret» er det i fag god vei tilbake til Fjogstad og så er det en liten kilometer tilbake til bilen på asfalt. Totalt ble turen på omtrent 7 kilometer med grei sti hele veien. En flott tur. Vi brukte litt over to timer.

De er nok litt "faste" til å begynne med, men det tok ikke lang tid før de tilpasset seg foten. (Bare noen få turer)

En gammel plan blir endelig gjennomført. Det er enkelt å gå tur på kartet, og jeg har en stund fundert på om det ikke ville være en passe tur å gå fra parkeringsplassen i Tovdal og til Steinkjerringå og videre «nedover» mot litla og store Vandavatnet for så å returnere til bilen. Jeg hørte om denne turen da jeg snakket med en kar, som også var på tur i området samtidig med meg. Det har liksom ikke blitt tid eller anledning til en slik tur. For et par år siden, gikk jeg fra Holmavatn og rundt Vandavatnene og tilbake til Holmavatn, og syntes det var en flott – og lang – tur. Det kunne i hvert fall passe med denne turen snart. Brodere, Bjørg, Bjørg Marit og jeg, snudde oppe i bakken mot Synesvarden i uka. Vinden var en frisk bris og temperaturen under null. En dårlig kombinasjon. Det var derfor på tide å tråkke opp den turen vi ikke fikk gått. Jeg tok derfor opp til parkeringsplass i Tovdal, og startet mot Synesvarden. Været var et helt annet denne dagen. Blå himmel og lite vind, men fortatt var det bare noen få grader over null. Mot Synesvarden var det noen plasser der trekken ikke fikk tak. Med sola midt i mot, ble det varmt, og jeg vurderte å hive fleecen. Jeg var ikke i tvil om at fleecejakken måtte være på da jeg igjen kom ut i trekken. På vei nedover mot Steinkjerringå, ble det til at jeg bestemte meg for å gå om Vandavatnene. Det var litt frost i bakken. Myrene var helst harde, og det var stor sett tørr overflate, og inne i skogen var det skikkelig frost. Nærmest perfekte forhold for denne turen. Det kan være en del våte partier, og inne i skogen er det ofte bløtt. Ekstraturen er noen kilometer, og selv om turen går på god traktorvei et godt stykke, veier resten opp. Det er en flott tur i et terreng som nå nesen er borte. Stien slynger seg mot Gauleiksvarden. Her gjelder: følg rygg gå tørt. Stien går fra rygg til rygg, selv om det er en omvei. Ved Gauleiksvarden måtte jeg bestemme meg for hvilken vei jeg ville ta tilbake til Tovdal. Det ville være kortest å gå mot Steinkjerringå og så mot Synesvarden og videre mot bilen. Litt lengre ville det være å ta mot Holmavatn og så mot Synesvarden. En omvei på et par kilometer. Denne dage, og det var en flott dag, valgte jeg den lange veien. Det gikk ikke like fort oppover mot Synesvarden som da jeg småløpte nedover mot Steinkjerringå, men jeg kom da fram – i et jevnt sig. Det underlige var at jeg ikke så folk. Det kom to jenter i mot tidlig på¨turen, og jeg så en kar som for mot Synesvarden i full fart. Ellers var det tomt. To biler på parkeringsplassen ved Holmavatn var alt. En ensom tur, men grei for det. Det siste strekket fra Synesvarden mot Tovdal, gikk litt sakte. Selv om stien går i en slak bakke nedover, hadde jeg ikke mer å gi, og tok det ganske forsiktig for ikke å tråkke over. Ved bilen fortalte klokka meg at jeg hadde vært på tur i omtrent fire timer. Det er litt mer enn det jeg vanligvis går. Jeg var likevel ikke helt tom. Det ville være mulig med flere turer i uka. Turen var på omtrent 16-17 kilometer, og som langtur var den helt grei.

