REJOHN

Det ble jobbing i noen timer. Etter å ha vært på Sandsa og gjort rent og tatt av gammelt sengetøy, noe som er en ganske tung jobb, måtte det bli en tur til Blåfjellenden. Det var faktisk en stund siden jeg hadde vært innover. Det ble to turer rett etter hverandre sist, og så måtte det bli en liten pause. Det var 10 dager siden forrige turen. Været får ta skylda for at det også denne uka ble to turer rett etter hverandre. Først til Sandsa og så til Blåfjellenden. Det var snakk om regn alle dager fremover, bortsett fra onsdag og torsdag. Da mente YR det faktisk skulle være bra vær. Her var det bare å komme seg avgårde om jeg ønsket noenlunde vær på turen. Etter en natt hjemme var jeg igjen på vei opp i heia. Det var ingen andre biler, men det var spor i stien. Sporene var antakelig fra dagen før, men det viser at folk vil på tur. Et stykke innover, møtte jeg et par som kom fra hytta. Selv midt i uka var det noen som fant fram til Blåfjellenden. Denne dagen var det bare bestilt en seng. Det kunne bli en ensom tur – som vanlig. Værmelding gjorde at jeg tok ut på tur. Det var meldt ganske bra vær med delvis sol og lite vind. Denne dagen tok yr litt feil. Jeg hadde regn på ruta oppover, men alt på parkeringsplassen tittet sola frem fra skyene. Nede ved hyttebyen, går stien i le av fjellene. Oppe i høyden fikk jeg vinden i ansiktet, og med en temperatur på rundt 5 grader ble det nesten vinterlig. Jeg var glad for å ha med både caps og lette vanter. Det ble ingen kjapp tur innover. Jeg brukte nesten 15 minutter mer enn det jeg brukte på vei tilbake. 2 dager med tung jobbing får ta skylda for at det gikk sakte innover. Nede på hytta ble det på ny jobbing med både støvsuger og vaskebøtte. Det så rett og slett ikke ut på hovedhytta, og «noen» måtte gjøre en jobb. Det hender ganske ofte at jeg kommer til hytta, uten egentlig å ha planer for hva jeg skal gjøre og så dukker det opp en jobb – eller flere, som absolutt må gjøres der og da. Som å vaske gulv og rydde i hovedhytta. Det var så pass kaldt at jeg fyrte opp i ovnen, men da sola kom gjennom satte jeg meg utenfor en stund – i selskap med en fossekall, som hadde oppvisning i tjernet utenfor annekset. Jeg har ikke sett den fuglen oppe ved hytta tidligere. Det kom folk den dagen vi ble 6 stykker tilsammen. Noen kom opp Fidjadalen, og skulle tilbake, andre var på rundtur i Frafjordheiene. Sommersesongen er i gang, selv om det på natta bare var 4 grader utenfor døra. Det er faktisk ikke lenge til sola «snur». Det er nesen lyst hele natta, og nå er både bakken og alle trærne grønne. En virkelig flott årstid, men sørgelig kort. Tidlig på morgenen tittet sola inn vinduet og det ble vanskelig å ligge i senga å se på godværet. Det ble en flott tur tilbake til bilen. Det ble betydelig varmer ut over dagen, og det var antakelig nesten 10 grader da jeg startet opp bakken. Det ble varmt i sola i le av trekken. Oppe i høyden hadde jeg sola i ansiktet og trekken bakfra. Med tørre og greie forhold ble det igjen en fin tur.

Intet problem er så stort og komplisert at det ikke er mulig å finne en enkel og grei løsning --- som er helt feil.

