REJOHN

To gamle gubber på tur. Lavtrykkene står i kø i Nordsjøen. YR har regn og regn og mer regn på menyen. For andre bare noen kilometer lengre inne i landet og noen meter høyere over havflaten, kommer nedbøren som snø. For oss i sjøkanten kommer det som regn. Likevel fortsetter det å dukke opp dager med bra vær. På tross av at YR varsler nedbør og vind to-tre dager tidligere. Værmelding må være vanskelige greier. En slik inneklemt dag ville det være på fredag mente YR. De var snakk om sol og omtrent ikke vind. Som vanlig med blå himmel, ville det bli kaldere. Det siste stemte bra. Hjemme var det hvitt ute i hagen, og selv om det var varmegrader, så gjør ikke 2-3 grader det spesielt varmt. Det måtte bli en tur i sjøkanten denne dagen også. Jeg tok kontakt med broderen, og han mente det ville passe bra med en litt lengre tur. Han ble litt skeptisk da jeg nevnte at planen var å gå fra Hellestø til Fuglingane på Borestranden for å snu å gå tilbake. Vi har gått forbi og fortsatt til Orre noen ganger. Da regnet vi Fuglingane som halvveis. Det bestyr en tur på 15 kilometer. Nå er stranden flat som et stuegulv, og det går normalt ganske fort. Broderen ville bli med, men han så for seg å snu tidligere om det ble for tungt. Det var ikke bare broderen og jeg som ville på tur denne dagen. Det var mye bil på Hellestø, og ute på stranden kunne vi se folk hele veien mot Sele. Dennedagen var stranden hard og grei å gå på. Vi kunne holde god fart sørover, og kom ganske fort til Sele havn. Etter havna er det et stykke med rullestein, men det er egentlig den eneste «hindring» på denne turen – om sanden ikke er løs. Sola sto rett i mot og det var omtrent ikke vind. Det ble varmt. At folk ville på tur en slik flott dag, var lett å forstå. En liten stund kunne vi faktisk ha hevet av vindfleecen og vandret i bare ullblusen. Det minnet om vår. Rett over hengebrua over Figgen, gikk vi på kjentfolk. To damer, på tur i finværet. De går nok ikke så langt som oss, men er fortsatt på tur når det passer. Vi fikk en kjekk stopp. Ute på Borestranden kunne vi se flere folk. En gjeng jenter på vår alder, kom i mot oss. Bestyrerinnen, Ingrid og Gro var også på tur denne flotte dagen. De hadde parkert ved Borestranden og hadde vært sør et stykke før de nå var nesten helt nord. Det var flere kjentfolk på tur denne dagen. Litt etter vi hadde ønsket jente god tur videre, møtte vi Gunnar og Kari. De var på omtrent samme tur som jentene, men et stykke bak. Det ble stopp for te og kjeks ved Fuglingane. Det er ikke så ofte vi tar en stopp, men denne dagen passet det god med en liten pause i det flotte været. Sola sto rett i mot, og det ble en pause uten at det ble kaldt. Nå forsvant sola inne i mellom på vår vei tilbake til Hellestø. Det hindret oss ikke i å holde farten oppe og kilometerne gikk geit unna. Det krever litt «øvelse» å gå på hardt underlag over litt lengre tid. Selv med mye trening blir beina stive og tunge etter hvert. Vi kom likevel tilbake til bilen i god form, og vi var begge godt fornøyd med turen. Det skulle jo bare mangle med sol og nesten uten vind.

Fine plass, flott vær og skikkelig bra bål. (Og jeg var ikke på tur......)

Du snakker om Bjerkreim........