Broderen var med på tre topper. Etter å ha forsøkt meg på 5 topper fra Gramstad to ganger i mars alt, tok det likevel ikke lang tid før jeg igjen hadde lyst på denne «utfordringen». Det har blitt slik – igjen – at en tur på under to timer er noe kort. Selvsagt litt avhengig av høydemeter og bratte bakker. De fem toppene rundt Gramstad: Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten er helt greie å komme opp på. Spesielt om turen går om Bjørndalsmyra for å nå Mattisrudlå og ikke opp Rindå fra Paradis-skaret. Og turen tar mer enn to timer, nærmere tre. Nå er det fortsatt et par steg opp mot Bjørndalsfjellet som broderen har litt «problemer» med. Litt eksponert, og det kan være glatt – i regn. Denne dagen var det tørt og kaldt. Sola skulle for det meste være framme, og selv om det ville være kaldt, så ville temperaturen komme godt over null i løpet av dagen. Det var frost på natta, og broderen var – som vanlig – skeptisk. Helt uten grunn – som vanlig. Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Det var en god del mennesker som ville på tur, selv om det var midt i uka. De fleste tok mot Dalsnuten – helt som vanlig. Vi gikk veien oppover mot Fjogstad for å ta stien videre oppover. Ved Bjørndalsmyra tok vi innover og opp mot Mattisrudlå. Denne dagen var myra helt grei, ikke helt tørr, men det var greit å komme innover. En liten bratt bakke på slutten opp mot skaret under Mattisrudlå. Denne gangen kom vi opp uten å få pulsen helt opp. Det ble en liten tur bortom toppen, før vi gikk videre mot Bjørndalsfjellet. Det var betydelig kaldere øverst enn nede i dalen, og oppholdet på toppen ble kort. Vi tar det med ro nedover. Karen som kom i mot løp opp bakken vi «klatret» ned. Sterkt gjort, og det viser at noen har god kondisjon. Det var aldri snakk om at vi ikke skulle legge turen om Fjogstadnuten. Broderen satte kursen oppover bakkene, og det gikk greit mot toppen. Nedover mot Revholen, ble det snakk om Dalsnuten. Broderen hadde vært klar på at han ikke ville opp på Dalsnuten denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å legge på Dalsnuten, men dagen var alt for flott til ikke å ta med så mye som mulig. Broderen sa «takk for følget» nede på Kvitemyr og tok stien mot Gramstad. Jeg kikket på bakkene opp mot toppen av Dalsnuten og tok det rolig. Etter å ha gått trappene opp til toppen av Dalsnuten noen ganger, går det lettere, og jeg klarer å holde en fart som gjør at jeg ikke trenger å stoppe opp. Det var andre enn meg på toppen, etter en runde rundt varden ble det bakken nedover, uten en pause. Nesten nede ble det også til at jeg ville ha med meg Øvre Eikenuten. Tør fin bakke, sol og nesen varmt der sola sto på og trekken holdt seg vekk, gjorde turen fra Dalsnuten til Øvre Eikenuten kjekk. Det gikk antakelig ikke kjapt, men det gikk greit. Fra Øvre Eikenuten og ned er det en grei jevn bakke. Med tørre forhold er det mulig å gå kjapt nedover. Det ble litt småspringing. Nede ved bilen var det bare å konstatere at nok en lang runde fra Gramstad var gjennomført med stil. En grei runde, og med nok både opp og nedoverbakker til at den blir kjekk. Jeg tror nok dette blir en «klassiker» etter hvert.

Jeg har en (meget tradisjonsrik) tur til Fidjadalen på våren :https://ojohnsen36.blogspot.com/2020/04/telt-tur-i-fidjadalen.html

Området innenfor "Jæren" I lågheien er det bart. Over 6-800moh er det fortsatt snø, og det er fortsatt vinter oppe i heia. Hunnedalen Skåpet og Viglesdalen har skiføre , men snøen minker i de lavere delene. og det er folk som gå på beina til Skåpet.... Med telt vil jeg muligens anbefale Brekko til Jæren Friluftsråd. Det vil antakelig også være mulig å ta en tur i Madlandsheia (ikke langt innover) og det burde være mulig å gå et stykke innover Fidjadalen i Frafjord. (Det kan være snøen ligger nedenfor Månvatnet.)

Du har helt rett. Det første er Ristøltjørn, og det neste er Morstjørn (Det første vannet opp av Lauvlia) og det siste er Taksdalsvatnet - tatt fra Urånslettå.

Vi traff den på veien opp mot toppen, og på skyggesiden. Det var også en del frosk, og jeg så en firfisle (det er ikke så ofte jeg får øye på en slik.) Langs fjorden under Lifjellet, var bjørka så vidt grønn. Våren er her.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Breilia på en gang. Enkelte turer er så flotte og kjekke at jeg ønsker å del opplevelsen med andre. En av disse, litt spesielle turene, er fra Sælandsskogen til Bjødnali, videre til Ristøl og Lauvlia og Breilia , før kursen setter mot bilen. Broderen mener han ikke er i form til langturer, og da mener han turer på over tre timer. Han har ikke formen inne for slike turer, og sliter litt på våre vanlige turer når de blir over to timer eller så. Spørsmålet var om jeg kunne klare å få med broderen på denne turen. Han var med til toppen av Ristølnuten, og det gikk grei. Turen rundt Ristøl og Lauvlia, er ikke så mye lengre. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått den samme turen, men siden det er få andre turer over det jeg kaller «hei», så var jeg likevel klar for en ny akkurat likedan tur, og turen er jo virkelig flott. Det ble snakket om denne turen, og da jeg foreslo «å prøve» turen, var broderen straks med. Han kjørte likevel egen bil til Sælandsskogen, og hadde på den måten mulighet for å snu om det ble nødvendig. Som forrige gang ble det til at vi tok opp Urdådalen istedet for over Blåfjell. Det er omtrent samme avstand, men opp Urdådalen har nok ikke så mange høydemeter. Nå er likevel Urdådalen verdt å få med seg. Det er en spesiell tur oppover. Stien, eller nærmest veien er bygd av en mann, og er lagt flott oppover langs elva. Selv om det er godt opparbeidet sti, så er det likevel mye «villmark»natur med skog og elvebrus. Når det i tillegg er vår med knopper på trærne og fugler som synger og sol – fra blå himmel, er det så nær perfekt som det kan komme. Vi måtte stoppe opp et par ganger bare for å få med oss naturen på sitt beste. Oppe ved gården måtte broderen få med seg treet sitt før vi begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Nå skulle vi ikke til selve toppen .men over gjerdeklyveren ett stykke før toppen. På Ristøl var det folk, og vi fikk en liten prat. Det er alltid kjekt å høre om stedet vi er på, og her fikk vi en innføring i historien og litt til. Vi valgte å gå direkte mot Lauvlia, og ikke om traktorveien som kommer fra Snorestad. Myra var forholdsvis tørr, og siden jeg hadde gått her tidligere, hadde vi ikke problemer med å finne fram. Nå er det å gå fra Ristøl til ovenfor Lauvlia temmelig enkelt og rett fram. Vi gikk inne imot lia og holdt oss unna myrene, helt greit. Det var en virkelig flott tur i marka, over myr og langs en nesten usynlig sti. Her oppe er det foreløpig ikke noe grønt å se. Våren er et stykke unna. I sollyset ble markene og myra nærmest gylden. Litt lengre mot Breilia, ble det stopp. I sol og i le for den lille trekken, ble det varmt. Med varm te og kjeks, var det skikkelig hyggelig å sitte slik midt i naturen og stillheten. Det ble en lengre stopp enn det vi vanligvis tar oss tid til. Nede ved «Skogen», ble det til at vi også tok med turen rundt Engjavatnet, i stedet for å gå veien mot Sjelset. En flott tilleggstur, og på en så fin dag ville vi ha med så mye av naturen som mulig. Ved bilen var både broderen og jeg fornøyd med en tur vi begge ville huske. Det var en tur som jeg gjerne kunne gjøre flere ganger. Med pauser og stopp ble det 4 timer på tur. Vel anvendte timer.