Den fonna ser ut til å være nok så sikker. Jeg prøver likevel å være ekstra forsiktig når jeg går inn eller ut av fenner. Dette er en fonn som er "gammel" og tidligere på året ville den antakelig ha sett annnerledes ut. Mer jevn på overflaten og løsere. Tidligere på året (det varierer med forholdene) er det mye løsere snø og faren forå tråkke gjennom er mye større. Fast snø som dette er egentlig helt greit å krysse. Det skal ikke mye snø for å tåle vekten av et menneske når den er som på bildet. (I går gikk jeg på en slik fonn.) Selv tidligere i sesonge, har jeg gått over snøbruer som ikke er spesielt tykke... (Jeg husker spesielt en gang der vi skulle krysse Kaldevasselva i Suldal, (1. juli) som gikk stor i snøsmeltingen. Det gikk med lang avstand mellom meg og Bestyrerinnen og med bruk av staven for å teste snøen. Jeg var i Peter Pan modus - kun lette tanker...)

Legger ved to facebookgrupper som viser bilder tatt nylig fra området. Det har smeltet mye den siste tiden, men fortsatt er det fenner (og ganske store i nordhellingene) over 1000 moh. Hvordan dette er om 14 dager bestemmes av været..... https://www.facebook.com/stranddalen https://www.facebook.com/groups/ryfylkeheianeogsetesdalsheiane

En lang dagstur i flott turvær. Det har blitt så pass mange turer i det siste at jeg har problemer med å finne en tur jeg virkelig ønsker å gå. Søndag morgen, etter å ha vært på Blåfjellenden fredag/lørdag, startet rolig og behagelig i stolen med en god bok. Halv ni ble det fart i sakene. Jeg kom plutselig på at Turistforeningen hadde sin årlige 7-nuts tur denne dagen. Det var år og dag siden sist jeg var med på 7-nuts turen. Det kunne passe denne dagen. Det ble en hektisk halvtime for å få sekken klar og finne fram klær for dagen. Jeg valgte lave sko, og fet gikk greit. Været var ganske bra og det skulle ikke komme nedbør før på kvelden. Det hadde regnet litt på natten, og jeg håpet at forholdene ville være greie. Det ble egentlig en tørr og fin tur, selv om det fortsatt var vått på morgenen. På Vatne skytebane var det fullt av biler. Jeg trodde jeg hadde startet tidlig, men det viste seg at mesteparten alt hadde startet før meg. Turen startet oppover fra Skytebanen til Paradisskaret. Her har jeg bare gått en gang før, og husket ikke helt hvor bratt og lang bakken opp egentlig var. Eller, for den saks skyld, hvor bratt det var ned til Paradisskaret. Fra Paradisskaret og videre er det for det meste velkjente stier. Først opp til Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten. Fra der ble det den vanlige veien fra Svarthålsleitet til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen og så til toppen av Skjørestadfjellet. Inne i skogen oppover (og nedover) mot Paradisskaret, var det ikke mange andre å se. Oppover Rinda og på både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet var det fullt av folk. Det var egentlig flott å se folk på rekke og rad bortover mot Bjørndalsfjellet. Fra Paradisskaret og resten av rundturen til opp på toppen av Dalsnuten, er en vanlig tur for meg, og stien er godt kjent. Her er jeg nesten ikke i tvil om hvor jeg skal sette føttene. Det går ganske kjapt å komme dette stykket. Nå tok jeg en litt annen vei enn den som står i beskrivelsen til 7-nuts turen. Fra Skjørestadfjellet tok jeg mot flyvraket og videre nedover mot Skjørestad og så til Skaret. På vei nedover traff jeg et par – som ikke var på 7-nuts turen, men som var godt kjent i området. De kunne fortelle at Skaramannen bodde i gardshuset. Han var til og med invitert til julemiddag hos familien til en paret for mange år siden. Fra Skaret ble det den vanlige veien rundt Skreppå og bort til stien ved Sørdalsleitet. Her fusket jeg igjen og tok rett ned til enden av Løemyr og videre mot Dalsnuten, nummer 5 av 7 nuter. Jeg vet ikke hvor nøye arrangørene er på at deltakerne skal følge oppsatt plan, men for min del ble det den umerkede stien mot trappene oppover til toppen av Dalsnuten. Som denne dagen var full av folk. I tillegg til 7-nuts turen var det nok også andre på tur. Det holder som oftest med «bare» 5 topper på min vanlige runde. Denne gangen skulle jeg også bortom Øvre Eikenuten. Det er ikke lange turen, og fra den toppen til Gramstad er det nesten bare en grei bakke nedover. Ved Gramstad sto det noen ungdommer og delt ut saft. Vi var mange som spurte om det var mulig å ta to glass. Den saften var nesten verdt hele påmeldingsavgiften. Det var virkelig godt med noe drikkende akkurat da. Fra Gramstad sto bare Vassfjellet igjen av de 7 toppene. Fra Gramstad til Kubbetjørn er jo ikke lange biten – vanligvis. Det tok tid denne dagen. Naturen rundt Kubbetjørn var virkelig flott, men ikke langt oppe i bakkene fra Kubbetjørn mott Vassfjellet var det helt slutt på å beundre naturen. Jeg fikk i hvert fall nok med pust og puls i bakkene oppover – og så ble det bratt. Fra Kubbetjørn til Vassnuten er det ikke stort mer enn et par kilometer, men denne dagen tok det tid å komme til toppen. Nå var jeg nok ikke like pigg som ved starten noen timer tidligere, men de siste bakkene oppover ble tatt i et rolig tempo. Tilbake til Vatne burde være greit, men det var de samme bratte bakkene som jeg startete oppover. For min del gikk også disse bakkene i et forsiktig tempo. Det kom folk bakfra som jogget nedover. Det var ikke helt min stil denne dagen. Det var en flott tur i flott turvær, og med gode forhold. Hele arrangementet ble gjennomført av Stavanger Turistforening på en flott måte, og de frivillige skal ha stor takk for innsatsen. Slik jeg gikk turen ble den på omtrent 20 kilometer. En lang dagstur for meg.

