REJOHN

Flotte forhold for fjelltur. Etter å har tatt turen til Stranddalen, i hva som skulle være godvær, kom jeg hjem og sjekket værmeldingen. YR hadde ombestemt seg. Nå var det snakk om både sol og sommer i to dager fredag og lørdag i stedet for regn og vind som de hadde meldt tidligere. Skikkelig turvær, og jeg hadde alt tatt den turen som var planlagt for neste godværsperiode. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden i stede. Der er det alltid en del ting som godt kan ordnes, om ikke annet så kan jeg rydde og vaske. Fredagsmorgen var det ingen grunn til å vente med å kjøre oppover mot Hunnedalen. Tåka lå over lavlandet, og selv om det alt kunne skimtes enkelte blå flekker på himmelen, så ville det nesten sikkert være sol oppe i høyden. Selv om sola skinte og det så ut til å bli en virkelig flott dag, så var det kaldt, ikke mer enn ti grader, på parkeringsplassen da jeg startet. Det ble varmt bare et lite stykke oppe i bakken. Det kunne lett bli en fin tur over heia. En god del sauer hadde samlet seg ved Tangane. Selv i flott vær så nok en del av dyra fram til å komme ned i lavlandet, Lammene så antakelig ikke fram til noe som helst. Denne helga er det sauesanking, og masse folk på de forskjellige hyttene. Det ville være folk på både Blåfjellenden og Fidjastølen. Sauesankingen medfører lange tunge turer i heia for sauefolkene, De må få med seg mest mulig av sauene. De har god bruk for hundene som er med. Jeg kan ikke forstå at det blir noe særlig timebetaling for denne jobben, men dette året er det i hvert fall bra vær så langt. Ved Fossebekken møtte jeg en skoleklasse. De var på vei ned, etter en overnatting på hytta. Det er kjekt at ungdommen blir kjent med ubetjente turistforeningshytter, men det medfører ofte litt ekstra arbeid for oss som passer på hyttene. Ungdommen er ikke kjent med hvordan systemet på hyttene fungerer, og i hvert fall ikke vant med å vaske opp på «gamle» måten. Det lå en god bunke våte tørkehåndklær i en fin stabel i skuten – klar til vask, det var bare vaskemaskinen som manglet. Det ble en virkelig flott tur over heia, som badet i sol, og selv om det ikke helt var sommer-temperatur øverst, så trengte jeg ikke å ha på noe over den kortarmede blusen. Det var noen få hvite dotter på himmelen, småtjernene lå speilblanke, marka var fortsatt nesten grønn selv om det hele hadde en brun tone. Høsten og vinteren er ikke så veldig lang unna, men det er fortsatt gode forhold for fjellturer. Nede ved turistforeningshytta var det sommer. Det var bare å finne fram sommerklærne, muligens for siste gang dette året. Selv med minst mulig klær var det en varm affære å rydde vekk småbjørker rundt hyttene. Jeg ble selvsagt ikke alene på en fredag. Det kom folk fra Flørli, som etter 5 timer på tur tok opp til toppen av Blåfjellenden for å beundre utsikten nedover Fidjadalen. Det ble tilsammen en skikkelig fjelltur. Litt ut på dagen kom det gamle kjente. Haus og jeg har vært sammen på Blåfjellenden noen ganger, og jeg tror vi begge synes det er trivelig. I tillegg fik han orden på lyset på annekset. Noe som har tatt tid. Slikt besøk er kjekt. Værmelding for lørdag var egentlig god. Det skulle i følge YR bli mye likt som dagen før -muligens litt kaldere. Morgenen kom med skyer og en kald vind. Det hadde ikke vært mange gradene den natta, og sommeren fra dagen før var bare et minne. Nå ble det til at jeg tok ut etter at alle andre hadde gått, og fikk et par timer i solveggen utenforhytta. I le for vinden var det sommer. Det ble likevel en tur i bare blusen tilbake over heia. Vinden kom bakfra og sola, som etterhvert forsvant, hadde jeg forfra. Selvsagt ble det en grei og flott tur tilbake.