Jeg har samme problemet, men helst i varmt vær. Jeg får et rødt "band" rundt foten litt over ankelen. Det forsvinner ganske fort, og jeg har alltid ment at dette var et svette-utslag. (salt og varme)

Siden det er lokalforeningen som organiserer turer og aktiviteter, driver hyttene, merker stier og legger opp til nye hytter og stier, er det viktig at medlemmene møter opp og deltar i "sin" forening. (Det er på årsmøtet i lokalforeningen det er mulig å påvirke og ikke i DNT)

Jeg sjekket bildet, men kunne ikke senoen sprekk, og det vil - etter min mening - vær mer sansynlig at det er lekasje i overgangen ,mellom tank og slange eller mellom slange og apparat. Det er noe jeg har opplevd selv....

Alle hyttene til STF har beholderen under kjøkkenbenken- (Det finnes ingen "DNT" hytter. Alle hyttene er eid og drevet av lokale foreninger - i mitt område Stavanger Turistforening.)

5 nuter på tre timer.Det er egentlig litt trist. Det at jeg ser på en tre timers tur som en langtur. Det hyggelige er at jeg synes det går greiere med slike turer nå enn for et par år siden. Det er så avgjort ikke en selvfølge at ting blir lettere etter fylte 70. Siden det går litt lettere enn rett før Corona-en, så kunne jeg jo forøke meg på den «skikkelige» langrunden fra Gramstad. En ikke helt liten, utfordring. En tur jeg har tenkt på en stund, og hvor jeg gjennomførte mesteparten for en uke siden. Denne gangen ville jeg gjennom føre turen som tidligere planlagt. Nå er det enkelt å planlegge turer. Det koster ingenting om det er lange og bratte bakker – på kartet. Jeg opplever spesielt bratte og eksponerte bakker som «problematiske». Et lite snev av høydeskrek, sørger for det, så jeg forsøker å unngå slike steder. Det kunne jeg gjøre denne gangen også ved å gå inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå. Jeg har gått opp bakken fra Paradis-skaret og til Mattisrudlå mange ganger. Det har aldri blitt en helt dagligdags affære. Jeg sliter både fordi bakken er bratt og fordi det er langt ned bak meg. Noen utfordringer skal jeg ha, og jeg har jo aldri skadet meg i denne bakken.... Planen var å gå fra Gramstad mot Paradis-skaret og så opp Rindå til Mattisrudlå. Videre til Bjørndalsfjellet og ned til veien og opp igjen til Fjogstadnuten. Ny bakke ned til Kvitemyr og så bakken opp til Dalsnuten. Som avslutning ville jeg ha med meg Øvre Eikenuten. Det burde bli en tur på noe over en mil, men med en del høydemeter. Alt i alt, ikke en tur uten at formen er inne, og helst ikke i dårlig vær. Været var bra denne dagen. Så avgjort ingen hindring, med mye sol og tørt. Fortsatt er det litt kjølig, men det var et lite drag av vår. På vei opp mot Bjørndalsfjellet møtte jeg en jente som var på vei ned, - i bare blusen. Rett nedenfor toppen heiv jeg også fleecejakken og det ble en tur i ullbolen. Selv på toppen av Dalsnuten var det greit, men det ble et kort opphold. Jeg kom opp til Mattisrudlå i god form. Denne gangen klarte jeg å holde passe tempo. Jeg fikk ikke problemer med puls og pust . Det hadde heller ikke de tre karene som bak meg. Med 14 kilo i sekken. De skulle bare «ta» to topper, og kikket litt undrende på meg som satset på 5 bestigninger. Det ble en grei tur over Fjogstadnuten og over Kvitemyr mot Dalsnuten. Det gikk litt tyngre i de bratteste kneikene mot toppen, men selvsagt kom jeg opp. Jeg var ikke alene. Det lignet nærmest et fuglefjell med folk. «Alle» ville på tur i det flotte været. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle avslutte turen, og gå direkte mot Gramstad. I det fine været var det nesten synd og ikke legge turen om Øvre Eikenuten. Flyene bortover mot den siste toppen gikk greit, men fra Øvre Eikenuten om mot Gramstad er det en liten motbakke i veien. Noen burde ha ordnet opp i landskapet. En flott vårtur. Fortsatt ikke mer enn litt over en mil, men med noen drøye bakker. Jeg var godt fornøyd da jeg kom til bilen nok så nøyaktig tre timer etter jeg startet.