Det kom en gjeng gående til Blåfjellenden i forrige uke, som hadde startet fra Skåpet på morgenen. (En lang tur på 8-9 timer). og slik jeg husker det, hadde de ikke hatt problemer mellom Skåpet og Flødalen. (De gikk ikke ned til Flørli). Jeg er sikker på at det fortsatt er gode fenner mellom Flørli og Kjerag. Her ligger ofte dalsiden i skyggen, og selv ved Blåfjellenden ligger det fenner i renner ned mot 600 moh. (De nevnte noe snøfenner mellom Flørli og Blåfjellenden , og det kan fortsatt være noen mellom Skåpået og Flørli, men det ble sagt at det gikk "greit".) Fra Flørli til Kjerag via Låtervikvatnet, er en lang og krevende tur, om ofte tar 8-9 timer for folk som ikke er trent eller som bærer tunge sekker.(Trekk fra en time ++ om de ikke starter fra Flørli, men ligger oppe i Flødalen eller ved Ternevatn.)

Slik tilbakemelding setter jeg pris på . Mange takk.

Snø og sommer og flott vær. I mer enn tredve år har jeg på vårparten, først talt måneder, så uker og tilslutt dager, til første gang jeg kan vandre innover til Blåfjellenden. Til å begynne med teller jeg måneder fram til månedskiftet mai/juni. Det er som oftest da første turen går innover. I mai blir det mer og mer klar hvor mye snø der ligger i fjellet og da begynner jeg å se etter tegn til snøsmelting. Da blir det telling av ukene, og når det er klart at det kan bli tur, teller jeg dager. Snøsmeltingen kan skje fort, som i år, eller ikke komme i gang før helt i slutten av mai, som i 2015 og 2020. I 2019 gikk vi innover så tidlig som 13. mai. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, hadde da nysnø og frost, men ikke mer snø enn normalt på første turen. Selv om første turen går tidlig som i 2019 eller virkelig sent som i 2015 (19. juni), så viser foto at det er omtrent like mye snø på omtrent de samme plassene. Det er litt forskjell nede i ved Blåfjellenden og ved parkeringsplassen. Noen år er det snø nesten ved veien, mens andre år er det ikke snø før mye lengre oppe. Oppe i høyden er forskjellen liten. Slik var det på første turen innover for sommeren 2024. Det var lite snø nede, men ellers så ble det å krysse de samme fennene som alltid. Vanligvis velger jeg å gå innover i bra vær om det er mulig. Dette året var det vanskelig å unngå strålende vær. Det har vært sol og blå himmel i en lang periode, og snøen smeltet kjapt. Ulempen med slikt godvær, er at bekker og va blir store. Det er en skikkelig bekk mot Blåfjellenden. Fossebekken brysket seg dette året, men heldigvis så har jeg nytte av mange års erfaring, og kunne krysse tørrskodd over. Jeg lurer på hvordan de andre, som tok turen innover, klarte seg akkurat her. Det var familier med unger og de minste måtte antakelig bæres over Fossebekken. Det gode været hadde lokket folk på overnattingstur. Noen var nok ganske overrasket over all snøen som fortsatt ligger igjen. Nå ligger det ofte fenner helt ut i august, og september i 2015. Oppe i heia ble jeg også dette året møtt av gamle venner som Grepplyngen, og nede ved hytta fant jeg multeblomst. Det er virkelig kjekt å se at sommeren er på gang. Rett før bakken nedover mot Blåfjellenden, fant jeg også spor av elg. Nå er det ikke første gang jeg ser elgspor nettopp her. Jeg har kommet over ferske spor her noen ganger. Engang så pass ferskt at jeg fortsatt kunne kjenne lukta fra elgen. Nede ved hytta var det bare å få fylt opp bøtta i elva, før jeg igjen kunne sitte utenfor i hytteveggen med te og skoleboller – i sola, og med bare en lett bukse på kroppen. Det var sommer og sol. Mange varmegrader utenfor døra, men heller få varmegrader i elva. I det flotte været var det andre som også ville på tur. Vi ble ganske mange etter hvert. 