Fjerde turen i bare skjortearmene i vinter. YR er raus med nedbørvarsler for tiden. De meldte regn og atter regn. Sånn blir det jo aldri. Det kommer opphold inne i mellom, og til og med sol. I hvert fall bak skyene. Det er ikke spesielt kjekt å gå tur i regn. Enda mindre morsomt blir det om det blåser i tillegg. Ekstra ille blir det om temperaturen kommer ned mot null, eller bare noen grader over. Likevel hender det at været og værmeldingen samarbeider, og lover noenlunde bra vær. Slik var det på fredag. Det skulle være opphold, lite vind – ikke mer en frisk bris. Det var så avgjort ikke snakk om sommertemperatur, men den skulle holde seg et lite stykke over frysepunktet. Frosten skulle til og med holde seg vekke om natten. Det lå til rette for en grei tur. Jeg har den siste tiden tatt turen rundt Lifjellet noen ganger. Den gamle gode vinterturen, som etter hvert er blitt noe mer tøff og tyngre enn før. Nå har det alltid vært slik at en spesiell tur føles lettere og enklere etter at jeg har gått den noen ganger. Lifjellturen virker som regel greiere på slutten av vinteren enn før vinteren. Det var uansett med en viss skepsis jeg startet. Ville turen være grei eller ville vær og forhold gjøre den tung og vanskelig. Jeg pakket sekken og tok ut mot Sandnes. På Dale var det lite bil og mye folk, antakelig skoleklasser på tur. Jeg ble helt alene med en gang jeg la bak meg stien mot Søsterhytta. Den nye dagsturhytta i Sandnes. Alt fra starten ble det klart at det ville bli en våt tur. Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør var det vått. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store, Det var mye vann og sorpe i stien. Vi har kommet oss velberget til februar. I hagen står snøklokkene og nikker. Krokusen venter fortsatt på bedre vær. Rundt Einerneset er det også grønt. Her er det den vintergrønne kristtornen som gir farge. Litt til min overraskelse fant jeg en annen busk med grønne blader. Antakelig en rododendron, men det får jeg sjekke en senere gang. Det viser i hvert fall at det er håp om vår og varme. Det har blitt noen turer i skjortearmene den siste tiden. Jeg startet nok så optimistisk uten jekke på denne turen også. Det gikk selvsagt helt greit med vinden bakfra over de åpne strekkene, og inne i skogen kjennes jo ikke vinden. På vei oppover bakken mot toppen, fikk jeg hagel i hodet. Nå ble det ikke vått, hagel preller av og gjorde meg ikke våt. Selvsagt fikk jeg det verste været over toppen hvor det ikke er noe som tar av for vær og vind. Fortatt var det bare hagel, men nå slo den på lua, og det kjentes når hagel traff ørene. Sola holdt nå hjemmeleken inne i skyene, men egentlig var det ganske bra vær, selv om det kom noen flere haglbyger. Litt på trass beholdt jeg jakken i sekken. Nede ved Dalevatn var det folk, litt lengre nede i traff jeg Kjell, og stoppet for å ta en prat. Det ble litt snakk om turer og nye stier i området rundt oss. Appen på telefonen mener turen er over 12 kilometer, men jeg tror appen ikke er spesielt nøyaktig, og mener turen «bare» er ca 10 kilometer. Litt tunge kilometer, og jeg brukte denne gang nesten tre timer. Likevel en flott tur i greit turvær.

Slik jeg har lagt stien oppover, går den på høyre side av treet, og du kan så vidt se stien oppover. Uansett hvilken side du velger here, så vil du ende ut oppe på en liten myr og der går stiene sammen. Da jeg gikk "Skogen" hadde jeg ikke problemer med bekken, men jeg bruker en stav, og den kom godt med denne gangen. Jeg har gått samme vei over heia fra Blåfjell til veien, og det var en flott "omvei", men jeg har ikke funnet noen andre. Det er en gammel sti som går fra gjerdeklyveren og mot Bjødnaligården. Først må du over en myr, og så opp to "brekker", og stien er i dag gjengrodd. "Noen burde muligens se om ikke denne kunne merkes.