Nei, jeg gikk rett fram - litt inn i lia mot nord.. Jeg gikk "feil" (uten kart -selvsagt...) ved en grunnmur som viser på kartet . Her gikk det tydelig sti ut i myra og mot skogen (som viser på kartet) Lauvlia ligger bak denne skogen i rett retning av det stien viser, men jeg så ikke sti på andre siden av et myrhull. så jeg snudde og fulgte en mer utydelig sti mot øst, og havnet på stien (jeg fikk øye på "en fyrstikk"..) litt ovenfor Lauvlia. - Antakelig kjappere enn å gå nedenom Lauvlia.

Jeg går som regel videre innover myra nesten øverst,(rett over steingarden) og videre innover ca 150 meter. Det går noen utydelige tråkk mot toppen. Jeg ser du fulgte traktorsporet fra Ristøl til Lauvlia. Jeg gikk rett over myrene, men traff da stien igjen et stykke over Lauvlia.

En tur i lågheiene. Det har blitt en del turer i det siste. I følge «boka» har jeg gått 10 turer i halve mars. Disse turene er på tilsammen over 100 kilometer. Det har vært mange flott og kjekke turer, og vi er jo ikke ferdig med mars ennå. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg «oppdaget» turområdet rundt Sælandsskogen. Til å begynne med, ble det opp og ned til Bjødnali gjennom Urdådalen. Etter hvert ble den turen utvidet med å gå om Sjelset. Så kom «omveien» om Blåfjell. Turen ble også utvidet med en å gå rundt Engjavatnet og Breilia når det måtte passe. I fjor kom Ristølnuten med som et nytt «tillegg», og det ble også noen turer over Ristøl til Lauvlia og så til Breilia – før turen avsluttes på vanlig måte langs veien til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen. Den siste turen har vært kjekk og jeg har tenkt på denne turen som et godt alternativ til andre litt lengre turer. Det er et stykke «hei» mellom Lauvlia og Breilia, som er vel verdt å få med seg – på en fin dag. Vi har hatt mange solrike, men blåsende dager. Marka er tørr og selv om det blåser og er kaldt, så har det vært gode forhold for tur. Det var samme været denne dagen også. Helst kaldt i starten, men jeg blir i hvert fall varm oppover bakkene. Det var noen biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre som ville på tur. Denne gang valgte jeg å gå opp Urdådalen mot Bjødnali i stedet for over Blåfjell. I Urdådalen er stein, mye stein, som blir glatt i regn, og det er ikke mye bakke. Denne dagen var tørr, og bakke ville jeg få på vei mot Ristøl. Det satt tre karer ved stien. Det ble en liten stopp og hyggelig prat. De skulle runden til Bjødnali og Sjelset. To ganger (av tre) har jeg møtt folk på turen til Ristøl og Lauvlia, og så tatt igjen de samme folkene på veien tilbake til parkeringsplassen. Jeg lurte på om jeg ikke ville se disse karene sener – på vei mot Sælandsskogen. Siden det ikke var så lenge siden jeg hadde gått opp til Ristølnuten, hadde jeg ingen problemer med å finne fram til gjerdeklyveren øverst mot Ristøl. Stien er ikke god å se i myrene, men det er noen nødlinger som viser vei. Bakken ned til Ristøl er fortsatt bratt, men jeg kom ned denne gang, uten å få vann i skoene. Videre mot Lauvlia har jeg tidligere gått i traktorspor mot reaktorveien fra Snorestad til Lauvlia – med en liten snarvei rett mot traktorveien. Denne gang satte jeg kursen rett over myra. Det er under en kilometer fra Ristøl til Lauvlia – i luftlinje. I solskinn, selv uten kart, ville det ikke være mulig å rote seg vekk. Nå er det myrene som lager problemer. Det er ikke helt greit å krysse rett over våte myrer. Denne dagen var det tørt. Jeg fant delvis sti og der stien ikke var tydelig, så var det «spor» etter sti. Jeg kom helt greit fram, men da jeg ikke så selve Lauvlia, da jeg kom over en kant, ble jeg litt overrasket. Det viste seg at jeg hadde kommet for langt og litt høyt, og rett på stien mellom Lauvlia og Breilia. Det var bare å fortsette mot Morstjørn og Dabelen og bakken ned mot «Skogen» og Breilia. Jeg valgte å ta rundt Engjavatnet denne gangen. Det blir litt mer tur utenfor vei, og litt kjekkere. Rett etter «Skogen» møtte jeg igjen de tre karene fra Urdådalen. De var også på vei rundt Engjavatnet. (Jeg hadde anbefalt denne turen). Siden de ikke hadde gått der før, tok jeg følge med karene, og vi fikk en flott og hyggelig tur helt tilbake til Sælandsskogen. Selv med «omveien» rundt Ristøl og Lauvlia, så er denne turen ikke mer enn vel 12 kilometer. Nå går en del av dette i bakker og ute i terrenget, og det går derfor noe mer tid en den vanlige runden. Det er likevel en virkelig kjekk og din tur. En tur i lågheia. En heiatur i midten av mars.