3 ungdommer kom til hytta ganske sent. De hadde startet fra Skåpet samme morgen og gått via Flødalen til Blåfjellenden. En skikkelig lang tur, og dagen etter ville de ned Fidjadalen, som heller ikke er noen kort tur. Det ble ikke mørkt den natte. Månen lyste, og jeg hadde problemer med å finne stjernene på himmelen. Morgenen kom kjapt. Noen var tidlig ute og trakk opp gjøken. Den gol borte i lia slik at det var umulig å få sove. Det ble litt jobbing ut over dagen, men i femtiden fant jeg ut at det var på tide å komme seg avgårde mot Hunnedalen. Jeg traff foreldre og unger på vei innover, og det ville bli mer folk denne natta enn forrige. Siden jeg valgte å gå litt sent på dagen, var det løs-snø på fennene og elva var større enn dagen før. Snøsmeltingen er langt fra helt over. Det tar litt på å gå på slik våt snø, og jeg kunne kjenne at det hadde brukt litt andre muskler enn vanlig. Det hadde vært en skikkelig flott og kjekk første tur innover for sesongen. Nå håper jeg bare sommeren fortsetter slik den har begynt – med flott være og gode forhold.

Dagsbesøk på turistforeningshytta. De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott. På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes. Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt. Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha. Når en av grunnene til å besøke Viglesdalen er for å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, passet det bra denne dagen. Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet. Det er som nesen overalt, isen som har formet landskapet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare». Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene. Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand. Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva. Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering. På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter. Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend. Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en. Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene. Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.

Det er ikke noe enkelt svar på ditt spørsmål. Selv på Hardangervidda er det flere lokale forenniger som har hytter, og deter den lokale foreningen som setter opp sine regler og hva som skal være på hytten. I det store og hele, i hvert fall for det viktigste, er det likt. Det du i hvert fall må få med deg er forskjellen på Ubetjent, selvbetjent og betjent hytte. Ubetjente hytter er (noen lukket med DNT nøkkel - andre åpne) uten proviant, men med gass, lys og ved, og senger med dyner og puter. (Her skal det brukes sovepose eller lakenpose.) Selvbetjente hytter har i tillegg et proviantlager hvor det er mulig å kjøpe tørrmat. (Det finnes ikke "fersk" mat). Hva som er på hytten kan variere, men det vil være middag i en eller annen form og knekkebrød, smør syltetøy og annet . Det kan være melkepulver, men ikke batterier og plaster, selv om det finnes i noen hytter. Betjente hytter er "hotell". Her må du spise det som serveres - og det kan være ganske kostbart. Eller som de andre hytten-

