REJOHN

Trening og botanikk. Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da? Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet. En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag. På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka. Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min. Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo... I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort? Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls. Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder. Normalt ville jeg ha tatt på et eller annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris. Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol, så var det varmt. Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol. Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer... Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai. Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting... Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.Les hele artikkelen

Fredagstur i fint vær. Fredag og fint vær, og selv om det har blitt et par timers jobbing hjemme lokker været meg på tur. Et kne som ikke helt har bestemt seg for å bli bedre eller dårligere, gjør det litt spennende. Vi det holde for en tur på et par timer eller så? Den siste tiden har det blitt mer tur enn før. Både onsdag og fredag, om været er på plass, i tillegg til lørdag og søndag. Helgeturene har jeg holdt på med i noen år, Det er ikke lett å legge vekk vaner som er så inngrodd. Blir det ikke tur en lørdag eller søndag, blir jeg sur... Med så pass mange turer, kan det bli mange like turer. Området rundt Dale/Li blir ofte brukt. Og ikke bare av meg. På parkeringsplassen ved Gramstad er det biler nesten alltid. Og parkeringsplassen ved Dale er ofte nesten full, spesielt om været er bra. Det er en tur ut fra Gramstad jeg ikke har sett syn på. Stigningen fra Paradis-skaret og opp til Mattisrudlå, synes jeg for bratt. Det er noen år siden jeg har gått - klatret opp her, men husker fortsatt dette som en bratt og luftig bakke. Jeg lurer på om den er blitt mer medgjørlig med årene? Jeg har aldri gått fra parkeringsplassen til Paradis-skaret før. En fin tur. Delvis på opparbeidet vei, men også en del stein og myr. Flatt og greit, men bakken ligger jo der. Jeg ble forbigått av en kar på flaten, og så ikke mer til ham før jeg kom opp mot Bjørndalsfjellet. Da kom han ned... Men hva med bakken. Den var like bratt. Jeg kom opp. Ikke uten å få pulsen på topp. Både på grunn av at bakken er bratt, men også på grunn av noen "luftige" partier. For folk uten problemer med høyder, er dette sikkert helt greit, men det er ikke like enkelt for meg. Det tar noe tid og sikre oppover. Helt greit det, egentlig for bakken er så pass bratt at det tar tid uansett. Det er ikke mer enn omtrent 250 høydemeter. All høyde mellom parkeringsplassen og toppen i en bakke. Litt tungt når en del er "klatring" - jeg må ta hendene til hjelp. Det er noen småbakker opp og ned før den siste bakken opp til Bjørndalsfjellet. Her treffer jeg en kar med en hund, og får en liten pause - og en hyggelig prat. Han er på sin fjerde tur til Bjørndalsfjellet denne uka. Det er godt gjort. Nedover mot veien går jeg og lurer på om jeg skal forlenge turen over Fjogstadfjellet. Det var opprinnelig meningen, men..... Været avgjør. Det er sol og varmt. Selv om det blåser, så går jeg uten jakke. Det ble en tur rundt Fjogstadnuten. Rett oppe i lia over veien, treffer jeg igjen karen fra toppen. Han satt med kaffekoppen. Jeg fortsatte videre over flaten mot Revholstjørn. Her fikk jeg vinden bakfra, og det hadde blåst opp siden jeg var på toppen. Det blåste så pass sterkt at jeg måtte ta støttesteg et par ganger. På tross av mange biler på parkeringsplassen, har jeg ikke truffet mange folk. Bare noen ganske få. Det er heller ingen andre på tur før jeg er nesten til Gramstad, selv om jeg kan se folk i veggen opp mot Dalsnuten. Oppover og nedover hadde jeg glemt kneet som ikke er helt på plass. På veien mot Gramstad kunne jeg igjen kjenne det. Smerten sitter under kneskålen. Det stikker. Det blir enten bedre eller verre. Vi får se. På Gramstad var det nesten like menge biler som da jeg gikk. På en vanlig fredag, men med godt vær...Les hele artikkelen

Kjerrag: Øygardsstølen (parkeringsplassen) ligger opp av Lysebotn på sørsiden. På veien mellom Sirdal og Lysebotn - umulig å overse... Veien mellom Lysebotn og Sirdal er merket og bare tar av fra "hovedveien" bare et kort stykke fra der veien mellom Valle i Setesdal og Sirdal komme ned fra heia. Og det er jo ikke lange stykket mellom Valle og Nissedal - om jeg tenker på rette stedet. Begge disse fjellovergangene blir brøytet i disse dager, og vil være åpne når dere er på tur. Se https://www.nrk.no/rogaland/se-video_-veien-mot-lysebotn-1.13509163 Det er mindre snø enn vanlig i heia, men mai er ikke måneden for fjellturer. Likevel vil det være folk på vei mot Kjerrag, bare været er bra. Prekestolen er i dag et helårs turmål, og ligger på 600 moh mot 1000 moh for Kjerrag. Grunn til at jeg anbefaler å bruke STFs ubetjente hytter - Langavatn og Blåfjellenden, er at det på hyttene er et helt spesielt og hyggelig miljø. For min del synes jeg det er mye mer interessant å vise fram selv- og ubetjente hytter til utenlandske gjester. Disse hytten er basert på dugnad og felleskap og har et nok så spesielt miljø. Og så er jo turen fra Øygardsstølen til Flørli om Blåfjellenden en skikkelig fjelltur i tillegg.