Vårstemning og lite vind. Det blåste natt til lørdag. Ganske friskt, opp mot orkan og helst mer i de verste kastene. Nå unngikk vi heldigvis skader, men fikk en ny trampline i hagen. Lørdag ble det derfor bare en kjapp tur rundt Gruda med litt regn og litt vind. Søndag var YR mye mer gavmild. Det var snakk om sol og lite vind, selv om det var meldt opp mot 18 m/sek. Noe som er ganske heftig, men fortsatt ikke til hinder for tur. Søndagsturen burde gå i skogsterreng. Skogen gi livd, men stenger også for sola som var meldt. Jeg tenkte på Bjødnali. Den turen er det mulig å gå selv om det blåser ganske kraftig. Det er bare noen få meter alle øverst i skaret ned mot Sjelset, som kan være «vanskelige». Nå var temperaturen lav. Det var så vidt over null hjemme, men oppe i høyden kunne det være litt is. Broderen ville holde seg nede i lavlandet, så jeg fikk gå alene om jeg ville på tur til Blåfjell og Bjødnali. Det var andre som også hadde sjekket værmeldingen. Jeg kunne se mye folk og mange biler ved Melsvannet, og på parkeringsplassen i Sælandsskogen var det mer bil enn vanlig på en god søndag. Den siste tiden har det blitt noen turer i skjortearmene. Januar er liksom ikke helt riktig måned for slik påkledning på tur, men for meg har det blitt noen flotte turer i lette klær. Denne dagen var det meldt kald og klart vær. Det skulle blåse en del, men siden starten på turen opp mot toppen av Blåfjell går gjennom skog før bakken oppover, valgte jeg – igjen .- å gå i skjortearmene. Jeg trodde nok at jeg måtte ha på mer klær oppe i høyden over skogen. Det blir aldri i «full fart» opp bakkene, tempoet blir heller på det jevne. Jeg ble likevel litt overrasket da et par, kjapt strøk forbi i bakken. Nok overrasket til at jeg hang meg på – et stykke bak. Det gikk greit, men pust og puls var ikke langt fra toppen. Oppe på toppen av Blåfjell, snakket jeg med folka. De var på poeng-jakt, og da jeg fortalte at det også var poeng å hente på toppen av Ristølnuten, ville de ta oppom. Vi tok alle mot Bjødnali, men nedover lia, gikk det adskillig fortere med paret. Jeg tok oppom gården, og satte så kursen mot Sjelset, men ved veidelet mot Skogen bestemte jeg meg for å legge turen om Engjavatnet. Sola som var lovet, kom fram fra skyene. Vinden som også var nevnt, holdt seg omtrent vekk. Det ble skikkelig flott innover mot Skogen. Bakkene var omtrent grønne, sola skinte, småbekkene bruste, null snø og is og det var «litt» varmt i le for vinden. Det minnet nesten om vår. Det var i hvert fall gode forhold for tur. Det var lett å komme i godt turhumør. Det lille stykket fra Skogen tilbake til veien mot Sjelset, er et flott stykke natur. Stien viser nesten ikke og det er nærmest «villmark». Antakelig har det vært dyrket mark, eller i det minste utmark, men nå har skog og busker overtatt. I bakken ned mot Sjelset tok jeg igjen paret fra toppen på Blåfjell, de hadde vært oppe om Ristølnuten. Da er turen oppom Ristølnuten og runden rundt Engjavatnet omtrent like i tid. God å vite. Telefonen mener turen rundt Engjavatnet er på 12 kilometer, men jeg tror det er litt overdrevet. Antakelig er turen ikke mer en litt over ti kilometer, men den tar likevel to og en halv time. Nesten en vårtur, i bare skjortearmene. Det lover godt for turåret 2022.