Nå har jeg to par med ALFA Compact, og ikke gjort noe av det du spør om. En av fordelene (etter min oppfatning) er nettopp at skoene ikke trenger å "gås inn". De er så pass myke i skinnet at de er klar for bruk. Imprignering er i hvert fall ikke nødvendig for at skoene skal være vanntette - det vil hjelpe for ikke å få læret vått og på den måten gjøre skoene tyngre. De er egentlig tunge nok, men jeg vurderer arbeidet med å pusse og gnikke på skoene som unødvendig, og aksepterer at skoene blir litt tyngre (men vanntette.) Det blir ikke så mange turer i regnvær lengre. Vedlikehold er svært oppskytt....

Opp til Viglesdalen er helt sikkert grei skuring, men over Klinkerhorten (1000 moh) vil det fortsatt være skiføre, og når du kommer til Stakken vil det fortsatt være snø i store fenner. Veien opp til dammen er i hvert fall ikke brøytet, så da blir det samme vei tilbake. Det er alltid mulig å komme fram, men det blir lett et virkelig strev. Sesongen for både Stakken og Nilsebu starter først i juni Jeg holder til på Blåfjellenden og stien til den hytta - fra Hunnedalen, går ikke over 900 moh, og jeg regner først med å komme innover i siste uke i mai. Det ligger normalt fenner i området til juli - august.

Jeg håper på en tur nedover dalen....

En kort men flott tur. Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur? Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette. Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen. En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake... Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen. Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen. Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke. Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår. Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake. Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det. Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene. Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene. Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over. Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene. Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer. Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer. Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura. Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag, De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.

Siden jeg er inne på historier fra Fidjadalen, så kan jeg jo og nevne at det har kommet opp folk (stort sett utlendinger) på truger i påsken, men også folk som har gått opp på beina. En kar brukte 12 timer.

Ta med kniv.... Jeg gikk oppover dalen for ganske mange år siden, og kom til øverst i bakken ved Fidjafossen, og der måtte jeg hakke meg spor i fonna som gikk fra fjellveggen og til juvet over fossekanten. Eneste gang jeg virkelig har hatt bruk for "ekstrautstyr". Jeg brukte også kniven for å holde meg fast - fonna var ikke mer en et par meter. (Den fonna trenger ikke å være "vanskelig" - eller tilstede dette året - på tilbakeveien vas snøen myk, og jeg kunne spasere over.)

Jeg har lagt inn en kopi av ditt innlegg på FB gruppa "Blåfjellenden" (Jeg sjekket nærmere på bildet, og mye av snøen du ser er antakelig nysnø, som forsvant temmelig kvikt.)

Det er et webkamera (Veivesenet) et lite stykke lengre oppe i dalen og som er stillet nedover. Det viser ganske bra hvordan forholdene er. (NB Senorge.no viser nok for mye snø dette året.) https://vindnå.no/webkamera/agder/sirdal/tjørhom-f450-hunnedalen-(retning-stavanger)-fdf762