Nesten hotellopphold. Det var lenge siden jeg hadde besøkt Stranddalen. Det sto på planen for dette året, men etter juni har det vært få dager med sol og varme. Etter å ha sjekket YR i noen dager – og uker, fant jeg ut at det fikk bli en tur uten sol og varme. Lite regn og vind fikk holde. Endelig kom det to dager hvor det så ut som om det kunne bli godt nok turvær. Det var meldt lite vind, og bare lett regn, men det kunne komme nedbør nesten hele dagen både på turen innover og på turene tilbake. Stranddalen er Stavanger Turistforenings eneste betjente hytte – uten veiforbindelse, og er en av hyttene med mest besøk. Hytta har 48 sengeplasser og har nesten 2500 overnattinger. STF har flere andre hytter med 50 sengeplasser. Disse har ikke en gang halvparten så mange overnattinger. Noe av forklaringen – utenom at de stiller opp med middag og frokost og at det ikke er nødvendig med å vake og ordne etter seg, er at hytta bare ligger 5-6 kilometer fra vei, og at det bare tar et par timer å komme til dekket bord. 5-6 kilometer høres jo ikke spesielt lang ut, men det er i tillegg noen høydemeter opp Moakvelven, om starten går fra Øvre Moen som er mest vanlig. Bakken er lang og bratt, og oppe i høyden bare et kort stykke innover flaten, er det mulig å se hytta – på andre siden av Stranddalsvatnet. Da er det fortsatt en times tur igjen før hytta nås. Jeg hadde flere gode grunner til å besøke hytta. Det var riktig lenge siden sist jeg var der. En kontroll i loggen viste at det faktisk var fem år siden sist. I tillegg er det i nærheten av hytta enkelt å finne Bergjunker (Saxifraga Panekulata). Selv om det begynner å bli sent på sommeren, håpet jeg at det fortsatt var mulig å finne plante med blomster. I tillegg ville besøket på Stranddalen gjøre at jeg kan notere STF hytte nummer ti som jeg har besøkt i år. Noe som var et av målene for denne sesongen. I tillegg ville turen også gi meg personlig en utfordring, da det oppover Moakvelven er noen bratte og utsatte partier. Jeg har selv sett folk med liten unge i bæremeis bare gå oppover helt uanfektet og uten tanke på at det er bratt. Det er dessverre ikke helt slik for meg, men jeg kom både opp og ned denne gangen også. Turen opp bakken gikk greit, som vanlig går det litt seint rundt de verste plassene og opp de mest utsatte kneikene, men likevel kom jeg opp i god tid før middagen. Det ble faktisk tid til å besøke stedet hvor jeg i mange år har funnet Bergjunkeren. Det var faktisk fortsatt blomster på en del planter, og en så mer ut som Bergfrue enn Bergjunker, selv om aldri før har sett Bergfrue her. Middagen ble en overraskelse. Det er skikkelig kokk på hytta, og han hadde laget en femretters opplevelse. Helt bortkastet på meg som vanligvis foretrekker saus og poteter. I tillegg til maten var det også et kulturelt innslag der det ble fremført et utdrag av Peer Gynt. Det ble fort kveld og en tidlig morgen. Frokost er noe som ofte blir temmelig enkelt når jeg er i farten på hyttene. Denne gang var det andre som stelte i stand, og vasket opp. Det ble ikke en gang gulvvask å ta tak i. Det ble en tidlig start på turen ned til bilen. Været så litt usikkert ut fra morgenen. Det blåste litt og var ikke stort mer enn 7-8 grader. Jeg hadde tenkt å gå på andre siden av Stranddalsvatnet, men det ble til at jeg tok samme vei ned som opp. Sola tittet fram etter hvert, og jeg burde nok ha tatt turen rundt. Bakken ned gikk greit, selv om jeg også på nedturen tok det veldig forsiktig enkelte plasser. Det var kjekt å igjen få besøke Stranddalen, selv om det minner mer om hotellopphold enn besøk på en turistforeningshytte.

Jeg kan jo ikke lav være.... Etter minst 10-12 par med Walk king og 1 par med Impact, kan jeg si med stor grad av sikkerhet at behandling ikke hjelper stort på levetiden. Det er uansett sålen som går først.... (På de tidligste parene med Walk King gikk Gore-Texen først, men det er tross alt noen år siden.) Jeg har for lenge siden slutttet å behandle skoene (selv om de får litt skosmørning av og til - det ser så mye penere ut -når jeg er på tur med andre.)

En grei, men lang tur i godt vær Det blir vanligvis ganske mange turer til Blåfjellenden i løpet av en sesong. Tidligere ble det ofte en dagstur inn, etter som årene går har det blitt mindre og mindre av dagsturene og oftere en overnatting før jeg tar turen tilbake. Dette året har det ikke blitt noen dagstur til Blåfjellenden til nå, selv om jeg har vært frem og tilbake på dagen både til Sandvatn og Tomannsbu. Var formen fortsatt såpass bra at jeg kunne ta en tur til Blåfjellenden. Om jeg ikke gjør det mens jeg kan, kan det lett ha vært siste gang for denne dagsturen – forrige gang. Værmeldingen for søndag var bra, og selv om jeg hadde hatt en hviledag fra turen til Melands Grønahei, så kunne jeg fortsatt kjenne at det hadde vært to litt lengre dager på tur enn det jeg vanligvis går. Det blir heldigvis litt lettere sekk på dagsturer, enn når jeg overnatter. Likevel syntes jeg sekken kjentes turn ut da jeg heiv sekken i bilen. Da jeg tok sekken ut av bagasjerommet på parkeringsplassen, lurte jeg på om det var noe i sekken jeg kunne legge igjen. Og så glemte jeg hele sekken. Den var liksom bare med, uten noe problem i det hele tatt. Oppover de første bakkene sa jeg til meg selv at det ville bli en lang dag. Her var det bare å ta det med ro, og finne tempoet for de lange turene. Det gikk likevel ganske greit innover, selv om farten selvsagt ikke helt er den samme som i ungdommen – da jeg var mellom 60 og 70. Noe overrasket kunne jeg likevel konstatere at turen innover hadde gått på en helt grei tid, selv sammenliknet med «gamle dager». Noe hang nok sammen med været. YR mente det ville bli både varmt og at sola skulle være framme en god del av tiden. Nå startet jeg tidlig, og da var det fortsatt overskyet, og slik ble det nesten hele turen innover. Det var god temperatur ved start, omtrent 15 grader, og selv om det ble varmer på turen innover, var det hele tiden greit å gå. Det er ikke alltid at tingene stemmer slik som på denne turen. Nede på hytta var det solskinn og varme. Det ble sommer igjen. Det satt folk på terrassen og solte seg, og for min del ble det te og mat utenfor på trammen iført minst mulig. Både blusen og kortbuksa ble omtrent tørr ganske kjapt. Det var ikke meningen at jeg skulle «jobbe» denne dagen, men det er alltid noe som bør gjøres. Litt rydding, slitt arbeid med kosten, og alt ser så meget bedre ut – for de neste gjestene. Det tar ikke lang tid før det er nytt støv og sand på gulvet og det igjen virker litt «rotet». Oppholdet på hytta ble lengre enn en vanlig pause. Jeg tenkte på turen opp bakken. En stigning på godt over 200 høydemeter. Spørsmålet var om det ville bli en grei tur tilbake eller om jeg ville slite. Det var selvsagt alltid mulig å ta nok en pause underveis. Ting ville antakelig gå seg til. Det gikk mer enn greit opp bakken. Som vanlig ble det til at jeg gikk i et tempo som ikke brakte pulsen for høyt, men på toppen var jeg i overraskende god form. Nå var sola framme og det ble varmt. I bakkene der trekken ikke fikk tak, ble det mer enn varmt, det ble hett. Det ble en skikkelig sommertur tilbake, med sola i ansiktet og trekken bakfra. Nesten nede ved bilen kom det et følge i mot. Det var Olav og sønn, sammen med to andre som ville inn til Fidjastølen for å forberede sauesankingen i uka etter. Det kan ikke være store timebetalingen for alle timene som blir tilbrakt i helga, men for en arbeidsplass.