En grei tur, uten mye vinter. Den siste tiden har det blitt mye kontroll av YR og værmeldingen for de forskjellige turområdene i nærheten. Det har ikke vært like enkelt å finne en tur som både passet i lengde og ikke er dekket med is. Vinden vi har hatt, har også gjort valget vanskelig enkelte dager.Jeg begynte å planlegge helgas turer tidlig i uka. De kunne se ut som om valget sto mellom å drukne eller blåse bort, om ikke begge deler på en gang. Det var også snakk om noen få kuldegrader på natta, nesten som vanlig. Fredag var det bare tre varsler om ekstremvær på yr. Riktignok for lørdagen, men fredagen var ikke helt uten regn og litt vind. I tillegg var det snakk om litt frost. Likevel regnet jeg med det ville være mulig å ta turen til Gramstad, for å gå tre, eller muligens 4 topper. Jeg hadde forsøkt meg på denne turen tidligere, og måtte snu med bare en og en halv topp. Is i stien gjorde at jeg avsluttet prosjektet ganske kvikt. Det skulle bli rundt null en time eller to på morgenen, men det burde ikke gi mye is. Nå var det snakk om skyer og litt regn utover dagen, og vinden skulle ta seg opp. Om jeg startet tidlig ville jeg muligens unngå det meste av drittværet. Planen var altså å starte fra Gramstad å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten. Skulle jeg ikke være gjennomvåt nede ved Revesholen, kunne jeg vurdere Dalsnuten som en flott avslutning. Det mente jeg ikke var veldig sannsynlig, siden værmeldingen ikke var god for ettermiddagen. Det var få biler på Gramstad. Andre hadde også sjekket værmeldingen, og funnet ut at dagen godt kunne tilbringes hjemme. Oppe i bakken mot Bjørndalsmyra lå det is i veien. Jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Selv med bare noen få grader valgte jeg å starte i skjortearmene. Det ville jo være greit å ikke bli gjennomvåt av svette opp bakkene. Litt kaldt til å begynne med, men jeg ble fort varm. Yr mente vinden skulle komme fra nordvest, men da jeg sjekket, kom den mer fra sørvest. Om ikke fra sør. Sørlig vind gir sjeldent nedbør, og som oftest betyr det at lavtrykk ikke kommer rett inn fra vest. Litt lengre oppe i bakken kikket jeg opp i lufta og fikk se nesten blå himmel. Det var lav dis i horisonten, men sola kom nesten gjennom. Det var ikke været YR hadde meldt. Oppe i høyden lå det litt is, men bare så vidt litt snerk på pyttene. Vinden var kald, men selv på Bjørndalsfjellet trengte jeg ikke å hive på varmere klær. Oppholdet på toppen ble kort. Nesten tørr bakke, omtrent ikke is, nesten sol, og nesten ikke vind. Det var nesten skikkelig bra forhold – til å være i januar. Det ble i hvert fall en skikkelig flott tur. Værmeldingen for lørdag var storm, orkan i kastene, med skikkelig stor nedbørsmengder. I hvert fall ikke turvær. Det var bare å utnytte fredagen best mulig. Jeg ble for enig med meg selv om at denne gangen måtte det bli tur til topps på Dalsnuten også. Ute i horisonten hang skyene, og det seg sakte inn mot kysten. Det kunne ikke være lenge til været ville endre seg, men selv på Dalsnuten i litt mer vind, klarte jeg meg med skjorta. En flott avslutning på en grei tur. Jeg var godt fornøyd med meg selv etter 11-12 kilometer og 6-700 høydemeter, i skjortearmene på en fredag i slutten av januar.

Dette stemmer helt med mine erfaringer. Jeg sluttet å bruke regntøy da Gore-Tex kom på markedet på 90 tallet. og har aldri vurdert å gå tilbake til regntøy. Det er klart at jeg ikke er tørr med Gore Texi regnvær i timer, men det er likevel betydelig bedre enn i gamle dager. Fredagens tur gikk i ullbluse, med ullblandings-skjorte over. Det var 3-4 varmegrader og litt vind og null nedbør. (litt kaldt øverst der vinden fikk tak), likevel var jeg søkk bløt da jeg kom til bilen, (Muligens var det Gore-Tex jakken i ryggsekken som hadde skylda?)

Jeg har dessverre ikke mer informasjon rundt dette enn det som fremkommer i reklamen. At det lar seg gjøre, er temmelig sikkert (for Impact) Jeg mener prisliten nevnte 600 - antakelig for en sko - bør være inkl mva.

Jeg mener ALFA "garanterer" for noe som uansett faller innenfor reklamasjonsrette, og siden de bruker begrepet "garanti" må dette gjelde mer en det som inngår i reklamasjonsretten. (Det er forøvrig ikke ALFAs oppfatning av "garanti" som gjelder, men hvordan den "normale" forståelsen av reklamen og opplysningene fremstår.) Det er heller ikke slik at siden de har tatt forbehold, så har reklamasjonsretten falt vekk for det de har tatt forbehold om. Er varen av en vesentlig dårligere kvalitet enn hva som bør kunne forventes, så har du likevel krav på ny vare eller reparasjon. Dette ut fra min forståelde av gjeldene regler og praksis.