En lang men virkelig flott tur. Det hadde vært en kald tur lørdag, med vind og lave temperaturer- Når sola så sviktet, ble det en tur med glidelåsen på jakken helt under haka. Søndag skulle alt bli så meget bedre. Det var snakk om sol fra skyfri himmel, lite vind, og selv om det ville være kaldt fra morgenen av, så ville det bli varmere etter hvert. Siden det heller ikke hadde regnet siste døgnet, ville det også bli en ganske tørr dag. Det var fortsatt en vårtur jeg gjerne skulle ha tatt. Jeg hadde gått turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Håfjellet, for så å ta over fjellet til Ristøl og Lauvlia og ned til «Skogen», rundt Engjavatnet og tilbake til bilen tidligere i år. Jeg skulle gjerne ta den flotte turen en gang til – minst.. Det er bare noen få år siden første gang jeg gikk denne turen, og den har alltid hatt merkelappen «langtur». Normalt har denne tatt meg mellom tre og fire timer. Det har alltid blitt en god pause underveis, og i flott vær er det noe å se fram til. Forrige gang jeg gikk denne turen, begynte jeg å fabulere om å ta med Bjursfjellet i samme slengen. Det ville gjøre turen omtrent en time lengre. Den gang ble det ikke noe av «omveien». Da jeg kom rundt Engjavatnet, kunne jeg kjenne at det var nok med den vanlige turen. Det kunne jo være at jeg var klar for en tur til Bjursfjellet denne gangen. Det var mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Det var ikke så underlig, med den flotte værmeldingen Yr hadde for dagen. Som vanlig tok jeg opp mot Stølssletta og Vindskaret. Det var spor oppover, og jeg kunne se noen på vei mot Håfjelltoppen. Det viste seg å være kjent folk, og vi tok følge fra toppen og nedover mot Bjødnali. Etter å ha tatt bildet av treet til broderen, tok jeg fatt på bakken opp mot gjerdeklyveren i skaret ned mot Ristøl. Stien oppover var godt synlig og fortsatt var det nødlinger som viste vei. Det må være flere folk som går opp til Ristølnuten enn da jeg la opp nødlinger for et par år siden. På Ristøl var det folk, og vi fikk (som vanlig) en hyggelig prat, før jeg tok over myrene mot Lauvlia. Hvor det også var folk, men denne gangen ikke noen jeg kjente. Fra Lauvlia til «Skogen» var jeg alene. Heldigvis var dyra fortsatt ute på marka, og jeg kom meg greit videre rundt Engjavatnet. Bortover mot Bukatoa og Solkjenn, kikket jeg oppover mot Bjursfjellet, og tenkte at dette egentlig var dagen for å se om det ville gå greit å ta med denne på turen rundt stølane. Det ble til at jeg tok over «den søta hålå» og oppover traktorveien mot toppen. I langsomt tempo. Det startet et par omtrent samtidig, og vi holdt nesten samme fart oppover, så det kan ikke ha gått veldig sakte. Opp mot toppen så jeg en hel gjeng som startet på turen nedover, og da jeg satt med te og kjeks, kom det opp flere folk fra Eikeland - den bratte veien. Det ble helst folksomt en stund. Nedover bakkene, tilbake mot «den søta hålå», gikk det greit, men det ble ikke til at jeg «slapp» meg nedover bakkene, så litt stiv og støl var jeg nok. Den siste bakken på turen, under Bukkanuten, på vei mot Jærbuskaret, laget heller ikke problemer, selv om jeg ikke helt fikk opp farten. De siste kilometerne innover mot parkeringsplassen er – heldigvis – temmelig flate, og de går på god vei. Jeg kan ikke helt si at jeg kunne tenke meg flere bakker og kilometer på beina, da jeg sto ved bilen, men likevel syntes jeg det hadde gått bra. Formen og beina var fortsatt brukbar. Etter 16 – 17 kilometer og en god del høydemeter, var det likevel helt greit å sette seg i bilen – etter nesten fem timer på tur.