ALFA Impact er gode sko. De holder lengre enn Walk King, og er bedre på foten - på grunn av mykere lær. Sålen henger bedre på fuktig fjell. (For meg personlig er det siste verdt hele prisen for skoene) Men de holder ikke "livet ut". Læret på mitt gamle par, er tydelig slitt, og sålen er nå nesten uten mønster. Jeg mener også det er en liten lekasje høyt opp på den ene skoen. (Om ALFA garanterer for mer enn 2 års bruk (eller 1500 kilometer er en diskusjon jeg har med de.)

Sammen med Bestyrerinnen og broderen.Turen fra Sælandsskogen over Blåfjell til Bjødnali og tilbake via Sjelset, er ikke spesielt tung eller lang. Den tar meg normalt bare så vidt over en og en halv time, og er ikke mer enn 8 kilometer. En god del av denne standardturen går faktisk på god vei eller god sti. For kort og for enkel til å være med i bloggen – normalt, men det er ganske enkelt å utvide denne turen. I et par år har det blitt en del turer der en runde rundt Engjavatnet har kommet i tillegg. Det gjør turen omtrent to kilometer lengre og da går det fort over to timer før jeg igjen står ved bilen. Det er en så pass lang tur at den må være med i min oversikt. Det litt spesielle med turene fra Sælandsskogen, er at det er mulig å gå tur, selv om det blåser stikker og stå. Vind opp mot storm er ikke greit, men det er fortsatt mulig å ta rundturen selv i slik vind. I tillegg til forlengelsen rundt Engjavatnet er det også mulig å ta en topptur fra Bjødnali. Ristølnuten er ikke langt borte, men ganske høyt over. Det er en lang bakke opp til toppen. Det går fort en halv time opp. Stien er ikke lett å finne, og i enkelte myrer forsvinner den helt. Jeg og andre har lagt opp noen nødlinger oppover lia, men det er fortsatt slik at jeg går forskjellige veier opp og ned. De siste dagene har det blåst. Vinden har vært opp mot stiv kuling ute i havet, og selv på land har det vært skikkelig vind. Nå er ikke vind på 10-12 m/sek noe problem, men når kastene kommer opp i 20 m/sek kan det være vanskelig å holde seg på beina. Det er i hvert fall ikke tiden for toppturer. En tur til Ristølnuten vavr nettopp det Bestyrerinnen foreslo denne dagen. Det var egentlig meningen vi skulle ta en tur fra Gramstad, for å «gå opp» en tur som Frivilligsentralen skulle ha. Korona satte en stopp for det, og så ble det Sælandsskogen i stedet. Broderen har vært i selvpålagt karantene, men nå var det en uke siden Bjørg ble syk, så han mente det ville være greit med en tur, og han ble gjerne med til Sælandsskogen. Nå legger vi nesten alltid turen mot Bjødnali, over Blåfjell, og vi ville kjenne hvor mye det vind det egentlig var, før vi bestemt oss for om vi skulle ta videre mot Ristølnuten. Det blåste ikke spesielt mye på toppen av Blåfjell, og da vi sto nede ved Bjødnali var Bestyrerinnen og broderen innstilt på en ny bakke opp. Vi fulgte mine egne varder oppover den første lia. Det lå en del is i kanten av myra over skogen, men heldigvis var myra fortsatt frosset. Vi kom oppover ganske greit. Det har tydeligvis gått en del folk mot toppen. Stien var mer oppgått enn det jeg husket fra sist. I det vi fikk – så vidt – øye på gjerdeklyveren øverst (mot Ristøl) gikk vi over steingarden og innover myra, som denne gang var rimelig tørr. Vi kom inn og opp mot toppen, men i det siste skaret der vi ville opp mot varden, blåste det slik at jeg ikke så syn på å gå det siste lille stykket. Vi snudde og fant en vei ned til myra igjen. Det er lettere å gå nedover enn oppover, og med en del nødlinger som viste vei, kom vi oss greit tilbake til Bjødnali. Etter en liten stopp, tok vi fatt på veien mot Sjelset.

