REJOHN

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet. Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li. Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter. Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag. Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen. Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt. Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten. Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp. Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram. Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien. På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned. Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time. Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper. En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.

En tur i virkelig flott vårvær. Tidligere hendte det at jeg tok turen rundt Lifjellet både en og to ganger i uka. Det var liksom den «vanlige» turen. For 15-20 år siden var det en grei og kjapp tur som tok meg noe mindre tid enn i dag. I tillegg er turen etter hvert blitt «tung». Dette er ikke en tur der det er lett å løpe kjapt, eller nesten å ta kjappe skritt. Det er ikke så mye klatring, selv om det er lagt ut tau og satt opp kjetting et par plasser. Det er mye tråkking, over steiner, rundt steiner, opp og ned småkneiker og gjennom skog og over myrer. Turen er på omtrent 9 kilometer og for mange kan den ta 4-5 timer. Noe som gir 2 kilometer i timen, og som forteller litt om hvordan stien er. Det er likevel en kjekk tur, med utsikt over fjord og by – både Stavanger og Sandnes. Etter hvert har det blitt enklere og greiere å gå vinterturene i strandsonene til Nordsjøen. Der er det enkelt å finne en tur som passer, selv om det er frost og snø. I tillegg er det greiere - og lettere å gå 2-3 timer langs sjøen enn opp og ned rundt Lifjellet. Det betyr ikke at jeg glemmer gamle tradisjoner. Vårturen rundt Lifjellet har vært fast på programmet i mange år. Det er spesielt en bjørk – et stykke utover langs fjorden, som blir veldig tidlig grønn. Jeg prøver å få med med at det er en ensom grønn busk blandt alle bjørkene uten grønt i det hele tatt. Jeg gikk turen for et par uker siden, og da var det så vidt grønne skudd. Med mye flott vær kunne det faktisk være for sent å få med seg at bare denne busken er grønn, men det kunne jeg jo sjekke. En helt vanlig torsdag. Likevel var det masse biler på Dale. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange midt i uka noen gang før. Det var selvsagt været som fikk folk på tur. Det hadde vært noen dager med sol og blå himmel, og nesten vindstille. Virkelig godt vær for tur. Søsterhytta – dagturhytta i Sandnes -som ligger et stykke utenfor Dale, har blitt et velbrukt turmål for familier. Denne dagen var det flere familier på tur utover langs sjøen. Jeg går utenom den T-merkede stien et stykke langs sjøen. For å unngå noen heng i stien opp forbi. Det tar antakelig litt lengre tid å gå «min» sti, men det tar jeg greit inn ved å ta den gamle stien oppover bakken mot toppen. Sist jeg gikk her, var det fortsatt ganske bløtt i stien. Denne gangen var det tørt nesten over alt. Det gjør det lettere å ta seg fram. I tillegg så henger skoene bedre på tørt fjell og det gjør at jeg kan «korte» inn litt et par plasser. Ute på Einernestet gikk jeg forbi to karer- pensjonister, og som nå hadde tid til å gå litt lengre turer. Omtrent som meg. Det var de enste jeg møtte på til jeg kom nedover mot Dalevatn. Rett før jeg traff neste person – en jente med hund – møtte jeg huggormen. Den lå i stien, og jeg var bare centimeter fra å tråkke på dyret. Huggormen forsvant ganske kjapt ut i gresset, men jeg advarte likevel jenta med hund. Under Dalevatn, møtte jeg også to damer. De hadde kommet opp stien i skogen, og spurte om det ikke var en enklere vei nedover. De kunne jo følge veien, selv om det nok er noe lengre. Da jeg sto ved bilene, var blusen gjennomvåt av svette. Selv om det hadde vært kaldt å starte i kortbukse, så var virkelig turen en kortbuksetur. Det var varme og sol – en flott tur. Den første tur med en skikkelig smak av somme

En virkelig grei sesongstart. Værmeldingen var ganske bra. Det skulle bli opphold, med muligheter for litt sol, og best av alt, det skulle ikke regne. Vinden, som i noen dager har vært sterk, skulle også holde seg på et akseptabelt nivå. Med andre ord bra turvær. Det hadde ikke blitt noen tur dagen før, og siste turen var sammen med broderen. Den var heller ikke av de lengste. Det burde ligge tilrette for en grei lørdagstur. Selv om det bare var et par dager siden jeg broderen var på Gramstad og tok oss opp til Bjørndalsfjellet, så var den turen jeg tok sikte på. Jeg satset på å komme opp til Mattisrudlå før jeg tok mot Bjørndalsfjellet, og videre. Som vanlig var turen innover Bjørndalsmyra kjekk. Det går ikke så mye folk der, slik at det minner litt om «villmark» og ensomhet, selv om jeg ofte hører folk oppe på fjellet. Det siste stykket opp mot skaret under Mattisrudlå er ganske bratt, jeg kommer ikke opp der uten å få høy puls. Borte ved bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, var det folk. Ikke mange, og jeg vekslet noen ord med et par. De hadde ikke lagt merke til elglorten. Det ble en kjapp tur ned til veien, og det var aldri snakk om å ikke legge turen om Fjogstadnuten. Jeg var likevel ikke helt sikker på hvor jeg skulle videre. Jeg kunne ta til Dalsnuten, eller mot Resasteinen. Jeg tok mor Resasteinen over Løemyr og mot Sørdalsbakken. Det satt en hel gjeng oppe ved Resasteinen. De manglet fyrstikker, og jeg hadde heller ikke. Jeg har pakket ned en eske i sekken.... Uten at jeg hadde tenkt noe særlig over det, så var det den «vanlige» turen jeg så for meg. Opp til Skjørestadfjellet mot flyvraket og ned bakken mot «Skaret og tilbake mot Revholstjørn og veien mot Gramstad. På vei opp bakken tenkte jeg på om det ville være mulig å legge turen om Dalevatn og Dale – og opp bakken tilbake mot Revholdtjørn. Det ville i så fall bli en skikkelig langtur denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å ta ut på en så pass lang tur, men beina kjentes greie, og så langt var det ingen problemer med å fortsette. Det ble til at jeg gikk over småtoppene videre innover mot skaret i nordre enden av Jubemyr, og skogsveien som starter der. Som vanlig fulgte jeg denne veien til jeg traff på en annen skogsvei som går nedover mot Dalevatn. Denne gang fant jeg sti – dyretråkk omtrent hele veien nedover til den T-merkede stien ned fra Kjerdalsfjellet. Nå har jeg gått her så pass mange ganger at det vil være greit å merke dette strekket med noe. Denne gangen tok jeg veien ned til Kjerdal og videre til Dale. Jeg så ikke fram til bakken opp, men tok et skritt om gangen, og kom opp i god stil. Det gikk ikke spesielt fort. Oppover bakken hadde jeg følge av en polakk, som også var på tur. Han var nok i mye bedre form enn meg, men holdt seg bak og vi kom opp til stidelet mot Gramstad og Dalsnuten. Skulle jeg ta med den toppen også? Det ville i så fal bli en tur med mange høydemeter - i tillegg til mange kilometer i terreng. Det var kjekt å være på tur, beina hold bra, men det var ikke lenger snakk om kjappe steg opp bakkene. Det ble Dalsnuten, i «rolig» tempo,men med høy puls. Det var noen timer siden jeg startet mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Selv i rolig tempo, er jo ikke bakkene opp til toppen av Dalsnuten helt «umulige». Jeg kom opp – i selskap med mange andre. Det var nesten fullt av folk oppe mot toppen. Ned mot Revholstjørn gikk det greit og det siste stykket innover mot Gramstad går mye nedover. Noe jeg var glad for denne dagen. Tilsammen ble det fire og en halv time på beina, men antakelig ikke mer enn 15-16 kilometer. Høydemeter har jeg ikke kontroll på, men det ble noen bakker denne dagen. Det var lenge siden jeg hadde hat en så pass lang og tung dagsetappe. Det var kjekt å få bekreftet at kroppen fortsatt tillater slike turer.