Mwn jeg har selvsagt rett til å ha min mening om hva en garanti skal omfatte.... Forøvrig blir det ikke meg som avgjør saken, det vil forbrukertilsynet antakelig gjøre.

Bruken av "garanti" i produktomtale eller reklame, er tatt opp av "tilsynet" mange ganger, og riktig bruk bør egentlig være vel kjent for alle som jobber med slike ting. Garanti må være mer enn reklamasjonsretten

Det er egentlig et spørsmål om hvem som skal betale for sålen. Brukt i 26 måneder og omtrent 3000 kilometer.

Ikke helt selvsagt: skulle sålen være dårligere enn det en burde kunne forvente ut fra pris og kvalitet, så er det en reklamasjonssak. Garanti må gi noe mer enn hva du ellers ville ha hatt av rettigheter ut fra reklamasjonsretten.

Jeg er i utgangspunktet enig, men siden det fremgår at produktet skal vare (livet ut) og at de gir "garanti", så tror jeg ALFA sliter i møte med Forbrukertilsynet. Pris og "garanti" tilsier at skoene skal holde lengre enn 26 måneder. (Slik jeg har forstått det så vil Forbrukertilsynet slå ned på bruk av garantibegrepet om det ikke har noe relt innhold, og skoene er jo uansett dekket av reklamasjonsretten)

Jeg sjekket, 1200 for ett par.

Da har jeg forsøkt å reklamere på mine ALFA Impact sko. Brukt i 26 måneder, og nå er sålen nessten nedslitt. Jeg trodde nok alt fra starten at ALFA ikke ville godkjenne slitasje som reklamasjonsgrunn (de har forbehold i sin reklame), men at "Garantien" selv med forbehold ville gi meg reparasjon gratiis. ALFA er ikke enige i dette... Nå har jeg tatt opp spørsmålet gjennom forbrukertilsynet, så får vi se hva de sier. (Jeg er nok så sikker på at de vil mene vel 2 år er for kort tid...) Reklamasjon ALFA 250122.odt

Medvind sørover og regn og vind i mot på returen Det har vært en litt underlig vinter – så langt. Mange dager med temperatur under null om natten og rett over null på dagen. Frosten har gjort at stier og veier har vært glatte. Ikke helt føre for oss med litt stive bein og dårlig balanse. Inne i mellom har vi hatt dager med regn og 7-8 grader. Det har vært litt is igjen, men gode forhold enkelte dager. Nede ved sjøen, helt i vannkanten, er temperaturen ofte noen grader varmer, og det ligger sjeldent snø og is der. Lørdag har den siste tiden vært en dag jeg nytter til en litt lengre tur. Uten frost og is, har det blitt en tur fra Dale, eller fra Gramstad. Med hvitt på bakken, blir det en tur fra Hå til Varhaug. Den «vanlige» vinterturen når bakken er dekket av is eller snø. På torsdag var det fortsatt hvitt i hagen, og selv om det ble varmegrader på fredag, var jeg sikker på at det fortsatt var mye is i steine rundt Dale og Gramstad. Det måtte bli nok en langtur fra Hå til Varhaug. Turen er på 18 kilometer og går på omtrent tre timer. Dette er for meg blitt en langtur. Selv om det bare er småbakker og store deler av turen går på god sti eller nærmest vei, så krever turen så avgjort sitt. Jeg var likevel sikker på at det også denne gangen ville gå greit. På Hå var det mye folk og mange biler. Mange ganger er jeg helt alene på parkeringsplassen på lørdagene. Det var til og ,ed et par gjenger som gjorde seg klar til tur – samme vei som jeg går. Det er en og en halv kilometer til fyret (Obrestad fyr). Stien går litt i utmark før den fortsetter over et jorde. Det viste seg at «underlaget» var sleipt. Frosten hadde sluppet taket, men overflaten var fuktig og sleip, nærmest skøyteis enkelte plasser. Ute i gresset gikk det hele så mye bedre, og jeg holdt meg utenfor stien for det meste. Folkene som startet foran meg holdt god fart, og det tok tid før jeg halte innpå. Vi snakket sammen rett ved havna på Obrestad. Det er en bakke på turen. Mellom Obrestad og Reimebukta ligger Komedelen. En høyde med god utsikt over havet. Litt underlig at det ikke finnes spor fra krigen her. Ved fyret er det masse bunkerser, langs sjøen er det skytestillinger og på sørsiden av havna er det både hitlertenner og pansermur. Oppover bakken mot toppen av Komedelen er det en tydelig «hulvei» - stien er tråkket langt ned i terrenget. Det er ikke mange plasser i Norge jeg har dett det. Langs stien rundt Reimebukta, er det en del sjøhus. Et på langt oppe på land. Sjøen kan gå langt inn under de verste stormene. En storm til så ryker det eldste sjøhuset . Ikke langt fra stien ligger også Grødaland. Et bevart tun med huser – og innbo fra tidligere tider. Grødalandstunet er vel verdt et besøk. Ved den gamle kirkegården, ble det denne gangen ikke noen stopp. Jeg hadde både saft og te i sekken, men tok bare noen bilder og fortsatte turen. Det er tilbake i samme spor som jeg kom. Nå var det litt mer surt å gå tilbake. Jeg hadde vinden og noen ganger regn rett i mot. Jeg hadde truffet en del folk på min vei sørover. Nordover, i litt dårligere vær, traff jeg ikke mange. En helt grei treningstur på en lørdag.

Nå bør vi muligens vente til dommen foreligger. Det er jo ikke en stor overraskelse at bistandsadvokaten hevder noe slikt...

Vinterturen rundt Lifjellet. Lørdagsturen har etter hvert blitt en litt lengre tur enn de «vanlige». Denne gangen ble det en tur rundt Lifjellet. Dette har i mange år vært den faste turen på vinteren – om frost og is holdt seg vekke. Før det var det Bynuten som var den vanlige turen. Det ble opp gjennom årene ganske mange turer dit. På vinteren overtok Lifjellet. Da var turen til Bynuten en helt grei tur. I dag er dette en langtur. Nå er en tur rundt Lifjell fortsatt en helt grei tur, selv om det tar lengre tid enn for tyve år siden. Siden det ikke har blitt så mange av denne spesielle turen,var det på tide med nok en gang. Jeg har gått turen i all slags vær, men etter hvert blir det mer og mer turer i «godt» vær. Denne dagen var YR ikke spesielt positiv, med overskyet og litt vind. Temperaturen skulle være «vinter». Det var andre enn meg som ville på tur denne dagen. Det var en mengde biler på Dale. Jeg har opplevd å være alene på Dale om været ikke samarbeider. Helst vinterdager med dårlig vær og gjerne i januar. Mange av de som skulle på tur fra Dale, hadde «Søsterhytta» som turmål. Denne hytta er en dagsturhytte, og det er satt opp flere slike rundt om i kommunene. Sandnes sin hytta står en liten kilometer fra Dale, og det er god turvei et godt stykke mot Dalevågen, og god sti videre. Det står skilt der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den T-merkede stien utover langs sjøen. Jeg tok turen innom. Det var bare en liten avstikker på 200 meter fra min vanlige sti for turen rundt Lifjellet. Jeg går på nedsiden av den T-merkede stien og følger den «nye» stien mot dagturhytta de første 200 meterne. Nå var stien nede i henget mot fjorden merket på ny. Det var hengt opp grønn/svarte merkebånd på trærne langs stien. Den skulle være grei å følge nå. Fra jeg ikke lenger kunne høre unger og voksne på vei fra og til den nye hytta, var jeg stort sett alene. Nesten som vanlig, kom det en jente joggende forbi. Ellers var det tomt for folk helt til jeg sto på toppen av Lifjell. Normalt treffer jeg andre på vei ned fra toppen og på stien mot Dalevann og ned til Dale. Denne gang var det kun en kar som kom springende. Med så mange biler på parkeringsplassen hadde jeg vente å treffe flere. Jeg var i utgangspunktet klar for en «vintertur» med kald vind, men uten nedbør, Jakken kom fort av inne i skogen og turen gikk i bare skjortearmene. Selv om det var kaldt på toppen, gikk det likevel greit å holde varmen over det åpne strekket. Det var ikke mer en 3 grader hjemme, men det hadde ikke vært frost på natten – hjemme. Nede ved sjøen tenkte jeg ikke en gang på frost og is. Det skal liksom ikke være vinter når turen går i skjortearmene. Oppe bakken og på toppen var det ny is på enkelte plasser. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig en stund. Ruren rundt Lifjellet er fortsatt en kjekk tur, men den er ikke en tur jeg vil dra med folk med dårlig form. Den er mer krevende enn mange av de andre turene jeg pleier å gå. Telefonen mente jeg hadde gått 12 kilometer. Litt langt, tror jeg, men farten er ikke stort mer enn 3,5 kilometer i timen. Noe som sier litt om hvor «tung» turen egentlig er.