På tide det ble noe av denne turen. Rundt Gramstad i Sandnes ligger det 5 topper. Ingen er spesielt høye, men alle er turmål for turfolket i området. Det kan på en god dag, være mange biler på parkeringsplassen fullt av folk på alle stien mot de forskjellige toppene. Toppene ligger i en sirkel rund Gramstad. Mattisrudlå ligger i syd og er 346moh. Bjørndalfjellet ligger mot sydøst, og er 362 moh. Fjogstadnuten ligger mot nordøst og er 289 moh og er mer en kolle enn en nut, Dalsnuten i nordvest, og dominerer ut mot fjorden, er 323 moh og det mest vanlige turmålet. Antakelig det vanligste turmålet i hele fylket. Mot sørvest, ligger Øvre Eikenuten med «bare» 239 moh. En av mine faste – og vanlige turer er Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, gjerne med Dalsnuten til slutt. Dette er en tur på omtrent en mil og det går fort 2-3 timer. Denne mandagen var planen å ta for meg disse toppene. Hvor mange var ikke bestemt, men jeg så for meg i hvert fall 3 aller helst 4. Vi fikk nå se.... Alle fem toppene på en gang har vært et «mål» siden jeg begynte å gå fra Gramstad. Det er egentlig ikke så mange årene siden jeg gikk her for første gang. Den gangen ble det opp til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten. Det virket langt nok, den gangen. Det har liksom ikke blitt til at jeg har forsøkt meg på fem topper. Det hele begynte nok så forsiktig med bare en topp – Bjørndalsfjellet opp og ned. Så ble turen utvidet med Fjogstadnuten, og av og til Dalsnuten. Det ble en del turer etter hvert med fire topper, men da var jeg stor sett alene på tur. De to siste årene har det blitt tre topper (Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten) ganske ofte, og etter hvert ble Dalsnuten tatt med som dessert. Da ble turen nesten en mil og tok 2 – 2 1/2 time. Denne dagen var det sol og lite vind. Fortsatt var det en del is i stien, men det var delvis tørt. Det har vært mange døgn med frost om natten og varmegrader på dagen – i sola. Jeg lurte litt på hvor mange topper det ville bli denne gangen. I bakhodet hadde jeg med muligheten for alle fem. Det hadde jo passet bra og det var på tide. Oppover mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet måtte jeg kjempe med meg selv. Det gikk ikke spesielt fort, og jeg følte meg litt sliten. Kunne det ha blitt for mange turer i det siste. Det for en kar forbi meg mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det gjorde ikke saken bedre. Heldigvis hadde jeg vett nok til ikke å prøve å henge på. Nedover var en god del av isen forsvunnet og det gikk greit å komme ned til veien. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre, men klokka var jo ikke 12. Jeg fikk kjempe meg over Fjogstadnuten også. Fra Fjogstadnuten og nedover mot Kvitemyr og Revholen, ligger Dalsnuten midt i mot. Det ville være ergerlig å ikke ta med den toppen også på en flott turdag. Bakkene opp mot toppen var ikke lette, men det er de aldri. Jeg kom opp, og det ble en liten stopp for saft. Rett nedenfor toppen hørte jeg ei kråke opp i lufta, og kikket opp. Kråka forsøkte å «plage» ei ørn. Det så ikke ut som ørna tok det så veldig alvorlig. Den seilte nok så verdig videre rundt toppen, ikke mange meterne over hode på en kar. Nedover fra toppen bestemte jeg meg for å ta med Øvre Eikenuten – alle fem på en gang. Det var alt for flott vær til å ikke fortsette. Det ligger en liten haug mellom Øvre Eikenuten og Gramstad. Den siste bakken før jeg kunne se bilen langt der nede. Pulsen kom kjapt opp i rød sone... Nedover bakkene kunne jeg kjenne at jeg hadde gått noen høyde meter og at det var en stund siden jeg startet. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Endelig ble det fem topper fra Gramstad.

På tur med Bestyrerinnen. Det var meningen at det bare skulle bli en kjapp og grei tur. Opp og ned til Skjørestadfjellet og Resasteinen, på østsiden og ikke opp den bratte bakken. Det ble ikke helt som planlagt. Forslaget var å kjøre inn til Fjogstad et stykke lengre inne enn Gramstad, og gå til Skjørestadfjellet gjennom «Skaret» og opp bakken på østsiden. Meningen var å gå samme vei tilbake. En helt grei liten tur på bare 4-5 kilometer og en lang bakke opp. Vi kom greit til den nye parkeringsplassen og veien videre mot «Skaret» er nå skikkelig flott etter at kommunen har utbedret denne. Selv i strålende sol og flotte forhold så vi for oss bare en enkel tur denne dagen. På vei mot «Skaret» langs den flotte veien, måtte vi ned til myra før bakken opp til garden. På myra var det et tydelig tråkk direkte mot Resasteienen. Hva om vi forsøkte den veien opp. Jeg har noen ganger forsøkt å finne en vei mot Resasteienen direkte fra Fjogstadnuten. Det har ikke vært helt lett. Det er noen bratte skrenter og gjerder i veien. I tillegg så må myra krysses. Det så ut til å være mulig å komme noenlunde tørrskodd over myr nede fra bunnen av veien. Vi kom i hvert fall et godt stykke før vi ble stoppet av en liten bekk i myra, som vi måtte ovenfor for å komme forbi. Det gikk en kar med en hund litt lengre oppe i bakken, og det kunne se ut som om det gikk en sti der. Vi kom likevel fram til en sti som gikk mot bakken under Resasteinen. Til og med gjerdet vi måtte over, gikk greit. Noen hadde fjernet piggtråden øverst. Det kom to karer over myra fra Fjogstadnuten. De hadde heller ikke funnet noen god sti. Vi tok følge et lite stykke oppover. Fra Resasteienen bar det opp til Skjørestadfjellet over toppene, forbi flyvraket og ned på østsiden. Der var stien igjen forbedret, og det var tatt vekk en del trær både i stien nedover og i skogsveien mot «Skaret». Videre var det meningen å gå kjappeste vei tilbake til bilen. Rett før bunn av bakken gikk det en tydelig sti innover mot Resasteienen. Jeg fulgte denne, og det var helt tydelig denne stien vi hadde sett folk på da vi gikk nede på myra. Denne stien var langt fra «tørr», men det var helt greit å komme innover. Dette er altså en kjapp vei opp til Resasteienen. Den flotte rundturen var litt kort. I fint turvær kunne vi ikke sette kursen hjem. Vi stoppet ved stien mot Fjogstadnuten og gikk innover og oppover. Det var hyggelig å krysse den lille heia. Dalsnuten var godt synlig der den ligger og stenger for utsikten mot havet. Hva om vi la turen opp på toppen også. Bestyrerinnen var villig til å forsøke seg oppover. Midt i bakken ble det stopp for drikke og noen kjeksbiter. Det hjalp, og vi kom til toppen uten problem. Nedover la vi turen rundt Revholen, og fikk en fin tur mot Gramstad i sol og varme. Turen rund Resasteienen og Skjørestadfjellet var kort, men med Fjogstadnuten og Dalsnuten i tillegg ble det en bra dagstur.