Det går muligens tre dager for å få med seg Prekestolen og Kjerrag, avhengig av hvor du kommer fra og hvor du skal etterpå.. Det er omtrent 4-5 timers kjøring mellom de to parkeringsplassene, og tiden du bruker er også avhengig av hvor og hvordan du har tenkt å overnatte, Når det gjelder tidsbruken for å komme fram og tilbake til Prekestolen og Kjerrag, så er den avhengig av form og vekt på sekk.... Det regnes med to timer hver vei til Prekestolen og 5 timer totalt til Kjerrag. (Noe som betinger lett sekk og god form, eller regn med 6-7 timer.) Er din venn (og du) vant med fjell og fottur, så kan jeg anbefale å ta turen til Kjerrag som en fjelltur. Båt til Lysebotn, drosje opp til Øygardsstølen gå til Kjerrag og videre til STF hytte - Langavatn (5-6 timer), Dagen etter ned til STF hytte Blåfjellenden med ny overnatting (3-4 timer) og så tilbake til Flørli (5-6 timer) (og eventuelt trappene - 4444 trappetrinn til Fjorden) og båt tilbake til bilene.

Nesten all behandlet mat vil vel holde i 3-4 dager, pølser stekt kjøtt og liknende. (Kylling og fisk vil jeg holde meg unna) Og om det ikke er bra, så vil nesa fortelle det rimelig kjapt... Jeg har selv hatt Fjordland i sekken i 3 dager, med opp mot 25 grader i lufta.

Sammen med den gode gjengen. Denne dagen var det svoger, svigerinne, bestyrerinne og - meg, som skulle på tur. Tidlig søndags morgen, spurte Svoger og det ville være mulig å bli med på søndagsturen. Det var ikke bare mulig men svært kjekt at svoger og svigerinne ville være med. Vi skal sammen til alpene en uke i sommer. I følge Helge - reiseleder, bør vi være i grei form for å ha virkelig glede av oppholdet i alpene. Det betyr treningsturer. Siden bestyrerinnen fortsatt er i "fast arbeid" og ikke pensjonist, så må turene helst gå på søndagene. Det har blitt noen turer så langt denne våren. Alt lørdagskveld, etter en sjekk av værmeldingen, ble det kart at Vådlansnuten ville bli søndagens turmål. Værmeldingen var klar på at det ville bli en fin dag. På morgenen hjemme var det ikke like sikkert. Overskyet eller tåke var det som vi ble servert. Med bakgrunn i erfaring, mente vi alle at det ville være blå himmel i heia. Og det var vi fikk. På parkeringsplassen var det varmt og ikke en sky på himmelen. På grunn av andre forpliktelser, måtte vi avgårde tidlig. Svoger og frue stilte velvillig opp - tidlig. Tørt i bakken og lite vind, gjorde i hvert fall starten på dagen til omtrent perfekt. Det er kjekt å gå når alt stemmer. Fredelig, nesten bare lyd fra småfugler og bekken. Ingen andre, selv om det var en del biler på parkeringsplassen. Godt turfølge og passe fart. Det gir en god start. Nå er ikke turen opp til Vådlandsnuten av de lengste eller tyngste, men så avgjort en "søndagstur" på oppmot 4 timer. Det g ir ikke mye mer enn 2,5 kilometer i timen, men her er terrenget så pass "tungt" at det er greit nok. Første turen oppover, gir som regel en liten overraskelse når det gjelder snø. Nesten alltid på første turen, og gjerne på andre turen også, ligger det snø i stien. Spesielt øverst. Toppen er jo tross alt på 802 meter over havet. Slik var det også i år. Den øverst fonna, i den lille dalen mellom Vådlandsnutene, var på plass. Bratt som vanlig.... Det var ikke mange utenom oss denne dagen på tur mot toppen. Vi møtte en håndfull - nok så nøyaktig. en av de vi traff, ansatt i Klepp Kommune, vår kommune, må være i mer enn bra form. Han hadde startet ved Madlandsvannet, og gått opp Tverromdalen, og da vi møtte ham ovenfor inndra Fisketjønn, hadde han ikke gått mer enn ca 3 - 4 timer. Sprekt gjort. Det skyet til utover dagen, og det kom noen små svarte skyer innover heia. Vi lurte på om det ville komme regn, men turen gikk uten nedbør. Det var noen øyeblikk med sol, hvor det var sommer, og hvor jeg savnet kortbuksa. Tidlig på 70 tallet tok jeg noen bilder fra en tur i samme området. Jeg tok noen nye bilder for sammenlikning. Den største endringen er selvsagt Fisketjønnbu som nå er vekk. Dette var en mye benyttet hytte på 50 og 60 tallet. Det var kø utenfor Turistforeningen for å sikre billetter til hytta i helgene. Om vinteren var det snø i Madland. Det var utfartsområdet for store deler av regionen. Folksomt var bare fornavnet. Det var kø av biler ned til gårdene på Madland. Bare historie i dag, men det er håp om at Madlandsheia igjen blir et utfartssted. I hvert fall virker det som om det blir mer og mer folk. Og flere tar turen rundt Rolighetsdalen og Hanklatjørna enn før. Det hjelper å T-merke stiene ser det ut til. Les hele artikkelen