En langtur fra Sælandsskogen Bestyrerinnen ville på søndagstur, men jeg hadde tenkt meg på en litt lengre tur. Jeg så for meg å gå innom fire støler og gårder fra Sælandsskogen. Turen til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og «Skogen», er omtrent 13-14 kilometer og det er en del bakker opp - og ned. Da jeg nevnte dette for Bestyrerinnen, var hun straks med på planene, og vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Det hadde ikke blitt noe av den samme turen, som de skulle ha gått tidligere i uka. De ville gjerne vare med på denne søndagsturen. Vi ble enige om å ta ut tidlig, og det morgenen etter at vi hadde stilt til sommertid. Sekken ble pakket ganske kjapt på søndagsmorgen. Hjemme var det så vidt varmegrader. Vi skulle ikke langt inn i Sælandsskogen før det ble kaldt og litt frost i bakken. Nå var værmeldingen god, med sol og lite skyer, men det skulle bli litt vind. Det ville uansett være bra turvær. Sigbjørn mente vi burde ta direkte opp mot Håfjell denne gangen, og ikke gå om Stølsletta og Ragnhildsstølen. Stien rett mot toppen starter bak orienteringsskiltet. Denne stien er brattere og antakelig ikke mye kortere enn den andre. Det er en lang bakke mot toppen. Litt spesielt er det at denne stien går forbi – rett under – den egentlige toppen på Blåfjell. Øverste toppen heter Håfjell, selv om det på skiltet står Blåfjell. Selv om det var litt is i stien, kom vi oss greit opp mot toppen. Det ble noen stopp for å beundre utsikten. Det er mulig å se store deler av Jæren fra toppen av Håfjell. (men bakken opp den veien var bratt og tung.) Denne gangen tok vi ikke oppom garden på Bjødnali. Vi gikk rett opp bakkene mot Ristølnuten. Bestyrerinnen samler fortsatt poeng, og satte pris på å få med seg selve toppen – og poengene, selv om det betydde en ekstra tur på 600 meter. Det blåste på toppen, og det var skikkelig kaldt i vinden, vi var glade for å kunne ta en pause i le av huset nede ved Ristøl. Denne gangen la vi turen rett over myrene mot Lauvlia, Vi fant til og med en god plass å komme oss over piggtråden mellom Lauvlia og Ristøl. Det tok egentlig ikke lange stunden å gå fra Ristøl til Lauvlia. Oppe på heie, ble det stopp. Midt i stien lå det en stålorm. Nå hender det at huggormer kan være uten «tegning» på ryggen, men denne var mindre og hadde mørk metallisk farge. Det var ellers en grei plass å stoppe opp. Terrenget og naturen her opp i heia, er flott, og denne dagen, med sol og blå himmel, var det kjekt å se heia igjen etter en lang vinter. Denne gangen ble det tid til en liten pause ved «Skogen», før vi forsatte rundt Engjavatnet og opp mot Jærbuskaret. Det er litt kjedelig å gå veien ned mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen. Fra Sjelset er det to kilometer til parkeringsplassen. På god vei og sti går det kjapt. Vi brukte omtrent fem timer på turen, i et ganske bra tempo, men med noen flotte og kjekke pauser. Denne turen er virkelig en perle, og jeg vil nok ta med meg denne flere ganger i år.

Vintertur i nærområdet. Det var en fredag med tindrende sol, frost, litt snø og lite vind. Jeg kunne ikke sitte inne i et slikt vær. Det måtte bli en tur denne dagen. Som vanlig var det ikke lett å finne et bra turmål. Med frost og litt snø, kunne det ikke bli en tur inne i landet. Det var muligens best ¨igjen ta en tur i havkanten, men hvor. Det hender jeg får noen gode ider, som vanligvis viser seg å ikke være spesielt gode – etter en liten stund. Denne gangen glimtet jeg til med å foreslå å gå runden fra Voll til Vasshus og videre langs ånå til Øksnevad, for å gå tilbake over Sveinsvollmarkene, med et lite besøk av Helleberget inne i mellom. Bestyrerinnen var klar for en slik tur i hennes nærområde, og mente vi fikk ta ut ganske kjapt. Nå pleier vi å ha følge med Sigbjørn og Anne Lise på disse vinterturene langs Figgen. Bestyrerinnen tok kontakt, og de ville gjerne vare med på denne turen. Vi har gått rundturen et par ganger før. Dette er en vintertur, og det bør være frost i bakken. En god del av turen går langs elva i kanten av dyrket mark. Nå er det fritt for å gå på dyrket mark om det frost, men enkelte deler av turen langs elva går også over nok så fuktige steder, om det altså er varmt. I tillegg vil jo bonden ha ut gjødselen på våren.... Denne gangen kom vi sammen på Voll, og tok sykkelstien mot Vasshus. Den går forbi Voll Ysteri, driver osteproduksjon der det gamle meieriet i Voll sto. Osten er bra den. Ved den gamle skolen på Vasshus, går det en traktorvei nedover mot Vasshusvatnet. Videre går det et tråkk langs Grudavatnet nedover langs en tarm av vatnet og mot Stangelandskanalen. På en liten høyde ligger det en krypinn, med noen små åpninger. Foran disse lå det denne gangen åte. Det er tydelig en plass fotografer ligger i skjul for å ta bilder av fugler – antakelig rovfugler. I følge kjentfolk, skal det være ørnereir i området. Det går greit å komme over Stangelandskanalen og videre langs elva nordover. Her er det lite sti og vi måtte gå ute i marka, som denne dagen var hardfrosset og det var ganske hardt for anklene, som fikk kjørt seg. Figgen er lakse-elv, og de fleste fiskeplassen har eget navn, som Svarthøl, Gardhøl, Steinhøl og Krokhøl i den rekkefølgen nordover. Rett ovenfor Øksnevad skole, ligger Asperhølen, og litt sør for denne ligger «gangsteinene». Det var godt over vannet denne dagen, og det er egentlig enkelt å komme fra nordsiden til sørsiden når steinen er så pass over vannet, men med frost og snø på toppen, så sto vi alle over forsøket på å krysse elva denne dagen. Fra elva ved Sandhøl, bar det over markene opp mot veien og videre mot Helleberget. Dette er en heller som var i bruk i eldre steinalder – for omtrent 6-8000 år siden – litt før min tid... I tillegg til helleren, ble Helleberget også brukt under krigen. Det er flere stillinger inne i berget. Med inngang fra «baksiden». Ved Helleberget sa vi farvel til elva, og tok oss videre mot Lea og Sveinsvoll. Først over noe utmark og gjennom en skogdott, før vi kom ut på gårdsvei, som igjen ledet oss ut på Leaveien. Det er ganske store åpne områder oppe i «høyden» over elva og Voll. Leanuten er 100 moh, men vi beveget oss på omtrent 50 moh. Fortsatt er det mye utmark, skog og myr, men mye er dyrket opp, bare de siste årene. Siste delen av turen går gjennom skog og over marker, og på en «skolevei» nedover mot Vasshus skole . Som nå er nedlagt. Tilbake i Voll, kunne vi igjen si takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise, og krysse av for nye 13-14 kilometer på beine.

Barfrost og topptur. En lang tur dagen før, gjorde at jeg ikke så fram til for mye tur denne dagen. Det kunne på mange måter passe bra bare med en kjapp og grei tur, men hva er nå det? En langtur er på over tre timer, og en kjapp tur er mindre enn to. Hva med tre eller fire topper med start fra Gramstad. Siden jeg hadde tilbrakt et par uker i syden, var det jo en stund siden jeg hadde forsøkt meg på den vanlig turen med fire nuter. En sjekk i loggen viste at jeg sist hadde gått denne turen i begynnelsen av februar. Det var på tide med et nytt forsøk. Det er jo alltid enkelt å planlegge. Det krever ingen krefter og tar kun kort tid – i forhold til å gå turen. Jeg tenkte på fire topper, og fabulerte om fem. Øvre Eikenuten ligger jo lagelig til for å bli tatt med. Det ble temmelig fort klart at denne dagen var ikke beina helt i form for en langtur. Det gikk trått oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Selv om jeg ikke gikk fort, ble det høy puls og tung pust. Turen dagen før hadde antakelig kostet mer enn jeg trodde. Oppe og innover Bjørndalsmyra, gikk det selvsagt mye greier. Myra var denne dagen frosset og det gikk lett å komme inn til enden og videre oppover bakkene mot Matisrudlå. Det var lett å se stien innover myra, men i bakken oppover, klarte jeg – igjen – å komme utenfor stien og måtte ta noen steg oppover for å komme på plass. Selv om jeg er god kjent i denne bakken, og har fulgt tråkket noen ganger, er det så pass utydelig at jeg fortsatt går litt utenom. I stien oppover mot Bjørndalsmyra, var det en del is. Det gikk helt greit å komme «forbi», men jeg lurte på hvor mye is det ville være videre. Fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser, men likevel greit å komme fram. Nedover mot veien måtte jeg gå «rundt» de samme plassene som på vei oppover, men sto likevel ganske kjapt på veien, og vurderte om jeg skulle gå videre mot Fjogstadnuten. Det ble selvsagt også en tur over Fjogstadnuten. På dette stykket var det ikke mye is, og med frost i bakken, gikk det både fort og greit å komme over myrsøkkene. Ved gjerdeklyveren på vei nedover mot Kvitemyr, var gjerdet vekk, og det var unødvendig å klyve over. Jeg lurer på om det gjerde har vært vekk en stund, og at jeg har tatt gjerdeklyveren unødvendig... Jeg var ikke sikker på om jeg burde ta oppom Dalsnuten denne gangen. Det er en drøy bakke opp, og dagsformen var ikke helt på plass. Det ble likevel til at jeg la turen opp på toppen opp og ned trappene mot Revholstjørn. Jeg kikket på klokka før jeg labbet i vei mot stien oppover. Det var i grunnen alt for tidlig på dagen til ikke å legge turen om toppen. Det gikk «sakte i bakken» oppover. Jeg hadde lite overskudd, og det tok tid å kravle seg opp brekkene mot toppen. Jeg kom selvsagt opp – og ned. Det siste stykket langs turveien mot Gramstad gikk greit. God vei og lite bakker oppover, gjorde at avslutningen på dagens tur i hvert fall gikk i et greit tempo. Det ble noe over tre timer, og ikke mye mer enn en mil denne dagen. Det var i grunnen nok.

Det kan skrives mye om turen fra Cooperativet til Puerto Rico, og det har jeg alt gjort. Dette er en tur jeg har skrevet om noen ganger, og som inngår som en tradisjonell tur når vi er på Gran Canaria. Det er likevel gode grunner for å skrive om turen en gang til. Dette er, etter min mening, en av de absolutt fineste turene vi går. Den har med «alt». Dette er en langtur på omtrent 24 kilometer, den har med en bakke og to, med omtrent 1000 høydemeter. Turen går gjennom et virkelig flott landskap, med skog, fjell og dype kløfter. Den er en utfordring for nesten alle, og den krever nok at de som går, er i rimelig god form, og helst er vant med litt lange turer. Det går minst 6 timer fra Mogan og til Natural Park viser seg i bakken ned mot Puerto Rico. Vi, det vil si Edvin som turleder, og meg, startet med en drosjetur denne gangen, og drosjen stoppet ved skiltet som viser vei mot Caminoen oppe i bakken omtrent kvart over ti. Fordelen med en litt tidlig start, er at deler av bakken tas i skygge. I sola oppover blir det hett, og selv i skyggen renner svetten. Det er en lang og bratt bakke. Stien oppover går i svinger, og det virker som om det aldri tar slutt. Det er alltid en ny sving, men et godt stykke oppe i lia, går stien over til andre siden, og her er det omtrent plant et stykke. Det stiger likevel temmelig bratt etter dette, opp til et juv. I dette elvejuvet var det tidligere litt busker og noen få blomster. Denne gangen var det tett med grønne busker og mange flotte blomster, noe som av og til gjorde det vanskelig å finne stien. Etter nok en bakke og flere svinger, dukker det opp en varde og en veiviser. Endelig opp.... Bortsett fra at fra der og videre går det stor sett slakt oppover, noe som gjør det ganske tungt, etter den lange og bratte bakken. Først ved «to rom og kjøkken» bærer det nedover. Høyeste punktet på turen er på omtrent 970 moh. Vi har gått oppe over bakkene mot «to rom og kjøkken» noen ganger. Som oftest har det vært ganske tørt og lite grønt. Oppe mot toppen, rett før «to rom og kjøkken» står det en del Canarisk furu. Disse er ofte omtrent det eneste grønne å se. Denne gangen var det blomster grønne busker og til og med gress i tillegg til trærne. Enkelte plasser var det som å vandre i et blomsterhav. Gult og flott. Vi fant lavendel hele veien over mot toppen. Ved «to rom og kjøkken» begynner pinjeskogen, som altså ikke er pinjer men furu. I tillegg åpner det seg skikkelig mot dalen langt nedenunder og stien som skal følges viser som en strek i fjellsiden. Det er virkelig en opplevelse å følge denne Caminoen som går til Cortadores. Den svinger ut rundt kantene og inn til bekkeleie og det går hele tiden litt opp og en del mer nedover. Utsikten nedover mot Tauro, er hele tiden ganske fantastisk, og når det i tillegg kommer blomster og grønt, blir turen en av de flotteste jeg har gått på Gran Canaria. Vi syntes vi hørte motorlyd på vår vei nedover mot Cortadores, og da vi tok en kjapp pause der, kom det to motorsykler fra stien. Hvordan noen kan finne på å kjøre motorsykkel der jeg har problemer med å holde meg på stien, fatter ikke jeg. Det hele slutter litt brått ved Cortadores. Derfra er det vei nedover mot Norskeplassen og Puerto Rico. Heldigvis går det svakt nedover. Det gjør at det er lett å gå, og helt greit å holde høy fart. Det blir dessverre helst en transportetappe, etter den flotte turen lengre oppe. Det var med litt såre føtter og ømme muskler vi satte oss ned på Norskeplassen. Der tømte vi flaskene for vann, og Edvin spiste sin siste mandarin (som igjen tok 3 minutter...) Vi gikk de siste tre og en halv kilometerne i greit tempo, og nådde «Happy Hour» på Natural Park med god margin. En virkelig flott langtur på omtrent 24 kilometer var slutt. Både Edvin og jeg var glad for å ha fått anledning til å oppleve denne turen et år det var blomster og grønne busker.

Den skal ha blitt brukt som heller, men det mp jo være noen år siden....

En grei og flott langtur. Plutselig kom det en dag med noenlunde bra turvær. Det skulle være overskyet, men helt uten nedbør – før sent på kvelden. Det ble varslet fare for enkelt solgløtt, og temperaturen ville være opp mot ti grader. Ikke over ti grader, det tror jeg ikke jeg har sett siden november. Etter langturer ut fra både Sælandsskogen og på Høgjæren, mente jeg det burde bli en tur fra Gramstad eller Dale. Fortsatt er det snø og vinter lengre oppe i heia. Fra Gramstad er det flere muligheter for en langtur. Rundturen med fire eller fem topper har jeg gått en del ganger, men turen om Resasteinen, Dalevatn og eventuelt Dalsnuten var det lenge siden jeg hadde gått. Da jeg startet å gå turer fra Dale, gikk turen opp til Resasteinen og tilbake over Kjerdalsfjellet og ned til Dalevatn og videre tilbake til Dale. En ganske vanlig tur. En litt luftig og bratt tur, som jeg aldri ble helt fortrolig med. Jeg fant etter hvert en sti over Jubemyr og videre til midtskar og ned til Dalevatn. I det siste har jeg startet fra Gramstad og lagt turen over Fjogstadnuten før jeg satte kursen mot Resasteinen. Det er ganske mange år siden jeg har gått stien ned fra Kjerdalsfjellet, og jeg har i stedet gått om Trongedal eller Rommedal for å komme ned til Dalevatn. Jeg fikk se hvor jeg tok ned mot Dalevatn denne gang. Det var andre enn meg på Gramstad denne dagen. Det var faktisk ganske mange biler, men jeg så lite folk. Først et stykke etter at jeg hadde krysset Fjogstadnuten kom det folk i mot. Da jeg startet over Løemyr, kunne jeg se en skikkelse som også var på vei oppover mot Resasteinen. Vel forbi Resasteinen og opp under Skjørestadfjellet rett før flyvraket, satt karen. Selvsagt kjentfolk. Helge sanker topper og hadde nettopp logget seg inn på Skjørestadfjellet og var nå på vei mot Dalsnuten. Jeg fortsatte forbi flyvraket og tok stien forbi litle Risasteinen og videre gjennom skaret og veien/stien mot Midtskaret. Nedover mot Dalevatn valgte jeg denne gang å gå i lia over Trongedal, og fant noe som minnet om en sti, og kom greit ned til demningen ved Dalevatn. Bakken ned til Kjerdal ble brukt til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten, og om jeg hadde «ork» nok til å ta turen oppom toppen. Bakken opp gikk i et greit tempo – langsomt... Det ble til at jeg la turen om Dalsnuten. Øverst var det omtrent tomt for folk. Bare et par med to hunder satt under varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg gikk rundt varden og fortsatte direkte ned mot trappene. Som vanlig legger jeg turen til Dalsnuten rundt toppen og ikke opp den bratte veien. Det tar litt lengre tid, men stien på sørsiden er mye mer «grei» å komme både opp og ned. Appen på telefonen viste 16 000 skritt og mente jeg hadde gått 13 kilometer denne dagen, da jeg sto ved bilen. Jeg hadde brukt noe over tre timer. Da ville jeg har gått litt over fire kilometer i timen. I det terrenget jeg hadde beveget meg i mener jeg det er litt snill fart. Avstanden er antakelig litt under tolv kilometer. Likevel var det en flott tur, og da sola tittet frem, minnet det litt om en vårtur. Jeg var i hvert fall svett ved bilen.