Frem og tilbake langs samme sti. Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt. En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023. Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden. En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover. Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i. Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå. Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen. Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen. Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst. Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott. Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl. Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh. «Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten. Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta. Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene. Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover. Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

Jeg er fortsatt skikkelig takknemlig for at Gore-Tex har kommet. Før -på tidlig 90 tall, var det snakk om helt tette regnklær. Heldigvis er det nå en saga blott.... Om du går med membranklar i regn i timevis, så blir, i hvert fall jeg, søkk våt, men da er jeg varm og våt etter vel et par timer hvor jeg tross alt er tørr. Med helt tette klær er jeg våt etter bare en halv time.

Noen dager er flottere en andre. Det har ikke vært mange dager med flott vær på rad etter juni, denne sommeren. Det har vært mer en leting etter to dager med noenlunde vær for å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var YR og Storm enige om at fredag vil bli en skikkelig flott dag, mens torsdag kunne bli «litt av hvert». Torsdag var det omtrent vinter. Godt under ti grader og litt vind. Det var jakke og vanter og caps. Litt surt oppover bakkene, med vinden i mot, men det ble likevel en fin tur. Nå var aviser og nyheter fulle av historier om ekstremværet. I heia innover mot Blåfjellenden var det ikke tørt, men helt greit, og bekker og va, var ikke større enn etter en helt ordinær regnværsdag. Det var greit å gå, men været minnet om at vinteren ikke er langt unna. Sommeren er på hell og synger, om ikke på siste vers, så i hvert fall på et av de siste. Bjørnsjegget har fått brune tuster, gresset som sto tett, er mer glissent og de gamle tråkkene viser godt igjen. Bjørka i lavlandet har mistet den klare grønnfargen, og det er brune blader inne i mellom. Det er igjen blitt stilt i heia, vinden lager lyd rundt ørene, men i søkken der vinden ikke fikk tak var det stille. Småfuglene har forlatt heia, bare en og annen linerle er fortsatt igjen. Selv lyden av steinskvetten som trofast har fulgt meg frem og tilbake er ikke lenger å høre. Forrige uke så jeg et rypekull på veien fra Sandvatn mot Lortabu, men mot Blåfjellenden var det ikke en fugl å se. Det ble en ensom tur innover, det kom bare tre «utlendinger» i mot. De var egentlig på telt-tur, men hadde tatt inn på Blåfjellenden – i tre dager. Antakelig på grunn av ekstremværet. På hytta var det folk i arbeid. STF hadde sendt en gjeng ungdommer for å å gjøre nødvendige ting – som å tømme dassen. En skikkelig drittjobb. Litt ut på dagen fikk jeg besøk av en jente. Vi har truffet hverandre menge ganger, og hun stakk innom på sin vei mot Langavatn – som på mange andre turer – for å få en prat. Også hun hadde på mer vintertøy enn sommerklær. Yr og Storm fikk rett. Fredag ble en virkelig drømme dag. Selv om det var en kald natt med under ti grader, så var det sol og blå himmel – uten et vindpust, på morgenen. Temperaturen kom fort opp i «sommer», og det ble te på terrassen i sola. Slike stunder, er en av grunnen til å ta til heis. Det var ingen grunn til å ta ut tidlig på en dag med sol og sommer, blå himmel, og nesten uten vind. Slike dager er det virkelig flott å bruke tiden på Blåfjellenden. Litt ut på formiddagen fikk jeg også besøk fra Fidjastølen. Olav og kar kom innom for en prat. De var på vei tilbake til Hunnedalen og la turen om Blåfjellenden i stede for å ta den vanlige veien om Stølsro. Vi fikk, som vanlig, en kjekk prat. Jeg hadde heldigvis lagt igjen en kortbukse på Blåfjellenden. Tilbaketuren ble en skikkelig sommertur, i bare en treningsbukse, og bluse. Sekken ble tyngre enn vanlig med alt vintertøyet i tillegg til det andre. Vinden tok seg litt opp etter hvert på min tur over heia mot Hunnedalen. Helt nede mot veien kom det skyer inn fra vest. Det var likevel 20 grader på termometeret i bilen. Det hadde vært en flott tur tilbake.