En flott tur - midt i byen. Mars har meldt sin ankomst, og på Jæren er dette en vårmåned. Nå er våren likevel ikke helt på plass. Det er kaldt – til å være i mars og på Jæren. Rundt null på natten, og selv om det blir varmt i sola, så blir det fortsatt glatt og iset enkelte plasser. Det fikk meg til å tenke på en av mine faste vårturer. Fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og tilbake til Gramstad. En ikke helt enkel tur, med en del stigning og noen utfordringer på vei ned mot Dalevann. Avhengig av stivalget og hvor heldig jeg er... Det var meldt sol og opphold. Nettopp slik vær jeg liker på denne turen. Nå var det muligens noe våtere enn det burde være, men vanntette sko pleier å redde dagen. Det var andre på tur denne dagen. Ikke like mange som på en god dag, men en del ville mot Dalsnuten. Veien og stien mot Resasteienen tar også innover mot Dalsnuten, men heldigvis ikke over toppen. Første mål: Resasteinen. En drøy bakke opp, og litt «spennende» for meg som ikke liker høyde. Andre løper både opp og ned. Ikke forstår jeg det går godt, men jeg ikke hørt om noen som har skadet seg her. Jeg går likevel «forsiktig». Den T-merkede stien fortsetter opp til Skjørestadfjellet og videre – ned og opp – til Jødestadfjellet og så skikkelig bratt ned til Dalevatnet. Opp gjennom årene, og det er blitt noen år etterhvert, har jeg forsøkt å finne beste måte å komme fra Skjørestadfjellet til Dalevatn. Det er enkelt å unngå bratthenget på nordsiden av Jødestadfjellet. Det er bare å ta til høyre – mor nord – nede i dumpa på en liten myr og rundt en kolle. Rett over myra, som bare er 100 meter, går det god sti. Problemet er at denne stien , som går over i en skogsvei, svinger mot øst. Stikk motsatt retning av hva jeg skal. Jeg vil mot vest og Dalevatnet. Jeg har noen ganger kjempet meg gjennom granskogen og kommet inn på den T-merkede stien oppe i lia. Etter hvert har jeg lært at det lønner seg å følge skogsveien til den treffer en vei som gå mot Dalevatn. Problemet er at veien forsvinner et stykke nede i lia. Sist jeg gikk her holdt jeg mer mot nord rett etter at jeg hadde krysset en grøft, og kom ned til vannet ganske greit. Denne gangen fulgte jeg samme opplegg, bare mer mot nord og kom inn på en traktor»vei» som nedover. Og nede ved vannet var det ikke langt til stien. Tidsmessig er jeg i tvil om dette stivalget går kjappere enn å ta rett over Jødestadfjellet og ned, men det er i hvert fall ingen bratte skrenter med fritt fall til venstre. Problemet denne gangen var all sorpa i veien. Jeg måtte gå inn i krattet for å komme fram, og plutselig var brillene vekk. Det tok litt tid før jeg fant brillene, de hadde havnet et stykke fra meg. Fra Dalevatn fulgte jeg veien ned til Kjerdal og videre ut mot Dale. Så var det stien opp mot Dalsnuten/Revholen. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle legge turen om Dalsnuten – 300 høydemeter lengre oppe. Det ble til at jeg tok turen over toppen. Det gjorde turen til en «langtur» med en del høydemeter. Jeg var godt fornøyd med dagens tur da jeg sto ved bilene, mer enn tre og en halv timer etter at jeg hadde startet.