En liten ny vri på en vanlig tur. Det var ikke lenge siden jeg hadde tatt runden fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset. Dette var en kjapp og kort runde som gikk unna på mindre enn to timer. Forrige gang jeg gikk her – for bare noen dager siden – ble det bare denne korte runden, og det var liksom ikke helt slik det burde være. Jeg hadde lurt meg selv synes jeg. Det burde ha blitt en lengre tur. Enten opp til Ristølnuten eller i det minste den litt lengre turen rundt Engjavatnet. Jeg var overrasket over hvor tørt det var . I løpet av de få dagene som hadde gått siden sist jeg var her, hadde stien oppover mot Håfjell blitt sti og ikke bekk. Myrene var fortsatt våte, men det var ikke lengre fare for å få vann over støvleskaftet. Det ble en kjekk tur oppover bakkene mot toppen av Håfjell. (Hvor det fortatt står Blåfjell på skiltet.) Sikten fra toppen var ikke veldig god. Det lå dis ute i sjøen, og selv om det var sol på toppen, kom det skyer seilende. Nede ved Moldtjørnet var det mulig å gå ute i myra i stedet for å krangle seg fram i steinura opp i siden. Det var en stund siden det hadde vært mulig. Det går i hvert fall kjappere ute i myra enn over steinura. Igjen ble det en tur opp til Bjødnaligarden. Det var traktorspor, men jeg så ikke dyr. Det pleier å være sauer her oppe nesten hele året. Jeg så heller ikke folk. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, men det var spor oppover bakken mot Vindskaret. Ved garden var det ikke en gang spor. Det var egentlig en så pass grei dag at det burde være andre på tur. Selvsagt valgte jeg å gå rundt Engjavatnet denne gangen. Det var egentlig derfor jeg var på denne ture. For å ta igjen det jeg hoppet over forrige gang. Høylandsfeet som holder til ved «Skogen, holdt seg ute på marka og laget ikke problemer i det hele tatt. De dyra må ha god hørsel. Det står alltid et par dyr litt på siden av flokken. Antakelig for å holde vakt. De stirre på meg i det jeg kommer over kanten, og følger meg hele tiden mens jeg får rundt flokken. Skogsånå laget heller ikke vansker denne dagen. Det var lett å komme over Bukkatoa og videre. Nå hadde jeg noen ganger kikket på kartet og sjekket ut veien mot Bursfjellet – som jeg aldri har vært oppom. Det ble til at jeg tok meg opp mot «den søta hola» mellom Stølsberga. Litt overrasket, fant jeg god sti oppover. Den er merket på kartet, men jeg hadde oversett denne. «Den søta hola» var en fin og flott eng, som denne dagen nok viste seg fram fra en god side. Det var litt sol og nesten ikke vind, og temperaturen måtte være omtrent 8-9 grader. Det ble vårstemning en stund. Jeg viste det gikk traktorvei fra enga og videre, men det er ingen enkel rute mot Jærbuskaret. Denne gangen valgte jeg å gå ned til traktorveien ved Engjanevatnet og vider tilbake til Jærbuskaret. Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til Sælandsskogen er det 3 kilometer. Alt på god vei eller traktorvei. Det tar likevel litt tid, men etter en god halvtime var jeg ved bilen. Turen, selv med å legge ruta om «Den søta hola» tok bare to og en halv time. En flott tur med en liten smak av vår. Nå gjelder det bare å få på plass resten av ruta opp mot Bursfjellet. Det må bli i vår en gang, og helst med litt tørrere forhold.

En skikkelig fjelltur midt i Sandnes. Det var ikke vanskelig å velge Gramstad som utgangspunkt for turen denne dagen. Det var 6 varmegrader, og YR mente det ville bli opphold. En god dag for tur med bakker – og ikke flat strand. Nå hadde det blitt en del rundturer ut fra Gramstad denne vinteren. Fire topper – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten, har blitt den vanlige turen med bakker denne vinteren. Til avløsing for turen rundt Lifjellet, som jeg har brukt i svært mange år. Jeg hadde lurt på om det ikke var mulig å gjøre en litt annen tur enn den vanlige. Skjørestadfjellet og videre mot Dale er en tur jeg også går, men helst når det er tørt. Myra nede ved Dalevatnet er våt og dyp enkelte plasser. Ingen ting var bestemt da jeg tok mot Gramstad denne dagen. Fra parkeringsplassen tok jeg som vanlig opp mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå. Myra var nesten like vått som forrige gang, men også denne gangen kom jeg over uten å få vann i skoene. Det gikk greit å komme opp til skaret over «Rindå». Jeg hadde møtte en hel gjeng mannfolk på veien oppover, men i høyden og på turen bortover mot Bjørndalsfjellet var jeg, nesten som vanlig, alene. For å få litt lengde på turen måtte jeg om Fjogstadnuten og vider mot Dalsnuten, eller skulle jeg denne dagen ta stien videre mot Resasteinen og Skjørestadfjellet? Etter å ha passert Fjogstadnuten ble det til at jeg tok stien videre ned mot Løemyr og satte kursen mot Resasteinen. Myra var fortsatt ganske bløt, men noen ganglemmer på det våteste, gjorde det enkelt å komme over til Sørdalsbakken. Det er fortsatt bratt og lite trivelig å komme seg opp til Resasteinen. Utsikten over Gannsfjorden og Dalsnuten veier litt opp for anstrengelsene opp bakken. Det ble likevel ingen pause ved steienen, jeg fortsatte opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Stien fra toppen av fjellet og bort til stien på østsiden – Blåbærbakkene, var tidligere ganske utydelig. Jeg la opp noen nødlinger for et par år siden, og nå er det tydelig tråkk forbi flyvraket nede på myra, og videre øst. Det er litt «kronglete» å finne veien ned til «Skaret». Ned fra toppen er helt greit, der er det virkelig flott sti. Problemet er å finne den ene skogsveien som tar av mot venstre og neste til venstre. For meg som har gått her noen ganger, er det lett, og det er mye bedre tråkk nå, enn da jeg kom her første gang. Det er merket en ny sti fra «Skaret» og tilbake til stien over Løemyr. En av grunnene til at jeg tok turen til Resasteinen, var nettopp for å gå denne nye stien. Det var en våt opplevelse. Det gikk opp og ned, og var ganske tungt, men hele tiden var det vått. Selv i bakkene nedover var det myr. Selv uten mye tråkk, var det en våt sti. Ved stidelet midt på myra, var det ingen sti nedover mot stien mellom Revholen og Resasteinen. Jeg tok ut nedover et utydelig spor og fant den merkede stien bare et par hundre meter lengre nede. Fra der var det den «vanlige» veien tilbake til Gramstad- Jeg vurderte Om jeg burde ta opp til Dalsnuten, bare for å gjøre det til en skikkelig lang dagstur, men fant – heldigvis – ut at det hadde vært mange nok bakker opp og ned. Tilsammen ble det en langtur, ikke så mye i kilometer, men sammen med alle toppene og bakkene, ble det over tre og en halv time før jeg sto ved bilen. Dagen etter var jeg ikke helt klar for nok en tur. Det ble en hviledag. Turen var likevel så pass kjekk, og selv om den gikk fra Gramstad, så jeg omtrent ikke en kjeft på hele turen. Jeg tror nok det blir flere i samme spor, og forhåpentligvis vil det bli sti mellom Løemyr og stien mellom Gramstad og Resasteinen etterhvert.

Broderen var med på deler av turen. Det var en av de dagene det det fullt opp av nyheter om biler og folk som skled ut på glattisen. Hjemme var det bare så vidt varmegrader, men ikke langt vekke lurte vinteren. Det måtte igjen bli en strandtur. Når var det en stund siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen, og jeg lurte på om det ikke ville være mulig å kombinere en tur med broderen og en litt lengre tur. Vi kunne jo ta følge et stykke. Kysten langs Jæren er lang og det er en del turmuligheter. Vi som bor i nærheten ha ikke lang vei til strand og sjø. Denne dagen foreslo jeg at vi skulle treffes på Hellestø og at vi gikk sørover. Det var meldt litt sol fra morgenen av, og gikk vi sørover ville vi få sola i ansiktet. Det er nesten like bra som å ha medvind hjemover. Det ble en sen start denne dagen. Vi hadde ikke noe spesielt program for ettermiddagen, og kunne ta en rolig morgen. Da vi kom til Hellestø, var sola alt bak et tynt slør og ute i sjøen var det en vegg av skyer. Det så likevel ut til å bli opphold på vår tur. Det er ofte mye mindre nedbør helt ende i sjøkanten enn bare noen ganske få meter lengre inne i landet. Det var ganske mange andre på tur dennedagen, selv om det var midt i uka. Andre enn oss utnyttet denne dagen på stranden, uten regn på morgenen og uten frost nær sjøen. Første «målet» var Sele havn, hvor vi vanligvis parkerer for «dagligturen» frem og tilbake til nettopp Hellestø. Det er bare 3,5 kilometer fra Hellestø til Sele, og vi fortsatte videre mot brua over «Figgen». En kilometer lengre. Her bestemte broderen seg for at det var langt nok. Han kjenner fortsatt at foten ikke er helt i orden, og har blitt rådet til å ta det rolig en stund til. For min del ble det tur ut på Borestranden og fra munningen av elva, kunne jeg se til forbi «Fuglingene» hvor jeg hadde tenkt å snu. Det er bare tre kilometer, men det virker jammen langt nok uten noe i mellom, kun sjø og strand som er flatt. Denne dagen var det helt greit å gå i sjøkanten. Sanden var fast og fin å gå på og jeg kunne holde bra fart – til meg å være. Det blir likevel ikke over seks kilometer i timen. Det ble ingen lang pause halvveis. Jeg snudde og gikk tilbake. Ved «Fuglingene» tok jeg stien innenfor sanddynene. Her er det litt – ørlite – kupert, men med gressteppet er virkelig greit å gå på. En jogger vi traff, mente dette stykke natur var skapt av «vår herre», nettopp for joggere. Nå jogger ikke jeg, men jeg tenker «vår herre» tillater at folk går også. Jeg fusket mellom Bore og Elvenes, og fulgte veien. Det er det kjappeste, og enkleste. Det tok i hvert fall ikke lange tiden før jeg igjen sto på brua og kunne ta fatt på stykket mot Sele havn og videre tilbake til Hellestø. Turen dra Hellestø til «Fuglingene» er ganske nøyaktig dobbelt så lang som fra Hellestø til Sele. Siden halve turen er litt over 7 kilometer, blir denne turen på omtrent 15 kilometer. Normalt ville 15 kilometer være en skikkelig langtur, men 15 kilometer helt uten bakker er ikke spesielt «tungt». En flott tur i sjøkanten likevel.