Finere vær enn meldt. Det hadde blitt en tur til Blåfjellenden og en tur til Sandvatn denne uka. I gale dager – for lenge siden – hadde en tur til Tomannsbu stått på programmet- Jeg prøvde å finne et annet tur mål oppe i heia, men fant at Tomannsbu var stedet jeg burde besøke. Værmeldingen er alltid viktig. Den siste måneden har vært våt – mye regn. Lørdag lovet YR en tørr overskyet dag. Storm var mer positiv, og mente det kunne komme litt sol. På turen inn til Sandvatn, var det storm som hadde rett. De lovet dårligere vær enn yr. Denne dagen var det også Storm som fikk rett. De lovet bedre være enn yr. Det har blitt mange bompasseringer i Øvstebødalen i det siste, jeg føler jeg er alene om betale for alle forbedringene på veien oppover. Denne dagen var jeg likevel ikke alene som startet oppover Tveidebrekka mot Tomannsbu. Jeg kunne se flere biler komme til parkeringsplassen og flere folk ta ut oppover bakken. Tveidebrekka er en god grunn til ikke å ta turen til Tomannsbu. Det er en bratt bakke på over 150 høydemeter, med myr og ur. Ting tar tid – og til slutt på turen, er det ned samme bratte - og våte – bakken. Det er en grunn til at jeg går denne turen når det er tørt i bakken. Innover mot Osen, er det mye sorpe. Svært mye sorpe, og selv om det denne dagen ikke hadde regnet på en stund, var det fortsatt vått enkelte plasser. For egen del liker jeg heller ikke å gå ned bakken mot Osen og brua over elva, når svabergene er våte – og sorte. Det er langt ned og jeg synes det er helt greit at det er lagt noen kjettinger i de bratteste skråningene. Nede ved Olabu, står det et skilt som viser vei mot Tomannbu og på skiltet står det også at det en time til hytta. Det har vært noen som har tatt inn på Olabu i dårlig vær. Selv om det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen, og et par timer inn til Øyarvatnet, så gjenstår Flåskaret opp. Oppe i høyden går stien på østsiden av myrene innover et stykke. Jeg går som regel direkte over myrene og korter ned litt på turen innover. Det sprer jeg antakelig opp mot et minutt på. Det var ingen andre på hytta da jeg kom. Inne var det litt varmere enn ute, og jeg bestemte meg for å lage te og spise nista, før jeg slappet av. Tiden gikk fort, og det hadde gått nesten en time da jeg igjen tok på fjellskoene og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen. Turen tilbake, ble mye lik turen innover. Det er ikke så ofte jeg går to lange turer så tett på hverandre. Jeg hadde ventet å kjenne det i beina – og i viljen, på tilbakeveien. Det gikk lett opp bakkene, selv om pusten gikk tungt. Det var ikke snakk om å stoppe opp for en pause. Det gikk ikke fort nedover Tveidebrekka, beina var ikke helt gode, og jeg fikk god bruk for staven for å komme greit ned. Turen hadde vært på omtrent 14 kilometer, men med en del bakker både opp og ned. Selv mener jeg turen inn til Tomannsbu er «tyngre» enn turen til Sandvatn, selv om den turen er 2 kilometer lengre, Det var for min del STF hytte nummer seks dette året, noe jeg eer godt fornøyd med.

Dette stemmer ikke med det jeg opplever. Mine lærsko er dassvåte, men jeg er tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Det er ikke min erfaring. Jeg sluttet å pusse og vedlikeholde mine Walk king for mange år - og mange par siden. De holder vannet ute, men ikke helt like lenge som sålen varer. (Det hender jeg blir fuktig i skoene, men da skal det kammen være varmt.) Mine "nye" Alfa Impact har fått skokrem noen ganger - jeg liker å se skoene rene og pene, men her holdt Goretexen like lenge som sålen, og et halvt år etter jeg fikk ny såle og ny Gore-Tex er jeg fortsatt tørr på beina, selv om jeg vasser i vann.

Jeg har alltid oppfattet spørsmålet fra selger av Gore-tex sko, om å få sprayet skoene, som et forsøk på å selge mer. Gore-Tex sko (mine i hvert fall) holder vannet ute og er - vanntette.... Skulle skoene lekke (og det gjorde i etter en stund, i begynnelsen de da Gore-Tex ble tatt i bruk), så er det grunnlag for en reklamasjon.

Nå har ikke DNT noen hytter som de driver (eller eier) det er det de lokale foreningene som gjør. Nå kjenneer jeg bare til regnskapene i min lokalforening Stavanger Turistforening), og jeg kan ikke si at de får noen støtte til drift og vedlikehold av bygg og eiendom. Det hender at de får tilskudd for spesielle formål, som ombygging for rullestol og liknende, men ikke ordinær drift. (Nå må det legges til at kommunene ofte gir midler til "sine" hytter for ombygging og liknende, men da sammen med næringslivet forøvrig.)

Du kan jo ta en titt på denne tråden.

En uke som hyttevakt. Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er. Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett. Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der. Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte. Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha». Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen. Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til søndag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk. Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler. Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter. Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe. Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur. Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen. Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt. Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Flott turbeskrivelse, og flotte bilder - fra et område jeg går i nesten hvert år. Du fikk ikke med deg "servering av brennevin" på Øyestøl. Det var det slutt med for lenge siden... Og bildet fra Tveidebrekkå minner om historien (omtalt i en av STFs årbøker) Hun som satt i Tveidebrekka tidlig på 1900 tallet og fikk et syn der hun så et rart bånd gjennom dalen hvor det gikk hesteløse vogner og dalen minnet om en by med en mengde hus.

Jeg vet ikke hvor godt trent dere er, eller hvor vant dere er med tung bør og lange dagsmarsjer, men... Etappene til STf (spesielt de i nord) er "gamle" og tidsangivelsen kan lett virke litt drøy i dag. De fleste etappene nord for Ådneram er på 5 eller 6 timer. og å hoppe over en hytte betyr da en dagsetappe på mer en 20 kilometer eller over ti timer.. Noe som i "mitt" terreng er ganske drøyt. Det er vanlig å hoppe over Hovatn - om noen hytter skal nevnes. Lenger sør er det mulig å ta en lang dagsetappe fra Sandvatn direkte til Hunnedalen og så til Tomannsbu. (det går merket sti) og det er en grei dagsetappe å gå fra Støle forbi Kvitlen og direkte til Eikebrekka. (Det går også merket sti fra Støle til Stavtjørn som er på andre siden av tunnelen ved Stavtjørn. Det er litt mye å kommentere hver etappe, men har du spørsmål, så kom tilbake.

En flott tur i godt vær. Etter som årene går blir det til at jeg ofte besøker de samme hyttene, og helst de som ligger lagelig til og bare en kort tur fra vei. Både Sandvatn og Tomannsbu har i mange år vært faste turmål. Helst da frem og tilbake på dagen. Noe som etter hvert har blitt en skikkelig langtur. Mens det kunne bli nesten ti besøk i året til Sandvatn tidligere, er jeg godt fornøyd med tre nå. Tomannsbu ble besøkt mindre. Turen inn til den hytta er nok kortere enn turen til Sandvatn, men den er noe mer opp og ned. Det har ikke blitt en tur til Tomannbu hvert år i de senere årene. Støle, som ligger innenfor Tomannsbu, ble «gjenoppdaget» for noen år siden. Før pandemien, gikk Bestyrerinnen og jeg innover, og vi var da enige om at turen kunne godt gjentas. Nå hadde vi ikke vært innover fra Skreå siden den gangen. Det var på tide med et nytt besøk. Bortsett fra at Bestyrerinnen har ødelagt en fot, og holder seg stor sett hjemme. Det fikk bli en tur alene for meg. Yr melde sol og varme. Mye sol og mer enn vanlig sommervarme. Det var snakk om over 25 grader, men heldigvis litt vind, som kunne gjøre det levelig. Det var varmt da jeg startet fra Skreå. Nå var jeg ikke helt klar over hvor langt veien innover var laget, men da jeg fikk se oppover var det klart at det ville bli trasking på grusvei helt opp til Grunnetjørnet og brua. Det er mulig å gå den gamle stien i enkelte strekninger, men jeg valgte å holde meg på veien. Det tok en god time – i godt trav, og litt opp og ned – mest opp. Kjedelig, men raskt. Det var et lite stykke fra enden av veien til brua uten merking. Stien på siden av veien, var merket med en pinne – en «fyrstikk» med rødt hode. Jeg tror det går kjappere å gå stien det siste stykket mot brua, enn å gå veien og så finne fram over myrene. På brua står skiltet som viser vei videre, 7,5 kilometer til hytta og 5,5 kilometer tilbake til bilen. Fra brua og videre ville det bli tur på sti. Det første stykket opp og ned, over myrer og stein. Det er svaberg og stein en liten kilometer, og her er det ikke alltid lett å holde stien. Den viser ikke alltid likegodt over svabergene. Her gjelder det å følge med på merkene. Etter nok en kort kilometer over en flate på Flæet, og forbi stidelet mot Tomannbu, går det litt over haug og hammer langs kanten av stupet. Stien er helt greit bygd opp, og for mange er det helt fint å komme over og mot Øyestøl. For meg er det en utfordring å gå på en smal sti med bergvegg på den ene siden og stup på den andre. Som alltid kom jeg over og ned til Øyestøl uten problemer. Denne gangen var ikke myrene ved Øyestøl tørre eller våte, men litt våte og litt tørre. Jeg var glad for fjellsko med Gore-Tex, men det hadde vært bedre om myra var helt tørr. De siste to-tre kilometerne inn mot hytta går over flate myra, hvor det er mulig å se enden på dalen langt der framme. Det er flott å gå slik i terrenget, med sol og fjell og blå himmel, men det ble varmt. Det gjorde godt med en stopp og litt å drikke halvveis over myrene. Det var folk på hytta, jeg fant meg en plass på hemsen, og fikk «besøk» av to jenter som kom fra Stavtjørn – en tur på 18 kilometer. Etter en flott kveld og fin morgen, ble det retur i samme spor som innover. Været var om mulig litt varmer, men vinden til gjengjeld sterkere. Det gikk greit opp til Grunnetjørn. Selv om det – igjen – ble høy puls over de mest «vanskelig» punktene med stup til høyre. Ved Grunnetjørn ble det stopp for drikke og bading. Det var direkte herlig å dukke ned i det kjølige vannet - flere ganger. Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv for ikke ha brukt mer tid på badingen og solingen. Det ble en time på vei mot bilen. Det ble fort kjedelig.

Det er ganske mange som tar turen til Kjerag som en dagstur, med kjøring fram og tilbake fra Stavanger/Sandnes området. Jeg har selv kjørt på omtrent to timer til parkeringen - det gjør jeg ikke i dag. Jeg har også gått fra parkeringsplassen og ut til Kjerag på omtrent to timer. Det gjør jeg ikke i dag.... Regner du godt over to tilmers kjøring, så har du en grei tur. Regner du godt over to timer en vei til Kjerag og samme tid tilbake så har du en grei tur. Vel og merke er da tiden ute ved Nasatind og bolten ikke med. Med tung sekk og mye utstyr, blir det lett lengre tid ut til Kjerag. Det er IKKE en "lett" tur. Mye opp og ned og ganske tungt (det er kjetting til hjelp opp og ned bakkene) "Utlendinger" og andre tar turen i flokk og følge, og du blir ikke alene.

Siste tur for sekken og første tur for stokken. Sandvatn har vært et turmål i svært mange år. For lenge siden, da jeg fortsatt var fikk lønn for å jobbe, ble det ofte en tur til Sandvatn, et par ganger i måneden. Turen er fortsatt på programmet, men ikke så ofte som før. Dette året har det blitt sent for første turen innover. Den har normalt gått to uker etter første turen til Blåfjellenden. Snøen får ta skylden for at det ble en sen start på sesongen, og sommeren som kom «tidlig» og fort, er årsaken til at jeg synes jeg kom sent i gang med fjellturene. Det ble fort høye temperaturer, og selv om det var mye snø, så forsvant den ganske kjapt dette året. Det ble sommerforhold i løpet av bare et par uker. Jeg var selvsagt spent på hvor mye snø som fortsatt ligger igjen opp i høyden. Sandvatn ligger på litt over 900 moh, og det var skiføre inne med hytta til langt ute i juni. Det var ikke skiføre nå. Alt fra Lortabu, den lille bua som står for seg selv helt øverst i Hunnedalen, var et klart at det nå var sommer. Nesten ikke noe hvitt å se oppover. Selv den vanlige fonna, som ligger inne i skyggen hele dagen, var forsvunnet. Videre oppover lå det fortsatt noen fenner, og jeg måtte tråkke på snø et par plasser. Det er en spesiell fonn som noen år ligger til langt ut i august. Et år kan jeg huske at jeg så rester av fonna i oktober. Den lå stor og bred på den vanlige plassen. Det skal bli spennende å se hvor lenge den ligger i år. Det var hyggelig å være på tur i heia denne dagen. Oppe i bakken ble jeg hilst velkommen av en steinskvett og litt lengre oppe fant jeg den gamle kjenningen «fjelltjæreblom». Begge deler er ting jeg mener hører med på en sommertur. Det var andre på tur. Jeg traff på folk som var på vei inn til turistforeningens hytte, som meg, men også folk som var på vei mot Mohildler. Det var et følge på tre. En gutt på omtrent 15 år som var med, hadde på seg en «vekt-vest» med 15 kilo. God trening, mente faren. Jeg var egentlig i fin form da jeg kom til hytta. Planen var å ta en god pause, drikke både saft og te, og få i meg litt mat. Det var folk på hytta, som holdt på å rydde og vaske, og det ble litt prating med disse. Da jeg, etter en god halvtime, gjorde meg klar for tilbaketuren, kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Det tok likevel ikke lang tid før jeg glemte å kjenne etter om beina var grei, og det ble tur som vanlig. Innover heia hadde det vært sol og greit vær. Det trakk over mens jeg spiste, og jeg lurte på om det ble nødvendig med mer klær – eller om det skulle komme noen dråper. Værmeldingen mente det skulle være en «tørr» dag. Det ble en tur -begge veie – i bare ullblusen og korte bukser. En skikkelig sommertur, selv om det ble litt kaldt over kantene. Uten sol og en litt kald trekk ble det likevel ikke en stopp i den vanlige badekulpen denne gangen. Det håper jeg det blir anledning til senere på sommeren. Turen frem og tilbake er på 16-17 kilometer, og selv om denne turen går i et nok så greit terreng, tar det mellom fire og fem timer for meg. Det er en litt lengre tur enn de fleste turene jeg tar ut på, men selv om den er lang, var jeg i rimelig god form nesten helt ned. Jeg kunne, etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, men jeg tenkte tilbake på «gamle» turer, og kunne ikke huske en tur til Sandvatn der jeg ikke var litt trøtt på slutten. Det hadde vært en grei tur. Med på turen hadde jeg ny stokk. Presang fra broderen, og den måtte selvsagt bli med. Jeg bestemt også at sekken – en Bergans Helium 45 liter, hadde vært med på sin siste tur. Sol og mange turer har tatt knekken på topplokket – ikke mitt, men sekken sitt, og nå var det på tide å skifte sekk til en ny lik, som har ligget hjemme i et par år. Det var på tide å si takk for mange turer til sekken, og håpe på mange fremtidige turer med stokken.

Det er fortsatt mye snø i høyden, jeg ville valgt andre uka om mulig. Om du velger å opp Moakvelven mot Stranddalen, så er det mulig å gå om Veratjønna mot Smørslagodalen og videre inn Veneheia. Det kan spare lit tid. Sist jeg gikk her var det nødlet sti og enkelt å finne fram. Det er også mulig å gå om Skreivasskleivane direkte til Krossvatn, men veien opp er dårlig og det er omtrent 8 kilometer til dammen. Veien er antakelig også sperret av snø til august (som nevnt av Yalla)

Det er skikkelig kjekt å få slike tilbakemeldinger. Mange takk.

Det er 25 år siden vi gikk inn for å feire stor dag. Det er alltid kjekt å gå til Blåfjellenden, med broderen og med på turen blir det enda kjekkere. Denne gangen ble det i tillegg en tur som minnet om en annen tur for nok så nøyaktig 25 år siden. Den gang gikk vi innover sammen med en hel gjeng venner og familie. Vi skulle begge feire et halvt hundre år. 25 år senere var det ikke snakk om feiring men mer mimring. Årene går skikkelig fort, og det virker ikke som et halvt liv siden vi gikk innover for å feire den store dagen. Det har blitt mange turer innover etter 1998, og det er mange minner. Det var bare oss to denne gangen. En hel del av gjengen som var med for 25 år siden, finner det nok vanskelig å ta turen inn til Blåfjellenden nå. Mange av våre venner er i god form, men tre timer i terreng, med ryggsekk, frister ikke så mye som det gjorde den gangen. Broderen var langt fra sikker på om det ville være lurt å ta ut på denne turen, men han mente han burde forsøke. Han har hatt litt problemer med beina en lang stund, og har ikke den treningen som jeg har. Selvsagt kom vi inn. Det tok lengre tid enn tidligere, men vi hadde det så avgjort ikke travelt, og tok det ganske rolig i bakkene oppover. Det ble stopp ved første hytte i Hunnedalen. Jeg måtte ha en liten oppdatering på hvordan det går med eier. Han har blitt syk, og er ikke oppe i hytta lengre. Litt lengre oppe i bakken ble det nok en stopp for å snakke om den nye hytta som STF skal bygge. Da vi kom til Fossebekken fikk vi anledning til å ta en ny pause. En hel gjeng sauefolk – og sauer – var på vei mot stølen ved Blåfjellenden. Det var selvsagt kjentfolk, og det ble en kjekk prat, før vi fortsatte oppover. Vi fikk en flott tur over heia mot Blåfjellenden. Selv om det var sol, så var det en kald vind. Broderen tok på jakken. Jeg gikk i bare blusen. Det er tross alt sommer. Nedover den siste bakken mot hytta, hadde knærne til broderen fått nok. Det gikk sakte en stund, men nede på flaten gikk alt så meget bedre. Vi fikk en time på terrassen med utsikt nedover Fidjadalen. Vinden kom fra nord, og det var akkurat så pass livd at det gikk å sitte uten jakke. Broderen fikk sin halvtime med kaffe, cognac og sigar – til 250 kroner.... Etter en stund kom det kjentfolk, med stor hund. Han holder til på Sandvatn, og vi har alltid mye å snakke om. Det ble en kjekk kveld. For broderen og meg ble det en tidlig kveld. Vi går selvsagt til ro klokka 11. Morgenen på Blåfjellenden var som vanlig flott. Det var omtrent ikke vind. Sola skinte, og temperaturen steg raskt til 20 grader. Det ble sommer forhold. Vi ble sittende utenfor hytta en god stund og prate. Det var liksom ingen ting som hastet. Vi tok det rolig oppover bakken da vi gikk mot Hunnedalen. Oppe i høyden hadde vi trekken bakfra og sola i ansiktet. Det ble en virkelig grei tur mot bilen. Nå måtte vi stoppe å prate med folk denne dagen også. Det var flere sauefolk – med sauer, på vei innover heia. Nede mot veien traff vi også på ganske mange som ville inn til hytta. For vår del kunne vi konstatere at det også i 2023 ble en tur innover til Blåfjellenden sammen. Vi håper det blir flere turer. Broderen var spesielt godt fornøyd. Han hadde gjennomført en tur han ikke var helt sikker på om han ville klare.