Mange takk for gode ord. Dette var forrige søndag. Det har blitt tre fjellturer etter det. (Litt is i dag - frost i natt.)

En tur i nærområdet. Det ble en litt spesiell morgen. Bestyrerinnen og jeg hadde god tid, og tok det med ro. Da vi tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise for å høre om de hadde tenkt seg på tur, fikk vi det travelt. De var alt klar for tur, og ville vi bli med så måtte vi raske på. Vi gjorde oss klar på kortere tid enn det vi vanligvis gjør, og kom oss i bilen. Nå var det ikke lange kjøreturen til der vi skulle møte vårt turfølge. Bare et par tre kilometer. Meningen var å gå samme tur som vi gjorde for nesen nøyaktig et år siden. En tur i nærområdet, utenfor vanlig sti, og med start fra den tidligere skolen til både Bestyrerinnen og Sigbjørn. Vi tok sikte på å gå fra Vasshus til Figgjoelva, følge denne «oppover» mot Øksnevad og så ta til Helleberget. Fra Helleberget er det et stykke i utmark før vi kommer over på vei og traktorvei tilbake til Vasshus. Dette er ukjent terreng for nesen alle andre. Selv om det er sti og vei for det meste, tror jeg ikke at noen andre har tatt den samme runden som vi. Fra Vasshus går det en traktorvei mot elva. Forbi Vasshustjørnet og Snelleberg. Den blir selvsagt brukt både av bonden, men også av fiskere og fuglentusiaster. Fiskerne vil ha laks, og mange andre er ute for å få tatt bilder av sjeldne fugler. Grudavannet og våtmarkene rundt utløpet av elva er et sted kjent for besøk fra mange fuglearter. Turgåere er det få av. Vi traff ingen fiskere. Der tror jeg sesongen er kort. Det ligger en liten «hytte» et stykke oppover elva, og da vi kom nær denne, ble vi nok så overrasket da noen snakket til oss innenfra hytta. Da jeg kikket etter, stakk det ut tre lange linser, godt kamuflert. Det var tydelig hva disse folkene var på «jakt» etter. Vi fortsatte langs elva. Og kom ganske greit over kanalen. Det stykket kan være bløtt om vannstanden er høy. Videre langs elva gikk vi i kanten av åkrene. Det var som regel tråkk, og det er flere «høler» hvor fiskere sikkert står i sesongen. Ikke lenge etter at vi hadde kommet over kanalen og kunne gå langs elva, kunne vi se hvor vi hadde gått en uke tidligere. Den gangen gikk vi nedover elva. Nå var vi på vei nordover og oppover elva. Nå er høydeforskjellen ikke stor, Grudavannet er 1,3 meter over havet og elva er ikke mer enn 8 meter over havet ved «gangsteinene». «Gangsteinene» var der folk tok seg over elva i tidligere tider. En rekke steiner på tvers av elva. De var nok i bruk til brua kom,selv om det må ha vært et «vad» ved Øksnevad. (Okse-vadet – Oxford...) Selv om jeg vet om folk som har gått der, skulle vi ikke over, men snarere opp til Helleberget. Som var en boplass i steinalderen – 6-8000 år siden. Siste utgraving i 2020, mente å finne spor fra så lang tilbake som 10.000 år. Det er lenge det.... Det ble ingen pause ved Helleberget og Stangelandshelleren. Vi fortsatte mot Kuleberget og en gapahuk. En passe plass for en stopp, men uten spesielt mye utsikt – inne i skogen. Fra der ble det vei og traktorvei tilbake til Vasshus. Først mot Lea så mot Sveinsvoll og Sveinsvollmarkene, før vi igjen kunne se ut over Gruda og Øksnevad, og ned mot Vasshus. Turen vi gikk var omtrent 13-14 kilometer. Vi brukte tid og kikket oss rundt. Dette er ikke en tur som er merket, men det er ikke mange bakkene. Et flott terreng for de av oss som er kjent.

Solskinn og noen få varmegrader. Det var nok en av disse dagene med frost om natten, og fortsatt is og litt snø på bakken om morgenen. Temperaturen bare så vidt over null, og avgjort ikke forhold for en tur i høyden. Det har vært mange slike dager så langt denne vinteren. Fortatt er det lenge til våren. Broderen ville gjerne være med, men er fortatt ikke klar for en skikkelig langtur. 2 timer går greit, men over tre timer er langt. Broderen sliter med å komme i form etter mange små opphold på grunn av helsa. Vi ble enige om at turen fra Hå mot Varhaug ville være en grei utfordring. Det ville i hvert fall være mulig å snu når som helst. Hele turen er på 18 kilometer frem og tilbake. Broderen diskuterte en tur på 14 kilometer. Noe han mente var nok, i den formen han er i for tiden. Vi avtalte å møtes på Hå. Med to biler kunne broderen snu når han ville, og jeg kunne eventuelt gå alle 18 kilometerne mellom Hå og Varhaug gamle kirkegård – med retur. Grunn til at vi valgte å gå tur langs nordsjøen, er nettopp nordsjøen. Varmen fra havet holder for snø og is unna. Og selv om det kan være frost noen hundre meter lengre inne i landet, så er strandsonen ofte frostfri. Det passer både broderen og meg. Midt i uka regnet vi ikke med det ville være mye folk ute på tur. Det var likevel ganske mange biler på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård. Men ikke frost. Det var en dag med skikkelig bra turvær. Tørt og sol og lite vind, selv temperaturen virket grei. Uten vind kan selv 2-3 grader være greit. Vi startet i et greit tempo. Det er jo ikke menge bakkene på denne turen, men lengden gjør at det ikke lønner seg å ta ut i for høyt tempo. Noe har vi jo lært opp gjennom årene. Broderen går vanligvis kjappere enn meg, mens jeg holder ut noe lengre. Mer trening gjør forskjellen. Når vi gå sammen blir det mitt tempo. Jeg først og broderen bak. Bakken var myr tørrere enn hjemme. Over markene gikk det greit. Det virket som om vi hadde valgt rette plassen for tur denne dagen. Vi er fortsatt i starten av januar. Dagene er korte og skyggene lange. Det var morgenlys da vi startet, og sola holdt på å gå ned da vi sto ved bilen. Det var sol omtrent hele turen. Flott turvær er ingen selvfølge i januar. Vi gikk rundt Reimebukta i fin stil. Ved Grødaland spurte jeg broderen om hvor langt han hadde tenkt seg. Han ville gjerne se nedover mot Varhaug, og vi ble enige om å snu. før vi gikk ut på stranden fra veien. Det ble selvsagt til at vi gikk litt lengre, men ved skipsopphuggingsplassen ble det stopp og en liten pause. Før vi tok fatt på nesten 7 kilometer tilbake. Det gikk nok litt kjappere på tilbakeveien. Det er litt mindre å se på og det blir ofte også færre foto. Etter omtrent tre timer sto vi igjen ved bilen. Broderen var godt fornøyd med turen, men han mente vi hadde snudd i rett tid. Det hadde blitt en litt «lengre» tur tilbake enn han hadde trodd. Vi hadde hatt en flott tur i flott vær - på beina, i starten av januar.

Det er gode spørsmål, og jeg forsøker å få svar fra ALFA.

Jeg har sendt en epost til ALFA med spørsmål. De godkjente i hvert fall ikke reklamasjon på membran uten at skoene ble fyllt med vann og sjekket at det minket. Jeg spurte også om "garanti" når sålen er utslitt etter 2 1/2 år....