Tradisjonstur til Huldrehaugane. Sommer i lavlandet og fortsatt vinter i fjellet. Hva gjør man da? Fidjadalen ligger jo der. Ikke høyt over havet, men så avgjort "fjell". Det har jo også blitt en tradisjon med en overnattingstur på våren inne ved Huldrehaugene. Med det fine været vi har vært velsignet med, kunne det passe med den tradisjonelle turen. Nå er vi pensjonister ikke bundet av dag og tid. Jeg har riktignok en del "plikter", men det mulig å omgå disse til en viss grad. Planlegging er ikke min styrke. Jeg gikk og tenkte at det på mange måter kunne passe bra å ta turen fra fredag til lørdag. Helt til jeg tilfeldig kom til å kikke på kjøleskapsdøra. Invitasjon til konfirmasjon på lørdag - tidlig.... Med obligatorisk oppmøte. Der røk den turen - men kunne den gjennomføres torsdag - fredag? Det var ikke noe i veien for det, bortsett fra at jeg alt hadde holdt på et par timer med styrkettrening. Og at min mor venter besøk fra meg, slik at jeg ikke kunne starte før nærmere 4. Fortsatt var værmeldingen den aller beste. Sol, lite vind og varmt. Det med varme. må tas med en klype salt inne i Fidjadalen. Her kommer "kaldraset" fra den snødekkede heia om kvelden, og temperaturen detter ofte ganske mange grader. Jeg pakket det meste før jeg reiste innover mot opphavet, og handlet på veien. Klokka 4 var jeg i gang. Med erfaring fra noen overnattinger gjennom en del år, har jeg anskaffet en sovepose som tåler noen kuldegrader. Dunpose - på grunn av vekt. Og vekt er et problem. Jeg er ikke sikker på hvor mange kilo Para Rangeren veier til slutt, men det må bli godt over 15 kilo. Det merket jeg da jeg endelig satte sekken fra meg inne i dalen. Da manglet overskuddet, og etter å ha sittet sammenkrøket og spist, var det vanskelig å få rettet opp ryggen... Da lurte jeg på hvor mange ganger til, jeg skal få oppleve Fidjadalen på våren.D Det ble en rolig kveld - uten mange lyder og uten andre. Det er helt greit å bare være i eget selskap. Dessverre er nettene ofte lange. Det er alltid en stein eller rot på feil plass. Og selv med godt underlag, blir det hardt. enne gangen var det en opplevelse. Innover i kveldslys var skikkelig kjekt. Våren var ikke kommet spesielt langt, men småfuglene kvitret og det var så vidt grønt på noen trær. I varmen og uten vind, ble det - en opplevelse. Nesten frost på morgenen. Te og litt mat laget fra soveposen. Et par timer med søvn inne i mellom. Pakking og avgang... Det går smått med tung sekk. Jeg setter føttene forsiktig for ikke å tråkke over eller gli ut. Spesielt ura under Månvann tar tid. Også på returen fikk jeg noen fine opplevelser. Det er greit - kjekt - å gå slik alene i finværet. Og naturen rundt Mån er jo også noe å ta med seg. Ved garden traff jeg to karer som jobbet med hytta på Mån. De satt i sola og spiste. Det er slik heia er når alt stemmer. Sol, blå himmel, så stille at elva nedforbi bråker. Da er det mulig å finne roen. Jeg har jogget nedover bakkene mot parkeringsplassen. Ikke denne gangen. Med tung sekk, ble det å plassere beina forsiktig. Vi fikk noen hyggelige minutter. Vi hadde, selvsagt, felles kjente. Tiden i hyggelig selskap gikk fort. Jeg heiv sekken i bilen. men stoppet opp et øyeblikk og kikket meg rundt. Denne turen hadde virkelig vært en fin opplevelse. Jeg håper også å få tilsvarende turer i fremtiden.Les hele artikkelen

For Pictures from Kjerrag:

Fin tur i fint vær i fint selskap. 1. mai, fint vær og gode greier. Det må jo bli en tur. Nå har det blitt mange timer med fjellsko på beina de siste dagene. Ikke helt i full fart, men likevel mange turer. Ståle Pollestad inviterte til en tur til Bynuten, jeg var selvsagt interessert, men usikker på om det var et riktig valg å gå sammen med mange andre. Det var snakk om å bruke 4 timer på turen. Selv om det går senere enn før fram og tilbake til Bynuten, så ville 4 timer bety nok en tur i rolig tempo. Jeg så helst for meg en tur i bra fart... Det ville jo uansett være kjekt å treffe Ståle, som jeg jo har fulgt på Facebook en stund. Jeg kunne jo møte opp klokka 10:30 snakke med folka og ta avgårde på egenhånd. Kjekt med planer. Jeg traff folka, og snakket med flere. Og startet oppover bakken - med gjengen etter. Det var jo ikke meningen at jeg skulle dra opp tempoet. Det ble heller litt annerledes opp mot toppen - de dro rett fra meg. Mn kondisjon holler ikke i det hele tatt mot disse folka. Gjengen hadde ikke problemer i det hele tatt med å holde følge, selv om det nok for noen var litt hurtigere enn det de haddde tenkt. Og vi holdt tempoet. I bakken opp mot fossen var det ikke jeg som bestemte tempoet - for å si det sånn. Bortover flyene gikk det adskillig bedre, her kom jeg meg i front og holdt et bra, men ikke helt topptempo. Det ville fortsatt holde til omtrent tre timer - i stede for fire timer - fram og tilbake. En liten pause under fossen gjorde nok at de fleste så på fortsettelsen med godt mot. Innover Svartedalen gikk deet greit. Litt spesielt at det ikke lå en fonn i søre enden av vannet. Det var spor av s nø, men det var snø og haggel som var kommet siste uke. Med en så pass stor gjeng som vi var, er det lett å høre om farten er høyere en den bør være. Når det blir taust bak, går det for fort. Opp mot toppen gikk praten, selv om farten ikke var merkbart dårligere enn tidligere. På toppen var det på tide å si takk for følget. Gjengen ville mot Selvikstakken, jeg tilbake samme vei som vi kom. Jeg håper de fikk en grei tur nedover og mot Selvikstakken. Ett stykke nede i bakken møtte jeg min bror og hans kone. De går en god del, og på lørdag var de på Preketolen. En fin tur uten for mye folk mente min bror. Til Bynuten går det antakelig bare en brøkdel av folkene sammenliknet med Prekestolen, men denne dagen var det mange som ville til topps. Jeg møtte mange nedover. Det må også ha vært en hel del folk innover mot Selvikstakken, for nede ved veien talte jeg over 80 biler. Det var fullt på parkeringsplassen, og det sto biler nedover veien. Jeg kan ikke huske at det har vært flere biler noen gang. Nedover Lyseveien var det tid for å tenke igjenom turen. Oppover hadde vi gått fortere enn det jeg vanlig vis bruker. Med noen små pauser og litt "svinn", var vi likevel oppe på 1 time og 38 minutter i følge de som holdt greie på tiden. Nedover gikk det litt raskere, men ikke mye. Selv med en stopp for å snakke med bror og svigerinne, brukte jeg så vidt halvannen time. Nå burde muligens Sandnes kommune vurdere å utvide parkeringsplassen. Etter mange dager på tur, var musklene i beina noe stive. Det var ikke like lett å komme ned bakkene. Det manglet liksom noe av kontrollen jeg vanligvis har. Oppover bakkene gikk det bedre enn ventet. Selv helt nede ved Lyseveien var det krefter og pust til å ta en siste liten spurt opp den siste bakken. Jeg har gått fortere, men det tror jeg var noen år siden. En kjekk tur, både opp og ned. Turen i selskap med gjengen til Ståle, var litt spesiell. Jeg har skjelden gått så fort i selskap med mange andre. Med mange i følge tar det vanligvis lengre tid enn det denne gjengen fikk til. Les hele artikkelen

En skikkelig fin tur på Høgjæren. Dagseddelen for søndag var satt opp med tur - sammen med bestyrerinnen. Det burde være en tur på minst to timer og litt stigning... Bestyrerinnen trener fortsatt til sommerens turer i alpene. Jeg har ingen ting i mot å være med bestyrerinnen på tur. Det er faktisk kjekt. Vi klarer sammen holde et tempo som begge er fornøyd med, og det er jo greit å ha noen som setter pris på å bli vist utsikten av og til. Spesielt i bratte bakker... Ulvarudlå er en av de mer markerte toppene på høgjæren, over 400 moh. Utsikten en klar dag i mai, er ganske spesiell. Det er lite mellom toppen og horisonten ett stykke ute i havet. Og i mellom ligger hele flate Jæren. I tillegg betyr rundturen en hel del bakker opp - og ned, og mye tur i høghei terreng. Grass, stein og myr. I solskinn er dette terrenget en ønskeplass for meg. Det er kjekt å gå å stige mellom steiner og myr. Det var en bil i tillegg til vår på Tjåland. Og det blåste litt, en kald vind før vi fikk opp varmen. Siden det går greit oppover om trent fra start, så blir i hvert fall jeg varm temmelig fort. Etter å ha gått her et par ganger, kjenner vi veien, og det går mindre tid til å finne fram. Både bestyrerinnen og jeg følte at det gikk greit og fort å komme opp i høyden. For så å ta fatt på noen ganske bratte bakker... Denne søndagen ville det bare være oss to på tur. Helt greit, da får vi bestemme det meste... Slike bakker blir lettere å gå jo fler ganger jeg bruker de. Bakkene opp mot Ulvarudlå er egentlig helt greie, bortsett fra for de som ikke helt er venner med stup og ufser... Denne gangen klarte vi å holde et tempo som brakte oss opp med pulsen under kontroll. Det er enklere å fortsette å gå oppover om pulsen holder seg på et rimelig nivå. På toppen skrev bestyrerinnen oss inn i boka, og hun fikk stemplet boka, som bevis på at vi hadde vært der. Litt under toppen er det en mur, antakelig rester av en høyløe, eller en inngjeding for å holde dyr sammen om natta. Det var rovdyr i disse heiene i gamle dager. Vi trengte ikke beskyttelse mot rovdyr, men vinden var kald. Vi satte oss til i sola med te og kjeks. Jeg pleier ikke å ta pauser, men det er kjekt å sitte slik sammen med bestyrerinnen. Nedover mot Aurenes er det greit å gå så lenge det er sånn noenkunde tørt, men her er det en god del myrhull som kan være dype. Lengre nede begynner veien, og herfra og tilbake til bilene går stien gjennom gårdstun og langs Tjålandsvannet på gammel gårdsvei. Helt greit å gå, selv om en del grantrær har vokst nesten over veien. Tilbake til bilen var vi etter ca 2 1/2 time med grei fart. Det hadde vært en skikkelig fin tur. Det burde liksom ha vært mange flere på en så fin dag. Les hele artikkelen

Broderen på tur rundt Li igjen. Broderen mener han trenger trening. Rundt Li er en skikkelig treningstur. Så avgjort ingen lett tur. Den krever god kondisjon og gode bein. Det mener broderen han mangler, og har derfor ligget unna "langturer" på mer enn 2 timer. Det har helst blitt nok så enkle turer på høgjæren. Broderen mente det var en god stund siden vi hadde tatt turen rundt Li sammen. Et dykk i arkivet ga kjapt svaret. November, 5 måneder siden, var siste gang vi gikk turen sammen. Ikke rart broderen har litt problemer med både lengden på turen - og kondisjonen. Hvor tørt det egentlig var, gjensto og se... Broderen hadde et hallingkast oppe i henget tidligere. Han ble skeptisk til hele turen. Noe han egentlig ikke er alene om. Bestyrerinnen har heller ikke særlig lyst til å være med her. Hun hadde også en episode ned en trestige... Det var likevel dagen for en tur langs fjorden og over toppen på Lifjellet. Været var meldt strålende. Sol og noe varme, og helst lite vind. Perfekte forhold for en lørdagstur. Det gikk nå godt med begge, men skepsisen henger igjen. Det var en fin dag for tur, og siden vi alt hadde bestemt hvor turen skulle gå, var det bare å komme i gang. På Dale var gjengen med hunder i full gang, med prat og kaffe. De pleier å være på parkeringsplassen minst til vi er tilbake. Vi får se om det stemmer denne gangen. Det var også andre folk på tur denne dagen. Vi hadde et par foran oss omtrent hele veien. Og det kom noen som for forbi. Vi tok det med ro... Sol og varme gir tørre svaberg, og da er det er egentlig greit å komme fram den vanlige stien langs fjorden. Det var oppe i henget broderen hadde sin traumatisk opplevelse, og det var med en viss spenning vi tok oss over berget og ned langs hjelpeståltråden. Selvsagt uten det minste uhell. Det gikk likevel forsiktig nedover mot Revesdal og vidre utover mot Einerneset. Vi hadde hatt skyer tidlig på dagen. Ikke mldt av yr, men... Det klaret opp da vi startet på bakken opp mot toppen, og de plassene sola kom igjennom varmte den godt. Den måtte av igjen ikke langt under toppen. Da steikte sola... Over skogen overtok vinden, heldigvis kom den bakfra. Det ble ikke kaldt, men da vi tok en liten pause øverst, kom jakken på. Det var kjekt å være med broderen på tur rundt Li igjen. Selv om dette er en tung tur, blir det tid til litt prat. Og i godt vær, er det egentlig helt greit å ta det med ro. Nå syntes muligens broderen at vi ikke tok det med ro. Det er forskjellen på å trene og å gå tur 5 ganger i uka mot en. Det blir litt forskjell på kondisjonen. Nedover bakkene gikk det greit. Broderen var ikke sikker på om han var i stand til å "jogge" ned siste bakken. Selvsagt gikk det greit - vi kom ned i god stil. Til en parkeeringsplasse omtrent full - en lørdag. Les hele artikkelen

Not so easy... You have to have a "spesial" driverslisence to transport people...

It is easy to rent å minibus with driver, but expensiv....

Og været ble ikke helt som bestilt. Turen til Vårlivarden var en vanlig tur for meg for 20 år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke har vært der siden. Det kan ha noe med lengden på turen. Under to timer fra Øvre Hetland, og når jeg bare fikk en par turer i uka, ønsket jeg litt lengre tur når jeg først var i gang. Som pensjonist med mulighet for tur når som helst, blir det ofte "når som helst". Denne uka blir det antakelig minst 4 turer. Til nå har jeg vært på to turer, og fortsatt har vi lørdag og søndag med god værmelding. Mandag 1. mai er selvsagt også "turdag", men det blir neste uke... Men det kan ikke bli skikkelig lange turer hver gang. Det blir rett og slett for mye. Med to treningsdager i tillegg, blir det lett for lite tid til restitusjon. Onsdag var det litt under to timer, og jeg mente det ville passe med en tilsvarende lengde på turen på fredagen. Og med værmeldingen Yr vartet opp med, var det ingen grunn til å sitte hjemme. Sol, lite vind og ikke nedbør, men som nevnt noen ganger, yr er ikke feilfri. Vårlivarden var en "glemt" tur. Det tror jeg muligens henger sammen med en utglidning en vinterdag med frost og is - og stup til venstre.... På tørt føre og med sol, burde det være greit å gjenoppdage denne turen. På parkeringsplassen på øvre Hetland, var det bare en bil utenom min. Jeg traff likevel noen folk - heldigvis. På vei oppover kom det en kar springende oppover. I god fart. Litt lengre oppe stoppet jeg for å ta bilde.... Kamera var vekk - tapt, mistet...Jeg var godt over halvveis oppe, og vurderte om jeg skulle snu for å lete. Med så pass få folk, var muligheten liten for at noen stakk av med kameraet, om de altså fant det. Jeg fortsatte. Karen som jogget forbi, kom i mot. Jeg nevnte at jeg hadde mistet kamera, og vi ble enige om han skulle legge det under bilen om det dukket opp. For å si det enkelt. Det siste stykket opp over mot toppen hadde jeg andre ting å tenke på enn kamera. Det var blitt adskillig brattere på 20-25 år. Jeg husket bakkene, men ikke at de var så bratte, og så mange. Jeg gikk og gruet meg for nedturen. Det er som regel enklere og gå opp bratte bakker enn ned. I øst var det noen mørke skyer - og de kom nærmere. Jeg gikk og lurte på om det ville komme noe regn. Det så slik ut. Yr hadde med andre ord litt feil denne dagen også. Det kom ikke regn, sånn til å begynne med. Det kom snø. Hvite filler dalte ned fra himmelen. Helt greit det, for da er det ikke nødvendig med jakke... Men snø? Bakkene nedover var bratte, men merkelig nok var det egentlig greit å komme seg ned. Det var noen steg der jeg gikk svært forsiktig, og noen plasser brukte jeg buksebaken, men alt i alt, omtrent problemfritt. Jeg tror fortsatt det hadde vært vanskeligere om det hadde vært vått. Og vått ble det - lengre nede. Snøen gikk over til regn. Ikke mye, og ikke lenge, men nok til at steinene i stien ble sleipe og glatte. Fra der jeg oppdaget at kamera var vekk og nedover gikk det rolig for seg. Jeg sjekket om noen hadde hengt kameraet oppi trærne, og sjekke bakken for å se om det lå der. Ikke noe kamera å se. Og hva gjør jeg da - kamera må jeg jo ha. Under bilen lå kameraet...... Les hele artikkelen

The route thru Gloppedalen is 155 km and 3 1/2 hours.

Not the only problem. The road thru Dirdal is closed - an a detour to Vikeså and tru Gloppedalen is the rout to Sirdal and the Lyseroad.

Why use guide at all? The trail is well marked With red "T", and you can`t miss the parkingplace. The start of the trail is 2 1/2 hour from Stavanger. With 8 people you can rent two cars and drive there yourself. The problem might be the wether. If you are unlucy it mihgt snow...or you might have a temperature of 25 c. and sun. The tripp takes at least 5 hour, so you have to bring Food. There are a few small rivers, where you can get drinkingwater. (In ordinary wether, you can`t miss the direktion - the fjord on one side - 1000 meter down.)

Onsdagstur i finværet. Det har blitt vanlig med en onsdagstur, og om ikke broderen er opptatt, har vi tatt turen sammen. Det har blitt en del turer rundt på høgjæren. Forrige uke ble det en tur i vind og vær. Denne onsdagen var det sol og blå himmel som sto på menyen. Da måtte det bli en tur. og helst litt lenggre enn bare rundt på høgjæren. Broderen er skeptisk til langturer. Han mener han både mangler kondisjon og styrke i beina for turer på mer en et par timer. (Han tar selvsagt feil, men det er jo ikke helt nødvendig å gå "over sjø og land"... en vanlig onsdag.) Vi har tatt turen opp og ned til Bjørndalsfjellet - vel en time fra parkeringsplassen ved Gramstad og tilbake. Jeg hadde snakket om å forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Et par tre kilometer ekstra og antakelig ikke fullt to timer totalt. Det var ikke vanskelig å bli enige om en tur til Bjørndalsfjellet og rundt Fjogstadnuten. I det fine været var det bare kjekt, mente jeg. Broderen var noe med tilbakeholden.... På parkeringsplassen ved Gramstad var det biler, mer enn vanlig. Det fine været dro nok folk på tur. Oppover mot Bjørndalsfjellet traff vi en del folk. Som vanlig - etter hvert - en god del enslige jenter. Også denne gangen flere enslige jenter enn gutter - vi var jo to i følge. På spørsmål til to kjekke jenter vi traff, om andre enn pensjonister hadde anledning til tur en vanlig onsdag, var svaret at de var sykepleiere med vakter. Vi traff også en yngre mann med en liten jente - rundt et år - rett etter vi hadde passert Fjogstadnuten. Han var lærer og hadde fri denne dagen. Det var kjekt å være på tur med broderen. Han har nok noe dårligere kondisjon enn meg, derfor blir det rolige bakker for meg. Og det er jo helt greit. Det er ikke alltid like kjekt og halse opp bakkene med blodpumpa i 5. gir. Øverst på Bjørndalsfjellet traff vi to karer, De gikk vesentlig fortere enn oss nedover bakkene, men vi klarte så vidt å holde følge på flatene. Vår alder tilsier større forsiktighet enn for de som ennå ikke har levd 30 vintrer. Nede på veien fortsatte karene mot Gramstad og vi tok over veien opp mot Fjogstadnuten. Fortsatt med rolige, forsiktige steg oppover bakkene - for meg. Øverst fikk vi noe vind på oss, men det var aldti snakk om å ta på jekken. En tur i "sommerklær". Nedover mot Revholstjørnet kunne vi høre unger ved vannet. En hel barnehage hadde slått seg ned i sola. Og ungene så ut til å storkose seg. For oss, som ikke er unge, ble det en kort tur tilbake til parkeeringsplassen. I sol og ly for vinden ga de siste metrene en smak av varme dager. En fin og kjekk tur var over. Les hele artikkelen

Problemet på Turistforeningshytter er kaldt rennende vann på sommeren...

Dette har vi diskutert noen ganger, og jeg påstår fortsatt at en gjeng på tur har med mer enn det du finner i et middels stor sykehus i utviklingsland... Hva jeg har hatt bruk for er, pinsett, sårstrips og gnagsårplaster og selvsagt smertestillende (ibux). Det hender jeg savner noe til å ha på brannsår. Jeg kommer ofte borti ovnen, stekepanner, gryter og liknende som er brennvarme. finnes det noe som virker ?

Det finnes et flott turområde rett nord for Lillesand/Kristiansand. DNT Sør som er den lokale turistforeningen vil kunne gi opplysninger om ruter og liknende. I "heiene" er det lite trær og lite ly, de fleste bruker derfor hyttene til Turistforeningen. Noen bruker telt - tungt og de kommer ikke alltid like langt.... Hyttene er ikke lik betjente hytter i Sverige (har aldri vært der...) eller i Jotunheimen i Norge. Hytten er ubetjente (uten tilgang til mat) Andre betegnes som selvbetjente - med tilgang til mat. Du steller deg selv, lager mat, vasker opp, vasker hytta og rydder etter deg. (Oftest i sammen med kjekke folk du møtte på hytta.) Når det gjelder priser så betaler en voksen (Siden du alt er medlem) ca 250,- pr natt. Unger under 12 går gratis. En del av rutene til Stavanger turistforening er nettopp lagt opp for familie, med bare tre timer mellom hyttene. Se kartet over Frafjordheiene for eksempel. Om 250 (ca) er dyrt for en overnatting, er et spørsmål, som jeg nok ikke er den rette til å svare på, men for egen del er jeg ikke i tvil om at ungene som kommer til hyttene og treffer andre unger, stortrives. Hytter blir for mange (Norske og danske som har vært i Norge på tur noen ganger) det enkle og naturlige valget.

Det er mye snakk om støvler og sko, men jeg har "nesten" tatt på hoggorm noen ganger. Opp ura på våren kan gi noen overraskelser.... (Og jeg må legge til at i løpet av de over 30 årene jeg har gått i heia og i nærområdet - minst to ganger i uka, så har jeg aldri vært i nærheten av å bli bitt i foten.)

Snø hjemme, sol på Dale. Nå må noen ta ansvar. Det går ikke lenger. Værmeldingen følger ikke med på været.... Hvem bestilte snø levert på søndags morgen? Noen overstyrte værmelingen jeg leste på lørdagskvelden. Ikke et ord om snø. Regn, ja vel, men snø? Plenen var hvit. Hvor i all verden går søndagsturen når bakken er dekket med snø? Det måtte bli en treningstur rundt Li. En mil, mye opp og ned og tungt å gå. Treningstur. Jeg regnet egentlig ikke med at det ville være snø innover mot Sandnes og rundt Li. Det viste seg å stemme. Og nedbøren som ble meldt på lørdagskveld var erstattet med sol. Om ikke fra blå himmel, så i hvert fall inne i mellom hvite skyer - sånn i starten. Det var en del biler på Dale, og masse spor utover mot Bymarka. Jeg var litt tidligere ute enn vanlig, men en god del folk må ha stått opp med småfuglene. Noen som antakelig hadde vekket fuglene, var paret jeg traff ved Dalebukta. De hadde ligget i telt oppe ved senderen og var nå på vei mot bussen. Det hadde vært en natt med sludd, men i teltet hadde de hatt det helt greit. Utover langs fjorden og videre rundt Einerneset gikk jeg forbi en del folk. Det gikk helt greit - syntes jeg. Opp bakken går nok ikke like fort som for 20 år siden, men det går fortsatt å komme opp. Øverst var det omtrent ikke folk. Over skulderen fikk jeg øye på svarte og tunge skyer. Her var det bare å komme seg nedover mot skogen og bak fjellet før jeg fikk været over meg. Så langt rakk jeg ikke. Det begynte å hagle. Ikke nok til at jeg trengte jakken, men nok til at det svei i kjakene av og til. Det dårlige været varte bare minutter, så tittet sola atter fram. Midt i "den fordømte bakken" ble jeg raskt forbigått av et par. Det dårlige humøret ved å bli forbigått, varte lengre enn det dårlige været, nesten til jeg igjen tok innpå paret. Nedover kunne jeg, med god kjennskap til stien, holde høyere fart enn paret, men på flaten og på god sti holdt de høyere fart. Og sånn holdt vi på til parkeringsplassen.... Det artige var at det tross alt gikk greit unna. Da jeg kikket på klokka i bilene, var det f ortsatt noen minutter til ett. Det er ikke så veldig ofte jeg ser "12 et eller annet", på klokka etter en tur rundt Li. Det hjalp jo å ha pes fra toppen og ned, men for å komme ned før ett, må hele turen gå unna. I finvær og nesten god sti, var det helt greit med en kjapp tur. Les hele artikkelen

Våt jeans gir gnagsår på plasser som det i hvert fall ikke snakkes om i pent selskap....

En fin dag for tur. Værmeldingen var klar på at lørdagen ville det være sol og blå himmel, men vind. Ikke spesielt sterk vind, men nok til at det ville kjennes. Ikke helt innertier, nesten skivebom - sånn helt på slutten av turen. På bakgrunn av værmeldingen tok jeg kontakt med broderen, for å høre om vi ikke skulle ta en lørdagstur i stede for søndag... Værmeldingen var mye bedre for lørdagen enn for søndagen. Det syntes broderen var en god ide, men var usikker på om han ville kunne følge meg på en av mine lengre lørdagsturer. Han syntes en enkel tur på høgjæren ville være passe. Det er ingen dm ide å gå på høgjæren i godt vær. Høy himmel og vid utsikt er fordelene. Vinden kan være lei, om den blir strerk. Nå har vi gått rundturen en del ganger og i mer vind enn meldt. Det vil helst gå bra. Det var vår i lavlandet. Våren var Ikke fullt så langt kommet oppe i Topdal. Det var sol og vind på parkeringsplassen, og vi diskuterte hva vi skulle ha på av klær. Vi startet med ullbol under vindfleece. Det holdt så vidt opp første bakken. Vinden kom inn fra siden. Svinkald. Jeg måtte ta ned klaffene på lua for å holde høyre øre noenlunde varmt. Som vanlig - etter en stund kom varmen og det ble helt greit å gå, selv om det fortsatt blåste kaldt. Vi kom oss greit opp til Synesvarden. Vinden tok selvsagt godt over toppen, minst kuling. Og vinden hadde blåst bort alle andre. Ikke en kjeft å se. Det pleier da å være noen på tur en lørdag i bra vær - vinden var da ikke så ikke?. Vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Selv helt nede ved parkeringsplassen var det ikke folk. Vi kunne se en kar langt forran, det var alt. Først helt ute ved Steinkjerringå var det folk. en hel familie med far, mor og unger. Vi tok en kjapp pitstopp for påfyll av veske, og fortsatte mot Synesvarden. På denne delen av turen fikk vi vinden inn fra venstre. Da vi svingte opp mot toppen kunne vi se at himmelen var dekket av mørke skyer. Nedbør i sikte. Det var bare et spørsmål om når vi ville få "greiene" i hodet. Vi kom greit over toppen og et godt stykke nedover bakken mot topdal før vi måtte ta på jakken. Eller mer korrekt, hetta. Haggel.. Så det sang i hetta... Det sto ikke lenge på. Bare etter noen minutter skinte sola... Den siste bakken med 8-10 gjerdeklyvere, er tung. Heldigvis er det nedoverbakke det siste stykket mot bilen. Nede ved bilen kunne vi se at vi hadde brukt nesten 2 1/2 time, og hadde i snitt hatt en fart av 4-5 kilometer i timen. Egentlig ikke så galt, selv om broderen mener han fortsatt ttrenger en del trening for å kmme tilbake i form. Les hele artikkelen