En lang vårtur. Det var ikke lenge siden jeg hadde gått tur med utgangspunkt i Gramstad. Likevel var det nettopp Gamstad jeg tok sikte på. Det var meldt tørt og greit vær med sol store deler av dagen. Det ville fortsatt være ganske bløtt i myrer og stien ville nok fortsatt være sorpet og glatt, men en flott dag måtte utnyttes. Denne dagen hadde jeg egentlig sett fram til en stund. Planen var å ta en riktig lang tur med mange og dryge bakker. Jeg var langt fra helt sikker på om formen var god nok for den planlagte turen, men siden det ville være ganske enkelt å korte ned, om det ble for stritt eller kroppen ikke fungerte, så «måtte» jeg jo forsøke meg. For et par år siden ble de vanlig turene ut fra Gramstad, opp til Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten og på gode dager også Dalsnuten, utvidet til noen ganger å ta med Resasteinen og tilbake til Dalsnuten via «Skaret» eller Dalevatn. Turen om «Skaret» - om jeg strever meg opp til toppen av Dalsnuten i tillegg, er på tre og en halv time. Den lange turen om Dalevatn og Dalsnuten tar opp mot fem timer – inklusive pause. Det var denne turen jeg tok sikte på denne dagen. Dette er også en tur jeg ser fram på våren. I Kjerdal, som ligger nedenfor Dalevatn, kommer våren tidlig. Dalen ligger mot sørvest, og fanger sol hele dagen, og ligger i le for nesten alle vindretninger. Det er flott å møte våren med grønne bjørker og grønne marker, og med sol blir det nesten sommervarme i lia. Den første utfordringen på denne turen er Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Siden jeg tar turen inn Bjørndalsmyra og så over Kulheia tilbake til Bjørndalsfjellet, er ikke turen så bratt som om jeg skulle gått opp Rindå fra Paradisskaret. Det var andre på tur denne dagen, og både på vei oppover og nedover møtte jeg folk. Fjogstadnuten er noen høydemeter oppover fra veien, men det er egentlig greie bakker. Det var ikke snakk om å ta en kortere tur da jeg sto ved sti-delet for Resasteinen og kikket over Svarthålsleite mot Sørdalsleite og Resasteinen. Det ble til at jeg satset på en langtur denne dagen. Løemyr var som vanlig ganske våt, men heldigvis er det nå ganglemmer på det våteste partiet. Ved Resasteinen satt det to damer, og vi fikk en hyggelig prat om stier og ruter i området. Fra Resasteinen tok jeg direkte mot skaret under Skjørestadfjellet og mot flyvraket – og videre mot øst. I stedet for å svinge ned mot Skjørestad og Skaret, tok jeg over haugene – med tydelige varder, og ned til skogsveien mot Midtskaret. Videre nedover mot Dalevatn, var det vått. Jeg fant mine egne merker nedover lia, og kunne se at det også var andre som hadde tatt denne veien mot Dalevatn. Jeg kan ikke tenke meg at denne ruta tar mye mer tid enn å gå den merkede rute over Kjedalsfjellet. Den er i hvert fall mye mindre bratt. Det ble pause ved demningen. I sola og litt i le for en kald trekk, ble det en hyggelig stund i eget selskap. Veien nedover mot Dale ble omtrent som ventet. Det var sol og varmt. Bjørkene var grønne og markene like så. Her var det skikkelig vår. Bakken fra Dale til toppen av Dalsnuten er fortsatt like lang og bratt som alltid. Det er ikke en bakke jeg tar i full fart. «Sakte i bakken», er mer min stil her. Jeg kom inn på den vanlige stien mot toppen, rett bak en gjeng – antakelig – amerikanere. Da var det bare å henge på oppover trappene. Heldigvis tok de den bratte stien mot toppen, mens jeg kunne ta det litt rolig over marka og mot «bestemor»stien på sørsiden. Denne dagen var det en hel del folk på toppen, men for meg ble det en kjapp runde rundt varden og stien tilbake til Revholstjørn. Tilbake på god vei, etter nesten fem timer, noen kilometer på sti og noen hundre høydemeter, var det greit å kjenne at det fortsatt var litt futt i beina. Jeg hadde klart en ny langtur, og ser etter hvert lyst på sommersesongen. Det skal i hvert fall være mulig å komme inn til Blåfjellenden.