Med Sigbjørn på vintertur. Endelig så det ut som om det skulle bli mulig med en tur i høyden. Hjemme hadde vinteren trukket vekk, jeg måtte til Brekko for å finne snø, og selv der forsvant snøen med sol og varme. Lørdag meldte YR om vind men med sol og varmegrader. Vinden kulle kunne komme opp i stiv kuling i kastene. På det jevne ville den være 10-12 m/sek, noe som ikke hindrer tur. Jeg gledet meg til turen, og pakket sekken tidlig. Selv om sekken ligger ferdig pakket nesten hele tiden, sjekker jeg innholdet, og tar med ny saft. Om vinteren fyller jeg en aluminiums flaske i vattbeholder med varm saft. Den er som regel drikke klar, men varm når jeg trenger påfyll. Det blir mindre og mindre stopp underveis. Selv på en tre – treogenhalv times tur, blir det ofte ikke noen stopp for drikking, og saften blir med hjem. Siden jeg var klar til å dra, gjensto bare å finne ut hvor. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen til Gramstad og gå tre eller fire topper. Mattisrudlå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og så muligens Dalsnuten som avslutning. Før jeg kom meg ut, ringte Sigbjørn, min svoger, og han ville gjerne være med. Vi ble altså to på tur denne dagen. Nå hadde Sigbjørn ikke gått inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå, så dette ville bli en ny tur for ham. På Gramstad var det ikke svært mange biler, men det var folk på tur. Det så også ut som om det var folk på vei mot Mattisrudlå via Paradisskaret og Rindå. Vi startet opp bakken mot Bjørndalsfjellet. Vinden rusket godt i klærne, men jeg så likevel fram til turen. Bare et lite stykke oppe i bakken var det is på en «floe». Dette tydet ikke godt. I stien oppover var det mye is og snø. Så mye at jeg nok hadde snudd – om jeg hadde gått alene. Vi kom oss – selvsagt – greit opp til Bjørndalsmyra, selv om det nok ikke gikk like fort som vanlig. Vi måtte gå forsiktig og holde øye med hvor vi satte støvlene. Det var tungt å komme inn myra og det ble mer og mer snø oppe i høyden. Vi bestemte oss for ikke å gå det lille stykket videre mot Mattisrudlå, men satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Oppe på bare fjellet fikk vi vinden skikkelig på oss. Samtidig var det mye is i stien. Det ble til at vi gikk ned fra fjellet og tilbake til myra, og videre ned til veien. Forsiktig og sakte. Nede ved veien var det igjen bra forhold, og vi ble enige om å ta turen over Fjogstadnuten. Det ville blitt en litt for kort tur med bare Mattisrudlå. Over Fjogstadnuten var det omtrent bart. Det lå litt is nede i søkkene, men stien var grei å gå. Det er jo ikke lange stykket fra veien til Revesholen, og da vi fikk se folk på toppen av Dalsnuten bestemte vi oss for å forsøke den også. Det lå noe is på enkelte av trinnene oppover mot toppen, men det var helt greit å komme opp. Det var andre øverst, men for oss ble det et kort opphold. Vinden var kald, og vi var varme etter bakken opp. Det var tre topper, og fortsatt var vi begge i fin form. Hva med å ta seg bort til Øvre Eikenuten også? Det går litt opp og ned og over en del myrer mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men vi fikk med oss den toppen også. Likevel ble det ikke mer enn 8-9 kilometer tilsammen. At vi brukte to og en halv time på turen, nevnes bare sånn i forbifarten.

Tradisjoner er viktige. Det vil muligens overraske noen at jeg – fortsatt – går skiturer. Det overrasker meg også. Rundt om i Norge er det sikkert tusenvis av menn på min alder og eldre som fortsatt bruker mange timer på ski. Antakelig synes de fleste av disse at skitur er toppen. Det er ikke like sikkert at så mange fra min landsdel opplever ski og snø som like kjekt. Jeg kjenner flere som fortsatt bruker ski jevnlig og som deltar i Sesilåmi, og som er på min alder. Det er kjekke folk, som er aktive også utenom i skisesongen. For egen del, er ikke skitur det første jeg velger. Ikke det andre heller, for denne saks skyld. Likevel har det blitt en slags tradisjon med noen runder i Brekko, når vær og føre tillater. Det har antakelig vært dager med skiføre i Brekko tidligere, men jeg har konsentrert meg om å gå tur på beina og «glemt» ski og vinter. E kikk på værmeldingen og føremeldingen fra Brekko, fortalte meg at om jeg skulle få til en skitur, så burde jeg skynde meg. Alt lørdagen kunne det bli varmere, og de få centimeterne i Brekko med snø, kunne lett forsvinne. Det kan komme mer snø og skiføre, men våren er ikke langt vekk. Det tar litt tid å finne fram ski, staver, skisko og - ikke minst – skismøring. Med bare en eller to skiturer i året, ligger ikke utstyret helt øverst. Skismøring er jo egentlig en vitenskap, som jeg lett kunne unngå med smørefri ski. Som jeg også har. Det er et par Fischer fjellski, som ikke helt passe i sporene rundt Foretjørn i Brekko. Jeg har et par andre «billige» ski med egne skisko, men altså ikke smørefri. Heldigvis kan alder av og til være en fordel. Jeg har smurt noen ski opp gjennom årene, og treffer ofte sånn noenlunde. Brekko ligger et godt stykke inn av Ålgård, og noen meter høyere. Det hender at veien er snødekket fra E39, men denne gangen var det omtrent bar vei helt opp. Bare den siste bakken var dekket med snø og slaps. Det var ikke mange andre på ski denne dagen. Jeg var omtrent alene i løypa Det ble bare den korte løypa på meg denne gangen. Jeg så ikke syn på å stå ned de bratteste bakkene. Det var tung snø og vanskelig å få til skikkelige svinger. I sporet var det greit, med nesten tørr snø, og inne i skogen kom det ned mer fra trærne. Det var greit føre – i sporet. Der hadde jeg truffet med smøringen. Med godt føre ble det noen runder. Siste runden gikk litt tråere, og da var det begynt å bli så pass varmt at snøen i sporet også ble bløt. Det var antakelig tid for å smøre med klister. Heldigvis, og igjen er det erfaringen som slår til, så vet jeg at enkelte muskler blir temmelig stive dagene etter en skitur. Og spesielt den første for sesongen. Jeg hadde vett nok til å avslutte etter et par timer. Likevel var det ikke helt bra dagene etter. Årets første skitur.