Vann er kjekt å ha med. Det er ikke ofte jeg går på en smell på tur. I løpet av svært mange år har jeg lært meg hva som trengs og hva som skal til for å få en fin tur. Selv 30-40 år på tur er ikke nok til at jeg unngår å gjøre tabber. Erfaring, påstår noe, er å gjenkjenne en feil når du gjør samme feilen en gang til. Jeg gjenkjente min tabbe, før jeg var ferdig med turen... Det var en varm dag, og jeg fant ut at jeg skulle ta turen til Bynuten i Sandnes. Det er en tur på tre fire timer med en god del stigning opp mot toppen. Alt på parkeringsplassen kjente jeg at det ville bli en skikkelig varm dag. Det var omtrent ikke vindpustet, og det kjentes bra ut å være i skyggen. Sola steikte. Oppover de første bakkene gikk det greit. Det var en del trær og skygge, Videre oppover ble det varmt. Jeg kunne kjenne at blusen ble våt, og at svetten rant ned i øynene. Det ble «sakte i bakken» etter hvert. Oppe i høyden, uten trær, var det en svalende bris. Ved varden satte jeg meg ned og fant fram saftflaska. En halvliterflaske. Den ble nesten tømt, før jeg hadde fått sukk for meg. Helt opplagt burde jeg ha hatt med minst en flaske til. Ekstraflaska med saft lå i bilen – og ble varm. Jeg var jo bare halvveis og hadde hele tilbaketuren før jeg igjen kunne drikke. Nå var det heldigvis litt igjen på flaska, men det sparte jeg på. Det ble en liten stopp før den siste bakken oppover. Det er uansett lettere å gå nedover bakkene enn oppover, og med drikke innenbords, gikk det greit et godt stykke. Det ble mer «slitsomt» etterhvert. Jeg vurderte å hoppe uti et av småvannen på veien nedover. Det fristet ikke mye, det var mye «grums» på bunnen og mye stein. Jeg fortsatte i «rolig» tempo nedover mot bilene. Det er ikke så ofte jeg går i regnvær lengre. Som pensjonist kan jeg velge turdager etter været, og det blir som regel dager med opphold. Det er likevel ikke vanskelig å huske turer i regnvær det jeg etter hvert har blitt kliss bløt – fra innerst til ytterst. Denne dagen ble jeg også våt. Alt var vått av svette. Selv bokseren klisteret seg til baken. Det var noen tørre flekker på blusen men de var ikke store. En våt historie. Langs Trodlabærtjønnet på tilbaketuren, kunne jeg igjen kjenne at det ikke var overskudd. Jeg hadde nok med bare å komme meg videre. I de siste bakkene opp mot toppen, hadde det ikke vært mye futt og fres i kroppen. Jeg stoppet før siste bakke oppover på veien tilbake og drakk resten av saften. Det hjalp litt. Jeg har opplevd noe lignede på en flere dagers tur inne i heia. Da gikk jeg «tom» og jeg måtte ta en pause i skyggen. Nede ved bilen ble ekstraflaska med saft tømt i en slurk, og det var heller ikke mye igjen på Pepsiflaska. Da jeg kom hjem, ble det omtrent en liter til. Da jeg gikk på vekt – etter å ha drukket, viste den at jeg var omtrent et par kilo letter enn da jeg tok ut om morgenen. Jeg hadde med ekstra saft dagen etter.

I flott vær og med gode forhold. Det har blitt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Så pass mange at det er litt uvirkelig å få en blåsende, kald og våt morgen. Nå hadde det regnet skikkelig på ettermiddagen, og det ville jo ikke være helt umulig at det kom torden og regn på lørdagen. Om morgenen virket det litt umulig. Morgenen var så nær det perfekte som jeg kunne tenke meg. Det var vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var «bare» 14 grader tidlig på morgenen, var det allerede sommertemperatur klokka ni.,. Det var mer en 20 grader, og det ville bli en varm dag. Jeg hadde gjort klar hytta på kvelden. Det var ingen andre på annekset, og jeg hadde tid til å rydde , å vaske og få på plass «greier». Det manglet bare å spise frokost, vaske opp, pakke og gå. Morgenen var elt for flott til ikke å nyte forholdene en time og to. Det var tross alt ingen ting som hastet hjemme. Det tok litt tid før jeg kom meg av gårde. Det var fire unge menn på hovedhytta den natta. De hadde kommet fra Sandvatn, og ville til Hunnedalen. Det viste seg at de var klar til å ta ut samtidig med meg. Vi tok følge oppover bakken. Ungdommen hadde selvsagt bedre kondisjon enn meg, men de kom ikke mange meterne foran, og da en av gutta stoppet for å drikke, kom jeg meg forbi. Jeg så ikke gjengen etter det. Gjengen hadde gitt meg «pes» opp bakken, og videre mot Hunnedalen gikk det ganske fort. Nå var det heldigvis mindre snø enn da jeg gikk innover, så det ble ikke så mange «omveier». Nedenfor Ølbakken kom det en kar løpende bakfra. Han hadde vært inne på stølen Blåfjellenden. Der hadde andre hatt med seg sauer innover – i et skikkelig tordenvær og med styrtregn. Det var antakelig ikke den beste turen innover med sauer de hadde opplevd. Nå hadde jeg snakket med ham før noen ganger, og vi tok følge et stykke nedover bakkene mot Fossebekken. Det ble ikke mindre fart av å ta følge med den karen. Ved Fossebekken sa han takk for følget og løp videre. For meg ble det en pause med stopp for drikking. Turen inn eller ut til Blåfjellenden går normalt uten stopp i det hele tatt. Denne gangen ble det pause liten med både drikking og avslapping. Da jeg sto nede ved bilen og sjekket turen hadde den gått unna på en respektabel tid. Ikke fort i forhold til «gamle dager», men fort nok til at jeg synes det var kjekt å sjekke klokka. Jeg kan fortsatt gå en kjapp tur i ny og ne... Nå var det egentlig en alt for flott dag til bare å rase over heia. Selv om det gikk fort, ble det noen stopp underveis for å ta bilder. Det er ikke ofte jeg ser Leitevann speilblankt, men det var hva som møtte meg da jeg kom rundt en knaus og fikk se ned mot vannet. Leitebu speilet seg i vannet, og med grønne bakker og noen snøfenner rundt om, måtte jeg ta bildet. Snøen var minket i forhold til da jeg gikk innover. Nå er det bare fonna som ligger i stien rett opp av ura ved Saftbekktjødnet som lager problemer. Jeg gikk gjennom ura, og ikke oppe i fonna. Det tror jeg ikke blir nødvendig på neste tur innover. Med det været vi har, vil det være sommerforhold innover, og selv over 800moh, vil mesteparten av snøen ha forsvunnet.

Første turen til Vådlandsnuten dette året. Fortsatt er været det aller beste for tur, og værmeldingen fremover er heller ikke dårlig. Med flott vær blir det mye tur. Likevel var planen denne søndagen nok en langtur. Til og med en tur som har vært «langtur» i ganske mange år. Nesten helt fra jeg startet å gå turer, har Vådlandsnuten vært et greit turmål. Til å begynne med holdt det å gå opp og ned. En tur på et par timer, eller helst litt mer. Det ble også til at jeg tok rundturen om Maribakken og Rolighetsvatnet før Vådlandsnuten etter hvert, og denne turen har blitt en nesten fast vårtur. En tur opp i høyden, før sesongen i heia starter. Dette året har det ikke blitt en tur opp til Vådlandnuten. Det har vært så mange andre kjekke og nesten nye turer. De «gamle» har nesten blitt glemt. Det var så avgjort tid for en tur til Vådlandnuten. Hele 802 moh, og en av de høyeste toppene nærmest sjøen. I tillegg ville jeg ta med turen ned til Rolighetsvatnet og videre til Hanklatjørnene og ned Maribakken og tilbake til bilene. Rundturen er ikke på mer enn 12 kilometer , men med 4-500 høydemeter, og i et ganske vanskelig terreng med mye stein og huller. Turen kan lett ta ganske lang tid, men alene med tørr bakke burde det gå litt kjappere enn om vi hadde vært flere i følget. Nå har Gjesdal kommune lagt sin dagturhytte til Madland. De har tatt i bruk tomta til den gamle STF hytta Fisketjønnbu, som brant for noen år siden. Dagturhytta er populær, og det ville antakelig være en del folk innover på en så pass flott dag. Det var i hvert fall mer biler på parkeringsplassen enn jeg hadde sett på mange år. Det var folk på vei oppover, men ved Fisketjønnbu kunne jeg ikke se eller høre folk. Det var flere som hadde slått opp telt rett over elva for Fisketjønnbu. Like ved siden av stien mot Vådlandsnuten. I bunn av bakken opp mot Høylandsskaret ble det en liten stopp for å smake på vannet i bekken. En tradisjonell stopp, og vannet var like godt som alltid. Rett under de siste bakkene under toppen kom det to karer i god fart. Jeg pekte på bakken rett opp mot toppen og forklarte at jeg hadde brukt å gå opp der – i gamle dager. De tok rett opp, og det så ikke ut som om pusten hindret farten. På toppen var det en god del folk. Både de to karene som hadde kommet opp den bratte veien og en del andre. Det startet tre stykker nedover mot Rolighetsdalen samtidig med meg og vi holdt sånn noenlunde følge til bilen. Det var kjekt å være tilbake på Vådlandsnuten, og det var flott å gå videre nedover mot den gamle drifteveien fra Madland til Gilja. Det er fortsatt hei her oppe. Trær og småbusker har ikke så langt etablert seg, selv om bjørka «kryper» oppover både mot Høylandsskaret og oppover i Maribakken. Det er ganske store endringer fra de første årene jeg gikk her. Som vanlig hadde det vært en virkelig flott tur. Varmen gjorde at jeg nok ikke hadde drukket nok, og da jeg først heiv innpå en halvliter, kunne jeg kjenne at gjorde godt. En flott og kjekk tur