Vått, men flott. Det har vært opp og ned med temperaturen i slutten av januar. En liten periode med kulde og litt snø, har blitt avløst av litt varmere vær og inne i mellom opphold. Kulde og nedbør gir forhold som jeg ikke liker, og som gjør at sjøkanten er å foretrekke som turområde. Inne i mellom ser det likevel dager med så pass høy temperatur ar det burde være mulig å få til en tur fra Gramstad. Det har jo hendt at jeg har «kravlet» meg oppover – og nedover med is og snø i stien, men mer og mer blir det heller tur på flate Jæren med slike forhold. Jeg leste en plass at det hadde vært 28 regndager i Januar, og det kan jeg skjønne. Alt er vått. Pyttene har vokst til små tjern, småvatnene renner over, og bekkene går hvite. Vann over alt. Yr kom med varsel om lite eller ikke regn, og mulighet for litt sol, samtidig med lite vind. Her var det bare å pakke sekken og finne fram turklærene. Tanken var å ta til Gramstad og gå mot Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Jeg så ikke for meg å ta med Dalsnuten denne gangen. En kjapp og grei tur på omtrent to timer. Det burde være tur nok en grå dag i slutten av januar. Det var andre enn meg som hadde fått med seg at denne dagen ville det være forhold for tur. Det var alt en del biler på Gramstad og en god del folk på vei. Jeg hadde tenkt meg til Mattisrudlå. Det er (minst) to veier opp til den toppen. Den vanligste veien er innover mot Paradisskaret og opp «Rindå» mot toppen. En bratt, og for meg ganske utsatt vei, som jeg kan bruke, men jeg finner det enklest å gå opp stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra og til toppen. Det var vått oppover bakkene mot Bjørndalmyra, og enda våtere innover myra. Med noen lange steg kom jeg meg over myra uten å bli våt i skoene. Nok en gang kunne jeg takke en eller annen for å ha funnet på å bruke Gore-Tex i fjellsko. Mine Alfa Impact holder meg tørr på beina. Oppe i stien rett under toppen, kom det folk opp fra Paradisskaret. De var også på vei mot Bjørndalsfjellet. Vi tok følge et lite stykke, men folkene tok det rolig i bakkene. Andre var mer iherdige, og jogget forbi, oppover småbakkene. Fra Bjørndalsfjellet kunne jeg se at det var lysning i sørvest. Det kunne lett bli bedre være utover dagen. Muligens kunne det bli en tur oppom Dalsnuten? Selvsagt kom det en kar forbi oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Han var sikkert 10-15 år yngre enn meg (eller muligens 5?), og uten sekk på ryggen. Det ble høy puls og tung pust – uten at jeg klarte å henge på.. Det ble til at jeg satte kursen mot Dalsnuten. I følge med mange andre. Selv om det var en lørdag, var det mye folk på tur. Det minnet mer om en søndag. Solskinnet ute i vest hadde nok for folk til å ta ut. For meg ble det bare en kjapp tur rundt varden på toppen, før jeg kom meg nedover bakkene – og trappene, mot Revholen og veien til Gramstad. Denne dagen ble det «bare» de fire vanlige toppene, og med Dalsnuten som avslutning ble turen noe under tre timer totalt. En flott men med mye vann og sorpe. Det var likevel en tur med både bakker og topper, noe mer en skikkelig fjelltur enn alle turene på flate stranden.

Planen var å gå i bakker, det ble stranden. Det har blitt mange turer uten følge den siste tiden. Broderen har hatt problemer med akillessenen, og så kom det en smell i ankelen i tillegg. Det har blitt mange små og korte turer på den karen – uten meg. Bestyrerinnen mener jeg burde ta det mer med ro, og er svært godt fornøyd med litt kortere turer. De lengre turene, blir litt ensomme. Bortsett fra et det kan være mange folk på de samme stiene som meg. Spesielt om det blir tur fra Gramstad. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at mange av mine jevngamle, synes det er litt «ekstremt» å ta ut på to-tre timers tur med sekk og i terrenget, tre fire ganger i uka. Bestyrerinnen mener nok at jeg – muligens -burde ta det litt mer med ro – etter tretti år med tur. Så dukker det opp folk som har noen flere år enn meg på baken, og gjerne vil være med på en utflukt – eller to. Om ikke de lengste og tyngste med en gang, men gjerne med litt utfordringer. Einar, en kar fra nabolaget, med mange turer bak seg, kunne tenke seg å bli med. Siden det fortsatt er vinterforhold, foreslo jeg å ta tur fra Sælandsskogen til Bjødnali. Den turen er er omtrent 7 kilometer, og det ville vi antakelig bruke to timer på. En passe tur og en grei «innkjøring». Vi ble enige om at jeg skulle kjøre og at vi skulle starte klokka elleve. Einar sto på trappa nøyaktig på tiden, men kunne opplyse at det var spinnglatt på veien. Det ble fort en omlegging av planene. Vi satset heller på en strandtur fra Bore mot Reve Havn og tilbake. Det er en litt lengre tur enn den planlagte, men nok en del «lettere». Det er temmelig flatt langs sjøen. En grunn til at jeg valgte å foreslå denne turen, er at det er en virkelig flott tur. Det er mulig å gå sørover på selve Borestranden, men det er et vel så flott landskap innenfor sanddynene. Flatt men flott. Fra enden av Boresanden og videre er det et helt annet terreng enn det som eller ofte finnes her ute i sjøkanten. Det er gressvoller under brinken, med beitende dyr – om sommeren. Stien følge sjøkanten, men gå noen meter fra vannet. Einar hadde vært på tur her en gang før, men var likevel glad for å kunne ta denne turen en gang til. Det gikk kjapt sørover til Reve Havn. Vi hadde vinden – ganske svak – bakfra og sola i øynene, på en flott turdag. Vi fant livd bak noen stor steiner ved havna, hvor termosen kom fram og det ble en kort pause før vi tok fatt på turen tilbake., fortsatt med høy himmel og sol. Telefonen sier at vi brukte litt lengre tid tilbake – et minutt – en sørover, men det føltes ikke sånn. Vi gikk i greit tempo og det virket som det gikk kjappere. Det er ofte slik når vær og selskap er bra. Det sto en kjent bil foran min da vi kom til parkeringsplassen. Wenche og Leif dukket opp. De hadde gått nordover til Sele havn, og hadde også hatt en flott tur. En flott turdag med fint følge.

En tur i sjøkanten uten sandstrand. Vinteren var ikke slutt. Det var hvitt ute på plenen, og temperaturen var omtrent null da jeg sto opp. Det gir vinterforhold. Det er sikkert folk som tar på brodder eller sko med pigger og går i høyden, men for min del holder jeg meg i lavlandet eller helst i strandsonen med slike forhold. Nå har vi jo omtrent hele Jærkysten å ta av, så det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen bør gå. Den vanlige vinterturen er jo fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård. Dette var da også turen jeg satset på denne dagen. En lang men forholdvis flat tur, og uten sandstrand. Turen går for det meste på god sti eller på traktorvei. Ingen stor utfordring, men lengden gjør turen likevel ganske tung. Det var glatt på veien inne på byggefeltet, og det var spor av brøyting langs riksveien. Markene var hvite og dekket av snø. Litt sør for Bryne ble det nesten grønne marker. Her var det bare kommet et tynt lag med snø. Lengre sør og ute ved kysten virket det som om snøen omtrent var vekk. Da jeg kom til prestegården, var det ikke snø i det hele tatt. Det ga likevel ikke så veldig gode forhold, for bakken var sorpet og glatt. Det ble nesten like glatt som på snø. Det var egentlig en flott dag, for her litt lengre sør enn hjemme, skinte sola, og det var i tillegg nesten vindstille. Det er jo aldri helt vindstille i kanten av storhavet, men denne dagen var det ikke mer enn så vidt litt trekk. En grå og litt trist mandag hjemme, ga lite besøk på Hå gamle prestegård, og ingen andre på tur. Det var spor fra søndagen men ingen nye. Selv om det er en stund siden sola «snudde», så står den fortsatt lavt, og det var bare så vidt den nådde over kanten ved Obrestad fyr da jeg startet. Det var svarte skyer ute i havet, så her var det bare å nyte sola så lenge det varte. Den første halvparten av turen sørover mot Varhaug gamle kirkegård går forbi rester av anlegg fra krigen. Her var tyskerne ganske flittige. Det er skytestillinger, bunkers, sperremurer og «hitlertenner». Siden dette også er et område rikt på minner fra tidligere tider, så undres jeg litt på hvor mye all graving under krigen har ødelagt av andre gamle ting. Videre nedover mot Varhaug går turen forbi gamle sjøhus, minnestøtter over seilskuter som gikk på grunn, og sjøhusene til Varhauglosene. Det kan ikke ha vært lett å gå ut i en liten båt i opprørt sjø med store dønninger. Den gamle kirkegården har selvsagt sine minnestøtter, men også nye graver. Det er lokale som nå blir gravlagt her, med havet rett utenfor. For min del ble det denne gangen en liten pause i trappa til kapellet. En flott liten stund med sol i ansiktet og varm te i koppen. Sola sa ganske kjapt takk for seg på tilbaketuren. Det ble skyet, og jeg lurte på om det ville komme regn, eller muligens sludd. Tilbaketuren er like lang som turen sørover, omtrent 8 kilometer. Den er litt «tyngre». Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, og om jeg kjente etter så var det ett eller annet med et kne. Selvsagt glemte jeg alt slikt etter en stund, og kunne – igjen – glede meg over å være ute på tur. Det er kjekt å fortsatt være i stand til å ta denne, nok så lange ruta. Rett etter jeg hadde satt meg i bilen kom regnet.

Det ble en "skikkelig" tur likevel. Temperaturen utenfor kjøkkenvinduet var ikke mer enn 3-4 plussgrader. Det så ikke ut som om det hadde vært frost den natten, men med så lav temperatur kan det ha vært frost bare noen meter høyere opp. Jeg var i tvil om jeg skulle ta en tur langs sjøen, eller våge meg på en tur fra Gramstad. Det var jo ikke mye is i stien da jeg gikk fra Sælandsskogen. Selv med en god del is i stien, har jeg kommet både opp og ned fra Bjørndalsfjellet. Det gikk riktignok sent, men opp og ned uten uhell, med glatte partier. Det er ikke til å komme fra at etter som årene går blir jeg mer og mer skeptisk til vinterføre. Og årene går fortere og fortere. Likevel måtte det være mulig å utfordre vinterføret litt. Det ble til at jeg tok mot Gramstad. Planen var å gå opp til Bjørndalsmyra, og innover og opp til Mattisrudlå, før jeg tok til Bjørndalsfjellet. Jeg var temmelig sikker på ,om jeg kom opp til Bjørndalsfjellet, vill jeg også ta om Fjogstadnuten, før jeg tok mot bilen. Dalsnuten var ikke med i planene. Denne dagen var jeg innstilt på en kort og grei tur. Det ville antakelig være så pass med vann og muligens is at det uansett ville ta tid. Det var andre på tur denne dagen, men langt fra så mange som på en god turdag. Jeg kunne se folk på toppen av både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Kunne de komme seg til toppen, burde jeg også få til dette. Asfalten var spinnglatt et stykke oppover bakken. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet, men siden jeg nå var i gang, kunne jeg jo forsøke oppover. Det var bare så vidt litt gammel is et par plasser, og noe ny is på pyttene, men steinene var egentlig greie å gå på. Jeg kom meg opp til myra uten problem. Det var ikke like lett å komme inn myra uten problemer. Den var våt og bløt, og jeg måtte vasse et par plasser. Heldigvis har jeg vanntette sko. De «nye» gamle ALFA Impact, var vanntette. Det var god sti inn myra, men fra der og opp til skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye å se av stien. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, og har ikke problem med å finne veien. Oppe ved Mattisrudlå, møtte jeg et par ungdommer med en hund. De hadde antakelig ikke vært i området før, for de spurte om veien videre, og hvor de skulle gå for å komme ned til veien. Paret stoppet opp en liten stund, og jeg fikk et lite forsprang på veien mot Bjørndalsfjellet. De tok meg likevel igjen ganske greit. Vi møttes likevel på toppen av Bjørndalsfjellet, hvor jeg igjen fortalte litt om veien videre og om andre turmuligheter. De fortale om sine planer. De ville opp på Dalsnuten, med andre ord «fire nuter fra Gramstad». (Å pokker, sa jeg til meg selv.) Jeg viste at den «utfordringen» kunne jeg ikke la gå fra meg. Kunne ungdommen ta fire topper denne dagen, så ville jeg også kunne få med meg dette. Ungdommen tok en pause, men jeg gikk tilbake og fortsatte mot Fjogstadnuten. Det kom litt lett regn, men eller oppførte været seg bra. Det var ingen grunn til å gjøre turen «kort». Kunne ungdommen, så kunne jeg... Det gikk ikke helt lett opp bakkene mot Dalsnuten. Høy puls og tung pust nesten hele veien. Det var ikke antydning til is eller snø, og skoene (De «nye» gamle.) hang på vått fjell – som før. Det var noen folk på toppen, men jeg stoppet ikke opp. Det ble en runde rundt varden, før jeg gikk nedover mot Revholstjørn. Nede i bakken møtte jeg – igjen – ungdommen som da var på vei opp bakkene. Vi stoppet et lite øyeblikk. Nå var hunden ganske trøtt, men de mente de ville komme til topps. Det ble fire topper fra Gramstad denne dagen, og ikke en litt «trist» tur på stranden. Jeg var godt fornøyd med turen. Jeg håper på flere slike turer, bare vinteren holder seg vekk.

Siste turen i 2022. Etter to dager med regn og temperaturer opp mot 7-8 grader, måtte mesteparten av snøen og , ikke minst isen, være smeltet. Det burde være mulig å få til en tur med en bakke – eller to. Nå hadde Yr kommet med varsel om mye vind , så en tur der vinden ikke fikk skikkelig tak, ville muligens være best. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur inne i landet. Det hadde blitt mange strand-turer. Jeg syntes det ville være kjekt med smak av fjell og hei. Jeg hadde savnet hei og fjell en stund, men vet av erfaring at isen ligger lenge inne i skogen og i nordvendte bakker. Det ble derfor til at jeg mente en tur fra Sælandsskogen ville være best, i stede for å ta mot Gramstad. Håfjell er mindre enn 300 høyde meter over havet. Den tur er ikke lang, snaut 8 kilometer, om den legges om Håfjell og turen opp til Bjødnaligarden tas med i tillegg. Det er bare noen få kilometer i skikkelig terreng, for det meste er det god vei, eller skogsvei. Det er noen dype myrer og stien er sjeldent tørr. Nede ved Moldtjørnet er det ofte mulig å gå ute langs vannet, om det ikke er for mye vann, men myra som også kan krysses, kan være våt og dyp. Det var ikke is eller frost i det hele tatt inne i skogen. Bakken var ikke tørr, men det var helt greit å komme fram. Selv i stien oppover mot Håfjell (som er merket med Blåfjell), var det greit å gå. Det var virkelig kjekt igjen å stå oppe på stølssletta ved Ragnhildstølen å kikke tilbake over Jæren, men da hadde jeg igjen bakken opp til Vindskaret og videre opp til toppen på Håfjell. Vinden YR hadde ment skulle komme, var bare så vidt mulig å kjenne helt på toppen over skogen. Det ble litt kaldt i trekken, men ikke langt nede i bakken mot Urddalen, ble det igjen ganske levelig. Selvsagt var det mye vann i ånå, og selvsagt tråkket jeg på en stein som ikke lå «fast». Nå har jeg gått med våte sko før.... Jeg tok også opp mot garden. Det er et bilde broderen tar fra fast plass, og han her ikke vært i Bjødnali på en stund, så jeg stak oppom for å følge opp. På veien langs Bjødnalivatnet,måtte jeg ta en beslutning. Planen var ikke å ta om Engjanevatnet, men bare den korte runden. Nå hadde været skikket seg. Sola kom igjennom til og med, og blå himmel for det meste. Det var en alt for flott dag til ikke å ta ut på de to kilometerne ekstra. En halv time mer på beina kan ikke gjøre så stor forskjell. Jeg tok gjennom porten mot «Skogen» og Breilia. Det var så pass lite vind, at skogen og fjellene speilet seg i vannet. Det ble til at jeg stoppet opp en del plasser for å få med meg naturen – og å ta noen bilder. Turen rundt Engjavatnet var like fin som alltid. Det er kjekt å se hvor det i gamle dager var drift. Fortsatt ligger de gamle steingardene og viser hvor «veien» gikk. Det er lett å se hvor veien over torvmyra går, og markene ligger fortsatt flott til ned mot vannet. Oppe i Jærbuskaret er det slutt på sti, og de siste tre kilometerne gå på vei eller god sti langs elva. Det går ganske fort nedover bakkene mot Sjelset, og det er lett å holde farten oppe resten av turen inn mot Sælandsskogen. Dagens tur hadde vært en flott tur. Selv om det ikke er en «skikkelig» fjelltur, så ble det to og en halv time i flott natur. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Med "nye" gamle sko på greit underlag. Det er snart ikke måte p hva YR mener vi skal få av vær i dagene mellom Jul og nyttår Superglatte veier, snø i hauger, vann i mengder og vind - orkan i kastene. Selvsagt skal det være opphold og sol inne i mellom, men bare i små doser. Heldigvis gjelder ikke elendigheten hele landet og hele tiden. I strandkanten, helt i sørvest av kongeriket, er det ofte mindre kaldt. Av og til melder de til og med rimelig bra vær – for en dag i mitt område. Onsdag mellom Jul og nyttår, var en slik dag. Lite nedbør, lite vind og temperatur over null. Det måtte bli en tur på en slik grei vinterdag. Plenen utenfor stuevinduet var grønn, og gaten utenfor kjøkkenvinduet var bar for is og snø. Ette litt diskusjon med meg selv, kom jeg til at det burde være mulig å ta en tur litt i høyden. Jeg satset på å ta en kjapp runde fra Sælandsskogen. Noen bakker og litt sti, men også mye på god traktorvei. Med en god prøvetur for de «nye» gamle fjellskoene, mente jeg at det også ville passe å prøve disse på en litt lengre tur, og i et litt røffere terreng. Sekken ble pakket og jeg tok av gårde. Bare noen få hundre meter fra huset, møtte jeg vinteren. Det lå snø langs veien, og selv om det helst var slapseføre, ville det antakelig ligge dekkende snø i Sælandsskogen. Det ble til at jeg tok mot Orrestranden. Jeg er tilhenger av naturlig strøing på vinterføre. Som manglet helt nede i sjøkanten. Ikke en flekk av snø eller is, nesten grønne marker og nesten tørt. Det var nok rette plassen for tur denne dagen. Fra Friluftshuset på Orre er det egentlig bar greit å gå nordover. På sørsiden stenger Orreelva ganske kjapt, en tur videre sørover krever en tur om veien og tilbake til stranden.' Nå har turen mellom Friluftshuset og Reve havn vært en av standardturen i mange år. Siden den ikke er mer enn omtrent en mil, var det en periode turen ble for kort. Jeg valgte å gå andre steder. Ved å legge turen sørover til elva før jeg gikk nordover mot Reve havn ville ruren i hvert fall bli så pass lang at den hører med i loggen. Et stykke nedover stranden, som denne dagen var myk enkelte plasser, syntes jeg det gikk tungt og trått. Bena var liksom ikke helt med. Jeg lurte på hvordan dette skulle gå. Nå er fjellsko en del tyngre enn lette lave sko, og jeg hadde litt ekstra i sekken. Burde jeg snu før jeg kom ned til havna?. Det ble det selvsagt ikke noe av. Turen ble lettere etter hvert. På tilbaketuren mot Friluftshuset løsnet det liksom og jeg hadde ikke problemer med å legge turen om elva en gang til. Det var kjekt å være på tur i greit terreng med tørr bakke – og «nye» gamle sko. Det var andre på tur denne dagen. Jeg gikk forbi en gjeng på det siste trekket fra elva mot Friluftshuset. De syntes jeg gikk fort og var litt overrasket da jeg sa jeg hadde vært innom Reve havn. Ved legge turen om elva to ganger ble det 20.000 skritt og 15 kilometer. Helt grei tur, og godkjent som langtur. Det var kjekt å få tilbake de gamle skoene, som jeg ikke hadde problemer med i det hele tatt.

Mine gamle ALFA Impact var utslitt etter omtrent tre års bruk. De ble brukt lenge etter at de burde vært pensjonert. Sko er best når de er utslitt. Et par nye ALFA Impact lå på vent i utstyrsboden – ganske lenge. Det var ikke lett å ta i bruk nye trange sko. Det er noe med en stortå som jeg brakk for mange år siden... Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre med de gamle skoene. Jeg har problemer med å kaste noe som helst, og ting som har tjent meg godt i noen år, er ekstra vanskelig å hive på dynga. Etter en lengre diskusjon med ALFA om hva «garantien» dekker, og hvor lenge sko som skal «vare livet ut» egentlig skal være brukbare, ble det til at jeg sendte skoene til reparasjon. Gjennom ALFA ble skoene befordret til skomakermester Våge, som mot en betaling på 2000 kroner + frakt, ville skifte såle og Gore-Tex. (Denne var fortsatt tett, men jeg skiftet membranen likevel.) Det tok lengre tid enn lovet å få ordnet skoene, og de kom i retur til meg bare et par dager før Jul. En flott julepresang. Et par dager over Jul, ble det anledning til å prøve de «nye» gamle skoene. Sålen var som på nye sko. Læret var behandlet, men eller som da jeg sendte inn skoene. Hvordan Gore-Texen er, kan jeg ikke si noe om, men det virket som om det hadde skjedd ett eller annet oppe i skoene. Skoene var trangere enn før, men bare etter en kort tid følte jeg de «satt» på foten, og jeg glemte at det var «nye» sko. De føltes omtrent som de «gamle». Fortsatt med bare et par strømper, mot to par i «gamle» dager. Det skal bli kjekt å se hvor lenge jeg kan bruke de «nye» gamle skoene. Spørsmålet blir jo hva jeg skal gjøre med de skoene som knapt er inngått...

Vintertur uten snø eller is. Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. Det er ikke helt vanlig at kulden blir værende stort mer en en uke, men denne gangen henger den fortsatt i – frem mot Julen. Siden det fortsatt er slitt glatt, og i hvert fall hardt i bakken, passer det best med en tur i sjøkanten. Den vanlige vinterturen når det er frost, går fra Hå gamle Prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Dette har vært en vintertur i mange år, og selv om den etter hvert har blitt en langtur, synes jeg det er en helt grei tur. Det er til og med litt bakker, selv om de ikke er bratte eller lange. De gir i hvert fall anledning til å bli litt andpusten. «Mange år» viste seg å være minst 25 år tilbake i tid. Jeg noterte turene den gangen i noen notisbøker – som jeg fortsatt har. For 25 år siden, i 1997, ble det ganske mange turer fra Hå til Varhaug. Ikke alle gikk i god vær. Jeg fant flere turer der det både blåste og regnet, og litt snø til og med. Selvsagt hadde jeg også notert hvor lang tid jeg brukte på turen. Det var ikke direkte oppmuntrende å lese at jeg den gangen - for 25 år siden – brukte litt over en time (Ok, en time og ti minutter) på en tur som i dag går unna på over en og en halv time, om jeg går fort. Det var ikke snakk om hverken regn, is eller snø, da jeg startet fra Hå gamle prestegård. Det var overskyet, lite vind og bakken var forholdsvis tørr. Trekken kom fra nord, og sola tittet frem inne i mellom. Det ble en grei tur sørover. Etter så pass mange år langs samme sti – og vei, er det lite nytt. Likevel er det kjekt å se igjen en del plasser. Som hulveien over Komedelen. Det må ha tatt noen år å tråkke den dype gropen. Forrige gang jeg gikk her, var sjøen omtrent flar. Det var lite å høre fra brenningene. Denne gang var det skikkelig lyd og sjøen gikk hvit ute i havet. Lille Juleaften skal det ikke være andre på tur enn oss «spesielt interesserte». Det var andre. Jeg møtte en som gikk tur og jente som sprang. Ved kirkegården fikk jeg en påminnelse om at det fortsatt er vinter. Det lå noe snø inne med kirkegårdsmuren. Ellers var det faktisk mye grønt på markene og lite som ga bud om hvit Jul. Etter en kort pause ved kapellet (det er 12 plasser inne, jeg sjekket) tok jeg fatt på turen tilbake. Vinden hadde ørk på og jeg fikk den midt i mot på vei nordover. Det blåste ikke mer enn en bris, men det ble likevel ganske kaldt med en temperatur på rundt null. På vei nordover, sjekket jeg når jeg kom 1/4 parten og halvveis – og 3/4 deler av veien. Jeg mente jo at dette var noe jeg viste, men det var greit å få sjekker dette. Og det gjorde jo at jeg hadde andre ting å tenke på enn at turen tilbake er lang. Jeg hadde startet i morgenlys, med sola bare så vidt over bakken ved fyret. Da jeg igjen kunne se bilen, sto sola lavt i havet i vest. Det var kveldslys. Jeg hadde brukt hele dagen. Det var jo like etter vintersolverv. Igjen fikk jeg bekreftet at turen er 18-19 kilometer, men i motsetning til i 1997, da turen gikk unna på 2 1/2 time, så brukte jeg denne dagen nesten 3 1/2 time. Åtene går, men jeg går saktere.

Skikkelig triste greier. Det er likevel håp i hengende snøre. Nå har ikke jeg vært mange gangene på Hardangervidda, men har et (antakelig) liknende forhold til Blåfjellenden som du har til din teltplass. Jeg kan ikke se for meg å ikke gå innover, og ikke få lov til å oppholde meg der flere ganger, men i min alder, gis det ingen garanti. Jeg forstår godt ditt ønske om å komme inn på vidda. Jeg tror du får til dette. En riktig god Jul. (Eller : Hils Eders hustru og sharmante børn, med ønske om en glædelig Jul og et velsignet nyt aar.)

En tur med mye "kultur". Det er for tiden flott vintervær, med frost, sol og lite vind. Egentlig bra vær til å gå tur i, men med et lite rim/snø lag på bakken er det glatt. Slikt føre er ikke det beste for min del. Jeg har litt problemer med glatt føre. Det er ikke så kjekt å tenke på at det kan ende med fall og knall. Under slike forhold er det veldig greit å ty til stranden, eller i det minste sjøkanten. Her har jeg jo hele strekket fra sola til Ogna å ta av. Forrige turen gikk fra Bore og sørover. Det hadde vært greit å velge en annen tur denne gangen. Tidligere var turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, den turen jeg gikk oftest når det eller var snø og is andre plasser. En tur på «nesten» 20 kilometer, men temmelig flat, og på god sti eller vei. Ulempen er at denne turen etter hvert er blitt «lang». Ikke en tur jeg går, uten å få både stive bein og vonde føtter. Likevel var det denne turen jeg tok sikte på denne dagen. Hå gamle prestegård er blitt et kultursenter i kommunen. Det går masse folk på tur nordover, men sørover kongeveien er det ikke like mange. Det kan jo være at folk ikke setter pris på å gå gjennom flokker av ungdyr. På vinteren er dyrene inne og jeg på tur. Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, går gjennom et gammelt kulturlandskap. Her har det vært folk de siste 5-6000 årene, selv om det gravfeltene, sjøhusrester, hulveier og annet, ikke er mer enn fra de siste 1500 årene. Det er tydelige spor av båthus, rett ved Obrestad havn som stammer fra vikingtiden. Obrestad er faktisk nevnt i sagaene. Dette er ikke spesielt godt gjord rede for. Gamle ting er ikke noe å samle på i vårt område. Det er fortsatt mye «rester» fra krigen. Rundt fyret er det masse stillinger og dekninger, og langs sjøen både mot sør og nord er det skytestillinger og liknende. Nord i Reimebukta står det et enslig sjøhus litt oppe på land. Etter min mening en så kalt «stolpebu» - en gammel byggeskikk. Til min forundring sto sjøhuset fortsatt sa jeg gikk forbi. Jeg hadde trodd at det hadde falt sammen i de siste stormene. Grødaland er like ovenfor «kongeveien» og det er bare en kort avstikker for å se det gamle Jærtunet, som i dag er museum. Heller ikke det, noe som det blir gjort noe med. Lenger sør går stien/veien forbi den gamle skipsopphuggingsplassen, og forbi sjøhuset til Varhaug-losene. Begge plasser med sin historie, som burde bli fortalt til de som vandrer forbi. Dom vanlig ble det en liten stopp på kirkegården. Kapellet er ikke stort større enn våpenhuset til den gamle kirken, men blir fortsatt brukt ved bryllup og andre anledninger. Det er antakelig ikke stort mer enn 12 plasser inne. Lokale folk blir fortsatt begravd på kirkegården, og denne gang var det gjort forberedelser for en ny begravelse. Etter å ha fått i meg varm te – og varm saft, tok jeg fatt på veien tilbake. Jeg fikk trekken mot meg, og med steinhard bakke, ble det etter hvert såre bein. Jeg kom likevel tilbake i god form. Turen hadde denne gang tatt meg nesten tre og en halv time. Mye lengre enn vanlig på disse 18-19 kilometerne, men jeg skylder selvsagt på «forholdene».

En virkelig flott tur - men lang. Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin. Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass. Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover. Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd. Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk. Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere». Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom. Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert. Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen. Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer. Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget. Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss. Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien. Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover. Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien. Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge. Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå. Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen. Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores. Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten. Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

Tåke og mye vann på vei inn, sol på vei tilbake. Det ble nok en tur til Blåfjellenden. Det så virkelig ikke slik ut siste turen. Da trodde jeg vinteren ville komme, men fortsatt er det forhold for tur i heia. Det er likevel ikke sommer, eller høst. Det nærmeste er nok vinter selv om snøen og isen holder seg vekk, men ikke fredag og lørdag. Vinter fordi det er få timer med dagslys. Starten går i morgenlys, og de to-tre timene over heia går i dagslys, men når klokka blir i nærheten av fire, er det kveldslys og skumring. Det er lange kvelder. Selvsagt kikker jeg på YR, og for denne helga var menyen nærmest sommer. Fredag skulle det være overskyet og over ti grader. Når det er lite vind i tillegg, så er det ikke mye som minner om vinter – utenom på kalenderen. Lørdag ville bli skikkelig flott, mente yr. Det var snakk om sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Fortsatt med god temperatur. Som vanlig var det litt avvik. Jeg setter så pass stor pris på mine turer til Blåfjellenden, at jeg går innover så lenge som mulig mot vinteren. Jeg går ikke alene med snø og is på bakken. Det å gå med slike forhold er ikke noe for enslige folk på tur. Det var kjekt å pakke sekken for nok en tur innover. En bonustur. Selv om været ikke ville være helt bra, så så jeg fram til å komme på heia og å få lov til å besøke Blåfjellenden i november. YR hadde vært frampå med varsel om store nedbørsmengder, men hjemme kom det ikke mer regn enn at det bare var «normalt». Det kom som en overraskelse at bekker og elver gikk flomstore. Jeg har jo opplevd mye nedbør før – noen ganger, men det virket som det hadde kommet mye mer nedbør enn «normalt» oppe i høyden. Muligens hadde YR rett i at det var «overskyet». Problemet var at skyene lå helt nede på 600 moh. Det var tåke hele veien over heia. Ikke spesielt tykk tåke, selv om sikten var under 30 meter der tåka var tykkest. Første hinder innover ble Fossebekken. Den gikk stor, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg burde gå over. Jeg syntes at Recon buksa ikke var så god å vade med som Dovrebuksa. Denne dagen fant jeg ut at det er en trykk-knapp som gjør at buksa lettere kunne strammes rundt skoen. Jeg kom tørrskodd over, selv om jeg måtte ned i vannet till midt på leggen. På det høyeste stykket var tåka tett. Det var ikke mye å se, og det var nesten ingen ting å høre. Uten regn gikk det likevel greit fram til vaet. Her måtte jeg igjen vasse over, denne gangen kom det litt vann inn over kanten på skoen. Da jeg kom ned til hytta som lå under skydekket, viste termometeret 10 grader og var det omtrent kveld, selv om klokka ikke var mer enn fire. Etter å ha hentet vann, fyrt opp i ovnen, satt på vann til te og satt meg til rette for å spise de obligatoriske skolebollene, var det alt begynt å mørkne. Kvelden kom fort og det var fortsatt mange timer til leggetid. Det regnet om natten, men ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg opp av senga, klaret det opp og det ble en flott morgen. Temperaturen var sunket til et mer «normalt» nivå for årstiden. Det var 6 grader. Langt fra frost... Hjemturen ble en flott opplevelse. Det var fortsatt sørpebløtt i marka, men vannet i bekkene hadde sunket og det var helt greit å komme fram. Den store forskjellen lå i at tåka var erstatt av sol – fra blå himmel. Heia badet i sol,som sto lavt over fjellrekka i sør. Siden den sto rett i mot, var nødvendig med skyggelue for å kunne se skikkelig. Jeg hadde selvsagt ikke sett et menneske på min vei innover. Det kom mye folk i mot på veien mot Hunnedalen. To stykker var ute på joggetur og ville til Langavatn, en kar med stor sekk ville ligge i telt, og andre var på vei mot hytta for å overnatte der. Jeg traff også ei blid jente med en utålmodig hund, som ville til Fidjastølen for å stenge hytta ned for vinteren. Vi hadde snakket sammen før og fikk også denne gangen en liten prat. Den siste turen innover mot Blåfjellenden i 2022, var en «blandet» fornøyelse. Innover i tåke og sommertemperatur, tilbake i strålende sol, og fortsatt varmt. Det er ikke hvert år jeg får oppleve heia slik – i midten av november.

Jeg brukte Walk King før jeg gikk over til Impact. Størrelsen er lik. Jeg opplever ingen forskjell på hvordan skoene sitter på foten. Det er en forskjell på sålen... Impact "sitter" på vått fjell.