En ny runde på en gammel tur. Det var lenge siden, riktig lenge siden, jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet fra Dale. Tidligere en av mine vanligste turer, men som etter hvert ble en langtur og - mindre vanlig. Den siste tiden har jeg gått flere langturer og da burde turen rundt Lifjellet være aktuell igjen. Turen vil antakelig ta nesten tre timer nå, mens jeg nok gikk den på to timer og tyve minutter tidligere. Det virker som det er kortere og kortere tid mellom hver fødselsdag, men jeg bruker lengre og lengre tid på samme turen. Det er ikke helt lett å forstå. Det må være langt over 30 år siden første gang jeg gikk turen rundt Li. Stien og turen er ikke helt den samme som i starten. Det har blitt noen omlegginger etterhvert, og jeg har funnet noen små «omveier» som i hvert fall gjør turen lettere. Denne dagen la jeg inn et besøk på Søsterhytta – Dagturhytta et stykke fra Dale. Stien fra Dale til Søsterhytta er godt brukt, så det må være en del folk som tar turen utover langs fjorden. Denne dagen var det antakelig en skoleklasse med ni-ti åringer. Tingene gikk ikke lydløst for seg. Turen rundt Lifjellet, som er nesen ti kilometer, går delvis i et «tungt» terreng, og for mange vil nok rundturen ta 5 timer – i godt vær. Nå er det ikke så mange som går rundt, men derimot en hel del som løper. De bruker antakelig ikke mer en en drøy time. Jeg starter alltid fra Dale og går først langs fjorden utover. Den merkede stien går et stykke oppe i bakken, mens jeg følger en umerket sti nesten nede ved sjøen. Denne dagen var stien sperret av et tre som hadde blitt blåst overende i stormen. Det gikk greit å omme forbi. Litt lengre ute langs fjorden, dukket det opp en liten bjørk som omtrent var grønn, og som var den egentlige grunnen til at jeg valgte denne turen denne dagen. Den lille bjørka har jeg tatt bilder av i noen år. Den er vanligvis den første bjørka som blir grønn i området. Nedenfor Lifjellet, nesten mot sør, er det både lunt og solrikt. Det er kjekt med en ny vår. Det gir håp om nye turer i heia, og overnattingsturer til Blåfjellenden. Det er virkelig noe å se fram til. En av mine «omveier» er en snarvei. Jeg tar oppover lia mot toppen på den gamle stien fra Bymarka. Den går i dalen nedenfor den nye stien, og er nok noe kortere, men har ikke samme utsikten som den merkede stien. Frans Olsen som la opp denne stien, var opptatt av utsikt. Det var en hele gjeng på vei oppover langs berget ovenfor der jeg gikk. Jeg kunne høre pratingen, og etterhvert fikk jeg øye på folkene. Det gikk noe fortere der jeg gikk, og etterhvert forsvant de bak meg. Fra et stykke oppe i lia (Det står en stolpe i «stikrysset») tar jeg også snarveien rett mot masten på toppen. Det sparer antakelig noen minutter, men stien er nå ikke helt lett å følge. Det er nok ikke mange andre som går her. Det hadde vært en ensom tur omtrent hele veien etter at jeg gikk fra Søsterhytta. Nedover fra toppen var det mer folk. Det kunne merkes på stien som ikke er blitt «bedre» opp gjennom åren, selv om det lagt ut ganglemmer i myra nederst. Turen var nok «tøffere» enn en del de turen jeg vanligvis går nå. Den tok meg i hvert fall godt tre timer – på tross av snarveiene. Det er likevel kjekt å møte våren og grønne bjørker.

Jeg vet det ikke er det du egentlig spør om, men for min del bruker jeg mange par med de billigste vantene på markedet. et par koster 10 kroner på Rusta.. Jeg har slike vanter liggende i alle jakker og bukser, og ekstra i sekken (som oftest to par i tillegg til det i jakken og det i buksa.) De blir våte i regnvær, men da skifter jeg til et tørt par. Jeg bruker ikke disse om det er meldt regnvær hele dagen. Da passer det best med noen vanntette goretex hansker, og på vinteren i skikkelig kulde bruker jeg tykkere ullhansker, men ofte med et par av de billige under....

For meg passer det stor sett hele tiden - fordelen med å være pensjonist. (men jeg ønsker godt vær - om mulig.)

Mye dårlig vær og få gjester. Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert. Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett. Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.) Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig. Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær. Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere. Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag. Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover. Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss. Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn. Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester. Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og. Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt. Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.

Det ble i hvert fall to enkle topper den gangen. Jeg gikk faktisk og tenkte på de (antakelig deg) som samler på kommunetopper, og at det måtte være en grei sak å få med seg disse da jeg gikk oppover mot toppen av Brusanuten: